Skal jeg være ærlig så tror jeg det verste som har skjedd var at jeg sluttet på skolen. Gikk ut av skolen, mener jeg. Det har påvirket mitt sosiale liv så mye, særlig fordi jeg ikke omgås flere jevnaldrende daglig, men også fordi de folkene jeg pleide omgås nå ikke bor lenger i umiddelbar nærhet. Jeg mener. Noen har flyttet til sørlandet. Noen til Trondheim. Noen til Bergen. De fleste til Oslo. Folk bor til og med i andre land, og noen på andre siden av kloden. Det er derfor ikke særlig enkelt. De gangene jeg virkelig kan være sosial er gjerne på 17 mai, rundt juletider, i sommerferien eller ved spesielle anledninger. Jeg føler veldig på det at jeg ikke greide utnytte skoleårene slik jeg ønsket. At jeg ikke var nok sammen med folk, og at jeg ikke brukte fritiden mer på venner. Det er først nå jeg ser det unormale i at alt skulle dreie seg om jobb, trening og skole. Såklart har jeg venner som bor i nærheten, men vet dere hva? Jeg må være verdens dårligste venninne til tider. Istedenfor å sette av tid til venner prioriterer jeg heller familie, tv, sosiale medier, jobb og trening. Jeg trives i min lille boble. Litt for godt til tider. Faktisk var det en venninne (en meget klok en) som sa til meg at hvis jeg noen gang skulle treffe en gutt måtte jeg enten ut av byen (for å tilfredsstille mine krav) eller starte med sjekkeapper. Hun hadde rett. Nå har jeg min første tindermatch, og jeg blir litt sånn barnslig glad av å holde på med det. Jeg blir fnisete, og det kiler litt i magen på en måte. Så… Hvem vet? Matchen min var faktisk en av to gutter jeg swipet til høyre…. Av noen hundre. Frøken kresen, ja, men sånn må det være. Jeg er 23 år, og ser etter en livspartner. Vel. Nok om kjærlighetslivet. Det er venner som gjelder i første omgang. Kanskje skal jeg begynne prioritere litt annerledes der? Det er bare en ting. Det er liksom så mye enklere å være i sitt eget selskap, og det til tross for at jeg er verdens mest utadvendte hvis jeg legger godviljen til. Man kan nok helt klart kalle meg litt tiltaksløs til tider. Så fort jeg spør meg selv spørsmålet ”gidder jeg?” så blir svaret nei. Jeg må rett og slett være spontan. Ikke tenke. Jeg må sende meldingen, og håpe på et ja, fremfor å vente på et nei. For det er også et problem. Dette med at jeg på en måte har innstilt meg på å bli avvist, eller dette med at jeg venter på en avvisning hvis jeg først har gjort en avtale. Og det er tøft. Jeg tror sykdommen har gjort mye med selvtilliten min. Gjort så jeg ikke føler meg bra nok. For hvis jeg ikke føler meg bra nok for meg selv, hvordan skal jeg da føle meg bra nok for andre? Et evig dilemma….
Uken som kommer innebærer både jobbing, pilates&yoga (fått en liten dille der) og også sosialt liv. Sistnevnte, endelig. Jeg skal møte et par venninner, og det gleder meg stort. Jeg tenker at det er veldig bra for meg. Nå er det bare om å gjøre å fortsette i dette sporet. Det gjør så mye positivt for meg psykisk!
