Fredag 14/1 ble jeg hentet av pappa og Aleksander. Da var det endelig tid for permisjon helt alene. Jeg hadde gledet meg i flere dager. Gleden ble gjengjeldt da jeg kom hjem. Det var så flott å se huset og det var så deilig å være tilbake i gamle omgivelser igjen. Mamma hadde laget taco og ostekake for anledningen, og fordi hun vet at det er mine favoritter. Allikevel så fikk jeg meg ikke til å smake på noe. Anoreksien er så sterk når den får lov til å bestemme ene og alene. Det var veldig veldig synd, men det var jo besøket som var viktigst. Jeg fikk gå gjennom hele huset – kjenne, føle og lukte. Det var så herlig! Jeg så på tv, testet ut det nye keyboardet og ellers gikk mye av kvelden til prating. Endelig følte jeg at det gikk ann å snakke om positive ting. Noe som ikke handlet om mat eller hvor fryktelig tilværelse jeg har kommet opp i.
2 og et halvt år tilbake i tid.
I går arrangerte de juleball for årets russ, som jeg er en del av. Det er viktig å feire russetid med sitt årskull. Dette ballet hadde jeg sett fram til siden vi dro hjem fra juleballet 12. Desember 2007. Det skulle blitt et ordentlig flott juleball sammen med en masse fantastiske mennesker. Derfor var det utrolig synd at jeg ikke kunne delta. Jeg ønsket så gjerne å gå i pen kjole, høye heler med oppsatt hår og nydelig sminke. Åh. Som jeg bebreider meg selv. Det føles så rart at jeg lot sykdommen ødelegge dette, også..
I dag skulle jeg deltatt på varetelling. Slike ting som jeg gleder meg til. Sist gang hadde vi det så fantastisk morsomt, og jeg lærte så enormt mye. Det er så bra mennesker å jobbe sammen med, og vi har et helt utrolig miljø. Det er en skikkelig påkjenning å kjenne på savnet etter arbeidsplassen.
”Mat er medisin” – har jeg fått høre hele veien. For meg er mat den eneste muligheten for å bli frisk. Men det må skje med måte. Jeg kan ikke bare kaste i meg en treliters med is, etter å ha gaflet i meg en stor pinnekjøttmiddag. Det er ikke bra for kroppen det heller. Man kan ikke overdrive, selv om det helt sikkert er fristende for mange å si. Jeg må jo få et fornuftig forhold til mat igjen, uten å få dårlig samvittighet etter å ha kalkulert kalorier på kalorier. Det går jo ann å være sunn uten å bli skadelig eller syk av det. Selv om de fleste – akkurat som meg kan bli litt fanatiske. Disse dumme diettene som er ute og går er ikke annet enn jojoslanking. Hvem gidder å holde på med så ensformig kosthold resten av sitt liv (?) Ja. Jeg hinter til lavkarbo, og jeg hinter til slankepiller og renselseskurer. Jeg kan ikke forstå at folk kaster seg på noe slikt. Det gjør meg såret og fortvilt. Det forteller meg rett og slett at folk ikke er fornøyd med sitt eget selvbilde. I hvert eneste ukeblad står det jo om diverse slankemetoder.
For meg har det kun dreid seg om lite spising over en ganske lang tid. Jeg har fått i meg lite av de næringsstoffene jeg trenger. Har opplevd at huden har vært blek, kroppen iskald, donk i hodet, mistet masse hår (tynnere), gulaktig og skjellaktig hud + negler og ekstremt tydelige årer. Jeg har aldri følt meg spesielt sliten. Jeg har hele veien vært en rastløs sjel, og dermed har jeg også hatt mye energi. Jeg tror jeg har kjent det mer på kroppen, enn hva jeg har klart å yte i form av aktiviteter. Da jeg kom hit var det ingen annen utvei enn å spise. Kostplaner inndelt etter nivåer på matinntaket. Kostliste 1 var oppstarten. Ille nok, og det mener jeg enda. Der holdt jeg meg i en dag, før det var kostplan 2. De var så fornøyde at jeg skulle øke raskt. Kostplan 3 kom tre dager senere. Kostplan 4 var det store målet hele veien. Det var der jeg hadde lovt at jeg skulle holdes. En hard og tung liste med masse mat. Den begynte jeg på en uke senere, og vips så var jeg over på det et vanlig menneske spiser. Et vanlig menneske med normal aktivitet. Det var bare det at jeg måtte ligge rett ut i sengen, og satt ved bordet til absolutt alle måltidene. Så listen ville i utganspunktet være nok til å få meg oppover. Plutselig så begynte det å skje ting. De ville ha meg over på kostplan 5, eller kostplan 4 med to næringsdrikker i tillegg, fordi aktivitetsnivået mitt måtte økes. Jeg nektet og ble fryktelig sint. Jeg følte meg sviktet og bedratt. De hadde ikke vært ærlige med meg fra begynnelsen. Men, hva skulle man forvente? Jeg har jo i grunn fått lite informasjon hele veien.. Da vi kom til juletider bestemte vi oss for å vente til nyåret med den tunge kostplanen. Dette var for at jeg ikke skulle få ødelagt julen. Da fikk jeg i allefall litt fred – for en periode.
I og med at jeg alltid har vært kresen har dette vært vanskelig for meg. Jeg har aldri likt poteter, eller spist noe særlig brød, smør, dressinger eller middagsgrønnsaker. Utvalget er veldig sært, og det er bestemte ting jeg bare var nødt for å spise. Som for eksempel cashewnøtter – som jeg svelger hele. Hvis ikke får jeg sonde eller næringsdrikk, og det er og forblir uaktuelt. Det er trusler hver eneste dag. Jeg håper anoreksien nå kan innse at sonden er et avsluttet kapittel. Smertene av å spise mat er enda store. De gnager inn i meg. Av og til kjennes det ut som hele kroppen skal eksplodere. Tankene strømmer og sender stygge signaler hele tiden. Jeg gruer meg før hvert måltid, selv om hviletiden 1 1/2 time i senga er det verste. Fremdeles klarer jeg ikke en tyggegummi ekstra. Anoreksien er så sterk. Jeg kjenner meg så ille og er konstant kvalm. Pr. dags dato er det kostplan 5 jeg står på. Det er fire store hovedmåltider og to mellommåltider, fra 08:00-19:00. Et meget stramt oppleggg, så det er lite tid i mellom spising og hvile. Prøver imidlertidig å ha fokuset på noe annet, men det er lite som kan overstyre og ignorere de faktiske og realistike tankene. Tankene om at maten gjør meg stor og feit, og følelsen av å være mislykket og null verdt. De negative sidene som til stadighet dukker opp i hodet mitt. De tankene som overtok Madelén da hun var nede på 1% av seg selv. Nå ligger ting vel rundt 20-30, så det kommer seg. Fornuften begynner å melde ankomst, selv om jeg vet at jeg tar mange dumme valg og sier mye spesielt i denne situasjonen. Man blir lett frustrert og litt omtåket. Jeg tror ikke det er forståelig før man faktisk er der selv. Ingen psykologer, leger, ernæringsfysiologer, pleiere – ingen, kan vite hvordan dette er. Hvordan jeg har det inni meg, og hva som opptar hodet mitt etter alt sansene fornemmer. Hvor grusomt man til tider kan ha det. Skulle ønskes det fantes en av- og påknapp når det trår til som verst. Da ville jeg i det minste følt noen prosent lykke.
Litt glede i hverdagen er absolutt ikke dårlig. Sakte, men sikkert får jeg mine fordeler. Jeg har gitt og ofret mye, og endelig så skjer det litt. I kveld skal jeg på permisjon alene. Det er så deilig. Endelig kan jeg få gå ut av dette fengselet uten en pleier ved min side. Det skal bli så fint å kjenne litt frihet på kroppen. Pappa fyller år, og i den anledning skal vi ha et koselig familieselskap. Det blir bare oss fire – koselig allikevel. Jeg gleder meg sånn til å få være hjemme. Det er noe spesielt! Dessuten er det tre uker siden sist, akkurat. Det blir nok til at jeg spiser litt middag her før jeg reiser, også får vi se hvordan det går hjemme. Tenk at en sånn liten glede kan gjøre så mye. Jeg har sett fram til dette helt siden Mandag. Jeg har slitt og stått i, og klart all mat uten noen som helst form for avvik. Det gjør meg overhodet ikke fornøyd, men jeg ser ingen annen vei utenom. Derfor er det godt å se at jeg får en belønning 🙂 Humøret føles veldig bra. Jeg er litt som en treåring på julaften. Det kribler i fingrene. Ivrig etter å komme hjem. Ivrig etter å se rommet. Ivrig etter å traske rundt i sitt eget hus, og ivrig etter å ha et normalt liv for noen timer. Det er nesten som bursdag og julaften på samme tid. Jeg kan ikke tro at det skjer.. Jeg skal nyte hvert eneste sekund av kvelden.
Desember gikk fort unna. I to uker hadde jeg hatt sonde. Det gikk fram til 7. Desember før jeg begynte å spise i tillegg til å ha den. All maten klarte jeg ikke, så resten kom gjennom sonden. Det var en helt merkelig følelse å spise igjen. Jeg ble kvalm og svett samtidig, men jeg klarte å gjennomføre et par måltider. Det var en begynnelse. Husker spesielt at jeg vegret meg veldig for TINE-yoghurten og de sjokoladebitene jeg fikk. Alt gled ned. Sjokolade har jeg ikke spist på flere år, men det var altså like ille som fryktet. Søtsaker er og forblit utelukket. Så det var altså den 14. jeg ble kvitt sonden, og derfra startet jeg for alvor med matspising. I begynnelsen må man starte rolig med maten. Dette skyldes noe som kalles reernæringssyndrom. Det kan skje dersom man får for rask tilførsel av væske, salter og næring når man er undervektig. Det ville vært livstruende. Tegnene på dette er hovne føtter. Noe jeg til stadighet hadde. Derfor var vi svært forsiktige med væskeinntak, og jeg var til stadighet tørst. Blodprøver (elektrolytter, salter og blodlegemer) var to ganger i uken og blodtrykk+puls hver andre time. Jeg gjennomførte også en bentetthetsmåling som viste farlig lav bentetthet. Foreløpig er det noe som kan bygges opp igen, og jeg er i gang med godt tilskudd på kalsium. Dusjing foregår i et dusjesete to-tre ganger i uken, med en pleier tilstede. Dobesøk er på samme måte, eller med døra på gløtt, selv om det til stadighet tusler voksne pasienter forbi. Ikke noe privatliv!
Jeg var i møte med Kontrollkommisjonen den 15. der jeg hadde vedlagt klager. Ingenting gikk gjennom, selv om de kunne se engasjementet og fornuften min allerede da. Det jeg fikk vedtatt var permisjoner. Heldigvis skulle bursdagen bli realitet, og kanskje julaften. Bursdagen gikk veldig fint, og det ble derfor vedtatt at jeg skulle få julepermisjon også. Jeg måtte ha med en masete pleier, men det måtte bare gå. De dagene var såpass viktige for meg. Vi fikk dessuten taxi frem og tilbake. Julaften var siste gang jeg var ute… Det ble ingen romjul eller nyttårsfeiring. Nyttårsaften ble brukt til å spise fiskekaker og se på raketter i vinduet sammen med en mannlig indisk sykepleier. Jeg hadde ikke den rette stemningen på noen måte.
Hver Desemberdag åpnet jeg flaxkalenderen min, og rev ut en nellikspiker. Hver eneste dag var en vei nærmere utskrivelse. Bordet ble pyntet med flott julestjerne, roser, nisser og julejente. Dessuten så var Bettina innom den 22. og gav meg julegave pluss et kjempeflott kort fra klassen. Jeg ante ikke at så mange brydde seg. Det er i allefall helt sikkert at det kortet blir stående der i en lang tid fremover. Jeg elsker å lese på det. Jeg får en sånn varm følelse inni meg. Det styrker Madelén.
Det å se tilbake på en slik måned gjør meg ikke særlig tilfreds. Det har vært vanskelig. Jeg har vært mye negativ, deprimert og engstelig. Jeg har følt mye skyld, men også lagt den over på de som ønsker å hjelpe meg. Jeg har vært utakknemmelig i form av stygge bemerkelser, ordutspill og diverse situasjoner jeg neppe vil oppleve igjen. Ganske flaut når anoreksien setter i gang. Da går fort en brødskive på gulvet, eller en næringsdrikk i vasken..
1 Desember (fin adventsgave): Det verste og mest traumatiske jeg noen gang har vært med på, var sondeernæringen. De på BUPA hadde brukt det som trussel i flere måneder. Det samme hadde familien gjort de siste ukene. Sondeernæring er kun overlevelse. Jeg husker godt at jeg nektet mat den dagen, for så å kaste næringsdrikken i gulvet. Jeg hylte og løp i gangen mot døra, for jeg ville hjem. Dette var et fengsel. De tok tak i meg og la meg hardt i senga. Jeg fikk ikke lov til å ringe mamma og pappa en gang. Deretter bestilte de sykepleieren som skulle legge ned sonden. Det kom to pleiere ekstra + en leder. De alle holdt hardt fast i meg og bandt hendene mine fast med belter. Dette var sonde med tvang. Deretter presset hun opp munnen min og dyttet et meterlangt rør nedover i nesa. ”Pust, pust” Nesten som på en fødestue.. Det var så vondt at jeg hadde lyst til å brekke meg. Jeg gråt og gråt. Så utenfor har jeg aldri følt meg. Jeg la meg bare rett ned i senga uten å gjøre noe annet. Da startet selvpiningen. Jeg klorte og rev opp huden alt jeg kunne. Den smerten jeg følte måtte overvinnes av en annen smerte, og den ble blodig. Etter litt til og fra bet jeg til slutt over sonden. Da de skulle starte selve ernæringen kom det ut igjen. Sykepleieren ble på nytt kontaktet, og hun la ned en ny en. Denne gangen la den seg ikke ordentlig og den begynte å gnisse på innsiden, og dermed måtte den rettes på. I tillegg teipet hun fast slangen på høyre side og på nesen – med en umenneskelig sterk teip. Ingenting nyttet nå. Ernæringen ble tatt fram og de satt i gang maskinen. Som de surret. Totalt skulle det 1500 ml i meg – 1500 kalorier. Jeg var livredd, men jeg kunne ikke nekte. Dessuten gjorde hele matingen meg ekstremt kvalm, og jeg fikk problemer med å snakke, puste og svelge. Det gjorde vondt å snyte seg, og det gjorde vondt å gråte. Jeg ble helt tom. Da det hadde gått noen timer kom mamma og pappa. Mamma var helt fra seg. Hun hylte og skrek og ble bannlyst fra avdelingen for en kortere periode. Dermed fikk de ikke komme mer den kvelden. Natten ble helt grusom. Jeg måtte ha en person utenfor – med døren på vidt gap. Det var en nattevakt som skulle passe på meg. Passe på at jeg ikke rev ut sonden, trente eller tok selvmord. Så ille var situasjonen!
Bedre etterhvert, men det var veldig ekkelt å ha en slange bak ved drøvelen. Jeg vendte meg aldri til det. Matingen gjorde meg kvalm, og jeg kjente ettersmaken. En blanding av oppkast og jordbær? Dessuten var jeg konstant sulten, og magen romlet 24 timer i døgnet. Jeg kunne ikke sove med den uroen som kroppen bar på. Ikke bare var det fysisk, men også psykisk. Alt jeg skulle få inn i kroppen min – som jeg ikke fikk kontrollere. Alle de kaloriene og alt det fettet. Tankene var ikke snille.
De nærmeste dagene var full nekt. Jeg lå i senga, og sånn var det i omtrent en uke. Jeg gikk ofte på do, fordi det kun var vannaktig mat som kom inn. Personalet måtte stå inne og glo meg opp i trynet. Jeg tror jeg aldri har anstrengt meg så mye før. Jeg dusjet ikke, skiftet ikke klær, pusset ikke nesa, gredde ikke håret, snakket ikke. Jeg lå der bare. På mitt verste. Uhygenisk som aldri før. Det gjorde noe med kroppen min. Jeg ble sliten og jeg besvimte nesten hver eneste gang jeg reiste meg. Det var et helvettes slit uten like. Jeg var rett og slett ekstremt utenforstående. Dagene derpå var ikke så mye bedre. Det var full nekt på å sende meg hjem. Jeg var kommet inn på tvang – og sånn skulle det forbli i en lang stund til. Tankene kvelte meg som et svart teppe. Ordene gjorde meg redd, og menneskene fikk meg til å føle meg som en fengselsfange. En fange som måtte sone en straff, men hvilken straff hadde jeg gjort mot samfunnet? Selv fangene på Bastøy hadde mer frihet enn dette.
Den følelsen av at jeg nå var avhegig av andre; nedverdigende til de grader!
Jeg begynte med fast veiing hos legen for noen måneder tilbake. 2 ganger i uken skulle jeg dit for kontroll på blodtrykk og puls med veiing. Hver gang hadde jeg gått ned. Det kunne være 200 gram, men også en hel kilo klarte jeg å komme meg ned på bare få dager. Vi var kommet til midten av November, da overlegen på BUPA og legen plutselig ville komme hjem til meg. Vi var på vei ut av døra og avviste dem. Derfor kom overlegen tilbake kun dager senere. Han gav meg mer informasjon tilknyttet innleggelse – medisinsk og psykisk – frivillig og tvungen. Han fortalte også om vektgrensen for at jeg skulle tvinges inn der. En vektgrense jeg nærmet meg sakte men sikkert. Det ble på en måte et mål. Jeg tenkte at jeg kun skulle ned dit.
Vi kom til Mandag 28 November, uten frokost. Vi var på veiing. I dag visste vekten ganske bra, og jeg følte meg tilfredstillt. Nå visste jeg at de ikke kunne bruke noe mot meg. Vi ble plassert i venterommet, mens legen ringte overlege på BUPA. Ventetiden ble plutselig førtito minutter. Vi kom inn, og jeg regnet fred og ingen fare. Det første jeg fikk slengt opp i trynet var; ”Jeg har snakket med overlegen på BUPA, og vi er begge enig: du må innlegges”. Ordene skar i meg. Jeg reiste meg opp og marsjerte ut. Pappa hentet meg inn igjen. Jeg kalte legen de verste ting – og jeg angrer ikke på det. Hun har aldri visst noe sympati for meg. Hun har kun hoppet inn fordi hun må! Jeg følte meg sviktet. Vekten hadde ikke nådd bunn slik de hadde uttrykt dager i forkant. Hun spurte om vi ville kjøre, men jeg nektet. Jeg nektet for alt hun sa. Ambulansepersonell ble bestilt. Det tok tid før jeg gadd å bli med dem. Derfor ble politiet kontaktet. Alt måtte gjøres med makt. Jeg har alltid vært et skikkelig stabeist. I ambulansen ble jeg tilsnakket og dermed begynte all kloringen. Nå hadde jeg laget et svært blått sår som silblødde. (arret er der enda) Ved sykehuset ble jeg presset opp trappen. Før vi ble sendt inn på mottak. Det eneste spørsmålet jeg husker; ”røyker du?”. Før vi så ble sendt videre til post 3 – allmennpsykiatrisk avdeling. Der ble jeg ransaket før de strengt plasserte meg ned i senga. Jeg husker ikke noe av hendelsen. Jeg husker bare at jeg bemerket at det var gammelt, billig og harry. Det gikk ikke bedre utover kvelden. Jeg satt i tv-stua med en gjeng andre pensjonister kan man vel kalle det. Den eldste var Jan på 86 år, mens den yngste; DET VAR MEG. Jeg fikk en person som måtte følge meg overalt. Hun tilbød meg stadig mat. Jeg tok ikke i mot noe. Ikke en gang en buljongdrikke.
De første dagene ble brukt til min disposisjon i tv-stua. De ville se ann hva jeg spiste. Jeg tok ingenting. Ingenting på to og en halv dag (nesten tre). Så lenge hadde kroppen aldri vært uten mat før. Den sa ikke ifra en gang. Den var ikke sulten mer. Den hadde gått samme vei som hodet og tankene -og det var ned i jorda.
Nå var jeg bitt en tvangsinnlagt psykiatrisk pasient – og det var ingenting jeg kunne gjøre! Ord og følelser var ikke mektige nok.
Selve spiseforstyrrelsestankene startet tidlig. Jeg følte meg klar over at de var der rundt høst-vinter 08, men jeg tenkte aldri noe over det. Jeg så ikke alvoret. Ting utviklet seg gradvis fra starten av ungdomsskolen. Sunnhet var en trend. Jeg ville framstå som en bra ungdom og slang meg på bølgen. Fokuset ble en sunn og frisk kropp med et bra kosthold. Kostholdet ble sunnere og sunnere, men ikke unaturlig. Bare de mest elementære tingene ble droppet eller erstattet. Sukkeret og kosen var dermed bannlyst. Ren og naturlig mat skulle få ta plassen til de unødvendige og tomme kaloriene.. Slik var jeg på vei mot en spiseforstyrrelse. En meget farlig en!
Sommerferien gikk veldig fint for seg. Mamma og pappa feiret bryllup (en uforglemmelig dag jeg elsker å se tilbake på), og jeg styrte en hel del. Jeg satt oppe til klokken fire dagen i forkant, for at filmen skulle bli ferdig. Jeg hadde ikke tid til å ta meg av besøkende. Alt som stod i hodet mitt: talen, filmen, presentasjonene, og en hel del mer. Toastmasteransvaret var svært spennende, men det krevde mye av meg – uten tvil. Ved bryllupsmiddagen drakk jeg vann. Jeg var blitt bevisst på at brus ikke var et alternativ. Selv ikke litt champagne var greit.
Ekte kjærlighet <3
Da jeg kom i andre klasse startet depresjonen. Jeg kom i en klasse jeg hatet fra dag en (men som jeg nå er kjempetakknemmelig for). Jeg kjente nesten ingen, i tillegg til at lærerne var håpløse. Var kanskje styrt av at jeg egentlig hadde fått tildelt en annen klasse i første omgang. Andre året gikk til mye tenking og fundering. Jeg ble stadig mer bevisst på sunnhet, og gikk inn for trening og kosthold med god margin. Det ble faste joggeturer med mamma med pulsklokke og kaloriteller. Opptil fem ganger i uken trente jeg. Det kunne også bli styrke foran tv’en, eller fitnessball. Jeg meldte meg inn i et modellbyrå, og jobbet litt ved siden av skole med foto og catwalk. Her ble fokuset ganske stort på at man skulle være tynn. Jeg sammenlignet meg konstant med catwalkjentene på 1.80. Heretter var det slutt på annen lunsj. Nå skulle det være knekkebrød. Mamma hadde vært syk uken i forkant, og hadde dermed ytret at knekkebrød hadde fått henne ned 1 kg i vekt, sammen med lettbrus. Nå ville jeg også prøve. Jeg kuttet ut brød, spaghetti og pasta. Lettbrus eller annen brus tok jeg ikke. Frokosten var ikke lenger realitet. Lunsjen bestod av to Ryvita-knekkebrød med pålegg (en kvart skive brunost, ikke smør), eple og Yoplait-yoghurt. Noen ganger var det druer også. Det ble fast rutine. Middagen ble gradvis trappet ned, og jeg stoppet med saus. Ris tok jeg lite av. Kveldsmaten kunne egentlig være hva som helst. Etter et halvt år med et slikt strengt regime var vekta på vei nedover. Endelig kjente jeg meg lykkelig! Hele familien tok en tur på Blefjell. Jeg husker godt at trening var min prioritet nummer en. Jeg sprang ut, og opp skibakken flere ganger, selv om det var øspøsvær. Vi gikk milevis lange turer med inntatt mat lik 25% av behovet. Til middag var det fårikål. Jeg har aldri plukket så mye i hele mitt liv. Mamma og pappa la ikke merke til at noe var galt. Ved juletider fortsatte trenden. Jeg pirket bort hver eneste lille fettcelle som var å finne, og droppet alt snopet. Pepperkakedeigen ble kun til for luktesansen sin skyld. Som dessert ville jeg veldig gjerne ha iskake. Kun for at det var jul, men da de andre ikke var så ivrige etter annet enn riskrem, så droppet jeg den også. Herfra startet kampen, og det evige slitet. Jeg begynte med kaloritelling. I begynnelsen misforsto jeg tallene, og trodde jeg hadde spist fire ganger så mye. Derfor var det en kraftig reduksjon som holdt på noen dager, før mamma avkreftet det hele, og fortalte hvordan tallene skulle tolkes. Ved nyttårsaften holdt jeg meg til sausløs kalkun. Likeså hoppet og spratt jeg etter måltidet. Et par marsipanbiter ble inntatt, før det var tid for trimmetur på toalettet. Jeg tok også en slurk med champagne, sånn for nyttårsaftens skyld.
2010:
Vinterferien ble benyttet til skigåing. Jeg gikk ofte på hardtreningstur i langrennsløypa. Jeg kjøpte dyr skidress og fikk nytt skiutstyr i gave. Slalåm ble det også satt av god tid til. Det var da jeg merket svimmelheten som oppsto. På Norefjell svartnet alt for meg, og en rask snowboardkjører kjørte rett i meg. Jeg besvimte, og det tok litt tid før jeg kom til meg selv.
Ved Februar forsvant mensturasjonen. Da visste jeg at det var fare på ferde, men jeg skjulte det så godt jeg kunne. I Mars begynte pappa å bemerke hvor tynn jeg var blitt. Det var også da jeg begynte å jobbe på Elkjøp. En jobb jeg elsker over alt på jord. Vi hadde tidligere møttes til ”bli-kjent-møte” og spist tre retters. Alt gikk ned, unntatt desserten, som jeg febrilsk dyttet til kollegaen min. Under byggeprosjektet hadde vi til stadighet pizza. Jeg skjulte det for kollegaene mine, og tok et par biter. Deretter fortsatte jeg den samme trenden. Spise lite og trene masse. Det ble også tur til Berlin med tyskklassen. Ettersom jeg alltid har vært kresen og nå begynt sunnhetsmønster, var det ikke snakk om pizza eller noe usunt. Jeg hadde med en stor matboks fyllt med knekkebrød av groveste slag. Første dagen på båten trente jeg i tre timer på treningssenter. Det ble alene, og det var desperat! Jeg inntok noe vann og druer i mellom, men forbrant det like fort etterpå. Jeg satt og så på de andre spise middag, før jeg tuslet bort til tapasbar og fikk i meg et par biter med laks. På kvelden drakk vi, og ble ganske så humørfulle. Vi løp rundt i båten. Vel framme i Tyskland hadde vi flere stopp på veien. Deriblandt McDonalds og en liten kiosk. Der kjøpte jeg meg et tørt rundstykke, mens de andre satt der med sine svære BigMacer og slurpet i seg brus og usunn kaffe. Vel framme på hotellet var det avtaler om middag. Første dagen var det lite interesse, og tiden gikk plutselig så fort at vi ikke hadde tid. De andre kjøpte seg derfor thai-mat, mens jeg gikk på Lidl og fant knekkebrød, vann, banan og druer. Super middag! Frokosten dagen etterpå var på samme måte. Så mager som den kunne bli! Jeg rappet med meg rundstykker for å ha til lunsjen. Ved middag var det samme trenden med knekkebrød og frukt. Det ble totalt en middag under hele Berlin-oppholdet, og det var kylling på en PIZZARESTAURANT? Jeg husker godt at sunnheten min ble bemerket. Spesielt da vi skulle hjem igjen. Jeg ba om en barneporsjon med spaghetti bolognese, sånn i Kaptein-kid bolle størrelse. Trening ble det også tid til på veien hjemover. Jeg presset de andre, og fikk dem med. Det var utrolig sosialt å trene med flere. Dessuten hoppet vi i boblekaret etterpå! Da utrykte jeg min redsel for fedme, men fikk allikevel høre at jeg alltid har sett fin ut. Det provoserte meg!
Tiden etterpå gikk ikke særlig. Jeg stoppet fullt opp med pålegg, og alt bevisst smør og sukker. Innholdsfortegnelser ble nøye gjennomgått på butikken. Jeg kunne bruke tjue minutter på å bestemme hva som var magrest etter hodekalkulatoren. Jeg droppet også juice, og begrenset inntak på frukt. Aldri potetgull eller noe ekstra. Ikke smoothies en gang. Lett-yoghurt Yoplait 0,0 ble vanlig, kun en gang om dagen. Jeg spiste generelt maten tørr. Jentene i klassen begynte å undre, og stilte stadig spørsmål om hvorfor jeg var så sunn, og hva jeg kunne spise som ”kveldskos”.
I Mai skulle broren min konfirmeres. Da fikk vi besøk fra Nord-Norge. Masefamilien som jeg kaller dem. Tanten min bemerket at jeg var blitt så tynn, men mamma poengterte bare at jeg hadde begynt med fast trening og droppet søtsaker. Men det var jo så mye mer… Familien reiste straks stor uro. De så at jeg spiste mindre, og at jeg ikke rørte konfirmasjonskake, en gang. Fetteren min sa at jeg ikke kunne være helt fanatisk heller, selv om sunnhet nå var viktigst av alt! Ved bestemor sin 80-års dag måtte jeg ringe å kontrollere maten, for å vite at jeg ikke fikk noe som jeg ”ikke kunne spise”. Nå var også den siden av slekten bekymret. Det tok ikke lange tiden før skolen også ble bekymret. Helsesøster, rådgiver og lærer hadde en del samtaler med meg. De ville bare vite om ting gikk greit, for de begynte nå å se at jeg hadde blitt mye dårligere. Lunsjen hadde gått ned til et knekkebrød, en yoghurt og et eple. På jobben ble det to knekkebrød, og kanskje eple om jeg sparte det fra lunsj. BUPA ble innblandet, og jeg kom til en streng streng lege. Hun ga mamma og pappa beskjed om at de kun skulle sette fram mat, og så var liksom det problemet over. Hun gav meg en midlertidig kostliste. I tillegg tok hun blodtrykk og puls, som var farlig mye lavere enn normalen.
Det ble en vanskelig tid. Jeg fikk ikke gå på kjøkkenet eller i butikken, noe jeg gjorde allikevel. Middagen bestemte jeg, og alt av innhold og oppskrifter ble grundig kontrollert fra min side. Da vi kom til sommerferien 10 ble det hele litt verre, fordi jeg nå var så bestemt på alt skulle være så sunt. Jeg ble frarådet å reise bort av BUPA. De mente jeg hadde nok med å holde meg i ro hjemme. Det var nemmelig full nekting for fysisk trening i form av jogging. Men. Vi dro allikevel. Turen ble i Norge, og til Sørlandet. Det var håpløst å spise. Vi kjøpte miiddag på butikk, spist på hotellrommet. Risen fikk vi varmet. Det var under denne perioden at jeg fikk dilla på fiskekaker, og så å si spiste det hver eneste dag. Under frokosten hadde jeg mitt eget brød, og jeg spiste mager kavli skinkeost. Jeg fulgte så å si en kostliste.. Vi prøvde faktisk et par ganger å spise ute, men det endte uten hell. Jeg var alt for kresen og sunn. Dessuten ville de ikke gi meg barnemeny. Da var det tydeligvis bedre at de tapte gjester.. Så vi fant til slutt en kinarestaurant. Jeg småpirket litt her og der, men fikk i meg en del. Det føltes bra å spise noe som jeg ikke hadde ”kontroll” over. Selv om etterfølelsen var grusom, og anoreksien lurte meg ut på en joggetur. ”Jeg skal bare sitte ved strandkanten”, og vips; tilbake andpusten og svett. Jeg tror de fattet mistanke. Jeg lurte også med meg Aleksander på fotballspilling. I tillegg hadde vi en kjempetur til fjells i en av årets varmeste dager. Her gikk og gikk vi, uten å innta spesielt med næring. Da følte jeg at jeg var i nærheten av å besvime. Under hele turen var jeg vrang. Jeg spiste lite og krevde spesialmat hele tiden. Så jeg tror mamma og pappa følte ferien ble mislykket, selv om jeg synes det var veldig bra, og vi opplevde en hel masse. Jeg angrer aldri for at vi dro!
Det var fint med avslapning og ferie, men hjemme startet maset igjen. Nå var sykehuset og ernæringsfysiolog inni bildet. Hun utarbeidet en plan til meg, og den skremte virkelig vettet av meg. Det var så mye mat. Jeg spiste ikke et av måltidene på en hel dag, en gang. Det ble også en tid for skolestart. Jeg fikk mange reaksjoner og blikk på hvordan jeg hadde blitt. Folk var nysgjerrige, men få turte å spørre. Det skjedde ingenting med karakterene mine. Det var nemmelig kun fokus på skole og jobb. Venner var sjeldent noe jeg tok meg tid til. Jeg hadde konstant hode på anoreksien og trening. Hver dag måtte jeg få til en tur. Den måtte være på minst en halvtime, og jeg jogget alltid, selv om jeg ikke fikk lov. Det var så ille at jeg ikke kunne dra bort i selskap, fordi jeg ikke rakk turen min. Det skal også sies at det ble mange midnattsturer, dagen før det var skolehverdag! Frokosten og skolematen var nå under mamma og pappas kontroll. De laget den. Jeg kastet eller gjemte den. Enten det var ost i sokken, eller juice i blomsterpotta. Det sier bare litt om hvor desperat jeg og anoreksien var.
Blodprøver var også noe vi måtte ta oss tid til. På legekontoret med sekretærene som alltid bommet. De tok 12 blodprøver totalt. Dette var første gangen jeg besvimte, sånn på ordentlig. Mamma hylte. Hun så bare jeg satt i stolen helt skjelvende, blå og plutselig ble jeg borte. Det var ikke noe svar. Jeg fikk en veldig nær-døden opplevelse, og det var ikke særlig artig å se mamma så fortvilt og lei seg. Hun trodde hun hadde mistet den lille jenta si. Det lille fosteret hun hadde hatt i magen i 9 måneder. Den jenta som har fått verdens beste oppvekst, men dessverre måtte sette alt for store krav til seg selv og prestasjoner. Den jenta som en dag skulle vokse opp og leve lykkelig. Hvor var den jenta? Der og da skjønte jeg ingenting. Jeg var helt tom. Ingen tanker. Ingen ord. Jeg var stille. Kun keen på en tyggegummi. Slike som jeg hadde tygd minst 7 stykker av om dagen, de siste fire månedene.
Etter dette ble det kontinuerlig tilsyn. Jeg fikk ikke gå på skolen, jobbe eller trene. Jeg måtte til psykolog 3 ganger i uken og lege 2 ganger i uken. Ingen turer ut, eller noen form for aktiviteter. Selv om jeg til stadighet presset med meg mamma ut til Åsgårdstrand for å gå tur der, eller alle disse shoppingturene.. Som jeg savner det!
I flere år har jeg hatt tankene i hodet, svermende rundt meg. Av en eller annen merkelig grunn visste jeg at sykdommen skulle ramme meg, bare ikke når. Jeg husker jeg tenkte i femteklasse at jeg skulle bli kjendis, og på forsiden til Se og Hør skulle det stå; Madelén snakker ut om anoreksien. Jeg husker det som om det var i går. Jeg drømte det også flere ganger! Men; jeg delte aldri tankene med noen. Jeg lot dem bare fare inni meg, som om det skulle lette på alt det vonde.
En fin tid. Jeg var mye mindre utadvendt enn hva jeg er nå, så den sosiale biten manglet litt, selv om jeg alltid har vært et skikkelig stabeist og sagt i fra! Mulig jeg også hadde litt vanskelighet for å skaffe kontakt på grunn av min nedsatte hørsel. Det gav ikke mest selvtilitt at jeg var den eneste i klassen som var avhengig av mikrofoner og teleslynge. Jeg husker de andre ofte var nysgjerrige, og det hatet jeg. Jeg tok ting hardt til meg da folk kunne finne på å kalle meg ”dauhørt”. Jentene i klassen kom i puberteten mye tidligere enn meg. Vi hadde nesten konkurranse på hvem som hadde utviklet seg fortest. Jeg ville gjerne ”følge med gjengen”, men samtidig så hatet jeg alt det kvinnelige og feminine. Jeg likte ikke de store lårene, rumpa og puppene. Jeg var rett og slett redd. Livredd. Jeg husker jeg sa til mamma at jeg skulle klippe av puppene mine, etter at jeg i sjette klasse hadde kjøpt min første BH. Jeg var så frustrert!
Verdens beste venner <3
Ungdomsskolen: Jeg havnet i en klasse som jeg ikke var særlig tilfreds med, og byttet året etterpå. Jeg fikk det bedre i den nye klassen. Jeg ble straks en helt annen person – sosial og utadvendt. Smilende og glad. Positiviteten blomstret! Etterhvert hadde jeg skaffet meg mange venner, og jeg arrangerte en stor bursdag med nesten bare gutter. Naturfag var jo helt vanlig, og etterhvert kom temaene abort og spiseforstyrrelser opp, og det var en hel masse snakk innad i klassen. Jeg ble kanskje noe påvirket, og begynte sårt med litt magrere kost. Jeg kalte det ”lei-syndromet”. Jeg var så lei av godteri og søtsaker, så jeg bare stoppet. Dessuten var det i tankne at jeg skulle imponere en gutt med sunnheten min,og kanskje en ny kropp. Men det gav ingen vektutslag, for jeg spiste mat som fint erstattet tapet. Skolemat/lunsj spiste jeg aldri, med mindre butikken var åpen. Der gikk det i rundstykker og frukt. Frokost begynte jeg ikke med før midten av tiende klasse. Jeg har aldri vært noe frokostmenneske, men dette skulle jeg altså bare få til. Jeg bestemte meg for at det måtte bare skje. Allerede da begynte jeg å tenke at frokost skulle øke forbrenningen slik at man kunne gå ned i vekt. Så, havregryn ble inntatt med pappa, hver dag klokken 07:30. Jeg hadde ingenting på – annet enn kanel. Det var en flott tid vi fikk brukt fornuftig og snakket litt før det var tilbake til hverdagens stress. Etterhvert begynte jeg også å ta med lunsj hjemmefra. Det var en Bixit-bar med blåbær. Jeg spiste som oftest blåbærene, og kastet resten. Det ble tatt igjen av store porsjoner med middag. Jeg har alltid hatt sans for middagsmat, enten det var pizza eller biff.
Fikk nye venner.
Videregående:
Jeg begynte med ”blanke ark”. Jeg var ofte frampå og hadde mange gode og nære venner. Første året gikk fort unna. Jeg fikk sekser på en innleveringsoppgave om spiseforstyrrelser og jernmangel. Det var da jeg ble mer bevisst. Helsesøsteren ved skolen konstaterte jernmangelanemi. Jeg fikk beskjed om å få i meg jern. Vi kjøpte tilskudd, men det ble aldri inntatt. Jeg ble litt flinkere i matveien. Skolen hadde en bra kantine, og det ble stadig rundstykke med pålegg og drikke til. Det hendte også at jeg kjøpte en yoghurt ved siden av. Av og til kunne jeg også nøye meg med en ”Rett i koppen – pasta”. Men jeg var svært nøye. Alt skulle være grovt, og alle fettstrimler ble revet bort. Her var jeg på vei til å miste anoreksitankene, før plutselig sunnhetsgreia slo til igjen. Mye trening og lite mat.
Det er vondt å innse fakta. Det er vondt å forstå. Det er generelt vondt å tenke på hele situasjonen. Jo mer jeg sier vondt – jo vondere gjør det. Det skjærer dypt inn i hjerterota, og hvisker meg svalt i øret: kanskje du blir bra en gang. Kanskje alt kan ordne seg? Kanskje jeg kan knipse med fingrene – så er dette over? Over for alltid? Sannheten er at jeg er redd. Livredd. Denne dumme tilværelsen føleles så trygg, men allikevel så uforutsigbart at jeg har tilnærmet meg en falsk trygghet. Jeg har holdt meg fast til anoreksien, og hatt den som en usynlig venn. En grusom og ubetydelig venn som allikevel har fått all min tid, tanker og fått meg til å føle meg som verst. Hva er det for en venn? Er sannheten at jeg har blitt totalt blendet av mitt eget speilbilde, og glemt alt det som egentlig er viktig. Størrelsen burde ikke ha alt å si, så lenge man lever et bra og lykkelig liv med gode venner, verdens beste familie, en jobb jeg forguder + diverse fritidsaktiviteter. Alt det hadde jeg, og jeg var pliktoppfyllende på hvert eneste felt! Sykdommen gjorde utslaget, og jeg kan enda ikke forstå at det måtte ramme meg. Hva hadde jeg gjort galt? Jeg har alltid prøvd å være snill mot alle – så; hvorfor ikke meg selv? Jeg har en sånn enormt stor skyldfølelse.
Under sykeperioden har jeg vært i kontakt med flere psykologer. De alle sier det samme: jeg er ikke glad i meg selv, og jeg eier ikke følelser. De siste årene har jeg gitt fullstendig blaffen i hvordan jeg egentlig har det. Jeg har bare levd – for andre. Jeg har bare vært tilstede, uten egentlig at det har hatt noen særlig betydning. Alt har vært helt tomt for meg, og ting har ikke vært så viktig på en måte. Jeg har kun gitt meg selv krav. Dersom de blir fulgt er det forventet, og hvis ikke måtte jeg nesten gi meg selv straff. I form av lite mat.. Så i den siste tiden har jeg jobbet hardt med positive tanker og litt ”egoisme”. Det er rart med denne sykdommen. Man blir liksom egoistisk, fordi man kun er med ”seg selv”, men allikevel så gir man jo **** i hvordan man egentlig har det. På en annen side lærer man også å bli ordentlig godt kjent med seg selv. Man er mye ”tilstede” i kroppen, og på denne måten danner man seg et utrolig bra psykisk forhold til den. Jeg tror det er som det blir sagt; de med anoreksi får en meget sterk psyke. En styrke innenfra som kun kan komme med livets erfaringer og hindringer.
