Mange år er gått, og med tiden skulle man tro jeg hadde fått mye på avstand. Jeg har det. Tro meg. Det er bare det at jeg til tider blir oppsøkt av fortiden. Ikke den fortiden jeg beskrev for kort tid siden, men fortiden på psykiatrisk. Jeg ser mye på action og thrillere, og liker det godt, men innrømmer også at jeg fort kan bli påvirket. Sånn et sted i underbevisstheten. I forrige uke så vi på Dicte, en episode om en jente i belteseng, som ble drept/forgiftet på psykiatrisk. Daget etter så vi Maria Wern, en episode om en jente som var kidnappet og holdt bundet i en sykeseng nedopet på alt mulig slags greier. Begge jentene unge. Hun ene yngre enn meg. Hun andre på min alder da jeg var tvangsinnlagt. Der og da tenkte jeg ikke over det, men så fort jeg la meg strømmet minnene på. Jeg ble helt kvalm og følte plutselig at jeg var lam i hele kroppen. Jeg klarer ikke å beskrive det, men den eneste forklaringen jeg har skal dere få servert nå. Hendelser fra sykehuset som jeg har holdt unna bloggen, og som jeg ikke har villet dele med noen. Hvorfor det ikke var trygt? Vel. Det skal dere få lese nå. Disse ordene gjør meg vondt å skrive…
Det var en Lørdag i Mars 2011. Vi var alene på huset. Jeg og to jenter til. Det var helg, og de resterende hadde fått permisjon. Som alltid. Pleiere var det ikke manko på, og ellers var ting som de pleide. Denne lørdagen derimot skulle bli annerledes. Jeg hadde forespeilet meg et ok måltid (næringsdrikker) sammen med en pleier jeg kom greit overens med. Plutselig viste det seg at hun måtte reise på et hasteoppdrag. Ikke vet jeg hva, men uansett skapte dette trøbbel for meg. Jeg hadde nemlig mannet meg opp til hele seansen i hodet mitt. Jeg måtte nemlig manne meg opp til hvert bidige måltid. Kanskje fordi det var så mye skambelagt rundt det. Der satt det liksom en så å si ukjent og nistirret på meg MENS jeg spiste. Snakk om ubehagelig. Og jeg har forsåvidt aldri vært tilfreds med felles måltider heller, så dere kan jo tenke dere hvor ille det faktisk var for meg. Uansett. På grunn av mine sære matvaner (sa vi) satt jeg alene på rommet. Med en egen pleier. Slik ble det også denne lørdagen. Siden hun andre meldte avbud skjønte jeg fort at jeg ville få en jeg ikke likte, da det kun var et par-tre stykker jeg kom overens med. MEN… At jeg skulle få en jeg knapt orket trynet på. Nei. Den så jeg ikke komme. La meg bare si at folk som snakker nedlatende om meg fordi jeg er syk, truer meg, skriver feilaktig i journaler, eller prøver å fortelle meg at foreldrene mine har gjort noe feil i min oppdragelse. Slike folk har jeg ikke noe til overs for. Jeg snakket derfor med assisterende leder den dagen og bad på mine knær om å få en annen. En med mer forståelse. ”Nei. Sånn blir det i dag” Bastant i tonefallet. Det var hva jeg fikk. Husker jeg satt to timer i sengen i konstant panikk og skalv. Da pleieren omsider banket på døren min skvatt jeg til, og da jeg så henne i øynene ble jeg så forbannet som jeg aldri har vært i mitt liv. Jeg løp mot henne og beit til alt jeg kunne samtidig som jeg hoppet opp og ned, sparket og slo fra meg. En skikkelig rebell, med andre ord. Hun trykket fort på nødknappen og flere pleiere kom til. Man skulle tro jeg var livsfarlig. Da de kom så de at det var en ganske ufarlig situasjon, så det var kun en mann som ble igjen. En sterk en. Han tok skikkelig hardt tak i nakken min og bandt armene på ryggen. Som en fengselsfange. Aldri har jeg vært så redd i hele mitt liv. ”Dør jeg nå?, tenkte jeg” Jeg mener. De kunne jo gjort hva som helst og sluppet unna med det, og i ettertid kunne de skyldt på den psykisk ustabile pasienten.
I hans grep gikk vi sakte nedover gangen. Foran meg kunne jeg skimte de sterile dørene på rekke og rad. Nest siste dør til høyre. Der var det. Skjermingsrommet. Rommet for oss gale. Enda mer isolert fra omverdenen. Han låste opp, presset meg forsiktig framover før han gjorde et skikkelig dytt i den skjøre ryggen min. Jeg falt ned på knærne i det iskalde harde gulvet med hodet dundrende ned i sykesengen. Ingen belteseng denne gang, heldigvis. Heldigvis ble fort til uheldigvis. Jeg skulle fort få merke straffen. Armene mine og beina mine ble stripset opp etter sengen, og der ble jeg liggende. Lunsjen var for lengst glemt. Tiden gikk så uendelig sakte mens jeg lå der. Han satt bare med nesa ned i VG, mens han fra tid til annen tittet bort på meg. ”Angrer du nå, spurte han” Nei. Svarte jeg. ”Javel, da får du ligge der litt lenger”. Hvordan det føltes å ligge der? Helt j””’. Jeg var rastløs til tusen og hadde gråteanfall og panikkanfall om hverandre. Jeg svettet, jeg skalv. Og var livredd. Livredd med stor L. Etter hvert klarte jeg å roe ned, og etter x antall kalorier forbrent var jeg så sliten at jeg ikke orket bevege en kroppsdel. Plutselig var 1 time blitt til 4, og det var middagstid. Pleierne hadde for lengst hatt vaktbytte, og det var nå trygt å innta næringsdrikker igjen. Jeg husker så godt at stripsene ble fjernet. Jeg hadde ikke følelse i armer eller bein. Kun blåmerker. Bare det å bevege håndleddene eller anklene smertet unødvendig mye, og legeundersøkelsen senere på kvelden viste at jeg hadde forstuet høyre fot da jeg slo den i sengekanten. Jeg mener. Da jeg ble dyttet inn i sengekanten. Og hva som skjedde videre? Jeg ble sett på som en person som var til skade for meg selv og også andre. De økte derfor tilsyn, innskrenket godene ytterligere (mobil, data, permisjoner, besøk og gåturer) og begrunnet i journalene hvorfor jeg behøvde tvang på ubestemt tid. Redselen for at jeg aldri skulle slippe ut derfra? Enorm! Og at jeg aldri skal tilbake dit… Det er sikkert!
