I år som i fjor blir det julebord. Jeg skal selvsagt delta, og har tatt samme trygge avgjørelsen angående maten. Jeg velger å spise før jeg drar, og når jeg kommer hjem igjen. Eventuelt få i meg noe lite men næringsrikt hvis det blir sent. Noe jeg antar det blir. Har lenge vurdert om jeg skal våge meg på restauranttilberedt mat. Å akseptere en slik utfordring ville vært som å erklære seg selv frisk, eller i allefall langt friskere, og det er litt vel tidlig. Restaurant er derfor ganske langt unna sånn jeg ser der. Lutefisk hadde vært veldig ok hvis det kun hadde vært en ren hvit fisk på tallerkenen. Man vet jo aldri hva man får, og det blir kanskje teit å velge bort alt tilbehøret. Kresenheten min gjør at jeg liker svært lite, og i tillegg reagerer anoreksien på det lille jeg kanskje hadde likt. Så det er jo en ting. En annen ting er det faktum at jeg ikke har anelse om hvordan maten er tilberedt. Steking, koking, ekstra fett, skjulte ingredienser og grønnsaker jeg ikke liker? Det føles bare helt feil og usikkert. Så jo. Jeg vet med meg selv at selve maten i seg selv kan være problematisk. Det finnes ingen garanti for at jeg får i meg noe. Hvilket som er mye verre enn hvis jeg følger mine faste og trygge måltider. På en annen side er det lov å fundere. Jeg tenker mye fram og tilbake. Å trå utenfor komfortsonen virker sinnsykt, men det er jo lov. Med en del tilrettelegging kunne jeg kanskje overlevd restaurantmat. Det er null problem å spise felles med andre. Hvis jeg hadde bestemt meg ville jeg selvsagt bestilt ut fra min gane og mine behov. Jeg ville spist det jeg greide og stoppet når jeg var fornøyd. Alt mer enn ”en smak” ville blitt karakterisert som ”godt nok”.
Riktig nok ville en slik utfordring kostet en del. Jeg ville nok med hensikt droppet både frokost, lunsj og kvelds den dagen. Eller; jeg ville garantert gjort det. Kun for å være på den sikre siden. Er det da en utfordring? Er det da verdt det? – tenker jeg. Jeg kjenner meg selv altfor godt til å vite hvor risikabelt ting blir med tanke på utfallet. Å ta slike sjanser er rett og slett ikke realistisk for meg. Ikke enda. Jeg har ikke råd til å gå for dem. Fadeser og motbakker er jeg ikke tjent med. De får meg til å føle meg svak. Noe jeg ikke godtar. Det blir som å trå mange modige steg fram, men dobbelt så mange mislykkede steg tilbake. Slik kommer jeg ingen vei. Etter mye refleksjon er jeg overbevist om at den mest fornuftige beslutningen er tatt. Å møte opp får være modig og utfordrende nok i seg selv. Uansett hvor feigt det måtte virke utad. Så lenge jeg vet hva som er best, så bryr jeg meg ikke om hva andre tenker. Kollegaene mine er så godt kjent med sitasjonen, så for dem er det ikke noe nytt. Vi hygger oss uansett. Praten går alltid med latter og god stemning. Det er lite som slår våre julebord og fester, så kvelden blir fin, den. Jeg gleder meg!
