Desember gikk fort unna. I to uker hadde jeg hatt sonde. Det gikk fram til 7. Desember før jeg begynte å spise i tillegg til å ha den. All maten klarte jeg ikke, så resten kom gjennom sonden. Det var en helt merkelig følelse å spise igjen. Jeg ble kvalm og svett samtidig, men jeg klarte å gjennomføre et par måltider. Det var en begynnelse. Husker spesielt at jeg vegret meg veldig for TINE-yoghurten og de sjokoladebitene jeg fikk. Alt gled ned. Sjokolade har jeg ikke spist på flere år, men det var altså like ille som fryktet. Søtsaker er og forblit utelukket.  Så det var altså den 14. jeg ble kvitt sonden, og derfra startet jeg for alvor med matspising. I begynnelsen må man starte rolig med maten. Dette skyldes noe som kalles reernæringssyndrom. Det kan skje dersom man får for rask tilførsel av væske, salter og næring når man er undervektig. Det ville vært livstruende. Tegnene på dette er hovne føtter. Noe jeg til stadighet hadde. Derfor var vi svært forsiktige med væskeinntak, og jeg var til stadighet tørst. Blodprøver (elektrolytter, salter og blodlegemer) var to ganger i uken og blodtrykk+puls hver andre time. Jeg gjennomførte også en bentetthetsmåling som viste farlig lav bentetthet. Foreløpig er det noe som kan bygges opp igen, og jeg er i gang med godt tilskudd på kalsium. Dusjing foregår i et dusjesete to-tre ganger i uken, med en pleier tilstede. Dobesøk er på samme måte, eller med døra på gløtt, selv om det til stadighet tusler voksne pasienter forbi. Ikke noe privatliv!

Dagen de skulle ta ut sonden! Lykke.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg var i møte med Kontrollkommisjonen den 15. der jeg hadde vedlagt klager. Ingenting gikk gjennom, selv om de kunne se engasjementet og fornuften min allerede da. Det jeg fikk vedtatt var permisjoner. Heldigvis skulle bursdagen bli realitet, og kanskje julaften. Bursdagen gikk veldig fint, og det ble derfor vedtatt at jeg skulle få julepermisjon også. Jeg måtte ha med en masete pleier, men det måtte bare gå. De dagene var såpass viktige for meg. Vi fikk dessuten taxi frem og tilbake. Julaften var siste gang jeg var ute… Det ble ingen romjul eller nyttårsfeiring. Nyttårsaften ble brukt til å spise fiskekaker og se på raketter i vinduet sammen med en mannlig indisk sykepleier. Jeg hadde ikke den rette stemningen på noen måte.

Hver Desemberdag åpnet jeg flaxkalenderen min, og rev ut en nellikspiker. Hver eneste dag var en vei nærmere utskrivelse. Bordet ble pyntet med flott julestjerne, roser, nisser og julejente. Dessuten så var Bettina innom den 22. og gav meg julegave pluss et kjempeflott kort fra klassen. Jeg ante ikke at så mange brydde seg. Det er i allefall helt sikkert at det kortet blir stående der i en lang tid fremover. Jeg elsker å lese på det. Jeg får en sånn varm følelse inni meg. Det styrker Madelén.

Det å se tilbake på en slik måned gjør meg ikke særlig tilfreds. Det har vært vanskelig. Jeg har vært mye negativ, deprimert og engstelig. Jeg har følt mye skyld, men også lagt den over på de som ønsker å hjelpe meg. Jeg har vært utakknemmelig i form av stygge bemerkelser, ordutspill og diverse situasjoner jeg neppe vil oppleve igjen. Ganske flaut når anoreksien setter i gang. Da går fort en brødskive på gulvet, eller en næringsdrikk i vasken..