Madelén (fra anorektiker til jusstudent) - hits
Hjem Add Madelén I media

0

Løgner

Er det en ting jeg har lært gjennom min blogg''karriere'' så er det at jeg ikke kan gjøre alle til lags. For noen blir jeg til og med en løgner. Den gang jeg var syk, løy jeg, fordi jeg ikke sa hvor ille ting faktisk var. Den gang jeg var syk løy jeg, fordi jeg sa jeg hadde det bra og formen var fin. Den gang jeg var syk, løy jeg, fordi jeg taklet skole og jobb uten problemer. Den gang jeg var syk, løy jeg, fordi jeg en dag sa at jeg ikke stresset over kaloriene. Vel. Det med sykdommen har gått i bølgedaler. En dag har vært bra. en annen ikke så bra, men jevnt over vil jeg si at jeg har greid å leve med en sykdom på best mulig tenkelige vis. Fordi jeg ikke klarte å face kampen på ekte. Ja. Det var dager der jeg knapt orket stå opp, men det var få av dem. Ja, det var dager der jeg tenkte å ta livet mitt, men det var få av dem. Og dette blogget jeg om. Noen mente det var tøft. Andre mente det var klaging. At jeg ikke kunne ''holde på sånn'' At jeg er heldig som bor i Norge, og den reglen der. Fra 2010 til 2012 gjennomgikk bloggen en fornying. Jeg freshet opp de sorte og grå fargene, og jeg begynte å smile på bilder. Det var også feil. Det var feil at jeg som syk gikk på skole. Det var feil at jeg som syk jobbet. Det var feil at jeg som syk bestemte hva jeg ville spise, eller når jeg dro til legen. Det var feil at jeg som syk kunne leve et så tilsynelatende flott liv. For det var løgn. Selvfølgelig var det tøft å høre. Her satt jeg med en dødsdom jeg helst ville vært foruten, men likevel fikk jeg ikke lov til å forsøke og være positiv. Det var vel da jeg kjente at depresjonen begynte å nå et slags klimaks. Fordi folk rundt meg ikke mente jeg fortjente et bra liv. Jeg var syk, og jeg skulle ligge i senga og fores opp. Det var der jeg hørte hjemme. Ikke på skolebenken, på jobb, i byen, med venner, mm. 

 

Jeg forstår jo at folk tenkte mitt beste. At de mente jeg måtte være ærlig og få et rotfeste, men hvorfor skulle jeg på død og liv tilbake til bloggtilstandene på 2010-2012? Jeg trengte å komme meg videre. Min måte å gjøre det på var å være positiv. ''Optimisten'' står det på min russelue. fordi det er slik jeg alltid har vært. Jeg lar meg ikke arresteres av en teit sykdom. Jeg gjorde det ikke den gang, og jeg gjorde det heller ikke senere. Mye er det grunnen til at jeg er fri i dag. Pappa har bedt meg åpne kommentarfeltet igjen, men jeg skal innrømme at jeg er redd. For en reprise om at jeg ikke fortjener et fullverdig liv. At jeg ikke er flink nok til å studere jus. At jeg ikke er kroppslig i stand til å trene sånn og sånn. At jeg ikke makter å bo for meg selv. Enda jeg vet at karakterene sier noe annet. Enda jeg vet at legen og PT sier noe annet. Enda jeg ikke har gått i bakken, ei heller vært i nærheten. Enda jeg ikke veier ting på vekt eller teller kalorier. Gå gjerne på kroppen min og kall meg feit eller stygg, men skal du fortelle hvordan jeg lever livet mitt, så renner begeret over. Rett og slett. Derfor vil jeg enn så lenge ha denne ordningen med mail og facebook. Om det betyr færre lesere, så må det være prisen. Jeg trenger å få leve livet mitt, uten at folk blander seg inn. Kort og greit. Så til det avgjørende spørsmålet? Har vi med en løgner å gjøre? Haha. Nei. Absolutt ikke. Sykdom for meg er så langt unna, at det føles som jeg aldri har vært syk de gangene jeg kommer over artikler om det. Hadde vi det fra 2012 og til 2016? Tja. Muligens noen ganger, men jeg har aldri lagt skjul på skyggesider. Virkelig. Men så har jeg hatt et behov for å balansere det hele. For min egen del. For andre syke sin del. Vise at det finnes noe utenfor sykdommen. Så hva gjør det da å leve litt ''normal'' selv når man er syk? Jeg så ikke noe feil i det den gang. Om det gjør meg til en løgner, så tar jeg den. Folk skal få mene ulikt. Jeg synes bare det er latterlig at en person i dag defineres for en sykdom, og ikke som en person. Det gjelder for så vidt alt. Alle sykdommer. Har man krefter og ork, så selvfølgelig, skal man leve livet. Det bør ikke være et spørsmål en gang. 

 

  • 0

    Hvorfor kan ikke folk få være tynne?

    Jeg synes det er fint med smale midjer, mellomrom mellom lårene og markerte kropper uten fettansamlinger. Jeg gjør det. Det jeg derimot ikke synes er fint er når mellomrommet mellom lårene tilsvarer skulderbredden. Når leggene er like store som lårene. Når den smale midjen kunne vært resultatet av årevis kortsettbruk, og når ribbeina er det eneste som markerer kroppen. Hvorfor jeg skriver dette er ikke for å provosere, men for å få frem et poeng. Det å være tynn er helt ok, så lenge det er uten at kroppen lider av det. Det å gå på catwalken er helt ok, så lenge kroppen ikke er på vei til å svikte. Det å ta bikinibilder er helt ok, så lenge det skjer på en diskret måte. Da tenker jeg mer på at det er nakenhet, og ikke at det er en kropp som er så stor eller så stor. Jeg har opp gjennom sett og vært vitne til altfor mye hyllest til kroppen med noen ekstra kilo. Selvsagt er det fint også, men jeg etterlyser mangfoldet. Vi skal ikke bare hylle de som er stolt av en stor kropp, men vi skal også hylle de som er stolt av en mindre kropp. Eller en mer normal kropp. Om det er 16 eller 30 i BMI, eller noe utenfor, spiller liksom ikke noen rolle, så lenge personen har det bra med seg selv. Uten at jeg drar dette for langt. Min intensjon er ikke å komme med en fasit på noe. Folk er forskjellige. Noen har de og de genene. Noen trener sånn og slik. Men poenget: Tynn er ikke synonymt med ekkelt. Jeg har pappas gener, og derav alltid hatt en slank kropp, og det trives jeg med så lenge den har det bra. Nå er den utviklet slik jeg hindret den å utvikle seg for 9 år siden. Med bredere bekken, mer spretten rumpe og kvinnelige lår. Som jeg den gang hatet, og som jeg ikke elsker, men nå aksepterer. Tynnere enn gjennomsnittet, men riktig for meg, i likhet med mange andre. Vi kan spise mat uten å ese ut, i motsetning til de som slanker og slanker seg uten å komme noen vei. Men gjør det oss syke? Nei. Gjør det oss ekle? Nei. Gjør det oss stygge? Nei. Naturlig tynnhet forekommer, og det er det jeg vil slå et slag for. Ikke de kropper som er tydelige resultater av en spiseforstyrrelse eller som sakte men sikkert ruinerer seg selv - men de kropper som fungerer, har det bra og faktisk ser sabla bra ut. Dere ser forskjellen? 

     

    Dagens folkesykdom er at vi blander oss for mye. Vi mener for mye om ting vi ikke har belegg for å uttale oss om. Vi dømmer utfra et førsteinntrykk. Vi ser ikke person, men vi ser kun innfatningen. Likevel legger vi oss opp i det. Vi debatterer for harde livet om at tynne er ekkelt og at ''noen kilo ekstra'' er det nye. Vi slenger med blikket når folk går forbi, og vi fordømmer de som ikke er lik oss selv. Hva er det vi holder på med? I 2018? Er det sjalusi? Jeg tror det. Jeg er overbevist om det. Men. Sakens kjerne er at alle ikke kan gå på catwalken. Alle kan ikke spise uten å tenke. Alle har ikke skyhøy forbrenning. Alle kan ikke bygge opp en kondis som er lik Usain Bolt sin. Til syvende og sist er vi så unike at ingen kan være lik oss. Er ikke det fantastisk? Det er derfor vi heller ikke skal dra denne sammenligningsgreia, og på den bakgrunn spre dette gjennomsiktige hatet. Fordi det sårer. Fordi det ikke fører oss noen vei. Og vil vi det? Ha et samfunn som stagnerer? Nei. Dagens oppfordring: Tenk deg om, før du buser ut!

  • 0

    Den gang vs. nå

    Det er helt gull å ha gode venner, og jeg kunne ikke vært mer takknemlig for at jeg har mine faste her oppe. Jeg gikk riktig nok inn på studiet med de tanker at jeg ikke skulle bli venn med noen, ei heller delta på fadderuken. Den gang tenke jeg mer over aldersforskjeller enn jeg tenkte på min trivsel og psykiske helse. Venner kan man ha i alle aldre, og kjærester kan man vente med (når de er så små). Haha. Det å gå på et studie handler ikke bare om å komme seg gjennom, men også å ha det gøy på veien. Jeg trives uendelig godt med jus og lesingen, men jeg trives enda bedre når jeg har mennesker jeg er med, prater med og hilser på, på skolen. Det er liksom det siste som skal til for at jeg blir motivert til å lese og forstå det som er vanskelig og til tider langt mer krevende enn forutsatt. Så en oppfordring til alle studenter der altså. Nå snakker jeg ikke om å være med masse folk hele tiden, eller delta på alt som er, men om å få til noe. Det kan alle klare, selv med fulltidsstudier, deltidsjobber, frivillige verv, kjærester, mm. I alle fall skjedde noe for meg etter fadderuken i fjor, og enda bedre ble det da jeg fikk min faste bestevenninne her. Planen var ikke helt å reise til Horten på en stund, men igjen: gode venner er gull. Dermed fikk jeg nok en helg i Horten, og det etter skolestart. Jeg trengte den ikke i ordets forstand, men jeg synes uansett det var utrolig deilig å se familien igjen. Vi har hatt en veldig fin helg sammen, og jeg føler vel at etter jeg innså hvor krevende statsrett er, så har jeg nå kommet til et nivå der det er ok. Det kommer til å gå greit. Fordi pappa har sagt det. Fordi lillebror sier jeg er dyktig, og fordi mamma mener at jeg takler det. Og da går det fint. Jeg er nå 110% gira på å gjøre mitt beste. 1 semester er et kortsemester, og det tar jeg til etterretning. Jeg skal ikke suse bort tid, men jeg skal heller ikke avstå fra alt som har med venner, familie, jobb og alle de fine verv jeg har påtatt meg. Det skal jeg bare ikke. Jeg skal også nyte denne studietiden, nettopp fordi den flyr avgårde. Det føles som i går at jeg startet med ''Rett på sak''-kurs, enda det nå er over 1 år siden. 

     

    Formen min sammenlignet da og nå, er to ulike verdener. Jeg er ikke lenger ''vant til å ha det vondt''. Det knekker ikke overalt hvor jeg går. Jeg har sjelden ubehagelige tak i brystet. Hodepine har jeg enda ikke merket. Ei heller fryser jeg noe særlig. Ryggen henger på uten at jeg merker noe til den. Jeg har haugevis av energi til å springe. Jeg har fått noen reale armmuskler, som jeg digger. Jeg er alltid uthvilt når jeg står opp. Jeg elsker å dusje, selv om jeg må face den nakne kroppen min i speilet på badet. Jeg sover godt, og jeg sover uavbrutt. Jeg våkner av meg selv. Sultfølelsen har ikke kommet tilbake, men jeg får av og til hint. Som i at nå er energien på bånn. Jeg skipper aldri måltider. Det er sjelden jeg trenger en alarm til å minne meg på spisingen. Og jeg har funnet ut at min biologiske alder er i nærheten av 25. Det var kanskje den største bekreftelsen. Jeg som en gang i tiden nærmet meg pensjonsalder. En ting som var sikkert; Der skulle jeg ikke være for resten av livet.

     

    Om jeg skal presse meg selv ytterligere på funksjon og kondis? Jeg vet ikke. Slik jeg føler det, er det viktigste at kroppen fungerer så godt den kan. Imidlertid skal en kjip ting sies. Enda har den en vei å gå. Den er nemlig ikke ferdig reparert på innsiden. Ja, alt er normalt av blodprøver, puls og EKG. Ja, vekta er fin. Ja, jeg har ikke noe vondter. Men. Jeg har osteoporose samt noen organer som enda er på blåbærtur. Det er ikke faretruende, men noe jeg følger opp med spesialprøver og ultralyder. Det synes jeg selvfølgelig er synd. Fordi jeg så veldig gjerne vil - men vilje er ikke nok i dette gamet. Syke organer kan ikke trylles friske. Jeg har brukt uendelig med tid på å få kroppen opp å gå, og nå må jeg også bruke tid på å akseptere at det inni den også skal komme seg på beina. Det betyr blant annet at jeg må ta det piano i fadderuken. Det betyr blant annet at jeg må ta tilskudd av ditt og datt, og unngå spise ditt og datt. Det betyr også at jeg ikke kan trene sånn eller slik, og at det er fordelaktig å bære minst mulig. Noen restriksjoner altså, men de takler jeg. Fordi jeg ikke går på akkord med kroppen lenger. Jeg var tidligere verdens mest utålmodige menneske, men med denne sykdommen har jeg lært at tålmodighet faktisk kan gi veldig mye. Det kan gi en helt annen livskvalitet, faktisk. Det er så viktig at man ikke gir opp. Jeg gjorde det én gang, og som mange vet: Det er en tilfeldighet at jeg lever i dag. Og ikke for å pushe på dere min overoptimisme, men jeg kunne ikke vært lykkeligere! Det til tross for at jeg har en koselig liten mastercardregning å betale asap, og at det som nevnt, bak fasaden skjuler seg litt rusk og rask... 

    Hender visst også at jeg blogger litt på skolebiblioteket. Ops. Tilbake til lesingen!

  • 0

    Et nytt semester er i gang

    Jeg tok en siste helg hjemme før skolestart, for jeg kjente jeg trengte det. Må liksom få en ordentlig slutt på disse 10-11 ukene, og nå er sommeren 2018 på hell. Litt vemodig, men også godt. Jeg er så klar som jeg kan få blitt og jeg trenger 100% rutiner nå. Har til og med vært på skolen i noen timer allerede Fredag som var, men da ikke i forbindelse med studier, men kurs og forberedende til klasselederjobben som starter i morgen. Det var egentlig veldig fint å ta en to-dagers i Hønefoss i forbindelse med det. Jeg tok med meg Aleksander, og sammen brukte vi Torsdagen til bowling, piknik i parken, Mission Impossible på kino, stroganof i leiligheten, serietitting og yatzykos. I tillegg fikk jeg pakket ut alt det skolegreiene jeg slang fra meg sist, samt lagt inn siste rest med klær. Denne gangen er det ikke like mye som sist, for jeg har lært forskjell på sommer- og vinterklær nå. Dessuten så jeg hva jeg brukte sist gang, og hva som ble liggende et år i skapet. Dermed er en bag pakket med klær som skal tilbake, og en koffert er fullstendig tom. Planen var å få alt med til Horten, men pga at vi skulle hente på Gardermoen etter min jobbing på Fredag, så gikk ikke det. Pluss at regnet øste ned, så det eneste vi fokuserte på var å spurte til bilen. Og når mamma og pappa er så snille og kjører meg tilbake, så er det jo null stress. Da tar de med seg det som trengs, og jeg får med meg en haug matvarer og det siste som gjenstår tilbake. Vinn vinn. For uansett hvor flink jeg har vært til å plassere ting i Hønefoss, så er det alltids noe. Sko, vesker, matvarer, toalettsaker, pynteting, smykker og alle mine digitale duppeditter må med. Hvem vet hvor lenge det blir til jeg er tilbake i Horten igjen. Jeg håper jo ikke det tar så mange ukene, men uten bil, full fadderuke og med mye skole i staren, er det umulig å si. Jeg tror jeg starter med forelesninger på Onsdag. 

     

    Akkurat nå er jeg nødt til å lande litt. Fordøye alle inntrykkene etter den fine ferien. Sommeren ble så mye mer enn jeg kunne drømt om. Jeg har ryddet det som skal ryddes, men enda gjenstår en del sånn praktiske ting. Det er semesterregistrering, lånekassen, boksalg, bokkjøp, forberedelse til klasselederjobben, kontakte sjefen, mm. Også vil jeg jo veldig gjerne ordne med fotobok, lese jus og den slags - en annen dag. Dagen i dag ble nemlig ikke slik jeg trodde. Tanken var en kjapp prosess, der de slapp meg av. Istedenfor ble det en skikkelig familiesammenkomst med lunsj, boller, snacks og frukt på tre-fire timer. Aleks kom etter på sykkelen. Familien betyr virkelig alt for meg. Det er utrolig hvilken innsats de gjør. Ekstra hyggelig å vite at de trives på besøk hos meg, og ikke nølte med å bli med. En slik fin avslutning trengte jeg på sommerferien. Mer klar enn dette kan jeg ikke bli, og selv om det er uvant så kribler det etter å komme tilbake til gode vaner med legging, fast havregrøt og budsjettføringer. Når det kommer til mat og trening, er jeg fremdeles påpasselig og flink. Jeg har ikke hatt noen nesten-katastrofer en gang. Vekta mi er også sunn, og stabil. Jeg har absolutt alle forutsetninger for å klare dette året også, og når jeg nå sitter i studentleiligheten har jeg null bekymringer eller hensyn å ta. Her er jeg min egen keiserinne, og det trives jeg godt med. Er det nå man sier: ''Bring it on!'' ?

  • 0

    Artikkelen i Se & Hør - scannet

    Etter mye feriemodus og hektiske dager har jeg endelig fått ordnet med artikkelen som var i Se&Hør, 24 Juli. Legger den derfor ved her, til skrekk og advarsel, men også for å vise at det går an. En anoreksi er ingen dødsdom, og heller ikke noe en må leve med. God lesing!

     

  • 0

    Steinaldermenneske

    Jeg ble født i en tid der matbutikken stengte da jeg hadde lagt meg. Jeg ble født i en tid der fåtallet hadde tilgang til internett. Jeg ble født i en tid der man måtte kjøpe billett på toget. Jeg ble født i en tid der man måtte betale i en fysisk butikk. Jeg ble født i en tid der ipad var byttet ut med fargestifter og kasetter. 

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

     

    Jeg vokste opp i en tid der data var luksus. Jeg vokste opp i en tid der en mobil kunne bli gitt som bursdagsgave. Jeg vokste opp i en tid der Playstation 1 og E-kara var det store. Jeg vokste opp i en tid der vi spilte musikk fra CD-plater. Jeg vokste opp i en tid der mamma og pappa hadde tid til å leke med meg. Jeg vokste opp i en tid der godteri var forbeholdt Lørdag, og Lørdagen var derfor noe spesielt. Jeg vokste opp i en tid der det ble servert sjokoladekake, gelé og saft i barnebursdager. Jeg vokste opp i en tid da det fantes postkontor. Jeg vokste opp i en tid der msn og nettby var dagens underholdning. Jeg vokste opp i en tid der fåtallet brukte sminke på barneskolen. Jeg vokste opp i en tid da det var vanlig å lese avisen på papir. Jeg vokste opp i en tid der et nuss fra mamma og pappa gjorde hele dagen bedre. Jeg vokste opp i en tid der mange bestilte flyreiser gjennom reisebyrå. 

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

     

    Jeg er student i et samfunn der det er mer vanlig å scrolle instagram eller snappe enn å kikke opp når man går, sykler eller reiser kollektivt. Jeg er student i et samfunn der det er mer vanlig å handle på nett enn i butikk. Jeg er student i et samfunn der jeg må bruke mail og apper for å vite når jeg skal jobbe eller hva jeg skal lese på av pensum. Jeg er student i et samfunn der chat er mer vanlig enn telefonkontakt. Jeg er student i et samfunn der man knapt får kjøpt billett på toget. Jeg er student i et samfunn der det er naturlig å bestille blomster eller mat på døra. Jeg er student i et samfunn der man må ha blueraybrenner for å få over det man har redigert. Jeg er student i et samfunn der det er fyfy å spise frukt. Jeg er student i et samfunn der det er mer fokus på livsstilssykdommer enn klimakriser og fremtidige utfordringer. 

     

    Så jeg vet ikke jeg. Hva kan jeg gjøre? Småboikotte? Fortsette å handle i fysiske butikker nonstop. Betale i kontantkasse på Meny. Sjekke inn manuelt på Gardermoen. Beholde mobilen min selv om den ''utdatert'' ifg trendsetterne. Ringe kundeservice fremfor å sende mail. Dra ned på banken for å ta ut penger. Møte venner istedenfor å sende messenger. Se på tv fremfor å streame. Betale mer kontant (for jeg tar selv 2 kroner på kort). Bruke vipps mindre. Bruke some mindre. Lese papiraviser og fysiske magasiner. Handle mat i matbutikken. Ikke bestille varer på forhånd. Eller? Kan jeg det?

     

    Delvis. Jeg trives fordi jeg har lært å tilpasse meg, og fordi det er enkelt i dag. Enkelt, men også mer tidkrevende dersom ikke alt er på plass. Dersom teknologien, wifi, appene streiker, feks. Så på en måte mistrives jeg også. I 2018 blir man ekskludert om man ikke følger utviklingen. Du kan søren ikke logge inn noensteds uten bank-id. Selv ikke åpnet et brev fra NAV eller Samordna Opptak. Du kan ikke betale mer enn så å så mye i kontanter, og ikke alle butikker er særlig fan av cash. For ikke å snakke om legetimer som skal bestilles via HelseRespons. Messenger er mer vanlig enn face-to-face-talk. Ikke alle varer er tilgjengelige i fysiske butikker. Uten dekoder eller data får man ikke sett det man vil på tv, heller. Og goprofilene som redigeres må på harddisk og ikke DVD, pga størrelsen. Når jeg ser 80 åringer med smarttelefoner - ja, da begynner jeg å lure hvor ting har tatt veien. 

     

    Nei. Jeg vet at jeg til syvende og sist ville trivdes i en helt annen tid tid. Ikke som Aleks, som ville vært stuck på 90-tallet. Jeg hadde valgt verken 90-tallet eller 2000-tallet overhodet. Hadde jeg ikke kjent til de ressurser og muligheter som finnes i dagens samfunn, så hadde jeg heller ikke hatt noe å savne. Jeg ville unngått den biten med krig, hungersnød, sterk religionspågang, dødsstraffer, mm. Derfor ville jeg heller dratt tilbake til den yngre steinalderen, også kalt bondesteinalderen. Der man kunne spise hele dyr, kle seg i filt og være utenfor kroppsfokus. Jeg er ekstremt primitiv og vet å klare meg på lite. Har faktisk noen klær i skapet fra 7-8 klasse som jeg enda bruker. Den andre resten forsvant til Uff like før Paris - bare 10-15 år for sent. Noe går aldri av moten, og jeg var helt ram på merkeklær på ungdomsskolen. Dessuten er jeg kresen på mat, så også det setter en stopper for fancy grønnsaker, spesialtilberedte proteiner og alt mulig rart av tilbehør - selv om jeg kan spise hva enn det måtte være av kjøtt (sorry!). Kan fint spise havregrøt til alle måltider en hel uke eller leve på samme pålegget i flere måneder. Dessuten er jeg enkel. Jeg foretrekker mye heller Toro tomatsuppe og spaghetti ala capri fremfor Peppes Pizza, kinarestaurant eller det mer luksuspregede og uvante. Slik er jeg bare. 

     

    Flere har sagt at de forsto hvorfor jeg ble syk. Hvorfor jenta som levde på sportsknekkebrød, spekeskinke, potetgull, gelé, middager (kjøtt og boksemat), ble syk. Fordi dette var det jeg spiste og likte (med noen tillegg), og da jeg fjernet dette, så stod jeg igjen med nada. Null og niks. Mamma og pappa har alltid kjøpt hva det enn måtte være, men det er min gane og reflux som har vært problemet. Også fikk jeg jo som sagt enda et problem: anoreksien. Jeg likte ikke fiskekaker før jeg ble syk, men jeg tvang meg til å like det fordi jeg måtte ha inn ''noe middagsaktig''. For å få ned tomatbønnene holdt jeg meg for nesa. Jeg spiste knapt frukt før jeg ble syk, men jeg tvang meg til et eple daglig. Jeg var ikke særlig fan av yoghurt, men yoplait 0,0% hadde så lite kalorier. For meg har ikke livet noensinne handlet om mat og hygge rundt det, men jeg har spist fordi kroppen trenger energi og ikke skal sulte. Pølser i barnebursdager spiste jeg gjerne etter at de andre var ferdig og hadde gått fra. Apetitt har jeg liksom ikke hatt i den ''normale grad'', og jeg har så å si ila mitt anorektiske liv, ikke savnet noe. Kanskje bare spekeskinke. Og Peppes Pizza, taco og pinnekjøtt - men de tre sistnevnte er liksom ikke hva de var. Det er faktisk veldig kjipt, fordi det var favorittene før. Samme hvor ofte jeg prøver, så er det liksom bare greit nok. Derfor blir det gjerne med det ene stykket eller den ene lefsa før jeg finner noe annet å sette tennene i. Og potetgull, som jeg var helt vill etter før, liker jeg visst ikke lengre, så da må det jo bli popcorn, tortillachips, potetmelspotetgull, rischips og den slags. Er det virkelig mulig å avvenne seg de ting man elsket før? Gad. Det var vel den siste jeg så komme da anoreksiens kalorikontroll slapp taket.

    Når middagen blir serrano med brødskiver... 

     

    Matlysten gjør at det har det vært vanskelig å komme tilbake til sunne rutiner der jeg også opprettholder en sunn vekt, men med mye feiling og prøving så har det gått, og det går strålende fortsatt. Føler også mer samhold og glede når jeg spiser med andre. Jeg har virkelig måttet gå i tenkeboksen og utfordre meg selv, men jeg har ikke gått noe unormalt langt på smakene - det skal sies. Jeg er fremdeles mer kresen enn unger på barneskolen, og sånn får det forbli. Jeg greier ikke å utvide smakshorisonten min mer. Aleks har latt meg smake på en rekke ting, men 99% av gangene får han et æsj tilbake der jeg fysisk brekker meg av smakene. Det har feks vært agurk, paideig, sukkerrbrus, laks, ostepølser, brunost, fløteis, mm. Og nei. Dette er ikke ting jeg likte før jeg ble syk. Haha. Da gir jeg litt opp. Imidlertid har det hjulpet mye at jeg ikke lenger har anoreksi, for det gjør at jeg i alle fall kan smake, og jeg kan spise det jeg spiste før. Om jeg hiver nedpå en pakke spekeskinke om dagen eller litt for mye grøt, så er det null stress. Jeg må bare holde meg til det jeg liker og heller øke mengdene der. Igjen: jeg har ingen mål om å bli altetende. Det skulle virkelig ha tatt seg ut. 

  • 0

    Paris - bilder fra de 4 siste dagene!

    Jeg har allerede skrevet mye om turen, men jeg kan jo omtale bildene litt for å gi dette innlegget en viss betydning. Jeg har allerede publisert Tirsdag (Ankomst, eiffelbilder, restaurant), Onsdag (Seinentur, pariserhjul, louvre), Torsdag (Palass, triumfbuen, champs ellysse) og Fredag (Disneyland), så dette er fra Lørdag til og med Tirsdag. Vi har utnyttet max av dagene for å si det slik. Onsdag reiste vi hjem, og det har vi kun delvis film av. Jeg var dessuten veldig oppgitt og sinna på flyplassen, så den settingen trengte ikke særlig med dokumentasjon. Herregud. Jeg møtte faktisk opp med solbriller og caps, og smalt billetten ned på disken: ''I'm leaving NOW'' Det må ha vært litt av et syn for de rundt - uten at det er noe som brydde meg. Jeg var 110% fokusert på å komme meg hjem til rett tid. 

     

    Lørdag hadde vi guidet tur til Eiffeltårnet. Aleks og jeg gikk/jogget opp over 700 trappetrinn, men måtte ta heis til toppen/the summit - for der var det for smalt å ha trapper. En flott dag der vi heldigvis hadde 25 grader og ikke 37-38 som det hadde vært hele oppholdet. Etter Eiffel ble Aleks gatetegnet, og vi dro på tur til Notre Dame (rett inn på gudstjeneste!!!!), park Luxemburg og Lafayette (kjøpesenter + høy bygning) Tilbaketuren, sent på kvelden, ble i form av en buss jeg tilfeldigvis oppdaget med rett endestasjon på. Lenge leve galskapen. 

    Historien bak dette bildet er litt morsom. Vi hadde jo betalt for beliggenhet og ikke kjøleskap, så det å kjøpe ost var en umulig oppgave når kun 1 av 2 personer liker ost. Skulle da Aleks ha ost i baguetten sin måtte han spise nesten 200 g (6 skiver) for at det lønte seg, og vel: Han ble mett.

     

     

    Søndag var dagen med Tour De France, og hele målet med turen. Vi dro bort til Norskesvingen FULLT ANTRUKKET rundt 13:30 og hadde godt med tid til ryttere og kortesje skulle ankomme. Totalt ble vi stående i 6 timer, og vi kunne ikke lee oss (verken for å gå på do eller spise annet enn Skittles), for da hadde vi mistet superplassene våre. Ergo var vi greit tørste og sultne etterpå, men fikk vi i oss noe da? Nei. Da skulle Aleks bort i parken for å se storskjerm for så å gå inn på Champs Ellysse presseområdet, og bort til teambussene. Plutselig strener Dag Otto ut på siden av meg (har det på video FB), og vi fikk dessuten blikkontakt med flere av rytterne. Ganske kult. Spisingen ble i parken etterpå, 8 timer etter vi kom. Men hva gjør vel det når den eneste dagen man har sett for seg overgår alle ens forventninger? Nei. Dette var nesten bedre stemning enn 17 Mai. 

     

    Mandag var satt av til kjøpesentere. Ikke det at jeg måtte shoppe, men det er jo morsomt å ha ett eller annet fra Paris. Jeg fant jo også mye fint i luksusbutikkene på Torsdag for så vidt, men jeg gidder ikke det tollstyret, og dermed var det greiere å handle på Hilfiger og litt sånn. Med i bagasjen hjem ble en nydelig kjole Aleks ba meg kjøpe (før jeg visste prisen), en veske, en bluse og en t-skjorte. Innen grønn sone. Det ble denne dagen to kjøpesentere, og vi brukte over 2 timer på å gå mellom dem. Fordi vi tok omveier med vilje og ville se mer enn nødvendig. Vi passerte også ''Statue De Liberte'' (State Of Liberty) på veien, samt tok nydelige bilder ved havnealleen med Eiffel i bakgrunnen. 

     

    Tirsdag var for oss egentlig en overflødig dag. Vi hadde ingen peil på hva vi kunne foreta oss, da vi følte vi hadde sett alt. Det til tross kunne vi ikke bare late oss på hotellet, småvandre der vi hadde vandret eller kaste bort tiden på surr. Denne dagen hadde vi jo også betalt for, så jeg så ingen grunn til å holde igjen på krefter eller noe som helst. Jeg googlet tidlig det jeg kunne av turistinfo og kom over ''Sacre Coeur'' som kun var en rusletur på 7 km hver vei. Det virket mer enn overkommelig, selv i 38 grader. De forrige dagene hadde vi jo vandret langt over det. På veien passerte vi Madeleine Kapell og Madeleine plass, casino, operaen, kjøpesenter (som vi ikke var innom) og Moulin Rouge. Den turen var null stress. Litt verre var det med trange gater og 10% stigning, men vi kom oss da opp, og for en nydelig utsikt vi fikk til å spise lunsj. Pluss for at vi kom til en slags italiensk alpelandsby - midt i Paris. Anbefales. Angrer ikke et sekund på den turen, og faktisk føler vi begge at dette var noe av det beste. Rett og slett fordi vi ikke forventet det. Vi ble bare sånn tatt på senga over hvor flott det var. Som om det var en forlatt landsby uten at den var forlatt. Helt nydelig. Kvelden her gikk egentlig bare til å pakke. Vi vurderte restaurant, men varmen gjorde det uaktuelt. Dessuten skulle vi opp klokken 4-5 avreisedagen. Ergo ble det ferdigstekte kyllinger for sjette dag på rad med yatzy og franskdubbet TV. Kunne ikke ha vært bedre. 

    Jeg kjøpte denne... 

     

  • 0

    Paris - bilder fra de 4 første dagene!

    Jeg trengte en dag på å lande, for jaggu meg er det vanskelig å vite hvordan man skal starte å fortelle om ''ferien'' fra 24 Juli tom 1 Augut. Ja, for jeg skriver ferie i gåsetegn ettersom vi ikke har daffet oss gjennom noe som helst. Daglig har vandret flere titusener skritt og mil. I stekende sol og skyhøye plussgrader - hver dag. Med sekker på ryggen. Ingen avslapning eller snarveier her i gården. Fordi metro og tog er mer stress, og fordi vi liker best å aktivisere oss og utnytte dagene til det fulle. Samtidig har det også gjort at vi kunne se mye og bli bedre kjent. Paris er en nydelig by. Som å vandre i et maleri. Langt flottere og opplevelsesrik enn jeg hadde trodd. Det til tross så kom vi til et punkt der vi var litt mettet. Mettet på opplevelser og mettet på maraton. Der vi følte oss klare for å reise hjem. Fordi vi rett og slett har presset inn alt vi ønsket og enda mer på bare få dager. Og det er en god følelse. Vite at man har fått 110% ut av ferien. At vi ikke angrer på noe. For jeg vet ikke hva vi ikke har gjort, skal jeg være ærlig. Og alt er er foreviget med gopro og Canon, så jeg har en liten jobb med Pinnacle og Cewe Fotobok nå ganske snart. Det sier seg vel selv da vi måtte lade kamera og video hver eneste dag, samt overføre underveis?

     

    Kroppen har vært en drøm, og jeg er glad formen og kondisen er tilbake. Spising var egentlig null stress. Fant til og med rikelig med proteiner. Aleks og jeg var enige om en restaurantkveld, men ellers tenkte vi bare brødmat, frukt, yoghurt og helt enkelt, kjøpt fra butikker. Å sitte i parker med nistepakkene er minst like hyggelig som å sitte ved en bistro, synes nå vi. For hva er det man husker fra turen? Er det maten man brukte noen tusenlapper på, minishoppingen eller er det alle opplevelsene? Turen på Seinen, turen opp i Pariserhjulet og Eiffeltårnet, til Disneyland, inn på Louvre eller inn på presseområdet til Tour De France. Jeg vet hva jeg ville svart. Opplevelsene med stor O. Men så er det selvsagt også gøy å si at man har spist på restaurant i Paris, selv om maten i seg selv ikke var noe høydare og jeg ikke spiste opp. Samtidig så reiste jeg med lillebror, og ikke med en kjæreste, så mulig det også gjør at jeg verdsetter opplevelser mer enn mat. Og nei, vi forsto ingenting på menyen, ei heller av innholdsfortegnelsene i butikken - bare det var en interessant opplevelse for eks-anoretiker og frøken kresen. Alt jeg skjønte var makroene. I fjor kunne det endt med en katastrofe. Men. Jeg er ikke syk lenger. Jeg var bestemt på at dette skulle gå. Samme hva slags brød eller knekkebrød. Samme hva slags yoghurt og pålegg. Samme hva slags drikke. Innen hva kroppen tåler. De tingene er ikke så himla nøye lenger, og det gjorde at vi alltid fant og hadde mat. At vi alltid kunne sette oss i en park, eller på en benk. At vi så å si aldri gikk timer på overtid. For en befrielse.

     

    Samholdet mellom meg og lillebror har vi virkelig funnet tilbake til. Det var virkelig på vippen den gangen jeg var syk, men jeg føler vel at jeg har greid å ta igjen mye av det tapte dette siste året. Denne turen ble bestemt for et år siden, da jeg enda var syk, men den ble bestilt i Februar, da jeg var frisk. Derfor har vi gått med noen blandede følelser begge to. Jeg så det som en seier, mens Aleks så det som en avkobling og en ferie med søsteren sin UTEN sykdom - noe han fikk. Turen har ikke bare vært en tur for oss, men også noe som har vært med på å gjenoppta vår fantastiske søskenforhold. Nå er det helt på topp. Vi har innsett hvor viktige vi er i hverandres liv - på ekte. Men vi er begge sta og bestemte, og det er noe som krever at man må gi og ta. Tidligere ville det vært en umulig utfordring for meg. Nå derimot har det vært barneskirenn. Og helt ærlig synes jeg det er en bedre følelse at vi går 50-50, fremfor at jeg alltid skal få viljen min. Disse 8 dagene har virkelig gitt meg så mye, og jeg sitter igjen med minner jeg aldri ville vært foruten. Lillebror var dessuten pr dags dato den beste reisepartner jeg kunne hatt i Paris. Han er helt unik.

     

    Dette er bilder fra Tirsdag 24 tom Fredag 27. På de dagene var vi på restaurant, båttur, pariserhjul, Louvre, triumfbuen, Champs Ellysse og Disneyland. I tillegg til at vi var innom masse parker, så flere palass og ulike bygninger. Her har jeg kortet ned på utvalget med kanskje 1/4. Enda er det mye, og derfor må siste rest komme i et eget innlegg. 

     

    Nå er det bare et par uker før det braker løs med 3 semester. Inntil da skal jeg roe ned, ordne ferdig blogginnlegg nr 2 med bilder, redigere fra ferien, jobbe, møte venner, lade opp og såvidt starte på pensum (om jeg rekker) Gårsdagen tok nok på mer enn hele turen totalt. Turen hjem fra Paris var nemlig ingen dans på roser. Her snakker vi ferdig pakket dagen før, klar for å stå opp klokken 5 for å stresse med taxi til CDG for så å få beskjed om at flyet er overbooket. Venteliste hei og ho. Når det ikke da er mulighet til å sjekke inn på forhånd blir man jo litt sur, nettopp fordi det ikke var noe annet vi kunne ha gjort. Og når det da betyr at man man innom flere ulike skranker og krangle med flere ulike franske folk (som ikke vil forstå), så tar det på klokken 7 om morgenen. I tillegg til at sikkerhetskontrollen flyttes til andre enden av bygget og man må stå i 15 minutters kø for å passere. Men så er det noe med det at man forbereder seg på det verste, og da er det plutselig ikke så ille når alt løser seg. Selv om det betyr at flyet blir litt forsinket eller at det går buss for tog fra Oslo S og hjem. Pluss at gjensynsgleden med mor og far overgikk mye. 

  • 0

    4 sider i Se og Hør & avreise til Paris

    10 April ble jeg kontaktet av en hyggelig journalist fra Se og Hør. Selv om mange rent umiddelbart tenker at dette er gossip og sladder, så var jeg selv godt kjent med at det også finnes ''vanlige'' oppslag. Journalisten hadde lest at jeg tidligere hadde stilt opp mye i media, og lurte på om jeg ville ringe han en dag. Helt automatisk tenkte jeg nei nei, men så slo det meg en ting: Alle mine mediaoppslag har fremstilt en syk Madelén. Det skal riktig nok sies at jeg får mange forespørsler, men jeg har pga jobb og studier enda ikke grepet noen selv om jeg har kvittet meg med anoreksien. Det måtte jeg bare gjøre, selv om graving i fortiden er veldig sårt for meg. Allikevel synes jeg det var noe fristende med Se og Hør. Noe litt utenom NRK, radioer og lokalaviser, og litt mer passende for meg. Derfor måtte jeg gi det en sjanse. I alle fall måtte jeg høre på hva han hadde å si. Det overrasket meg at han spurte lite om sykdommen generelt, men mer hadde fokus på meg her og nå. Det som var fortidsprat var ikke RASP og heller ikke Post f******* 3, men det var familiesituasjonen og det fine vi har. For meg var det veldig aktuelt å bable om. Samtidig så var det en stopper. Eksamen i Mai. Samtidig var det et eller annet i meg som ikke hadde sånn himla lyst. Tanker omkring sykdom er egentlig det siste jeg ville skulle forstyrre min eksamen. Men det hadde null å si. Han sa at vi fint kunne ta intervjuet tidlig i Juni, og uttrykte samtidig et ønske om at jeg hadde med meg en på photoshooten. En som stod meg nær. Nå er det få mennesker som passer bedre enn mor, far eller bror. Min far og bror er dog ikke mest gira på den biten, så jeg ytret et ønske om mamma. Hun har stilt opp med meg i Norsk Ukeblad tidligere. Eneste utfordringen er at hun ikke vil forbindes med sykdommen min lenger, så det var noe annet nå. Et steg videre for oss begge. Og det finnes vel ikke et nydeligere menneske til å pryde Se og Hør? I don't think so.

     

    13 Juni ble det derfor besøk med intervju og photoshoot. Det gledes å få høre at jeg er åpen, utadvendt og lett å prate med. At det er jeg som styrer samtalen, og ikke er den som blir utspurt. Det gledes også at jeg nå evner ha kontroll på livet, og at jeg har en fremtid i sikte. Det tror jeg er minst like viktig å lese for dere der ute som det at jeg gang slet. Noe fryktelig. Første gang jeg stilte i media (TB) ble jeg tildelt offerrollen. Det var ordentlig synd på meg som måtte spise kalkun på julaften, og som var innlagt på 18 års dagen. Sist gang jeg stilte i Norsk Ukeblad fikk jeg kommentarer på at ting var litt for rosenrødt ettersom jeg var syk, og selv den gang var ingenting pyntet på. Sannheten kom frem i teksten, men måten journalisten vinklet det på var mer optimistisk måte enn anoreksi tilsier. Det er alt, selv om det var en fin artikkel med mye håp. Jeg må innrømme at jeg var spent selv etter korrekturlesingen. Nå vil dere lese om en Madelén som trives, er målrettet og har kontroll på fremtiden. Dere vil lese om en jente som har jobbet beinhardt, og som aldri har latt en sykdom begrense hva angår utdannelse, jobb eller familie. Dere vil se den jenta dere er kjent med, men dere vil også se en utgave dere aldri før har opplevd. Uten anoreksi er jeg ikke den Madelén jeg var før anoreksi - både jeg og livet er titusen ganger bedre. Om det er rosenrødt, vet jeg ikke. Jeg har opp- og nedturer som alle andre. Dog er ikke nedturene etterfulgt av å ligge i senga 24 timer, men heller av en telefonsamtale hjem eller en gå- eller joggetur. Nedturene handler ikke lenger om at livet er sort. De handler heller om at butikken er tom for cottage cheese eller at jeg fikk et gnagsår av skoene - til det mer alvorlige: at noen jeg kjenner er syk, at jeg selv får tøffe beskjeder, mm. Livet er ikke betinget av at alt er flott og fint, men det er heller ikke betinget av at man greier stå opp hver dag. Det er noe mer. Mye mer. Og jeg drives av det.

    Jeg har ikke rukket til butikken, men ifg journalisten kommer artikkelen ut i Se&Hør i dag. Det er litt gøy, for i dag er dagen jeg reiser til Paris med broren min. En tur vi skulle tatt i fjor, men som for meg da var tale om planlegging, stress og kaloritelling. Det var mer slit enn glede. I år derimot. I år er det en belønning ut av en annen verden. Jeg har jobbet for å bli en 100% versjon av Madelén. Jeg har fullført 1 året på jus etter beste evne, og med karakter jeg er stolt av. Det er nettopp nå jeg føler en slik tur er på sin plass. Verken aktivitet eller mat blir noe problem, for det har ingenting å si hvor i verden jeg befinner meg. Det er alltid et sted å spise. Alltid et sted å bevege kroppen. Så lenge jeg er innstilt på å være normal, så er det også hva jeg er. Faktisk ønsker jeg aller helst frosk på menyen - bare for å ha testet, så jeg håper jeg finner et sted som tilbyr det. Froskerestauranten var visst litt uaktuell for Aleks. Haha. 12:30 sitter vi uansett på flyet til Paris, og tiden fram til det går nok fort. Turen er planlagt til detaljene med gigakart og klistremerker, og alt er 110% pakket. Det blir Eiffel, museer, båttur, Disney og Tour De France for å nevne noe. Sistnevnte er grunnen til at turen går til Paris, da jeg har en noe over gjennomsnittet sykkelinteressert bror. Selv er jeg glad bare jeg kan oppleve noe annet enn norsk, svensk og dansk sommer + at jeg synes det er kult med all slags sport. Dette blir vel den første ordentlige ferien siden jeg var i Kreta i 2004, så joda, det er noen år siden sist. Shit. Jeg gleder meg!

     

    Rekker neppe scanne noe som helst, men tar det så fort jeg er tilbake fra Paris igjen. Til de av dere som ønsker å motta artikkelen, er det bare å gi meg en beskjed via mail eller melding på facebooksiden til bloggen min. Det resterende av shooten vil også bli lagt ut så fort som mulig. Au revoir.

  • 0

    Hverdagslige problemer er ikke psykiske problemer

    Er det en ting som irriterer meg så er det når vanlige oppegående og tilsynelatende normale mennesker snakker om å slite psykisk. Så fort de føler seg litt nedpå, eller møter litt motgang, ja, da er det noe psykisk inni bildet. Altså, hva? Om man er lei seg for at kjøleskapet har røket eller er blitt dumpa, så sliter man ikke psykisk. Det å slite psykisk er ikke noe lettvint forbigående greier, men en stasjonær fase der verden virkelig går imot en. Det trenger ikke være tale om utfordringer eller motgang heller. Det kan være tusen andre grunner til at man ikke orker å stå opp av senga, gå ut døra eller le og smile. Faktisk trenger det ikke være noen grunn i det hele tatt. Å slite psykisk er usynlig. Og det er vanlig. Men ikke så vanlig at vi kan legitimere alle hverdagens problemer med at vi har en psykisk nedgangsperiode. Det går ikke. Da begår vi alle en feil og viser liten respekt mot de som faktisk sliter. 

     

    Jeg synes det er fascinerende hvordan en person som faktisk sliter psykisk, egentlig ikke vil snakke om det. Mens den person som påstår at han/hun sliter psykisk, gjerne vil hyle og skrike ut om hvor ille vedkommende har det. For det er jo bare snakk om en periode. Man vet det går over. Den som virkelig har plagene, har ingen garanti. Ingen. Ting kan pågå i måneder. Ja, til og med år. Og hva hjelper? Det er der skoen trykker. Først og fremst må den syke ha viljen. Deretter kan hjelpen komme inn. Om det er en psykolog som gjør underverker, samvær med familie, oppturer, mm, er umulig å si. Det er en individuell sak. Dessuten finnes det ulike grader av psykisk sykdom. Dermed kan en ikke samle alle under samme kam for å skape en vidunderkur. Den finnes ikke, og den kommer heller ikke til å bli oppfunnet. Fordi det menneskelige sinn ikke er laget for å bli reparert, men for å bli forstått og for å forstå. Skal vi hele tiden tenke at vi skal fikse opp i alle verdens problemer, så kommer vi ikke langt. Kanskje kommer vi ingen vei overhodet. Og bare for å ha det sagt: at folk sliter psykisk, på ekte, er ikke et av verdens problemer. Det er en bivirkning av at mennesker lever i verden og utsettes for en rekke påkjenninger og påtrykk. Til slutt renner begeret over, og det sier stopp. Ikke fordi kjøleskapet røk, kjæresten dro eller man fikk 4/C på innleveringen, men fordi en rekke faktorer har fremkalt en prosess som ikke lenger lar seg reversere der og da. Det er det som er å slite psykisk. Jeg tror de færreste faktisk forstår hva det innebærer før de er der selv. Dessverre... For meg, har det å være så langt nede, vært en enorm påkjenning, men samtidig er det den dag i dag trolig den største og viktigste lærdom jeg tar med meg på ferden videre. På en måte ville jeg sluppet, men på den annen side ville jeg aldri vært foruten. Go styrke!

  • 0

    Jeg flytter. Igjen.

    Jeg droppet samordna denne gang, og blir derfor værende i Hønefoss i alle fall et år til, og sikkert to. Det fordi jeg trives så godt her. Har kanskje ikke så veldig med venner (enda), men jeg har jobb, skole, juristforbundet og en plass som kan tilby det meste. Veien ''hjem'' er heller ikke så lang, selv om jeg er uten bil fra nå av. Imidlertid skal ting bli enklere. Jeg har trivdes godt i kollektivet, men på en måte så var det ikke hva jeg trodde. Jeg så for meg ''one big happy familiy'' som så på MGP sammen i stuen og pratet om alt mulig. Det var ikke tilfellet, selv om jeg har pratet en del med de som bodde med meg, og for all del: det er hyggelig å ha noen rundt seg. Det er ikke det. Jeg tror bare at jeg hadde noe urealistiske forventninger, og det er naturlig når man ikke har bodd i kollektiv før. Tok heller ikke høyde for alders- og interesseforskjeller. Dessuten er jeg en person som tar mye plass, er veldig voksen for alderen samt avhengig av all den tid og ro jeg kan få til studier. Sistnevnte gjør at jeg har buret meg mye inne på rommet, og knapt oppholdt meg i stue eller på kjøkken. Veien til skolebiblioteket på 13 min er forsåvidt ikke lang, men allikevel nok til at jeg har droppet det. For da må jeg ikke bare komme meg dit, men jeg må også ha med meg alt jeg trenger - og det har sjelden vært lite. 

     

    I tillegg er det dette med rengjøring når man deler på bad og kjøkken, spesielt. Jeg hater alt som har med vasking å gjøre, så jeg skal på ingen måte ha noe gullmedalje for innsatsen. Har kun tatt de gangene jeg måtte, men hadde selvsagt bidratt mer om det var en plan på det som fungerte. Vi prøvde med vaskelister, men det ble på en måte glemt litt, og det er nok ikke så rart når det er 6 stk som bor sammen. Hvordan tar man initiativ da? Nei. Da blir det litt som så. Slik tror jeg egentlig de fleste kollektiv har det, og at det nettopp er en av ulempene med kollektiv. Med mindre man bor med bestevenner eller andre man kjenner godt. 

     

    Ellers er det jo det faktum at det kun var et rom. Og med hovedveien rett utenfor hjalp det ikke at det var et fint gammelt hus med nydelige omgivelser. Det som nå blir realiteten, er en ganske annen. Jeg søkte studentleilighet i September i fjor, og skal nå flytte inn der. Har allerede overnattet to netter i forbindelse med en miniferie, og jeg stortrives. Virkelig. Leien er noe høyere, klesskapet litt mindre og vaskemaskinen koster penger (Hei mamma!) Sovesofaen er ikke lenger min permanente seng, men hyggekrok. Pluss at det er noe strengere å bo der generelt, men samtidig også tryggere og enklere ikke minst. Så da får jeg akseptere det med at bilen må bli igjen i Horten. Til gjengjeld får jeg nemlig eget bad, eget kjøkken, et vindu jeg greier å åpne, gangavstand på 10 m til skolen og 3-5 minutter til jobb. Et sted det er lettere å ta imot besøk. Jeg får med andre ord, noe eget. Noe mer enn et rom på 14 kvadrat inkl peis. Der jeg ikke trenger be folk dempe musikken. Der jeg ikke trenger å samtykke til de helgene det er fest. Der jeg ikke må vente på vaskemaskinen. Der jeg ikke risikerer at noen har spist av maten min (og det var ingen av de som bodde der btw) For å nevne noe. I et kollektiv med 5 andre må man ta hensyn, men de hensyn som må tas, har for meg vært mer krevende enn jeg trodde. Fordi jeg er ute etter å gjøre det bra på jus og samtidig kjenner at jeg trenger å hente meg inn i ny og ne. Jeg tror det kalles å bli eldre. 

     

    Pga ferieavreise i morgen, ble flyttingen foretatt i går. Pappa og Aleksander ble med opp. Vi holdt det gående fra 13:30 til 21:30 i stekende sol. Vi kokte, og måtte ta mye pauser. Gulroten var å komme hjem til middag som mamma hadde tilberedt. Jeg som trodde jeg hadde gjort en god jobb i forkant, hadde visst ikke gjort god nok jobb. Utrolig hvor mye greier jeg har. Dermed ble det en del pakking og bæring. Pluss fem poser til UFF etter all sorteringen. Noe ble også med hjem igjen, da jeg ikke skal tilbake før nærmere skolestart og må ha et lite utvalg her i Horten. Aleksander og pappa var heldigvis behjelpelige. Ikke bare med selve tilhengerleien og forflyttingen, men også med utvaskingen. Igjen: jeg hater alt sånt. Derfor betalte jeg i Peppes gavekort og softis for at Aleksander støvsugde og pappa vasket. Jeg var et pratsomt øyenvitne. Nå er rommet på 14 kvadrat, historie. Nøkkelen er levert, og jeg skal aldri tilbake dit. Det er godt å komme ut av kollektivet, og samtidig vite at leiligheten er nokså klar til innflytting. Studentleiligheten er for meg midt i blinken. Det mangler bare litt plassering av klær, undertøy og skolesaker egentlig, men jeg var såpass ødelagt i ryggen at jeg ikke orket det i denne omgang. Dessuten er det en smal sak. Minner meg på at jeg har nok en runde med pakking hvert øyeblikk, og jeg gleder meg ikke for å si det sånn. Kroppen er litt dau i skrivende sekund, så det må bli litt koffeinpåfyll først. 

     

     

     

    Men det skal uansett sies. Forandringene fra å være en utsultet anorektiker til å bli en fullverdig jusstudent har vært store. At jeg kom fra familiehjemmet til et kollektiv med mye liv og røre, og nå til studenthybler med mer alenetid, føles som den riktige vei å gå. Jeg trengte å føle på dette slik at jeg gradvis kunne tilpasse meg. Fordi det har også vært godt med litt folk rundt meg. Jeg har trengt å kjenne på at jeg ikke er alene. Men det hører mer til fortiden føler jeg. Jeg har vel kommet dit der jeg er mer selvstendig enn noen gang, og at det ekstra selskapet for min del ikke er så viktig. Fordi jeg faktisk deltar på det jeg kan. Det gjør meg glad! 

  • 0

    Lever bra med smerte

    Jeg lærte tidlig å erfare smerte. I ung alder var det full fart på alt som var. Jeg satt sjelden stille, og jeg lot sjelden utfordringene stå på vent. Jeg skulle utforske verden. Jeg skulle opp i det treet. Jeg skulle sykle så fort jeg kunne. Jeg skulle bruke sparkesykkelen selv om jeg ikke fikk lov. Jeg skulle ake i den bratteste bakken. Og det gav konsekvenser. Knall og fall. Skrubbsår, kutt, og arr den dag i dag. Men om jeg angrer? Nei. Jeg er glad for knærne og albuene mine ikke er plettfrie. Jeg er glad for at jeg har et nydelig HarryPotter-symbol i panna. Jeg ser tilbake på alt med et smil om munnen. Fordi jeg husker så innmari godt da jeg ramlet ned fra fjellknausen, da jeg tryna med sparkesykkelen, da jeg sklei i trappa hos bestemor og bestefar, da jeg klemte fingrene i døren på SFO. Jeg husker alt. Og det er ikke bare smerte. Det er også minner. Fine minner. Fordi jeg elsket stundene. Uansett så er jeg glad jeg lærte å erfare smerte tidlig. Jeg er glad foreldrene mine lot meg være et barn. At jeg slapp å bli polstret inn fra topp til tå eller tracket med gps. Jeg er så takknemlig for barndommen jeg hadde. Har ikke ord. 

     

    For på den måten har jeg lært å takle fremtiden. Som en hardhaus. Fordi jeg er/var forberedt på det meste. Jeg merker sjelden om jeg kutter meg med brødkniven, eller om jeg tryner ned trappa. Like brutalt som det virker. Har flere ganger stått på jobb, laget middag eller jogget videre, blodig og fin. Fordi jeg opp gjennom har bygd opp en smerteterskel utenom det vanlige. Og den trodde jeg var holdbar i alle situasjoner. Det var inntil jeg ble syk. Inntil jeg fikk føle på virkelig smerte. Smerten ved å hate seg selv. Smerten ved å føle at man kun ser døden som eneste utvei. Smerten der selvskading hjelper som ''avlasting''. Smerten der alt føles håpløst. Den smerten var jeg overhodet ikke forberedt på, og det er umulig å forklare den godt nok til de av dere som selv ikke har vært ''der''. Som ikke har kjent på følelsen av å være konstant mislykket. Som ikke har kjent på fristelsen etter eget blod. Som ikke har planlagt sin egne begravelse, og som ikke har hatet livet så mye at man valgte å sove 20 av 24 timer. En slik uutholdelig smerte som bare gnager seg gjennom marg og bein. Som aldri tar slutt. Som ligger og gnisser mot alle kroppsdeler. En slik smerte taklet selv ikke jeg. Fordi den ble for mye. Altfor mye. Jeg vet faktisk ikke hvor lenge jeg hadde holdt ut den smerten, skal jeg være ærlig. Hva om jeg aldri hadde tatt ex phil? Hva om jeg aldri hadde begynt med jus? Hva da? Hadde jeg fremdeles lagt meg klokken 6 og stått opp klokken 22? Hadde jeg fremdeles levd på brente lomper? Hadde jeg fremdeles lagt meg i sengen, hver kveld, full av smerter? Smerter som verket i hvert eneste ledd. Jeg vet ikke. Men jeg tror ganske sikkert at jeg snudde i tide. At det er begrenset hvor lenge jeg kunne holde ut med meg selv. At jeg før eller siden ville fått en skikkelig knekk. Eller så hadde jeg bare levd i de gamle sporene, og vært fornøyd med det. Fornøyd med mitt ensidige kosthold, sovetider, ekskludering av familie og en koselig deltidsjobb. Det kan også hende. Men det var et slit det også. En daglig smerte, fordi det var en påminnelse om at jeg stod fast. Stagnerte. Jeg kom ikke videre. Nå som denne smerten er borte, er alt fint. Klomsingen min, døden og fremtidig kjærlighetssorg, skal jeg alltids takle. For det må jeg bare...

  • 0

    Restaurant er fint, det!

    Det mest frustrerende med å være syk, var ikke det å være syk i seg selv. Det var det at alle andre hadde et ord med i laget. Ikke fordi de kommanderte meg til det eller det, men fordi de mente de visste hvordan jeg hadde det. Det var liksom ikke så ille. Man så jo ikke osteoporosen. Man så ikke at organene var tynnslitte eller at blodverdiene var fullstendig ute av kurs. Få visste at jeg daglig frøs i hjel 24/7. Fåtallet visste at det handlet om noe inni meg. De så kun utsiden. At jeg var regnbuefarget og tynn. Syltynn. Langt utenfor normalen, men det... Det var en grei sak å fikse. Det var bare å legge på seg med mat. Næringstett mat. Spise når man var sulten og stoppe når man var mett. Det var bare å spise det som ble servert, eller kjøpe det som var tilgjengelig ute. Det var bare å legge bort kjøkkenvekt, glemme kalorier og gi f i alt det sunne. For selvsagt skulle man legge seg i sengen etter endt ''arbeidsdag'' uten dårlig samvittighet og angst. Det var en selvfølge. Man la seg tross alt, eller hadde tross alt ikke noen tvangstrøye på seg. I gåseøyne i alle fall. For en anorektiker er det nettopp en tvangstrøye som er definisjonen. Illusorisk sett. Det er noe som tar kontroll over kroppen. Noe man ikke kommer ut av, samme hvor hardt man prøver. Samme hvor sulten man er eller hvor fristende noe virker. Samme hvor mye man har lyst, og samme hvor mye man prøver. Det går bare ikke. Dette forsto aldri folk rundt. De skjønte ikke at noe som enkelt som mat, også kunne være så vanskelig. Og de skjønte ikke at det til syvende og sist ikke handlet om mat, men om følelser. Angst, redsel og frykt. Frykt for hva maten ville gjøre med kroppen. Angst for hvordan jeg ville takle følelsene etterpå. Redsel for det ukjente. Også var det selvhatet på toppen av det hele. At jeg i bunn og grunn ikke fortjente å ha et verdig liv, men et liv i fangenskap. Et liv i en avmagret kropp med et deprimert hode og et forvridd sinn. 

     

    I Hønefoss her forleden spiste vi tikka masala på City Fusion. Det var det jeg ville ha på menyen, fordi jeg var nysgjerrig på de indiske smakene, og fordi det ikke var noe kresenheten min kunne motsi. Pluss for null grønnsaker. Haha. Og vi fikk ris til. Hvit ris. Selv om det ikke er det beste jeg vet, så gikk det jo ned sammen med alt det andre. Madelén i høst hadde ikke smakt, og i hvert fall ikke spist opp. Tanker om hvor mye stekefett kyllingen hadde fått, hvor ''rensket den var'', hvor mye fløte det var i sausen, mm, hadde lett dominert. De tankene streifet meg ikke engang. Angst, redsel og frykt. Jeg vet ikke hva det er. Det føles unaturlig å tenke i de baner. Unaturlig  føle frykt eller få dårlig samvittighet for et måltid. Et måltid som mamma har spandert med sin lommebok. Jeg skriver ikke dette for å briefe, eller fordi jeg er stolt, for det er jeg ikke. At jeg nå kan spise hva pokker jeg vil, er ikke noe wow i mine øyne, selv om mange vil tenke det på bakgrunn av hvordan ting var. Sannheten er at jeg nå ser mat som normalt. 110 prosent. Å omtale det som seier, blir derfor noe snodig. Derfor briefer jeg heller med at jeg er kvitt min psykiske lidelse. På en måte blir da det jeg nettopp skrev, en form for stolthet, selv om jeg ikke vil si det direkte. Det handler mer om at jeg har gått denne veien, fra fryktfull til fryktløs. At jeg gir f, og gjør som jeg vil. Det er det jeg egentlig vil understreke. For selvsagt kunne jeg dratt på restaurant som syk og bedt om en tørr kylling uten tilbehør, men det er ikke et besøk på restaurant i mine øyne. Det er heller ikke noe vits å dra på restaurant om man skal angre etterpå. Ei heller om man skipper andre måltider. Jeg følte derfor at tiden var inne nå. Og bare for å ha det klart. Jeg kan telle på fingrene hvor mange ganger jeg har vært på restaurant ila mitt 25 årige liv, så det sier sitt. Når man er såpass selektiv i matveien som meg, så er det mer håpløst enn det er gøy, nettopp fordi jeg ender med å lage en helt ny rett på menyen. Slik ønsker jeg ikke gjøre det når jeg drar ut, og det er vel derfor valgmulighetene begrenser seg. Men de begrenser seg i alle fall ikke av en dum sykdom, lengre. Herregud. Jeg blir nesten flau av å tenke på hvordan jeg var, til tross for at jeg ikke kunne styre eller kontrollere adferden min. 

     

    Jeg håper med dette at jeg kan (fortsette å) spre litt optimisme på bloggen. Vise at det nytter. Det finnes et liv etter anoreksi. Et liv med restauranter, studier, alkohol og en rekke sosiale ting. Uten at man planlegger til det fulle. Uten at man dveler ved kalorier. Uten at man blir frustrert. Uten at man lever etter klokka. Der man kun lever i nuet. Nyter øyeblikkene og ikke stresser seg gjennom dem, men heller ser tilbake på dem med et smil om munnen. Fordi det er gode stunder. Stunder man vil ta vare på. Jeg har brukt for mye tid på å forberede opplegg, løpe etter viserne og angre på den fine dagen jeg har hatt. 99% av turene jeg har vært på, med anoreksien på slep, har jeg blitt sliten. Ikke godsliten, men dausliten. Slik at jeg har hatt et behov for å hente meg inn. Det har jeg ikke lenger. Jeg kan kjøre milevis, være ute i timevis og møte på haugevis av mennesker, og enda går jeg ikke tom. Hvorfor? Fordi kroppen har det bra. Fordi jeg spiser når jeg skal, i store nok kvantum. Fordi jeg psykisk trives, og fordi jeg elsker alt livet har å by på. At jeg noensinne kunne se det som et ork, eller at jeg i det hele tatt holdt på å ende det? Galskap. Men. Heldigvis kunne den galskapen forsvares, og jeg er lykkelig over at den tid er omme. Og om jeg noensinne skal angre på noe igjen? Nei. Livet er for kort til det. 

  • 0

    Jeg trengte/trenger også proteiner!

    En ting jeg synes er synd er at så fort det er tale om proteiner så er man automatisk på bodybuilderen. Hvorfor skal det være sånn? Både jeg, og også alle andre, kan innta cottage cheese, proteinbarer, proteinpulver og mat med ekstra proteiner. Det er bare fint, såfremt det ikke er enten eller, men kun en del av et naturlig kosthold. Det jeg nemlig finner skremmende, og som enda sitter i meg, er den gang jeg tok utvidede blodprøver og fikk vite at jeg hadde et faretruende lavt proteininnhold i kroppen. Så faretruende at det var med på å fremprovosere osteoporosen. Etter den dag ble jeg opptatt av ekstra proteiner - i alle mulige former. Som et tillegg. Fordi jeg er laktoseintolerant, svært kresen og har liten magesekk. Sistnevnte gjør at jeg for eksempel ikke har sjans til å å trykke i meg 200 gram kjøtt eller 3 brødskiver på rappen. For meg har derfor proteintankegangen vært redningen. Redningen for å få et mer styrket skjelett og bygge muskler nå som alt er på det normale. Litt ekstra proteiner i hverdagen, helt enkelt. Da jeg var innlagt var det motsatt. Det var ingen magre og mer proteinrike pålegg, ingen proteinbarer eller grøter tilsatt proteinpulver. Neida. Det var næringsdrikker, karbohydrater og fett all the way. De hadde nada fokus på proteiner. Jeg husker godt jeg nevnte dette med proteiner, men da fikk jeg til svar at det ikke var viktig. Det viktige var å få i meg raske karbohydrater og mye fett. Det var brød med 40% grovhet, overdrevne mengder baconost og fiskekaker som badet i smør. Det var tillegg av ''noe søtt'' - hver eneste dag. Melk var ikke så farlig, for jeg kunne jo få juice eller nektar. Sukker igjen. Jeg kunne dessuten velge syltetøy fremfor ost. Sukker igjen. Skulle jeg velge skinke måtte jeg ha 4 skiver på en brødskive. Da blir en gjerne litt umotivert. Og det var ikke snakk om soyamelk med b12, d-vitamin og kalsium - for jeg hadde jo ingen reell allergi mot melkeprodukter. Kostnader og sparing i helsenorge altså. Det er bare synd. Greit at de gjør det, men ikke på slike ting. Ikke når innkjøpene samsvarer med kostlistens kalorier. Ikke på mennesker som har angst for mat og må forholde seg til det 5 måltider ala dagen. Håper det har skjedd noe der siden min tid...

     

    Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette, men det er jo noe med at helsevesenet er livredde for at unge jenter skal bli beinskjøre når de samtidig ikke gjør noe med problemet. Det gjør meg faktisk litt redd. Jeg tror at dersom kostholdet mitt på sykehuset hadde vært mer rettet mot ekstra proteiner, så kaloriene kom i rett antall, så hadde ikke kroppen blitt så skjør på så kort tid. Men de motarbeidet meg. Ikke bare spiseforstyrrelsen. Og selvfølgelig gav jeg da opp når jeg ikke ble hørt. Når det å være kresen var å være syk. Når det å være intolerant var å være syk. Når det å ha reflux syndrom var å være syk. Orker ikke. Orket heller ikke den gang. Det var derfor valget ble næringsdrikker i 4-5 måneder. En ting var at det var vanskelig å forholde seg til tallene jeg fikk på listen hengt opp på rommet, men en annen var at jeg med maten ikke fikk i meg noe bedre næring enn næringsdrikkene. De var faktisk mer komplette med tanke på det kroppen min hadde behov for. 

    Aldri legger eller knær uten blåmerker og skrubbsår... #barndomsminner

     

     

    Slik ting er nå, så styrer jeg. Det har jeg gjort siden jeg ble utskrevet, og fordi noen lurer på dette omkring osteoporose og slikt, så gir jeg et lite innblikk i mine daglige rutiner. Dette er ingen oppskrift på noe som helst, men noe som fungerer for meg og min kropp. Hver dag tar jeg fast kalsium + d-vitamin. Jeg spiser alltid yoghurt skyr eller cc gjennom en dag - gjerne flere ganger. På maten bruker jeg som regel philadelphia vanlig eller light med eller uten kjøttpålegg, og i grøtene bruker jeg proteinpulver. Jeg inntar også en bar hver dag + en del soyamelk. Middagene er dessuten veldig proteinrike. En del av det ekstra sponses hjemmefra, noe jeg er supertakknemlig for. Dette er bare en brøkdel for å ha det sagt. Kort oppsummert vil jeg nok si at jeg kanskje et noe større fokus på proteiner enn folk flest, men sånn må det være. Fordi jeg gjennom 9 år har brutt ned skjelettet mitt, og fordi jeg nå merker at kroppen er sterk og at vondtene veldig sjelden kommer. Jeg knekker aldri lengre (verken når jeg går i trapper eller småtryner), og jeg kan sitte stille i timevis uten et ubehag etterpå. Jeg kan trene med stor intensitet, og jeg kan løfte tunge ting igjen (men jeg tar ikke alltid sjansen!) Det har skjedd endringer, men de skjer ikke uten byggesteinene på laget, for ''proteiner er byggesteinene i kroppen'', slik jeg lærte tidlig på barneskolen. For å få en sunn og sterk kropp. Hvorfor er det plutselig ikke så viktig dersom man skal opp i vekt? Da er det heller bedre med en potetgullpose eller et ekstra sjokoladekakestykke pr dag. Nei. Den tankegangen forsto jeg aldri, og derfor valgte jeg også å gå mine egne veier både den gang jeg la på meg, og også nå under vedlikeholdsarbeidet. Især fordi jeg trener en del, og dermed spiser en del. Jeg får i meg alt jeg skal, og mer til. Å ta igjen det forbrente er viktig for meg. I motsetning til før. Dermed opprettholder jeg muskelmasse og går heller ikke ned i vekt. Ikke at jeg veier meg, men man ser jo forandringene. Det har dessuten blitt en rekke langturer (Stavern kyststi, Verdens Ende kyststi, Bjerkøya rundt, Husøy rundt, Horten-Åsgårdstrand, mm) med mamma i Juni-Juli, og flere skal det bli! Mer aktiv sommer enn dette skal man helt klart lete lenge etter. Jeg nyyyter den!

    Og en liten belønning - lite proteinrik, men god.

     

    Når solen steker blir det kjole og joggesko. Funker fint!

     

    Enda en belønning - glad i saftis! Når jeg ser dette bildet så ser jeg virkelig verdien i å bygge kropp, sånn seriøst. Men det har tatt, og det tar tid. Først var det kiloene, og nå er det fordelingen av disse. Forme den kropp jeg vil ha. Jeg tar ting i mitt tempo, og det er helt ok! Fordi jeg vet så innmari godt hva jeg har jobbet meg opp fra. Om jeg angrer? Tanken har ikke streifet meg en gang. Jeg har prøvd å lete etter ''den dårlige samvittigheten'' flere ganger, men jeg finner den ikke. Samme hvor lite jeg har trent eller hvor mye uregnede kalorier jeg har stappet i meg. Jeg lever på denne godfølelsen visst nok. 

     

  • 0

    Når ingenting er umulig!

    I fjor hadde jeg bestemt meg for å ta båtførerprøven, men måtte droppe det, da det plutselig bar avsted til jusstudiene. På grunn av mine pågående studier hadde jeg derfor lagt tanken litt fra meg, og nå i sommer tror jeg at jeg hadde glemt det litt av for å være helt ærlig. I tillegg til at jeg ikke ville ta et 9 timers langt kurs alene. Plutselig forteller venninnen min at hun skal ta kurset, om 2 dager. Det gjør at fristelsen blir for stor, og vågal som jeg alltid er, melder jeg meg på. Dessuten har jeg en tendens til å kjede meg litt nå som jusstudiene har sommerferie. Er jo begrenset hvor mange personer jeg kan besøke, hvor ofte jeg kan bake (og idet jeg skriver dette står gulrot- og squashrundstykker til stek) og hvor mye som må ryddes opp i av papirer, klær og dilldall. Halve Fredagen gikk dermed til planlegging der jeg leste forberedelsesheftet fra TryggOmBord, søkte og googlet på nett, småregnet matte, tok diverse tester, printet ut fra lovdata og tegnet opp situasjoner med vikeplikt og passering av bøyer. Fint tidsfordriv, og veldig smart. I motsetning til (de fleste) andre som kommer fra ihuga båtfamilier og har masse erfaring, hadde jeg nada - selv om jeg kommer fra en flere generasjons båtfamilie sånn egentlig. Det er bare det at min mor og far aldri har vært der. For 11 år siden kjørte jeg riktig nok litt seilbåt og en del gummibåt med en venninne, men det er det. Ellers har jeg vel vært passasjer de siste årene på de få turer jeg har vært med på. Der har gjerne fokuset vært kos og hygge, reker og is - ikke sjøvett og båtkjøringen som sådan. Den har jo fører tatt seg av. Men så er jeg interessert. Mer interessert enn det å bare være med. Jeg elsker nemlig sjøliv i den grad at jeg vil ha en båt den dag jeg blir etablert. I tillegg til at flere av mine venner etterhvert får båt, og dermed er det fint å ha muligheten til å kjøre hvis det trengs. I alle fall var det motivasjonen min.

     

    Jeg hadde litt blandede følelser før jeg reiste til Sandefjord og tok eksamen på Lørdag. Især etter jeg leste at det var 50 spørsmål der 80% skulle være rett. Bare det gjorde at jeg vurderte å trekke meg - i et lite sekund. Fikk litt flashback til bilteorien kan man si. Bare at den leste jeg til i tre uker. Båtførerprøven forberedte jeg på én dag + et kurs. Selv om jeg er god på teori, så har jeg mine svakheter: kart og navigasjon spesielt. Det til tross så bestod jeg. På regler var prosentandelen 100%, noe som er en nydelig bekreftelse for jusstudenten. Da har man valgt rett yrkesvei i alle fall. Men altså. Jeg vet ikke helt hva det er med meg, men jeg digger at jeg får til alt jeg bestemmer meg for. Selv om det virker utenkelig i forkant. Det er liksom aldri snakk om noe annet. Aldri enten eller. Jeg skulle klare dette. Bestefars reaksjon var: ''Men du har da aldri vært noe i båt, du''' Haha. Det stemmer delvis. Jeg burde vel i teorien hatt mer praksis før kurs og eksamen, men når det ikke ble tilfellet så får praksisen komme i etterkant. Det viktigste er at eksamen er i boks og beviset på vei i posten. Det andre under er midlertidig. Kanskje er dette litt galskap når jeg tenker på det, men galskap liker vi - for herregud, så gøy!

  • 0

    Tilbake på Ullevål Sykehus!

    Vi reiste hjemmefra rundt klokken 10:15 og derfra var det strake veien via E18 og Ring 3 mot Ullevål. Grunnen? 1. Jeg liker bedre å kjøre bil enn tog og buss og 2. Vi hadde lyst til å oppleve Oslo i finværet. Beklager på forhånd til alle som muligens trodde at jeg hadde havnet på kjøret igjen. Den var litt slem. Uansett: Noe innleggelse kommer aldri til å skje for mitt vedkommende. Det er jeg 110% sikker på. Denne jenta er alt annet enn anorektisk, og i går gikk det i ''offentig spising'' av både Pascal marshmallows (ikke sukkerfri) med pasjonsfrukt, pinneis med mango, ''bananpotetgull'' og subway med skinke - for å nevne noe. Jeg har ikke tellingen, og ikke har jeg tenkt til å dra frem kalkulatoren heller. Bryr meg null og niks. Og hvorfor jeg skriver ''noe'' er fordi jeg ikke poster daglige inntak som noen oppskrift til de som evnt lar seg inspirere. Kropp, forbrenning og inntak er så individuelt, og sammenligning er det dummeste vi mennesker tyr til. Men nok om det. Jeg gidder ikke bable så mye mat her på bloggen akkurat, nettopp fordi angsten er borte, og dermed også utfordringene foruten kresenheten. Det gjør at mat ikke lenger er seier, men bare noe normalt. Normale kalorier. Godt for min kropp. Og veldig godt for mamma. Kan ikke huske sist vi spiste noe som var kjøpt ute, samtidig. Det er litt for ille. Glad de dagene er over.

     

    Vi hadde planlagt turen bra, og alt ble som vi tenkte. Muligens bedre. En tur med litt av alt. Shopping var ikke avgjørende, men det måtte nesten bli et par belønninger nå som jeg ikke lenger drukner i xs'en. Klær var for meg i flere år et hat. Vel. Uansett. Hele målet med turen var at mamma skulle få teste en av de fancy kakene og makronene på Pascal, og det fikk hun jaggu meg gjort. Var heldig med trafikken til Oslo, og kom fram 11:33. Da var det bare å finne en ledig plass hvor jeg kunne rygge inn, betale ved en automat og deretter ta fatt på vandringen til Pascal på St. Hanshaugen. Det ble en innholdsrik tur der jeg for første gang så hvor fin by Oslo egentlig er, samt alle disse stedene som han fyren i Boligjakten nevner hele tiden. Haha. Det er tydelig at Oslo er ganske mye mer enn turistfylte Karl Johan og Ullevål Hageby. Vi ble vel på Pascal i hele 2 1/2 time før vi tuslet vi tuslet videre mot Karl Johan, Aker Brygge og Tjuvholmen. Frøken stedsans finner alltid frem. Trikken tok vi hjem på kvelden fra Oslo S, for da hadde vi tross alt gått over 1,2 mil (++) totalt fordelt på 9 1/2 time. Så ja. Det var godt å hvile føttene noe. Men om jeg var sliten? Godsliten. Ikke noe mer. Det blir jeg sjelden. Hadde heller ingen vondter eller problermer med leddene, slik jeg ofte fikk da jeg var undervektig. Derfor tok jeg med mamma på en real kjøretur i Oslo etterpå. Kanskje mest for egen nysgjerrighet, men også fordi det er hyggelig. Jeg bare elsker å kjøre på måfa i byer. Helst storbyer, og gjerne i sentrum, men det er også særs gøy med smågater. Det var min favoritt da jeg øvelseskjørte i blant annet Asker, Lillestrøm, Skien, mm. Jeg har også øvelseskjørt mye i Oslo, men da i sentrum, og ikke i omegn - slik som i dag. Når jeg tenker på det, så er det utrolig at foreldrene mine lot meg kjøre alle disse stedene der de selv ikke var lommekjent, og knapt hadde hørt om. Kanskje er det forklaringen på hvorfor jeg er så vågal med Aleks, og lar han lede vei når vi er på tur.

     

    Det måtte nesten bli et lite besøk bortom bygget til RASP - mitt gamle ''bosted'' i Oslo. Skal innrømme at det gir meg blandende følelser, men klumpen i halsen er borte. Ikke-eksisterende. Fordi jeg vet at det er fortid. Jeg skal aldri tilbake. Det tok lang tid for meg å forstå. Flere år faktisk. Etter Mai 2011 drømte jeg daglig om at jeg måtte tilbake i fengselet (Sorry - fengsel er mer frihet!) Tilbake til vektkontroller med sonde, næringsdrikker og belteseng. Der folk snakket til meg og ikke med meg. Der jeg ble ignorert, men likevel kontrollert. Der jeg aldri trodde livet ville bli et liv igjen. Ja, det var et mareritt. Det er den beste beskrivelsen. Derfor er det på en måte en lettelse å kjøre bort til bygget igjen. Se hva jeg har jobbet meg opp fra. Se hvor langt jeg har kommet, og hva jeg har mestret. 

     

    Apropo det. Da vi var i Oslo fikk vi ordnet Vervenbilletter til neste år, og ikke nok med det: resultatet på eksamen i ex fac var plutselig tilgjengelig. Jeg hadde et håp, og kanskje en noe urealistisk forventning, men samtidig var jeg redd også. Redd for å bli skuffet, nettopp fordi godfølelsen kan lure. Problemet er at jeg blir lett skuffet. Altfor lett. Denne gangen var det ikke tilfellet. Ingen lurerier. Jeg fikk det jeg trodde. Om jeg er glad? Vel. Det er nettopp det. Jeg vet ikke helt. Jeg er ikke overrasket, fordi jeg hadde sånn på følelsen at jeg hadde prestert 110. Satt liksom med ex phil notater parallelt under lesingen. Jeg skjønte dessuten ikke hva jeg eventuelt kunne gjort annerledes. Samtidig er det digg å gjennomføre skoleåret med karakterer jeg er stolt av også. Og jo, det er en mestring. Mestring det var umulig å oppnå den gang i 2010-2011, og det er det jeg må minne meg selv på. Kjenne litt på hva jeg faktisk greier, fremfor at jeg bare skal prestere og prestere. Da glemmer jeg litt disse følelsene, og de er jo så viktige. 

  • 0

    Festival med friske vs syke Madelén

    På bildene fra 2014 ser man en lykkelig, glad og fornøyd jente, men man ser også en jente som slet. Veldig. En jente som levde med begrensninger. Som reiste til og fra konsertene pga matinntak. Som var alt annet enn attraktiv. Som hadde vondt i kroppen av å stå for lenge. Som kjente at det knaste når hun forsiktig danset med. Som holdt på å fryse i hjel midt på sommeren.  

     

    I 2015, 2016 og 2017 går det bedre. Langt bedre, men jenta er fremdeles syk. Hun spiser ikke ute, men har barene i sekken. Hun har ingen flørtende blikk med gutter, og hun har fremdeles vondt i rygg, hofter og sener når hun er for mye i bevegelse. Til gjengjeld har hun blitt en del av en festivalgjeng. De er sammen hele tiden. Madelén blir derfor med på vorsspiel og deretter værende på festival. I flere timer. Selv om hun fryser. Rett og slett fordi det er for gøy. Rett og slett fordi hun ikke kan gå glipp av dette. 

     

    Vi er kommet til 2018. Madelén er ikke lenger syk. Hun kler seg etter hva hun tenker er fint, og ikke varmt. Fremmede gutter kommer bort og holder rundt henne når hun nyter musikken. Hun blir lagt merke til. Hun får komplimenter. Folk vil prate med henne - og det er ikke bare hun som må ta initiativ. Hun vorser med herlige venner og deltar på hele festivalen. Fra tidlig morgen til sent på natt uten tegn til vondter eller senebetennelse der og da, eller etterpå. Hun kjøper mat. På festivalen. Hun er rett og slett en annen. En person som elsker livet. Med stor E. Om festivalen var bedre i 2018? Ja. Fy søren. Takk for i år Verven. Jeg gleder meg til 2019!

  • 0

    Jeg vet ikke hvordan det er

    Jeg vet ikke hvordan det er å slite med og/å. 

    Jeg vet ikke hvordan det er å slite med forskjell på grønn, rød og gul. 

    Jeg vet ikke hvordan det er å slite med noen ''kilo ekstra''

     

    Men det jeg vet er: 

    Hvordan det er å slite med noen kilo ''mindre''.

    Hvordan det er å slite med angst, depresjon og suicidale tanker. 

    Hvordan det er å føle seg utilstrekkelig. 

    Hvordan et er å være annerledes.

    Til en viss grad. 

     

    Jeg forventer ikke at andre skal forstå, samtidig som jeg håper det. Håpet. Nå er det ikke noe mer håp. Jeg er ikke hun med anoreksi, depresjon og angst. Jeg er ikke hun som selvskader seg eller håper at livet snart er slutt. Tvert i mot så lever jeg. Jeg vet hvordan det er å leve nå her jeg nyter sommeren. Her jeg nyter hver eneste dag. Den har dog vært hakket for varm, men nydelig. Her i Horten blåser det i det minste, og verandaen vår er perfekt. I dag var det litt mer overkommelig ute. Hittil har det vært fulle dager, og det er da jeg trives best. Og om det kribler i meg? Ja, litt. Jeg savner jusen på en måte, samtidig som jeg lever godt uten stress rundt jobb og tanker om neste eksamen. Det å ha ferie er uvant. Legge seg når man vil. Stå opp når man vil. Spise is til frokost. Spise is til lunsj. Planlegge dagen underveis. Hver dag går jeg med en følelse av at jeg burde gjort noe, eller at jeg har glemt noe. Burde lest, eller har glemt å lese. Burde stått opp klokken 7 eller lagt meg klokken 22. Men så har jeg vel godt av det. Godt av å reise til Sverige med broren min, godt av å late meg på stranden med mamma, godt av å vandre bryggelangs i Tønsberg, godt av å dra på café og godt av å møte igjen en del av de jeg gikk i klasse med på ungdomsskolen samt familien jeg ikke har sett på evigheter. Også har jeg vel godt av å sove ut, roe ned, bruke tid med familien, spise ordentlige middager (de dager det ikke er 29+ grader ute), møte venner, rydde opp i det jeg ikke rakk før jeg dro, mm. Foreløpig er jeg ikke lei, men jeg vil bli det så fort jeg setter meg ned med hele dagen til rådighet uten en tanke i hodet. Kun med et kryssordblad mellom hendene eller noe i den dur. Det gjelder derfor å la ballen rulle. Unngå kjedsomheten. Det er min verste fiende. Sensuren på eksamen venter jeg med, for enn så lenge vil jeg bare fokusere på alt annet. 

    Strong - not skinny :) (never ever again) 

     

    Det er en forskjell, eller? Ja. Person til venstre bilde 1 er samme person som person venstre bilde 2 - et par år mellom.

     

    Om jeg har det bra? Latterlig bra!

  • 0

    Hvorfor så jeg ikke den gamle Madelén?

    Det gikk akkurat opp for meg at jeg aldri har vært feit. Nå forstår jeg faktisk at helsesøster mente jeg var litt tynnere enn normalen, selv før jeg fikk anoreksi. Nå forstår jeg hva hun mente med at min BMI var under normalen. Jeg ser det. For første gang. Ja, jeg hadde lår. Jeg hadde også rumpe. Jeg hadde også valpefett. Men det er ikke den størrelsen anoreksien sa. Overhodet ikke. Tvert i mot så liker jeg den jenta jeg ser. Jeg synes hun er kjempefin. Tenke seg til at jeg trengte et helt liv på å innse det. Tårene som renner nedover nå stopper ikke. Jeg er rørt. Jo mer jeg ser på bildene, jo mer glad blir jeg i den person jeg ser. Jeg tror dette er noe av det sykeste jeg har vært med på. At alt bare plutselig har snudd. Fra hat til aksept. Uten å bli for selvgod her. Det er ikke poenget. Men med 9 års selvhat og attpåtil selvskading og selvmordsforsøk, så klarer jeg ikke annet. Ikke nå. Det var på en måte dette som manglet. Den siste brikken for at jeg kan leve 110% med meg selv.

     

    Bildene jeg nå blar gjennom er bilder som lenge har vært usett. Skjult for familien i en gruppe lagt innunder næringsøkonomi. Jeg har ikke taklet å se på dem, da hatet har vært for sterkt. Men det er en tilfeldighet at jeg i dag roter i dem, og det er fordi jeg leter fram til festen med ungdomsskolegjengen. Og bare så det er sagt. Det å publisere bilder av beina mine er så mot hva jeg føler meg komfortabel med. Men jeg gjør det. For å vise at sykdommens tid endte i fjor. For å vise at ingenting lenger kan påvirke eller knekke meg. For å svare flere av dere på etterspørselen etter gamle bilder. Her har dere 2006-2009. Bilder jeg tidligere har hatet. Jeg brukte å se på disse bildene for å besvare mitt eget spørsmål om hvorfor jeg aldri hadde hatt en kjæreste. Jeg var jo for stygg og feit, og da var det liksom greit. Da godtok jeg å være den single jenta som kun var venn med guttene. Da godtok jeg å ødelegge henne og sulte henne ned til hun nesten døde. 

     

    Skulle noen på disse bildene kalle meg feit eller mene at jeg hadde ''litt lår'' så er det intet jeg bryr meg om. Det er sånn som kommer med puberteten og er kvinnelig, så det så. Det eneste jeg bryr meg om, er at jeg er denne jenta igjen, bare i en forbedret versjon. 

     

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    Hvorfor så jeg deg ikke? 

  • 0

    1, 2, 3 - sommerferie

    Jeg gikk inn i dette semesteret med blandede følelser. Av to grunner. 1. Fordi jeg var litt stresset for prestasjon og 2. Fordi jeg skulle ha fag tilsvarende 40 sp og ikke 20 som i fjor. Med 6 fag i fokus istedenfor 2-3. Men av en eller annen merkelig grunn klarte jeg ikke grue meg til eksamen. Den dagen jeg får eksamensdato så er det et lykkerus som går gjennom kroppen min. Jeg gleder meg mer enn jeg stresser. Fordi jeg vet at på eksamen skal vise det jeg er god på, og tiden fram dit er den mulighet jeg har. Fordi på eksamen så er det ikke et spørsmål om muligheter. Skulle det mot formodningen skje at jeg ikke kan noe da, så er det for sent. Og da er det greit. Med mindre forklaringen er at jeg helt enkelt blacket ut. Mitt beste er kun godt nok om jeg jobber, og da mener jeg med alt. Pluss litt til. Ikke avgrenset til det pensum jeg tror jeg får. Slike sjanser tar jeg aldri. Det gjorde jeg heller ikke i dag. Jeg har gått 110% all in i ex fac. De siste tre dagene har jeg sittet over 30 timer med pensum, der jeg enten har lest, rablet notater eller gjenfortalt for meg selv. Det diggeste er å gå rundt på rommet i to timer i strekk å gjenfortelle - da får man bekreftelsen. Den fikk jeg også i dag. Nok en god følelse. Og det til tross for at jeg sov lite i natt. Lys våken klokken 4:22 gitt. Tidlig i seng er vel og bra det, men noen trenger tydeligvis ikke over 7 timer søvn. Jeg blir riktig nok ikke nervøs, men bare sykt gira før eksamen - som et barn på julaften. Jeg må prestere, og det nå. Og det helst klokken 4:22 på natten/morgen. Herregud så utålmodig. 

    Et veldig lite planlagt og nydelig bilde, men måtte ta et idet jeg kom inn døra. Reklamen for G-sport skyldes min kjære lillebror som falt stygt under Søndagens ritt. Er det noe jeg er litt for god å bruke opp studentøkonomien på, så er det gaver. Det føles så bra!

     

    I motsetning til Fredag, er jeg nå i mål. Hundre prosent. Jeg skryter litt av at jeg er 20% jurist, og for meg venter sommerferie. Herregud så klar jeg er. Jeg er vanligvis den personen som er klar for å komme tilbake på skolen. Nesten idet ferien har begynt. 2 uker sommerferie var tidligere for mye for meg. Fordi VGS var liksom ikke så stress. Jus krever litt mer, og for meg er det mer enn en fulltidsjobb. Dog en jobb jeg elsker. Sjelden har jeg kjent på en så stor glede ved at det er ferie, nettopp fordi godfølelsen er der på ekte. Dessuten er ferie for meg blitt til noe annet enn hverdag, slik det var i mange år. Det er et realt avbrekk. Og denne sommeren er stappet full av planer. Men det er enda et spørsmål om jeg er lei etter to uker. Allerede nå merker jeg at jeg automatisk leter etter noe å gripe til. Noe å lese på. Noe å skrive. Derfor dette blogginnlegget. Men nei. Ikke noe jus nå. Jeg har akkurat diskutert henrettelser og norsk historie med mamma på telefonen, og nå er planen å overføre noen bilder (reunion ungdomsskolen) før jeg setter i gang med å pakke ned klær. Noe jeg ikke er så fan av, men det må gjøres. Deretter blir det rydding og muligens en vask av bilen så den er klar til service i morgen. Siden jeg kom hjem, har jeg ryddet i alt av pensum fra 1 og 2 semester, lagt ut masse bøker på Finn og Facebook, og også gjort plass til det nye. Frøken effektiv. Jeg kaster ingenting i permene enda, sånn i tilfelle jeg får C eller dårligere, men det tviler jeg egentlig på. Så får vi håpe tvilen kommer meg til gode. Rundt 15 og 19 Juni foreligger sensur, og da gjenstår det om jeg tør å sjekke resultatet. Haha. Nei. I morgen er det hjem. Seriøst. Hjem til Horten. Hjem til familien min. Forresten er bostedsadressen endret. Jeg flytter fra kollektivet i Juli, men jeg fortsetter selvsagt med jus. Noe annet ville vært utenkelig. Hadde du spurt meg for 2 år siden ville et jusstudium vært utenkelig. I alle fall såpass kort tid etterpå. At jeg skulle studere jus har jeg visst siden jeg var syv. Det er altså beviset på at ting endrer seg, og at motivasjon - den kommer man unektelig lang med.

    Pensum for 1 helt år er nå stuet bort. Rart. 

  • 0

    Ja, jeg er unorsk - og stolt av det!

    En ting jeg alltid prater om med gud og hvermann er mine ambisjoner. Før sykdom, mens jeg var syk og nå. I større eller mindre grad. Jeg har alltid pratet om det. Jeg gjør det med damen som sitter i kassa på matbutikken. Jeg gjør det med elever. Jeg gjør det med kunder (som er interesserte i en samtale omkring det) Det bare faller meg 110% naturlig. Senest i går fikk jeg høre: ''Du kan da ikke være norsk''. I Norge er det tydeligvis ikke særlig vanlig å være målrettet. I alle fall ikke på den måten jeg er. Men jeg tar dette til meg som et stort kompliment. Hvorfor må man være så himla A4 som person? Hvem sier at det er standarden? Og må man følge standarden? Jeg bestemte meg for å bli forsvarsadvokat da jeg var 7 år. Jeg skulle ha bil så fort som mulig etter lappen. Jeg skulle ha minst 6 seksere på vgs. Av fare for å virke skrytete stopper jeg der. Poenget er ikke hvilke ambisjoner jeg har, men at jeg tør å dele dem. At jeg er stolt av de mål jeg setter meg, og at jeg på ingen måte vil dysse ned at jeg jobber hardt. Senest på Tirsdag sa læreren til meg: ''Du graver deg altfor mye ned i fagene, da du spør om ting selv ikke jeg vet, og som selv erfarne advokater vil utfordres på'' Tar det som et kompliment. Nå skal det sies at motivasjonen min har mye av skylden for min lærervilje og streben etter å nå mål. Men det tenker jeg er helt greit. Jeg kan være så unorsk jeg vil. Jeg trives sånn. Det er mitt liv og mine valg. Vil jeg være åpen om det, så er det opp til meg. Vil andre høre på det (eller lese om det), så er det opp til dem. 

     

    I går gjennomførte jeg nok en eksamen på jusstudiet, og det med verdens beste følelse. Sliten, men lykkelig. Kunne absolutt alt. Grunnen: fordi jeg har interesse av jus og vil virkelig lære meg det som kan læres, selv om sannsynligheten for å få det på eksamen er liten. Selv arverett, som jeg i utgangspunktet hatet, er nå et fag jeg liker. Og jeg liker det veldig godt. Så godt at jeg har googlet ting utenfor pensum på fritiden, og sett på youtubevideoer om uskifte fra kompetente advokater. Haha. 

     

    Denne gangen er det heldigvis ingen usikkerhet tilknyttet noe som helst, da jeg har tatt til meg tilbakemeldingene opp gjennom, jobbet grundig hele veien og holdt fokus på det som er sentralt. Jeg føler at jeg ikke kunne gjort noe annerledes denne gangen. Da kan det på en måte gå som det går, til tross mine ambisiøse mål. Det er selvfølgelig farlig å gå rundt med en god følelse, men etter å ha diskutert oppgaven med noen av de andre i klassen, tror jeg at det er forventninger som jeg kan tillate meg selv å ha. Men ja. 5 timer og 27 000 ord. Det bør gi uttrykk for kunnskapen min tålelig bra. Sensur foreligger ikke før om 3 uker, og den venteitden er kjip, men det går. Nettopp fordi tiden vil fly avgårde. Jeg har så mye jeg skal gjøre og rekke gjennom. Det er eksamen på Tirsdag, service på bilen på Onsdag, pakking, hjemreise, reunion med ungdomsskoleklassen, bistå med kjøring og teoripugg med broren min, festival og maling av Aleksanderbo - og det er bare opplegget fram til midten av Juni. Jeg elsker å ha mye å gjøre. Da jeg kom hjem i går var det helt j******. Jeg følte meg så tom. Helst ville jeg sette meg ned med ex fac, men jeg kunne ikke. Hjernen må få sin avkobling. Derfor la jeg meg nedpå en times tid. 30+ ute er for mye for denne frøkna. Deretter surfet jeg på mobilen, ryddet i papirer og klær som lå strødd overalt, kontaktet kompetente folk på sparing (vurdering selge aksjefondet i disse usikre børstider), før jeg kjørte meg en tur til Hadeland Glassverk på Jevnaker med luftetur og handling. Helt nydelig. Elsker å være ute med Oscar. Vel hjemme gikk det med 2 timer til å prate med gutta mine, og det var noe jeg trengte. Jeg som vanligvis snakker med familien hadde ikke pratet med dem siden Søndag. Vi har rett og slett vært opptatte på hver våre kanter. Kanskje like greit. Før eksamen er det kun meg, meg og meg likevel. Og som min klokeste engel sa: ''Hører man ikke noe, så er alt bra''.

     

    Jeg har jobbet jevnt gjennom hele året, men det er den siste uken, etter 17 Mai, at jeg føler jeg fikk lagt inn støtet. Da leste jeg på et fag pr dag og lærte meg det til det fulle. Her kan dere se en liten film (i mobilkvalitet) som jeg spilte inn før jeg dro på skolen i går, der jeg deler tankene mine. Veldig lite gjennomtenkt det som blir sagt, men morsomt å ha for ettertiden. Uansett: ta meg som jeg er!

     

    Så ja. Det var gårsdagen. Nå er det fullt tre-dagers-fokus på ex fac før sommerferie venter. Jeg gleder meg. Gleder meg til å ha eksamen for å vise det jeg kan, og gleder meg til å komme i mål med første året. Tenke seg til at jeg snart er 20% jurist. Og tenke seg til at jeg går på et universitet. Wow. Det må være lov å være stolt. Ikke fordi jeg er 20% jurist eller går på universitetet, men fordi jeg i fjor var milevis unna å studere, milevis unna å bo for meg selv, og milevis unna å ta ansvaret for handel og mat. Aldri vasket et klesplagg. Sjelden satt på en oppvaskmaskin. Aldri eid en støvsuger. Aldri ringt sjefen selv. Men nå. Nå er jeg milevis foran. Med det meste. Alt som var bra, fortsetter å være bra. Ikke bare bra, men kanon. Den motivasjon jeg fikk med studiet gjorde meg frisk, og den motivasjon bruker jeg videre i livet. God som gull!

     

  • 0

    Kan jeg gripe inn?

    Jeg ser det hun gjør, og jeg vet at det er feil. Så feil, så galskap, så idiotisk og så ekstremt vanvittig. Faktisk har jeg ikke ord. Men kan jeg si det? Kan jeg gripe inn? Kan jeg fortelle at de totusen hun nå bruker på godteri ikke er verdt 3 timer med oppkast? Kan jeg fortelle at de to timer hun bruker på å lese varedeklarasjoner ikke er verdt tiden? Kan jeg det? Nei. Fordi dette til syvende og sist gjør større skade enn det er positivt. Fordi jeg har vært der selv. Jeg var en gang jenta som ingen fikk bry seg med. Med spiseforstyrrelser; ortoreksi, anoreksi som jeg hadde, pluss bulimi som også regjerer, så er den syke opptatt av kontroll. Den kan ikke fratas samme hva. Det nytter ikke at en vilt fremmed forteller hva en skal gjøre når en selv ikke er villig. Det nytter ikke at jeg sier fra til den stakkarslige jenta når det ødelegger dagen hennes, eller gjør at hun flyr inn i en ny butikk. Det er trist, det er vondt, og det smerter. Alt jeg vil er å gå bort, si at jeg bryr meg og fortelle at et liv utenfor murene er verdt det. At pengene og tiden bør investeres annerledes. Men jeg kan ikke. Fordi det ikke er min business. 

     

    Mange mener jeg har et ansvar. Noen trekker dette ansvaret dithen at jeg alene skal fjerne alle former for spiseforstyrrelser som pågår ute i samfunnet. Det kan jeg ikke, og det vil jeg ikke. Det er ikke min sak. Skal jeg gripe inn, så må jeg ha tillatelse. Noen må komme til meg og si at de vil høre på det jeg har å si. Uten en baktanke om at jeg skal oppgi en oppskrift eller min laveste vekt. Når de ikke gjør det. Vel. Først da kan jeg hjelpe. Først da vil jeg hjelpe. Men ikke før. Ikke når jeg ser en person som åpenbart må dyrke sine ''syke'' sider. Jeg er bare en person. En person i en verden befolket av milliarder. Min stemme veier lite, men det til tross så bruker jeg den for det den er verdt. Når jeg får desperate mailer, så svarer jeg. Så godt jeg kan. Jeg bruker av min fritid fordi jeg vil. Mailer der folk vil ha meg med på sin proana besvarer jeg kort: ''Beklager. Dette kan jeg ikke hjelpe deg med, men jeg håper du kommer i kontakt med noen som kan få deg på rett vei. Hilsen Madelén''. Det er ikke hensynsløst. Skal jeg hjelpe, så er forutsetningen at vedkommende vil bli frisk. Vil, som i vilje. Ikke vil som i: ''Ja, jeg kan bli frisk, men jeg skal ikke opp i vekt''. Den tankegangen levde jeg på, og den fungerte særdeles dårlig. Heldigvis innså jeg det før det var for sent. Det trenger ikke å bety tjukk. Selv er jeg fremdeles tynn, men sånn tynn som min kropp tåler. Ikke sykelig. Det er ikke noe særlig forskjell på min kropp nå og den jeg hadde før sykdommen. Jeg har høy forbrenning, gode gener, spiser sunt og trener mye (fordi jeg elsker det!). Det er alt. Om BMI sier undervektig eller normalvektig bryr meg null. Det er bare noe tull helsepersonell opererer med, og det er sikkert greit når man virkelig trenger fett på kroppen, men ikke ellers. Fordi det handler om den kropp man ser, og ikke den man kan vekte. Jeg kjenner folk som er normalvektige, men som ifg BMI er overvektige, og jeg kjenner folk som er sykelig tynne, men normalvektige på BMI. Det er ikke noe fasit på kropper. Jeg hater at samfunnet skal tro det.

     

    Jeg må forresten le litt av en historie jeg hadde på butikken her forleden. Med anoreksi kjøpte jeg sukkerfri brus, og uten anoreksi kjøper jeg sukkerfri brus. Jeg har venner som er friske som kjøper sukkerfri brus, og det er en slager på jobben. Altså. Ingenting sykt ved det. Men jeg er opptatt av e-stoffer og den slags. Her om dagen så jeg Grans hadde kommet med en ny champagne så jeg snudde flasken, fordi jeg var nysgjerrig på hva den ''egentlig'' inneholdt. En eldre herremann kom bort: ''Jaså, leser du på kaloriene du da?'' Da var frøkna rask, og helt uten hemninger: ''Nei, du. Det er det siste jeg gjør etter 9 år med anoreksi. Men jeg er nysgjerrig på nye varer, og jeg er fremdeles opptatt av det jeg får i meg, sånn uten at det er en kalkulator som konstant står på''. Det kan like gjerne være lett som fullfett. Jeg bryr meg ikke, men velger etter smak. Eksempelvis er cottage cheese mager bedre på smak enn original, og sist jeg sjekket (for moro) så var forskjellen 20 kalorier på 100 g, så hva gjør vel det? Og jeg digger taffelosten til Tine feks. Den er full av fett. Altså handler det om balanse i livet mitt, og det gjør det også hos alle andre friske folk. Uansett hva man velger. Men tilbake til denne mannen. Han unnskyldte seg straks, og vi hadde faktisk en koselig prat på intet mindre enn 45 minutter. Etter jobb på 9 timer. Jeg har en greie med å tilnærme meg mennesker kan man si, og for meg er det godt å prate litt nå som jeg ikke har familie og venner i umiddelbar nærhet. Det jeg imidlertid er litt skeptisk til er det at fremmede kommer med slike bemerkninger. Det er litt de situasjonene jeg nevnte over. Er det ok å gripe inn? Hadde jeg vært syk, så tror jeg at denne mannen hadde fått en rasende Madelén i retur, og trolig en Madelén som hadde gått tomhendt ut av butikken full av tårer og skam. Poenget mitt er derfor at vi må være forsiktige. Ja, vi skal bry oss, men vi kan ikke overgå det en spiseforstyrret ser som sin uavhengighet, selvstendighet og råderett. Det er faktisk ikke opp til oss, men til den spiseforstyrrede selv med støtte og hjelp fra andre kanter. 

     

    Så når dere spør om dere (pårørende, utenforstående, mm) bør bry dere, så nevner jeg ordet varsomhet. Vi må være forsiktige når vi trår frem. Dette er sårbare mennesker. Mennesker som helst vil kjøre sitt eget løp. Så når enkelte mener jeg bør bry meg langt utover det som er naturlig, vil jeg si: Jeg er selv bare et menneske. Dog ikke et særlig sårbart lengre. Jeg kan ikke redde verden. Men jeg kan gjøre den litt bedre for noen. Det vil si de som er klare for det. Det er mitt ærlige svar, og kun da kan jeg gripe inn. Dette sier hvor vanskelig denne tematikken er....

  • 0

    25 pluss og jeg FRØS i hjel

    Alt er fremdeles bare bra med meg, og det til tross at jeg lever i en eksamensboble. Nå er det heldigvis ikke lenge før jeg skal til pers å få vise hva jeg er god for. Det gleder jeg meg faktisk til. Skal jeg være ærlig ønsket jeg eksamen uken etter forelesningene var ferdig. 5-6 ukers selvstudium er ikke bra for meg. Jeg føler jeg suser bort mye tid når jeg i teorien ikke taper så mye. Det er først nå tiden gjelder. Fra i dag føler jeg. Tidligere har det handlet om å vedlikeholde stoffet, og det i seg selv er en jobb. I fjor var det 1 1/2 uke til eksamen, og det var ypperlig for meg. Jeg jobber jo best under press. Det har først skjedd nå. Og hvor fantastisk er ikke en uke med 22 grader og sol? Nydelig. Bare ikke når plassen ute er en badstu, selv i skyggen. Her i Hønefoss blåser det jo nada i forhold til Horten. Varmt er det dessuten på rommet mitt, biblioteket i byen, lesesalen, osv. Kan ikke ha på leselampen engang. Det går liksom litt treigere med studiene da, og det passer meg ikke særlig bra nå. Ikke nå som siste innsats skal legges ned.

     

    Vel det var litt sutring fra optimisten selv. Jeg må jo også legge til at jeg nyter været, i den grad det er mulig sånn utenom joggeturer og den slags. Selvsagt smerter det å sitte inne 80% av tiden, men noe annet alternativ funker ikke. Det blir som å lese jus i syden. Det er umulig. I tillegg skal det sies at jeg har hatt tre-fire fine uker uten forelesninger. Jeg har tatt litt fri, jobbet en del, reist hjem noe (som forresten var veldig bra for meg), men også lest. Mye. Og jeg trives godt med lesingen. Det er ikke noe jeg opplever så interessant som å angripe rettslige problemstillinger eller lete etter svar på ting som er langt utenfor pensum. Som læreren min så pent sa: ''Du forventer deg svar på ting som de mest erfarne advokater vil slite med''. Jeg tar det som et kompliment. Samtidig som jeg ser signalet om å fokusere på pensum. 

     

    Poenget mitt med innlegget var egentlig ikke å omtale skole, men å snakke om dette med varme. Jeg kan love dere at jeg har gått en lang vei. Jeg som hele tiden har skyldt på at jeg er frysepinne. Vel. Det skjedde noe etter jeg ble frisk. Hadde jeg ikke blitt det, kunne dette blitt en spennende affære. Som Aleksander så pent sa: ''Du kommer aldri til å klare deg i noe annet sted sånn som du fryser''. Ord preget av mye sannhet. Jeg satt jo tross alt dag ut og dag inn med glovarm tekopp mellom hendende, vifteovn og ullgenser på. Selv da det var 25 minus ute. Det verste var å komme hjem fra jobben. Faktisk så ille at mamma og pappa måtte sette på vifteovnen 2-3 timer før. Slik var det hver dag i et par år. Helt katastrofe, og vel så unødvendig for pappas økonomi. Sier ganske mye om hvor mye familien har tilrettelagt for meg opp gjennom. De ville ikke la meg ha det vondt. Og jeg hadde det vondt om jeg konstant led av frost. Jeg stod ikke opp om rommet var kaldt, men lå heller i sengen min. Der kunne jeg ligge i timesvis. Selv til det var kveld. Ja, jeg hadde et stort problem. Jeg hadde mistet alt underhudsfettet og hadde ingenting som kunne holde på normal kroppsvarme. Det var faktisk så ille at ledd og knokler gjorde vondt, fordi de stivnet til. Det var flere perioder jeg trodde jeg skulle ''dø av kulde'' Så ja. Det var jo litt av et liv. 

     

    Allerede i August måned begynte jeg å få varmen i kroppen igjen. Jeg hadde ikke tights under buksen og heller ikke to-tre bomullsgensere under ullgenseren. Jeg kunne dra på skolen i én langermet genser, selv en skjorte med bare en topp under. Jeg kunne gå ute uten å ha på jakke. Ja. Jeg ble nesten svett dager jeg gikk til skolen, selv om jeg ikke hadde kledd meg mye. Jeg ble mindre og mindre plaget av luftingen i klasserommet, og jeg åpnet vinduene på rommet. Det var ikke lenger boblejakke i September, men rundt November. Ekstra klær sluttet jeg også å ta med. Trengte dem jo ikke uansett. Med hånden på hjertet satte jeg heller ikke på ovnen på rommet før etter høstferien, og jeg har kun opplevd å fryse skikkelig en gang. Det var den dagen det var 18 minus. Bortsett fra det. Null. Så ja. Ting kan endres. Det tar bare tid, og krever mye tålmodighet. Og det som er litt morsomt er at det nå er jeg som bemerker at det er varmt, mens mamma finner frem en genser. Jeg har her i Hønefoss tatt i bruk shorts. Jeg har kjøpt is. Jeg har sittet 8 timer ute og lest, selv da det var 12 grader ute. Fordi jeg ikke reagerer sånn på temperaturer lengre. Med ex phil nyttet ikke det i 24 pluss engang, og i dag er det 22, og jeg takler ikke å sitte ute. Forskjeller har definitivt skjedd. Jeg digger å se at kroppen har kommet seg mer eller mindre tilbake. Mitt klareste bevis var at jeg jogget fra Hønefoss til Sundvolden - bare for å ha gjort det. At kroppen fungerer er egentlig den sikreste grunn til at jeg ikke havner på sykdomskjøret igjen. 

    Ned fra Slettefjell er det noen hundre meter, men jeg finnes ikke redd. 

     

     

    Ingenting gir så god avkobling som en tur hjem! 

  • 0

    Langsint frøken?

    Jeg er den sta typen. Hun som er langsint, og som sjelden ber om unnskyldning først. Det er sånn jeg er. Det er sånn jeg alltid har vært, og slik jeg alltid vil være. Med noen modifikasjoner og et lite forbedringspotensiale selvsagt. Med spiseforstyrrelsen ble dessverre disse egenskapene forsterket, og det ble min familie lidende for. Jeg blir flau når jeg tenker på alt de måtte gjennom. At de var vitne til en 17-åring lå og sprellet på gulvet hylgråtende og på grensen til voldelig. At de måtte motta en rekke trusler (selvmordstrusler for det meste) og utestenging. I det lengste kunne det gå 6 dager før vi hadde kontakt. Jeg passerte dem flere ganger daglig, men sa ingenting. Og grunnen kunne være bagatellmessig. Det handlet mer om å være sint av prinsipielle grunner enn av faktiske grunner. Fordi jeg hadde sjelden noe å være sint for. Skulle jeg grine i 6 dager over at pappa ikke dro ut før midnatt for å kjøpe kanel, eller at mamma hadde glemt å vaske en bukse. Eller det faktum at de hadde påpekt at jeg burde ha veid meg. Ja, dette er tåpelig. Uansett hvor langsint jeg har vært, så har ting alltid løst seg. Som nevnt er ikke jeg den som ber om unnskyldning først, med mindre jeg er på randen til å falle om av dårlig samvittighet, eller helt enkelt trengte hjelp. Det har det ikke vært manko på svakhet mens jeg var syk. Jeg hadde slanket bort alt av muskler kroppslig, og hadde lite plass i topplokket til noe annet enn sykdom. Der kom avhengigheten og ønsket, nærere sagt behovet om støtte. 

     

    For midt oppi krigsstien var det noe annet. Det var en hjelpeløs stemme som ville opp og fram. Kanskje var mitt raseri og isolering, en del av mitt behov. Behov for å bli sett. Si at jeg var i levende live, samtidig som jeg også var redd for hvor lenge jeg skulle være i levende live. At jeg på en måte ville ha hjelp, men også var livredd for å be om denne hjelpen. Fordi jeg visste hva det innebar. Jeg visste at de hadde rett, og jeg visste at jeg ikke greide svelge mine stolte kameler. Det var jeg for sta til. Da var det enklere å bli sint på dem så fort de sa noe ''feil''. Da var det enklere å krype inn i boblen der det var meg, meg og meg. Der jeg kunne være langsint, uten at jeg egentlig kjente på noen form for sinne. Jeg faket det. Fordi mitt uttrykk for å være sint kun var et uttrykk om at jeg er sliten. Nå må jeg ha en pause. En pause fra hverdagen. Og dessverre: en pause fra min kjære familie. Det virker helt fjernt. Når jeg nå skal hjem i morgen, så gleder jeg meg. Tanken på å få være med familien igjen gjør meg så hjertens takknemlig. Fortiden kan jeg ikke endre på, og det er derfor jeg jobber ekstra hardt med å gjøre opp for det tidligere. Når jeg er hjemme så er det ingen konflikter. Ei heller en langsint Madelén. Da er vi ''one big happy familiy'' etter ordets forstand - og det er så fint. Mye (= noe) av studiene legges til side og fokuset rettes på fellesskapet. Like klisjé som det høres ut.

     

    Men. En liten fortsettelse følger... Jeg blir fremdeles langsint. Det er derimot en forskjell på langsint som spiseforstyrret og langsint som uforstyrret. En vesensforskjell skal jeg si dere. Det er mennesker som har kommet og gått i livet mitt, og som jeg aldri kommer til å ha kontakt med. Mennesker som ikke har tilført noe godt i livet mitt. Som ikke har taklet min suksess, som har (grepet inn og) ødelagt mer enn nødvendig, eller som har gått på min familie. Sånt er ikke ok. Det kan aldri rettferdiggjøres. Ikke i mitt hode. Det betyr ikke at jeg bruker tid og energi på å være sint på denne typen mennesker. Har mer fornuft enn som så. Jeg er langsint i den forstand at jeg kjenner raseriet av å tenke på det, og en ''såkalt tilgivelse'' kunne ikke falt meg inn. Så, nei. Noe vil jeg aldri tilgi. Det gir meg en klump i magen og en bitter smak i munnen bare av tanken. Godfølelsen jeg sitter med har jeg etter at jeg var direkte. Etter at jeg stod opp for meg selv. Kall det hevn. Jeg vet ikke. Veldig ofte er folk der at man skal tilgi, og jeg som ser det beste i alle mennesker må vel være en ''sånn''. En sånn hva? En sånn A4-person som gjør som alle andre? Neppe. Der har du ikke meg. Jeg glemmer ikke - og jeg tilgir ikke. Igjen: få tilfeller. Det skal MYE til for at jeg tar noen inn i livet mitt. Det skal derfor også mye til før jeg blir sint på noen, eller avviser en person. Først og fremst må det være mulig å bebreide vedkommende på en eller annen måte. Jeg gjør aldri noe uten en grunn. I tillegg er jeg en person som prater med mennesker. Føler jeg noe er feil, så tar jeg det med vedkommende. Jeg går ikke rundt med irritasjon uten at den andre har fått sjanse til å forklare seg, og vi har snakket ut. Ofte kan mye skyldes misforståelser. Heldigvis for det. Andre ganger er man bare på ulike nivåer. Det en godtar, er kanskje for en annen respektløst. Da er det viktig å vite hvor man krasjer, og løse det derfra. Noe sånt. Jeg skal uansett ikke fortsette å leke hobbypsykolog videre, og avslutter innlegget med at mitt liv per dags dato består av så altfor mange fine mennesker. Noe som jeg er evig takknemlig for. De som eventuelt har ødelagt for seg selv, eller de som er uinteressert i meg og mitt liv, er ute av dansen. Det er en ærlig sak, og det tåler jeg!

    Langsint og sykt lite ryddig under eksamensperioden...

  • 0

    Fordel med anoreksi?

    Jeg har mange ganger fått det inntrykk av at folk ser anoreksi som noe glamorøst, som noe som tiltrekker oppmerksomhet og som viser selvbeherskelse. Mye mulig det, men er det noe mer? Nei. Det er ikke det. For øvrig er ikke anoreksi særlig glamorøst heller, og den oppmerksomhet man tiltrekkes er negativ. Den går på at folk synes synd på deg. Den går på at folk er interesserte i din vekt. Den går på at du skiller deg ut, på en uheldig måte. Den kontroll du tilsynelatende tenker at du har, er kun en kontroll som ødelegger deg. Mye mulig du er tynn, men til hvilken nytte. Er det gøy med dunhår på kroppen? Er det gøy med en blanding av oransje og blå hud? Er det gøy å fryse når det er 25 pluss på sommerstid? Er det gøy med organer som kan svikte? Er det verdt å utsette skjelettet, som skal holde i mange tiår? Er det gøy å dra til legen 10 ganger så mye som alle andre? Er det fint å bli permittert eller få begrensninger på det daglige? Er det gøy å gå rundt med en kalkulator i hodet? Er det befriende å gråte seg i søvn fordi man tenker på dagens inntak og ''manglende trening''? Er det et mål å passe inn i bukser som er under 23 i tommer og beregnet på små kids? Er det kult å brekke et ribbein når du går på en dør? Er det verdt å bruke mer tid på sykdom enn venner? Er det verdt å droppe kjærligheten? Er det greit å stenge ute familien? Er det gøy når alle bekymrer seg? Er det populært å leve på NAV? 

     

    Dersom dere kan svare JA på et eller flere av disse spørsmålene (forhåpentligvis alle) så har dere svaret: Det finnes intet fordelaktig med anoreksi! Den går både på det kroppslige (mentalt og fysisk), men også på det sosiale. Den griper inn overalt der den kan. Heldigvis kan mye bedres, men ikke alt. Det som imidlertid kan sies er at det er en fordel å bli frisk fra en anoreksi. Opplevelsen medfører en rekke erfaringer som til syvende og sist kun bugner ut i en enorm styrke. Jeg har alltid vært sterk, men etter dette her, så er det som om jeg har fått en slags ekstra superkraft (uten at jeg blir for høy på meg selv) Selvbildet mitt har ikke endret seg særlig (er fortsatt skeptisk til meg selv), men i motsetning til tidligere så har jeg lært å godta det. Det gjør at jeg kan leve med at jeg ikke er 180. Jeg kan leve med at ørene mine står mer ut enn ønskelig. Jeg kan leve med at jeg har en hoppbakkenese. Jeg kan også leve med at jeg har bollekinn. Det er bare sånn jeg er. Jeg tror ingen er 110% fornøyd med alt ved seg selv, og slik skal det bare være. Hardt og brutalt, men sant. Prosessen med å elske seg selv er jo en fin ting. Men, jeg personlig tror det må noen år til. Jo mer mestring og viktige mennesker en møter på veien, jo mer vil en sette pris på seg selv. Men inntil da: null stress.

     

    Dette var like før jeg fikk diagnosen i 2010. Du ser ikke at jeg er syk, men skinnet bedrar. På denne tiden trente jeg intet mindre enn 28 timer i uken - på tvang. Jeg hadde synlige blodårer, og noen lår som lignet en fitnessutøver sine.... Allikevel er det et bilde jeg liker. Jeg sitter på fanget til broren min, og man kan se at han har et godt grep om meg - slik han alltid har hatt. 

  • 0

    Påsken da hun spiste på ekte!

    Det er ikke noe stor sak lenger hvorvidt det er snakk om lammelår eller kylling, hvorvidt det er snakk om juice eller vann, hvorvidt det er snakk om fullfett eller mager kremost, hvorvidt det er snakk om smaking underveis eller fullstendig porsjonskontroll etterpå. Kaloriene, fettet, karbohydratene - det betyr ingenting lenger. Så lenge det er mat jeg LIKER. Jo lengre tid jeg har vært frisk, jo mer fjernt, tåpelig og idiotisk blir den tankegangen om telling og kontroll for meg. Her om dagen skulle jeg stå med vekta for å veie boller, og jeg tenkte bare: hva driver jeg med nå? Det føltes helt feil, selv om det ikke var det, for boller må jo få lik steketid. Og nei. Jeg spiste ikke boller, men det er en historie om IBS, glutenintoleranse og dobesøk som jeg ikke går mer inn på da det lettere fremstår som en dum unnskyldning enn en saklig grunn. Og ja. Jeg hadde et påskeegg med sukkerfritt og proteinrikt som anorektikeren også hadde, men det var i tillegg til alt jeg spiste. Ikke som en erstatning. Fordi jeg kun liker og (magen) tåler to ting: New Energy, popcorn og gelé. Jeg droppet ikke et eple for å spise en pakke lacerol, som i fjor. Jeg tok fremdeles den mat jeg skulle ha, og også litt til. Litt ekstra kremost på skiva er bare fint. Litt spekeskinke til å maule er nydelig. En smak her og en smak der. For resten av familien er det en annen verden hjemme. Som natt og dag. At jeg kan kokkelere en ny gryte med kylling og søtpotet som bader i kokosmelk eller et lammelår (som de hadde kjøpt inn før jeg kom) gnidd inn i olje oppi stekepose med juice og hvitvin. Ja, jeg fikk den jobben i går. Ikke fordi jeg må ha kontroll, men fordi mamma mente jeg fikk det til. Hun kunne like gjerne gjort det. Faktisk var det bare en fryd å stå der med låret etter pappa hadde beinet det ut, og jeg har på ingen måte angst for blodårer, slintrer og fett. Den tanken om flyvende kalorier har for lengst forlatt panneskallen min. Det skal også sies at jeg aldri har smakt lammelår før, kun lammestek én gang, og det likte jeg ikke ettersom mamma eksperimenterte seg fram med honning og sitrusfrukter. Ergo var forventningene lave, men det betød ikke at jeg skulle gi meg etter første bit. Resten er en solskinnshistorie familien inklusive meg selv, sent vil glemme.

     

    Nok matprat. Påsken har vært helt nydelig. Pappa hadde kjøpt et nytt skrivebord til meg så jeg har virkelig fått utnyttet (litt av) tiden til lesing mens de andre gjorde sitt. Ikke like mye som i Hønefoss, men en del. Nok til at jeg føler jeg har kontrollen og kan gjøre mitt beste på eksamen. Ellers har vi spilt mye spill, øvelseskjørt litt, gått fine turer, vært på besøk, ordnet påskeegg, bakt boller, handlet inn en del mat (spons spons - me like!) og generelt hatt det altfor bra. Men hverdagen venter, og jeg er glad for det. Å leve i en rosa boble er fint for en periode. Nå er jeg superklar og gira på skole i morgen, og derfra venter siste innspurt av første år på jusen. Et år som har gått fort. Hva skjedde? Ellers kom jeg hit for en stund siden. Supersjåføren Aleks kjørte meg, og fikk samtidig gjort klar sykkelen min for sesongen. Gleder meg til å tråkke litt igjen. Bagen er delvis pakket ut og en mil tilbakelagt. Årets første joggetur. Det er helt nydelig ute nå så det gjelder å gripe alle de solstrålene en kan. Har lest litt, men vurderer ta fatt på kofferten også. Er litt deprimerende å se den ligge der uåpnet med alle klærne. Ironisk ment. Noen har nemlig en tendens til å vente noen dager...

    Dette er bare 1/3 av alt jeg fikk. Snill mamma <3

     

    Noen ganger er det bare umulig å slå storesøster...

     

     

     

  • 0

    Så godt du ser ut

    Er det en ting jeg aldri har tatt meg nær av så er det når mennesker har ment jeg ser godt ut, enten det var da jeg veide null og niks, var på vei opp i vekt, eller nå. Tvert om har denne typen ''komplimenter'' alltid vært positivt for meg uavhengig av om vedkommende faktisk har ment det, eller har sagt det for å vippe meg av pinnen (en mistanke jeg ikke har bedrevet) Nettopp fordi denne kampen for meg har handlet om mestring, og denne mestringen har jeg underveis opparbeidet med bekreftelser fra folk rundt meg. Uavhengig av vekten på tidspunktet. Jeg har trengt bekreftelse på at kampen ikke er forgjeves, og at en frisk kropp må til. Hvorfor det er en uting å si dette til en anorektiker, har jeg aldri forstått - men jeg antar at det har med individualitet å gjøre. Jeg vil tørre å påstå at jeg, positivt sett, alltid har vært en annen person enn ''de fleste anorektikere''. Ikke sånn typisk syk. Noe jeg ofte har fått høre: ''Hæ? Har du anoreksi?'' En setning folk gjerne sa til personen som veide like mye som et barneskolebarn. Selv til tross for at jeg har vært døden nær, bokstavelig talt, med det eneste ønsket om å være tynn, så nådde jeg aldri et punkt der komplimenter påvirket meg negativt. Aldri. Kanskje har det noe med tidligere å gjøre. At jeg gjennom 25 år aldri har fått negative komplimenter på kropp eller utseendet (sånn utenom at jeg var penere med anoreksi) - at jeg derfor har et såpass ok forhold til det, og derfor er hardhudet samme hva? Jeg vet ikke. For samtidig har jeg også slitt med å ta fine komplimenter til meg, ved at jeg har vært litt nevermind - ikke trodd på dem, og latt som jeg ikke hørte. I dag er situasjonen annerledes, fordi jeg er annerledes. Kall meg hva du vil. Enten så blir jeg lykkelig og glad, eller så bryr jeg meg ikke (sistnevnte om noen skulle komme med kritikk på mitt ytre - hva har det å si?)

     

    Jeg virkelig digger når folk sier at jeg ser godt ut, bra ut, sunnere ut, at de ser jeg er frisk - ja, hva enn folk måtte lire av seg. Jeg digger det, fordi det viser at det ikke bare er en dum fantasi jeg sitter inne med. Dette har skjedd på ordentlig. Ja, det innebar mer fett på kroppen, en rumpe med polstring og en rekke av ''ulemper''. På den annen side har det gitt meg alt. Det har gitt meg en tro på livet, fordi jeg har fremtiden i sikte og er i gang med advokatdrømmen. Jeg får trene som jeg vil og bygge markerte muskler. Jeg får spise som jeg vil. Jeg får reise dit jeg vil. Jeg kan dra til legen når det passer meg - og det er ikke ofte. Jeg har rett og slett selvbestemmelsesrett i livet mitt. Livet som hver dag formes til noe jeg før bare kunne drømt om - og det er det jeg digger. Mer enn noe annet. Og de dagene jeg føler at kroppen er tung. Ja, de forekommer. Men de er sjeldne. Og de koster egentlig ingenting. Jeg spiser som jeg skal, trener ikke noe mer, og er ikke i selvskademodus. Kanskje går det med et par tårer, men så fort jeg blir påminnet den virkelighet jeg lever i, så er alt fint. Det er derfor jeg ikke lar meg påvirke av ordene. De har ikke makt på meg. De har aldri hatt det, og vil aldri få det. Noen kaller det styrke - jeg kaller det overlevelsesinstinkt. Snakkes!!!I morgen bærer det hjemover for påskeferie.... 

    Foto: candomedia.no - artellierverkstedet 2 juledag.

  • 0

    Køene hindrer behandling av psykiske lidelser!

    Jeg har lett for å bli litt revet med, og ofte følelsesmessig involvert. Er det noe jeg ikke takler, så er det urettferdighet. Jeg taklet det ikke før jeg ble syk, og jeg takler det i hvert fall ikke nå. Mye har med hva jeg selv har opplevd, og i den anledning kommer det en liten historie. Et par måneder før jeg ble tvangsinnlagt måtte pappa ta tak og nærmest presse BUPA til å søke RASP, Modum eller CAPIO. De var motvillige, og mente jeg bare skulle gå der ''for å se hva som skjer''. Jeg vet godt at de visste hva utfallet kom til å bli, men de greide rett og slett ikke å svelge stoltheten da pappa kom med et forslag som burde vært fremmet. Istedenfor så de ned på foreldrene mine, og aller mest ned på meg. Vi ble bare enda mer rådville i en situasjon som få av oss hadde kjennskap til. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Vi kjempet ikke en kamp for å få meg frisk, men vi kjempet en kamp mot systemene. Om å bli tatt på alvor. Jeg skal ikke dra dette videre, for hele greia er rett og slett en så stor katastrofe at jeg kunne skrevet en bok om det. Og den muligheten har jeg frasagt meg to ganger. Uansett. Jeg ble som de aller fleste vet tvangsinnlagt på Post 3, og det var under dette oppholdet at innleggelse på RASP ble godkjent. Post 3 var bare en 3 måneders mellomstasjon. Totalt tok det 5-6 måneder i ventekø. 5-6 måneder! For en person som er døende og avhengig av hjelp. Riktig hjelp. På Post 3 var det pleiere som knapt hadde hørt om anoreksi, og det var pasienter som var ute av stand til å fungere. Fra 50 år og oppover. Jeg var konstant redd og urolig. På RASP var det pleiere som hadde kompetanse om spiseforstyrrelser, og det var jenter som slet med samme problemet. Klart jeg ville dit fort som fy når jeg allikevel måtte innlegges. Nå vet de fleste at også dette var en traumatisk tid for meg, men det hadde nok vært annerledes om jeg hadde startet opp på RASP. Det er jeg bombesikker på. Eller barneavdelingen som var for de UNDER 18 år, og som lå 20 m unna Post 3. 

     

    Problemet med helsenorge er at de lar folk bli dårligere enn de trenger. Istedenfor å gi meg en plass på RASP da jeg hadde hodet delvis på plass, forvandlet jeg meg selv til noe ugjenkjennelig. Jeg fikk beskjed om at det stod på tid hvorvidt jeg overlevde, og jeg ble kastet inn på psykiatrisk i full desperasjon. Jeg kunne jo ikke vente i 5-6 måneder. Av den grunn at jeg hadde rukket å bli for ''syk'', og jeg ble sykere for hvert minutt som gikk. Og hvorfor det var så lang ventetid? Få sengeplasser. Jenter såpass syke at de måtte være der lenger enn antatt. Og hvorfor blir folk så syke? Jo, fordi de ikke ble tatt på alvor da de skulle blitt det - noe som har medført at de har fått kjøre seg ned. Nesten til bunn. Fra bunn tar det tid å bygge seg opp. Det vet jeg alt om. Min opplevelse er riktig nok noen år gammel, men bedre blir det ikke. Det er ikke akkurat slik at færre blir rammet. 40 prosent økning var det på psykiske lidelser i følge tall fra NTB pr Januar 18. Det er mye. Det verste er at vi ikke har nok kapasitet til å behandle alle tilfellene, og køene øker i takt med underkompetansen. Norge forstår ikke at det må flere og mer tilspissede behandlingstilbud inn i bildet, og det er hele tiden en tankegang basert på der-og-da fremfor veien-videre. Hvorfor skal det snakkes om at vi vil forhindre tilfeller av psykiske lidelser når vi står på stedet hvil? Når vi ikke setter i verk tiltak? Og da snakker jeg ikke bare om nødvendige, men tiltak som tar sikte på forbedring og vedlikehold med mennesket i fokus. Jeg blir bare helt matt av å tenke på at flere skal opplevde det jeg opplevde. Det er virkelig ikke greit!

     

    Det finnes de som er motiverte for behandling, selv om det er tøft. Hva slags signal sender det ut til denne personen? Du er ikke viktig nok for samfunnet? Du må klare deg på egen hånd? Gjør dette personen noe motivert til å bli frisk? I don't think so.

  • 0

    Det er ødeleggende

    Jeg må si jeg blir en (stor) smule bekymret for hvilken retnig samfunnet er i ferd med å ta. Enten så handler det om å gjøre som man vil, fordi man har friheten til det. Eller så handler det om å ta de som bruker ''friheten'', fordi man føler seg berettiget til å si at noe ikke er greit. Ja, jeg så debatten på Torsdag. En usaklig smørje som bar preg av helsejakt og forsvarsmekanismer ut av en annen verden. Det var null overveid og gjennomtenkt argumentasjon, noe som var urovekkende. Å se det ekstreme møte det ekstreme. Uten respekt for hverandre. Det er mye makt hos bloggere og influencere, og det er dette som uroer meg. Ikke fordi folk risikerer å utvikle spiseforstyrrelser, eller enklere tar valget om å legge seg under kniven. Det jeg tenker på er det at rettigheten man har til å være fri strekkes for langt, og at veien til mobbing stadig blir kortere. For ja. Det er mobbing å snakke ned andre mennesker når det skjer gjentatte ganger. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke og mene helt ærlig, fordi mye av dette bare var fjas. Rett og slett. Jeg har stor respekt for andre mennesker, og det har på ingen måte noe med det å gjøre, men det er innholdet i argumentasjonen som jeg kritiserer. Ikke menneskene bak det. De vet kanskje ikke bedre. Og det er også greit. Som Sokrates sa: ''Jeg vet at jeg ikke vet''. Men så er det dette med å si at man ikke vet, og veien dit er lang. Foreløpig ser det ut som bloggere og influencere har inntatt sin høye trone der de kun har full tiltro til seg selv og sine meninger. Særlig fordi ytringene i det offentlige rom ikke har særlig med begrensninger. Og det er skummelt. Fordi det får innvirkning på langt flere. Fordi de gode verdiene utfordres, og til en viss grad ødelegges. 

     

    Samtidig så er jeg også en del av bloggsamfunnet med skribleriet mitt, og det er jeg fullt klar over. Jeg er fullt klar over at jeg har en viss påvirkningskraft på mine lesere, og det har jeg hele tiden i bakhodet. Jeg tenker nøye gjennom det jeg publiserer, og jeg presiserer ofte at jeg ikke vil bli misforstått. Ja. Jeg tar valg. Noen populære. Noen upopulære. Av og til provoserer jeg. Av og til trigger jeg. Av og til skaper jeg mening. Av og til fremkaller jeg glede. Det er en sammensatt rolle å være blogger, men jeg tror at jo mer det er ''din hverdag'', jo enklere er det å gå utenfor det som er ok. Fordi veien dit blir kortere, og bevisstheten på en måte drukner litt i dette jaget etter oppmerksomhet, penger og popularitet. Egentlig var det alt jeg ville skrive om debatten, fordi jeg som eks-anorektiker bør mene noe om den. Men det skal sies: vi trenger slike debatter. Fordi det klargjør hva som mangler. Det klargjør hva vi må kjempe for, og hva som er viktig. Problemer skal ikke ignoreres. De skal frem i lyset. Problemer som ignoreres, forsvinner ikke. De blir bare større. Større enn hva vi til slutt kan ta hånd om. 

    Foto:Marianne Otterdahl-Jensen
Journalist: Berith Lamøy
Anoreksi
Horten Foto.Marianne Otterdahl-Jensen
Journalist: Berith Lamøy
Anoreksi
Horten
Mor og datter

    Foto brukt tidligere - tatt av fotograf for Norsk Ukeblad.

  • 0

    Vi skal snakke om kalorier!

    I alle år jeg var syk, var kalorier en uting. Med tanke på meg. Med tanke på alle andre i familien omtalte vi kalorier som folk flest. Og veldig ofte med galgenhumor: ''Nå ruller du snart ut på grunn av alle kaloriene'' - ''Nå har du fått i deg så lite at vi fint slenger oppi en fløteskvett i sausen''. At dette har forekommet i min familie, og også fra meg, har aldri vært noe negativt. Det negative var meg. Min kaloritelling. At jeg hver kveld lå 1 time i sengen for å planlegge inntaket for neste dag. At jeg regnet meg fram til alt som skulle med i regnskapet. At denne regningen gikk ut på å finne 100 g for så å gange vekten av varen. At jeg for å få til dette skar bort biter av fiskekaken, proteinbaren eller la bort to-tre biter av eplet for å matche tallene. At jeg ikke kunne lage marsipan på grunn av 3 kalorier sukrin gold i oppskriften, eller at jeg ikke kunne ta en tyggis ekstra på 2 kalorier, fordi det ødela dagsregnskapet. Tanker de færreste visste at jeg satt med. Og aller minst mine foreldre. De vet bare at jeg bestemt unngikk matvarer i alle år, og at jeg sammenlignet varer hjemme. Det var utingen. De kjente ikke til hvor omfattende virksomheten faktisk var, fordi jeg aldri veide, la bort mat eller telte foran dem. De så ikke hva som foregikk inni mitt hode, og aller minst i praksis. Vi spiste aldri måltider sammen. I så fall sjelden. 

     

    Det var en ren tilfeldighet at temaet kom opp da jeg nå var hjemme. Vi hadde akkurat spist felles middag. Jeg satt med Spritebrusen min da jeg sa til pappa: ''Se her. Her står det at brusen inneholder så å så mye av dagsinntaket til et menneske på 2000 kalorier'' mens jeg viste han tabellen med 1 kalori pr 100 ml. Litt unødvendig kanskje. Og derfra begynte vi å sjekke ulike matvarer for moro skyld. Jeg tror de fikk seg en overraskelse over funnene, og også at de skjønte hvorfor veien min til anoreksi var såpass kort som den ble. Da jeg introduserte meg selv for kalorier i matbutikken var det en ny verden. En ny verden som måtte utforskes, og en verden som måtte begrenses. Jeg husker mitt første møte med kalorier. Olje - 900 kalorier pr 100 ml. Jeg holdt på å svime av. Derfra var veien kort til å sjekke opp innholdet på de ulike brødene, de ulike påleggene, de ulike grønnsakene og fruktene. Jeg kunne være i butikken i 2-3 timer flere ganger i uken. Det ble min hobby, og også besittelse. Jeg hadde til og med tabeller på nettet. Den dag i dag vet jeg så å si innholdet på alle matvarer. Det er det som også gjorde det så vanskelig å frigi seg fra anoreksien. Jeg vet for eksempel forskjellen på næringsinnholdet i Norvegia og Jarlsberg, eller spekeskinken til Birkebeiner kontra Stranda. Jeg vet forskjellen på de ulike smakene på skyr og yoplait yoghurtene. Jeg vet forskjellen på kyllingen til Meny og den til First Price. Jeg vet forskjellen på eple og pære. Altså. Jeg kunne fortsatt i det uendelige. Og bare for å si det slik. Disse forskjellene er det snakk om 2-5 kalorier pr 100 g. Skjønner dere at jeg ble gal til slutt? Den dag i dag blåser jeg i om skinkeskiven inneholder 11 eller 13 kalorier, eller om eplet er på 100g eller 110g. Jeg veier ikke lenger pålegg, frukt, baguetter, proteinbarer eller måler opp drikke. Men jeg bruker kjøkkenvek - og det er en grunn til det. Jeg har flere ganger prøvd å ta både havregryn og cottage cheese på øyemål. Resultatet? Jeg tar 1/4 av det jeg pleier. Altså er vekten kjekk å ha i noen tilfeller. Det kan jo få sine følger om jeg tar til meg alt for lite. Men, om jeg tar for mye? Null problemo.

     

    Jeg er overbevist om at jeg ikke ville blitt like skadet om jeg hadde blitt introdusert for kalorier på et tidligere stadie, og kanskje allerede på barneskolen. Jeg skulle ønske en kompetent person fortalte om kroppen og hva den trenger, og også brukte ordet kalorier for å underbygge dette. Jeg skulle ønske jeg fikk vite at matvarer inneholder kalorier, og at det vil variere, men at det til syvende og sist er totalen som gjelder. Istedenfor har jeg hele livet fått servert tallet 2000 uten at jeg egentlig skjønte noe av det, før jeg selv ble fanatisk opphengt i kalorier. Da var det for sent. Jeg skjønner at det er vanskelig å få inn noe slikt i opplæringen, ettersom det kan virke ''krenkende'' på noen, men jeg synes ikke det er et tungtveiende moment sånn egentlig. Allerede fra barns alder bør vi vite hva vi får i oss, men det behøver ikke bety at vi går i dybden av det. Jeg vet ikke. Jeg skulle bare ønske jeg hadde kjennskap til kalorier før jeg fikk ortoreksi og anoreksi. Da hadde jeg kanskje hatt et annet forhold til det, og trolig ikke etterlatt kroppen på inntaket til et barn (minus minus). Poenget mitt med innlegget er ikke å provosere (så jeg håper ingen misforstår), men komme med et ønske om at vi ikke må usynliggjøre kaloriene. Det blir som mat. Vi må ha det i oss. Derfor må vi også forholde oss til dem, og følgelig snakke om dem. Hvorfor dysse ned noe som er naturlig? Jeg sier ikke at dette innebærer tall, men mer kalorier på et generelt plan. Som kan være med på å støtte oppunder viktigheten av at man får i seg mat. Og jeg mener i den forbindelse at nei- og jamat er lov å si, men at dette verken ekskluderer det ene eller andre. Balanse, er nøkkelordet. Balanse mellom ja og nei, mellom sunt og usunt. Det er sikkert noen som føler seg truffet av en slik karakteristikk, og det er greit. Jeg står for det jeg mener, for jeg kan på ingen måte kalle en sjokolade sunn selv om den spises i liten mengde. Men jeg kan si at mengden er viktig for å opprettholde denne balansen - som består av ulike typer kalorier. Noe som er helt naturlig.

     

    Men jeg er delt når det kommer til bruken av kaloriene. Jeg mener ikke at varer som tilsynelatende er kalorifrie skal merkes, men at alt annet skal det. I dagens samfunn har vi et stort og også økende overvektsproblem, og folk skal ha mulighet til å ha en viss kontroll på hva de får i seg. Den lille andelen anorektikere veier ikke opp for det. Man skal vite at man ikke kan hive nedpå en hel boks med nøtter, eller dynke melken med oboypulver. Man skal vite at en hel grandis langt overskrider et middagsmåltid, og man skal vite at desserten fint kan erstatte det planlagte måltidet. I denne forbindelse er jeg heller ikke negativ til kalorimerking på restaurant. Igjen. Av hensyn til de mange mennesker som trykker i seg en kyllingburger eller en pastaporsjon flere ganger i måneden, og tror det er helt fint. I mange tilfeller er det opp mot et dobbelt middagsinntak. Jeg har derfor tro på at kalorier er viktig, som en greie for å bevisstgjøre. De som har anoreksi kan like gjerne regne seg fram til innholdet hjemme, som om de får vite det på restaurant. Jeg ser ikke forskjellen. Og jeg tror for øvrig ikke at restaurant er stedet for en anorektiker, heller.

     

    Vel uansett. Praten med familien var viktig. Vi trengte å rydde opp. Dette er som nevnt et tema vi skal være åpne om, og som det på ingen måte er galt å dra frem nå lenger. Om vi så sitter ved middagsbordet og akkurat har spist, eller om vi går en tur. Tidligere løy jeg mye, dessverre. Og veldig ofte har vi nok hatt samtaler som bærer preg av det. Fordi jeg har vært redd for å åpne meg. Redd for hva de ville tro. Redd for konsekvensene aller mest. Nå derimot. Nå er det kun samtaler basert på ærlighet. Og merkelig nok føler jeg at disse samtalene ''gjør opp en del av fortiden''. Der er nok familien enig.

  • 0

    Motivasjonen holder viljen gående!

    Folk flest tror jeg har så himla høye tanker om meg selv, men det er feil. Jeg har ikke det. Jeg har aldri hatt det. Bare fordi jeg kan sette meg hårete mål og strenge krav, så indikerer ikke det at jeg er ''over the top''. Jeg er bare en helt vanlig person som er over gjennomsnittet interessert i å prestere og gjøre det bra. Det betyr ikke at jeg mener jeg har bedre forutsetninger for suksess enn andre. Hvem som helst kan få til det jeg klarer. Det handler bare om vilje. Og den har alle. I større eller mindre grad. Jeg har gitt uttrykk for at jeg har en enormt stor vilje, og det med rette. Men det betyr ikke at jeg ikke har vært gjennom tøffe tak og utålmodighetsprøver som nesten har slitt meg i stykkerr, og revet meg opp innvendig til tider. Det er nemlig ikke alt som er like interessant, eller alle mål som er like lette å nå. Noe som setter en stopper for viljen. Noen ganger gjør det at jeg må tvinge seg selv litt. Det er slik jeg drives fremover. Ikke med tvang altså, men med motivasjon. Jeg bruker motivasjonen til å tvinge frem viljen. Jeg minner meg selv på hva jeg vil oppnå, og hva som kreves, også gir jeg meg ikke før jeg har nådd målet. Jeg har nådd mange mål opp gjennom, og igjen: Det er ikke fordi jeg er noe superwoman, men fordi jeg har bestemt meg. Jeg har bestemt meg for at jeg skal klare alt jeg vil!  

     

    Jammen er det godt å egen tiltro i behold på noen områder, for den er virkelig ikke optimalt når det kommer til utseende. Jeg har etter mange års kamp lært å akseptere meg selv, men det betyr bare fravær av hat. Selvhat. Det å bli tilfreds med sitt eget ytre er en vanskelig og tidkrevende prosess. Ikke engang før jeg ble syk var jeg happy med hvordan jeg så ut. Jeg bare tenkte ikke over det. Derfor vet jeg ikke om det er et realistisk mål å ''elske seg selv'', som pappa så fint sier. Nettopp det er grunnen til at jeg ikke har det som mål. Det at jeg kan godta og overleve med meg selv, er mer enn nok, og det at jeg ikke lenger ser syk ut hjelper veldig på. Selvfølgelig er det hyggelig med komplimenter, men verdsettelsen av disse er ikke helt der de skal være. Med unntak av to tilfeller: Når mor og far sier at jeg er nydelig. Og hvem vet - kanskje noen andres stemme får betydning i fremtiden, også? Jeg tror det. 

  • 0

    OL blir min valentine <3

    Det er en grunn til at jeg i det hele tatt kommer på at det er valentine, og det er av to grunner: 1. Kort tid etter morsdag, og 2. Fordi jeg pleier å overraske foreldrene mine på denne dagen. Enten med gave, enten med kino, enten med middag eller med kake. Eller med alt sammen. De begge er (to av) mine hjerter, og for meg føles det helt naturlig at valentine tilkjennes dem. Jeg på min side har aldri hatt en kjæreste før, eller vært på noen form for date. Har vel heller aldri vist noe initiativ til den slags. Verken før sykdommen, under sykdommen eller nå etterpå. Det nærmeste jeg kommer romance er et hemmelig kort i skapet på vgs. Og jeg er overbevist om at det må ha vært noe tull sånn egentlig. Hvorfor skulle noen gi meg et slikt kort liksom? Meg? Da er det bedre å være realistisk. Dessuten synes jeg bare sånn ''detektiv''-sjekking er kleint. Jeg tror at den dagen jeg fortjener noens kjærlighet nok, så vil ikke det være i form av et upersonlig kort, men av at noen faktisk ekte og genuint forteller at jeg er en fin person. Om det er på facebook (tinder er slettet for godt) eller i det virkelige liv, er det samme. Bare det ikke er noe snålt med xoxo ****. Det er jeg for gammel til. Så, ja. Det er lov å håpe - selv om per dags dato leser litt for mye om særeie og ekteskapsbrudd. Bare det gir en viss avsmak til forpliktelsene og risikoene et forhold kan medføre.

     

    I år feirer jeg derfor valentine alene. Helt alene. Som de foregående år. Onsdag er for så vidt lesedagen min, så da blir det jus og OL slik jeg ser det. Helt ypperlig kombo sånn egentlig, og en perfekt måte å tilbringe valentine på. Men skal jeg være ærlig så går nok OL litt foran jus i disse dager, og jeg er nesten villig til å droppe en forelesning kun for å se på det viktigste innen langrenn, skiskyting, slalåm og skiflygning. Refererer til vgs der altså. Får satse på det ikke går såpass over styr. Foreløpig har jeg enda ikke vært inne på tanken om å utebli fra undervisningen, da jeg tross alt har skaffet Eurosport for 1 måned, og dermed også med mulighet til å saumfare arkivet i ettertid. Mye går jo på nattestid også, så bare det i seg selv tilsier at jeg må belage meg på resprise-tv. Uff. Jeg må le av meg selv. Sport er noe jeg liker godt, men når det er vinter-OL blir jeg muligens hakket for gira. Ikke bare på det skirelaterte, men alt. Alt er gøy når det er OL. Selv der ikke Norge deltar også. Jeg kan se på både ishockey, curling, aking og til og med skøytegåing. Og om jeg skal skulle sett OL med noen? Da måtte det være noen som var minst like gira som meg. Hvis ikke ødelegges opplevelsen totalt. Jeg skulle jammen ønsket Aleks, pappa eller bestefar var her nå. Det hadde gjort det hele komplett! Især med så fine prestasjoner som i dag:

    All-focus

    Trippelnorsk. Vet nesten ikke hva jeg kan si? Dette setter følelsene i sving. Som om ikke jeg har følelser nok i dag, på selveste morsdagen. Fordi jeg ikke er hjemme hos min kjære familie. Så da er det vel på sin plass med en avsluttende gratulasjon til verdens beste mamma! Hjertet jeg så pent har tegnet på bildet over er også tilegnet min helt spesielle mor... 

  • 0

    Mediene er ikke ansvarlig for våre problemer

    Titler på ukeblader og tynne modeller - hvordan kan dette alene fremme kroppspress? Ofte gir vi media skylden for hvert bidige lille feilsteg vi tar. Feilsteg vi tar i dag. La meg minne om en ting: Det som fremgår av media i disse dager har vært der i flere år. Forstørring av bryster, neseoperasjoner, botox, slanking. Det er ikke noe nytt. Det er bare det at vi er mer bevisste på det i dag, samt har større tilgang til sosiale medier for å ytre oss og dele oppfatninger. Det er den dårlige måten vi takler dette på (især slankebiten), som skaper kroppspresset, depresjonen, den lave selvtilliten - og for å dra det ekstra langt: spiseforstyrrelser. Jeg har aldri sagt at media skapte den anoreksi jeg en gang hadde, men jeg sa at det påvirket meg til å tenke på en annen måte enn jeg burde ha gjort. Men det indikerer ikke at jeg ville unngått sykdommen om media ikke fantes. Det indikerer bare at media (sammen med en rekke andre faktorer) var med på fremskynde en allerede planlagt prosess. Det er min hjerne som var problemet. Ikke media isolert sett. Hvorfor skulle jeg da på død og liv legge skylden på mediene da? Eller samfunnet for øvrig? Og hvorfor skal andre gjøre det? Jeg har lest utallige artikler og meninger fra folk, der hovedfokuset er å ta den skyldige. Det er media sin feil at man føler man må være perfekt. Det er media sin feil at man får dårlig samvittighet for en julemiddag. Det er media sin feil at sommerkroppen eksisterer. Kanskje vil media i noen tilfeller ha et ansvar, men til syvende og sist beror det på styrke, og er helt og holdent ens eget ansvar om en vil følge ''retningslinjene''. Jeg synes det er feigt å legge skylden på mediene, skal jeg være ærlig.

     

    Misforstå meg rett. Jeg forsvarer ikke media, for det er utvilsomt mye som ikke bør ploppe ut der i tide og utide. Det som imidlertid er mitt behov og poeng handler egentlig bare om selvbevissthet. Hvem er jeg? Hva vil jeg? Hva skal til for å nå dit jeg vil? Først og fremst egoisme. Du må sette deg selv i førersetet ved å legge nok av fokuset på deg selv (balansegang!). Ikke på media og samfunnet rundt. For det vil alltid være der. Det er dine mål som skal realiseres. Om det betyr sommerkroppen eller høye karakterer, så la det være et mål forut for mediene. Et mål som kommer fra deg. Dine egne ambisjoner. Det er lov å sette seg mål som er krevende fra eget hode. Og om du ikke lykkes? Skyld ikke på media. Skyld ikke på samfunnspress. Da er det du som har dummet deg ut, og ingen andre. Jeg nevnte feig. Feighet er for meg når man ikke tør å face at man har feilet, og at man død og liv skal skyve ansvaret over på andre eller noe annet. Kanskje går jeg langt i å skrive dette, men det er av en hensikt også: provokasjonskortet setter i gang tankevirksomhet. Tankevirksomhet som skal gi en indikator på hva man holder på med. Refleksjon er noe av det viktigste vi mennesker bedriver, og det er utrolig hvilke fornuftige tanker som kommer ut når man slutter å leke offer eller ignorerer problemene. Først og fremst var det denne gi-f-tankegangen som gjorde det mulig for meg å beseire monsteret!

  • 0

    Ond og snill på samme tid

    Man vet aldri hvor man har Madelén. Venninnen min skulle hjemover til Sandefjord denne helgen og jeg spurte derfor om jeg fikk bli med (etter at jeg hadde sjekket hvordan planen med skole og jobb var). Jeg må bare bli flinkere til å prioritere familien dette semesteret, så jeg griper de anledninger jeg ser. Har jo savnet dem enormt siden juleferien. Vel. Uansett. Venninnen min godtok at jeg kunne sitte på, og det setter jeg umåtelig stor pris på. Generelt er jeg utrolig lykkelig over at jeg endelig har fått en så god venninne i Hønefoss. Det følte jeg veldig manglet i fjor. Ettersom vi har en del skole, som attpåtil er obligatorisk, måtte jeg ta noe fri fra jobben for å få gjennom skolen i første omgang. Det er jo ikke særlig hensiktsmessig å jobbe fra 19-20:30 for noen. Tiden som ble igjen brukte jeg derfor til å reise hjem. På Mandag tidligere i uken avtalte jeg derfor med familien et skypeopplegg på Fredags ettermiddag/kveld. Jeg måtte jo sikre meg at de var hjemme. At mamma ikke var på jobb. At pappa ikke var på sykkelrulla. Deretter lastet jeg ned Skype på telefonen, og da jeg var ved gateskiltet gjemte jeg meg bak et stort tre, også skypet vi. Jeg sa bare at jeg var ute, men ikke hvor jeg var. Ergo løy jeg ikke. 2 minutter senere var jeg såpass kald at jeg zoomet ut og viste huset i bakgrunnen. Mamma mente det var veldig isete i Hønefoss, mens pappa så det med en gang. Den reaksjonen deres var rimelig heftig kan man si. Herregud som jeg lurte dem. Denne så de ikke komme, nei. Særlig fordi de visste om mine ikke-eksisterende og omfattende planer på Lørdag og Søndag. Ideelt sett skulle jeg bakt noe, men det rakk jeg ikke med jobb etter skolen på Torsdag, og skole fra tidlig morgen til sent i går. Dermed ordner jeg noe etterpå. Det blir bra. Nå har jeg allerede vært hjemme en hel kveld og delvis morgen, og det har gitt meg en slags ro og en helt ny gnist. Jeg har et altomfattende pensum, men på mange måter greier jeg glemme det litt vekk når jeg er i Horten. For det er bare så deilig å være hjemme igjen! Ok. Så sitter jeg her med bøkene mine i dette sekund, men det er ikke aktuelt så fort resten er oppe og går. Etter jeg kom hjem har jeg gått tur med mamma og pappa, Aleks og jeg øvelseskjørt (og for en fornøyd bror!!!), hygget oss og spist verdens beste grønnsakssuppe. Den ble laget mens jeg og Aleks var ute av superkokk 1 og superkokk 2. Suppen er liksom høydepunktet og tradisjonen når jeg kommer hjem, og det gjorde ingenting at det kom litt ''plutselig på''. Nei. Nå ser virkelig fram til resten av helgen og skal nyte den for alt den er verdt, selv om den ender i morgen. Og jeg har vel egentlig nytt hele uken. Ja, det har vært mye skole, men det har også vært mye mestring og glede. I tillegg har jeg gått flere turer med venninnen min, vært sosial, fått ordnet opp i leilighetsting og også fått konstatert 0 hull og sterke, friske tenner. Sist jeg tok sjekken var for 2 år siden, så det gjorde meg lettet. Det at jeg nok en gang får en bekreftelse på at tennene mine har overlevd anoreksien og næringsmangelen. Har ikke ord. 

  • 0

    Slik lykkes du med (student)sparingen!

    Betalt samarbeid med Sambla (ekstern lenke)

    Det er ingen tvil om at ting har endret seg det siste året. Ikke bare for meg fysisk og psykisk, men også bloggen bærer preg av en endret livssituasjon og livsstil. Tidligere var målet mitt å holde en rød tråd omkring anoreksien. Nå er fokus et noe annet. Jeg deler mer hverdag og fremtid, fremfor det triste som har vært. På mange måter har jeg gått fra å være en jente uten glede i livet til å elske alt livet har å by på. Til å være motivert til tusen. Til å bli skjelven bare av å tenke på det som venter. Og på denne veien har jeg endret oppfatninger omkring mye. Som jeg sa er fokuset mitt et annet rundt bloggen, og det er også synet mitt på hva som er greit og ikke med tanke på bloggen. Jeg vet jeg har vært veldig på neisiden når det kommer til reklame og den slags. Men det var mer fordi jeg ikke følte en person på 30 kg kunne fronte slankeprodukter eller skjønnhetsprodukter. Det ville bare foret bekreftet hvor syk jeg var, og også at jeg kun var ute etter penger og ikke seriøsitet. Nå som bloggen ikke bare omhandler anoreksi, kan jeg også trekke fram de ting jeg interesserer meg for. Et av disse områdene er økonomi. Jeg er 110% sikker på at jeg hadde gått på BI dersom jusutdannelsen ikke eksisterte. Så ja. Det er derfor jeg nå har takket ja til et samarbeid med Sambla AS., og bare for å si det slik. Jeg takker ikke ja til hva som helst. Valget har jeg overveid nøye. Det er flere grunner til at jeg så dette som fordelaktig, men først og fremst fordi jeg vil smitte andre til å ta sunne valg i hverdagen. Som studenter sitter jeg nemlig ikke best i det med tanke på økonomi, og jeg det er flere av oss. Derfor skal jeg i dag dele mine beste sparetips. Selv prøver jeg å bruke midlene mine på en fornuftig, velment og god måte, og det håper jeg også at jeg kan inspirere andre til. Hver måned sitter jeg igjen med en god sparesum, og det vil også du greie om du følger ett eller flere av tipsene under. Jeg kunne sikkert delt flere tips, men for øyeblikket føler jeg dette er de mest relevante og viktige i en studenthverdag.

     

     

    BUDSJETT

    - Det absolutt første punktet på listen er budsjett. Her er det ikke snakk om et ca beløp avsatt hver måned, men en grundig gjennomgang av måneden som har vært. Jeg har en budsjettperm for 2017 og i denne har jeg egne tabeller for hver måned. I tabellene fører jeg opp dato, butikk, hva slags kjøp og også summen i tillegg til å hulle inn kvitteringer. På slutten av måneden summerer jeg sammen hva jeg har brukt og sammenligner så med hva jeg har fått inn fra Lånekasse og jobb. Det resterende beløpet er sparebeløpet, og ofte er det på 3-4000,- pr måned. Når det kommer til hva jeg loggfører, så er det absolutt alt fra en konvolutt som koster 10,- til en pensumbok som koster 649,- Ingen beløp blir for små for mitt budsjett.

     

     

     

    MATHANDLING (består av flere tips):

    Tips 1: Handle der det er billigst.

    - En av de kjedeligste tingene å bruke penger på er mat. Mat er dyrt, særlig om man skal unne seg hva man vil. Dette gjenspeiler seg særlig for meg som student. Mange har spurt meg hvordan jeg greier holde meg til under 1000,- pr måned, og svaret er ikke så vanskelig, men det handler om prioriteringer, struktur og disiplin. Jeg handler der det er billigst, og dette blir i 90% av tilfellene Rema. Det hender jeg til nøds går på Meny for en eller to varer, men da er det på grunn av utvalg og intet annet. Før jeg handler sjekker jeg også om det finnes noen aktuelle tilbud i butikken som jeg kan dra nytte av, og i butikken ser jeg etter datotilbud (såkalt mat som går ut på dato innen kort tid). Noen ganger hamstrer jeg, også, for det jeg ikke rekker å spise kan jeg jo bare fryse ned.

     

    Tips 3: Handleliste + forhold deg til den:

    - Før jeg går på butikken skriver jeg alltid handleliste, basert på tilbud, behov og standardmaten jeg liker. Jeg pleier som regel å handle 1 gang i uken, men det hender jeg må supplere med en pose epler midt i uka, fordi frukt gjerne har en noe mer begrenset holdbarhet enn andre ting. Når jeg er i butikken plukker jeg KUN med de varene som står på handlelisten. Unntaket er ting som kan erstatte det som står på handlelisten, eller plutselige tilbud. Utenom det holder jeg meg til listen.  

    Vi bor i kollektiv, og her har dere min hylle og de varer jeg liker. 

     

    Tips 4: Årvåkent blikk:

    - På butikken er det flere måter å spare penger på enn bare å tenke tilbud. Særlig er det mye å spare ved å velge billigere varianter og også ved å sjekke kilopris fremfor enhetspris. Jeg sier ikke at du skal velge de kjipeste pølsene eller osten med mest potetmel, men bare at du skal være litt bevisst på de valg du foretar deg. Kanskje har det ikke noe å si at det havner en billig tomatpure oppi pastasausen? 

     

    Tips 5: Meld deg inn i kundeklubbene.

    - Tilbudsklubber er gull, og jeg har selv Trumf, Coop og Æ. Æ brukes flittig og særlig 10på10 som gir meg 10% på de varer jeg vanligvis kjøper. Hvilke dette var sist, kan jeg enkelt sjekke i appen, og slik kan jeg vite når jeg sparer penger. I tillegg gir også Æ 10% på all frukt og grønt, så dette med at sunn mat er dyrere enn usunt, er bare tull.

     

    Tips 6: Pant alltid. Tips 7: Sjekk handlelappen grundig.

    - Jeg tar alltid med meg den pantene jeg kan, og er også ivrig med å sjekke handlelappen. Istedenfor å putte kvitteringen i lomma bør man se over at det stemmer. De som jobber i matbutikker er bare mennesker, og det kan skje feil. Om skinkepålegget så bare gikk inn til 5,- så er dette 5,- mer enn du skulle betalt. Penger er penger. Istedenfor å tenke at ting er et ork eller flaut, så bør man underrette personalet om tilfellet. Og om du i tillegg vil spare kostnaden på bæreposer, og attpåtil miljøet: Bruk bærenett.

     

    MATPAKKE:

    - Her er det mye å spare. En matpakke trenger ikke bety svette gulostskiver som mange forbant niste med før i tiden. I dag finnes det utallige muligheter for hvordan man kan lage en sunn og kreativ matpakke som smaker like godt på skole og jobb som hjemme. Hva med en kyllingwrap, en salat, hjemmelagde knekkebrød? Dette kan fint ordnes dagen i forveien, eller morgenen samme dag. Selv ender jeg ofte opp med å halvsteke en baguett og ta med pålegg ved siden av + evnt yoghurt eller et eple. Mye bedre enn å betale 35,- i kantina. Skulle jeg gjort dette hver dag hadde jeg betalt 175 i uken. 175,- som jeg heller kunne fått langt flere matpakker for hadde jeg handlet ingrediensene i butikken.

     

    MIDDAGSPLANLEGGING:

    - I likhet med å skrive handleliste bør du også skrive en middagsliste for hele uken, og ta gjerne utgangspunkt i tilbudene. Det kan være mye å spare om det er 30% på kyllingfileter eller fisk. Ikke tenk at middager skal lages til en porsjon dersom du er alene, men lag opp så du har fremover. Om du er lei av wok på dag 3, så fryser du den enkelt ned og tiner i mikroen neste gang du skal ha den. Og for all del. Man kan i tidsnød ty til halvfabrikata og heller lage sin egne vri. Under ser dere min favoritt: Toro Tomatsuppe. Oppi her har jeg i tillegg skinke, gulrøtter og en skvett soyamelk som var utgått på dato. 

     

    HUSMOR:

    - Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er den flinkeste til å bake brød, men det skjer en gang i mellom. Til bakingen går det med grovt mel, vann, salt og gjær. En pakke mel koster vel rundt 10-15,- og dette rekker til flere enn et brød for å si det slik. Jeg lager også syltetøy ved å koke opp bær som jeg moser med stavmikser. Frosne bær er billig, og du får en pakke til 15-20,- avhengig av hvilke bær det er snakk om.

     

    IKKE KAST:

    - Før du handler bør du spise opp det som er i kjøleskapet, og ikke kast mat kun for å rydde. Det finnes ikke grenser for hva du kan putte oppi supper og gryter. Jeg har flere ganger kjøpt såkalt ''omplassert blomkål'' som jeg har most til blomkålsuppe (skjedde senest i går) og oppi der har jeg gjerne puttet det jeg finner. Det kan være alt fra pølser som ligger trykt bakerst i fryseren, til pålegg jeg har glemt av. Små skvetter med soyamelk fungerer også ypperlig oppi der, eller i bakst. Skalker av brød bruker jeg til å lage krutonger eller knuse til brødrasp. Melne epler blir til verdens beste syltetøy. Annen frukt går i smoothien. Mulighetene til å bruke opp maten er uendelige. Bruk kreativiteten eller internett for å sjekke hva du kan gjøre. I teorien er det ingenting man trenger å kaste på grunn av datoen. Og apropo dato, dropp den: Bruk nesa!

     

    VITSEN MED Å REKLAMERE:

    - Jeg vet ikke om det finnes noen andre enn meg som reklamerer på kjøttdeig med en plastbit i, frosne bær med en bille, fun-light som smaker medisin, sjokolade utgått på dato, Æ som ikke har blitt registrert, ullsokker som rakner, blomster som visner før jeg tenker de skal, feilaktige bompasseringer, mm. Jeg blåser i småkronene, men er bare veldig prinsippbevisst. Jeg godtar virkelig ikke at butikkene skal slippe unna med dårlige varer, for det innebærer jo at en annen kunde får oppleve det jeg opplevde. Ikke greit. Butikkene er faktisk glade for tilbakemeldinger, selv om du som kunde kanskje føler det er slemt å si fra. Og jeg kan jo bare nevne bonusen med det: gavekort på 100-150,- eller diverse gavepakninger i posten. Hadde jeg notert ned alt jeg har fått opp gjennom hadde dere fått sjokk. Forrige Fredag fikk jeg for eksempel igjen 180,- fra Rema som en kompensasjon på en vare jeg hadde betalt rundt 15,- for. Det er ikke magi, men bevissthet.

     

    KOS AV OG TIL:

    - Jeg kan ikke be deg slutte med sjokolade eller potetgull, og jeg skal heller ikke rette pekefingeren mot alkohol, snus og røyk. Poenget mitt er uansett at man skal bli seg selv litt bevisst omkring dette. Ja, kos er lov, men ikke alltid. Det er ganske mye mer fornuftige ting å legge pengene i, og tenk på de helsemessige fordelene samtidig.

     

    FORSIKRINGER:

    - Da jeg flyttet så ordnet jeg med studentforsikring som inneholder innbo, reise og ulykke. Det er mange forsikringer og velge i på markedet, så dette bør du ta deg god tid til. Ja. Forsikringer koster, men det koster enda mer om noe skjer og du er uforsikret.

     

    SAMLE LÅNENE DINE:

    - Den største luksusfellen er mange små forbrukslån, men som dog blir kjempedyre pga unormalt høye renter. Hvis du vet at du sitter på flere slike lån bør du få samlet dem, og dermed oppnå en lavere rente. Veldig få studenter er obs på dette med banker og rente, og litt hjelp på veien kan for mange være lurt. Her kan Sambla (ekstern lenke) bistå - en aktør som sammenligner de ulike bankenes lånetilbud slik at du kan få det mest gunstige tilbudet. Det eneste du gjør er å fylle inn beløp, lånetid og personaldata, og resten ordner de. Tjenesten er helt gratis og uforpliktende.

     

    BETAL I TIDE:

    - Betal så fort du får regningen om du ikke er opptatt, og da mener jeg opptatt. Purrebeløp på 60,- er kanskje ikke all verdens, men om det gjentar seg så blir det penger ut av det også. Og dette er penger du kunne brukt på noe annet! 

     

    E-FAKTURA:

    - Inngå e-faktura med så mange aktører som mulig, og du vil slippe unna det kjedelige papirgebyret hver gang regningen kommer. Dessuten er e-faktura veldig smart med tanke på at man blir påminnet å betale, fremfor at man glemmer en regning som ''ble lagt til side''

     

    SPARING:

    - Sparing er superviktig, og selv om du kanskje ikke føler du har så mye å legge i sparingen så hjelper alt. Pengene fra mitt budsjett setter jeg automatisk over på en høyrrente sparekonto. I tillegg til dette sparer jeg i et fond som er låst foreløpig. Dette gjør jeg for at pengene ikke skal brukes ved ''nødssituasjoner'', men settes av med tanke på nedbetaling og boligsparing. Et tips kan også være flere adskilte kontoer, for eksempel en til lønning, en til regninger og en til bruk. På den måten er det lettere å følge med på hva som går inn og ut av konto. Et annet tips er å laste ned en av disse spareappene.

     

    KJØP KUN DET DU TRENGER:

    - Jeg kjøpte fire ting som jeg trengte i fjor, og det var: boblebukse, briller, broddesko og pc, forutenom det skolerelaterte, gaver og det som er nødvendig i leiligheten (lyspærer, batterier, verktøy). Ja, jeg har hatt lyst på mye annet, men jeg kan ikke ta meg råd til ''luksus'' som student. Det blir akkurat det jeg trenger, og slik får det være så lenge studenttilværelsen pågår. Det handler ikke om å leve dårlig, men det handler om å tilpasse levestandarden etter situasjonen.

     

    BIBLIOTEK:

    - Jeg har brukt mye penger på pensumbøker, fordi faget pågår en stund. Men så er det også de fag som pågår over en kortere periode. I disse tilfeller ser jeg ikke noe poeng med å betale 5-700,- for en bok som jeg trolig får 50% igjen for om jeg er heldig å selge den en gang. Derfor låner jeg den heller på biblioteket. De bøker som biblioteket ikke har, kan bestilles og lånes for 14 dager. Må jeg låne de lengre fornyer jeg bare lånet.

     

    DELTIDSJOBB:
    - Jeg har full forståelse for at mange studenter verken har tid eller lyst til å jobbe, og det er greit. Men det er verdt å nevne at en deltidsjobb er smart å ha. Dette er såklart under forutsetning av at man sparer lønnen og ikke ser sitt snitt i å bruke den på det man ønsker seg der og da.

     

    GÅ ELLER SYKLE:
    - Om du har mulighet så dropp kollektivt og bilen. Begge disse to er store pengesluk. Dessuten er jo gåing eller sykling gratis mosjon. Vinn vinn.

     

    AKTIVITETER SOM ER (NESTEN) GRATIS:
    - Veldig mange aktiviteter er gratis. Du må ikke på kino for å se den nyeste filmen når det er så mye å velge på TV. Du må heller ikke dra på cafe med venninnen din når dere heller kan gå en tur sammen. Så lenge du får sett en film, eller vært sosial, så bør det være ett fedd hvordan det skjer.

     

    DROPP UNNSKYLDNINGENE

    - Punktet som er minst like viktig som budsjettet er det siste punktet mitt: Dropp unnskyldningene! På samme måte som man kan skylde på at man ikke fikk trent eller spist sunt på grunn av det og det, så kan man også skylde på at man ikke kunne spare på grunn av det og det. Kanskje måtte du ha den kåpa eller det bladabonnementet? Kanskje måtte du ut på byen og samtidig bruke noen hundre kroner på drikke? Kanskje måtte du ta taxi fordi du ikke orket gå hjem? Nei. Du måtte ingenting. Til syvende og sist handler det kun om egen vilje. På samme måte som at man må bestemme seg for å bli frisk, for å trene, for å spise sunt, så må man også bestemme seg for å spare. Ja. Det innebærer en oppofrelse. Slik er det med det meste her i livet. Men for all del: prøving handler ikke om et engangstilfelle eller en dum unnskyldning. Det handler om feiling, og viktigst av alt: tid. Dette er jo snakk om varige endringer, og noe du skal greie å leve med på sikt!

     

     

  • 0

    Ønske seg syk?

    Jeg fikk et spørsmål her forleden, og det var om jeg enda skulle ønske jeg var syk. Svaret er meget enkelt: NEI. Den gang jeg var syk så kjente jeg mer på at det både var negativt og positivt å være syk. Jeg valgte mer å fokusere på at jeg greide å fungere til tross for sykdom, og så nær sagt bort fra alt det skumle og grusomme den medførte. Enset ikke at jeg brakk ribbeina bare jeg gikk på en dør, at jeg holdt på å knekke sammen da jeg bar sekken, at jeg hadde mye hodepine og smerter i ledd, mm. Men jeg godtok det, fordi jeg visste ikke om noe annet. Jeg visste ikke at et liv uten sykdom kunne bli bedre. Jeg skjønte det ikke. Turte ikke håpe. Det ble for meg som å si at jeg skulle realisere en drøm - noe alle vet er rimelig vrient. Men jeg greide det. Jeg greide å overvinne kreftene. Om det ikke var min drøm den gang, så var det i alle fall det som måtte til for at jeg kunne drømme videre. Så når vedkommende spør om jeg savner å være syk, så er det for meg helt fjernt å i det hele tatt tenke i de baner. Fordi jeg kan sammenligne situasjonen før med nå, og da ser jeg at forskjellene er markante. Ok. Så hadde jeg familien rundt meg til alle døgnets tider, men jeg var aldri med dem. Jeg kunne jobbe det jeg orket, men jeg hadde ikke nok overskudd (og en slik 9 timers som morgendagen hadde jeg aldri taklet!) Jeg kunne studere, men kun et studie i omegn. Jeg kunne være med venner når jeg ville, men jeg benyttet meg sjelden av det. Jeg kunne kjøre med bilen 24/7, men jeg lot den allikevel stå mye av tiden. Jeg tok ikke i bruk de friheter jeg hadde, nettopp fordi sykdommen ikke gav meg tillatelse til det. Jeg skulle føle meg syk. Og da er det på en måte greit at jeg nå ikke bor hjemme og har tilgang på familien 24/7, ikke har bilen tilgjengelig (for øyeblikket), ikke ser venner så ofte, eller må jobbe noe mindre enn før. Fordi jeg føler meg ikke lenger syk. Og hvorfor gjør jeg ikke det? Jo, fordi jeg ikke lenger er syk. Og ønsket mitt? Aldri bli syk igjen. Var det svar nok? 

  • 0

    Derfor droppet jeg #meeto!

    Jeg har fått noen spørsmål om hvorfor jeg ikke har rettet fokus på meeto som har pågått en stund. Svaret er enkelt. Fordi jeg ikke vil gjøre meg til fiasko for en kampanje som er ute etter å sverte mennesker. Det synes ikke jeg fremmer særlig gode holdninger i samfunnet. Om det er snakk om å sverte de som er på toppen, eller de som er på bunn, er for meg uten betydning. Det er uansett feil. Ja. Jeg ble nesten voldtatt en gang i tiden, og jeg har flere ganger blitt behandlet på uakseptable måter. Gjør det meg til noe meeto? Nei. Jeg mener det er feil å stemple meg som offer, og slik mener jeg også andre kvinner bør tenke. Her bruker vi tid og ressurser på å få fram betydningen av likestilling, men så skal vi allikevel sende oss selv på et minimumsnivå langt under gutta. Det henger ikke på greip for meg. Hvor er de sterke kvinnene? Så er det også forskjell på de som faktisk er ofre, og de som føler seg seksuelt trakassert av kollegaen som sier hun har fine øyne. Igjen har jeg opplevd ting som sikkert mange ville ansett som meeto, men jeg føler ikke jeg er i nærheten en gang. Jeg er selvsagt ikke dum. Jeg forstår viktigheten av å få dette frem i lyset. Jeg mangler ikke respekt for kampanjen eller kvinner for øvrig heller, men jeg mener bare at fokuset rettes feil vei. At det er der, men at det har mistet sitt utgangspunkt og velmente formål, og derfor blitt tatt ut av kontekst. At det har blitt til en konkurranse der vinneren er den det er mest synd på, og der taperne skal lide mer enn nødvendig. Så forstår jeg også at andre mener noe annet. Rom for flere meninger må det være. Jeg er uansett og på ingen måte ute etter å skape noe diskusjon omkring temaet, fordi noen garantert vil mene at jeg misforstår. Og det er greit. Det betyr ikke at jeg endrer de meninger jeg har, fordi mine synspunkter kommer fra meg selv - og det må være greit det også!

  • 0

    Jeg likte deg bedre da du var tynn!

    Det er virkelig utrolig hva folk greier å lire av seg, men heldigvis er jeg hardhudet og takler det meste. Også bemerkninger på kroppen min. Etter 9 års kroppshat. Men. Det er det dessverre ikke alle som gjør. Jeg lurer på hva vedkommende ville oppnå med å si dette til meg sånn helt ærlig. Okei. Så liker h*n ikke bollekinnene mine eller den nye rumpa og lårene mine, eller kanskje vedkommende mener personligheten min har endret seg etter jeg ble ''tjukkere''. At jeg har blitt for fornuftig eller noe i den dur? Har sikkert økt litt i hjernemasse. Det skal dog sies at denne kommentaren kom fra en i det anorektiske miljø, og av en eller annen grunn så er misunnelse det første jeg tenker. Her er det en som vil trigge meg i håp om at jeg skal gå ned i vekt, fordi vedkommende selv ønsker å bli frisk, og synes det er urettferdig at jeg har oppnådd det. Eller så er det en som mener jeg har failet med tanke på anoreksien. Sant nok. Jeg har jo det. Jeg er ikke lenger undervektig, overtrener eller sulter meg selv til jeg er på grensen mellom død og levende. Det er ingenting anorektisk ved meg lengre, og det er jeg stolt over.

     

    Dette er for øvrig bare spekulasjoner. Jeg vet jo ikke hva vedkommende mente. Kanskje var det et kompliment for alt jeg vet. At jeg faktisk var penere med litt mindre fett på kroppen og uthulninger i kinnene. Men så tenker jeg at penhet uansett ikke har forrang på sunnhet og en frisk kropp. Egentlig kunne jeg ikke brydd meg mindre, for jeg har både inntatt pinnekjøtt, lutefisk, fullfett pålegg, pepperkaker og hele juleballetten mens jeg var hjemme. Samtidig som jeg har nedprioritert min kjære Bolt (tredemølle). Og det har sikkert gitt fettutslag på kroppen, uten at jeg verken har veid eller speilet meg nevneverdig for å sjekke. Det er ikke noe poeng når kroppen har det bra. Ellers har ferien har vært helt topp, og det er ikke måte på hvor fint vi har hatt det som familie. For ikke å snakke om at jeg lærte broren min å kjøre bil på under 14 dager (i snitt 2-3 timer kjøring pr dag - #frøkentålmodig) - på snø- og isføre. Som en liten eksamen kjørte han meg helt fra garasjeplassen vår i Horten og til garasjeplassen her i Hønefoss, med hele familien i bilen. Ja, jeg er nok litt vågal, uredd og sta, men jeg mener at utfordringer må til, og at man må sette seg hårete mål for å nå dit man vil. Jeg har null problem med å videreføre mine egne verdier til familien, såfremt de er like komfortable med det som meg. Og nei. Jeg stresser ikke lenger. Det er kanskje den største forandringen pappa opplevde med meg. Jeg som alltid har vært en stresset person er nå den minste stressede i familien. Imponerende. Denne ferien har jeg vel egentlig bare slappet 110% av. Planen var å lese ferdig pensum, men jeg må bare krype til korset og innrømme at det ikke var tilfellet. Istedenfor har jeg vært kjærelærer, spilt spill, bestilt sommerferie (!!!), spist mat, besøkt folk, hatt besøk, vært med venner (folk vil plutselig ha kontakt med meg nå?), bakt, sett på julefilmer og vært en del av familien. Den delen de mistet for 9 år siden. Ikke at jeg er veldig fan av urealistisk begrepsbruk, men i denne kontekst passer ''one big happy familiy'' perfekt. Jeg har også innsett verdien av familien, og noen ganger overgår familietid faktisk studietid. Brutalt sagt, men med et viktig innhold. En vet jo aldri hvor lenge en har hjertene i livet sitt, og allerede etter 6 dager kjenner jeg enormt på savnet. Det er kjipt at jeg ikke får vært tilstede på pappas bursdag i morgen. Nesten teit å skrive om savn, men etter alt jeg har vært gjennom med sykdommen, ville noe annet vært unaturlig. Og for meg ville noe annet enn å bruke mest mulig tid med dem i ferien, vært unaturlig. Særlig fordi det blir en stund til neste gang. Ok. Så kom jeg meg kun gjennom 3 av 8 bøker i julen (hvorav én plutselig forsvant fra pensumlisten), men det får så være.  Tid får jeg nok av, forhåpentligvis. Det handler bare om prioriteringer.

     

    Det var en tung start på semesteret (for lite søvn + omstilling fra ferie til student), med kveldsjobb og fulle skoledager fra tidlig på morgen til langt utpå ettermiddagen, men jeg har omsider fått hentet meg inn. Noe som var viktig. I år har jeg nemlig et langt vanskeligere og mye mer ukjent pensum, og jeg merker jeg blir litt nedstemt når jeg er på et så ukjent farvann uten noen som helst form for kontroll. I alle fall var jeg det de to første dagene. Sånn skikkelig. Men så er det noe med meg. Når jeg begynner å jobbe med noe som jeg gradvis forstår, så greier jeg engasjere meg og også opparbeide lidenskap for selv de tørreste og vanskeligste ting. Jeg vurderte faktisk å utsette ex fac til våren 19, men det var før jeg merket hva faget gjorde med meg mentalt. Etter én forelesning var jeg ikke i tvil. Det er mulig det er et stort pensum og at det venter en eksamen til våren, men samtidig er mye så familiært og interessant, at jeg bare ikke greier slutte og motiveres av det. Merkelig nok. I dag kan jeg dessuten telle mye god lesing: noen timer med repetisjon av rettskildelære + 8 timer med menneskerettigheter. Et fag jeg har tenkt det verste om fra dag 1, sånn helt ærlig. Men så er det noe med at jo lenger jeg kommer inn i pensum, jo mer nysgjerrig blir jeg. Og jeg googler meg opp på alt som er utenfor pensum også. Jeg skulle egentlig gå tur 14:00, men den ble utsatt til 17:00, som igjen ble utsatt til 20:45. Det skyldtes ikke at jeg var lei, men den grunn at en person i overetasjen ville spille musikk for halve nabolaget. Kanskje var det like greit. Lesingen hadde jo nådd sine høyder kan man si. Jeg skjønner av og til ikke hvordan jeg greier å bli så oppriktig grepet av noe. Samme hva jeg leser og fordyper meg i, så er det aldri kjipt eller kjedelig. Og jo mer jeg opplever faget som utfordrende, jo mer setter jeg inn det ekstra støtet. Fordi jeg vil så gjerne. Jeg hadde de tanker før jeg begynte med privatrett 2 at jeg bare skulle komme gjennom studiene, men nå er jeg neimen ikke sikker. Dette er ikke lenger snakk om å komme seg gjennom, men også å lære en masse på veien. For selv om jeg skal jobbe som forsvarsadvokat, så vil jeg også komme borti alle mulige mennesketyper med alle mulige problemer, og da er en allsidig bakgrunn absolutt en stor fordel.

  • 0

    Fordi det skulle være en premie!

    Jeg har ikke vært utenlands på flere år. Sist gang var i Rostock i Tyskland med familien, og før det Berlin med klassen. Reiser kombinert av bil og Color Magic/Fantasy. Sist jeg tok fly til utlandet derimot, er noen år siden. Det var i 2005, da jeg enda gikk på barneskolen. Året etter det hadde vært OL i Hellas (Aten). Jeg dro til Kreta med mor, tante, fetter og mormor. 14 dager med bassengmoro, kyllingspyd og donuts ble det. I ettertid har jeg savnet å reise, men jeg har ikke savnet syden og varmen. Jeg takler varme svært dårlig og ender ofte opp i skyggen når det er 25-30 grader om sommeren. Det å reise derimot. Det har jeg savnet. I Juni i fjor kom Aleksander med ideen om å se på Tour De France når de kommer i mål i Champs-Elysees i Paris. Jeg sa noe sånt som at det kunne være hyggelig og var veldig interessert, men egentlig bare tullet jeg. Fordi jeg visste at jeg ikke ville mestre en slik tur. Lite visste jeg at Aleksander var 110% seriøs. Han sjekket i flere dager opp omkring fly og hotell, samt mulige ting å gjøre. Han hadde til og med hentet ut kontantene sine for å be meg legge ut penger. Der og da var det vondt å svikte han, og han var sint på meg i flere dager. Ja. Kanskje måneder. Han kalte meg for ''syke unge'' og sa at jeg aldri ville bli frisk. Det oppstod på alle måter en situasjon som jeg ikke greide å avverge. Med tiden gikk allikevel det meste seg til, og jeg tror Aleksander forstod at en slik tur innebar mer enn kun det sterke ønsket om å dra. Det innebar også at søsteren hans kunne takle turen. Pluss at det innebar at det måtte lages et opplegg. Det var også en grunn til at jeg avslo i siste sekund. Vi var så sent ute med å bestille at billettprisene var skyhøye, samt at jeg fikk for liten tid til å ordne et opplegg. For meg er hele vitsen med å bruke tusenvis av kroner på en tur, det at jeg kan oppleve. Jeg vil ikke bli sittende å ordne aktiviteter fra hotellfrokosten. Som jeg trolig den gang ikke hadde rørt. Og som igjen ville blitt en marerittreprise av Berlin: tørre knekkebrød og frukt. Jeg raste ned noen kilo på den turen.

     

    Men så er jeg jo frisk nå, og livet er et annet. Tross det så har jeg vært måteholden med å planlegge for mye. Rett og slett fordi jeg enda lever litt i denne: kan-jeg-boblen. Jeg oppdaget raskt at jeg med mitt snevre budsjett og ekstrainntekt, sparte rundt 3000,- hver måned. Enda mer nå som jeg har stått på fullt i Desember. Planen var at bufferen skulle gå til nedbetaling av lån. Samtidig så tenker jeg at jeg får mer enn nok tid til å nedbetale lån i fremtiden. Dessuten ser jeg ikke lenger på reise som et ork, men snarere som et ønske og noe velfortjent. Fordi jeg nå studerer 100% og jobber deltid ved siden av. I Oktober bestemte jeg meg for at noe av pengene skulle gå til ferie: Paris med lillebror. Mamma og pappa visste det i flere måneder. Aleksander fikk først vite det i November. Han ble helt stum. På en måte jeg aldri før har opplevd. Det tok flere sekunder før han svarte. Jeg hadde imidlertid noen krav til ferien, og gjorde han obs på de med en gang. Det var to ting. At vi skulle bestille i god tid, og at vi skulle lage en aktivitetsplan. Det var han denne gangen enig i. Nettopp fordi han ikke vil at jeg skal stresse rundt turen vår, men at vi begge skal ha en positiv opplevelse av den. Hva kan jeg si? Billetter er nå ordnet. Til fly og hotell. De ble fikset i natt klokken 01:45. Denne ferien skjer faktisk. Fra 24 Juli til og med 1 August. Nå har jeg nok et mål å jobbe mot, og det kjennes vidunderlig. Jeg gleder meg så mye til å dra, samt få oppleve storbyen med favorittgutten min. Og ikke minst; at han får oppleve Tour De France. Det er en guttedrøm han har. Syklisten min som triller 15 mil daglig. At jeg kan få være med på realisere hans drøm betyr enormt mye for meg, og at han får reise med en frisk søster, er desto bedre. Det kribler i kroppen. Nå har vi nådd friskusen, og har følgelig dette målet sammen. Jeg har jobbet beinhardt (med god støtte og hjelp fra familien), og belønningen er at jeg kan ta meg denne typen friheter. Det betyr at det ikke finnes begrensninger, men kun muligheter. Det var på alle måter viktig å vente med ferien, selv om det var kjipt å si nei i fjor. Men helt ærlig: en slik ferie ville jeg ikke ha. Å reise med Tom på ryggen er faktisk verre enn å bli hjemme. Derfor var det ikke et alternativ for meg å dra. Jeg har hatt altfor mye jobb med kaloritelling, alternative gåruter og dårlig samvittighet på de foregående feriene vi har vært på med familien. Det er noe jeg aldri har orket å dele her på bloggen, men som faktisk har vært rimelig tid- og ressurskrevende når jeg har kommet til nye matbutikker og hotellfrokoster. Nå er jeg jo fremdeles kresen og småspist, men jeg kan imidlertid spise som jeg gjorde før jeg ble syk. Sånn sett er variasjonene større, og dermed begrensningene mindre. Denne turen gleder jeg meg virkelig til!

  • 0

    Nyttårsforsetter gir meg ingenting!

    For meg er nyttårsforsetter noe tull. Det er ikke slik at jeg på død og liv gidder å lage en liste over ting jeg må oppnå i 2018. Misforstå meg rett. Jeg er opptatt av mål og mestring, men jeg ser ingen grunn til å sette noen merkelapp og dato på dette. Målene innfris når de innfris. Om det skjer i 2018 eller 2020 er for meg helt vilkårlig. Istedenfor vil jeg heller fokusere på å opprettholde de gode vanene jeg har fått til eventuelt å forbedre meg. 2018 er det første året på 9 år, som jeg går inn i uten sykdom. Jeg hadde et mål om å bli fri fra anoreksi i både 2012 og 2015, men det skjedde ikke før i 2017. Skal det være noe nederlag? Nei, absolutt ikke. Noen ganger må en ta livet litt som det faller seg, selv om det er mye en selv kan være med på å påvirke. 2018 er et år jeg vil utnytte til det fulle. I August i fjor kastet jeg meg ut i noe fullstendig ukjent som ingen kunne vite følgene av. Ville jeg takle fulltidsstudier og deltidsjobb? Ville jeg takle livet i egen leilighet? Kunne jeg bli sykere av det? Ingen kunne vite. Noen ganger må man bare ta noen sjanser. For første gang på flere år planla jeg faktisk ikke noe som helst. Jeg flyttet til Hønefoss før jeg hadde handlet så mye som én matvare på egen hånd, rutinene rundt søvn (levde på piller) og måltider var på trynet, og jeg var elendig på det sosiale plan. Målsettingen min var ikke at jeg skulle bli flinkere på det eller det, men at jeg skulle gjennomføre første semester. Litt det samme er greia nå. Jeg skal komme meg gjennom året, men på en måte som gjør at jeg tar vare på meg selv og lever i nuet. Kanskje bør jeg besøke familien oftere enn hver 3 måned? Kanskje bør jeg skaffe meg en tredje venninne i Hønefoss? Kanskje bør jeg ringe bestefar oftere? Kanskje bør jeg trene de gangene jeg heller sover en time ekstra? Kanskje bør jeg disponere lesetiden bedre? Kanskje bør jeg si ja til flere vakter på jobben? Kanskje bør jeg være flinkere til å planlegge mathandling? Kanskje bør jeg roe ned litt oftere? Det er så mye jeg kan gjøre, men så mye jeg ikke har behov for å si at jeg skal. Fordi det må falle seg naturlig. Etter årevis med tvangstanker og stress, har jeg innsett det. Derfor gir nyttårsforsetter meg lite. Mulig jeg er sinnssykt god på å planlegge, men 2017 har vist meg at jeg er enda bedre på å være spontan. Faktisk er det da jeg har best kontroll på livet, oppnår fremgang og greier senke skuldrene...

  • 0

    Frisk fra anoreksi uten behandling -> 2018, jeg gleder meg!

    Jeg var en bitteliten brøkdel av statistikken. Statistikken over hvor mange som hadde fått anoreksi. Jeg var med på å bevise at 7 års varighet var minimumet, og at anoreksi innebar en utmagret kropp på tredve blottet for både følelser og fornuft. Jeg var med på å bekrefte alt som man kunne lese på nettet om anoreksi, og mer til. En glad og positiv jente ble forvandlet til en deprimert, suicidal og humørsyk fremmed. Med tynnslitte organer, diverse sykdommer og plager som eldre får. Kun flyvende på stahet og 300 kalorier daglig. Noe måtte gå galt. Jeg ble tvangsinnlagt, og det holdt på å gå alvorlig galt. Etter utskrivelsen har jeg selvsagt spist ''nok'', men det er kun av frykt for å havne der igjen. Snakk om livsglede.

     

    Jeg er en bitteliten del av statistikken. Statistikken over de som har overvunnet anoreksi. Jeg var med på å bevise at det går an. Man må bare ville det nok. Min vilje innebar en motivasjon som overgikk alt. Vinteren 2016 gikk jeg all in. Jeg var ved et veiskille. Jeg kunne satse, og håpe det gikk min vei. Eller jeg kunne fortsette å legge meg 5 på natten og sove til utpå ettermiddagen, fordi ingenting lenger ga meg glede. Jeg valgte å skape et liv. Jeg gikk for drømmen min. Målet var ikke å gå opp i vekt, men å bli frisk fra anoreksi. Jus var drømmen. En drøm som gjorde at jeg ble fri. Helt uten behandling. Det er mulig jeg er den første. Jeg har aldri hørt om at folk blir friske fra spiseforstyrrelser uten behandling. Ja. Jeg var i behandling i 2010-11, men tvert om gjorde det meg sykere. Jeg holdt jo på å ta mitt eget liv der inne. I mitt regnskap teller derfor ikke det som behandling. I alle fall ikke positiv behandling. Det var først da jeg selv tok takene, at noe skjedde. Og det at jeg hadde familien med meg hele veien, betydde alt. Folk er ulike, og mitt behov trenger på ingen måte være identisk en annen sitt. For noen funker det med innleggelse, helsepersonell og psykologi for å takle sykdommen. For meg gjorde det ikke det. Jeg trengte bare meg selv, motivasjon, tid og folk rundt meg Og det tenker jeg er helt innafor. Det er virkelig ingenting som kan knekke meg nå. Fordi jeg har bevist gang på gang at jeg er sterk nok til å takle nedturene. Hva kan jeg si? Et 9 års mareritt er over, og jeg ser fram til 2018. Fordi jeg har blitt sterkere, tryggere og mer selvsikker enn noensinne. Fordi jeg ikke finnes syk. Jeg er herved min største fan, og det vil jeg trolig alltid være! Godt nytt år, folkens :)

  • 0

    I år, vennen min.

    Aleksander hadde et ønske i fjor. Et ønske. Det var at jeg skulle bli frisk. Selv visste jeg at det var urealistisk, fordi det umulig kom til å skje. Jeg hadde på det tidspunktet enda ikke innsett at jeg ville leve et liv uten sykdom. Hardt å si det. Saken var den at jeg ikke orket å ta opp kampen, fordi jeg visste det krevde så mye av meg. For mye. Mer enn jeg var villig til å ofre. Men så fikk frøkna et annet perspektiv på livet, og sykdom ble byttet ut med motivasjon i lange baner. I år fikk nemlig lillebror oppfylt juleønsket sitt. Jeg tror på ingen måte han er ergerlig for at det tok lenger tid enn han håpet. Bedre sent enn aldri, får vi si.  Det var trolig bedre at jeg fikk finne ut av dette i mitt eget tempo, istedenfor at jeg hadde tvangsskjorten på, og stresset meg i hjel. Hastverk fører ingen steds. I alle fall ingen bra steder. Til syvende og sist. Jeg tror det er den tankegangen som vi må holde på. Vi har hatt noen vidunderlige dager der vi har sittet felles ved bordet, og spist samme maten. I dette sekund står juleskinken inni ovnen og klargjør seg. Jeg har ikke spist juleskinke på over 10 år. Det skal sies at jeg i år ikke har handlet inn så mye som én spesialvare til meg selv. Selv ikke pinnekjøttet var noe stress. Jeg hadde riktig nok ikke den wowfølelsen omkring smaksopplevelsen, men jeg hadde ingen problemer med å få det ned. Sier hun som aldri skulle spise det igjen. Selv om hun ble frisk. Fordi det på en måte var en utfordring over the top. Et utsagn også Tønsbergs Blad dokumenterte i 2012. I år slet på ingen måte etter måltidet, og jeg sov som en stein i natt. Jeg våknet i dag like klar for frokost med gjengen og julefilm. 

     

    Ellers har vi hatt en storslagen 25 års bursdagsfeiring med kaker, gaver og lutefisken til mamms, bakt (gulrot- og ananaskake, sjokoladekake, rocky road, kokosmakroner og brød), spilt masse spill, sett filmer, ledd, grått (av glede), sunget julesanger, handlet sammen, hatt tre lange og intense kjøredager (tenk at jeg har lært lillebror å kjøre bil!!!), vært på hyggelig familiebesøk (på julaften), vært på mange gåturer, og hatt flere dype samtaler. Så dype at tårene har trillet. Flere ganger. Alle har stått på som noen helter for å lage en fantastisk jul, og jeg føler at jeg ikke kan gripe til bøkene helt enda. Selv om jeg sikkert burde ha gjort det. På tre og en halv dag har vi nemlig utrettet mer som familie enn hva vi har gjort på 1 år. Samholdet har vært upåklagelig. Stemningen har vært upåklagelig. Alt har vært upåklagelig. Det føles som en drøm. En altfor fin drøm.

     

    Jeg flyr dessuten rundt her i strømpebukse og skjørt nå, og jeg fryser på ingen måte. Det gjorde jeg heller ikke i kjolen med de halvlange armene i går. Tvert i mot var jeg varm, og det er jeg veldig ofte i dette huset. Ingen varmeovn står på 24/7 og jeg sover ikke lenger i ullundertøy. Forandringene merkes fysisk, og de synes tydelig på kroppen min. Generelt er alt helt annerledes. Jeg er en annen person. Med mer lår, legger, rumpe og det som hører til, og jeg har trent og formet kroppen til noe jeg kan leve godt med. Gløden er tilbake og ansiktsfargen 110% normal. Jeg spøker om mat, fett og kroppen på egen bekostning, stadig vekk. Det er ingenting som jeg tenker nevneverdig over, men som jeg heller synes er gøy. Det har også blitt ''uplanlagte'' ord om fett og kalorier rundt bordet, men for meg er det liksom litt; ''hva så?'' Den praten påvirker virkelig ikke meg. Ingenting påvirker meg. I alle fall ikke på en slik uheldig måte som den kunne gjøre før. Det at kjolen satt perfekt på kroppen i går, var for meg bare ren lykke. Herregud så fin jeg følte meg. Jeg blåser da i om jeg ikke har en anorektisk fasong eller kjenner knoklene like tydelig. Vektoppgang måtte til, men den måtte også vedvare. Jeg er frisk nå. Ferdig med anoreksi en gang for alle. Familien har fått tilbake en ny og forbedret Madelén, og Aleksander har fått tilbake rollen som lillebror. Vi har igjen blitt den familien vi har savnet å være, og det skal vi fortsette med. Ting er endelig bra for oss nå!

     

    I år ante jeg ikke hva jeg fikk overhodet, men ble godt fornøyd. De har virkelig tenkt på meg. Jeg skal verken fryse, tryne på sykkel (fikk forlys, baklys og fancy gullringeklokke) eller se ut som en dass (maskarasett). Helt nydelig.

     

    Høydepunktet med å komme hjem: Mammas grønnsakssuppe! Jess. Jeg har lært å sette pris på mat for første gang i mitt liv :)

     

    Og særlig strømpen....

     

    Innholdet skyldes at jeg personlig ikke er noe glad i det som er altfor søtt, og det har på ingen måte noe sammenheng med den tidligere sykdommen å gjøre. Og dessuten er ikke kaloriinnholdet særlig langt unna det ordinære godteri, og dette vet jeg fordi jeg sjekket det da jeg var syk (fordi jeg har spist dette før). Men det skal sies at jeg har smakt på en skumnisse, en sjokoladebit og noen Haribo i ny og ne. Og jeg tar også et potetgullflak om jeg føler for det. Det finnes liksom ikke begrensninger for meg lengre.

     

    Et bilde for historiebøkene...

     

    Her i huset kjører vi Ugly Christmas Tie. Noen bestilte fra AliExpress i September, og sånt blir det god stemning av.

     

    MK smartklokke fra verdens snilleste lillebror <3

     

    Gleden over å få kjøpe Slottsplassen! #daer2plassok

     

  • 0

    A på eksamen i jus + hjemreise

    Jeg visste at dommen skulle falle i dag, men jeg hadde på en måte glemt det av litt. Når det går i ett fra klokken 9 på jobb, så blir det gjerne sånn. Da jeg skulle gå bak sjekket jeg imidlertid mobilen, og oppdaget en melding fra en klassevenninne. ''Hvordan gikk det på eksamen?'' Omsorgsfullt å spørre, men også en påminnelse om at et svar forelå. Jeg skalv og holdt pusten da jeg skulle sjekke. Tankene om å ta opp erstatningsrett og kjøpsrett surret rundt. Selv om det ikke hadde vært det verste. Bare veldig styrete. Fordi jeg har brukt så mye tid og krefter på å lese meg opp til denne eksamen. En eksamen som var så overveldende og heftig at selv andre studenter fikk hakeslepp. Også jeg. Da jeg gikk ut fra eksamen den 30 November, satt jeg derfor igjen med blandede følelser. Jeg trodde jeg kunne få alt mellom D og A. Jeg hadde nesten nådd bunnen, og bekymringsnivået stod til pallplass. Det gleder meg å si at denne tvilen kom meg til gode. Jeg skjønte ingenting da jeg sjekket. Først trodde jeg at jeg hadde sett feil, så jeg logget inn og ut flere ganger. Men neida. Resultat: A. Eneste i klassen. Karakteren gikk opp for meg noen minutter etterpå, og jeg måtte bare klemme den første kunden jeg møtte på. Han var like glad som meg. Haha. Herregud. Det er ikke bare denne A'en isolert sett som er det fine, men at jeg nå har bevist for meg selv at jeg har valgt rett studie og at utdannelsen min absolutt passer meg. Det er forsvarsadvokat jeg skal bli. Jeg har altså ikke bare valgt etter hjertet, men også kunnskapen og fornuften. Dessuten har jeg funnet en studieteknikk som fungerer for meg og nå vet jeg også hvordan tiden med videre studier skal disponeres. En lettelse. Og Aleks har så lite rett i at mye lesing er galskap. Jusen er slik - noe jeg liker. Fordi jeg alltid har vært glad i skolen og nedlagt mye arbeid. Jeg har allerede begynt å lese en del på neste semesters pensum, og jeg koser meg faktisk med det...

     

    Jeg skriver selvsagt ikke dette for å drive skryteblogg, for slik er jeg ikke, men jeg føler også denne nyheten blir en del av pakken med å få frem den progresjon jeg har hatt. Jeg har vist at man kan gå fra anorektiker til jusstudent, og faktisk mestre det. Så det er mitt poeng med dette innlegget. At jeg tar juleferie med god samvittighet, er det ingen tvil om. Jeg hadde min siste jobbvakt i dag, og skal nå hjem til jul. Det blir helt skjønt. Favorittguttene mine kommer om bare noen få strakser, så jeg må skynde meg å ordne pizzabollene og noe småtteri av pakking. Jeg blir helt varm om hjertet når jeg tenker på tiden jeg skal tilbringe med familien, julen i seg selv og også de vennene jeg får se igjen snart. Det er så mye som gjør at jeg bobler over av lykke!

    Noe rotete her på grunn av pakkingen...

  • 0

    Endelig ble jeg kjørelærer!

    Bildene som er brukt i innlegget er tidligere brukt på bloggen, og innlegget er tidsinnstilt 00:00, 20/12-17.

     

    Øvelseskjøring, kjøretimer og teori - så langt kom jeg før det smalt. Ja, for jeg var egentlig tidlig ute. Jeg startet med øvelseskjøring da jeg fylte 16, tok kjøretimer året etter og teori like før jeg tenkte jeg skulle ha glattkjøring, langkjøring og oppkjøring. Jeg var i rute. I rute til å få lappen på 18-års dagen. Men neida. Tvangsinnlagt 29 November, og 18-års dagen feiret på psykiatrisk med en liten permisjon hjemme. Full overvåkning. Sonden så vidt ute. Rullestol. Alt annet enn gledeshyl og sertifikat. Det er kanskje ikke så himla nøye/ big deal for folk å få lappen på 18 års dagen, men for meg var det et stort mål. Et slikt mål jeg hadde satt i barneskolealder. At jeg ikke kunne innfri det gjorde meg så demotivert at jeg en periode vurderte å droppe hele greia. Det skulle ta et halvt år utenfor murene før jeg igjen orket ta kontakt med kjørelærer. Kun langkjøring gjensto, og jeg kan ikke si jeg var så veldig gira på det. Jeg følte meg bare mislykket, liten og elendig. Rett og slett. Enda hun visste. Kjørelæreren visste jo hvorfor jeg måtte drøye ting, og hvorfor jeg var i den shape'en jeg var i. Pappa var nok den som pushet meg til å ta de siste stengene. Det gjensto tross alt bare et trinn før oppkjøring skulle bestilles. Hvorfor var jeg ikke lenger like gira på å få det til?




    Jeg vet ikke, jeg. Et sted forsvant motivasjonen. Et sted forsvant en del av meg. Den delen som kjemper. Den delen som er målbevisst. Kjernen i meg. Jeg kunne ikke tro det, og jeg ville ikke tro det. Jeg ville ikke tro at motgang kunne svekke meg. Så jeg tok telefonen. Jeg bestilte langkjøring tross at magefølelsen overhodet ikke var på ''min side''. Jeg var kvalm, spent og redd på samme tid. Jeg ville jo ikke. Det føltes som jeg skulle opp til en eksamen jeg var totalt uforberedt i - og allikevel visste at jeg måtte prestere. Jeg følte meg rett og slett ikke god nok. Bare middelmådig. Men etter hvert som jeg fikk sovet på det, så ble jeg mer tilfreds med tanken. Særlig fordi jeg brukte tiden på å gruble og stille spørsmål. Hva var jeg redd for? At jeg ikke mestret det. Hva var ubehagelig? At jeg hadde vært litt for lenge borte fra kjøreskolen. Hva var det verste som kunne skje? Hm. Der hadde jeg ikke noe svar. Ingen fornuftige i alle fall. Å backe ut var så ikke meg. Det var nå (da) eller aldri - på en måte, selv om jeg i teorien kunne brukt langt mer tid om jeg ville. Jeg jobbet mye med meg selv i denne perioden, særlig med å gjenoppdage selvtilliten og på nytt innse at jeg var god til å kjøre bil. Jeg sa til meg selv at langkjøring var easy peasy. Og det var det. Langkjøring var barnemat, og supergøy. Sånn utenom GPS'en som ledet meg i retning Skotfoss, der det knapt var mulig å komme over broen med den digre Q5 Audien. Turen via Skien, Porsgrunn og Larvik gav på alle måter mersmak og ytterligere kartkunnskaper (ettersom frøken GPS måtte takke for seg etter Skotfoss), mens turen til Sverige resulterte i en full fryser. Jeg sier bare; 20 minutter på Nordby, over 1000,- brukt og 5 poser med middagsmat, ost og pålegg handlet! Frk effektiv? Alltid. Tenker på familien? Ofte.

     

    Lykkelig over å være ferdig med langkjøring ventet bare oppkjøring. Igjen fikk jeg et slag i fleisen. Ventetid. Minimum Februar. Jeg spurte derfor kjørelærer om jeg kunne få velge dato siden jeg allerede var så sent ute. 19 år og 2 mnd da jeg fikk lappen liksom. Ikke helt planen min, samtidig som det var noe jeg ikke kunne styre. Jeg fikk lappen sent grunnet gedigne krefter utenfor min kontroll. Slik ble det bare. Og uansett hvor flau jeg er over det, så er jeg glad jeg tok tak i meg selv tross hvor langt nede jeg var. Noen ganger tar bare livet uante vendinger, og da gjelder det bare hente fram nye krefter og gjøre det beste ut av situasjonen. Overgangen var så stor. Fra livsglad selvstendig jente til døende sykehuspasient, og igjen tilbake til livsglad (enda mer) selvstendig jente. Det var på ingen måte enkelt, men hadde jeg noe valg? Jeg gikk for datoen 5 Mars, Aleksander sin bursdag. Gleden sto i taket da kjørelærer sendte melding og sa at jeg var oppmeldt denne datoen, og gleden sto enda mer i taket da sensor etter en lang tale bare ''meeeeen, gratulerer med førerkort''. Jeg fikk ikke med meg halvparten av talen, og jeg tror aldri jeg har klemt noen så hardt før. Tårene trillet. Virkelig. Det første jeg og mamma gjorde var å kjøre til Tønsberg, deriblant for å kjøpe bursdagsgave til Aleksander. La oss bare si; en overlykkelig Madelén som skal kjøpe gave er ingen god ting for lommeboka, men mottakeren ble nå glad for sine nye skinnjoggesko, da - selv om de er greit utslitt nå. Allerede er 5 år og 9 måneder gått. I dag har jeg ikke bare bursdag, men jeg har også lov til å øvelseskjøre med lillebror. Litt teit å feire dette, men for meg er dette minst like viktig som mitt kvarte århundre. Lillebror er riktig nok ikke like interessert i kjøring som storesøster, men jeg håper det bare er et spill for galleriet. Spesielt siden vi ikke har sett hverandre siden høstferien. Bare det tilsier at han vil gjøre hva som helst for å tilbringe tid med meg. Så, ja. Dette skal bli moro. Ingen hemmelighet at han (som en av flere gaver) får gavekort på kjøretimer til jul. Kjøretimene er muligens mer i min favør enn hans. Haha. Jeg har allerede laget opp 10 små gavekort og puttet dem i en fancy eske med silkebånd og greier. Lite stopper søstern nå. Til og med L og speil har vi i hus. Og jeg har bil. Måneden etter jeg fikk lappen kjøpte jeg nemlig min første bil, Volkswagen New Beetle, og den ble i fjor byttet ut med en nyere Volkswagen Golf TSI Highline 2013-modell. Noe jeg har angret litt på etter jeg startet å studere og ikke hadde det samme behovet lenger, så vi får se hva som skjer med den. Men men. Selv kjørte jeg rundt i en sliten gammel Volvo 850 fra 1995 før jeg begynte på kjøreskolen, så jeg vil påstå at han er ganske så heldig som har tilgang på mitt vidunder. Bilen min er jo bare en drøm å kjøre. Så ja. Aleks skal kjøre bil, og jeg skal sitte ved siden av som den ''erfarne''. Det vil definitivt bli veldig merkelig. Særlig fordi det ikke føles så lenge siden jeg selv satt i den posisjonen. Husker enda turene med mamma til Lillestrøm og Asker, der jeg måtte innom alle sidegater som var. Uten at mamma selv hadde vært der. Kjøring på måfå er det gøyeste jeg vet. Det har jo vært en del slike tilfeller her i Hønefoss også. Nevner bare den handleturen min til Coop Prix i Hallingby. Litt galskap. Planen er at gutta henter meg etter jobb i morgen, så jeg satser på at det blir både bursdagsfeiring og søskenkjøring på bittelillejulaften - dersom været tilsier at det er ok. Tut tut, og lykke til, til lillebror - og grattis med dagen til meg. Dagen går med til jobbing fra 12 til 19, deretter trening, sjekking av lønnskonto (fin dag å få lønning på), siste rest av pakking, ex fac og baking av pizzaboller (til gutta kommer i morgen) Innimellom slagene blir det sikkert et ''bedre'' måltid (les: propud, proteinbarer og pepperkaker - slik jeg liker det aller best), en julefilm, noen telefonsamtaler og litt respons av gratulasjoner på face. Sistnevnte er noe av det hyggeligste med å ha bursdag synes jeg, så derfor krysser jeg fingrene for at det dukker opp noe på veggen ila dagen... Uansett er smilet på plass, og jeg vil nok slite like mye med søvnen denne natten som de foregående 24 årene. Slik skal det jo være!


     

    Bare et tilbakeblikk! 05-03-2012 :)

    (Grunnen til at jeg har et behov for å klippe håret asap. Den looken gjør meg så syk!)

  • 0

    Anoreksi er ikke min hjertesak!

    Det er her tale om det offentlige, og ikke det private.

    Det er over 7 år siden jeg selv ble tvangsinnlagt på lukket avdeling med anoreksi. Allikevel har lite skjedd på denne lange tiden. Daglig får jeg tilbakemeldinger fra jenter som er desperate og fortvilte. Flere av dem ønsker faktisk ikke leve. Fordi behandlingen kun handler om vektoppgang, medisiner, trusler og tvang. Ikke om menneskene som skal bli friske. De blir oversett i hverdagen til disse som skal tjene penger, og blir således bare en del av statistikken. De er verdt null og niks. Det gjør vondt. Vondt å vite at flere skal oppleve hva jeg erfarte. Vondt å vite at det ikke fokuseres på fremtiden og på en enkelte. Istedenfor blir man satt i  bås, som en fengselsfange. Med fullstendig mangel på autonomi og frihet. Plassert i en ny hverdag der det er viktigere å bruke belter, makt og vold, fremfor samtaler og empati. Det er viktigere at pleierne får strikket ferdig kjolen til sitt nye barnebarn, og at nattevaktene får blundet mens de er på jobb. Det er viktigere å tenke seg og sitt, enn å tenke på pasientens behov. Paradoksalt nok er det slikt det offentlige tenker at folk skal bli friske. Sånn ila en tiårs periode. Noe slikt vil, og kan jeg ikke støtte oppunder. Verken om det er med min egne lommebok eller stemme ved stortingsvalget. Likeså vil jeg heller ikke oppfordre andre til det. Misforstå meg rett. Psykisk helse er selvfølgelig kjempeviktig, men kun når ressursene brukes på rett måte. Til forebygging og rehabilitering. Det skjer først når mørketallene går ned, og folk ikke lenger flyr inn og ut av psykiatrisk som jojoer.

     

    Endringer må skje. Det nytter ikke å gi ros og støtte til noe/noen som ikke vet å verdsette den. Det nytter heller ikke å skrive side opp og side ned om egne erfaringer for å spre kunnskap i håp om at det skal virke preventivt. Fordi alt til syvende og sist bunner i et tungrodd system. Et system der mennesker blir sett i lys av diagnosen sin. Der alt man møter er en kald skulder og et hardt iskaldt blikk. Et blikk som kunne skremt vannet av de fleste. Der mor og far blir kastet ut på dagen. Der internett og mobil er bannlyst. Der glede ikke finnes i annet enn et usselt kryssordblad. Mulig jeg virker veldig forbannet her jeg skriver, og det er jeg nok. Forbannet (og sinnablogger) har jeg lov å være. Det til tross for at mye er på avstand, og at dette er en del av min sorte fortid. En fortid som få utenfra forstår, fordi den er så hinsides og uvirkelig. Selv for meg. Derfor sliter jeg ikke nevneverdig med det lengre. Det jeg derimot sliter med er at andre skal oppleve det samme marerittet som jeg selv måtte overleve i 6 hele måneder. Jeg skulle så gjerne kjempet for en mer rettferdig behandling omkring anoreksi, men det går ikke. Fordi det er ikke opp til meg å ta de første stegene med å inkludere pasienten og de pårørende. Alt jeg kan er å vise at det nytter. Jeg kan vise at det er livsfarlig å være syk, og jeg kan vise at det er superviktig å kjempe. Men selvsagt er ikke det ''så enkelt''. Tillit er ikke bygd på en dag, særlig ikke hvis den først er nedbrutt. Dermed er tålmodighet, lytting og tid avgjørende i en slik behandling. Pluss et fremtidsrettet fokus med positive elementer. For uansett hvor mørkt det ser ut der og da, så vil det nytte å rette oppmerksomheten mot delmålene, og ikke bare den seieren som skal oppnås til syvende og sist!

    Bildet er brukt tidligere.

     

    Men jeg lover dere en ting. Jeg skal aldri slutte å heie fra sidelinjen eller besvare henvendelser på en optimistisk måte. Anoreksi er muligens ikke min hjertesak med tanke på behandlingen, men jeg har allikevel et brennende ønske om at alle som lider, skal bli friske. Derfor ønsker jeg fremdeles å være et forbilde og en inspirasjon. Kanskje aller mest nå som jeg faktisk har vist at det umulige er mulig. Legene hadde nemlig gitt meg opp allerede i Mars 2010. De sa jeg var et umulig tilfelle, og at jeg aldri kunne bli frisk. Harde ord for en som nettopp hadde bikket atten. Allikevel ble jeg værende på psykiatrisk. På oppbevaring. Hjem kunne jeg ikke reise. De mente jeg var farlig for meg selv og andre, og at det var ''bedre at jeg døde der enn hjemme''. Enda jeg ikke hadde skadet en sjel. Enda jeg samarbeidet så godt det lot seg gjøre, på min måte. At jeg nå har motbevist dem alle, føles godt. Hvis jeg kan, så kan alle. Fordi jeg var så langt nede som det var mulig å komme. Samtidig forstår jeg at tillitt ikke er bygget på én dag. Især ikke hvis den først er nedbrutt. I slike tilfeller er tid og tålmodighet desto viktigere. Pluss et fremtidsrettet fokus med positive elementer. Man må arbeide seg delmål for delmål, og ikke jobbe for å oppnå den endelige seieren. Fordi det målet er for langt vekke. Det handler i første omgang om å finne (nok) motivasjon til å leve. Og den motivasjonen? Den må en finne selv.

     

    Lik gjerne siden min: https://www.facebook.com/maadeleen/

  • 0

    Et år med suksess ender i pinnekjøtt!

    Det har vært et meget innholdsrikt år. Jeg startet på bunn, og går seirende ut av fighten. Fordi jeg har brukt jernviljen min som drivkraft hele veien. Det begynte med et uvisst ønske om å studere ex phil. Folk trodde nok at jeg ville få det til, men jeg tror få faktisk forsto at det kunne gjøre bidra til å gjøre meg frisk. Selv visste jeg hva som måtte til. Jeg måtte bare komme dit. Så jeg entret Juni i en form som nærmet seg noe brukbart, etter et halvt års filosofistudie, fjerning av to visdomstenner og deltidsjobb. Det var hektisk. Jeg legger ikke skjul på det. Allikevel så var motivasjonen min så stor at jeg ikke kunne la stress gå foran søvn, hvile og mat. I motsetning til vgs der jeg kunne lese på fag i 10 timer uten stopp - ikke en tissepause engang. Det vil si at jeg lærte noe på veien. Jeg lærte å ta vare på meg selv midt oppi alt som skulle gjøres. Det var et sted fornuften satt inn. Og jeg forstod vel at da jeg begynte å få dårlig samvittighet for at jeg hadde spist for lite, at Tom sakte men sikkert begynte å miste sin glans. Det var aldri i mine tanker at jeg skulle søke jus før 2017 faktisk var en realitet. Det var en drøm og et mål, men ingen plan. Jeg skulle se an. Faktisk var det pappa som var mest sikker på at det ville gå i boks. Jeg var vel rimelig sikkert jeg også, men jeg torde ikke håpe på noe for tidlig. Rett og slett fordi motbakkene og nedturene de siste årene, har vært av et kaliber utenfor min fatteevne. 

     

    Da jeg skrev innlegget om at jeg skulle gå på årsstudium på Folkeuniversitetet tidlig i våres, var valget tatt. Selvsagt skulle jeg ikke betale 50 000,- for et usselt år, der jeg ikke var sikret noe videre jusstudier. Jeg skulle studere 5 år. Det at jeg skrev folkeuniversitetet var egentlig bare for å forberede alle på at jeg var i de tanker. Tanker om å komme i gang med utdannelsen. For jeg hadde allerede i Februar søkt jus, selv med fristen som var 15 April. Noe ingen andre enn min nærmeste familie var kjent med. På dette tidspunktet visste jeg også at jeg skulle flytte hjemmefra. Søkingen skjedde såpass tidlig fordi jeg trengte noe å strebe mot. Igjen takker jeg min kjære far. Han har hatt så stor tro på meg hele veien. Han har bekreftet den tvil jeg har sittet inne meg, og samtidig gitt meg et behov for noe mer. Noe ganske mye mer. Selv ikke to ulike timer med trekking av visdomstenner satte stopper for meg.

     

    Dere kan tro det var en spent Madelén som gikk opp til eksamen i ex phil tidlig i Juni. Jeg visste jeg kunne alt, men jeg var ikke sikker på om jeg greide å få det frem på eksamen. Men som sagt tidligere: eksamen gikk strålende. Det gjorde at jeg tok sommerferien med god samvittighet. Ikke at ferien bestod av så mye mer enn Vervenfestivalen og en noe spesiell rettssak (meddommer), men den gav meg tid til å samle meg. Svaret på SamordnaOpptak kom i midten av Juli. Jeg husker at jeg gråt. Den 16 August, skolestart, flyttet jeg offisielt, og derfra gikk det bare oppover. Jeg begynte også i ny jobb i Elkjøp i Hønefoss, som jeg hadde ved siden av skolen. Det har gått greit å sjonglere, men har til tider vært stressende. Og det skyldes vel at jeg er så pliktoppfyllende som jeg er. Jeg har møtt opp på alt som er av forelesninger ++ og aldri jobbet med studiene mindre enn 5 timer daglig. Jeg har også strukket meg så langt som overhodet mulig med tanke på arbeid, og har sjelden vært hjemme før 21 på kvelden. Men. Det er et liv jeg har trivdes med. Jeg er avhengig av at det skjer noe. Helst hele tiden. Allikevel skal det sies at det var godt å lande eksamen den 30 November for kun å fokusere på 100% jobb. Hvilket som er helt herlig. Jobb står i fokus helt fram til fram til og 21 Desember. Sånn utenom litt fritid med venninner, timelange telefoner til familien og smålesing av pensum. Greide ikke å holde meg. Jeg har allerede tilbakelagt 30 sider notater og 5 kapitler familierett. Ikke så ille som jeg fryktet, og faktisk mer interessant enn jeg trodde. Svar på eksamen får jeg ikke før neste uke. så inntil da lever jeg i håpet om at jeg slipper ta den på nytt. Frem til dommen faller lever jeg bekymringsfri (selv om ingenting får ødelegge julehyggen min!), og nyter Desemberdagene. Måneden jeg går og gleder meg til så fort det er Januar igjen. Jeg kunne feiret jul hele året. Det er jeg sikker på. Rett og slett fordi det er en så fantastisk tid. Det bor så mye glede og takknemlighet i mennesker, og følgelig også meg selv. Ekstra glad blir jeg av å glede andre. Snart dumper det ned en overraskelse i postkassen til lillebror. Jeg måtte omsider ta affære og ordne med en lokalbutikk langt oppi nord. Sånn utenom at varen var noe dyrere og hadde 7 dagers levering, så var det et helt topp alternativ. Jeg gir meg aldri, som dere vet. Fordi lillebror titter innom av og til, kan jeg ikke skrive hva han får. Ellers er julestemningen litt som så, men det vintervakre landskapet utenfor og de julehandlende kundene på jobben, hjelper mye. Dessuten har jeg skaffet både julegenser og nisselue, samt at jeg skraper flaxkalender (og vinner - 200 hittil), hører på ''Madeléns jul'' på Spotify, ser på julefilmer på Viaplay, og eller spiser et lass av pepperkaker. Jeg har mistet tellingen for lenge siden.

     

    Jeg blir hentet på kvelden den 21 Desember, etter jobb. Deretter er planene kun satt med fokus på familie, noe venner, og sikkert litt jobb. Julaften i år blir hjemme, sammen med mine tre hjerter. Nå er jeg dessuten såpass at jeg verken har bestilt kalkun eller sukkerfri gelé. Jeg bare skrev i en melding til pappa, 5 Desember, at jeg sikkert overlever pinnekjøttet til mamma. Uten at jeg hadde tenkt nevneverdig over det. Orker bare ikke begrensninger, og da velger jeg heller gi f og takke ja til det jeg kunne gjøre før sykdommen. Så får vi se hvordan det går. Jeg vet jeg sa jeg aldri kom til å spise pinnekjøtt igjen, men det var tross alt da hjernen min var fettfattig. Noe som følgelig betyr fattig på fornuft. Sist jeg smakte pinnekjøtt syntes jeg ikke det var særlig godt, men mamma har muligens bedre peil enn restaurantbransjen. I hope. Hvis ikke så får jeg bare leve med at jeg ikke liker det, og eventuelt spise noe restemat. Løsninger finner man alltid. Uansett skal det testes, og det er det viktigste. Jeg skal på ingen måte ha premie eller ros for forsøket, fordi jeg nå er frisk - og da er det forventet at jeg går all in. I alle fall på de områder jeg gikk all in før sykdommen. Ribbe, medisterpølser, medisterkaker og juletilbehør skyr jeg av den grunn at jeg aldri har likt noe av det. Så på meg blir det da pinnekjøtt med kokte grønnsaker, og det gruer jeg meg overhodet ikke til. Hvorfor skulle jeg? Fordi julematen er en gigantisk utfordring med tanke på kalorier og fett? Er det noe jeg har lært gjennom årenes løp, så er det at fett og kalorier ikke tar livet av en. Tvert i mot. Det må til for at en kan overleve...

  • 0

    Forbigått av en ''anorektiker''?

    Advarsel: kan være triggende bilder!

     

    Da jeg gikk til jobb i går skjedde det noe som satte en ubehagelig følelse i meg. Jeg kjente meg både kvalm og skrekkslagen om hverandre. Uten at jeg skal henge ut noen mennesker, så skriver jeg om hendelsen så anonymisert jeg kan. Det var nemlig denne damen. Jeg har sett henne flere ganger, men tidligere har jeg bare fått henne i sidesynet. I går greide jeg ikke ta øynene mine fra henne. Henne og kroppen. Da jeg krysset veien holdt hun først på å krasje i meg. Hun gikk liksom skrått over veien på en måte som gjorde at bilene måtte stoppe før gangfeltet. Jeg tenkte ikke nevneverdig over det, så jeg fortsatte fremover på venstre side. Plutselig kommer hun på siden av meg i et forrykende tempo med armene i en kraftig og nesten provoserende marsjbevegelse. Så raskt at jeg ikke greier holde følge (og jeg går ganske fort!!) Det er da jeg ser skjelettskikkelsen. De tynne beina, det likbleke ansiktet og den hengslete kroppen. Slik jeg engang var. Hun er helt i sin egne verden. Jeg prøver å si hei, og vil helst få til en prat (fordi jeg bryr meg!!!), men hun strener videre. Hun må bare gå. Hele tiden. Det gjør vondt å se hvordan de tynne stilkene stadig forsvinner lenger unna meg. Hadde jeg vært syk, hadde jeg blitt trigget. Nå derimot trakk jeg pusten dypt. Jeg valgte heller se ned på mine egne ben og juble over at de ikke var i nærheten av hennes. Og istedenfor å sette opp farten, sakket jeg ned, fordi jeg hadde fem minutter ekstra å gå på. Og plutselig ble jeg tatt igjen av en pensjonist. Det var mer latter enn nedtur. Jeg kunne bare ikke åpne opp for noe eventuelle tvangstanker, og derfor valgte jeg heller motsatt taktikk. Noe som gjør meg stolt. Fordi jeg sammenlignet meg med henne ut fra et friskt perspektiv. Jeg ble satt på en utfordrende prøve. En prøve som lett kunne gjort at jeg feilet. Som lett kunne gjort at jeg løp resten av veien til jobb og droppet resten av måltidene for dagen. Når jeg da ikke gjør det, så må det jo bety at noe riktig har skjedd.

     

    Jeg har ikke konkludert med om denne kvinnen hadde anoreksi med tanke på kroppen hennes, men jeg så på hele væremåten at det måtte være noe slikt. Tynn kan man fint være uten å være syk, men det er sjelden man er så lukket for omgivelsene og så besatt av mosjon, uten at det ligger noe sykt bak det. Jeg mener. Få mennesker går sjelden rett ut i veien uten å se seg for, avviser ikke andre som sier hei, og tar gjerne forbehold om farten når det er såpass isete føre som det nå er. Det tenker i alle fall jeg er naturlig. Samtidig får det meg også til å innse hvor galt det jeg holdt på meg var. Da jeg løp rundt som en rakett, ikke stoppet for bilene, så ned i bakken mens jeg gikk, samt måtte gå på en eksakt tid hver gang. Og også dette med at jeg måtte trene hver dag. Det kunne være alt fra klokken 5 om morgenen til klokken 00 på kvelden. Galskap. At jeg kunne fortelle pappa om denne historien er nok et steg i riktig retning for frøkna. Den avsky jeg følte var derfor et sunt tegn. Misforstå meg rett. Jeg føler ikke avsky med tanke på kvinnen, men med tanke på hva hun går gjennom og hvor ille denne sykdommen er. Jeg håper bare så inderlig at det ender godt for henne. Dessverre er det lite folk rundt kan gjøre når en person er så låst. Å bli frisk fra en anoreksi handler om vilje, og den må komme fra en selv. Det nytter verken med makt eller mat dersom en alltid havner tilbake i samme spor. Alt man kan gjøre er å krysse fingrene og håpe at personen snur av seg selv - før det er for sent...

     

    2014. Her var jeg ikke på mitt tynneste engang, men allikevel synes jeg dette er grufullt! Da jeg tok disse bildene husker jeg at jeg syntes rumpa og magen var for stor, så det er tydelig at tankegangen er noe snudd.

  • 0

    Pingle på kjærlighetsfronten!

    Det var ikke før i sommer at jeg faktisk begynte å se meg selv som Madelén, noe som følgelig også gjorde at jeg begynte å kjenne på en del følelser. Nye følelser, vil jeg si. Det har liksom manglet noe i alle disse år. Jeg trengte å føle på kjærlighet. Fra noen andre enn familie og venner. Tidligere har jeg vært veldig på at gutter tilhører ''the friend zone''. Dette endret seg altså rundt sommerstider. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor savnet plutselig oppsto, men jeg tror det har noe med at jeg omsider lærte å akseptere meg selv. Pappa har hele tiden sagt at jeg må elske meg selv, for å kunne elske andre. Og også for å ta i mot andres kjærlighet. Jeg synes elske er et sterkt ord. Jo visst er det flott, men også veldig skremmende. På grunn av sårbarheten det som oftest medfører. Den kan komme når som helst. Er det et motto jeg har her i livet, så er det å satse. Det er kun slik man kan vinne. Men jeg må innrømme at jeg har vært en pingle på kjærlighetsfronten, og det er jeg fremdeles. Dels kan jeg nok skylde på sykdommen, overgrepet, drapstrusler, og hele den pakka, men til syvende og sist er det jo meg. Det er meg det er noe galt med. Det er jeg som sliter med å åpne meg opp, og faktisk ta steget. Jeg kan telle to langvarige ''forelskelser'' på mine fingre. Det begynte på barneskolen og pågikk faktisk helt fram til andre året på vgs, med små mellomrom. To ulike veldig flotte gutter. Som aldri fikk vite at jeg likte dem mer enn bare ''en venn''. Istedenfor å vise interesse når de snakket til meg, virket jeg heller overseende. Jeg greide det bare ikke. Det var liksom ikke meg å være sånn jentete. Jeg gikk heller forbi dem i hurtig tempo med nesa ned i bakken. Og så fort jeg ble pratet til latet jeg gjerne som at jeg ikke hørte hva som ble sagt, for jeg ''har jo nedsatt hørsel på begge ørene''. Den unnskyldningen har jeg virkelig brukt for alt den er verdt i situasjoner der jeg har vært ubekvem. Det ser jeg nå var en lite smart ting. Fordi jeg har gått glipp av en viktig lærdom. Nemlig konsekvensene når hjertet har talt.

    Jeg ler godt når jeg ser disse bildene fra 7 klasse. Jeg var jo knapt 163, rund i kinnene, med sokker i bh'en og litt herlig valpefett på kroppen. Bilder jeg ikke taklet å se da jeg var syk, for å si det slik. Men jeg skal innrømme at det er koselige tilbakeblikk. Rett og slett fordi det var en veldig fin og bekymringsløs tid!

    Brunfargen er forresten fra Kreta, og langt fra naturlig. Bildene er tatt av flinkeste fotografkusine og er brukt for å illustrere første innholdet i bloggposten.

     

     

    Greia er nemlig det at selv om jeg er sosial, utadvendt og prater med alle om absolutt alt mulig, så slipper jeg sjelden folk innpå meg. Sånn på ordentlig. Det var ikke før jeg ble syk at jeg greide å åpne meg for mamma og pappa. Jeg har åpnet meg mye for lillebror, men det er faktisk ikke alt han vet. Enda. Og dette er mine nærmeste. Da sier det seg kanskje litt hvor vanskelig det er med venner, og potensielle kjærester. Det er noe med tillitten. Ikke fordi jeg har blitt sviktet (mer enn én gang), mobbet eller opplevd noe som gir meg grunn til å tvile på folk, men fordi jeg generelt har en iboende frykt i meg. For det ukjente. Så selv om jeg var kjæresteklar i sommer og følgelig i høst, så virket jeg allikevel avvisende face to face, og også på både tinder, messenger og sms. Noe som tydelig kom fram. Det er veldig lett å se på meg når jeg vil sky banen eller blir litt småbetatt. Jeg blir stresset og klomser noe forferdelig. Deretter prater jeg unormalt høyt og gjentar gjerne samme spørsmålet en gang ekstra, eller så stiller et spørsmål med et svar som er så selvsagt at det er tåpelig. Ja. Det har skjedd her i Hønefoss. Og ja. Det er flaut. Faktisk har jeg opplevd de gutter som er sånn ''virkelig interessert''. Det var en i starten av semesteret. Og hva gjorde Madelén da? Jo. Hun sa at hun var sammen med en fyr. Noe som følgelig betyr en historie om hvem denne fyren er. I fadderuka klarte jeg å dikte opp en Per som spilte for Hønefoss fotballag. Herregud. Tror dere ikke at han fyren stilte oppfølgingsspørsmål om hvorfor jeg var på Tinder? (Appen er herved slettet) Og i tillegg at han hadde god peil på norsk fotball? Der og da ville jeg grave meg ned. Jeg er vanligvis flink til å avvise når jeg trenger, men denne gutten kunne jeg ikke si nei til etter han hadde spandert hvitvin på meg. Ergo kjørte jeg heller på med en slik usannhet. Ikke veldig meg, og ikke særlig bra. Men jeg fikk ryddet opp i det til slutt, og omsider fortalt at jeg ikke var ute etter noe forhold. Selv om jeg muligens var det. Det er bare det at han ikke var min type at all. Verken kjemimessig, utseendemessig eller innholdsmessig. En gutt må faktisk ha et tiltalende ytre skal han ha sjanse på meg, og det samme tenker jeg om han. Han må også like mitt utseende. Det bør være en ærlig sak. Sjelden er det bare innsiden som teller. Noe som er bevist ved apper som tinder der man sweiper bort ugresset. De færreste vil nemlig kunne se gjennom et stygt ytre uansett hvor fantastisk vedkommende er. Satt på spissen. Jeg skal ærlig innrømme at jeg pratet med fyren kun på grunn av at jeg hadde glemt kortet hjemme, og at jeg var litt for full. Ingenting annet. Det stod aldri i mine tanker å prate med han. Jeg var bare uheldig og hadde mistet følge mitt, og vi havnet dermed på samme bord. Superkleint. Etter en halvtime var jeg så svett at jeg ikke taklet mer. Derfor ordnet jeg opp i ''misforståelsen'' og gikk. Ganske nøyaktig forklart.

     

    Nå har det imidlertid nesten gått 4 måneder, og jeg kjenner meg ikke like ''kjæresteklar''. Det har ikke noe med overnevnte tilfelle å gjøre (bare litt), men rett og slett med at dagene er fylt opp. Det går i skole, jobb, trening og noe familie. 120%. Ukene er alltid fulle. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle sjonglert det med en kjæreste. Dessuten er sannheten at jeg trives godt i singellivet. Behovet er på en måte ikke der. Jeg vet heller ikke om jeg ville vært en særlig god kjæreste, pga mitt alterego, stahet og stressede vesen. Men; kanskje noen liker det? Hilsen frøken ''loves herself''. Jeg skal nemlig ikke utelukke noe. Det som skjer, det skjer. Dukker den rette opp, så har jeg tid. På et eller annet magisk vis. Lenge trodde jeg preferansene var satt, men jeg innser at de lett kan fravikes dersom jeg virkelig faller for noen. I et slikt bilde blir liksom foreldre, musikksmak, egenskaper og den slags, ubetydelig. Men han må fremdeles være opptatt av å holde seg i form, og helst like noen form for sport. Hvis ikke tror jeg lett at ulikhetene vil gjøre at kjærestetid blir nedprioritert. Og det er nok en ærlig sak. Om vedkommende er like sta som meg, like stresset, eller til tider like ego, så er ikke det noe som setter en stopper nødvendigvis. Det handler nok bare om å tilpasse seg hverandre, og det får man til hvis man virkelig vil! Takk for meg.

    Foto:Marianne Otterdahl-Jensen
Journalist: Berith Lamøy
Anoreksi
Horten Foto.Marianne Otterdahl-Jensen
Journalist: Berith Lamøy
Anoreksi
Horten
Mor og datter

    Foto: Norsk Ukeblad.

     

  • 0

    Bestefar fikk oppleve det!

    De siste tre-fire årene har jeg ikke spist mat hos besteforeldrene mine overhodet. Jeg har heller ventet til jeg kom hjem, eller kom ut i bilen. Det var ikke det at jeg ikke kunne spise med han, men jeg orket bare ikke tilbakemeldinger på maten, eller spørsmål om hva det var. Ei heller tilbud om mer når jeg satt der med den gedigne samvittigheten ved endt måltid. Selv etter to knekkebrød med sukkerfritt syltetøy. Det ble bare for mye! Sist jeg spiste middag hos besteforeldrene mine var julen før jeg ble syk, så det er vel 10-11 år siden. De gangene jeg har vært der i ferier etter det, med sykdommen, har det gått i fiskekaker som regel. Det har ikke blitt særlig godt mottatt. Besteforeldrene mine sitt største ønske var å se meg frisk. Dessverre fikk verdens fineste bestemor aldri oppleve det, men jeg kjenner på meg at hun vet det. Akkurat som at hun vet at jeg nå studerer jus. Er det noe hun sa til meg før jeg dro fra pleiehjemmet, så er det at jeg ville klare hva enn jeg bestemte meg for. Og det var sant. Staheten min har jeg arvet etter bestemor. Og der kom det visst noen tårer på tastaturet. Jeg må samle meg når jeg skal skrive dette merker jeg, og noen ganger blir det bare for mye. Selv for en tøffing som meg. Jeg skulle så gjerne sagt til bestemor at jeg faktisk greide det. Det at hun vet det er vel og bra, men det er liksom ikke nok. Uansett så får jeg ikke gjort noe med det nå. Fortid er fortid, og jeg må fokusere fremover. Det som er viktig nå er at bestefar vet det. Han så den nye Madelén med former og større rompe (hans ord). Han kjente på henne at det var mer ''å ta i''. Han så at Madelén spiste av middagen der kyllingen var stekt i smør og badet i saus. Han så at Madelén tok i mot alle de skrukkete eplene, og han fikk telefonen om at hun hadde laget 4 store frysepakninger med eplemost (som hun for øvrig spiser av hver bidige dag). Han fikk oppleve det. Ja, jeg vet at oppleve er et sterkt ord, men det er realiteten. For saken er den at man ikke kan ta for gitt hvem man har rundt seg. Særlig når en trenger folkene som mest!

     

    Jeg har snakket med bestefar på telefon flere ganger siden jeg kom til Hønefoss, men jeg har ikke hatt mulighet til å besøke han før Søndagen som var. Det skal sies at jeg ikke har vært hjemme i Horten mer enn tre dager heller, så det har rett og slett dreid seg om tid og prioriteringer. Men igjen så viser det bare at jeg trives, og det er bra. Gang på gang har jeg fortalt bestefar hvor bra det går, og hvor langt jeg har kommet, og det var bare så sabla godt å vise han at det stemte. At det ikke bare var tomme ord og lovnader. Det var som å se han boble over av glede. Bare det har gjort at jeg har fått det enda bedre med meg selv. Jeg er så stolt, tilfreds og ufattelig lettet. Jeg har ikke bare bevist for meg selv at jeg har greid dette, men også for en av mine største skeptikere. Slik gjør noe med en!

    Bedre enn det ser ut...

     

     

    I dag har jeg vært med en venninne i flere timer, samt en tur på treningssenteret. Som sagt er jeg ikke noe fan av det, men det trengtes noe mer treningsrelatert annet enn anstrengt gåing på is. Og dessuten er det viktig å bruke formiddagene, slik at de ikke går bort til soving eller den slags. Nå er det lunsj som står på programmet (må bare føne gjennom håret) Selvfølgelig er eplemosten involvert. Deretter jobb. Tenke seg til at det er 7 Desember. Bare 13 dager til jeg fyller mitt kvarte århundre, og bare 14 dager til jeg reiser hjem. Spenningen er til å ta og føle på. Neida! Men det skal bli fint å komme til Horten igjen...

  • 0

    Ingen flere ulykker!

    Sett bort fra at jeg enda er litt sjokkskadet etter eksamen, så er det lite andre skader å snakke om. Foruten om noen bagatellmessige blåmerker, er jeg skadefri. Jeg skal love dere at jeg har gruet meg til vinteren. Ikke fordi jeg ikke liker snø, kulde og den slags, men fordi jeg visste at det å flytte innebar en større risiko. Her i Hønefoss har jeg ingen tredemølle som jeg kan gå på istedenfor å gå ute. Dessuten har jeg så å si ærend hver eneste dag, og det er ikke alltid at jeg har noen å sitte på med hit og dit. Bilen min står for øvrig i Horten, også. Og selv om det er stress at jeg er uten bil, så er det utrolig deilig å slippe skrapingen, oppvarmingen og manøvreringen på vinterstid. Jeg må bare si det. Dermed blir saken ofte den at jeg må ta benene fatt. Uansett hvor glatt det er. Heldigvis hadde mamma sendt med meg brodder, og de røk selvfølgelig andre gåturen min. Det var for øvrig på vei til kjøpesenteret. I hui og hast ringte jeg pappa for spons. Han så viktigheten og samtykket til det. Lite visste jeg om at sko i 41 1/3 er umulig å få brodder til. Enten er størrelse 37-41 for snevert, eller så er størrelse 41-45 for stort. Dessuten var det simple greier med den strikken under. Omsider endte jeg opp med et alternativ som jeg kan leve med. Det ble en noe dyrere investering (som pappa sponset broddeprisen på), men dog en meget god en. Jeg kjøpte broddesko!! Endte opp med størrelse 43. Må le av meg selv. Han som kjøpte det før meg var 80 år, minst. Enda noe å le av. Men jeg må bare si at det er utrolig deilig å hoppe inn i sko der man slipper å tenke på om broddene er av eller på, og det er utrolig godt å ''sitte fast'' i isen når jeg går. Det er skøytebaner i store deler av Hønefoss. Da jeg gikk til jobb her forleden var det en far og sønn som spilte ishockey på hellene utenfor huset. Det er greit strødd enkelte steder, men etter litt regn så har det lagt seg nedi isen, noe som hjelper lite for oss gående. I dag for eksempel var bussene innstilt, og han på Securitas fortalte meg at politiet hadde oppfordret folk til å holde seg inne. Kundestrømmen på jobben var nært sagt som en enkel hverdag - verken mer eller mindre. Og selv om jeg nå har broddesko, så var det uendelig digg at jeg hadde en snill kollega som transporterte meg til og fra. Men uansett så har jeg nå en viss sikkerhet når jeg er ute og går, og det er bra. Det å brekke høyre og venstre overarm på 3 år må jo være en bragd i seg selv.

     

    Først et fall på pappas store 50 årsdag, og deretter et fall på skøytebanen to år senere (bilder under). To hendelser som gjorde meg alvorlig deprimert. Ikke bare fordi en brukket arm gjør en avhengig av alle andre, men fordi jeg visste årsaken. En normal robust person knekker ikke så lett. Hadde det ikke vært for osteoporosen er det ikke sikkert bruddene hadde vært en realitet. Det var nemlig det legen kalte ''fine brudd''. Brudd to ble dessuten ikke oppdaget før noen uker senere, på MR. Tenk om jeg hadde fått et brudd nå (?) Ikke kunne jeg jobbet. Ikke kunne jeg skrevet på PC. Ikke hadde jeg greid å dusje eller lage mat. Ikke kunne jeg holdt orden på rommet. Nei. Det er i slike situasjoner man forstår hvor lite selvstendig man evner å være. Derfor har jeg gjort alt i min makt for å forhindre skadetilfeller. Jeg har vært fast bestemt på at jeg ikke skal brekke noe mer mens jeg studerer. Om det betyr Olga på 90 år som klakker når hun går - jeg bryr meg ikke. Jeg hadde brydd meg mer om jeg hadde blitt pleietrengende og deprimert. Ergo håper jeg ikke det skjer. ''Bank i bordet'' som verdens fineste alltid sa. Eneste kjipe med broddesko er at de funker elendig på fliser. Ergo har jeg alltid med joggesko når jeg skal handle på butikken. Ikke bare bråker det, men det er nærmest glattere å gå med de inne, enn hva det er å gå uten ute. Dessuten liker jeg å tro at jeg er bedre rustet nå, og jeg håper bentettheten beviser det. Egentlig hadde jeg ikke tenkt å dra da jeg fikk innkallelsen, men så har jeg fått en time i romjulen, mens jeg er hjemme. Selv om realiteten er hard, så hadde det jo gått fremover sist, så det kan vel ikke ha snudd nå? Jeg tviler med tanke på hvor mye proteiner og diverse tilskudd jeg spiser, og også det at jeg veier litt mer nå. Bare det i seg selv kan snu nedbrytingen betraktelig. Jeg har stadig fått spørsmål om vekt, men det besvarer jeg ikke. Det jeg kan svare på er siste spørsmål: Ja, jeg veier over 40 kilo, og det har jeg gjort en stund. Mer behøver jeg ikke å si om den saken.  

    img_74951

    img_5926

    img_59341

    Et noe uhyggelig tilbakeblikk fra skøytefallet. En grunn til at bildene er i denne størrelsen.

    Det er ikke bare armen som er skrekk og gru, men også kroppen generelt. Jeg ser jo nå hvor undervektig jeg var!

     

    I morgen skal jeg på busstur. I Sandvika møter jeg favorittguttene mine og derfra skal vi kjøre til bestefar. Jeg har ikke sett bestefar siden før jeg flyttet, så det skal bli veldig hyggelig. Julen har blitt veldig tung for meg etter alt jeg var gjennom på Post 3, så jeg trenger å se igjen litt familie nå som Desember omsider er her... Det skal dessuten bli veldig godt å vise bestefar ''the new me''!

  • 0

    Eksamen er over, hva nå?

    Klokken 15 forlot jeg eksamenslokalet etter å ha gjennomført min første eksamen i jus. Dersom denne går veien, er mitt første semester ferdig. Det føles litt uvirkelig. Veldig uvirkelig. Eksamen var å stor at jeg selv på 13 sider ikke rakk å få frem alt jeg ville, men jeg kom meg i mål. Akkurat nå er jeg litt sint bare og veldig sjokka samt utrolig stresset innvendig. Hadde ikke tid til å åpne domssamlingen engang, og følgelig ikke sette meg særlig inn i oppgaveteksten. De andre elevene var like sjokka som meg, så jeg håper kravene settes ned noe altså. Jeg har uansett gjort mitt beste, besvart alt som var mulig å besvare og for første gang spist under en eksamen. Jeg har alltid forbundet eksamen med tidspress, og det er derfor jeg tidligere ikke har prioritert det. Ei heller frokost. Nå når det står såpass mye på spill (med tanke på utdannelsen) måtte jeg bare stå opp for meg selv litt, selv om det høres sjeldenheten til at jeg ikke er kvalm. Det gjelder tidlig på dagen, og særlig under tidspress der jeg vet jeg må prestere. Å spise på skolen er noe av det mest utfordrende jeg vet om. Av overnevnte grunn, pluss at det gjerne er stress å få tid til det. Jeg husker broren min sa: ''Jeg fikk spist en halvtime før eksamen var ferdig, for da var jeg i mål med skrivingen''. Og da er liksom litt av poenget borte. Derfor må det være lettvinn mat. I dag hadde jeg for første gang i historien, med meg mat på eksamen. Fordi det betyr mer for meg at hodet fungerer enn at jeg føler meg uggen og uvel, selv om det var rimelig vrient å rekke det. Proteinbar, frukt og skyr gjorde ble det uansett. Jeg tuller ikke når jeg sier at energien var på topp hele veien. Om det var kaloriene eller cola zeroen er uten betydning. 

     

    Det burde stått en fortjent ferie på planen, og en hjemreise til Horten - men det gjør det ikke. Ikke enda. Jeg skal jobbe og tjene opp noen kroner først, og det innebærer jobbing så å si hver dag frem til 22 Desember. Jeg griner ikke over mye jobbing (og ekstra cash), for jeg trives veldig bra på jobb. At jeg nå, for en liten periode, kan jobbe uten å tenke skole er bare vidunderlig. Ok. Så må jeg bruke noe av fritiden på lesing av neste års pensum. Jeg lovte broren min at jeg ikke skulle starte på pensum før skolestart, men hvis jeg på fritiden min har valget mellom å lese og å sove/slappe av, så velger jeg førstnevnte. Det meste av bøkene er innkjøpt, og det er ikke akkurat lite å gape over. Er jeg litt flink til å skumme over dem, så slipper jeg trolig å dra med meg for mye av privatretten hjem. Det var jo en av hovedutfordringene med hjembesøket i høstferien. Jeg blir hentet 21 Desember etter jeg er ferdig på kveldsjobb den dagen. Planen er en hyggelig julefeiring med mine kjære tre, så får vi se hva som skjer utover det. Jeg skal trolig også jobbe litt i Horten, og det ser jeg fram mot. Ja. Jeg er litt arbeidsnarkoman, men det er bare noe med den godfølelsen jeg får av å jobbe. Særlig i et så bra konsern som Elkjøp! 

     

    Ellers kjennes formen fin. Jeg vet at lesing dagen før eksamen ikke er det store, men for meg gjelder det kun terping av ny og ukjent info. Alt annet går inn og spikres. Gamle notater er bare god pugg. Jeg kom meg gjennom alt som var av notater av erstatningsrett og avtalerett i går. Vi snakker noen hundre A4-sider på data. I tillegg til tilhørende kontrollspørsmål, allerede løste praktikumsbesvarelser og noe lesing av dommer. Litt for mye fokus på erstatningsrett, og litt lite tid til avtale- og kjøp, men men. Følte jeg kunne det jeg skulle da det gjaldt. Det er det viktigste. Jeg leste mye i går. Greide bare ikke stole på at jeg kunne alt utenat. Jeg kjørte intervall med intensivt tempo hver 1 1/2 time og tok 10 minutter pause for hvert intervall, fra klokken var 8 på morgenen til den var 23 på kvelden. Det eneste jeg skulle ønske var at jeg ikke var så bekymret på grunn av lovs- og domssamlingen som vi fikk ha med. Har tatt videre saken med Juristforbundet og håper mer klarhet på hva som er lov og ikke lov, i ettertid - og helst et mer likt løp mellom skolene. Når verken lærere, eksamenskontor eller folk som går kullet over vet, hvordan kan jeg føle meg trygg da? Især når alle i klassen spekulerer og går rundt der og er usikre. Jeg var uansett rimelig klar på at jeg ikke kom til å fullføre en eksamen om jeg hadde fått en blank lovsamling utdelt før eksamen. Da hadde jeg lett dratt til legen for å få en sykemelding, og heller tatt eksamen senere. Heldigvis var ikke det tilfellet denne gangen, men jeg skulle helst ha spart meg for bekymringene dagen før eksamen. Så ja. Bortsett fra det gikk gårsdagen tålelig bra. Jeg fikk i meg godt med mat (sånn midt mellom slagene), og la meg rundt 00 uten at det resulterte i noe særlig søvn. Jeg måtte bare ta meg en velfortjent time med VS showet fra Shanghai. Den selvsikkerhet de jente utstråler er helt supert å se, og absolutt noe jeg trengte kvelden før eksamen. Showet har jeg sett på i flere år. Selv den gangen jeg var syk. Ja, faktisk da jeg var på mitt sykeste. Fordi det ikke er et show med fokus på tynnhet, men med fokus på sunne, trente jenter og undertøy som er til å dø for. 

     

    I dag tidlig gikk ting relativt smertefritt. Jeg krasjet ikke hodet i lampa da jeg stod opp, eller trynet på vei ut døra. Jeg sølte heller ikke tannkrem på min nyvaskede genser, eller endte opp med å legge på maskara 8-9 ganger. Tro det eller ei, men jeg har ikke vært stresset overhodet. Denne eksamenen har jeg tatt med knusende ro, og jeg har nok vært mer gira på å bli ferdig med den, enn hva jeg har tenkt over at jeg faktisk skal gjennomføre den. Jeg har nærmest telt ned dager i spenning. De temaene jeg har, er temaer jeg er veldig familiær med. Når jeg neste semester skal på arverett, familierett, ex fac, og den slags, vil jeg nok ha et litt mer anstrengt forhold til eksamensperioden. Men, den tid den sorg. En ting av gangen!

    I kveld derimot skal jeg ta det helt piano! Så fort jeg er hjemme fra jobb, rundt 21-21:30 skal jeg ta en treningsøkt, og deretter slenge beina på puffen og nyte en god julefilm. Ok. Så må jeg muligens rydde litt opp. Alt av papirer, klær og tomme emballasjer ligger strødd overalt. Skylder på eksamen, si. Og nå som den første av mange er over, så skal jeg nyte friheten. I alle fall fram til Desember en gang! 

  • 0

    Hvem er jeg?

    På skolen er jeg hun som sier hei til alle og gjerne slår av en prat. Med fremmede som sådan. Ordet kleint eksisterer ikke for meg.

    I timen er jeg hun som er mest nysgjerrig, stiller spørsmål og er engasjert til tusen. Noen synes det er helt topp, mens andre nok mener at jeg til tider overtar litt for mye av undervisningen. Jeg prøver begrense meg, men noen ganger blir jeg bare litt for engasjert, rett og slett fordi jeg er så lidenskapelig opptatt av det jeg skal lære. Jeg skrev jo en gang i våres at jeg begynte å sende mailer til magistere i filosofi før eksamen. Haha. Det største problemet jeg har når det kommer til skole er at jeg sliter med å innse når ''nok er nok''. Det har allerede vært eksempler på at jeg i veiledningstimene har stilt spørsmål så langt utenfor pensum at det nesten blir tåpelig. Dermed er det kanskje greit at jeg slutter å pugge forarbeid nå, og at jeg ikke googler meg opp på alt mulig ekstra. Må bare stå mot fristelsen.

    På jobb er jeg utelukkende positiv, effektiv og løsningsorientert. Det fineste komplimentet jeg noen gang har fått er: ''Takk for at du ikke gav opp, selv om jeg nærmest krevde det umulige av deg''. Vel. Det umulige er ikke umulig for meg. Kunden kom faktisk med en gave til meg i etterkant. Selvfølgelig betydde det mye, men det viktigste var at hun hadde sett den person jeg var: en som aldri gir seg! Når jeg tenker på det så veier det liksom opp for kunden som en gang sa: ''Ja, da bør du ikke jobbe her''. De som forventer at en med osteoporose løfter på kjøkkenmaskiner som veier 10,4 kg, bør kanskje gå litt i seg selv.

    Blant venner er jeg gjerne hun som prater mest og høyest, hun som bryr seg om andre og som gjør seg fortjent til deres tillitt. Jeg vet ikke hva det er som gjør at folk jeg har kjent i få måneder plutselig deler sine innerste tanker med meg, men det er en god følelse at folk føler de kan stole på meg. 

    I familien er jeg den med sterkest meninger, som aldri er redd for å gå i konflikt eller være problemløser for så vidt. Jeg lever av å diskutere, og jeg vet hvordan jeg får viljen min, eller overbeviser for å få den. Min stahet finnes det ingen ende på, og jeg tror ikke jeg kjenner noen som er så sta som meg.

    På ferie er jeg mer stresset enn jeg er avslappet. Det ender ofte med at det kun blir planlegging på planlegging både i forkant, underveis og etterkant, og at jeg ikke finner tid til å senke skuldrene. Naturlig nok.

    På trening er jeg ofte. Jeg elsker å bruke kroppen. Det gir meg titusen ganger mer enn selve blodslitet underveis.

     

    Denne uken har ikke vært like A4 som de foregående, men faktisk ganske travel og greit interessant. På Onsdag var jeg på utvalgsmøte i Juristenes Hus. Der ble jeg valgt til nestleder i Juristforbundet sitt bachelorutvalg i Norge. I samme slengen grep jeg muligheten til å sanke noe julestemning i hovedstaden. I går var jeg på julebord. Det er et par uker siden jeg bestemte meg for å dra, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg gjorde det. Det var helt herlig. Vi var på Sundvolden Hotell. Jeg hadde egentlig tenkt å la studier få gå foran julebord, men noen avbrekk må til. Dessuten jobbet jeg bare halv dag i går, og rakk dermed lese fra 06:30. I tillegg ble det ordnet en kollega med skyss til hotellet, og en supersnill person her i huset hentet meg innen respektabel tid (pga lesingen i dag). Jeg som egentlig hadde tenkt å gå 1,2 mil midt på natten, midt på vinteren, iført strømpebukse. Helst sykle. Viser til at jeg er noe sta. Ellers så var det fullt opplegg fra start til slutt i går med matservering, mingling ved bordet, konsert og enda mer mingling i baren. Vi fikk servert buffet, og siden jeg ikke lenger anser meg selv som syk, så smakte jeg på en del av kjøtt- og fiskerettene, noe jeg aldri hadde gjort om anoreksien fikk regjere. Det var vel sikkert 20-30 ting å velge i. Kanskje flere også. Nå skal det sies at jeg ikke likte noe av det ''nye'' jeg tok til meg, men det er nå sånn. Så lenge jeg prøver er det godt nok, selv om jeg egentlig innerst inne vet hva jeg liker. I går tilsa det en blanding av kalkunfilet, fenalår og spekeskinke, med en brødskalk på siden. Jeg er ikke spesielt begeistret for brød, men hvis jeg får en fersk skalk uten frø, så er det unntaket. Noen tenker kanskje at kresenhet og småspisthet hører sykdom til, men i mitt tilfelle har det alltid vært sånn. Jeg er bare på vei tilbake til mine gamle vaner igjen. Noe mer kan ingen forlange. På denne reisen har jeg tatt mange steg. Fra å sitte i stua med familien og gjemme taffelost i sokken, til at jeg nå spiser det som er på tallerkenen, med nye og ukjente folk rundt meg -  i settinger der også det er forventet.. Jeg har ikke lenger en ''stemme'' i hodet som sier når nok er nok, eller som regner ut hva som er ''ok''. Jeg bare gjør som jeg føler for. Skitt au om det er en ekstra skive med spekeskinke, en ekstra proteinbar eller et ekstra glass med soyamelk liksom. Hvorfor skulle det bry meg?

  • 0

    En glad Madelén!

    Den som føler glede vil også være i stand til å være glad, fordi ''glede drar glede med seg'' (Sitat Bjørnstjerne Bjørnson) Glede er en individuell følelse som vil være ulik fra person til person. Det henger sammen med egenskaper og personlighet, og også det verdisynet en har. Selv har jeg alltid vært en veldig positiv person, og på ungdomsskolen fikk jeg høre at jeg var utelukkende positiv. Så positiv at det ikke gikk an. Jeg tok til takke med alle oppturer og nedturer, og var likeglad. Men så var det en opptur som på ingen måte kunne gjenspeile seg i hverdagen. Det var ikke snakk om en kjip prøve eller en ubehagelig beskjed. Det var snakk om en dødsdom. Lenge slet jeg med å føle glede, og jeg skal helt ærlig innrømme at jeg aldri trodde jeg ville bli den positive jenta igjen. Fordi alt håp var ute. At jeg nå kan sitte her å bruke ord som ''livet smiler'' er for meg enda en drøm. Selvfølgelig er ikke alle dager slik, men jevnt over. Og uansett gjør jeg mitt beste for å holde på den gode følelsen så langt det går.

     

     

    Det er mange ting som gjør meg glad, men jeg vil trekke fram de fem som utmerker seg. For det første er det familien min. Jeg er utrolig hjemmekjær og kommer fra en meget sammensveiset familie. Ekstra tilknyttet har vi blitt etter sykdomsperioden og det er ikke så rart når man tenker på hvor nær de har vært å miste meg - flere ganger. Jeg er sikker på at det hadde vært slutt for lengst uten dem. De er mitt alt. For meg kan en klem fra lillebror, et ''glad i deg'' fra pappa, eller en ''du er flink'' fra mamma, snu om hele dagen min. Enten det er i umiddelbar nærhet eller milevis unna. Slik som nå. Da er veggen (se bilde under) god å ha. Uten familien hadde jeg aldri vært her jeg er den dag i dag. De har vært ekstremt snille med meg, og gitt meg en fin og trygg oppvekst. For ikke å snakke om den tålmodighet og tillit de har vist meg etter jeg fikk anoreksi. Mulig sykehuset gav meg opp, men det gjorde aldri familien. Og det er et wow i seg selv.

    Søndagsmodus uten sminke  (som noen etterspurte) og bustehår, i ullundertøyet. Veldig lekkert. Legg heller merke til de fine familiebildene i bakgrunnen.

     

    For det andre så er jeg også evig takknemlig for vennene mine. Og det til tross for at jeg burde vært mer sosial. Jeg har nok flere bekjente, enn jeg har venner, men det gjør ikke noe. Særlig fordi jeg har opplevd å bli sviktet på det groveste. Derfor betyr ikke antallet noe, men menneskene. De vennene jeg nå har er mennesker jeg så å si kan prate med hva som helst, og som er støttende uansett hva. Dagen/natten jeg fikk vite at jeg kom inn på HSN grein jeg. Det var sistevalget mitt (noe jeg bare tok med på skjemaet for moro skyld), og det største nederlaget jeg noensinne har blitt utsatt for. Fra syv av venninnene mine fikk jeg tross dette bare ros og klapper på skulderen. De mente jeg skulle se det positive (som egentlig er mine ord), og at jeg faktisk ville komme i gang med drømmen min, og til syvende og sist bli advokat. Da skulle jeg ikke fokusere på om veien var slik eller slik, men på målet. Selvsagt. Vennene mine greide snu hele tankegangen min, og det gjorde at jeg møtte opp første skoledag med et smil om munnen og masse forventninger. Jeg hadde kvittet meg med skammen og valgt rette fokuset på det som er viktig. Nemlig at jeg en gang i fremtiden vil stå der ferdig utdannet klar for å begi meg ut på drømmejobben. Og bare så det er sagt: HSN er en bra skole med tett og god oppfølging fra lærerne, og jeg har på ingen måte noe dårligere ''grunnlag'' enn de som går på universitetet.

     

    For det tredje blir jeg glad når jeg når målene mine. Jeg greier ikke å beskrive hvor godt det føles en gang. For veldig mange er dette med mål en kortvarig glede, men for meg kan slike målpasseringer sitte i meg i flere måneder. Og jeg kan være stolt i årevis etterpå. Et eksempel er at jeg den 3 November tok teoriprøven og stod på første forsøk. Jeg var likblek, kald og veide latterlig lite. Dette var kun et par uker før jeg ble tvangsinnlagt, og jeg hadde ingen andre muligheter enn dette på flere måneder. Det viser bare at viljen min - den kan få meg til hva som helst. Flytte fjell er å underdrive. Jeg ofrer så å si alt jeg kan og jobber virkelig beinhardt. Lite føles så godt som suksess. Det må det være lov å si. Uansett hvor utypisk Ola Nordmann det er. I disse dager er det fullt tempo fram mot eksamen, selv om jeg ligger respektabelt an. Jeg var ferdig med absolutt alt pensumet for 1 uke siden (med 35 sider notater til hvert bidige kapittel * 3 rettsområder...) , og har kun drevet med innarbeidinger, henvisninger, forarbeider, repetisjoner, oppgaveløsning, podcasthøring og mer til, siden det. Det blir mange timer hver dag, og lite tid utenom, men det er faktisk en boble jeg trives i. Enn så lenge. Sliter ikke akkurat med å arbeide de timene jeg skal, men heller med at jeg ikke skal overgå den daglige titimers grensen jeg har satt. Jeg har selvfølgelig et hårete mål når det gjelder karakteren. Men. Jeg lover å være fornøyd med meg selv dersom jeg gjør mitt beste og det ikke går slik jeg trodde. Resultatet skal være forbundet med fremgang, og ikke skuffelser!

    8 av 120 domskort...

     

    For det fjerde blir jeg glad når jeg er økonomisk trygg. Jeg lever pr dags dato på Lånekassen og Elkjøplønningen min. Det går mer enn rundt, og det er slik det skal være. Uten jobben hadde det nok være verre. Og hva bruker jeg de ekstra kronene på? Ingenting. De sparer jeg. Matbudsjettet er fremdeles i underkant av 1000,- pr måned og jeg kjøper kun det jeg trenger. Sist måned var det en boblebukse. Før der var det en støvsuger. Denne måneden var det et særtrykk til skadeerstatningsloven - noe som vil si at sparesummen denne måneden er akseptabel. Og alt bokføres i permen med kvitteringer og datoer. Når jeg er såpass restriktiv kan jeg kanskje unne meg en festival eller ferietur til neste år, eller få nedbetalt på Lånekassegjelden litt raskere. Alle besparelser nytter. Jeg har alltid vært god på det området, og tenker ikke slutte - uansett hvor mye ekstra jeg måtte ha å rutte med. Jeg tenker heller ikke slutte i jobb, uansett hvor stort eller lite behovet økonomisk er. En jobb gir meg så mye. Enda mer som fulltidsstudent. Fordi jeg får det det sosiale og trivselen i hverdagen. Noe som jeg verken får gjennom skole, trening eller samvær med de jeg kjenner. Når jeg er på jobb får jeg et avbrekk fra skole og alt annet, og det er fint. Jobb går selvfølgelig litt på bekostning av venner og arrangementer, men sånn må det bli. Hadde jeg ikke jobbet, hadde jeg følt noe manglet. Akkurat som at noe av identiteten og stoltheten min hadde forsvunnet. At jeg var på jobb i over 9 timer i går, var kanskje ikke vel planlagt så kort tid før eksamen, men faktisk gav det meg enormt mye energi. Det skal også nevnes at jeg satt med erstatningsutmåling tre timer etter jeg kom hjem fra jobb i går. Men jeg er ikke noe mindre energifull og påskrudd i dag for å si det slik. Noen punkt på listen er allerede strøket.

     

    For det femte er trening noe som opprettholder min livsglede. Dette bør jeg kanskje ikke skrive om med tanke på fortiden min, og det er nettopp derfor jeg gjør det. Fortid. Jeg lever i nåtiden. Nå får jeg lov til å trene (av meg selv og av legen) - forutsatt av at jeg spiser nok (som jeg gjør) og opprettholder det gode ''regimet'' mitt. Slik blir jo trening en liten del av premien og også en slags motivasjon. Det er for meg en lykke ut av en annen verden, fordi jeg elsker trening og har alltid gjort det. Bare glemte det på veien. I åtte år har manglet det noe veldig betydelig i livet mitt, men etter hvert som tiden gikk ble jeg liksom vant til det. Nå klarer jeg ikke å se hva jeg tenkte på. At jeg tok til takke med en ussel gåtur daglig liksom. Hva?

     

    Okei, så hender det jeg savner den undervektige kroppen min, men ofte går de tankene over like fort som de kom. Så fort jeg faktisk ser et bilde av pipestilkene av noen lår, ribbein og kragebein som tydelig framtrer under klærne - nei takk. Det var en kropp som fungerte, for all del, men ikke noe mer enn det. Jeg verdsetter mye heller at jeg har tydeligere muskler, kjenner fett og kan trene så mye jeg føler for. Innenfor rimelighetens grense. Det å komme tilbake til jogging spesielt har for meg vært et veldig stort ønske, men ikke et ønske jeg turte realisere før jeg faktisk forsto at kroppen var på rett sted. Jogging skal ikke være noe hat-elsk, men kun et elskforhold for meg. Jeg skal jogge fordi det gjør noe godt med meg, og ikke fordi det er med på å forbrenne kalorier og få meg ytterligere ned i vekt. Alt er lystbetont, fordi jeg stopper når jeg er fornøyd - ikke når jeg blir bedt om det. Jeg løper for eksempel ikke videre dersom jeg har gangsperre, et sår som blør eller er på grensen til å svime av. Da sier fornuften nok. Og at det er dager der jeg verken har lyst, tid eller ork til å jogge, er også helt ok. Da kan like gjerne en pilatesøkt eller powerwalk fungere. Treningssenteret derimot, ble med et par ganger i Oktober. Det er liksom ikke helt meg. Matte på rommet og fri natur funker best. Jeg får gjerne til en eller annen aktivitet ila dagen, og det er for meg veldig viktig psykisk. Nå som isen har kommet må jeg nok vurdere hvordan jeg skal opprettholde det. Nettopp fordi min kjære tredemølle, Bolt, står hos mamma og pappa i Horten. Haha. Poenget er uansett at jeg ikke lenger tvinger meg selv til ritualer som skal gjennomføres hver bidige dag på en bestemt måte. Ei heller innenfor gitte tidsrammer. Personlige rekorder er moro, for all del, men det er ikke noe press rundt det. Kondisen har nok enda et stykke å gå før den når den formen jeg var i på 3000m på vgs, men det får så være. Bryter man ned en kropp gjennom 8 år, så vil det koste å komme tilbake. Slik ville det også vært for idrettsstjerner. Derfor er jeg mer enn godt nok fornøyd med den progresjon jeg opplever fra gang til gang - fremfor den progresjon jeg burde hatt basert på ditt og datt.

     

  • 0

    Alene på farsdagen!

    I alle år har vi feiret det som feires kan hjemme, og jeg kan ikke huske at jeg har gått glipp av én eneste farsdag så lenge jeg har levd. Selv ikke da jeg var på mitt sykeste. Vi er en ekstremt sammensveiset familie, og all motgang vi har opplevd, har vel ikke akkurat endret på det faktum. Hjemme hos oss har farsdag, og morsdag også for så vidt, betydd like mye som bursdager. Gavene har vært av samme omfang, forberedelsene har vært av samme omfang, og selve dagen har på alle måter minnet om en heidundrende fødselsdag. Jeg er ikke direkte lei meg, men jeg skal innrømme at det er uvant og litt ekstra vondt at jeg ikke er hjemme og feirer min fineste pappa i dag. Alt jeg kunne gjøre var å skaffe en gave på postordre samt lage et paintbasert kort. Det er liksom ikke det samme. Jeg skulle så gjerne være til stede når han åpner gaven og leser kortet. Selvfølgelig kunne jeg ofret en helg for å reise hjem, men så tett oppi eksamen lar det seg vanskelig gjøre. Især når jeg ikke har bil, og enten er avhengig av skyss fram og tilbake, eller en buss som trolig ikke holder tiden. Jeg er 24 år, dessuten. Jeg bor ikke lenger hjemme. Det er dermed ikke gitt at jeg skal få møtt opp på alt som er. I dag må det derfor holde med en telefonsamtale, så får klemmen heller vente. Pappa vet uansett at han er verdens beste, og at jeg er uendelig glad i han. At jeg studerer jus var jo et av hans høyeste ønsker, så det at jeg bruker tid på det, akkurat i dag, tror jeg ikke gjør noe. Det er vel mer min egne samvittighet som skorter litt mot i dette sekund, men det skal jeg sannelig få gjort opp for rundt juletider. Det er jo ikke så lenge til!

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    Pappas jente - alltid. Sommer 2007.

  • 0

    Så lenge jeg vet

    Det vil alltid være en viss skepsis. Jeg forstår det utrolig godt. Har man vært syk så lenge som meg så er det naturlig at enkelte tror jeg kan havne der jeg en gang var. Selv har jeg aldri fått noen av disse bekymringene mot meg, men jeg vet at de eksisterer. Fordi jeg vet at jeg selv ville vært skeptisk om jeg stod utenfor å så på denne personen. På en måte er det greit. På en annen måte er det ikke det. Hva mer kan jeg gjøre for å bevise at jeg takler dette livet, og at jeg er kommet over terskelen? At jeg studerer fulltid jus. At jeg handler mat selv. At jeg spiser mer enn noen gang (og gir f i om det er sukker eller fett). At jeg har godt overskudd, trener mye og bygger muskler. At jeg ble nærmest fikk friskmelding fra legen pga ''det ytre'' (det til tross for at jeg ikke eier en badevekt). At jeg fester uten å telle alkoholenheter. At jeg kan være på jobb i både 9 og 10 timer i strekk uten å bli sliten. At jeg tar vare på meg selv, tar ansvar og er så selvstendig som jeg kan få blitt. At jeg ikke får ribbeinsbrudd når jeg hoster eller går på en dør. At jeg ikke fryser når det er 30 varmegrader ute. At jeg ikke ser ut som en cheddarfarget chinese. Vel. Det er liksom ikke nok. Broren min brukte et ord: ''tid''. Han mente at jo lenger tid som gikk, jo mer har jeg greid å bevise og jo mindre vil han tvile på at jeg er frisk. Helt ærlig så hater jeg uttrykket ''ta tiden til hjelp'', fordi det er noe pessimistisk over det. Det er litt et ''men'' der. Jeg er mer en person som vil oppnå det umulige og som vil få frem at mål funker. Det er bare en selv og ens egen viljestyrke det er opp til. Et mål kan i prinsippet nås når som helst. Og det er på en måte det som driver meg. Jeg har ingen limit på målene mine, og jeg godtar sjelden at det finnes begrensninger. Det betyr ikke at jeg ikke evner vise ydmykhet, men det betyr at jeg vet å verdsette det livet jeg har fått. Til forskjell fra da jeg var fullstendig virkelighetsfjern, fordi sykdommen regjerte. Det er nå en mening med livet mitt. En mening jeg selv skaper. Og jeg digger det. Ingen grunn til å vente på at jeg skal falle ned på tredve kilo, bli gusten/blå i huden og miste all livsgnist - for det kommer ikke til å skje. Verken nå eller i fremtiden. Såpass kan jeg vel garantere, sta som jeg er. Fordi jeg er over det kapittelet. Ingenting kan komme mellom meg og fremtiden min. Ingenting.

     

    Det jeg derimot ikke kan skryte på meg er at jeg er ferdig med anoreksi. Jeg er ferdig i den grad man kan si ''velfungerende'', men som alle andre x-anorektikere så vil man ha et eller annet snev av det fra tid til annen. Noe annet ville vært unaturlig. For ja. Det er de dagene jeg tenker at jeg er gigantisk som en hvalross eller føler litt på at måltidet overgikk hva det burde. Men det er nettopp de dagene jeg går i meg selv og faktisk finner fram til hva som betyr noe. Ikke én eneste gang har jeg ved endt vurdering sittet igjen med anger, dårlig samvittighet eller tvil. Tvert imot har jeg sittet igjen med stolthet, sommerfugler i magen og god selvtillit. Det handler bare om å være seg selv bevisst, nettopp fordi det er Madelén sine ønsker og behov skal trumfe gjennom som førstepri. Det er det jeg nå har skjønt. Jeg trenger ikke bruke krefter på å overbevise noen, såfremt jeg vet med meg selv hva som er sannheten. Om noen venter på at jeg skal tape så får det være deres tanker. Det er helt greit. Jeg lar meg ikke påvirke av andre negativt. Tvert om gjør det meg mer motivert dersom det stilles spørsmålstegn ved mine hårete mål og seiersganger. Det ligger liksom i min natur å kjempe for gullmedaljen - noe som må være akseptabelt i dagens samfunn.

     

    Ekstra utfordrende blir det å opprettholde de gode vanene når annen sykdom tar over (#syksidenforrigeTirsdag), men jeg gjør mitt beste her jeg sitter innpakket i joggetøy (bildet er derfor ikke dagens), med klenexpapiret i armlengdes avstand og en salig smaksblanding av Fribol og blod i munnen (takk til magesåret mitt). Noe kosthold eller supplement av næringsdrikker er det ikke tale om, da jeg får i meg det jeg skal. Det går i hjemmelagde supper, vitaminjuicer, ekstra frukt og proteinrike alternativer - i tillegg til alt det faste. I går var jeg ikke ute, og i dag skal jeg heller ikke ut. Jeg har hostet, kastet opp og snytt meg gjennom nattens timer, og er mildt sagt en svingstang her jeg sitter robbet for søvn. Heldigvis har ikke det ødelagt for studieutbyttet, humøret, trenings- og lesegleden. Det går bare litt saktere fremover - noe som er greit irriterende for frøken utålmodig. Men det er nå sånn. Bare formen er bedre til Onsdag, for da må jeg uansett på skole og jobb tre dager i strekk. Noe annet nytter ikke!

     

     

    Lik gjerne siden min på FB: https://www.facebook.com/maadeleen

  • 0

    Fyren som drapstruet meg i 2005

    Jeg blir forfulgt av fortiden min. Selv 12 år etterpå. Det som en gang var en uskyldig Piczo-hjemmeside utviklet seg til fort til noe mer. Jeg har alltid vært en klok unge som aldri har postet noe særlig mer hud enn det som vises i en singlet. Jeg forstod nemlig tidlig betydningen av nettvett. Det jeg derimot ikke forsto var hvor lite som skulle til for å avvike den. Hjemmesiden min var åpen for hvem som helst, fra hvor som helst. Det var ingen grenser for hvem som kunne se bildene mine og lese tekstene mine (eller oversette dem i Google translate) - ei heller kommentere. Når det kommer til gutter som gir komplimenter sier jeg takk, men når det kommer til gutter som utfordrer det, og går over terskelen for hva som er ok eller viser litt for mye interesse, er jeg rask med å avvise. Alltid. Dere kan jo tenke hvordan det gikk den gangen. Jeg trodde jeg var flink til å beskytte meg selv med hjemmesiden min, men det kan jeg den dag i dag innrømme at jeg ikke var. På framsiden stod det nemlig ''messi92'' (ja, jeg var stor messifan) - mitt nettbynavn. Egentlig burde det vært veldig harmløst. Nettby bestod tross alt kun av norske brukere. Trodde jeg. På nettby fremkom deler av etternavnet mitt og byen jeg bodde i, og jeg tenkte jo at det var en harmløs ting. Lite visste jeg at en fyr jeg avviste i gjesteboken på hjemmesiden min, faktisk skulle gå så langt som opprette en bruker på nettby, kun for å komme i kontakt med meg. Fyren var ikke norsk en gang. Og jo mer jeg avviste han, jo mer tok han kontakt. Han begynte etter hvert å bli så slitsom at det forekom meldinger fra han daglig. Det begynte med at jeg var søt, snill, pen og sexy til at jeg skulle flashe puppene mine og møte han for å gjøre bla bla. Meldingene tok jeg med en klype salt helt fram til han begynte å sende meg HJEMMEADRESSEN min i innboksen. Han skrev at han skulle komme på døra mi og at han skulle drepe meg. Hvis jeg prøvde å rømme, skulle han finne familien min. Det er mulig jeg aldri har vist antydning til redsel, men jeg husker at jeg var en smule påvirket av dette den perioden det pågikk. Jeg var ikke nødvendigvis redd for å møte han face to face, men jeg var redd for at han skulle skade familien min. Er det noe jeg frykter her i verden så er det å miste mamma, pappa og Aleksander. Jeg klarer ikke se for meg et liv uten dem.

     

    Tross drapstruslene fortsatte jeg å gå på skolen, og jeg latet som ingenting. Jeg fikk også fyren utesperret fra nettby. Og mer hørte jeg ikke fra han før i 2008 - da jeg opprettet Facebook. Meldingene strømmet på. Han skrev noe sånt som at han bare tullet og at han gjerne ville vi skulle møtes fordi jeg var så pen, søt, snill og alt det der. Jeg blokket han utallige ganger, men tross dette så opprettet han nye profiler og la meg til på nytt. Det tok ikke slutt før i 2011, for da byttet jeg etternavn. Jeg fjernet også mye av det offentlige som lå ute på profilen min, og opprettet kun tilgang ''for venner''. Jeg slettet også meg selv fra alle nummeropplysninger, dels på grunn av egen sikkerhet, og dels fordi journalister ringte 24/7. Ja. Jeg burde svelget stoltheten min den gang, og anmeldt han. Det var idioti at jeg lot fyren holde på som han gjorde. For hva vet jeg? Kanskje gjaldt det flere? Dette er imidlertid ikke enden på historien. Her om dagen oppdaget jeg igjen at han hadde lagt meg til på facebook. Det har nå gått 6 år. Fyren har altså funnet ut hva jeg nå heter, og han vil trolig også enkelt kunne søke opp hvor jeg bor. Jeg tror egentlig ikke at det er en drapsmann det er snakk om, men heller en som er ensom og desperat. Jeg greier bare ikke tenke det verste om folk uten videre. For meg er ikke slike meldinger nok bevis. Ja, han ville skape en frykt i meg da jeg var ung, og det er totalt lavmål. Jeg kjenner at jeg er sint for at jeg måtte oppleve det, men ikke noe mer enn det. Redsel finnes ikke. Det er ikke det at jeg må være så tøff hele tiden, men jeg ser bare ikke noe poeng i å la meg skremme av det. Redd kan jeg være i et annet liv. Jeg kan nevne at jeg i denne alder gikk gjennom slottsparken i Oslo en novemberdag klokken 23 - alene (noe mamma og pappa selvfølgelig ikke visste om) og det var ingenting skummelt med det. Jeg stiller heller spørsmålet: hvorfor skulle det være det? Det handler ikke om å oppsøke risikoer, men det handler om å leve et liv uten frykt. Sånn ser jeg det i alle fall. Når det kommer til denne fyren her, tenker jeg litt det samme. Selv om jeg uansett er veldig klar på at jeg skal anmelde han hvis han våger å komme med de dumme truslene sine igjen. Det er overhodet ikke greit å holde på sånn med folk. Og bare for å ha en ting klart: denne hendelsen har på ingen måte vært medvirkende til å utløse min anoreksi, men den har nok bidratt til en viss skepsis på kjærestefronten. Noe som helt klart har ødelagt en del!

     

    Madelén Skare Olsen sitt bilde.

    Madelén 14 år (nettbybilde)

    Tøff utenpå - alltid!

     

     

    Lik gjerne siden min på FB: https://www.facebook.com/maadeleen

  • 0

    Hvem takker nei til å gi ut bok?

    Jeg tok et valg i Mars 2013, og jeg tok et valg nå i September. For fire år siden var ikke dette valget like klart som hva det var nå. Jeg takket ikke ja til tilbudet der og da, men utsatte det og sa jeg måtte tenke. Fordi jeg måtte se om jeg orket å rippe opp i historien langt tilbake i tid. I flere uker satt jeg og skrev. Det ble mange sider. Godt over hundre. Jeg fikk tilbakemelding på hva som var bra, og hva som burde endres på. Jeg skulle akkurat ta fatt på korrigeringen, da det plutselig sa stopp. Jeg ble kvalm, kroppen begynte å skjelve, og tårene trillet. Jeg ville ikke taste ned en bokstav til. Det var for sårt å grave i det vonde som hadde vært, og jeg taklet ikke gjenoppleve det lenger. Ei heller orket jeg å opprettholde offerrollen som jeg så fint hadde pådratt meg. En blogg er kanskje offentlig, men den er mer midlertidig enn hva en bok ville blitt. Dessuten ville jeg gå for drømmen. Det var jo ikke forfatter jeg skulle bli, men advokat. Og uansett hvor usikkert ting var i 2013, så valgte jeg å ta sjansen. Jeg takket nei til å utgi en bok. Dette er noe få vet, og som jeg har holdt tett til brystet. Fordi det den gang (da jeg ikke hadde stort annet liv), ville vært et fornuftig valg. Nå derimot kan jeg forsvare valget, og jeg kunne nå takke nei til en tilbud med god samvittighet. Kanskje er det helt bak mål at jeg nå har avvist to forlag, men for meg var det slik det måtte bli. Jeg orker ikke å bli forfulgt av fortiden min, især ikke når den nå har blitt så fjern. Beslutningen var også nært tilknyttet skammen og hvordan jeg ville bli oppfattet av andre, også etter sykdommen. Jeg vet det er feil å skamme seg over at man har en psykisk lidelse, og det er vel ikke direkte det jeg sikter til. Mer det at jeg skammer meg ovenfor alle de mennesker jeg har såret. Særlig familien min. Å gi ut en slik bok ville være en slags påminnelse til familie og venner om hvor ille jeg hadde behandlet dem, og for min egen del ville den opprettholdt offerfølelsen. Selv i tiden etterpå. Nå er det ikke sikkert mine umiddelbare tanker ville stemt overens med virkeligheten, men så lenge jeg ikke har gitt avkall på noe, så var dette et riktig valg for meg. På den annen side har jeg full respekt for de som faktisk skriver en såpass personlig bok. Det var bare ikke ''min ting''.

     

    Hadde jeg fått tilbudet et år tidligere, så er det godt mulig at jeg hadde grepet muligheten. Da jeg kom ut av sykehuset var jeg nemlig veldig besatt av tanken om å dele marerittet offentlig (mest fordi jeg var forbannet, redd og frustrert på alt og alle), og jeg tok bloggen til nye høyder. Litt ufrivillig. Saken var nemlig ikke at bloggen måtte bli så stor som den ble, men mer det å spre et viktig budskap. Og det gjorde jeg. Jeg medvirket i kortfilm, jeg takket ja til utallige avisintervjuer, jeg bidro i en rekke skoleoppgaver, var med å skrive masteroppgave med en som gikk medisin, og jeg holdt foredrag på videregående. Tilbakemeldingene har ikke latt vente på seg, og jeg blir like rørt hver gang jeg leser ordet ''forbilde'' og ''inspirasjon''. Da vet jeg at jeg har gjort noe riktig. Å bidra er alltid godt, men med offentlighetsopplegget ble det bare for mye. Jeg følte at jo mer jeg gav, jo mindre fikk jeg tilbake og jo mer mistet jeg meg selv. Merkelig nok. Målet med bloggen var aldri fast plass på topplisten, ukentlige oppringninger fra journalister eller en forfatterutdannelse - det var snarere tvert i mot: å bli frisk. Et mål jeg anser som nådd, selv om jeg vet at det er litt småpirk før jeg faktisk er der. Slik vil det nok være en god stund. En anoreksi kan henge igjen lenger enn man skulle tro. For meg er uansett det viktigste at jeg kan leve et liv som ungdommer flest, og faktisk skape den fremtid jeg ønsker - selv om jeg nå begynner å bli eldre. Det har enda ikke streifet med å legge ned bloggen, selv om jeg ikke er den mest aktive på det punktet. Dette henger sammen med at jeg ikke vil produsere daglig gossip, men heller gjennomtenkte og kvalitetsbaserte innlegg. Så får det være opp til folk å bedømme om det er tilfellet. Saken er uansett at dette alltid har vært, og også fremover, skal være en tematisert blogg og informasjonskanal med litt innblikk fra min hverdag. Jeg er ikke ute etter å øke lesertallet eller tjene penger - kun spre historien min. Litt det samme som en bok, bare at bloggen blir mye mer uskyldig i mine øyne. Dessuten er den mitt lille fristed. I flere år har jeg hentet styrke og motivasjon i å skrive, og også lese opp setninger fra tidligere innlegg. Nå derimot bruker jeg å titte tilbake for å minne meg selv på hvor langt jeg har kommet - og jeg blir like overrasket hver gang....

    Buksen jeg arvet av lillebror, som han brukte på barneskolen...

     

    I alle fall ser jeg en utrolig forskjell på disse bildene (3 års mellomrom), og det gjør mer godt enn det gjør vondt for å si det sånn!

     

     

    https://www.facebook.com/maadeleen/

  • 0

    Min verste fiende

    Jeg har alt jeg trenger og også langt mer enn det, men allikevel så greier jeg ikke å si meg fornøyd. Det er bare et eller annet som mangler. Et eller annet jeg ikke greier sette ord på. Jeg blir litt som løven i ''de tre forvandlingene'' til Nietzsche. Mye vil ha mer. Det finnes ingen ende eller målgang som skal krysses. På få måneder har jeg oppnådd så mye, at jeg nå kjenner på dette suget etter at jeg vil oppnå mer. Så mye mer. Det er dette som gjør at jeg i disse dager higer etter å bli ferdig med eksamen, for å ta et eksempel. Høres merkelig ut sånn egentlig. Det er ikke det at jeg elsker eksamen eller må ha en A, men jeg har et behov for å komme videre i livet. Jeg føler jeg trenger å få vist fram den jobben jeg hittil har nedlagt, og det NÅ. Utålmodighet er min verste egenskap, men også min beste. På den ene siden kan den stresse meg til det ugjenkjennelige, gjøre meg totalt uvitende og distre. På den annen side kan den gjøre meg skjerpet, motivert og over gjennomsnittet dedikert. Det er vel på sistnevnte jeg er når det gjelder alt som har med skole å gjøre. Men så er det dette skillet da - og det er jeg ufattelig dårlig på. Jeg er altfor flink til å havne i den såkalte boblen, og dessverre altfor dårlig til å frigjøre meg fra den. Det merkes på de rundt meg. Fordi jeg ikke slipper tak i den. Da jeg hadde besøk av Aleksander merket han at jeg fra tid til annen tenkte på skolearbeid - især dagen jeg skulle kjøre han tilbake til Lier. Da skulle jeg være tilbake i hybelen klokken da og da på grunn av lesing. Det samme merket også mamma og pappa forrige Søndag, på avreisedagen. Plutselig var gamle Madelén tilbake. Og ellers kan jeg nevne noen få kvelder med venner, jobbsituasjoner og gåturer, der jusen tar opp plass. I noen tilfeller er det bra. I andre er det ikke det. Tidligere var det anoreksien som opptok all hjernekapasiteten, mens nå er det jusen. Interessant. Misforstå meg rett. Jeg går ikke rundt og tenker på erstatningsrett, avtalerett og kjøpsrett 24/7, men jeg tar meg ofte i at jeg kjenner en slags indre uro, fordi jeg vet hva som venter. Jeg vet at ''fritiden'' min ikke varer evig, og derfor vil jeg helst droppe den. Utad kan jeg virke rolig og avbalansert, mens inni meg så er det et eller annet som ikke greier å roe ned. Det er et slags negativt stress i bunn. Som regel er jeg god til å kontrollere det, men jeg må ærlig innrømme at stresset mange ganger får forrang - og slik skal det ikke være. Ikke nå som alt er så fint!

     

    Jeg har riktig nok alltid vært en meget stresset som person, men tidligere var jeg bevisst på det. Ettersom de siste ukene har innebåret enorme omstillinger og rutineendringer, har jeg på en måte ignorert stresset litt. Jeg har bare levd på min rosa sky - lykkelig og ubekymret. Det får jeg på en måte en liten lærepenge for nå. Derfor gjelder det å bli seg selv bevisst igjen, ta hintene, og finne tilbake til bakkekontakten. Jeg skal være tilstede når jeg er rundt andre mennesker. Jeg skal skille skole fra det som ikke er skole, og jeg skal leve i nuet. Ikke i fremtiden, om 5 år når jeg har juristtittelen. Her har jeg helt klart mange forbedringer å foreta. Jeg skal jobbe både mot Madelén, men også med henne. Like enkelt som det er vanskelig. Tid vil det være nok av. Det handler bare om å prioritere riktig, både med tanke på effektivitet (som jeg er verdensmester på), men også med fornuften i bakhodet. Som regel planlegger jeg 3-4 dager om gangen, og det fungerer fint, men sjelden lar det seg forene med virkeligheten. Det hender ofte at det er plutselige forelesninger, innleveringer og kollokvie. Slike ting gir meg utfordringer, men ikke verre enn at jeg må ofre noe. Jeg hater å avlyse avtaler eller velge bort ting jeg gjerne vil delta på, men noen ganger blir det rett og slett ikke forenelig med alt på en gang. Der skal jeg faktisk være litt stolt av meg selv. Jeg har til en viss grad, tross min verste fiende (stresset), lært å roe ned. Et sted forsto jeg at jeg ikke kunne påta meg alt av plikter. Det er riktig nok full fart hver eneste dag, men det er i et tempo der kroppen henger med uten at jeg tar skade av det.

     

     


    https://www.facebook.com/maadeleen/

  • 0

    Alle fortjener litt skryt!

    Jeg hadde planer om å være rimelig flink i går, så jeg stod opp tidlig og begynt å lempe tingene inn i bilen i god tid før avreise. Fordi jeg allikevel skulle dusje like etterpå var jeg ikke så nøye med bekledningen. Noe jeg relativt greit fikk merke. Da jeg kom ut var det 3 minusgrader, og bilen var full av is. Det hele endte opp med at jeg i 15 minutter ble stående i nærmest undertøyet for å tine bil, skrape is og plassere bagasje. Morsomt syn vil jeg tro. Det hjalp ganske greit at dusjen var neste stopp for å si det sånn. En varm dusj hjelper på det meste. Da jeg kort tid etterpå var ferdig stelt og hadde ryddet rommet satte jeg snuten mot skolen - og 6 1/2 time senere hjemover. Ikke i ordets rette forstand, kanskje. Turen til Horten kjentes veldig lang, og jeg tror det har litt med at jeg har hatt veldig apatiske tanker omkring det. At jeg føler meg litt malplassert, på en måte. Det er veldig lite av livet mitt som tilhører Horten nå. Det meste er jo i Hønefoss per dags dato. Uansett så skulle ikke det ha noe å si på hjemkomsten. Det var en ganske annen opplevelse enn jeg først hadde tenkt, og jeg må bare innrømme ærlig: det var utrolig godt å komme hjem til familien.

     

    Det var en litt annen verden å komme inn i huset. For det første føltes alt ekstremt mye større, og for det andre var det så rent og pent overalt. Ingen tvil om at mamma og pappa hadde forberedt seg på besøk av selveste kongen. Og ikke nok med: Jeg kom jammen meg til ferdig middag også, akkurat som ønsket og bestilt. Man lærer å verdsette slike ting når man er vant til fiskekaker, torosuppe, kokte wienere, proteinbarer, og den slags. Mamma hadde ordnet kjøttsuppe, såpass god og såpass mye, at den blir et kjærkomment innslag i kveld, også. Jeg kan ikke huske sist vi alle satt ved samme bord og spiste samme retten. Jeg kan ikke huske sist mamma serverte meg mat, eller i det hele tatt at jeg bad om en porsjon til. Jeg kan heller ikke huske når vi sist satt samlet og så tv på kvelden, eller i det hele tatt at jeg spiste noe annet enn babygrøt til kveldsmat. Så må jeg kanskje ikke glemme å nevne at jeg (nokså lite skamfull) smakte på Aleksander sin kanelkake. Bare et lite stykke, men nok til å bevise en gang at jeg er så frisk som jeg utad gir uttrykk for. Den var selvfølgelig i det søteste og kvalmeste laget for meg, for jeg er jo ikke noe kakemenneske, men uansett: viktig å bevise. Både for familien, men også for meg selv. Nettopp det at jeg ikke er redd for kalorier. Jeg gir blaffen i om jeg spiser litt ekstra her og litt ekstra der, og jeg tar spesielt hensyn til det de dagene jeg trener. For det skal også sies. Jeg trener mye. Ikke så mye som da jeg hadde ortoreksi, men nok til at jeg har opparbeidet en kondis som nærmer seg der jeg satt pers i 3000 på vgs. Det er alt fra gåturer med en sekk som veier et tonn, til styrke, spinning, pilates og jogging. Alt ettersom hva angår humør, lyst og ork. I går fikk jeg derimot ikke trent, men det var helt ok. Jeg trener ikke hver dag, og jeg har ingen tvangsregime rundt det. Kun et elskforhold. Slik det skal være. Kommer mer i et annet innlegg om det.

     

    Fordi jeg kun er hjemme fram til Søndag formiddag er det nødvendig med en plan for dagene. Ikke en plan som må følges til punkt og prikke, men en plan som til en viss grad gjør at jeg kan være effektiv og rekke rundt det jeg skal. Så langt har jeg rukket legetime, møtt en venninne, samt gått en tur. Nå hadde jeg ikke mye tanker om å besøke legen, men jeg unnet meg et lite besøk selv om. Har ikke følelse på oversiden av høyre fot, så jeg måtte på en måte få en slags bekreftelse på at det ikke var polynevropati eller vanlig nevropati. Når man leser såpass mye erstatningsrett og kommer inn på dommer om invaliditet og lammelse, så er det veldig lett å ty til google. Så joda. Det var ikke noe farlig, mest sannsynlig. Bare en nerve i klem. Treningsrelatert. Ehe. Jeg tok også blodprøver. Veldig viktig at jeg får i meg nok av vitaminer og mineraler nå som jeg bor for meg selv. Det er nemlig fort gjort at slike ting slår ut på en veldig uheldig måte - især hvis nivåene går under det som er anbefalt. Helt sikkert innafor, men greit å sjekke. Og også veldig greit å vise legen at jeg faktisk er noe mer enn levende. Han fortjente (etter alle disse årene med håpløshet, apati og depresjon) å få en bekreftelse på at han har bidratt til at jeg nå er blitt såpass frisk. Kan bare nevne her at jeg ikke lenger sliter med ryggplager, og ei heller forfrysninger når det er 25 grader ute. I går kveld var det jeg som kledde av meg, og mamma som kledde på meg. Stor forskjell. Og mens jeg nå sitter her og skriver står verandadøren åpent på vidt gap bak meg. Bare slike ting sier litt om hvor utrolig mye viktigere en fungerbar kropp er, enn en som knapt har passert tredve kilo. Grøsser av tanken. Men det er nå så. Er vel på tide at jeg får unnagjort noen timer med lesing, så det er det neste som står på agendaen. Aldri fri, men jeg leser selvfølgelig ikke så mye som jeg gjør vanligvis. Det er rimelig stille i huset nå, foruten om han fyren som står ute og borrer i steiner. Jess. Broren min har snudd hele hagen på hodet, og virkelig funnet fram sine sider som både snekker, byggningsingeniør og anleggsarbeider. Jeg er imponert.

     

     


    https://www.facebook.com/maadeleen/

  • 0

    Slutten på alt (?)

    Jeg var godt i gang med planleggingen. De fineste sangene til Coldplay var plukket ut. De vinrøde rosene var selvskrevne. Maten skulle bestilles fra en bestemt catering og lokalet hadde jeg også ''booket''. Alt av bordpynt, sanghefter og taler var planlagt. De skulle gjennomføres med så å så mange minutters mellomrom. Gjestelisten var ferdigskrevet, og også printet ut. Og et testamente forelå. Et testamente jeg startet å skrive på da jeg kom hjem fra sommerferie i 2010. Selv avskjedsbrev til familie og venner var skrevet. Fordi jeg visste at jeg ikke hadde krefter til å stå imot. Ikke fordi jeg planla å gjøre noe drastisk, men fordi jeg skjønte at jeg ikke kom til å holde ut. Det gikk så fort nedover - og jeg hadde ikke kontroll. Ikke så mye som et snev, engang. Jeg hadde på en måte innfunnet meg med situasjonen, og godtatt at jeg trolig skulle begraves før jeg fylte 18 år. At foreldre begraver sine barn må være alle foreldre sitt mareritt, og jeg hadde det ikke særlig bra med meg selv da jeg skjønte at det var på vei til å bli en realitet. Istedenfor å vise meg sårbar og redd, fremsto jeg heller som en kontrollperson ut av en annen verden. Jeg delte ikke mine tanker med noen. Det er derimot ikke sagt at den gnagende samvittigheten uteble, og min løsning på det var: 1) innfinne meg med situasjonen, og 2) ordne min egne begravelse. En gjesteliste der alle mine kjære var invitert, foruten om meg. En dag der alt var spikret til detaljene, uten at selve datoen var satt. Det skulle være min unnskyldning og ''betaling'' for at jeg ble syk. Men sannheten er at den trolig aldri ville gjort opp for de skader jeg har påført, og den ville heller ikke gitt mamma og pappa noe annet enn fortvilelse og sorg. Alt annet enn de fortjente og fortjener! Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Å skrive dette innlegget gjør meg så skamfull, så sint, så frustrert, og også tom for ord. Jeg sliter virkelig med å forstå hvor syk jeg faktisk har vært. For det første var det ingenting i verden som tilsa at dette skulle skje meg. Jeg var (er) en livsglad jente med hårete mål og store ambisjoner. For det andre kommer jeg fra en familie der kjærlighet står høyt i sentrum, og oppveksten min har vært fullstendig upåklagelig. Da er det naturlig å sette et spørsmålstegn?

     

     

    https://www.facebook.com/maadeleen/

  • 0

    Jeg visste ikke hvem jeg var!

    Da jeg begynte på ungdomsskolen var jeg i ferd med å miste mer og mer av meg selv. Det var skole. Det var jobb. Det var familie. Det var trening. Og innimellom var det også venner. Det var aldri Madelen. Kun plikter som måtte gjennomføres og krav som måtte innfris. Når jeg tenker tilbake på den hverdagen jeg levde i, så er det for meg ikke så rart at det ene tok det andre. At skolen gjorde meg til en perfeksjonist ut av en annen verden, at jobben gjorde meg til arbeidsnarkoman, at treningen bidro til ortoreksi, synlige blodårer og overdreven sunnhetstrang, at vennene fordunstet, og at familien til tider ble gjenglemt. Jeg har aldri klart å sette fingeren på når anoreksien kom inn i bildet, men jeg tror det var et sted mellom 1 og 2 året på videregående, uten at jeg skal si det for sikkert. MEN det jeg skal si nå er høyst kritikkverdig: faktisk så ble anoreksien på en måte redningen min. Alt som slet meg ut på ungdomsskolen ble på en måte samlet i en liten ball, og jeg fikk en slags kontroll og et fullstendig overblikk. Selv om denne kontrollen på sikt bidro til å omforme hele meg. Jeg fikk en ny identitet, og lenge, i flere år, har jeg vært redd for hvem jeg var uten denne identiteten. Om folk kunne se meg uten anoreksi? Hvem er jeg uten Tom (navnet på min lille ''venn'')? Identitetskrise. Oppgjøret greide jeg først å ta i våres. 8 1/2 år etter at jeg ble syk. Først da innså jeg at anoreksien var en hvilepute, og ikke bærebjelker for resten av livet mitt. For å gå tilbake til pappas berømte husprosjekt så var altså ikke anoreksien den grunnmuren som gjorde at huset kunne la seg bygge. Den måtte bort. Helt bort. Den var for ustødig, og kun noe jeg balanserte på mens den livsfarlige leken pågikk. Et slags skille mellom død og levende, eksisterende og ikke-eksisterende. Det skal derimot sies at jeg ikke er i mål. Jeg har hele livet på å utvikle og forbedre meg selv som person. Madelén er på ingen måte et endt kapittel, noe jeg er glad for, selv om det har vært et slit å komme hit. Endelig kan jeg konstatere at veien er langt mer synbar og innen rekkevidde enn tidligere. Uten falske identiteter og forstyrrelser. Jeg har nå funnet mitt utgangspunkt som jeg kan bygge videre på!

     

    Når jeg skriver dette så merker jeg tårene kriger seg fram. Glade tårer og triste tårer. For det første er jeg uendelig stolt over hva jeg har fått til, og at jeg har greid å frigi meg fra det fordømte tvangsekteskapet. Fordi jeg vet at jeg nå er i ferd med å realisere det livet jeg drømte om før jeg ble syk. For det andre er jeg også redd fordi jeg nå er fullstendig overlatt til meg selv. Jeg vet at det vil gå bra og at jeg mestrer den friske hverdag, men det er noe med all denne friheten som noen ganger blir litt ''too much'' - selv for meg. At jeg blir litt redd for å leve på en måte. Jeg står stadig ovenfor flere valgmuligheter der jeg må bevise at jeg kan ta valget på egen hånd. Uten anoreksien i bakhodet. Det er en stor forskjell. Noen ganger tar jeg meg selv i å tenke anorektisk, men da gjelder det å være selvbevisst og sette ned foten. Ikke stresse. Puste med magen. Holde fokus. Den type ting. Så har vi også skyldfølelsen. Det tredje punktet på Madeléns grineliste. For jeg har nemlig en utrolig sterk skyldfølelse hvis jeg kjenner ordentlig etter. Trolig vil den alltid følge meg. Det er også naturlig. Med tanke på hvor syk jeg har vært, og hvor mye jeg har utsatt mine kjære for. Hvorfor skulle det gå så lang tid før jeg innså hva venner, familie og lesere sa til meg? Jeg vet jeg ikke er gammel, men samtidig kan jeg ikke unnlate tankene om hvor jeg ville vært uten sykdommen. Jeg er ikke særlig emosjonell av meg, men på grunn av alt jeg har opplevd, skal det ikke mane tankene til, før kinnene er røde og våte av saltvann. Ofte glir dette også over i selvhat, og plutselig er jeg der hvor jeg ikke fortjener noen ting. Riktig nok skjer dette meget sjelden nå, men det hender at mine skikkelig dårlige dager eskalerer seg til det som verre er. Uansett er da hovedpunktet: NOK mat fortjener jeg alltid. Så får jeg heller jobbe med meg selv når det kommer til selvfølelse og aksept. Det skulle jo ikke være så vanskelig? Nei, for det er gratulasjonene som er. Når folk sier at de blir imponerte over hva jeg har fått til. Da blir jeg rørt. Sånn skikkelig. Nesten så det gjør vondt. Fordi jeg ikke greier å forstå det. Det er så uvirkelig. Som om jeg drømmer. En drøm som er så fin at jeg ikke greier å tro på at jeg er i våken tilstand. Jeg er en sånn person som må se ting for å tro på de, men uansett hvor mye jeg prøver å tro på dette her, så greier jeg ikke helt å fatte realitetene...

     

     

    https://www.facebook.com/maadeleen/

     

  • 0

    Jeg taklet ikke å si nei!

    ''Kan jeg låne penger av deg, Madelén? Ja. Kan jeg komme foran deg i køen, Madelén? Ja. Kan du sende meg oppgaven fra i går? Ja. Kan du jobbe ekstra etterpå? Ja. Kan du snakke med han/hun for meg? Ja.'' Og slik kunne jeg fortsatt. Tidligere fantes det nemlig ikke en ting (innen rimelighetens grenser) som jeg ikke kunne takke ja til. At jeg selv helst ville noe annet, hadde dårlig tid, ikke hadde penger til egen lunsj om jeg lånte bort, måtte gjøre ekstra lekser eller jobbe ekstra selv om jeg var syk- betød liksom ingen ting. Det var jo for egoistisk å tenke sånn. For egoistisk å sette seg selv foran alle andre som trengte min assistanse, min tid og mine penger. En slik person ville jeg ikke være - rett og slett fordi jeg ville at alle skulle like meg. Ingen skulle kunne ''ta meg på noe'' eller ha en negativ oppfatning av meg. Med disse tankene utviklet jeg meg til å bli den person jeg ønsket, men ikke den person jeg innerst inne var tilfreds med å være. Jeg satte meg selv til siden, og ble kun en reservespiller i mitt egne liv. En benkesliter. Folk så meg kun fordi jeg stilte opp når de trengte det - og ikke for noe annet. Jeg fikk ikke den anerkjennelse eller gjengjeldelse jeg følte jeg fortjente. Det var et sted i dette momentet at jeg begynte utvikle spiseforstyrrelser - og selv om jeg så hva som var i ferd med å skje, så stoppet jeg det ikke. Nå skulle nemlig Madelén få ta sin plass. Hun skulle nå bruke sin tid på trening og jobb. Hun skulle nå bruke penger på det hun ville, men helst spare det meste. Hun skulle nå jobbe knallhardt på skolen, og ikke dele det med andre. Hun skulle med andre ord ha kontroll. Jeg vil vel ikke si at jeg ble egoistisk, men jeg ble bare hakket for mye selvbevisst. Det var  ingen mellomting. Jeg gikk fra å si ja til alt og alle, til at jeg nå skulle si nei til alt og alle. Utenom meg selv. Hvor ble balansen av?

     

    I ettertid har jeg brukt tid på å løse opp i denne gåten. Ja, jeg vil være godt likt, men det skal ikke gå på bekostning av meg selv og mine interesser. Det er heller ikke så big deal om noen ikke liker meg, såfremt det ikke er snakk om noe urettferdig eller galt jeg har sagt eller gjort. Slike ting må rettes opp i på sekundet. Alltid. Jeg er ikke lenger definisjonen på et ja-menneske, men heller ikke motsatt. Fra tid til annen vurderer jeg den enkelte situasjon. Jeg sender over oppgaver til medstudenter, mot at de jobber med meg senere og gjør det samme tilbake om jeg selv trenger hjelp. Jeg låner bort penger, mot at jeg får dem tilbake, såfremt det ikke er småbeløp. Jeg jobber ekstra de gangene jeg ser jeg har krefter og tid. Jeg lar folk komme foran meg i køen, så lenge det ikke gjør at jeg selv må stresse livet av meg for mine gjøremål. Dermed beholder jeg også Madelén oppi alt. Jeg er på ingen måte egoistisk av den grunn - kun fornuftig. Etter mange år med mindreverdighetstanker, depresjon, angst og det som verre er, så har jeg innsett at jeg ikke kan legge meg selv bort. Det er jo tross alt jeg som er hovedpersonen i mitt liv. Når jeg omsider har innsett det har jeg også forstått at ting på alle måter blitt mer balansert, og at livet ikke lenger er et ork og mas, men noe jeg skaper. Så langt ser det veldig lovende ut!

     

     

    https://www.facebook.com/maadeleen/

     

  • 0

    Ingenting å elske

    Jeg personlig tenker ordet elske er et sterkt ord. Det handler liksom om mer enn bare følelsene - en skal også ha lidenskapen. Min far har hele veien sagt at det å bli frisk handler om å elske seg selv og kroppen sin. Jeg fant ut at han, som oftest har rett, tok feil der. For meg handler det som nevnt tidligere om motivasjonen, og om å elske denne motivasjonen. Jus er min motivasjon. Min lidenskap. Det skal derimot ikke trekkes to streker under svaret riktig enda, for jeg stopper naturligvis ikke der. Det kroppshatet jeg har levd med i snart ti år er vel nært sagt borte (litt hat vil alltid være der), da jeg aksepterer meg selv nå. Kroppen er ikke lenger en byrde. Jeg digger at kroppen fungerer, og jeg nyter synet av markerte muskler (tenk at jeg endelig har greid å bygge dem!) og ikke utstikkende ribbein. Å gå så langt som at jeg elsker den - det blir å ta i. Jeg vil aldri elske kroppen min, men jeg vil godta at den er blitt slik som den er. For meg var det en big deal med lår og legger før jeg ble syk, men av en eller annen merkelig grunn så kommer ikke de tilbake i lik form som sist. Det er fordi jeg har og kan ha fokus på ordentlig trening som gir meg lange og slanke muskler, uten at de ser stolpete ut. I tillegg har ''pubertetsfettet'' lagt seg på andre steder ettersom utviklingen nå har fått gå sin gang - som i og for seg ikke er mer synlig enn at jeg har fått dekket til det anorektiske. Nå klarer jeg å passere speilet på vei til dusjen selv om jeg er halvnaken. Jeg klarer å skifte til undertøy før jeg skal legge meg, selv med lyset på. Jeg har ingen problem med å skifte foran andre heller. Jeg har ikke lenger angst for å kjenne at ''fettet'' treffer hverandre eller at det er noe ''mer å ta i'' på kroppen min. Og om klærne sitter strammere bryr jeg meg null. Det må bare bli sånn skal jeg mestre det livet jeg nå lever, og det som fremover venter meg. Tidligere var jeg sykelig opptatt av å kjenne på kroppen og føle at knokler og bein var like tydelige som dagen før. Slik pågikk det hvert minutt såfremt jeg satt og ikke hadde noe å gjøre. Som var mer enn 50% av døgnet. Kan tro jeg ble gal. At jeg nå har greid å rette fokuset over på noe annet enn kropp, er for meg utrolig befriende. Omsider har jeg innsett hva folk flest mente da de sa at jeg måtte fokusere på meg selv. Meg selv uten konstant kroppen i sentrum. Å være opptatt av utseende er en greit nok det, bare så lenge det ikke blir en besettelse. Det skal dog sies at jeg ikke er på stadiet med strand og bikini, og jeg avskyr sterkt (tillater ikke) at folk tar bilder av beina mine - men jammen har jeg kommet langt likevel. Det skal jo godt gjøres å snu en hjerne som har vært invadert av anoreksi i 9 år, på bare 2 måneder. I hvert fall er det hva jeg tenker, så får også fortsettelsen på denne ''reisen'' bli opp til meg...

     

  • 0

    Selvmord skjer!

    550 mennesker tar livet sitt i Norge (2015). Årlig. 137 av disse selvmordene er tilknyttet psykiatrien - pasienter UNDER behandling. Det er ca 25% det. Altså, jeg har ikke ord. Vi snakker daglig om å bevilge penger til helsesektoren, men aldri psykiatrien. Istedenfor legges det ned institusjon på institusjon, døgnplasser blir nedbemannet og tilbud innskrenket. Alt dette fordi penger er mangelvare. Samme dumme unnskyldningen som alltid dukker opp. Tidligere måtte det skje ting, før det ble satt i gang tiltak. Psykiatrien er ikke et eksempel på det. Her er det heller snakk om hvor mange flere dødsfall som må til? Kanskje ikke det en gang. For staten er disse dødsfallene bare et tall. Om det er 137 eller 10 spiller liksom ikke så stor rolle. For, hva er vel disse menneskene verdt? Det som skremmer meg er at psykisk syke blir sett sånn ned på. Jeg mener, hadde man hatt kreft hadde legene gjort alt de kunne for å redde deg. Er du psykisk syk og på randen til å ta ditt eget liv, så er det liksom ikke så farlig. Du får riktig nok beskjed om å skjerpe deg, men blir ikke tatt på alvor.

     

    Vi må våge å hjelpe den som ikke vil ha vår hjelp, og vi må våge å se den som ikke vil bli sett. Ofte er den personen som gir uttrykk for at den trenger støtten minst, den personen som trenger støtten mest. Det synes bare ikke. Hvorfor må ting alltid være tydelig? Vi er i 2017. Å slite psykisk er helt vanlig. Det trenger ikke å være tabubelagt. I dag er det verdens selvmordsdag og det er en grunn til at denne dagen ble stiftet. Vi skal ikke lenger legge skjul på det som ikke finnes, og det håper jeg alle har i bakhodet. Selv har jeg aldri mistet noen i selvmord, men jeg har vært der selv. På stedet der alt føltes helt ulevelig. Jeg var innunder et system som ikke funket. Istedenfor gode ord og sympati fikk jeg kjeft og trusler. Istedenfor å føle meg trygg led jeg konstant av redsel. Redd for å leve, men enda mer redd for å dø. Jeg var rusa på noe jeg ikke hadde kjent før. For hver paracet jeg tok var jeg nødt til å ta en ny. Slik fortsatte det til esken(e) var tom. Det var noe uventet som skulle redde meg. Ikke helsevesenet, men en uventet telefon fra mamma som ante ugler i mosen. Sykepleieren i rommet ved siden av strikket babytøy til barnebarnet da jeg lå i sengen og knapt fikk puste. Lukket avdeling uten et snev av trygghet. Og jeg har hørt lignende historier. Folk som låses inne og tar livet sitt så fort helsepersonellet snur ryggen sin. Fordi de ikke følger med, er tilstede eller lytter. Et menneske er så mye mer komplekst enn ''hei, hvordan har du det''. Det er tanker. Det er følelser. Det er et behov for å bli sett. I dag er det 10 September og ''Verdens Selvmordsdag'' - en dag å bry seg. Jeg har behov for å skrive dette innlegget av takknemlighet - for at jeg sitter her i en langt bedre forfatning dag i dag - og ikke bare ble en av mange på statistikken...

    Lev livet, og ta vare på hverandre!

    Mars 2011: sløv i blikket, usikker og livredd.

  • 0

    Investering(er) av betydning!

    Vi har vært en sammensveiset familie siden dag 1, og enda tettere tilknyttet ble vi da jeg ble syk. Mamma og pappa har nærmest holdt fast i meg med jerngrep, mens Aleksander har brukt disse blikkene, klemmene og virkningsfulle ordene for å vise hvor mye han bryr seg om meg. At jeg skulle flytte fra dem var ikke et tema etter videregående, og det var heller ikke et tema selv om jeg var på nære nippet til å underskrive leieavtale i 2013. Det var ikke før i år, i 2017, at jeg var klar. Klar til å forlate pikerommet. Og også at de var klare til å la meg ''fly''. Jeg føler meg fortsatt bundet til familien, men ikke på samme måte lenger. Det er ingen selvfølge for meg lenger at mamma (og pappa) skal rydde i tingene mine, vaske klærne mine, betale maten min, ordne opp og hjelpe meg når problemer oppstår. Uavhengigheten har blitt så naturlig nå. Jeg har endelig ervervet det som jeg har etterstrebet siden jeg ble syk. Selvfølgelig savner jeg dem i ny og ne, men jeg har på ingen måte hjemlengsel. Å bo for seg selv hører studentlivet til, og det er så befriende. Jeg sover ikke bort dagene lenger, eller stresser livet av meg for å rekke 10 simple tv-serier om dagen. Prioriteringene er annerledes nå. Jeg har en utdanning å sikte på, en jobb å gjennomføre, et rom å holde i orden, og en masse plikter og ærender fra tid til annen. Og sykdommen? Den har jeg full kontroll på.

     

    Om jeg er 100% frisk vet jeg ikke (blir man noensinne det?), men jeg er farlig nær - i alle fall mentalt. Ok. Så har jeg kanskje ikke gått opp i vekt, men det har intet å si når jeg nå greier spise uten å tenke. Jeg har kun alarm som skal minne meg på de fire tidspunktene, pga fraværende sultfølelse. Jeg må se det som en seier at jeg greier opprettholde vekta til tross for en god del bevegelse og trening - som igjen bare er bra. I kontrollerte former. Buksene strammer akkurat like mye som før jeg kom, og omkretsen rundt lår og rumpe er nøyaktig den samme. Vekt er uaktuelt å kjøpe med mindre jeg er på vei utenfor stupet. Det siste fettlaget kommer av seg selv, og det er ingen skremmende tanke eller noe jeg stresser omkring. Jeg kan fint leve på denne vekta en periode, i travelheten, uten at det er skadelig. Mer om det videre i innlegget. For ja. Livet er hektisk - hektisk fantastisk. Jeg elsker at det skjer noe hele tiden, og jeg elsker at jeg kan forme og planlegge dagene mine akkurat slik jeg ønsker. Jeg elsker at jeg kun har meg selv å ta hensyn til, og jeg elsker at alle utfordringer som inntreffer er og forblir mitt ansvar. Det er kun én gang jeg har ringt hjem for å spørre pappa om hjelp, og det var da jeg måtte ha kopi av kjøpskontrakten på bilen min, og office365 på min nye data, fordi han var den ene som kunne videreføre lisensen. Ellers har jeg greid meg på egen hånd.

     

    Toro tomatsuppe (+ skinke og gulrøtter). Den suppen er og har seriøst alltid vært det (nest) beste jeg vet om. For meg slår det både biff, pizza, pinnekjøtt, taco, lasagne, hjemmelaget suppe - ja, alt. Utenom spaghetti ala capri. Sorry, men det er bare sånn jeg er. Å leve som student er altså ikke det verste med tanke på middagsinnkjøp når en pakke toro holder til to middager... Selv om det ikke er hva jeg spiser hver dag. Variasjon må jo til!

     

    Jeg støvsuger og rydder. Jeg vasker klær, og tørker dem i trommel eller på stativ. Jeg rer opp senga, og ordner med sovesofaen. Jeg skifter batterier. Jeg skifter lyspærer. Jeg fører tre ulike budsjett. Jeg handler mat, legger den inn. Jeg lager mat og spiser den. Jeg dusjer nesten hver dag. Jeg går ut med søpla når den er full. Jeg pumper luft i dekkene på sykkelen om det trengs. Jeg møter opp på forelesninger og på jobb. Sånn for å nevne noen eksempler. Sikkert rimelig spesielt for de fleste, men ikke for meg. Dette har kun vært en del av min hverdag siden 16 August. Samme om jeg da er 24. Har tross alt blitt satt 6 år tilbake i tid. Og nå som jeg har lært å leve dette livet, så vil jeg aldri tilbake til avhengighet og trygge rammer. Men selvfølgelig skal jeg ikke utelate hva som skjer om jeg kommer inn i Oslo neste eller nesteneste år, og jeg skal heller ikke utelate min familie mens jeg bor i Hønefoss. Allerede i morgen kommer Aleks på besøk, og han blir her til Mandags formiddag. Måtte i den anledning handle etter jobb i går. Han var ikke helt fornøyd med mitt snevre matutvalg bestående av 5 pakker havregryn, hjemmebakte rundstykker, cottage cheese, en pakke gulrøtter, et par epler og to sorter pålegg. For ja, jeg er enkel i matveien, som der så over. Men så spiser jeg da heller mer av det jeg liker, fremfor å presse i meg det jeg ikke liker. Det er jo mitt valg. I dag har jeg i tillegg planer om å lese dobbelt så mye som jeg pleier (halvveis på avtaleretten nå - frokostpause, ryddepause og bloggepause)- kun for at jeg kan ta en hel fridag i morgen. Det gleder meg faktisk at jeg kan tilbringe så mye tid med lillebror - og kun legge fokuset der, selv om jeg trives altfor godt med studiet og pensumet. Godt jeg da har hele mandagen til rådighet!

     

    I morgen står bowling, kino, felles måltider, biffgrytemiddag, spill og masse kos på programmet. Mor spanderer. Og alle disse aktivitetene skal gå veldig fint med tanke på formen min. Hvorfor? Jo, fordi jeg er kvitt forkjølelse og feber i tillegg til den ekstremt plagsomme akillesbetennelsen. Den som gjorde at jeg nå i to uker har haltet rundt som en gammel dame. Ibux og hvile funker - minus sistnevnte. Jeg har da ikke hatt tid til hvile, for det har jo vært noe som har skjedd hver dag. Enten er det skole, jobb, handling, kollokviegruppe eller andre ærend. Kun forrige Søndag hadde jeg fullstendig fri - i tillegg til i dag. Mye aktivitet er vel også hvorfor dette har tatt lenger tid enn sist, men men. Jeg er så glad jeg ikke ofret fadderuka, så det er på en måte ok at ting ble som de ble. Tålmodighet funker uansett alltid. Så da blir det ingen begrensninger når Aleks kommer, og det er fint. Mamma har også planer om å komme oppover etter hvert, men det må passe med tanke på hennes jobb. Også må jeg jo nevne at det blir en minihøstferie på meg, på et par-tre dager, fra Torsdagen av (pga forelesning). Mest for å komme ''hjem'', men også for å møte venner, sette fra seg bilen, hente noen ting, samt overlevere vask. Ja, jeg sa jeg vasket klær selv, men det som det står håndvask på gidder jeg ikke akkurat slenge i en balje i dusjen heller. Det skulle tatt seg ut!

  • 0

    Jeg er ikke modig nok!

    En veldig vanlig misoppfattelse på jusstudiet, og den kommer fra studenter selv, er at man må endre seg selv helt. Man må kle seg pent som en advokat, man må være veltalende som en advokat og man må briljere med fremmedord fra første sekund. Og det skal gjerne være synlig utad. Denne misoppfattelsen hadde også jeg, for flere år siden - på vgs. I flere uker dresset jeg meg opp med tettsittende blyantskjørt, skjortelignende saker, pensko, skjorter med vest og perlesmykker. Jeg hadde også en type stresskoffert og håret stramt bakover. Man kan vel si jeg prøvde hardt for å ligne den advokaten jeg hadde sett på disse amerikanske seriene på tv. Ikke bare skulle jeg ligne, men jeg endret også kursen helt på både uttale og ordvalg. Jeg la meg på et toneleie og en uttalelse som gjorde at folk trodde jeg kom fra Bærum og var skikkelig fin på det. Jeg har egentlig alltid pratet veldig pent, og jeg bruker ord som ''efternavn'', ''oslo'' på finmåten, samt ''en''-endelser på det meste - noe jeg har gjort siden jeg var liten, og som jeg føler meg komfortabel med. Det handler ikke om å leke frognerfrue. Når jeg skriver derimot, eller prater med folk, så prøver jeg å bruke a-endinger og Vestfolddialekt (om man kan si det) - rett og slett fordi jeg ikke ønsker at folk skal korrigere meg eller komme med belærende og fisefine tilbakemeldinger. Både på uttalen min, men også bloggen. Den type kritikk er jeg veldig var på, nettopp fordi jeg har gjort det særdeles godt i norskfaget i alle år. Men det er nå sånn. Poenget er at den uttalen og det ordvalget jeg la til meg da jeg gikk i andre klasse, med rettslære 1 som valgfag, var noe helt annet. Da kunne vi snakke frognerfrue. Jeg husker jeg søkte etter youtubeklipp fra 1920-tallet for deretter å herme mest mulig etter disse skuespillerdamene. Slik holdt jeg på i ukevis. Helt håpløst. De i klassen må jo ha tenkt sitt. Og det morsomme er at jo flere ord jeg lærte meg, jo flere ord innprentet jeg blant mine egne ord. For å ta noen eksempler fra erstatningsretten: Jeg begynte å snakke om hvilke kumulative vilkår som måtte oppfylles når mamma stod og lagde bolledeig. Jeg snakket om årsakssammenheng når jeg skulle forklare at jeg hadde blitt undervektig som følge av spiseforstyrrelser - et culpaansvar jeg selv bar. Virkelig komisk. Det er mulig det er mange nye ord og uttrykk på jussen, men de skal også forbli på jussen. Egentlig så handler det om å skrive enklest mulig, ifølge læreren min. Det betyr ikke at Jens på 2 år, eller Olga på 95 år skal forstå, men at den gjengse nordmann skal henge med. Det verste er å bruke en masse fremmedord på eksamen, når du egentlig ikke forstår 100% betydningen av dem. Det blir du tatt på. Jeg lover. En gang skrev jeg; ''Her må vi tolke loven analogisk, men det kan også være nødvendig å legge en parallell tolkning til grunn for å sammenligne bla bla bla.'' Den gav neppe noe særlig uttelling, nettopp fordi analogisk nærmest kan oversettes med ''parallell''. Jeg var bare så utrolig gira på å bruke alle ord jeg kunne, og håpet liksom at det skulle gi meg noe ekstra.

     

    Det tok ikke lang tid før jeg innså at folkene på videregående var nokså normale, og det samme har jeg også innsett på jusstudiet. Folk er normale. De flotter seg ikke (unormalt), og fremstår heller ikke som de mest attraktive i byen. Det virker som folk har bakkekontakt, og nettopp det er hva som gjenspeiler miljøet her i Hønefoss. Uansett om man studerer juss, IT, markedsføring eller noe annet, så er man nokså like. Litt som i russetiden; gående russ kan henge med folkene på russebussen. Null stress. Jeg jobber fremdeles med å komme meg inn i miljøet. Det var en superfin fadderuke, men etter det dabbet liksom ting litt av, og det er selvfølgelig naturlig. Så langt kan jeg vel si at jeg har fått et par venninner på skolen, men dessverre bor ikke de i Hønefoss, så vi treffes aldri på fritiden. Det er hovedsakelig hvorfor jeg nå prøver å komme i kontakt med andre. Og litt som jeg har nevnt; Jeg er redd for hva folk egentlig tenker om meg. Det trenger ikke være drøssevis med folk, men jeg håper jeg får noen flere mennesker å støtte meg til. Etter skolen blir det kun meg selv og juridisk teori, evnt jobb, en tv-serie, rydding eller en telefonsamtale hjem. Jeg trenger på ingen måte sitte med bøkene i over 5 timer, men noen ganger gjør jeg det - rett og slett fordi jeg ikke har noe bedre å foreta meg, eller gidder legge meg klokken 20:00. Og her kommer vi litt til kjernen. Kanskje er det jeg som må bli flinkere til å ta initiativ, og slutte med den ekstreme usikkerheten? Ofte tenker jeg at det å virke frempå er en negativ ting, men jeg vet ikke. Og jeg lurer på hva folk tenker om meg helt ærlig, sånn utenom når de spør om hjelp til jussen eller sier at jeg er dyktig på skolen. Jeg vil være noe mer enn det. Jeg flyttet riktig nok hit for å gå på skole, men ikke for å låse meg inn på lesesalen eller rommet mitt. Hvem vet? Kanskje håper jeg på for mye. Kanskje er det litt tidlig? Kanskje må folk venne seg til meg før de vil si hei eller ta en prat? Kanskje må jeg selv ta initiativet til praten, eller kaffekoppen? Det verste jeg kan få er en avvisning, men hvor ille er det egentlig? Jeg synes grubling er titusen ganger verre.

     

    Så er det en annen greie. Nå begynner folk rundt meg å stresse omkring mitt kjærlighetsliv. Sånn på ramme alvor. Det er venninner fra ungdomsskole og videregående. Det er bestefar. Og det er lillebror. Han vil bli onkel innen 2018 er omme. Skjer ikke. Det som uansett er fint er at jeg ikke lar meg stresse, fordi andre stresser på mine vegne. Jeg tar det helt rolig med den biten. Selvfølgelig har jeg møtt mange hyggelige gutter, men fra tidligere så har jeg en slags sperre, der jeg kun ser på gutter som venner. Det er en del fra fortiden som ligger igjen, og som på en måte overskygger det fine jeg kan oppleve. Tinder har jeg forresten gitt helt opp, selv om appen ikke er slettet enda. Den gir meg intet når jeg sweiper til venstre på alt som er, spesielt ikke når jeg får erfare at de 4 jeg tok ''ok'' på viste seg å være verre plagsomme. Jeg er ikke den som orker å svare på hva jeg driver med hvert tiende minutt, eller som blir glad når folk spør; ''Hvorfor svarer du ikke nå?''. Den gang jeg lastet ned Tinder var jeg redd for å oppsøke gutter - et sted jeg ikke lenger er den dag i dag. Jeg føler jeg har greid å bryte en del barrierer med flytteprosessen og skolestart, og spesielt i fadderuka. Her er jeg den Madelén som jeg vil være. Har jeg fått komplimenter, for eksempel ute på byen, så har jeg fått en slags jentete barnslig følelse i kroppen. En følelse jeg aldri har hatt kjennskap til tidligere, men som gjør at jeg blir motivert til å flotte meg litt ekstra. Nå er det også en annen ting, og det er at jeg som oftest er eldst av alle jeg møter, og når folk er på Aleksander sin alder, eller yngre, så gir ikke det meg helt ''de rette vibbene''. Om man kan si det sånn. Jeg husker jeg ga venninnen min en slags sjekkliste over alle egenskaper en gutt måtte ha, og der var blant annet alder nevnt. Pluss at foreldrene måtte bo sammen, at han kunne spille (litt) gitar, at han hadde vært i militæret, at han hadde en jobb (som ikke var kvinnedominert), at han hadde mørkt hår, at han hadde et pent smil, at han likte å trene, at han likte å se på sport, at han var smart, at han likte Coldplay, at han helst ikke var bedre utdannet enn meg - dere skjønner hva jeg vil frem til? Ingenting var utelatt på kravene til frøken Olsen. Jeg kan si så mye som at disse kravene vil være umulig å etterstrebe i det virkelige liv, og det har jeg mer eller mindre godtatt. Det vil nok heller være sommerfugler som leder meg rett vei. Om det betyr en aldersforskjell på et par år spiller ikke så mye rolle, men det er på en måte der jeg har satt grensen. Mye fordi lillebroren min er 2 år og 2 måneder yngre. Men, hvem vet?  Konklusjonen er vel at jeg må slutte være så firkantet og begrenset, og heller se mulighetene og la ting som skal skje, få skje. Følge mitt eget motto, riktig nok!

    Misforstå meg rett. Skjorte bruker jeg selvfølgelig, men det er ikke hver dag lenger (slik som da jeg gikk på rettslære). I dag passet det dessuten ekstra bra med tanke på prosedyrekonkurransen (som resulterte i seier!). Det var nok noe av det morsomste jeg har vært med på. Er nok ikke alle som ville meldt seg frivillig til den slags, men jeg føler jo jeg må ta alle de erfaringer jeg kan med tanke på forsvarsadvokatyrket. Nye settinger, utfordringer og ukjente fjes har nemlig aldri vært en hindring for meg!

  • 0

    Madelén som politiker: sunnhet til folket!

    Jeg er like usikker hvert andre år, tross at jeg har stemt det samme ved alle kommune- og stortingsvalg. Jeg stemmer ikke fordi jeg er spesielt politisk aktiv av meg, men fordi jeg vil vise at jeg deltar i demokratiet. For, det må jeg gjøre. Kun ved deltakelse fra oss borgere vil demokratiet overleve. Jeg har kanskje ikke direkte ''hjertesaker'', men det er ting jeg bryr meg hakket mer om enn andre. Det får være bra nok. Ok. Så er jeg ateist, og motstander av alt det som angår kirken. Det betyr derimot ikke at jeg vil avskaffe religion eller noe sånt. Ei heller ikke at jeg ser ned på troende. Det betyr bare at jeg personlig ikke føler meg tilknyttet til den slags. Jeg er også motstander av innvandring, men det betyr ikke at jeg vil kaste ut de som allerede er integrert i samfunnet vårt. Ei heller at jeg ser på utlendinger som kriminelle. På samme måte som jeg ikke føler meg særlig delaktig i kampen mot pels eller kjøtt. Det betyr ikke at jeg tropper opp i pels hver dag, eller spiser kjøttrike middager 7/7. Jeg stiller meg på en måte nøytral i den debatten. Om jeg tilfeldigvis spiser kjøtt, eller tar på meg pels når jeg fryser, er ikke for meg en så big deal. Sistnevnte er for øvrig kanskje tilfellet 1 gang, maks 2, i året. At jeg ikke er miljøforkjemper er ikke ensbetydende at jeg blåser i miljøet. Jeg bidrar med det jeg kan, som for eksempel kildesortering, slå av lysene, bruke bein/sykkel, kjøpe litt økologisk, bruke lite varmtvann, benytte handlenett, osv osv - og tenker det er innafor. Ja. For alt er jo bedre enn ingenting, er det ikke? Noe stemme til MDG blir det nok ikke, selv om det frister. Bare for å stemme noe. Kun fordi jeg er usikker. Det er så mye valgløfter ute og går, men dessverre; lite som blir innfridd. Ofte tenker jeg de store partiene spenner bein på hverandre, og at det er flere saker jeg er uenig i, enn enig i. Og også saker jeg støtter de blå i, som jeg ikke støtter de røde i - og omvendt. Vanskelig. Det som er sikkert er at jeg ikke lar meg påvirke. Jeg stemmer det som er best for meg, og den som står nærmest mine ønsker er det rette valget.

     

    At jeg vil at de eldre skal ha det bra, er ingen hemmelighet. Men jeg er ung. Bare 24. Må jeg velge, så går heller utdanning, samferdselspolitikk, velferdsgoder, helsesystem, og den slags, foran. For, jeg skal jo utdanne meg. Jeg skal kjøre bilen min. Jeg vil ha det trygt. Jeg vil at de rundt meg skal ha det trygt. Hva om jeg blir syk igjen? Hva om min familie blir syke? Pensjonistlivet derimot, er det lenge til. Jeg tenker heller at ting som feks tannhelse er viktig å prioritere. Ikke for å sponse de som har ødelagt tennene sine (med røyking, bulimi, snus med mer), men heller sånne som ufrivillig går en dyr regning i vente. Typ sånne som meg som må ut med 10 000,- for 3 visdomstenner. Tenner jeg ikke valgte ha der en gang, men som måtte ut pga at det var faren ved å ha dem der. Slike ting ville jeg hatt støtte til. Også tenker jeg på likestilling, men ikke på en slik ekstrem måte som de som går i tog gjør. Heller mer fordeling av ansvar sett fra rimelighetens og fornuftens grenser - med tanke på at samfunnet er dynamisk. At jenter betaler for seg på de ulike datene uavhengig av hvem som inviterte, og at gutta kan lage middagen fra bunn. Sånne enkle ting, og ganske utenfor politikkens verden, sånn egentlig. 

     

    Jeg synes det er synd vi i dagens samfunn skal velge mellom det ene eller andre. Det absolutt beste hadde vært litt av alt. Ikke kutting her, og kutting der. Ikke fokus på det ene framfor det andre. Slik hadde min ideelle politikk vært. Haha. Jo, så har jeg muligens en hjertesak forresten. Og den er fokus på sunnhet og bra kosthold. Jeg ønsker meg et parti som vil gjøre det vanskeligere å få tak i sukkerholdige og/eller usunne matvarer, men fordi det er en vrien oppgave vil jeg uansett at disse da skal økes i pris. Kun for at sunne matvarer da kan dumpes og bli mer ''naturlige'' å kjøpe for folk flest. Det holder ikke å sette blåbær ved kassene når en bitteliten boks koster 40,- Mange er trolig uenige i det jeg nå skal si, men jeg mener helt ærlig at det ikke er for små størrelser i klesbutikkene som er problemet, men folkene. Ok. Så er definitivt ikke Norge verstinglandet på plus sizes og fedme, men det betyr da ikke at vi skal hvile på laurbærbladene våre heller. Folk (også i Norge) blir latere og latere, og dessverre feitere og feitere. Og da mener jeg ikke med tanke på mosjon, men kosthold. Ikke som i å steke maten i olje eller ha fullfettholdig ost på skiva. Ei heller om å unne seg et glass brus eller en hvetebolle en sjelden anledning. Jeg snakker om alt det ''ekstra''. Det er alt for lett å kjøpe en pose smågodt på butikken, eller bestille en pizza på døren - og det på en hverdag. Vaner som ikke er særlig gode på sikt, og som kan medføre en rekke ulemper med tanke på Ola Nordmanns helse. ''Du blir hva du spiser'', og det er så sant så sant. Den gang mine foreldre var barn, på 60-70 tallet var det ikke like vanlig å spise godteri hver dag, og til middag var det norsk husmannskost som regel - ikke kebab, pølser og hamburgere. Både på grunn av økonomi, men også på grunn av tilgjengelighet og vaner. For ikke å snakke om da min bestemor var liten pike. Da hadde de en egen gris de slaktet, og som da igjen utgjorde en masse gode middager. Litt andre tider nå, men allikevel. I det 21 århundre er det barna jeg synes mest synd på, for det er ofte de som blir mest skadelidende av ''utviklingen''. Barn har i alle år tatt, og tar dessverre etter foreldrene og folk de ser opp til, og det der er en ond spiral. Barn vil ha sjokolade fordi de har sett mamma og pappa til stadighet gomler innpå. De vil ha smågodt, fordi det er tilgjengelig i kjøkkenskapet. De velger seg hamburger (istedenfor fisk eller kjøttfileter) på restaurant, fordi de har blitt servert det hjemme ørten tusen ganger - og de vil ha brus til middagen fordi pappa går rundt med en halvliter Coca Cola i baklomma. Kanskje er jeg feil person til å snakke om dette med tanke på at jeg har slitt med anoreksi, men allikevel. Hvem skal ta det opp? Når skal det bli fokus på normal sunnhet? Vi er jo så langt på vei med vegetar, vegan og gluten, så hvorfor ikke? Jeg personlig mener det er så mye viktigere enn regnskogen, oljeboring og dieselavgifter - fordi jeg tror vi står ovenfor en humanitær krise hvis vi ikke tar tak i det snart. Og jeg gremmes når jeg tenker tilbake på det badelandet familien besøkte i 2009, der alt som ble tilbudt var hamburgertallerken, pølser og pommes frittes. Hvilke signaler sender det ut, og da til barn spesielt? Jeg dømmer ingen, men jeg mener vi har et ansvar alle mann - og det begynner med oss selv. Dumme unnskyldninger bør være ikke-eksisterende. Å leve normalt sunt er faktisk latterlig enkelt. Det handler bare om å ta valget, og derfra kan det kun gå oppover!

     

    Jeg er, som mange leser, veldig klar og bastant på meningene mine, men om jeg kunne vært politiker er en annen sak. Jeg kunne nok vært det med tanke på egenskapene mine. At jeg er snakkesalig, elsker prate for forsamlinger, god til å drive markedsføring, virkelig kan interessere og engasjere meg i saker - den slags. Men, fordi politikken er så uforutsigbar og tvilsom, blir det feil for meg. Jeg kan ikke stå å love velgerne mine gull og grønne skoger, når jeg innerst inne vet at gjennomslagskraften er laber. Nå sier jeg ikke at politikere er uærlige. Jeg sier bare at man vil komme i situasjoner der man vil være nødt til å pynte på sannheten - for ikke å tape ansikt. Ting er nemlig ikke enkelt i politikken. Det vet jeg. Utover det skal jeg ikke si så mye mer. Jeg skal nemlig ikke uttale meg om ting jeg ikke kan - selv om det frister, helt klart. Men, jeg bør nå ikke bevege meg ut på et ukjent farvann. Er jo en grunn til at samfunnet er som det er, og at vi har de muligheter vi har. Så får vi stole på at de som kan det, gjør det som er best for oss innbyggere. Tross at det ikke føles slik bestandig. Det eneste vi kan gjøre, er å bidra med vår stemme. Så får vi bare ta det derfra. Selv om jeg er rimelig sikker på hva majoriteten mener er best for de fire neste årene...

     

    Og til slutt. Jeg trodde aldri jeg skulle skrive et slikt innlegg som dette. Bloggen min er jo alt annet enn en samfunnsengasjert kanal, og jeg er som sagt, ikke spesielt politisk aktiv av meg. Allikevel føler jeg i disse tider at jeg trenger sette stemmeretten på kartet. Alt for mange ungdommer, voksne også for så vidt, tar litt for lett på det. Fordi de ikke bryr seg nok, stemmer de ikke. Fordi de ikke tror de kan gjøre en forskjell, stemmer de ikke. Dette er så feil. Ja, ok. Så er du bare en av mange millioner, og kanskje teller ikke din ene stemme, men tenk om alle skulle tenkt slik? Hva ville skjedd da? Jo. Vi ville vist at vi ikke brydde oss om hvem som skulle styre landet. Vi ville vist oss likegyldige til eldrepolitikk, helsepolitikk, innvandring, utdanning, osv. Ting de fleste i dagens samfunn gjerne har én mening om. Kanskje flere. Hvordan skal ting bli bedre om du sitter hjemme, eller prater med naboen din, om ting du er uenige om, eller vil forbedre? Er du sint for at Ola Nordmann får for lite i dagpenger, eller lei av at nynorsk enda er en del av den norske skolen? Er du forbannet på innvandrerne, eller mener de eldre ikke har gode nok dager på sykehjem? Vil du ha bedre veier, bedre eller billigere kollektivtransport? Dette er bare noen spørsmål vi kan irritere oss over, eller ha meninger om. Hvordan skal så våre synspunkter komme frem? Kun ved kommune- eller stortingsvalg har du sjansen til å fortelle hva du tenker og står for. Så, jeg håper med dette at du (som ikke er forhindret) velger å benytte den unike muligheten du har til å utvikle landet vårt. Ikke la deg påvirke, men stem det som er rett for DEG. Jeg har forhåndsstemt denne gangen, pga min nye bostedssituasjon. Godt valg til alle, enten du har forhåndsstemt eller skal stemme 11 September!

  • 0

    Studer som Madelén

    Jeg kommer ikke til å bruke bloggen til å poste så altfor mye studierelatert, men noe må det bli. Nå i oppstartsfasen er jeg garantert ikke alene om å være student, og derfor tenkte jeg å dele de tipsene som jeg føler funker for meg - og som kan være greit å ha i bakhodet underveis i semestrene. Enten man er superstressa for eksamen, vil ha en god karakter, sliter med å strukturere dagene, prioritere rett, osv. Studieteknikk handler om å optimalisere læringen på en best mulig måte, og det handler om å finne den teknikk du føler er riktig. For meg handler det egentlig om to ting: snakke mye og skrive mye. Slik husker og lærer jeg best. Haha. Jeg leser alt fra 4-5 timer hver dag, noen ganger mer, noen ganger mindre. Det kommer an på hvor mye jeg er på forelesninger og hvor mye jeg har ''fri''. Er jeg på forelesning 6 timer, og jobber etterpå, så er det ikke sikkert jeg rekker mer enn 2 timer. Har jeg derimot ''fri'', så er det enklere å få til disse timene, og gjerne flere. Men det er ikke alltid det trengs. Å lese jus tilsvarer ca en full arbeidsuke på 37-38 timer, og det må man nesten forvente på denne utdanningen. De som ikke trenger det, er enten superflinke, tar alt veldig lett, eller sikter kun på ''middels nivå''. Eller andre grunner jeg ikke kjenner til, og heller ikke gidder spekulere ved. Jeg er en både og. Jeg har sinnssykt god hukommelse, men stoler ikke på meg selv bestandig. Derfor vil jeg lese mest mulig, og lære mest mulig. Heller for mye enn for lite. Jeg visste og var på forhånd, innstilt på å vie meg 110% til lesingen og skrivingen - så for meg var ikke denne ''faktaen'' noe sjokk. Heller en bekreftelse. Men jeg så dog en del i klassen fikk hageslepp da de hørte det... Men mye lesing betyr derimot ikke at jeg sover lite. Jeg prioriterer godt med søvn, og tenker at det ikke er verdt å sitte oppe hele natten hvis jeg ikke har rukket gjennom noe. Dårlig samvittighet må man bare kvitte seg med som student, rett og slett. Så ja. Noen av tipsene er nokså jusrelaterte, samtidig som jeg også tenker at veldig mange er skrevet på generell basis.

     

    Tips til hvordan du kan studere som meg:

    • Strukturere tiden, og ikke stresse med å komme gjennom pensum. Stress funker ikke for noen, i alle fall ikke i det lange løp. Primærutdannelser i Norge er på alt fra 3 til 6 år, så det å gå på en utmattelse er ingen tjent med.
    • Være aktiv og deltakende i timen. Det kommer selvfølgelig an på person. Er du like utadvendt som meg, og ikke redd for å si hva det enn måtte være, så kjør på. Det er veldig god læring i dette, og kanskje vil også andre elever få glede av det. Min erfaring er at det er sjelden elever synes det er irriterende at en annen elev spør og deltar. Såfremt læreren har spurt om innspill, og sagt det er greit.
    • Notere mye og hyppig, og lese over notater flere ganger. Gjerne gjenfortelle dem også, kanskje for en elev? Samarbeid er gull! Har allerede hatt en venninne her, og fordi hun var borte to forelesninger, måtte jeg leke lærer, og det var minst like nyttig for både meg som for henne. Vi skal helt klart ha flere studietreff.
    • Prøve å forstå teksten - ikke bare lese den. I juss er det mye tolkningsarbeid, og da kan man ikke bare reprodusere eller omtale det som er skrevet. Man må også anvende stoffet, som det heter. Jus innebærer ikke en konklusjon og to streker under - veien dit er nemlig lang.
    • Når teksten er forstått kan det være fint å gå en tur der du gjenforteller stoffet. Evnt spiller inn og hører på det. Jeg er en mester til å gå rundt og prate for meg selv, og det er ikke rent sjelden folk har sett rart på meg fordi jeg plutselig prater om 2 verdenskrig, medienes utvikling, kumulative vilkår eller nynorskens far. Haha.
    • Ta pauser om du trenger. Pauser er like viktig som lesingen i seg selv. Jeg er en som lett får dårlig samvittighet for å ta pauser, men har faktisk de siste ukene merket at pauser gjør meg mer skjerpet og klar for neste ''økt''. Som igjen betyr at jeg greier få bedre utbytte av lesingen. Det siste jeg vil er at ting skal være forgjeves, spesielt når det er lagt ned mye arbeid og tid til lesing.
    • Søvn er alfa og omega. Som jeg nevnte innledningsvis så er det viktigere for meg å sove, enn å sitte med boka til langt utover natten. Selvfølgelig, er det en obligatorisk innlevering, så må jo den gjøres ferdig, men igjen; prioriteringer. De som er uenige må gjerne være det, men jeg har på alle måter funnet ut at etter jeg fikk tilbake søvnrytmen min, så har jeg både mer energi, bedre humør, og fungerer generelt mye mye bedre i hverdagen. Det gjør også så jeg trives bedre med meg selv. 
    • Prøve å sette deg inn i lovene, og forstå hva de betyr og hvorfor de kommer til anvendelse. Hva ligger bak? Lovene er for det meste skrevet på dansk, og en av de eldste vi har ''Kristian 5's Lov'' er fra 1683, så dere kan jo tenke dere. En forstår ikke det en leser første gang. Ting må brukes tid på. Og hvis man i tillegg prøver forstå hva som ligger bak, og hvorfor lovene har blitt som de er blitt, så er det desto enklere å forstå hva de sier. Samtidig er det viktig å kunne bruke andre rettskilder også, for det er ikke alltid lovene ene og alene kommer til uttrykk. At vi jusstudenter pugger lovsamlingen, er altså bare en misoppfatning. Det er så mye mer vi pugger også!
    • Prøve å sette deg inn i de MEST relevante høyesterettsdommene, og bli ikke fortvilet om du ikke forstår dem til å begynne med. Der det er ulovfestede og fravikelige lover kan både bla sedvanerett og rettspraksis slå inn, og det er ikke rent sjelden at høyesterettsdommer kommer til anvendelse. Noe av dette kan være utfordrende å lese for en førstegangsstudent. Selv har jeg bare vært borti 2-3 av dem i rettslære, så derfor har jeg ingen forventning om at jeg skal forstå alt med en gang - og det gjør meg overhodet ikke til noen dårlig student.
    • Spørre så fort det er noe du ikke forstår, og ikke tenk at det er teit. Folk som spør får bedre utbytte av læringen sies det. Jeg er ALDRI redd for å stille spørsmål, og tenker at jeg heller vil ha svar på ting nå, enn at jeg sitter og grubler og lurer på det på eksamen - der det ikke er noe hjelp å få. Og som læreren sa; Er det noe du lurer på, så lurer gjerne 80% av klassen på det samme.
    • Pugge fremmedord. Det er en del nye ord og uttrykk som skal lagres, og her bruker jeg en memoøvelse, der jeg trekker en slags sammenligning fra det ukjente ordet til et ord jeg kjenner ganske godt. Jeg prøver også å lage ulike regler, og snåle historier eller eksempler, så jeg lett kan tenke tilbake på dem. Samt at jeg prøver å prente inn ordene i dagligtalen min. Uten at jeg fremstår som en gal professor fra 1920.
    • Ikke vent med å jobbe ? alt som gjøres nå er gull til eksamen. Det dummeste jeg vet om er folk som sitter på gjerdet fordi det er så lenge til eksamen. Det kunne aldri falt meg inn, og jeg tenker vel at det er bedre å jobbe jevnt og trutt, enn å sove 2 timer hver dag i eksamensperioden, og bo på skolen. Å møte på eksamen med null søvn er ikke å anbefale. Men på en annen side. Hvis man føler man ikke trenger lese for å gjøre det bra, så er det selvfølgelig en god ''egenskap''. Her må en nesten se på hva som funker for en selv.
    • Søk hele tiden etter måter å forberede deg, og benytt gjerne andre elever i jakten på mer kunnskap. Dette er noe jeg er mester på, og jeg stopper aldri  å google, noe dere vet. Selv til matteeksamen på ungdomsskolen begynte jeg lese om matematiske begrep og formler for høgskolen. Obs. Noen ganger skal ikke ting ta helt overhånd, for da blir det for mye stoff som skal bearbeides, og plutselig begynner jeg med helt irrelevant drøfting på eksamen. Kan ikke skje.
    • Det er lov å være sliten og lei. Det er også lov å takke nei til en arbeidsvakt om det må til. Jeg er i Hønefoss for å studere ? ikke jobbe. Jeg er ikke flink nok til å være ærlig mot meg selv, og har veldig lett for å kjøre meg i bunn, fordi jeg vil rekke alt, og blidgjøre alle. Her har jeg et stort forbedringspotensiale.
    • Forsøk å legge perfeksjonismen til side, og tenk at så lenge du gjør ditt beste, er det godt nok, uansett karakter Du er aldri mislykket! Denne er vanskelig, men jeg skal prøve å legge ambisjonene litt til side nå som jeg studerer. Det ENESTE som bør bety noe er jo at jeg har kommet inn på en anerkjent utdanning. Og her kan jeg kun gjøre mitt beste. Viser det seg at jeg må forbedre noe senere, så får jeg ta det når den tid kommer. Er det en ting jeg har lagt merke til så er det det at jusstudenter ikke går rundt og forteller hva de har fått av karakterer. Det er ikke sånn som på videregående at læreren leste opp en liste med antall av hver karakter og fikk folk til å regne ut hva sine medelever hadde fått. Jeg husker jeg følte veldig på at jeg måtte være best pga dette, og det er på en måte litt godt å slippe det ''presset''. At jeg vet at jeg jobber for min egen del, og ikke for å vise andre hvor flink jeg er.
    • Regn oppgaver, og øv på ting som ligner på eksamen, for å kvitte deg med ??nervene?? og være bedre forberedt. Dette har hjulpet meg i alle år på videregående, men det er lurt å vente med å se på eksamenene en liten stund. Å gjøre det i begynnelsen av skoleåret, skaper mer angst, enn motivasjon.
    • Kontakt andre jusstudenter og advokater for å få flere innfallsvinkler. Å snakke jus med folk er noe av det gøyeste jeg vet, og jeg klarer sjelden stoppe når jeg har begynt. Har flere mailer der jeg skriver med jusstudenter fra både Tromsø, Bergen og Oslo. Når det begynner nærme seg med innlevering av store oppgaver vet jeg også hvilke advokater jeg skal kontakte. Har gjennom mitt verv som meddommer fått noen kontakter som har sagt seg villig å hjelpe meg dersom jeg står fast.
    • Utsettelser er lov, men det går en grense på hva som er greit og ikke greit. Jeg er vel ikke akkurat den som sliter med utsettelser, men den kan være greit å ha en regel på det dersom en serie plutselig skulle bli altoppslukende og stjele av min tid. Utsettelser er for øvrig ikke synonymt med pauser, bare så det er presisert.
    • Husk; Vær positiv. Hvorfor begynte du på jussen i første omgang, og hva vil du oppnå med den? Dette er vel det punktet som gjør at jeg kommer til å bli jurist i løpet av 5 år. Bare jeg stiller meg selv spørsmålet bobler det innvendig, og jeg føler meg på alle måter så lykkelig som det overhodet er mulig å bli.

     

    Ser dere at jeg har fått nye briller forresten? Derfor alle bildene. Det var pappas idé (brillene, altså), og han er som sagt en klok mann. Synet mitt hadde endret seg 0,25 på 2-3 år, og det kan faktisk ha mye å si i dagliglivet, enten jeg går, ser på tv eller kjører bil. Da jeg skjønte at solbrillene hadde bedre styrke tok jeg hintet kan man si. Fra ungdomsskolen har jeg gått fra -0,5 til nå henholdsvis -3,25 og -2,75. Det er mye! Ikke rart jeg ikke greier se noe uten briller, eller får konsentrasjonsvansker så fort jeg leser noe uten dem på. Kunne hatt linser, men pga nærsynhet må de ut og inn hver gang jeg skal lese - og det gadd jeg ikke. Selv om jeg liker meg selv best uten briller. Men men. Noen ting er ikke valgfritt, og nå har jeg i det minste to nye designbriller i rett styrke. Hvorfor jeg investerer i briller, er som sagt fordi jeg bruker det fast, og også fordi jeg vil føle meg bra. Så langt har jeg faktisk merket en stor forskjell, og da snakker jeg om brukeropplevelsen. Ellers har jeg vært og hentet min nye PC. Nå håper jeg at jeg er ferdig med dyre utgifter på en stund. 15 000,- i bøker, pc og briller. Kjempegøy. Men men. De gamle brillene måtte skiftes ut, bøker måtte jeg ha, og en PC på skolen er langt mer praktisk enn å bære den med hjemmefra. Samt at min gamle nok tar kvelden snart, og da har jeg selvsagt investert i en pc som er mer enn bra og som kan funke utenom skolerelatert. Uansett lurt å være føre var. Jeg rakk heldigvis hente Hjamar (nye PC) etter forelesning. I dag har jeg både hatt noen timer på formiddagen, og også noen timer på kvelden. Rakk en tur hjemom mellom slagene. Det blir nok ikke 4-5 timers juss etterpå, men heller 2 timer, tenker jeg. Og det er faktisk helt greit. Jeg må få summet meg litt, spist litt og slappet av litt. Jeg er tross alt syk, men har heldigvis blitt kvitt feberen.

  • 0

    Hva jeg spiser?

    Folk slutter aldri spørre meg om hva jeg spiser, og som jeg har sagt utallige ganger så kommer jeg ikke til å dele noe ''kostliste'' her på bloggen. Mye fordi ting skjer på måfå, men også fordi jeg ikke vil ha noe ansvar for hva andre foretar seg. En annen jente/gutt kan ha et helt annet kaloribehov enn meg. Det kommer an på så mye. Først har vi forbrenning, så har vi fysisk aktivitet, kjønn, høyde, osv, osv. Det jeg derimot kan gjøre er å nevne at jeg primært spiser 4 ganger dagen, samt hvilke matvarer jeg har i skuffer og skap. Dette fordi det nå ikke er noe anorektisk over maten min lenger. Jeg vil helst få til å handle 1 gang i uken, men selv om det fort blir 3 turer i uka handler jeg ikke for mer enn 100-150,- på hver av turene. Årsaken er egentlig enkel. Mye mat er ferskvare og holdbarhetsstemplet. Jeg vil ha frukt uten skjønnhetsfeil og rundstykker som er myke. Rett og slett fordi jeg er sær, og lett mister appetitten om ting ikke tilfredsstiller mine krav. Jeg kjøper nemlig ikke brød, fordi jeg ikke rekker spise det opp. Jeg gidder ikke skive det med maskin, for da blir det for det første tørt, og for det andre, må jeg fryse det - noe som er stress før jeg skal på skolen. Det samme med halvstekte baguetter som må stekes. Det får bli helgemat. Derfor kjøper jeg sånn 3 ferske rundstykker om gangen, og da har jeg for tre dager, samt at det ikke blir tørre. Rundstykker bruker jeg til lunsj eller frokost. I tillegg kjøper jeg alltid grønne epler, og ellers blåbær når jeg vil kose meg. Elsker gå hjem fra skolen og knaske på blåbær. 

     

    Jeg har gulrøtter i skapet fra før, sammen med proteinbarer, proteinpulver, diverse grøter, havregryn, sukrin (ble med hjemmefra), kanel (ble med hjemmefra), farris, sukkerfri saft, pepsi max (8pk ble med hjemmefra) aromat og noen frokostblandinger jeg vant i en konkurranse for altfor lenge siden. Jeg tok ting med meg for å bli kvitt det hjemme (siden det kun var jeg som spiste av det), og det er trolig ikke alt jeg kommer til å kjøpe inn selv. Spesielt ikke sukrin. Jeg er ikke avhengig av søtsmak på noe som helst, så den skipper jeg lett. Litt for dyrt for studenten, si. Og hører vel med til den anorektiske fortid, om jeg tenker meg om. I kjøleskapet har jeg soyamelk, sanasol og to-tre faste pålegg, og fordi jeg ikke liker smør bruker jeg naturell philadelphia under skinkepålegget mitt. Kan også meddele at jeg som i åtte år har vært livredd ost, har skivet Norvegia tilgjengelig - for variasjonens del. Til å ha under skinkepålegget. Fullfett, ofc. Tanken var å kjøpe inn yoghurt også, men jeg er litt for gira på cottage cheese for øyeblikket. Det blir noen bokser i uka (10 på 10 appen på Rema, just sayin), og det er en super proteinkilde for benskjøre meg. Middager varierer, men jeg har fiskekaker liggende i fryseren, og noe boksmat stående. Enkelt og greit. Noen ganger lager jeg også grøt, rett og slett fordi jeg ikke har tid, eller skal et sted. Jeg har en plan om å bli flinkere med middager, og jeg har tross alt fullt av kokekar i klesskapet, så det finnes ingen unnskyldning der sånn egentlig. Det er bare å komme i gang, lage opp flere middager om gangen, for så å fryse ned porsjoner som kan tines på benken eller i mikro. Det trenger ikke være så avansert som jeg innbiller meg. I Horten har jo middagslaging gått som en lek. Mon tro hvordan de andre får det til uten meg (?) Haha. Barer supplerer jeg med, og litt det samme med frukt, og riskaker på jobb. Eller hva jeg plutselig måtte finne på tilbud, eller få lyst på. Lyst er kanskje et feil begrep, men det hender at jeg bare plutselig må kjøpe et eller annet jeg likte før. Som da jeg kjøpte skorpor her om dagen. Barndomsminner. En handleliste er selvfølgelig gull, men med klisterhjerne behøver jeg ikke det. Samt at jeg er et vanedyr, så det går gjerne 2-3 mnd før jeg er lei en matvare. Ironisk nok.

     

    En vane jeg delvis har kvittet meg med (og som mange anorektikere har) er tyggegummikjøp (5 pk) hver tredje dag, samt 2 pastillesker daglig. Det hender selvfølgelig jeg kjøper en pakke tyggegummi eller en pakke med Dent, men det er ytterst sjelden nå. Godt for magen, og godt for lommeboka. Jeg har ikke hatt slike ekstreme kramper etter at jeg kom til Hønefoss, ei heller sett gravid ut. Det er helt klart mye som tyder på at jeg nå har funnet, og er i ferd med å finne et kosthold som både kan funke som reparasjon, og også vedlikehold av kroppen - tross at det er lite variert (alltid kresen!). Samt at jeg ikke blakker meg helt for penger. Det har jeg nemlig svart på hvitt i budsjettpermen min. Selvsagt!

     

    Jeg måtte bare poste dette bildet av meg selv, da jeg kom hjem fra fadderuken på Tirsdag, den dagen det var armytema. Her er det nattmat som gjelder, og jeg sitter og gomler cottage cheese klokken tre på natten. Har ikke skadet hånden. Det er lyset som har gitt gjenskinn så den ser forslått ut. Til dere som legger merke til at det er en mager variant av cottage cheese. Jeg kjøpte mager av to/tre grunner, og det var ikke fordi butikken var utsolgt for original. Men fordi; 1. Original kommer i mindre bokser, og koster mer. 2. Mager smaker så mye bedre, og har ikke den tørre konsistensen. Jeg lurer også på om proteininnholdet er høyere (?) Uansett så spiser jeg mer av mager enn jeg ville gjort av original, så dette går opp i opp. Og det er ikke så stor forskjell på kalorier pr 100g - noe jeg vet fra tiden med anoreksi. Jeg har for så vidt ikke lest på en eneste varedeklarasjon etter jeg flyttet. Egentlig føler jeg det er unødvendig å forsvare meg for dette her, men av erfaring vet jeg at folk kicker på alt, dessverre. Og jeg vil definitivt ikke bli stemplet som syk lenger. Noe jeg håper kommer litt frem nå som jeg tør poste et innlegg som kun omhandler mat. Jeg har nemlig holdt den slags utenfor bloggen, fordi jeg har sett på det som en skam å spise. Det skal dere vite!

  • 0

    Fasitsvaret på (min) anoreksi!

    Det som har gått igjen hver gang jeg har vært under behandling, hos lege, snakket med andre anorektikere, lest i medier, med mer - er dette med at det ikke finnes noen fasitsvar på hvordan man blir frisk. I åtte år gikk jeg å trodde på den ''sannheten'', men greia er det at dette ikke er noen sannhet overhodet. Å bli frisk handler om kun én ting, og jeg har etter mye prøving og feiling funnet ut hva det er. Det handler ikke om masse kalorier, lite trening, innskrenking på livet, tvangsinnleggelser eller helsevesenets kontroll. Det handler om noe helt annet; nemlig motivasjon. Og da snakker jeg ikke om motivasjonen til å legge på seg og bli friske, for den er det ingen anorektikere som har. Okei. Så tenker mange at de vil bli friske, men de vil ikke gjennomgå hva det faktisk innebærer å bli frisk, og i mine øyne, så har man da ikke motivasjonen til å bli frisk. Jeg har hele veien påpekt at uansett om en er syk eller ei, så må en leve et liv tilnærmet som en frisk en, selvfølgelig innenfor rimelighetens grenser. En må fylle det ''syke'' opp med nye impulser og ting som gir en glede. Og løsningen, mine venner, den handler om denne ene tingen, nemlig den motivasjonen som overskygger alt. Den som gjør at du blåser i om du har fått i deg en pastill på 2 kalorier ekstra, eller om du har gått glipp av 3 minutter av den gangen du pleier ha per dag (satt på spissen!) Den som gjør at du lærer verdsette livet, og spesielt de små tingene. Og den som gjør at du drives fremover mot en fremtid som du knapt kan vente med å oppnå! Jeg skal være så ærlig å si at jeg visste jussen ville gjøre meg frisk, fordi jeg visste at det ikke var noe annet i hele verden som betydde mer. Når jeg tenkte på forsvarsadvokathverdagen var jeg ikke redd for noe, og alt jeg greide fokusere på var hva som måtte til for å komme dit hvor jeg kunne studere, og ikke bare det; men fullføre studiene. Jeg er en helt annen jente den dag i dag, og jeg sliter verken med psykiske eller fysiske plager - som har oppstått fra anoreksi vel og merke. Jeg valgte jobbe mot målet mitt, og den staheten som gjorde meg syk, var også den som fikk meg hit!

     

    Jeg er ingen guru eller leksikon, og jeg har på ingen måte sagt at dette er løsningen for alle - det er viktig å presisere. Anoreksi er en individuell greie. Samtidig vil jeg også påpeke en viktig ting; De aller fleste mennesker har en eller annen drøm her i livet, og jeg tror egentlig at dette med å bli frisk kommer an på hvem som tør å realisere den, og ikke. Vil du stå fast på ditt trygge beite, så greit, men da kan du ikke forvente fremgang heller. Velger du derimot å trå utenfor, og sikte oppover, er sannsynligheten ganske stor for at du vil oppleve økt livsglede og en friskere hverdag. Hvor enkelt dette er, skal jeg ikke gå inn på, men igjen; jeg har vært tvangsinnlagt, døende, så undervektig at det var fare for mine indre organer, hatt veldig varierende prøveresultater, fått beskjed om at jeg aldri ville bli frisk pga kronisk sykdom, osv, osv. Hvis jeg har greid å reise meg, tror jeg hvem som helst kan gjøre det samme!

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    Et veldig lekkert bilde fra min 15-års dag... 100% fri for bekymringer - akkurat som nå!

  • 0

    Kyssesyken?

    Min mor er nok glad for at jeg har hygget meg i studentuka, men hun ville nok ikke vært særlig happy hadde kjent til mine ''sosiale omganger''. Og det innebærer å drikke av samme glass. Noe som har skjedd flere ganger. Jeg tenkte liksom ikke at det var så farlig, og det skal sies at jeg på disse tidspunkt ikke var i mine fulle fem. Jeg greide rett og slett ikke tenke før jeg tok avgjørelser - jeg bare tok dem. Som den frie, spontane og nokså gale ''ungdommen'' jeg er/har blitt. Fordi jeg føler at jeg nå kan leve livet fullt ut, og da skal det ikke være begrensninger. Men så, på Fredag ettermiddag (på jobb vel og merke), kjenner jeg at jeg knapt får puste. Lørdagen enda verre. Det føles faktisk som det sitter en potet bom fast i svelget mitt. Jeg kan spise, og jeg kan drikke, men det er ubehagelig. Halsen klør og jeg hoster. Jeg er ikke hoven, har feber, dårlig ånde, er sliten (selv etter 9 timers arbeidsdag) eller snufsete. Kvalm er jeg så å si alltid, så det er ikke noe nytt. Det er kun halsen som er problemet. Og selv om den ikke direkte gjør vondt, så begynner jeg å google. Som mange vet; Det verste man kan gjøre når man er syk. Kyssesyke og også kreft popper raskt opp, og jeg kjenner angsten begynner å bre seg i hele kroppen. Jo mer jeg leser, jo verre blir det. Plutselig dunker hodet og jeg kjenner at hjertet slår fortere enn noensinne. Jeg må sette meg ned. Jeg er livredd. Så livredd at jeg ringer legevakten og spør rett ut om jeg har kyssesyke (klokken 1 på natten), for kreft har jeg skjønt er lite sannsynlig. Noe sekretæren ikke kan svare på, men dog beroliger hun meg. I tillegg får hun legen til å ringe 30 minutter senere, fra ukjent nummer selvsagt. Samtalen og mine spørsmål pågår i nesten 15 minutter. Jeg er helt ute. Legen sier at kyssesyke kan skje hvem som helst, og om det er tilfellet så skal helsepersonell greie å ta meg gjennom det, selv med fulltidsstudier og jobb. Samtidig får jeg også vite at mine symptomer er milevis unna kyssesyken, og at det mest sannsynlig bare er en filleting. Fordi jeg ikke har hovne lymfekjertler eller hvite prikker i svelget tyder lite også på bakteriell halsbetennelse. Hun spør om jeg har feber, men jeg er ikke sikker. Har ikke termometer i Hønefoss, så jeg prøver med en unyttig app på mobilen. Får også V til å kjenne på pannen min. Han konkluderer med at jeg ikke er varm. Men jeg er ikke så sikker. I flere timer går jeg og kjenner på pannen med 2 minutters mellomrom. Herregud. Galskap. Jeg får time. 11:00 på en Søndag. Greier ikke vente til uken. Kroppen er for spent, og jeg går med for mye bekymringer i hodet. Dette har jo mamma advart meg for så mange ganger. Jeg føler meg dum. Skikkelig dum. Tenk om jeg har satt min nye utdannelse og jobb i fare? Tenk om jeg må flytte fra Hønefoss, nå som jeg omsider har flyttet ut fra pikerommet? Tenk om jeg blir så sliten og slapp at jeg havner ned på anorektisk vekt? Ikke at det hadde skjedd. Men uansett. Tankene var mange. Vonde og mange. Og jeg som aldri har vært i nærheten av hypokondri, eller i det hele tatt hatt noe dårlig immunforsvar. Selv ikke etter at jeg fikk påvist anoreksi. Var jo faktisk innlagt på tvang den gangen det brøt ut et skummelt virus på avdelingen, og jeg var en av to som ikke ble smittet. Det samme i vinter. Hele familien ble syke unntatt meg. Jeg er mer kjent for brukne armer og ribbein, kan man si. Så slik er nå det. Hva skulle da liksom risikoen være for at jeg hadde fått kyssesyke?

     

    Det var smertefullt å legge seg i natt. Legger ikke skjul på det. Jeg greide liksom ikke få fred. Hvorfor måtte jeg drikke av samme glass som ukjente folk? Hvorfor måtte jeg småkline her og der? Hvorfor måtte jeg være så himla dum? Dette er riktig nok uskyldige valg, men dog valg som kan påvirke hele min fremtid. Nå som jeg endelig har kommet i gang. Nå som jeg endelig er tilnærmet frisk. Jeg våknet her med pusteproblemer i dag igjen, men nå også rennende nese, potte tett og et enda trangere svelg. Pluss at jeg hostet som en gal. Ingen feber eller ''utbrenthet''. Jeg sov gjennom hele natten, verken kaldsvettet eller frøs - og hadde null problemer med å stå opp. Slik det har vært siden jeg kom hit. Så ja. Enden på historien må komme nå, før jeg drar ting for langt og folk blir unormalt bekymret. Inkludert min mor, som den gang jeg bodde hjemme var veldig overbeskyttende. Jeg hadde selvfølgelig ikke noen kyssesyke, men heller ingen betennelsestilstand i kroppen, bare en hissig forkjølelse. Og den går over av seg selv. Alt av prøver så fint ut, og legen kunne ganske greit (ut fra det han så) konkludere med at jeg var frisk fra anoreksi i samme slengen. Forkjølelsen har trolig kommet fra en kunde på jobb, og ikke fra mine medstudenter på fest. Jeg burde jo skjønt det, med tanke på allmenntilstanden min - men denne gangen var fornuften totalt fraværende. Tror aldri jeg har vært så skrekkslagen før eller ute av meg selv som da jeg kjørte til sykehuset og entret legevakten isted. Nå har jeg lært. Virkelig. Jeg som i utgangspunktet ikke hadde tenkt å dra til legen, gjorde en lur ting. Og det sparte meg for mye psykisk sett. Bare denne bekreftelsen gjør at jeg kjenner meg mindre syk - selv om det var noen unødvendige kroner skal man tenke studieøkonomi. Ekstremt rart med placeboeffekten når den slår inn. Jeg har aldri opplevd liknende før. Tidligere var liksom helsen min på 0 i viktighet, mens nå. Nå betyr den ALT. Så er vel det en bra ting også? Jeg må bare lære meg kontrollere følelser, tanker, stress og bekymringer bedre. Det verste er kanskje det at jeg blir såpass godtroende, og tenker at alt jeg leser stemmer. Jeg forstår ikke at det er mulig å bli så innbilsk... Tips fra legen; ikke google symptomer neste gang. Og det er vel generelt et bra tips til alle!

     

    Nei. Jeg måtte ''feire'' litt for meg selv med en kjøretur på måfå - det absolutt gøyeste jeg vet. I går kjørte jeg en rundtur rundt Jevnaker etter jobb, mens i dag ble det bare litt i omegn Hønefoss for å gjøre seg kjent med gatene. Nå er jeg generelt bare lykkelig. Så lykkelig at jeg skal verdsette denne dagen ekstra. Jeg skal spise godt (og litt ekstra), lese masse juss og ringe til et par venninner. Jeg skal slappe godt av med serier, men også trene (med senebetennelsen og forkjølelsen i bakhodet), og deretter legge en plan for uken som kommer. Med skole og jobb, og alt annet. Vi har oppmøte med tanke på hvilken gruppe vi er, dog alle dagene, og jeg tenker ha noe studietreff her hjemme. Samt at broren min har fått en invitasjon til å komme (selvfølgelig med akseptfrist etter avtl. §2 - haha), og da må folk eventuelt informeres og forberedes. Det er nemlig ikke bare meg å ta hensyn til lenger, og i dette huset har vi alle medbestemmelsesrett. Og det til tross for at lillebroren min er snill som et lam. For ikke å snakke om skal jeg hente mine to nye brillepar, min nye PC, og også ordne med ny dressbukse og pensko til jobben. En nesespray kan også være greit. Resten av ærendene kommer jeg ikke på i farten. Jeg er litt ''over the top'' akkurat nå, og her trives jeg så godt!

  • 0

    Jeg håper de liker meg!

    På en side er jeg glad fadderuken snart er over, mens jeg på en annen side er litt lei meg for det. Dette har kanskje vært noen krevende dager fysisk, men dog også de mest fantastiske dagene jeg i løpet av mitt 24 årige liv noensinne har opplevd. Det vil nok bli uvant når dagene kun skal dreie seg om skole og jobb - og ikke skole, jobb og festing. Nå virker jeg sikkert veldig dramatisk her, og det er så absolutt ikke meningen. Ingenting er over. Jeg møter jo folk på skolen og slår av en prat i ny og ne. Det er veldig hyggelig å vite at man alltid kan si hei eller prate med noen uten å føle seg dum, eller at man trenger seg på. Akkurat der er forskjellen fra mine tidligere skoleår ganske stor. Miljøet her i Hønefoss er et helt annet enn i Horten. No offence til Horten, for det har ikke noe med folkene å gjøre. Horten er bare en typisk klikkeby. Alltid vært sånn. Enten så passer du inn, eller så gjør du det ikke. Sistnevnte er så å si usannsynlig om du kommer fra en annen by, et annet land, osv. Jeg har selv opplevd å føle meg utenfor. Ikke det at jeg ikke har hatt venner. Jeg har vel inntrykk av at folk alltid har likt meg, men det har på en måte aldri blitt mange vennskap eller gjengmedlemsskap av den grunn. Jeg holdt meg som regel med mine faste venninner -  og det var det.

     

    Men så ble jeg syk, og plutselig holdt jeg meg ikke med de engang. Jeg havnet i min egne lille boble full av ensomhet, destruktivitet og mindreverdighetsfølelser. En boble jeg for øvrig ikke anbefaler noen å havne i. Så ble jeg innlagt, bloggen ble stor, og plutselig var lille meg en stor nyhet for alt og alle. For første gang følte jeg anerkjennelsen. Og for første gang opplevde jeg å møte mennesker jeg før aldri hadde ''møtt'' - bare sett og observert i gangen. I russetiden fikk jeg dele opplevelser jeg i alle mine tre år på videregående bare kunne drømme om. Plutselig pratet folk til meg, de smilte og de inkluderte meg. Jeg vet enda ikke om dette var av sympatiske grunner, men uansett om det var det eller ei, så velger jeg å fokusere på det positive; nemlig at jeg ble tatt inn i varmen. Og det er litt samme saken her i Hønefoss. Med en liten forskjell; her ble jeg tatt inn i varmen FØR folk i det hele tatt visste at jeg hadde vært syk - eller 24 år i det hele tatt (som jeg tenkte var et stort problem). Kanskje kan man skylde på alkohol og god stemning, men da hadde trolig folk ignorert meg på skolen. Å være med på fadderuken har rett og slett gitt meg den starten jeg trengte til å komme inn i det sosiale. Det trenger ikke være snakk om bestevennskap for min del. Jeg er ikke avhengig av å dilte etter noen, bare jeg kan møte på folk som sier hei og smiler til meg - og som vil jobbe med meg på skolen. Det er mer enn nok. Jeg er nemlig ikke hun som må ha en bestevenn eller kjæreste. Jeg klarer meg så lenge folk vet jeg eksisterer, og responderer på det. Selvfølgelig hadde det vært fint å ha noen å støtte seg på, men alt slikt må man ta som det kommer. Jeg har jo et fulltidsstudium og en deltidsjobb, og mye selvstudium på siden, så dagene mine fyller seg bra opp allikevel. Men. Det betyr ikke at jeg avslår forespørsler jeg får. Jeg prøver å delta der jeg kan. Det er nok heller det at jeg er litt redd for å ta initiativ, fordi jeg rett og slett ikke vil virke for pågående. Jeg har liksom denne analyseringen pågående der jeg stiller spørsmål ved hvorfor folk er snille mot meg, og hvorfor de i det hele tatt snakker med meg. Det ligger nok en usikkerhet i bunn. Jeg har super selvtillit når det kommer til mestring, men så stopper det litt. Jeg kan få haugevis av komplimenter, men det er vanskelig å tro på det. Igjen; ''Hvorfor sier folk det til meg?'' Jeg skal ærlig innrømme at jeg lett tenker at folk har baktanker - at de vil noe mer. Ute på byen er det naturlig at det blir litt sånn, mens i hverdagen; ikke nødvendigvis. Er dessverre litt for raskt til å trekke den konklusjonen, og sette to streker under svaret. Ferdig, liksom. Tør ikke håpe på noe. Jeg velger faktisk å se bort fra magefølelsen enkelte ganger, fordi tvilen blir så sterk. Er det noe jeg må bli flinkere på, så er det dette med selvaksept. Og dette med å stole på at folk rundt meg faktisk liker meg for den jeg er, og ikke bare fordi jeg kan låne bort penger eller hjelpe til når det trengs.

     

     

    Siste oppdatering er en ny senebetennelse på gang (i venstre fot denne gangen), men det er vel bare et bevis på at jeg har hatt det gøy. Med noen pakker ibux ordner det meste seg, og så lenge jeg kommer meg (går eller sykler) på skole og jobb, så er det innafor. Det er utrolig hvor interessant og fantastisk jussen er, og det er faktisk slik at jeg gleder meg til å dra på forelesning, eller i det hele tatt åpne bøkene hjemme. Det er rett og slett en lidenskap. Jo. Også elsker jeg diskutere juss på vorspiel. Haha. Denne uken har bestått av tre lange forelesninger, og i dag satt jeg i tillegg ''igjen'' for å lese 3 timer. Rett og slett fordi jeg ville lese, men også fordi det var praktisk å sitte der istedenfor å dra hjem, når jeg allikevel skulle på jobb 15:30. Nå er forresten arbeidskontrakten undertegnet, og jusstudenten har satt seg godt inn i vilkårene. Jeg har herved min hovedbase på Elkjøp Hønefoss, og bistilling (om det heter det?) i Horten. Det er utrolig godt å komme til et nytt sted å starte litt på nytt med nye rutiner. Ja, selv nye arbeidsklær og nye nøkler er en ren glede. Jeg koser meg utrolig mye og har plutselig fått et ganske mye større ansvar enn jeg noensinne før har hatt, så jeg må jo si at det føles veldig bra. Har akkurat kommet hjem fra jobben. Syklet i dag. Tenke seg til at jeg har vært borte i over 12 timer, og ikke er jeg sliten at all. Selv med 4 timers søvn i natt og et nokså verkende hode. Kun fadderuke 1 gang i året. Det får være unnskyldningen. Foten er nå som så, men jeg er en hardhaus og skal fint greie 8 1/2 time i morgen... Det var visst hviledag i dag, så kvelden er viet til Suits og de resterende måltider. Angående spising så tar jeg den litt mellom slagene, når det er friminutt, når det er lite kunder, hvis jeg går til og fra et sted, osv. På jobben har vi også stående mat som vi kan forsyne oss av. Jeg får fint inn de kaloriene (les: proteinene) jeg skal, og jeg kan trene uten problemer. Kroppen har formet seg til å bli sterk, og det synes. Faktisk føler jeg vel mer eller mindre at jeg kan betegne meg selv som rimelig frisk nå. Ikke én gang har jeg hatt anorektiske tanker, vært deprimert eller i det hele tatt følt ting var håpløst. Ikke én gang. Jeg sa jeg skulle greie dette!

  • 0

    Kastet meg ut i det!

    Å stå opp før 8 er noe jeg gjør et par ganger i året som oftest, mens nå skal det skje 5 av 7 ukedager. Frokost er noe jeg ytterst sjelden spiser før 11:30, mens nå skal det skje en gang mellom 8 og 10. Noe som gjør at også lunsj, middag og kveldsen flyttes bakover på klokken. Så uvant. Jeg skal ikke lenger (etter fadderuka) legge meg i de sene nattetimer, men på et tidspunkt der programmene på tv så vidt har begynt å rulle. Jeg får ikke lenger den samme friheten som jeg hadde før, for nå har jeg i tillegg til jobb også studier. Fulltidsstudier. Sist jeg hadde det var i 1 klasse på VGS, men trolig kan ikke det sammenlignes med universitet og høgskole. Det er i alle fall det alle sier. Den hverdagen som straks er i gang, har jeg mest sannsynlig aldri før sett eller opplevd maken til. Hvordan jeg vil takle det, får tiden vise. Det som uansett er sikkert er at nattesøvnen min er helt fantastisk - på sovesofa. Jeg sover sammenhengende, og tar ingen piller før leggetid.

     

    Istedenfor å forberede meg på soverutiner, måltider og boalene-livet, som broren min mente jeg burde, så valgte jeg kaste meg rett ut i det. Jeg la meg riktig nok tidlig et par dager i forkant, men ingenting annet. Alt har jeg tatt på strak arm, og selv om det høres litt rart ut, så er det slik jeg takler endringer og utfordringer best. Jeg hater forandringer, og det er spesielt grunnen til at jeg ikke vil forberede meg på dem. Er det en ting jeg er, så er det tilpasningsdyktig. Riktig nok trenger jeg noen dager på meg, men det er få. Svært få. Jeg trives best når jeg er spontan og tar livet på strak arm, tross at jeg også kan planlegge til tusen. Det er noe befriende med å vente på det som skal skje. I det siste har jeg hatt litt den holdningen; ''Hva er det verste som kan skje?'' Legger jeg meg tidligere? Ja, da blir jeg mer utvilt. Spiser jeg mer regelmessig? Ja, da blir humøret mitt mer stabilt. Bor jeg alene? Ja, da blir jeg mer selvstendig. Og ikke minst; bedre rustet til å møte skolehverdagen og fremtiden. Altså vinn x4 på alt sammen.

     

    En av tingene jeg kanskje har vært mest spent på var dette med å starte på ny jobb, og jeg husker godt på intervjuet at de nevnte ''sommerfest''. Og ikke bare fest, som i mingle, drikke og hygge seg. Men fest, som i hygge seg, drikke, og spise PÅ RESTAURANT. Og der satt jeg og bare jattet med... En sommerfest er jo tross alt en fantastisk anledning til å bli kjent med flere av de jeg jobber med, og jeg synes det er flott at man kan møtes utenfor jobben. Men, tilbake til poenget; Sist jeg spiste på restaurant var i 2010, på kinarestaurant i Lyngdal. Da bestilte jeg kylling chop suey, kun med brokkoli. 4 grønnsaker fjernet der altså. Dessverre har det alltid vært spesialbestillinger fra denne frøkena. En gang kresen, alltid kresen. Men, så er det jo forskjell på kresenhet og anoreksi. Hadde jeg ikke vært syk kunne jeg jo spist fileter av kjøtt med ris, pasta, salatblader, brokkoli eller gulrøtter til. Eller lasagne, spaghetti bolognese og skinkepizza for den sags skyld. Jeg er kanskje ikke kommet dit enda, men allikevel så mye lenger. Nå er jeg ikke direkte redd for maten som blir servert, men tar selvfølgelig mine hensyn med tanke på hva jeg likte før og ikke likte før. Jeg har aldri likt sauser, dressinger, poteter eller noe særlig grønnsaker. Det meste brekker jeg meg av, og gulper faktisk opp. Og da snakker vi slike ting som gjerne er standard på middagsbordet for de fleste. Men seriøst, trenger jeg like dem?

     

    Jeg kunne takket nei til sommerfesten, men hva hadde jeg vunnet på det?  Skal jeg vente på å bli klar til noe som jeg i utgangspunktet ikke vil bli klar for? Å dra på restaurant har som nevnt tidligere aldri vært noe mål for meg, men når situasjonen er sånn at det må til for å komme enklere inn i det sosiale på jobben - da trosser jeg frykten. For hvilken frykt snakker jeg om? Frykten for å spise ukjent mat? Nei. Jeg snakker om frykten for at andre skal se at jeg spiser. At folk skal se at jeg ikke er kjernesunn eller har stålkontroll. Det får meg til å føle meg liten og svak. Kontroll har ikke bare vært en del av livet mitt med anoreksi, men også av livet mitt før jeg fikk anoreksi. Kontroll er for meg like viktig som fornuft. Det er en egenskap jeg trenger for å fungere, men så kan det selvfølgelig diskuteres i hvor stor grad kontrollen er god eller dårlig. Denne gangen valgte jeg uansett å se bort fra alt som het kontroll, og heller overgi meg til det ukjente. Nå som jeg har startet et nytt liv skal jeg også ha nye rutiner, og jeg skal ikke lenger være låst i de gamle utvaskede mønstrene. En sommerfest var for meg glimrende anledning til å utfordre meg selv på nettopp denne arenaen. I forkant har jeg hatt blandede følelser, men jeg har på ingen måte vært sånn kvalm som jeg er hvis jeg gruer meg skikkelig i forkant av ting. Har mer hatt sommerfugler og spenningsknuter i magen - noe jeg tror er et bra tegn. Kanskje til og med et frisk et?

     

    Heldigvis hadde jeg tre valg da jeg skulle bestille. To helt uaktuelle, og et som virket overkommelig, eller ''spiselig'' skal man bruke mine ord. Det var en slags mix av grillet kjøtt med noe paprikasaus, salat og ris. Tja. Det kan jo være så mangt. Personlig foretrekker jeg kylling, men kan også spise svin - biff til nøds. Pølser sliter jeg med pga reflux og sure oppstøt, og hamburgere/kjøttkaker er virkelig ikke min greie. Det smaker ikke godt, og jeg sliter svelge sånt på grunn av den deigete og slimete konsistensen. Det sier vel litt om frøken selektiv. Vel uansett. Jeg tok en telefon til stedet. Ikke fordi jeg er redd for hvordan maten ble tilberedt, men fordi jeg trengte klarhet i hva slags kjøtt som ble servert og hvordan tilbehøret ble dandert. Ved siden av, eller oppå? Selvfølgelig kunne jeg bestilt en av de to andre rettene, men da måtte jeg takket nei til alle sausene, tilbehøret og potetene. Jeg måtte lagt til noe her, og fjernet noe der, for å få et måltid JEG kunne spise. Å endre på menyen var for meg helt utenkelig og alt for sykt. Sistnevnte en kategori jeg ikke vil kobles opp mot. I alle fall på en slik dag, i alle fall ikke når jeg har gitt uttrykk for at jeg nesten er frisk. Det siste jeg vil er å bli sett på som annerledes - spesielt det første ordentlige treffet jeg har med mine nye kolleger. Da skal folk møte en selvsikker, selvstendig og uredd pike. Jeg er naturligvis veldig småspist, så det å spise en hel middag visste jeg at jeg ikke ville klare, men jeg hadde satt meg som mål å spise det jeg likte, til jeg var forsynt og mett.

     

    I dag er det Søndag, og jeg sitter her med utrolig mange følelser når jeg nå skriver til dere - og ikke én eneste av dem er dårlig samvittighet. Ingen måltider ble skippet heller, og det til tross for det noe usikre restaurantbesøket. Jeg hadde det så fint i går, og alt gikk utrolig bra. Mine nye kolleger er helt supre, og jeg føler virkelig at jeg har fått et godt forhold til dem alle. Som person er jeg veldig sosial, så det hjelper meg nok mye når jeg nå skal sosialiseres inn i en ny jobb og på en ny skole, eller rettere sagt; i en ny by. Samtidig må jeg også si at folk i Hønefoss er veldig åpne, så her er det virkelig ikke vanskelig å finne sin plass. Jeg er allerede i ferd med å finne min. Og mange er kanskje nysgjerrige på restaurantmiddagen? Vel. Jeg fikk servert grønnsaker dynket i noe greier, dressing, paprikasaus, kjøttkake, grillspyd og gul ris. Den gikk bedre enn forventet. Jeg spiste det jeg følte jeg greide å spise (som vil si kjøttbiter med litt saus på og halvparten av risen), og det var ingen som brydde seg om hva jeg inntok. Det er jo nøyaktig det samme jeg hadde spist om jeg var frisk, for det var kun kresenheten som bestemte. Jeg talte ikke kjøttbitene eller lagde meg en ca beregning i hodet på ris eller saus. Jeg spiste til jeg følte meg stappet. Ja, jeg har kanskje liten magesekk, men hva så? Dette er i alle fall ikke noe anorektisk, som tidligere. For første gang på utrolig lenge greide jeg skli inn i mengden uten å virke som ''hun syke''. Det var selvfølgelig en milepæl, men det hjalp veldig å kaste seg ut i det. Nå har jeg på alle måter fått en bekreftelse på at de siste skrittene mot 100% ikke er så tunge som jeg først hadde trodd. Jepp, dette livet er bra for meg...

     

    Jeg er en person som gjerne vil strekke til overalt, og gjerne rekke alt som er mulig å rekke. For meg stod det ikke mellom jobbtreff og neonparty, men begge deler. Etter tre timer med jobben dro jeg bort til vorset, og igjen var det super stemning. Jeg hadde kjøpt outfit for kvelden, så denne gangen var jeg i alle fall litt mer egnet for anledningen. Det måtte for så vidt også være klær jeg ikke ville skitne til med maling, og med skapet fullt av mine favorittklær, var det sikreste å kjøpe noe nytt. Sier studenten som enda ikke har fått penger fra Lånekassen. Rundt 00 dro vi til en ny nattklubb. Så langt har jeg blitt presentert for tre stykker, men jeg må si at denne var den beste. Jeg har dårlig nok hørsel fra før, og når musikken overdøver pratingen så blir det ekstra utfordrende for meg - noe det ikke gjorde der vi var. I tillegg fikk jeg også henge fra meg jakke og veske, så det gjorde i tillegg jobben med å danse litt enklere. Fordi det nå er flere enn meg involvert, så kommer jeg selvfølgelig ikke til å fortelle om resten av kveldens påfunn - bare at det var utrolig gøy, og at jeg igjen er utrolig takknemlig for å få henge med så mange fine folk. Hodet traff puta i femtiden, men det gjorde ikke noe, for i dag er det hviledag som gjelder - og jeg har ingen tanker om å skrive når jeg stod opp. Jeg er nok litt tappet for krefter. Denne uka (fom Søndag) har ikke bare bestått av festing hver dag til sent på natt, men også forelesning, studielesing, 2 arbeidsøkter og en del ærender i forbindelse med flyttingen. Jeg skal uansett trene en økt med pilates for å hente inn energi. Kanskje jogge etterpå? Vi får se. Jeg er dessverre ikke den personen som får energi av å være med mennesker, men som henter energi når jeg er alene. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg trives i ensomheten. Det sosiale trenger jeg i aller høyeste grad, da det tilfører livet mitt så mye glede. Mine gamle lesere vet at jeg en gang var på randen til å ta livet mitt - en tanke jeg den dag i dag ikke kan begripe. Ting er bare for bra nå, og for første gang på over 8 år har jeg det ganske bra med meg selv. Jeg går ikke rundt og tenker at jeg er stygg, og jeg blir oppriktig glad når folk gir meg et kompliment. Ikke fordi jeg føler jeg må bli det, men fordi det gjør godt at andre liker meg for den jeg er. Jeg var ikke en usikker person før sykdommen, men har dessverre blitt det etter alt jeg har opplevd. Noe som er veldig naturlig. Jeg er så vant til at folk avviser meg, og det er også derfor jeg ikke tør gi ting en sjanse. Dette har snudd ganske om i fadderuka vil jeg si, og jeg har på en måte lært meg stole mer på at mennesker vil meg vel. At fadderne mine ikke bare henger med meg fordi de føler seg nødt og jeg er fadderungen deres, men fordi de faktisk synes det er ålreit. Håper jeg i alle fall. Å lese mennesker er nemlig noe av det vanskeligste som finnes, og jeg har på en måte gitt opp litt der. Rett og slett fordi jeg lett overtolker ting og fort blir pessimistisk. Til meg selv. Fordi jeg ender opp med konklusjonen; ''Jeg er absolutt ikke bra nok''!

  • 0

    Festlig studietid!

    Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, men et slikt samhold som dette har jeg sjelden opplevd. Jeg skal innrømme at jeg hadde helt middels forventninger til fadderuka, og at jeg i utgangspunktet kun skulle delta på litt. Vel. Litt ble til en del. Da jeg fikk faddergruppe i går fikk jeg ikke stort inntrykk, men det hadde med tiden å gjøre. Da jeg derimot møtte opp på vors få timer senere, var det noe helt annet. Jeg som ikke kjenner noen, følte plutselig jeg kjente alle. Det var helt utrolig. Jeg tror og håper at de folkene jeg nå har møtt er folk jeg også vil ha kontakt med senere. Vi hadde drikkeleker, noe som var veldig morsomt. Det løsnet også veldig på stemningen med litt alkohol i blodet. Og fordi jeg hadde spist greit på forhånd ble jeg ikke dårlig med en gang. Igjen var det få jenter og et overtall av gutter, men det gjorde absolutt ingenting. Jeg har alltid hatt mange guttevenner. Ja, jo. Der har vi svaret på hvorfor jeg aldri har hatt kjæreste. Uansett så må jeg jo si at det er fantastisk at jeg som jente på 24 år blir inkludert såpass bra. Selv etter at jeg fortalte om min forhistorie med sykdom og diverse. Det sier mye om menneskene her oppe. Og derfor kunne jeg ikke ta kvelden da jeg hadde tenkt, klokken 22. Det ble altså ut på byen etterpå, og selv om jeg både kjente meg svimmel, litt kvalm og trøtt, så var det så verdt å legge hodet på puta nærmere 3. Fordi frøkena måtte få i seg noen flere kalorier. Nå ser jeg veldig fram mot de neste fadderdagene. Jeg kan virkelig ikke gå glipp av dette, tross at det er noen forelesninger som ruller og går. Ja, for omtrent alle folkene er jo samlet på festene. Overalt hvor jeg går får jeg et smil, et hei og kanskje et håndtrykk. Har aldri opplevd maken!

     

    Det er ikke akkurat noen tempurseng jeg ligger på, men en sovesofa med to overmadrasser er faktisk ikke så verst. Jeg fikk gutta til å hjelpe meg med å slå den ut i går, ettersom en viss person ikke helt var i stand. Jeg har sovet veldig godt, selv uten sovetablett - sånn bortsett fra at jeg har våknet en del ganger. Første gang var rundt klokken 5, og fordi min mobil viser am og pm, skjønte jeg ikke om det var morgen eller ettermiddag. Jeg trodde et øyeblikk jeg hadde gått glipp av forelesningen min. Heldigvis hadde jeg ikke det, så jeg konkluderte med at det var trygt å sove videre. Jeg tror det at jeg våkner noen ganger om nettene nå i begynnelsen både har med gårsdagen å gjøre, men også det at jeg nå er utsatt for en del nye forandringer. Kroppen trenger å tilpasse seg. Ellers kjennes den fin ut. Ingen vondter. Jeg tror dessuten jeg greide meg på matfronten i går, men ser fram til å planlegge enda bedre i dag. Ting skjedde litt vel sporadisk kan man si, og jeg forbrant muligens en del flere kalorier enn jeg inntok. Akkurat det der er litt vanskelig å holde styr på nå i staren, men det blir vel noen gode rutiner der etter hvert. Nå som jeg starter dagene her i Hønefoss blir det litt enklere, så jeg skal straks ta fatt på frokosten og få stelt meg litt. Trengte bare noen minutter på å våkne og få i meg varmen. Sistnevnte null stress når sovesofaen måtte opp. Det er en fin liten treningsøkt i seg selv. Kl 12:15 har jeg min første forelesning, og den varer i 4 timer. Like etterpå skal jeg på min første opplæringsvakt på Elkjøp, noe som blir spennende. Og på kvelden blir det vel ut igjen...

  • 0

    Hvor skal jeg starte?

    Wow!! Det har vært mange nye inntrykk på én og samme dag. Jeg har nesten ikke ord. Akkurat som at jeg trenger å samle meg litt for å ta inn det hele. Først ankom jeg min nye skole, deretter møtte jeg mine nye skolekamerater, så mine nye lærere, så fikk jeg innføring i jussen og deretter hjelp til å velge emner for disse tre årene. På slutten av dagen ble jeg kjent med de nye fadderne og fikk enkel informasjon om fadderuken. Alt virker så fint, og det er et knall miljø her oppe. Var dog et lite stress med parkering da, så jeg har flydd til bilen 3 ganger for å flytte den. Men sånn må det vel bli når absolutt alt av elever og lærere tropper opp samtidig. Skolebøkene er også kjøpt. 4000,- fattigere der, altså. Pluss at ny synsundersøkelse er bestilt. Nye briller må frøkena ha. Selv om det koster. Har også gått til anskaffelse av bakeboller, for jeg som dårlig tåler gjær må ha en viss kontroll skal jeg spise gjærbakst. Nå sitter jeg her hjemme og slapper litt av. Hjemme, faktisk. Det føles utrolig rart å si det. Min adresse er faktisk i Hønefoss. I dag har det gått i ett, så det var det beste jeg fikk til var noen proteinbarer mellom slagene. Men til gjengjeld har jeg vært (sykt) flink og spist Grandis. Jeg liker ikke Grandis en gang, og har ikke spist pizza på sikkert hundre år. Ja, det er anoreksien sin feil. I tillegg har jeg tatt en real porsjon cottage cheese, helt uten å veie. Og sitter i tillegg her og gomler blåbær, men har mistet tellingen for lengst. Og dette var bare noen eksempler. Så ja mamma, dette går strålende! Akkurat som at dette nye livet lærer meg å gi f. Da jeg var på butikken isted ble jeg heller ikke lei meg da jeg måtte betale varene selv. Det var liksom en selvfølge. Å klare seg selv har for meg blitt så naturlig, bare. Og det på få timer?

     

    Om jeg er sliten? Nei, men det burde jeg vært. Jeg reiste fra Horten klokken 08:30, og ankom Hønefoss 1 t og 30 minutter senere. Eller; 1 45, mener jeg. 50km/t på E18 pga veiarbeid enkelte steder, og 3 lyskryss pga veiarbeid på lierveien. Men det gjorde ikke noe for frøken entusiastisk, det. Alt jeg kjenner på er spenning og masse energi - og jeg sov faktisk ikke et eneste minutt i natt pga det. Noen skal sove godt i natt. Det meste er på plass i skapene, og jeg er så takknemlig for den fine guttegjengen jeg bor med. Vi skravler og prater som om vi har kjent hverandre i evigheter, og gutta er så behjelpelige med alt fra bæring til montering av gardinstenger. Ingen tvil om at jeg vil trives her. Snart skal jeg ture bortover til skolen for å delta på fors og litt festing. Viktig å være med i fadderuka, i alle fall det man kan. Det blir nok ikke rølpefest og midnattsdans på meg, men jeg skal allikevel henge med så godt jeg kan. Morgendagens planer er nemlig forelesning og jobbing/opplæring, så det er viktig å være opplagt. Jeg har riktig nok mulighet til å sove litt lenger i morgen, men jeg tror ikke jeg gidder å gjøre det selv om. Nettopp fordi jeg nå skal komme inn i rutiner, og da er det ''stå opp og legge seg på samme tid'' - som gjelder. I alle fall på ukedagene. Hvis jeg tar tak i søvnmønsteret mitt nå, vil jeg garantert dra nytte av det de neste femti årene. Jeg har ikke ord for hvor lei jeg er av å legge meg på morgenkvisten, for så å stå opp på ettermiddagen. Det.ødelegger.fullstendig. Målet mitt er også at jeg unngår alt som heter allergitabletter (funker som sovetabletter) og heller kan få denne dype, naturlige søvnen. Kanskje innebærer det mobil- og dataforbud en stund før leggetid? Og dessuten bør jeg med overaktiv blære kanskje ta et par forhåndsregler? Som ikke å drikke 2 liter vann før leggetid, og når jeg blir tørst mens jeg ligger og venter på å sovne(!)?

     

    Jeg sier ikke at ting er gjort så enkelt som dette, men jeg har i motsetning til før nå et ønske om å skape gode og varige endringer. Søvnløshet kommer gjerne av stress og kan ikke bare gå utover konsentrasjonen og fokuset, men er også svært skadelig på kroppen. Dette kan igjen føre til en rekke konsekvenser og sykdommer. Som ung og sprek merker man kanskje ikke noe til dette, men i verste fall kan utviklingen sette hjerteproblemer og hjernesykdommer (Alzheimer, Parkinson) i full blomst. Sykdommer som både begrenser livskvalitet og fremtid. Vi snakker allikevel ikke bare om kjente sykdommer, men også flere ukjente dødsfall når vi ser på for dårlig søvnkvalitet. Det kan være alt fra høyt blodtrykk til svekket immunforsvar. Ting som i utgangspunktet for mange fremstår helt ufarlig. Søvn er altså ingen bagatellsak. Faktisk sies søvn å være like viktig som mat, og like skadelig som røyking og alkohol i for stort konsum. Det sier mye. Jeg tror de færreste tar faresignalene før de merker antydninger til migrene, utbrenthet og tretthet - men allerede da kan det være vanskelig å komme tilbake til den gode søvnen. Jeg har riktig nok slitt med det ene og det andre, men dette har vært på grunn av anoreksi, ikke søvnproblemer. Det er for meg anoreksien som har skapt et trøblete sovebilde. En natt sover jeg bare få timer, mens en annen sover jeg 15 timer. At jeg sover for lite, tviler jeg på, men jeg tror ikke det er bra å holde på slik jeg har gjort. Er det noe som skremmer meg, så er det nettopp insomnia, sovesyke, hjernesykdommer og hjerteproblemer. Fordi dette er sykdommer man må LEVE med, og som gradvis forverrer en.

     

    Risikoen for å få for lite søvn som student, er stor. Og under eksamenstiden, er den enda større. Selvfølgelig vil jeg prestere på skolen, og lese det jeg kan, men jeg akter ikke la det gå utover søvnen min. Da jeg gikk på ungdomsskolen og vgs kunne jeg sitte oppe til langt på natt, for så å dra på skolen 08:30 neste dag. Det går ikke lenger. Jeg er ikke en maskin, men et menneske. Og derfor må jeg ta mine forhåndsregler FØR og ikke etter. Helt ærlig så tror jeg at det skal gå fint. Hvis jeg er i aktivitet hele dagen blir jeg naturlig sliten, og jeg sovner da momentant. Jeg kan riktig nok holde meg gående på koffein, men ser ingen grunn til det for å holde ut lenger enn kroppen selv takler. Uansett så handler dette om vaner, og selv om de tar tid å innarbeide, så er de ganske vanskelig å vike unna når de først er på plass!

     

    På Lørdag/Søndag har jeg tenkt til å skrive et innlegg som jeg er litt redd for å publisere, samtidig som jeg også ønsker å dele det med dere. Det er liksom både stolthet over det, men også skam. Sistnevnte skjønner jeg ikke helt hvorfor. Uansett så får jeg sove litt på det, og tenke meg grundig gjennom. På alle måter tror jeg at jeg vil angre hvis jeg ikke gjør det også, nettopp fordi det er snakk om et såpass stort steg inn i den friske hverdagen... Tja, vi får se. Jeg er jo blitt ganske modig av meg, så!

  • 0

    87% fullført!

    Jeg har jobbet beinhardt og vist en vanvittig progresjon siden høsten 2016. Snart kan jeg med glede meddele at jeg er i mål på en forsvarlig vekt. Jeg var selvfølgelig så nysgjerrig på Lørdag at jeg bare måtte sjekke tallet. Som om det var et viktig resultat i en fotballkamp spilt av mitt favorittlag, eller et avgjørende tall på tippekupongen. Seriøst? Hvor kom dette uredde vesenet fra? Forskjellen på tidligere og nå, er at den gang var det anoreksien som forholdt seg til vekt og kropp, mens nå er det Madelén som gjør det. Før anoreksien hadde jeg ingen problemer med kroppen min. Aldri i verden om jeg skulle slanke meg, for jeg var jo en av de tynneste fra før av. Helsesøster lurte faktisk på om jeg hadde spiseforstyrrelser allerede i åttende klasse på grunn av en BMI hun mente var for lav og et matinntak som ikke lignet noe hun hadde sett før - men jeg bare bagatelliserte det, for den gang hadde jeg jo ikke problemer. Tanken om å klippe av puppene ble bare med tanken på barneskolen. Jeg utviklet ikke spiseforstyrrelser før i slutten av tiende klasse, men holdt det skjult i en god stund. ''Slankingen'' kom som lyn fra klar himmel da trening og sunnhet i regi av ortoreksien, eskalerte fullstendig - og derfra overtok anoreksien. Det ble rett og slett for mye med skole, trening og jobb for frøken perfekt. Jeg hadde plutselig ikke tid til å være Madelén, og dermed ble også familie og venner skjøvet bak lyset. Så gikk tiden og plutselig var mine problemer offentliggjort. Jeg var innom leger, BUPA og psykologer, men ingenting hjalp. For hver uke gikk jeg ned i vekt. Da jeg omsider ble tvangsinnlagt var jeg døende og skrekkelig tynn. Det stod om timer, og selv om de greide redde livet mitt, var det der marerittet skulle starte. Månedsvis med tvang, trusler, vold, veiing, regimer og næringsdrikker. Jeg hatet det noe helt enormt. Det verste var vektoppgangene, men heldig (uheldig) for meg, gikk jeg kun opp noen få gram i uka, og neste uke hadde jeg gått ned dem igjen. Jeg fikk høre at jeg hadde så høy forbrenning og måtte derfor sitte i rullestol, selv de 10 meterne fra senga til doen. Men den egentlige sannheten var vel at kroppen min ikke greide ta opp næringsdrikkene, og derfor la jeg ikke på meg av dem heller. Og for en som kun levde på den type kalorier sier jo det sitt til at fremgangen uteble. Uansett. Timene før veiing var grusomme. Jeg lå som oftest våken og ventet, kun for å bli ferdig med det. Og selv om jeg visste at vektoppganger ville gi meg mer frihet, så taklet ikke ''kompisen'' min den realiteten, overhodet. Noe han heller ikke har gjort i ettertid, og det er også årsaken til at jeg har stått veldig på stedet hvil i flere år. Tankene om å gå opp i vekt. Følelsen av å se mer fett på kroppen. Det har vært som å vente på en dødsdom. Ergo har det ikke skjedd. Mine foreldre kunne pushet meg, men hva godt hadde det gjort? Det prøvde de på før tvangsinnleggelsen, og det holdt jo på å ende skikkelig dårlig. Nei. Er man ikke klar for å gå opp i vekt, så vil man heller ikke holde seg der. Så enkelt. Det siste jeg ville var å være en svingdørspasient. Da var det heller mye bedre å fungere halvveis i et liv der jeg trivdes, hentet energi og hadde det bra - utenfor tvangsparagraf og sykehus. På veien har jeg prøvd å finne motivasjoner. Jeg trodde lappen i 2012 skulle gjøre meg frisk. Det skjedde ikke. Jeg trodde Klara (beetle) måneden etter skulle sende meg på Peppes. Det skjedde hvert fall ikke. Jeg trodde fullføringen av VGS skulle sende meg rett på jusstudiet. Noe som heller ikke skjedde. Jeg trengte tid. Jeg måtte summe meg, og finne ut hva jeg virkelig ville, og hvor mye jeg ønsket å leve livet mitt.

     

    Det har vært mye om og men, men fordi jeg nå begynner på juss i morgen, samt flytter til Hønefoss for godt, finnes det ingen vei tilbake. Det er derfor nå helt skjønt at jeg greier gi f og ikke lenger har noe depressivt anstrengt forhold til utviklingen, om man kan kalle den det (?) Jeg merker på kroppen at den blir sterkere dag for dag, at ribbeina blir litt mindre synlig og at lårene ikke lenger er pipestilker (!!!) Det kjenner jeg om jeg tar på dem. Plutselig har jeg 12 bukser i mitt nye skap, og ikke bare 2 - selv om de 2 også passer. Jeg trodde jeg skulle hate at mitt 30kilo+ skjelett forsvant, men det gjør jeg altså ikke. Ei heller griner jeg. Nettopp fordi hodet er et helt annet sted. Jeg har motivasjon nå. Nok til å knekke anoreksien 110%. Dessuten elsker jeg de fordelene min nye kropp gjør meg. Jeg trenger ikke å elske se kroppen av den grunn, men jeg kan love dere at jeg sjelden har hatt så god selvtillit som nå. Fordi jeg føler meg så uovervinnelig. Noe har altså alt dette ha gjort med meg. Spesielt fysisk. Nå kan jeg sovne på magen med hodet til venstre side, og ikke bare høyre, fordi nakken verker. Jeg kan løfte tungt eller springe uten å kjenne det i korsryggen etterpå. Jeg har ikke lenger ledd som verker 24/7 og knekker ikke i skulderakselen så fort jeg løfter opp overarmen. Men best av alt; jeg fryser ikke like mye, men er isteden veldig ofte varm og må ofte kle av meg istedenfor på meg. Det er for meg en helt annen verden. Jeg er jo så vant med å ha tights, joggebukse, singlet, trøye, fleece og jakke på meg, inne til alle årstider - så jeg rett og slett kler meg slik av vane. Ikke at jeg behøver det lenger. Og ikke bare det; Jeg drar på meg boblejakka når jeg skal gå tur, og jeg sover med vinterdyne ikledd flanell de varmeste sommernetter. En svett affære! Og jeg som trodde jeg alltid hadde vært frysepinn. Det er tydeligvis en forskjell på frysepinn og ekstrem frysepinn. Jeg fryser som mennesker flest, men jeg trenger ikke lenger vifteovnen når det er 27 grader ute. Ei heller trenger jeg en mugge med kokvarmt vann for å holde ut nede i peisestua. På vinterstid har det vært så håpløst så håpløst, og jeg har latt vifeovnen dure og gå i flere timer kun fordi jeg har måttet varme opp rommet. Og veldig ofte har jeg ikke orket å stå opp fordi jeg har vært for kald. Litt av et SYKT liv!

     

    Når jeg kommer til mitt nye bosted får jeg ikke bruke vifteovn. Det er ikke direkte ulovlig, men fordi det er svært så brannfarlig så er det kanskje greit jeg ikke tar sjansen? Fra før er det en termostatstyrt panelovn som dekker opp kvadratene for det lille rommet, så trolig er ikke poenget særlig stort. Må si jeg er litt spent på hvordan dette skal gå, selv om jeg egentlig føler meg rimelig trygg på at jeg vil komme meg helskinnet gjennom høst- og vintermånedene uten pappas strømregning. At solen står rett på hver morgen hjelper MYE. Så skal det også sies at jeg skal tilbringe ganske mange timer i forelesning- og lesesal. Skulle det uansett bli for ille har jeg alltids et klesskap fullt til randen av ull, fleece og dun - og jeg er verken fremmed for å ta en dusj, en tekopp eller en ekstra treningsøkt om det må til for å få varmen i kroppen.

     

    Jeg trekker forresten tilbake det med kroppstemperatur. Det beste er helt klart nå at jeg ikke har en kropp som lider. Jeg har nok komplikasjoner fra før, og det siste jeg vil er å forverre dem. Kanskje heller kroppen min nå kan reparere seg? Jeg er så lei av vondter, smerter og ubehag. Og ikke minst; av å engste meg. Det å leve med bekymringer er ingen god greie. Jeg har riktig nok vært flink til å ignorere dem, men det er begrenset hvor lenge man kan fravike tankekvernet. Vi snakker søvnløse netter, plutselige saltvannstårer og mindreverdighetstanker ut av en annen verden. Helt plutselig. Nå håper jeg bare så inderlig at den vekta jeg jobber meg mot også kan bli værende inventar i min hverdag. At jeg slipper ta denne kampen flere ganger. Jeg er så sliten og lei av alt som heter spiseforstyrrelser og anoreksi at dere aner ikke. Jeg har på en måte kommet til det punktet der jeg ikke, under noen omstendigheter, greier å se meg selv som syk lenger. Jeg er på en måte ferdig med å face spiseforstyrrelsen, og gidder ikke lenger bruke tid og ressurser på noe som jeg føler meg ferdig med. Det til tross for at jeg enda har noen kilo igjen. Poenget er at jeg er myyyye nærmere frisk enn syk. Heldigvis, takk og pris. Jeg prøver allikevel tenke på hva som kan vippe meg av pinnen, på faresignaler jeg må være obs på for ikke falle tilbake, men jeg kommer kun på én. Det må være stress og det at jeg glemmer å spise. Fordi jeg ikke eier sult- og metthet. Derfor gjelder det å legge en slagplan. En slagplan basert på durende intense alarmklokker, og penger eller nødmat i skolesekken eller vesken. Kanskje noen proteinbarer? Hvis ting ikke er tilgjengelig kan måltider lett la seg forskyve, og det er min største fallgruve pr dags dato. Jeg er en mester på å forskyve ting. Derfor gjelder det å ta seg pause når jeg skal, og heller bruke de minuttene som trengs på å få i meg kaloriene. Alt annet kan vente. Begynner jeg først å tulle, så er det alt for lett å havne i denne spiralen der alt skjer tilfeldig. Tilfeldigheter kan være vel og bra de, men ikke uten kontroll. Jeg skal riktig nok ikke ha noen kostliste, for det mener jeg bare er tull, da det for meg blir en greie om å bevise at jeg kan spise minst mulig av lista. Ja, jeg vet. Helt teit! Det jeg derfor skal gjøre er å saumfare produkter som jeg vet bidrar godt til vekta, og derfra planlegge måltidene mine. Tro meg; dette er jeg klar over!

     

    Når jeg er på målvekta mi vet jeg ikke, men i dette tempoet er det nok ikke lenge til. I alle fall er det hva jeg håper. Og så lenge jeg da greier holde den vekta, som da forhåpentligvis er den jeg trives på, og som kroppen min ikke lider av, så er det mer enn godt nok. Da trenger jeg ikke gå rundt å virke syk eller stakkarslig. Ikke at jeg har gjort det før heller, men man har jo sett at jeg har vært litt ekstra tynn liksom. Nå skal jeg jo studere da og har ikke tid til å dvele ved fortiden min. Fordi den nettopp er; fortid. Fortid, fortid, fortid. Nå er det framover som gjelder og framtiden som er i fokus. Dessuten er dette den veien JEG føler er riktig å gå. Uansett om jeg på et sunt ståsted vil slite med mat og/eller tanker omkring kropp så vil jeg ikke at andre skal vite det. Ok, så vil jeg alltid være selektiv og kresen, men det var jo Madelén før anoreksien, så akkurat den biten bryr jeg meg ikke så mye om. Jeg snakker mer om redsel for forbudt mat. Ikke avvisning av grønnsaker, eller dårlige dager. Folk sier at de fleste med spiseforstyrrelser er normalvektige, men sorry, den gruppa vil ikke jeg være en del av. Da føler jeg at jeg håner de som faktisk sliter. Jeg vil aldri mer definere meg selv som spiseforstyrret med mindre det synes på kroppen min - og la oss håpe det aldri skjer etter jeg har fullført ''barneskirennet''. Dette betyr derimot ikke at jeg ser ned på de spiseforstyrrede (uansett vekt) som trenger hjelp og støtte. Jeg har full forståelse for at vi alle er forskjellige, og ulikheter trenger individuell behandling. Så enkelt, og så vanskelig!

     

    Og der var nok et langt innlegg publisert! Jeg sliter rett og slett med å skrive kort når jeg først skal blogge, rett og slett fordi jeg har så mye på hjertet. Forandringer må jo dokumenteres og dette er en viktig del av min vei mot 110%. I morgen er dessuten den store dagen, og jeg er superspent. Bloggen blir definitivt ikke stående stille da heller, så følg med!

  • 0

    Osteoporose, artrose og senebetennelse

    Osteoporosen fikk jeg påvist tidlig, rundt 18 år gammel, og den forsvinner dessverre ikke av seg selv. Til tider kjenner jeg at det verker i leddene, spesielt hvis jeg har stått eller sittet for lenge i en stilling. Uansett hvor flink jeg er så vil det ta tid før ting bedrer seg. Skjelettet er på sitt sterkeste mellom 25-30 år. Derfra går det bare nedover. Jeg har på ingen måte noen tid å miste. Jeg husker jeg i begynnelsen satt og studerte ex phil med konstant sviing i rygg, og det var ikke spesielt behagelig. Nå som muskulaturen har kommet seg mer får jeg ikke lenger de samme smertene, men det er klart jeg må passe på. Det skal ikke mye til før jeg kjenner antydninger til det ene eller andre. Jeg er derfor nødt til å prioritere gode sofaer, gode senger og gode kontorstoler i tiden som kommer. Får jeg først vondt et sted så tar det gjerne tid før det leger seg, og fordi jeg er litt sånn som innbiller meg at jeg har vondt, så går det gjerne ytterligere tid. Det er noe psykisk ved det. I Mars begynte jeg få alvorlige problemer med tommelen, og jeg slet tidvis så mye at jeg ikke greide skrive på dataen en gang. Mamma kjøpte derfor en støttesak til meg til rundt femhundre kroner. Intet mindre. Det hjalp noe, men ikke nok. Med støtten kunne jeg i det minste skrive på data, men ikke for hånd. For dere som lurer; Alle mine stensiler fra ex phil er skrevet for hånd. Rundt 10 utfylte ringpermer. Igjen slo det psykiske til, og jeg begynte google det ene og det andre. Kom til slutt frem til at jeg hadde artrose (slitasje i tommelen), og at dette virkelig kunne sette utdanningen min i fare. Legen trodde faktisk det samme, men røntgenen var heldigvis negativt. Trolig var det bare en god gammel ''mobiltommel'', slik venninnen min sa. Nå, etter, 4 måneder, er hånden rimelig normal. Jeg kjenner antydninger til at tommelen er vond, men det er nok mer på grunn av mobilbruk enn databruk og skriving for hånd. Jeg prøver derfor å minke litt på tekstingen og heller benytte meg av messenger her på pc'en. Samt at jeg prøver å anstrenge meg minst mulig. Har nemlig en tendens til å legge all min kraft på hver tast når jeg trykker. Så de gangene jeg høres ut som en stresset børsmegler stopper jeg opp. Da er det hakket for mye. Jeg fryktet virkelig at tommelen skulle ødelegge alt. Hadde den forholdt seg slik den gjorde, er jeg neimen ikke sikker på om jeg hadde orket studere så mye som planlagt. Krysser fingrene for at den forblir sånn.

     

    Til slutt har vi senebetennelsen i høyre benet. Jeg som ikke kunne gå på en-to uker måtte jo ut i sykemelding til slutt, og selv om jeg ikke var 100% etter sykemeldingens slutt, så er også den tilbake der den skal være. Det jeg gjorde var å være i ro de dagene jeg hadde fri, droppet alt av gåturer i over to uker, og satt på stol konstant mens jeg var på jobb. I tillegg skrev legen ut sterke 600 ibux til meg, så også dem har tatt en del av betennelsen. Hvor mye bandasjen hjalp vet jeg ikke, men vil nå tro at det å holde benet i ro har vært viktig. Å gå på mølla er ingen fare lenger. Jeg greier også å hinke på et ben, og bære tyngre ting. Til og med gå på fjelltur i ulendt terreng. De begrensningene jeg hadde i slutten av Juni er helt borte.

  • 0

    Fjellgeitene

    Jeg merker jeg begynner å bli litt stresset nå. Ikke fordi jeg skal flytte og har masse greier å tenke på i forbindelse med det, men fordi det er så mye jeg skulle gjort med mamma før flyttingen. Hele tiden har jeg tenkt at vi har god tid til å farte hit og dit, eller ordne med det og det, men sannheten er; det har vi ikke. Og det som skjer nå er at jeg prøver presse 1 års mor-og-datter-tid inn på bare en knapp uke. Jeg vet ikke helt om jeg greier det, så jeg får ta en ting av gangen. Nå kan jeg imidlertid krysse topptur av listen, og jeg har omsider fått testet mine nye fjellsko og fjellbukse som jeg fikk til jul. Sist jeg prøvde buksa hadde jeg ikke sjanse til å bevege meg en meter med den på. Nå satt den perfekt! Det ble en tur til nydelige Skibergfjell, som ligger i Hof kommune, i retning Eidsfoss. Det er det høyeste punktet i Vestfold på 632 meter over havet. Dog ikke det høyeste fjellet, for det er Vestfjellet, naturlig nok, og det passerte vi på vei opp til Skibergfjell. Ned derfra igjen gikk det en runde, og det var enkelt å følge med på løype og kart. Totalt brukte vi ca 2 timer (++ pga bildetaking!!!) på nesten 1 mil, og det var helt passelig. Ikke det at jeg ikke kan gå langt på fjellet, og normalt sett hadde nok denne turen vært i minste laget for meg, men akkurat nå, kun to dager før jeg skal reise, ser jeg ikke poenget med å ta meg helt ut. Da mamma og jeg var i Arendal for noen år siden var det nettopp slike småturer vi dro på, så det passet egentlig midt i blinken, da hun har etterspurt det. Været holdt seg stabilt med sol for det meste, og det var verken for varmt eller kaldt. Helt passe! Jeg ble fort varm da vi gikk oppover, men litt grøssen så fort vi satt oss ned. Kroppen kjentes overraskende fin ut, og jeg merker at jeg er i en særdeles bra form. Bedre enn på lenge. Jeg hadde ingen vondter da jeg gikk og heller ikke etterpå. Ofte pleier jeg ha særdeles med smerter i både rygg og hofter, men det merket jeg ingenting til i dag. Mye skyldes nok vektoppgangen. For sikkerhets skyld tok vi jeg allikevel og trente litt yin yoga da jeg kom hjem. Dette er en super yogaform jeg ble introdusert for på Tirsdag, der tøying er i sentrum. Helt perfekt for stivheten og osteoprosen selv. Alt i alt; en flott ''avslutning'' før Hønefoss... Tenk at jeg reiser om 2 dager!!

    Mamma på blåbærtur - bokstavelig talt... 

     

     

    Etter dette innlegget er publisert skal jeg ta fatt på redigeringen av videoopptaket fra 17 Mai, da jeg var russ i 2011. Bare tanken gjør meg sliten, samtidig som tanken på å la være gir meg dårlig samvittighet. Ergo er ikke valget vanskelig. Og nå som pakkingen er på hell, har jeg faktisk en del tid til overs. Det eneste som gjenstår er som sagt de tingene som ikke kan pakkes ned før i morgen, hvilket som gjør at jeg ikke kan røre dem helt enda. Har prøvd å avtale med noen venninner i tiden før avreise, men det ser ut til at de fleste er opptatt, så det blir nok til at jeg får fullt program de feriene jeg kommer ''hjem''!

  • 0

    Det siste jeg ville var å såre dere...

    Den maidagen i 2010 da vi dro til legen og jeg fikk diagnosen anoreksi, da var det siste jeg ville å såre dere.

    Den junidagen i 2010 da jeg lå og vrengte meg på gulvet i raseri, da var det siste jeg ville å såre dere.

    Den sommerferien i 2010 da alt jeg fokuserte på var forbrenning og sult, da var det siste jeg ville å såre dere.

    Den høstdagen i Oktober i 2010 da vi var på BUPA og jeg ikke ville samarbeide, da var det siste jeg ville å såre dere.

    Den perioden da jeg under tvangsinnleggelsen ikke ville spise, ikke ville dusje, ikke ville smile, selvskadet meg og forsøkte ta livet mitt - selv da var det siste jeg ville å såre dere.

     

    Å såre dere var aldri noe jeg ønsket, men når man får en sykdom som er så altoppslukende at ingenting annet betyr noe, så kan dessverre det bli et faktum. Når jeg tenker tilbake gjør det smertelig vondt å vite at dere måtte ta del i disse tunge stundene, og enda verre gjør det å vite at jeg ikke en gang brydde meg hvordan dere hadde det. Som anorektiker hadde jeg ikke sjansen til å det. Jeg var selve definisjonen på syk, egoistisk og alvorlig deprimert. Det fantes ingen Madelén.

     

    Jeg stod der på bar bakke; tiltaksløs, sjanseløs og hjerteløs. Alt det fine jeg tidligere hadde beriket livet mitt med, var kun små sandkorn i den store ørken. Kun ørsmå gleder jeg så vidt hadde mulighet til å finne tilbake til. Og blant en av disse gledene var dere; familien min. Jeg greide ikke vise dere kjærlighet og takknemlighet den gangen stormen herjet som verst. Dere ble bare mine tilskuere og blasse skygger. Det er ikke før i ettertid jeg faktisk har forstått hvilken jobb dere gjorde, og det at dere aldri vendte ryggen til meg, gjorde trolig at Madelén nyttet ta tilbake kontrollen. Jeg håper dere nå kan se hvor langt jeg har kommet, og at dere sammen kan dele litt av seieren med meg. Om ikke gullpokalen, så bronsemedaljen i det minste. For det er nemlig ikke bare jeg som har tatt disse stegene. Dere har tatt de med meg. Ikke fordi dere har pushet og mast på umuligheten selv, men fordi dere har holdt ut med meg, støttet oppunder og elsket meg når jeg fortjente det minst. Sammen har vi utrettet det som nært sagt var umulig, og den fremtiden vi alle trodde var milevis unna, er kun dager fra å bli realisert. Og for meg er dette beviset; Man kan være dødens syk og allikevel strebe etter å oppnå de hårete målene sine. Ja visst er det en prosess og en tålmodighetstest uten like, samtidig som det også er en drivkraft mot noe større. Hva man har opplevd, definerer ikke hva man kan oppleve. Begrensningene er det kun DU som setter, for mulighetene vil alltid være der. Det handler bare om å jobbe hardt nok og utnytte den vilje man har fått!

  • 0

    Naken for en uke?

    Neida. Så ille er det ikke. Jeg har heldigvis vært smart og holdt igjen noen (mange) klesplagg, litt undertøy, sko og jakker her hjemme - tross at veldig mye ligger pent brettet og hengt opp i skapet mitt i Hønefoss. Heretter vil det for meg være naturlig å ta med en koffert når jeg skal hjem til Horten, eller hjem blir kanskje feil å si? Det er Hønefoss som er hjemmet mitt nå. Jeg skal i så fall bare på besøk til Horten, og som gjest er det koffert som gjelder. Eneste plaggene som ikke blir med meg er naturligvis bunaden, en del kjoler, sommerplagg og klær jeg ytterst sjelden har brukt, men som jeg ikke får meg til å kaste. Ellers har jeg gitt masse til UFF ellers prøvd på salg uten hell. Resten ble med på flyttelasset. Vi snakker 5 flytteesker, 1 koffert og 2 bager med klær. Bevares så tomt det er nå. Opprydning gjør virkelig sitt. For en tid tilbake tok jeg også en skikkelig opprydning i smykkeskrinet, samt plasserte det som var til overs i smykkeposer. Dette er av såpass store affeksjonsverdier og reelle verdier at jeg ikke våget ta de/det med meg. Jeg gikk kun for noen få av de smykkene og øredobbene som jeg har brukt mest, og som jeg ikke er så himla redd for. I flere år gikk jeg å trodde at jeg hadde mistet ringen jeg fikk av mamma og pappa, og smykket jeg fikk av Aleks til konfirmasjon, men det hadde jeg altså ikke. Og aldri livet om jeg vil risikere å tro det igjen. Når det kommer til sko har jeg valgt å ta med det jeg kan, for alle årstider, utenom vinter. Jeg er utrolig vinglete hva angår skotøy, og kan skifte fra time til time. Helst foretrekker jeg flate sko, og har flere par av dem, men i ulike farger, i ulike stiler og i varierende grad når det kommer til komfortabelt. Nå som jeg akkurat hatt blitt 100 prosent etter senebetennelsen velger jeg med omhu kan man si. Det ble også noen høye heler, men det er ene og alene på grunn av utelivet. Jeg har ingen planer om å sprade rundt på klikklakksko på skolen. Såpass businesskvinne har jeg enda ikke blitt. Jeg vil nok se ut som en normal student tenker jeg, med ryggsekk, joggesko og pensumbøkene under armen.

    Et lite minne fra RASP fikk også bli med. Haha.

     

    Var en tur oppe med flyttelasset i går, og da gikk jeg også til innkjøp av en rullgardin og en puff som kunne passe til sofaen. Den jeg fikk låne av mamma og pappa var ikke helt matchmatch. Nok en gang hele familien på tur - noe som for meg betyr veldig mye. Spesielt det at de ofret så mye tid. Vi dro opp tidig på dagen, og var hjemme intet senere enn 00:30. Ergo brukte vi litt tid. Først var det å bære ut av bilene, så plassere det resterende av håndklær, ekstra sengetøy og undertøy i skuffene. Deretter kjørte jeg med gutta til Bohus og Jysk for å kjøpe det siste vi manglet. I mellomtiden stod mamma i huset og strøk og la inn klær. Det som tok tid var ikke utpakkingen, men monteringen. Først var det stålampen, så rullegardinen (som tok evigheter), deretter en skuff (fra forrige gang), puffen, monitoren, en knagg og en klokke. Sykkelen måtte også plasseres i garasjen. Godt jeg har en handy familie, sier nå jeg. Da jeg tok siste ryddings på rommet dro familien for å spise pizza, selv om greia egentlig var den at vi misforsto hverandre og pappa hadde min bilnøkkel så jeg ikke fikk kommet etter. Men men. I mellomtiden fikk jeg tatt masse nye bilder av rommet, og det er jo greit å gjøre det når man er alene i huset. Nå håper jeg virkelig at jeg forblir i Hønefoss en stund. Det å pakke er et ork uten like, og dessuten er jeg utrolig fornøyd med rommet mitt. Synes det er så fint! Men selvfølgelig; kommer jeg inn i Bergen eller Oslo neste år, så må jeg nesten takke ja pga tryggheten rundt det. Kommer jeg derimot inn nå til høsten eller Januar, velger jeg bli i Hønefoss. Har tross alt innlosjert meg veldig bra, samt at jeg har en trygg og superduper jobb. Nå er planen å roe ned noen dager her hjemme, for det trengs!

     

    Wow. Nå nærmer det seg virkelig! Første forelesning, eller obligatoriske møte, er kl 10:30 den 16. Det er også den dagen jeg kommer til å kjøre opp til Hønefoss, og offisielt flytte. Ser ingen grunn til å henge der for moro skyld når det ikke skjer noe i mellomtiden. Da er det så mye hyggeligere å tilbringe de siste dagene med familien, især nå som pakkingen er ferdig organisert. Slike ting som putevar, laken, vannkoker, kjøkkenvekt og elektriske duppeditter (pluss noen ting til) får bli med dagen jeg flytter. Rett og slett fordi jeg ikke kan klare meg uten disse greiene en hel uke. Jeg tør heller ikke etterlate en harddisk full av bilder og viktige dokumenter der oppe. Uansett. Fadderuken pågår faktisk fra 16 og helt til den 26 August, og gir tilgang på flere av utestedene i byen. Jeg pleier være flink til å lytte til kroppen, men vet at jeg har lett for å la meg rive med så fort ting blir gøy. Både når det gjelder på konsumeringen, leggetidene og diverse. Er det noe jeg ikke ønsker så er det å være småsyk og sliten på skolen neste dag, for ja; det er forelesninger i fadderuken. Dog betyr det ikke at jeg skal backe ut på noen som helst måte. Jeg skal kjøpe inngangsbånd og delta på det jeg føler jeg har ork og lyst til. Det er ikke snakk om å utnytte båndet for å få mest mulig for pengene inn i de sene nattetimer - kun bli kjent med de andre studentene og være med på noe av det sosiale. Slikt er nemlig superviktig - spesielt for meg (oss) som er helt nyinnflyttet!

     

    Og hvordan går det i huset? Så langt har jeg truffet tre gutter, og foreløpig er det kun de jeg vet at jeg skal bo med. Det kan se ut som det kun blir jeg som eneste jente, men vi får se. Er enda to rom som jeg ikke kjenner til eier enda. Det er uansett ingen hemmelighet at jeg trives godt med gutter, og nesten omgås bedre dem enn jenter som venner, så for meg er det ingen hindring. Har allerede begynt å prate en del med mine nye samboere, og alle virker kjempeålreite. Men, ingen romanser - bare så det er sagt. Min mor spøker nå med at jeg kan leke husmor og da få hjelp til det ene og det andre - men helst foretrekker jeg klare meg på egen hånd. Selvfølgelig greit å spare ryggen (mtp osteoporosen), men en lyspære og noen bilder skal jeg alltids greie få opp selv. Jeg er jo 24. 

  • 0

    Forsikret mot det meste & Elkjøp Hønefoss!

    Med tanke på hva jeg har hørt fra tidligere venninner så hadde jeg forespeilet meg en sum fra lånekassen. Jeg hadde sett for meg hvilket beløp jeg fikk utbetalt hver måned. Som student trenger en alle penger en kan få, da det både er dyrt å bo og leve i en annen by - sammenlignet med å bo gratis hjemme. Ble derfor overrasket da jeg fikk innvilget pengene (stipend + lån), for utbetalingene pr måned var noe høyere enn jeg trodde. Hvilket som kommer veldig godt med når jeg nå skal begynne å betale husleie, boutgifter, innbo, mat, studentrelaterte ting, bilrelaterte ting, bilforsikring, andre forsikringer og den slags. Veldig mange studenter tenker nok ikke på nytten med en forsikring, men sannheten er at et lite feilsteg kan koste stort og gjøre en til gjeldsslave i flere år frem i tid. Om hun som sovnet fra pastakjelen måtte ut med millioner for å ha brannskadet huset, er jeg usikker på, men allikevel. DNB-konsulenten ville selvfølgelig selge meg det dyreste, men hadde nok et poeng med denne skremmende historien også. Jeg bet dog ikke helt på, men skjønte absolutt alvoret. I en travel hektisk hverdag kan enhver person bli distre og da kan mye skje. Dessverre er det alt for få studenter som skjønner dette alvoret. De tar isteden en sjanse, fordi de ''ikke skal studere så lenge''. Pluss at veldig mange tenker at foreldrenes forsikring dekker dem når de studerer, noe som i veldig mange tilfeller er feil.

     

    Jeg snakket både med DNB og IF for å bestemme meg. Til slutt valgte jeg å gå for en slags pakke som inkluderte både innbo, ulykke og reise i ett. Livsforsikring behøver jeg ikke enda, på grunn av min lave alder og fordi jeg trolig ikke omkommer med det første. Jeg tok ikke den dyreste forsikringspakken, men heller ikke den billigste. Dekningen er riktig nok større enn jeg trenger, men det er bare fint. Da kan jeg med garanti vite at tingene mine og jeg som person er 110 prosent forsikret. Skulle det dessuten komme noe i veien (sykdom, ulykke, familierelaterte ting, osv) så vil jeg få tilbake en viss sum for skoleåret og studielånet. Jeg vil få tilbake penger om jeg ikke får dratt på skoleturer pga det ene eller andre, og jeg vil få tilbake penger om tingene mine blir stjålet eller ødelagt. Ikke at jeg tror det skjer, men er lurt å være på den sikre siden. Man kan aldri vite om det plutselig skjer meg. Og i studietiden har jeg ikke mulighet til utlegg på flere tusen kroner hvis jeg kan slippe unna med en enkel egenandel. Nei. Når det kommer til forsikring føler jeg ikke at jeg kan være naiv og godtroende, for sannheten er at uhell, ulykker og den slags kan ramme hvem som helst. Til og med meg. Bare se på sykdommen min. Jeg var en av de få som fikk anoreksi. Altså var det aldri et tema å droppe forsikring. Det var noe jeg skulle ha. Jeg ofrer gladelig lunsjer i kantina, utepils, kaffekoppen eller shopping for å få det til å gå inn i budsjettet mitt. Og dessuten var det ikke så dyrt som jeg trodde heller. En slik månedlig utgift kan hvem som helst ta seg råd til, også studenter. Det mener jeg virkelig. Studenter flest er nemlig generelt altfor dårlige til å sette seg inn i slike elementære og viktige ting. Det er en grunn til at både rettslæreren min og økonomilæreren min snakket om at deres fag burde være obligatoriske på videregående. Ikke bare ungdommer, men også mannen i gata, kan for lite om privatøkonomi, forbrukerkjøp, avtaleinngåelser, rettighetene sine, osv, osv når de flytter hjemmefra eller etablerer seg. Nesten litt skremmende.

     

    Målet mitt er å spare litt hver måned, uten at det skal gå på bekostning av livssituasjonen, trivselen og vekten min. Pengene jeg sparer vil enten bli brukt som belønning i slutten av skoleåret eller som nedbetaling av lån låst på en egen konto. Det kommer litt an på hvor mye jeg greier å spare. Så tenker jeg også det at Lånekassen ikke er bra nok, og at jeg som fulltidsstudent bør ha en ekstra inntekt skal jeg greie nedbetale innen rimelig tid. For meg har det aldri vært noe tema å jobbe noe annet sted enn Elkjøp, så det var nettopp derfor jeg tok kontakt med varehussjef i Hønefoss. Faktisk noe både familie og venner anbefalte meg å gjøre, men det var først uken ETTER jeg hadde søkt. Elkjøp ligger kun 5 minutter gangavstand fra skolen, så det kunne ikke bli annet enn perfekt. I tillegg til at jeg deler hus med en som jobber der. Tross at varehussjefen sa de var fulltallig og ikke trengte folk, var han vel så optimistisk og ville snakke med meg. Det skjer gjerne utskiftninger i bransjen og mye kan derfor skje på kort tid. Da jeg så tok kontakt med han noen uker senere fikk jeg vite at det var blitt en som skulle slutte, og plutselig var det altså en ledig plass. Ville den bli min? Som alltid er jeg god til å time, så jeg avtalte et møte den dagen vi skulle opp med det første flyttelasset. Sjefen var da på ferie, så jeg fikk snakke med to av hans stedfortredere. 1 time satt vi der og skravlet, og det føltes som alt annet enn et seriøst jobbintervju. Praten gikk lett og greit, og vi hadde en utrolig god kjemi fra første sekund. Jeg følte med en gang tillitten fra disse menneskene, og det var en utrolig betryggende følelse. Jeg spilte med helt åpne kort, og fortalte eksakt hvordan situasjonen var og hadde vært, og også kom til å bli. Derfra fikk det bare bære eller briste. Det som uansett var viktig for meg var å fokusere på at jeg kunne være et bra tilskudd og en ressurs for dem, med tanke på min lange (7 1/2 års) fartstid i Elkjøp - samt at jeg kjenner meget godt til systemet og policyen fra før. På forhånd hadde jeg besøkt butikken. Vi var der den dagen vi dro på hus- og leilighetsvisninger, fordi jeg var så nysgjerrig. Det første som møtte meg var en utrolig ryddig butikk, og de ansatte var ekstremt imøtekommende. Jeg sliter selvfølgelig med å si at noen butikk er bedre enn Horten (for den har jeg tross alt vært med å bygge opp), men dette var definitivt en god nummer to - absolutt et sted jeg kunne trives!

     

    6 dager senere ringte telefonen, og jammen fikk jeg ikke jobben. Noe som både gjorde meg lettet, men også veldig veldig glad. Dette er en stor mulighet for meg. Som om ikke det er vanskelig nok å få jobb i Elkjøp, så har jeg nå en stilling i både Horten og Hønefoss - mens jeg studerer og er med venner, og mens jeg er på ferie og hjemme hos familien. Jeg føler meg så privilegert. Nå ser jeg utrolig fram til å begynne i Hønefoss. Allerede satt opp på skiftplan. Kun ansettelseskontrakten som gjenstår. Dette skjer altså. Jeg skal til pers noen timer for opplæring neste uke (etter skolestart Onsdag), og er etter det satt opp 2-3 ganger pr uke. Helst skulle de hatt meg der ganske mye mer, men så bor jo ikke jeg i Hønefoss for jobbens skyld ene og alene. Det er jo studiene jeg kom for. Om jeg gaper over for mye nå? Nei. Jeg tror ikke det etter at jeg har saumfart skolens timeplan grundig - tross at det enda er en del som er uklart og usikkert. Heldigvis får jeg mer info på oppstartsdagen. Det jeg uansett vet er at som fulltidsstudent blir det mye tid utenom, selv om jeg kommer til å lese mange timer hver dag, i tillegg til forelesningene. Ser forresten ut som ex philen min blir tilpasset, så jeg slipper ta den på nytt. Altså; det hadde jeg aldri trodd, bare håpet så inderlig. Ex phil er supergøy, men også ekstremt tungt. Ingen tvil om det. Noen studiepoeng mindre å jobbe for der altså, og min superkarakter blir stående. Så får vi krysse fingrene for at jeg er like flink i resten av fagene, men tenker ikke det skal bli noe problem ettersom jeg er genuint interessert i alt som har med lov&rett å gjøre. Jeg har selvfølgelig ingen intensjon om å jobbe meg i hjel, men fordi jeg er en rastløs person sliter jeg med ''og ikke ha noe å gjøre''. Det absolutt verste jeg vet om er dødtid. Jeg blir faktisk mer sliten av å sitte stille enn å være i aktivitet - og det skal mye til før jeg blir ordentlig sliten. Selv om jeg ikke har noen plan om å teste det ut, eller tøye strikken så langt. For selv om jeg gjør mitt beste, så er jeg ingen superwoman overhodet. Som alle andre mennesker må jeg også strukturere dagen,  planlegge og hente meg inn. Jeg skal ha tid til å spise, trene, slappe av (?), blogge, holde huset i orden, handle mat, skype og være med venner - i tillegg til jobb og skole. Jeg skal også ha tid til å ta i mot besøk eller reise hjem noen turer om jeg vil - selv om det ikke er planen med det første. Det er ikke et hektisk liv jeg har fått meg, men det er en full timeplan. Viktig forskjell, og veldig annerledes enn hvordan det har vært de siste årene. Jeg er dog meget klar på at dersom det blir for mye jobbing, så er jeg nødt til å si fra - noe Elkjøp virket være fullt innforstått med. Dette må jeg bare kjenne på selv, men så har jeg tross alt jobbet 4 dager i uken mens jeg i våres studerte, og det gikk da fint å balansere. Og da sto jeg også opp ganske sent, så mange timer av dagen falt bort. Noe som ikke vil skje nå, da jeg begynner rundt 8:15 på skolen. Ikke helt hva jeg foretrekker, men noe jeg blir vant til rimelig fort. Madelén er nemlig god til å tilpasse seg og komme inn i nye rutiner!

  • 0

    Endringer med bloggen...

    Jeg har store vanskeligheter med å tro at jeg vil bli syk igjen. For å presisere før noen spør; Med syk mener jeg den apatiske jenta uten fett og livsglede. Den ugjenkjennelige versjonen av meg selv. Det er henne JEG har kvittet meg med. Hva så om det tok tid? Dette er ikke bare noe midlertidig og ustabilt, men flere grunnsteiner som står bom fast. Det er ikke lenge før huset er på plass. Selv om jeg vet jeg ikke er erklært frisk før det skjer, så har jeg (og de rundt meg) allikevel sluttet omtale meg som syk, anoretisk eller spiseforstyrret for lengst. Det blir bare nevnt som fortid. Som noe tilbakelagt. En erfaring på godt og ondt. Jeg kan bare ikke ha en sykdom hengende over meg lenger. Nå er motivasjonen for stor til den slags. Jeg skal jo studere juss.

     

    Bloggen vil leve videre, men hvordan den utarter seg, er vanskelig å si. Selvfølgelig vil jeg fortelle om hvordan jeg takler skolehverdagen, flytteprosessen og en ny by, etter mange år som syk. Samtidig vil jeg også bruke bloggen som en informasjonskanal til mine nærmeste, for å fortelle at jeg har det bra, lever (haha) og ikke kjører meg på bunn. Bloggen vil nok gli noe mer over i det hverdagslige (ref; kategori ''studentliv - som mange trolig har merket), og jeg håper dere vil følge meg på reisen min fremdeles. Forandringene skyldes ikke bare det at jeg skal starte på jusutdannelsen, men også det at jeg er langt nærmere en frisk hverdag, enn en syk en. For meg blir det da urealistisk å skrive innlegg opp og innlegg ned om hvor tungt jeg har det og hvor utfordrende hverdagen er. Dersom det derimot er tilfellet, så skal jeg selvfølgelig servere dere mine indre tanker. Et sted må dem jo ut. Jeg er dog forberedt på at alt ikke vil gå av seg selv. Å ta en utdannelse er krevende, uansett om man er syk eller frisk. Å gå på studier som medisin, psykologi eller jus er kanskje noe av det tøffeste man begir seg ut på, så da kan ikke hver dag være en rosemalt sky. Dere skal derfor vite at jeg har dette i bakhodet når jeg nå flytter noen mil unna og starter på veien som jurist (senere advokat). Og ja. Jeg er sikker. Dette er riktig for meg. Jeg er ikke i tvil om at jeg vil komme meg til målstreken. Tidligere tenkte jeg at jeg kom til målstreken koste hva det koste ville. Det er ikke tilfellet lenger. Jeg skal til målstreken, og det med nok næring innabords, en kropp som ikke lider, og haugevis av livsglede.

  • 0

    Velkommen til meg!

    Målgangen nærmer seg veldig nå. Klokken 13 i går formiddag satte vi snuten mot Hønefoss, og intet senere enn 21 forlot vi byen. Hjemme 22:40. Det begynner virkelig å gå opp for meg at dette er her jeg skal bo det neste året, eller kanskje de neste tre årene? Umulig å vite hvordan SO og poengkravene er neste år. Vi hadde full timeplan - hele familien, og det betyr utrolig mye for meg at jeg har dem alle med meg. Vi er jo tross alt en utrolig sammensveiset famile, især etter alt som har hendt. Uansett. Mamma og jeg dro avgårde i deres bil, og pappa i min bil. Aleksander tok sykkelen. Bare litt over 12 mil. Snakk om spreking. Han brukte ca dobbelt så lang tid på sykkel som det vi gjorde på å kjøre, og ankom omtrent samtidig som oss. Pappa og Aleksander dro rett til huset, mens mamma og jeg kjørte i retning byen. Først måtte jeg i banken for å åpne depositumskonto, og deretter hadde jeg et hemmelig møte. Kanskje forteller jeg mer senere? Vi får se. Merket tiden ble knapp, men rakk begge deler akkurat på minuttet. Mamma trivdes nok best med å gå rundt i byen, enn hva hun gjorde med å fly i møbelbutikker, så da jeg var ferdig med det jeg skulle, dro hun tilbake til byen - og ble der likesågodt til den stengte klokken 20. Selv følte jeg ikke at jeg kunne stikke fra gutta som satt der iherdig og monterte. Dessuten måtte jeg være med å hente sovesofaen som jeg hadde bestilt på Bohus, for vi måtte jo låne tilhenger og litt sånt. Flaks for meg at jeg ringte 16:50 for å få vite at lageret stengte 17. Noen ganger har jeg bare ekstremt flaks. Uansett er det veldig gøy med nytt kamera, så jeg har forsøkt dokumentere dagen etter beste evne...

     

    Jeg har vært litt til og fra om jeg vil ha sovesofa eller ei, da jeg har vært veldig usikker på 2 ting. Er den god å sove på? Er den lett å slå ut, og sammen? Det trenger ikke være en prinsesseseng, men den skal heller ikke gi meg prolaps. Kanskje viktigst var dette med håndteringen av den. Jeg er dog mye sterkere nå enn hva jeg har vært på lenge, men det betyr ikke at jeg kan ha med et beist å gjøre hver kveld. Det skal ikke være et slit å bruke den som sofa eller seng, selv om jeg ble bra svett av de repetisjonene jeg tok. Jeg har lett for å bli utålmodig og irritert når ting ikke går min vei, og hvis jeg er litt sliten fra før? Ja, da har vi den ultimate kombo på humørsyke. Og når ingen er der for å hjelpe meg? Full frustrasjon. Aleksander har i dagevis prøvd å dra frem skremmehistorier med slike senger fra barndommens hotellturer. Oh yes. Ikke at jeg pleier å høre på andre, men dette var nok til å gjøre meg veldig usikker. Vel. Den er kanskje ikke best å sitte i, men jeg liker å sitte litt skjerpet i sofaer, fremfor falle ned blant myke puter. Men. Å ligge i den var helt annerledes enn jeg hadde trodd, og jeg fikk en skikkelig aha-opplevelse der. Det tror jeg også Aleks fikk. Og med overmadrass over, så er det nesten en prinsesse verdig. Trolig fordi jeg faktisk valgte investere noen ekstra kroner i den. Hvorfor det ble sovesofa, er ganske enkelt. Jeg kunne ikke få i pose og sekk, altså seng og sofa. Jeg måtte velge. Selvfølgelig kan jeg ha en reiseseng stående midt på gulvet, men ingenting som permanent kan stå fremme. En slik er det bedre å ha tilgjengelig hvis jeg får gjester på besøk, eller hvis jeg i desperasjon ikke greier slå sammen sofaen igjen. Pappa var den som først nevnte sovesofa, og som like fort snudde ordene om til seng. Det var det han mente jeg burde ha. Jeg var mer gira på sofa, selv om jeg ærlig ikke helt visste hva en sovesofa innebar. For meg er det viktigere å ha et sted jeg kan slappe av, og trekke meg tilbake, og da er en sofa midt i blinken. Jeg greier ikke sitte med pc'en på fanget når jeg sitter i senga. Det ødelegger ryggen min fullstendig. Og fordi jeg måtte velge, så ble det sånn. Nå som jeg også har fått låne mamma og pappas puff ble det hakket mer komfortabelt. Det er ikke det at jeg ikke skal sitte i sofagruppen med resten av folket, men av og til kan det være deilig å trekke seg tilbake og nyte noen serier i eget selskap. Jeg er en utadvendt person, men allikevel også introvert. Jeg henter mer energi når jeg er for meg selv, enn hva jeg gjør når jeg er med andre. Det er kanskje litt synd, men samtidig også en fin ting. Skal jeg aldri få tid til å være alene, så vil jeg heller aldri få tid til å kjenne på følelser, tanker og lengsler. Da vil jeg stenge inne mye av det jeg har inni meg, og det er ikke bra. Jeg tror i hvert fall ikke det psykiske vil ødelegge for meg i Hønefoss. Jeg har fått et fantastisk bra inntrykk av byen, og det blir bedre for hver gang jeg kommer tilbake. Folk her er utrolig imøtekommende, blide og sosiale. Man føler seg med en gang velkommen, og det er veldig rart at jeg faktisk begynner å føle meg ''hjemme''. Utrolig spent på om det fortsetter slik på skolen. I hvert fall gleder jeg meg enormt og skal jeg gjøre alt som står i min makt for å skape et godt miljø og venner for livet - og uansett hvordan det går så er jeg glad jeg tok steget med å flytte. En utfordring er bedre enn ingen utfordring! Flyttedato er ikke hundre prosent spikret, så den får jeg komme tilbake til.

     

    Uansett. Her kommer den berømte videoen til Aleks; Madelén håndterer sin første sovesofa. Morsomt for dere se, og kjekt for meg å se, dersom jeg skulle glemme fremgangsmåten en gang... Nevermind at putene ble satt litt ukorrekt på plass.

     

     

     

    Pappa og Aleks har også montert skrivebordet mitt og skuffeskrallen. Ble så fint. Skuffeskrallen (som jeg kaller den) tok intet mindre enn et par timer. I tillegg har vi plassert minibordet og kontorstolen, som vi selvfølgelig tok med uten å demontere. To biler er jo null stress. Stålampen, kofferten og kokekarene kommer med i neste runde. Selv bidro jeg med å dandere og plassere ting så det så fint ut, mens alt av kjøkkenredskaper, hårføner, krølltang, håndklær og tepper havnet i skapene. Er evig glad for at jeg har et garderobeskap som er så gedigent - tross at det tar stor plass. Det gjør jobben så mye lettere, og ikke minst får jeg stuet bort det som ikke er nødvendig 24/7. I krokene har jeg plassert skittentøyskurv, treningsmatte, feiesett og strykebrett. Skuffene mine har jeg fylt opp med minnepenner, batterier, HDMI-kabler, kontorrekvisita og skrivesaker. Resten av garderobeskapet får jeg fylle neste gang, da jeg ikke hadde tid til å ta med klær og den slags i går. Jeg har virkelig en jobb å gjøre de neste dagene, og jeg gruer meg. Klær er gøy, men jeg hater brettedelen, så jeg er glad jeg har mamma. Ellers må jeg si rommet hittil er utrolig fint, og ikke minst stilig. Litt interiør gjør at det ikke blir helt sterilt, samtidig som det ikke er for mye at det blir kaos. Planen er å holde det slik. Jeg må si jeg liker å bruke mine kreative evner. Interiør er faktisk utrolig gøy, og som student kan man jo bo litt fint - synes nå jeg! Neste tur blir neste Tirsdag. Nå som jeg har vært en tur i leiligheten har jeg heldigvis fått en grei pekepinn på hva som mangler og hva jeg bør få ordnet. Man tror man kan forberede alt på forhånd, men alltid er det noen småting som dukker opp. Jeg skal være glad den dagen jeg kan sette meg i sofaen med beina plantet på bordet og nyte en episode av Mot i Brøstet, vel vitende om at skolen snart er i gang. Den følelsen når du vet du er i mål. Ah. Kan ikke vente! Og enda bedre; Jeg trenger ikke ta ex phil på nytt!!! Selvfølgelig var det artig og givende, men med tanke på hvor tungt det var, er jeg glad jeg slipper lese meg opp på det på ny.

    Påminnelsen...

     

    Det blir naturligvis mye flyttesnakk på bloggen i disse dager, og selv om det kanskje er kjedelig for noen, føler jeg selv ikke det er noe galt i det. Dette er trolig noe av det største som har hendt etter jeg ble syk, og er en viktig del av min reise mot det friske liv. Det må være lov å være stolt (og sliten) da?

  • 0

    Midt oppi det hele...

    I Hønefoss har jeg plassert en haug av mine eiendeler. På kontoen er jeg trukket for min første husleie, og snart tikker pengene fra studielånet inn. Siste arbeidsdag i Horten, på veldig lenge, hadde jeg på Mandag. Og det blir en stund til jeg leverer én eneste timeliste igjen. Jepp. Dette skjer faktisk. På ekte. I løpet av bare få måneder har jeg utrettet mer enn jeg har greid utrette på flere år, og det føles helt fantastisk. Vil folk ha mirakeloppskriften på anoreksi? Finn deg en motivasjon som overskygger sykdommen og betyr mer enn noe annet. Det har nemlig jeg greid. Og resultatet av det? At jeg nå flytter for å studere til å bli advokat. Jeg blir målløs av tanken, men det er faktisk sant. Endelig har jeg giddet ta tak i ting som har vært et ork. Fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle gå fram, og kanskje aller mest fordi jeg var usikker på hvordan jeg ville takle det. Nå er jeg ikke lenger usikker. Det har jeg ikke vært etter at jeg overvant depresjonen en gang rundt juletider. Tenk å være så dødens syk som jeg har vært, komme seg på bena og nå stupe ut i et liv som selv er krevende for friske mennesker. Jeg viser til stadighet for meg selv at mål og drømmer er innenfor min rekkevidde. Alt til sin tid. Jeg har vært så tålmodig, så tålmodig, og selv om det har vært en seigpining ut av en annen verden, så er det nå jeg merker hvor mye det var verdt det. Årene har forberedt, forbedret og klargjort meg for fremtiden.

     

    Og ikke bare har jeg fått orden på livet mitt. Jeg har også fått orden på ''rotet mitt''. Å flytte er kanskje krevende, men jøye meg så mye man får på stell - og her kommer enda flere tanker omkring det. Selv om jeg kommer hjem i jule- og sommerferier (kanskje høst og påske - får se) så har jeg på ingen måte tenkt til å bruke fritiden min på kjipe gjøremål. Det er derfor jeg har brukt flere timer på å komme a jour med bilder, backup's og oppskriftspermer. Jeg har sortert bilder fra intet mindre enn 4 ulike kameraer, fra år 2006 til 2017. Kan love at det var litt av en jobb. I tillegg har jeg sortert pappas to harddisker, min og broren min sin harddisk. På alle sammen lå dokumenter, musikk og bilder hulter til bulter. Det er ikke fordi noen av oss er spesielt ustrukturert av seg, men rett og slett fordi vi bare har overført til harddisken litt sporadisk - og slik har ting aldri havnet i noe spesielt system. Resultatet? 80 mapper med litt bilder, litt musikk og litt dokumenter - med en god blanding av ting fra 2006 helt fram til 2016. Helt utrolig. Jeg tuller ikke når jeg sier at det var mange like kopier på harddiskene. Særlig når man tenker på alt jeg og Aleks har fra skoletiden. Absolutt alt er tatt vare på, og selv om ikke gammastråling, middelalderen og Edvard Munch kjennes relevant nå, så kan det jo bli det en vakker dag (?) Jeg brukte jo for eksempel Middelaldernotatene mine da jeg holdt på med Ex Phil og den godeste Augustin. Haha. Uansett er det gøy å se tilbake på hvor dyktige (ikke dyktige) vi en gang var på skolen, og jeg er faktisk glad jeg påtok meg jobben med å sortere alt sammen. Det er nå godt å kunne bruke harddiskene til backup og faktisk finne igjen det man er på utkikk etter. Jeg vil jo overlate et nogenlunde forståelig opplegg til pappa når jeg stikker. Det samme kan man vel si om oppskriftene også. Jeg skrev tidligere at jeg hadde 246 stk på mailen. Det var feil. Antallet var på over 400. Ja, jeg vet. Helt vanvittig. Jeg har altså gått gjennom veldig mye der, noe ble slettet, og veldig mye tatt vare på og printet ut med bilder og alt. For ikke snakke om den tiden det tok å skrive om en del. Ja, jeg liker jo å legge mitt eget preg på noe av det. Oppskriftene har så blitt lagt inn i plastmapper plassert etter kategorier, fordelt tre permer som både fungerer til middag, kos og annen bakst. Veldig kjekt når jeg skal overlate handlelister og matlaging til familien. Ikke det at de andre ikke er flinke og bidrar, men 5 av 7 ukedager ekstra med hjemmelaget middag vil nok bli uvant for dem. Jeg forventer på en måte at det skal være like flinke som meg; lage sauser fra bunnen av, bake rundstykker/burgerbrød/nanbrød/tortillas som tilbehør til middager, mose grønnsaker til supper, og heller slenge sammen en brokkoligrateng enn en simpel Grandiosa. Det samme med at vaniljekremen og syltetøyet som brukes til kaker, lages helt fra scratch. Sånn for å nevne noe. Hva kommer til meg vet jeg ikke enda. Jeg må se an økonomien når det kommer til middager, og ta det derfra. Greia er den at personlig foretrekker jeg toro tomatsuppe uten makaroni, spaghetti ala capri, maxboller og den slags mer enn ordentlig hjemmelaget mat. Og jeg sier virkelig ikke nei til vakumpakkede fiskekaker heller.

     

    Jeg uttalte meg kanskje litt feil angående aktivitetene over. Dette er ikke kjipe ting, men det er tidkrevende opplegg. Og for meg blir automatisk tidkrevende kjipt hvis jeg ikke har nok tid til det. Å stresse med ting som i utgangspunktet skal være hyggelig, er noe jeg avskyr som pesten. Da kan jeg like gjerne la være. Og jeg vet med meg selv at ting som dette aldri hadde blitt tatt tak i om jeg kom hjem på permisjon. Da hadde det trolig blitt utsatt til etter bacheloren, eller masteren, og det er virkelig ikke greit. Det høres kanskje ut som jeg er den kontrollfriken, fordi jeg styrer så mye med denne typen ting, og det er jeg nok. Samtidig vil jeg også si at jeg har fått en lærepenge noen ganger. Vi har opplevd virus på pc'en flere ganger der alt måtte systemgjenopprettes. Første gangen hadde vi ikke vært flinke nok med backup, og det er derfor jeg nå vil være føre var. Ønsker ikke en telefon opp til Hønefoss fra en frustrert mor som forteller at alle bildene er borte. Det er ikke det at jeg hadde blitt urolig for bildene, men tanken på at mamma går rundt hjemme og er krapilsk, gjør meg virkelig ille til mote. Og det minner meg på at jeg må kjøre videokveld med henne, fra den gang jeg var liten frøken. Har lovt det så lenge nå.

     

    Nå høres det ut som jeg er den slaven for familien, og det stemmer ikke. De slaver nok like mye for meg. Kanskje mer. Hele Tirsdagen hjalp mamma og pappa meg, men alene var jeg aktiv i over 8 timer. Sliten er bare fornavnet. Først sprang mamma rundt og fant frem kjøkkenredskap og diverse som jeg kunne få, og da hun dro avgårde overtok pappa. Selv om han kom svett fra sykkeltur stilte han gladelig opp da han så hvilken innsats jeg hadde gjort i forkant; hentet flatpakkene fra Jysk (skrivebord og skuffeskrall), hentet banankasser fra Meny og kjøpt det siste småtteriet jeg trengte. I tillegg hadde jeg fylt omtrent tre av disse banankassene, pluss hele oppbevaringskassen fra Europris også. Da pappa skulle hjelpe til gjenstod de tunge tingene (møbler), og i samme slengen gikk vi over store deler av rommet mitt. Nesten litt skremmende hvor mange hybelkaniner som kan samle seg bak en haug med vesker og sekker x antall år. Jeg hadde forventet minst 3 edderkopper, men neida. Ingen edderkopper å se. Etter romopprydningen bar vi ned diverse i bilen og begynte å stable, men fordi den andre bilen var borte måtte vi vente med siste rest. Deretter brukte vi (han) intet mindre enn 1 time på å demontere Piccolo Dolce Gustoen min, i håp om å redde den. Befaler Madelén noe, så blir det slik. Det skal sies at maskinen var utenfor garanti uansett, så jeg hadde ikke noe å tape på det. Og ja, det var litt av et prosjekt. Vi fant en video med en ganske proff russisk (?) mekaniker på Youtube, men i motsetning til oss, hadde nok han gjort det flere ganger. Som de stabeistene vi (jeg) ga vi oss ikke, og fikk jammen lirket opp hele greia. Dessverre gjorde ikke det oss mye klokere. Når maskinen har stått i noen år, så er det vanlig at vanntanken slår seg vrang og begynner lekke. Men. Det var jo tross alt spennende å undersøke maskinen inni, samt at det alltid er hyggelig å tilbringe tid med papps. Vi ler og har det utrolig morsomt sammen - nesten uansett hva vi gjør. Dessuten lærte Elkjøpselgeren tross alt noe nytt; kaffemaskiner utenfor garanti er ikke verdt å bruke tiden på å fikse selv. En liten periode vurderte jeg sterkt å kjøpe meg ny, men så oppdaget jeg en Tassimo på kjøkkenbenken, så da blir det kaffe på han far når han kommer på besøk allikevel...

     

    Jeg kan vel ikke si annet enn at mine foreldre er supre. De stiller alltid opp for meg, og i den situasjon jeg har vært, og den prosess jeg nå er, så betyr det alt. Selv har jeg også prøvd foreta meg en del i forbindelse med flyttingen. For eksempel har jeg begynt rydde i studentpermen min og fått ordentlig sortert den etter arbeid, skatt og skole. Jeg har tømt skapet mitt for plagg som skal selges (les; prøver å selge). Jeg har ryddet skikkelig opp i mailen min, og fjernet det som er irrelevant og flyttet andre mails i rett mappe. Vi snakker mange tusen mail. Jeg har skaffet meg en oversikt over alt jeg har, og alt jeg trenger av duppeditter. Jeg har overført bilder fra eldgamle kameraer, formatert minnebrikker og lagt dem sammen med de rette kablene. Jag har skrevet pakkeliste, og også et par budsjett. Pluss at jeg har kjøpt enda noen ting; stekepanne, toastjern, skittentøyskurv, søppelbøtte (mensenbøtte visstnok), gryteskrubber, vaskekluter, kontorrekvisita, vannkaraffel, boksåpner og oppvaskhåndklær. Samt hamstret havregryn, kanel og soyamelk (sponset). Pengene har bare flydd, og jeg måper like mye hver gang jeg åpner excel og ser totalsummen. Skulle bare mangle at jeg slipper å tenke på hvitevarer, samt har en del jeg kan ta med meg fra hjemmet. Så der har dere litt av min planlegging. Det føles virkelig som jeg har vært på jobb 24/7 de siste dagene, da det er utrolig mye som skal fikses og klargjøres før innflytting. I går tok vi som sagt med oss første lasset, og dette skal jeg fortelle mer om i neste innlegg, for i dette innlegget er det allerede nok å lese!

  • 0

    Jeg skal visst flytte!

    Kjører du 122 km (1 time og 35 minutter +-) fra Horten i bil, havner du etter hvert i naturskjønne Hønefoss i Buskerud fylke. Stedet jeg tidligere trodde var ingenmannsland, og ikke visste om hadde mer enn 1 eksisterende matbutikk eller 500 innbyggere. Stedet jeg undervurderte med stor U. Hønefoss er så mye mer. Jovisst er det utpå bygda, og det man kaller en innlandsby, men dog et sentralt knutepunkt også. Fra Hønefoss går det både buss og tog, og veien til Sandvika, Oslo eller Drammen er ikke særlig lang. For ikke å snakke veien hjem. Som kanskje er det største plusset. Jeg vil jo gjerne slippe bruke tid på reise og slikt når jeg først skal til Horten for noen dager, og jeg vil helst ha et par dager hjemme så jeg rekker å være med familie og venner. Kanskje jobbe litt på Elkjøp også. Akkurat det kunne blitt knapt hadde jeg vært i Bergen eller Tromsø. For ikke å snakke om; dyrt. Fly, buss, tog - jeg gremmes. Her skal vi være flinke til å kjøre kollektivt, men så lønner det seg i mange tilfeller å ta bilen, fordi den er billigere. Altså? Nei, nå skal jeg ikke bli for politisk engasjert. Jeg vil heller redde verden på min måte. Les; kjempe for de uskyldige!

     

    Uansett utfall så hadde vi lagt en plan. Kom jeg inn i Bergen eller Tromsø skulle vi kjøre hele veien, også skulle mamma og pappa ta med bilen min ned igjen. Mye pikkpakk, vet dere. Hadde jeg kommet inn i Oslo derimot skulle jeg pendle med toget. Det var egentlig planen med Hønefoss også, men en klok venninne (som har bodd i Hønefoss før) fortalte meg om mulighetene for å bo der. Hva hadde jeg å tape? Ingenting. Ikke bare er det billig(ere). Men det er også en fin måte å bli sosialisert inn som student i alt fra fadderuke til gruppeprosjekter. Og spesielt få kjenne på det å bare være meg. Tidligere har jeg ikke tatt mer ansvar enn å jobbe i deltidsstillingen min og betale det lille jeg trenger pluss forsikring på bilen. Jeg har aldri vasket og strøket klær, knapt støvsugd, ei heller redd opp en seng eller betalt for mer enn en tyggis på butikken. Dere skjønner? Å flytte ut er det beste som kan skje meg, og jeg har faktisk tro på at Hønefoss kan funke. Ikke regner det hele tiden (Bergen), er iskaldt (Tromsø) eller spesielt utrygt. Det er en slik plass jeg tenker det er fint å vokse opp på, og som man gjerne flytter tilbake til når man skal etablere seg i de senere år. For her finner man både politistasjon, Elkjøp, NAV, kjøpesenter og høgskole (som jeg skal gå på), så det er ikke manko på så mye. Og om jeg en sjelden gang trenger en legetime så kan det sikkert ordnes i Hønefoss. Men, jeg kommer på langt nær til å dra dit annenhver måned, slik jeg gjør nå. Jeg følger med, og skulle jeg se at jeg er blekere eller kjenne knoklene enklere, så kjøper jeg en badevekt og stiller meg oppå. Nå må jeg bare ta dette ansvaret selv!



     

    Jeg var tidlig ute med å søke boliger. Allerede da jeg fikk avslag på studentskipnaden i Bergen og Tromsø i Mai gikk jeg inn på det private markedet. Der la jeg inn rundt 60 forespørsler, for det meste i Bergen. Hønefoss ble nok litt nedprioritert, og der søkte jeg faktisk ikke før i Juni måned. Det var da det gikk opp for meg at jeg må flytte om jeg kommer inn. Etter å ha regnet på det er det dyrere å kjøre hver dag med tanke på bensin, slitasje og diverse, enn hva det er å bo der. Vi var på visning  (og kosetur) den 19. Dagen etter jeg fikk beskjed om hvor jeg kom inn. Ikke at jeg hadde trengt det, men det var jo greit å finne ut hvor det var først som sist, samt se rommet på ekte og vite sånn ca hvor god plass det var. Totalt hadde jeg planlagt to visninger, men på tampen, da vi tok noen bilder nede i byen, ringte tredjemann. Dermed var alle visningene i boks - og det på bare 3 timer, til tross for at vi var borte i 7 av dem og hjemme 23 på kvelden (3t kjøring - glad jeg slipper!) Første visningen var den aller beste, og jeg var forelsket fra første sekund. Jeg følte meg SÅ hjemme. Eneste minuset var at den lå ved en noe trafikkert bilvei, men kun det. Andre visning vet jeg ikke om jeg vil kalle en visning. Det var en trapp jeg så vidt greide balansere meg opp, råtne bananer på benken, et rom på 7 kvadrat, et knøttlite blokkbad, skitne vegger og attpåtil bar det tydelig preg av at mange hadde bodd der. Kjøkkenet var knøttlite, tv'en var fraværende og leietakerne var for det meste utlendinger. Ikke at jeg har noe i mot utlendinger, men jeg er veldig var for sterke matlukter og den slags. Pluss at det var et stykke unna høgskolen. Eneste positive var den nydelige utsikten ut mot fossefall og park. Hadde jeg kunnet kjøpe hele greia og totalrenovere det, hadde jeg gjort det på flekken. Siste visning var for så vidt også en opptur, og var et gammelt totalrenovert bygg. Han som skulle leie ut var eiendomsmegler og meget proff. Alt var så gjennomgående og stilrent. For ikke å snakke om sikkerheten. Alt fra hypermoderne låser til solceller på badet, og brannmannskap som hadde godkjent stua. Eneste greia var at det manglet dør ut til hagen, parkeringen kostet skjorta, bodde en familie med baby i annenetasje og rommet var på 9 kvadrat bare. Mamma elsket dog den leiligheten, mens pappa og jeg elsket den første. Nummer to snakker vi ikke om. Selv om det var veldig greit å ha noe å sammenligne, slik at jeg virkelig kunne få pappa til å innse at jeg hadde rett. Fikk vedtaket fra lånekassen på Fredag, og leiekontrakt ble underskrevet sammen med min ''fullmektige'' i går kveld. Helt vilt! Og tror dere ikke eiendomsmegleren plutselig hadde det største rommet ledig til meg rett etterpå? Jaja. Så slapp jeg gjøre en ny vurdering der... For mange valgalternativer er nemlig ikke bare bare!


     

     

    Hva kan jeg si? Dette er et sted jeg vil trives. Jeg betaler heller et par tusen mer for å få et bosted der jeg har det trivelig enn en fengselscelle jeg kun skal sove i. Vi er faktisk 6 stk som skal dele på å leie et helt hus. Ganske gøy. Huset ligger landlig til i et dyrere nabolag som både er trygt, fredelig og helt fantastisk. Det er gammelt hus (fra 1905), fikset ned til grunnen, så det har bevart sine gamle detaljer og er aldeles nydelig. Jeg elsker slike hus. Hagen er stor og flott, med ripsbusker, plomme- og epletrær, og også uteplass med grill og veranda. Pluss en svær bod der jeg kan ha sykkelen min. Innvendig er det totalrenovert og det finnes ikke så mye som en ting å plukke på. Kanskje bilveien utenfor bare, men den blokkeres enkelt av noen fargerike ørepropper. Eller har jeg vært avhengig av vifteovn 365, så det kan jo bli spennende når vinteren slår inn for fullt. Uten at jeg skal gå mer inn på det. På badet nede er det to vaskemaskiner blant annet, og oppe en tørketrommel Tenke seg til at jeg skulle kalle det luksus? Jeg som aldri har benyttet meg av noe særlig hvitevarer før. Rommet mitt er gedigent, på 14 kvadrat, og det største i hele huset. Jeg har et større klesskap der enn hva jeg har på rommet mitt per dags dato. Mitt rom er det eneste som ligger i første etasje. Utrolig digg å kunne gå på do uten å vekke halve huset om natten, samt ha fri passasje til stue og kjøkken, og ikke minst; slippe så mye trapper. Knærne (hatt knesyndrom siden 7. klasse) mine hater det. At vi er mange i huset, er bare supert. Da blir jeg tvunget til å være sosial. Og vi alle er studenter, med unntak av en lærling, så da slipper jeg bråkete ''beboere'', og alle har respekt for hverandres lesing og leggetider. Bare det skal bli en kjempestor omveltning. Jeg har jo som vane å legge meg i 00-01 tiden (kanskje senere også...), men det er fordi jeg sover lenge og ikke har all verdens å foreta meg. Begynner som regel på jobb mellom 14 og 16, så tiden fram til det er dødtid for meg. Vel ikke nå lenger. Forelesningene starter 8:15, så det blir tidlig opp. Og fordi jeg må tidlig opp, så vil jeg heller ikke holde ut til de sene nattetimer. Alt det vil bli en vane rimelig raskt. Egentlig noe jeg er utrolig glad for! Hater at ting sklir ut så mye som de har gjort de siste årene... Trolig slipper jeg å fortsette på innsovningspillene mine.

     

    Det absolutt beste er kanskje at boligen kun ligger 1 km unna høgskolen, noe som gjør at jeg både kan gå og sykle. Slipper også å bære mine tunge bæreposer så altfor mange meterne. Har nemlig som vane å handle mye når jeg først handler, slik at jeg slipper å handle så ofte. Og fordi jeg bor i første etasje er det ingen sak å ordne med. Er selvfølgelig spent på hvordan dette med spising skal gå, men jeg må bare satse på at det går fint. Denne motivasjonen her betyr mer enn noe annet, og jeg kan ikke se for meg at jeg skal ha noe hensikt å ødelegge den. Har på en måte en tanke over hva som skal være mine faste matvarer, men ikke hvilke tider jeg skal spise dem på, og heller ikke i hvilke mengder. Det blir bare for sykt. Lager jeg slike regimer, så er det enda enklere å bryte ut av dem. Så tenker jeg også å prøve spise felles middag med de andre, dersom det er mat jeg liker. Madelén liker, ikke anoreksien. Den er ekskludert fra mitt nye liv. Nå som jeg har en relativt overkommelig husleie, blir det helt andre ting enn pasta og nudler til hvert måltid. Jeg tenker vi snakker skapene fulle av spekeskinke og fenalår, jeg. Har allerede laget en perm og printet ut lister som skal fylles ut hver måned. Lett at jeg skal ha kontroll, men ikke søren at den skal gå utover livskvalitet og trivsel!

     

    Jeg er på ingen måte fattig, for helt siden jeg var 16 har jeg hatt god kontroll på økonomien og spart rikelig. Og allerede noen få år senere satte jeg en haug av penger i et fond, som nå har vokst til det ugjenkjennelige. Pluss at jeg har solgt en bil, og nå sitter på en relativt ny. Dette betyr allikevel ikke at jeg skal leve noe luksusliv som student, men det er en forskjell på nudler til hver middag og kjipe gaver. Jeg har som plan å forholde meg til det jeg får av lånekassen, men selvfølgelig bruke av reservene dersom jeg må. Les; MÅ. Selv om jeg helst ikke vil røre disse pengene. Det er jo noe som heter nedbetaling av studielån og egenkapital en gang der fremme. Hallo voksenliv! Derfor prøver jeg å spare der jeg spare kan, tross at bruken virkelig begynner og synes på nettbanken min. Rommet er bare innredet med et skap, så det har definitivt blitt en del innkjøp de siste dagene. Særlig fra min alltime-favoritt, Elkjøp. Slike ting som jeg aldri har kjøpt før; stikkontakter, tannkrem, batterier, minnepinner - den slags. Pluss ting jeg burde kjøpt, men fordi jeg har bodd hjemme, har det ikke vært nødvendig. Vi snakker hårføner, monitor og pc-mus blant annet. Nytt strykejern og strykebrett har jeg også kjøpt. For første gang noensinne. I tillegg har jeg kjøpt alt-i-ett pakning med foodprosessor, blender, stavmikser, kremvisp og en del mer dikkedarer. Planen er at kresen kresensen skal lage seg supper, smoothies og hjemmelagde fiskekaker - for å nevne noe av det som kan funke. Gryter og kjeler er holdt av, for det er jeg nemlig veldig sær på når det kommer til bruken. I tillegg måtte jeg gå til anskaffelse av et nytt Ixuskamera. Mamma og pappa tilbød meg deres gamle, men altså; det er like bra som min Samsung s4 mini, og veier et tonn. Noe sånt. Nei. Disse nye minnene skal bevares - skikkelig. Radioen jeg vant i Påskenøtter blir for første gang tatt i bruk av meg. Det samme med lampen jeg vant til 3000,- og PC-bagen jeg kjøpte i Tyskland i 2013. Ellers blir PC'en, tempurputen, stålampen, det lille skrivebordet, skolesakene og alt av klær og pikkpakk med. Pluss at jeg må gå til innkjøp av håndklær, laken, kluter, og den slags kjipe ting. Og jeg får testet min nye ubrukte koffert. Har også holdt av en sovesofa på Bohus i Hønefoss. Det var enten eller. Enten seng eller sovesofa. Kunne kanskje presset inn både seng og sofa, men for meg er det viktigere med god plass enn flere plasser å oppholde seg på. Det skal tross alt være plass til et skrivebord der også, og jeg vurderer sterkt å skaffe et som er større en 50 cm. Tanken er da at jeg kan ha Piccolo og monitoren fast stående på det lille bordet, og skolesakene fast på det store bordet. Vil nødig drive flytte på ting hele tiden...

     

    Nå som jeg forblir på Østlandet, er det ingen krise om jeg glemmer noe. Jeg kan tenke sesong når jeg pakker. Trenger ikke alt av istidbekledning nå. Og bunaden kan få henge pent hjemme til det blir 17 mai. Så får vi se hvor den tilbringes. Det er mye enklere å planlegge til et slikt opphold enn hva det ville vært om jeg måtte gjøre meg avhengig av fly. Og selvfølgelig; kommer jeg inn på venteliste i Bergen, Tromsø eller Oslo, så vil jeg selvfølgelig si opp leieavtalen og skoleplassen på streken. Å betale tre måneders leie gjør meg ingenting hvis jeg virkelig får gå der jeg aller helst ønsker, men fordi huseier er såpass grei, så er det heldigvis ikke et tema. Egentlig vet jeg ikke hva jeg tenker om jeg plutselig får tildelt en annen plass. Jeg må jo si ja, men det er litt kjipt når ting har ordnet seg så bra i Hønefoss. Trolig vil det være et slit å finne bolig da, også. Hva som skjer med bilen vet jeg ikke. Altså; om den blir hjemme eller hos meg. Jeg har jo gratis parkering der jeg skal bo, selv om jeg trolig ikke kommer til å bruke den så mye i Hønefoss og omegn. Det eneste som kan være praktisk er å kjøre hjem når jeg trenger, samtidig som jeg vet mamma spesielt, vil komme mye på besøk. Mulig jeg tar den med meg og kjører hjem i høstferien, for da å la den stå hjemme når det har begynt å bli snøvær. Er det noe som er stress, så er det bil på vinterstid. Haha. Da får jeg heller belage meg på at foreldrene mine kjører meg tilbake. Evnt til Sandvika, så jeg tar bussen derfra. Mamma er nemlig ikke hard å be. For henne er det helt uvirkelig at jeg skal flytte, for det var jo ikke så ''lenge siden jeg var baby''...


     

    Det som virkelig er en seier er det at jeg nå flytter ut fordi jeg er klar til det, og jammen har jeg ikke rukket gjøre ferdig alt av oppskriftspermer, bilder (fra 2010-2017) og opplæring med mamma i løpet av de siste ukene. Flytting er ikke en forhastet avgjørelse, fordi jeg er lei av familien min, eller trenger spillerom for anoreksien. Jeg er nesten frisk nå, og jeg kan derfor leve et liv i frihet. Kontrakten ble signert og underskrevet den 20 Juli. Kan enda ikke tro det! Den 1 August har jeg offisielt begynt å betale husleie, men det er ikke da jeg flytter. Første flyttelass tar vi med oss den 2 August, og det er også da jeg får nøkkel og ordner med depositumkonto og sovesofa. Siste flyttelass tar vi vel den 13 August, for da er det foreldresøskendag på høgskolen. Er hyggelig hvis familien kan delta på det. Om jeg da blir med hjem igjen etterpå, eller blir værende i Hønefoss er jeg usikker på. Akkurat det må jeg se an. Kommer litt an på hvor sliten jeg er og hvor god kontakt jeg har fått med folket. Dessuten er det jo en del å tenke på. Jeg trodde flytting var en smal sak. Det.er.det.ikke. Herregud så mye som skal planlegges. Skjønner ikke hvordan jeg skal greie komme i mål engang. Spesielt ikke hvordan jeg skal få innredet rommet så det blir beboelig. Det er så mye ting som skal ha plass, og fordi jeg ikke godtar å bo i et eneste stort kaos, så må jeg nok nødt til å skjære gjennom og være litt brutal mot meg selv. Derfor blir det kun det mest relevante med. Så får jeg heller ta med meg alt jeg eier og har den dagen Obos'en min kicker inn og jeg får drømmeleiligheten. Men; et sted må man begynne, og jeg skal nok få det rimelig fint!

     

     

    Alle flyttetips tas i mot med stor takk! Og om noen kjenner til Hønefoss, så kjør på. Jeg vil vite alt! (maadeleen.blogg@gmail.com)

  • 0

    Slik kan jeg bli fornøyd!

    Jeg har ikke direkte gått med selvmordstanker etter jeg begynte å legge på meg, men jeg vil vel heller ikke si jeg har elsket meg selv. Å gå opp i vekt er en seigpinende prosess som virkelig har testet meg. På godt og ondt. Kanskje mest på godt. Fordi jeg evner se bort fra det. En venninne sa en gang til meg; ''Du vil hate kroppen din når du legger på deg, men så vil du bli fornøyd igjen når du kan forme den slik du vil''. Så takk for det, E. I går så jeg første antydning til abs og flat mage, og det gjorde meg både betrygget og glad. Kun litt intensiv styrketrening og allerede begynner kroppen forme seg slik jeg ønsker. For selv om jeg har gått og irritert meg over at fettet legger seg feil, så er det tydelig at jeg kan rette opp i det. Uten å se ut som en flodhest, et utsultet gravid afrikabarn eller en bodybuilder. Det kan jeg like. Det gir et bedre grunnlag for å kle seg i bikini, tross at jeg ikke er der enda. Kanskje neste år, eller i 2019? Det må en del mer mental jobb til før jeg tør vise meg fram halvnaken på en strand. Kanskje først møte seg selv i speilet? Nå har jeg i alle fall begynt å få tilbake den veltrente magen min. For ja. Den må være flat og sterk for at jeg kan like den. Jeg har alltid hatt forutsetninger for en slik mage, så det er på ingen måte urealistisk. Jeg har alltid vært fornøyd med magen min, og den (i sin rette fasong) er alfa og omega for at jeg kan godta denne kroppslige forandringen!

    Jeg tar treningen i et rolig tempo, selv om jeg egentlig har fått klarsignal for lengst mtp vekta. Det som frister mest er jogging. Jeg har alltid elsket jogging, løping og den slags. Tenker kanskje starte rolig, og halvere runden jeg pleide ta før. Den var på 15 km med en pers på litt over en time. Ikke at jeg er i den formen nå. Det med personlige rekorder er ikke noe mål foreløpig. Skal jeg jobbe, så skal jeg gjøre det uten å presse meg selv til melkesyre og blodsmaken kommer. I så fall må jeg venne meg til det. Dermed får jeg starte rolig med 7 km. Og det får ta den tiden det tar. Jeg har enda ikke bestemt meg for når jeg skal begynne. Selv om jeg er i fin nok form til å jogge, så har jeg en slags irrasjonell innbilt frykt inni meg. Hva hvis jeg faller om? Hva hvis jeg plutselig knekker sammen? Hvem skal hjelpe meg da? Hva vil skje? Uansett så er første bud nok næring. Jeg kommer ikke til å kjøre noen testrunde før rutinene rundt mat og måltider er 100 prosent på plass. Altså kan det ta noen måneder før løpeskoene er på, og istedenfor å se det som et nederlag, gir det meg heller en motivasjon til å fortsette i riktig retning. Det jeg derimot ikke trenger gjøre store vurderinger på er som nevnt, styrketrening. Pluss pilates. Jeg skal ta med meg en treningsmatte og kjøre noen økter på rommet mitt. I tillegg skal jeg begynne bruke sykkelen igjen.

  • 0

    Den store nyheten!

    Jeg vet ikke riktig hvor jeg skal starte nå. Det er for mange tanker og følelser i spinn. Samtidig som alt føles så uvirkelig. Som om jeg drømmer. For dere som ikke vet er det kanskje ikke så vanskelig å gjette. Det er tross alt et tema som har vært gjennomgående her på bloggen siden Januar måned. Og det er? Utdanning. Jeg har flere ganger snakket om advokatdrømmen, og hvor gira jeg er på å realisere den. Derfor kommer det kanskje ikke som noen bombe at dette nå blir realitet. Jepp. Til høsten begynner jeg på juss. Jeg har visst i flere måneder at jeg skulle begynne på juss, men har allikevel ikke fortalt det til særlig mange. Da jeg søkte i April var det kun min mor, far og lillebror som visste om det. Kort tid etterpå fikk fire av mine beste venninner vite det. That's it. Jeg vet ikke, men jeg har vel bare ikke ønsket at andre skal ha forventninger til meg. På hvor jeg skulle komme inn, spesielt. For det er jo en del ulike inntak på juss. Jeg kom riktig nok ikke inn på førstevalget mitt. Heller ikke andre- eller tredjevalget. Bare nesten. Snittene hadde gått opp med 0,5 karakter, og bare i Oslo var poenggrensen 6,2. Helt ellevilt! Da måtte jeg hatt alle realfagene i tillegg til karakteren 6 i alle fag. Hvem får det? Kanskje de som tar opp fag. Mistenker at dette er voksne på 40 år som i ren desperasjon og redsel for jobbene sine plutselig har tenkt at et arbeide innen juss skal sikre familien i fremtiden. Noe sånt. Selv har jeg ikke tatt opp et eneste fag. Jeg har kun søkt med mine rene karakterer fra videregående, og det er jeg faktisk ganske stolt av. Tenk hva jeg kunne fått til hadde jeg begynt tidligere, eller om jeg hadde bodd nordpå og fått holdt av plass i Tromsø til et latterlig lavt snitt? Nei, forresten. Det orker jeg ikke tenke på. Da blir jeg trist.

     

    Egentlig hadde jeg ikke tenkt til å fortelle noe om dette på bloggen, fordi jeg skammer meg og er dødsflau. Jeg sa hele tiden at jeg var såpass dyktig og at jeg skulle greie komme inn der jeg ville, men så gjorde jeg ikke det. Et lite nederlag. Det tok litt tid å lande da jeg fikk beskjeden i går. Pappa stod klar med armene åpne til å ta meg i mot, og hadde utsatt turen ut på landeveissykkelen. Han så at jeg tok det tungt da tårene rant for første gang på flere måneder. Allikevel skulle det ikke så mye til. Vi forsøkte å se det positive i det, og jeg fikk etter hvert gratulasjonsmeldinger fra vennene mine. De mente alle sammen at dette var en sjanse jeg ikke kunne la gå fra meg, fordi jeg nå kommer i gang med det jeg virkelig VIL. Tross at veien kanskje blir litt annerledes enn først antatt. En annen påpekte at det er jo nå jeg er supermotivert. Og det er jo sant. Det er ikke sikkert jeg er det neste år. Mens tredjemann lurte på hvorfor jeg grein over å ha kommet inn på et studie med 5,5 i snitt der det kun var 40 ledige plasser. Noe å tenke på, og det til tross for at jeg med mitt snitt hadde kommet inn på Bergensopptaket i fjor. Men, alt skjer vel for en mening? I fjor brakk jeg armen, og lå under dyna i nesten et halvt år. Jeg var ikke klar for å begynne på noe som helst da. Nå er jeg mer klar enn noensinne, og jeg GLEDER meg. Dessuten får jeg mine 2 tilleggspoeng (kan få fra årsstudium, militæret eller folkehøgskole) etter første året. Jeg har dem enda til gode, så tenk hvilket snitt jeg vil ha til sommeren!!!

     

    Nå går det straka vegen mot jurist. Mitt store mål. Selvfølgelig vil det bli krevende, utfordrende og tungt, men jeg tror også at det vil bli givende, gøy og spennende. Nå skal jeg kun gå på skole for å ta de fagene jeg liker. Ingen dum RLE, tysk eller historie (selv om jeg har 6 i dem alle) Det er lite jeg brenner så mye for som dette, og jeg har tro på at mitt engasjement skal veie opp litt for ''det tunge''. For det er ingen tvil om at jeg har mine favoritter, og også de ting jeg ikke er helt overbegeistret for. Mitt favorittfelt er uten tvil strafferett, da det er forsvarsadvokat som er planen. Fordi jeg ser noe godt i alle mennesker. Ikke fordi jeg er dumsnill, men fordi jeg er opptatt av at rettferdigheten skal seire. For meg er det titusen ganger verre at en uskyldig blir dømt, enn at en kjeltring går fri. Det norske rettsvesenet har helt klart en vei å gå der, og den endringen vil jeg være en del av. Og det er jeg vel på en måte allerede blitt. Jeg hadde nemlig min første rettssak dette halvåret, og den gav virkelig mersmak. Det å være i en rettssak gjorde bare alt så virkelig. På mange måter kan man vel si jeg fikk testet meg selv ganske mye. Var jeg på aktoratets side, eller på forsvarets side? Bare for å ha det klart; jeg hadde ikke tatt et standpunkt før jeg gikk inn. Jeg hadde lest saken, og gjort meg opp noen meninger, men det var det. I en sak er det mange som skal til ordet, og det kommer opp nytt bevismateriell og nye forklaringer hele tiden. Kanskje var det ikke den mest actionfylte saken, men det var et bra sted å begynne. Det å se gangen i en rettsak var kanskje det som var mest interessant, og det at jeg fikk være med å stille spørsmål og bestemme utfallet på dommen, var mer enn jeg kunne drømme om. Jeg kan ikke si noe om saken, men jeg kan jo si at jeg som skal bli forsvarsadvokat, virkelig slet med å finne en grunn til å la tiltalte dømmes. Fra tidlig morgen til sen ettermiddag satt jeg inne med nøyaktig samme oppfatning omkring hendelsen, og i mitt hode var det kun en rettferdig avgjørelse på det hele; ''La nå personen slippe unna, for guds skyld''... Og hvorfor tenkte jeg slik? Jo. Fordi jeg hele tiden satt med en klump i magen og sterk tvil. Noe føltes ikke bra.

     

    Men det er nå så. Følelsen i magen er noe helt annet nå. Det å utdanne meg til jurist er det største jeg får oppleve i livet. Tross usikkerheten i går, er jeg nå veldig glad. Det er ikke ''bare'' Hønefoss. Det er starten på fremtiden min. Selv om det føles som at hele mitt snitt ikke hadde betydning, så er ikke videregående bortkastet. Karakterene er med videre i søkeprosessen. Jeg tenker Bergen eller Oslo, men er også veldig åpen for Århus. Faktisk mer og mer. 15 plasser er holdt av til 40 studenter, og når ikke alle søker der, så bør jo det gå an? Internasjonal jus er selvsagt veldig attraktivt å ha på CV'en. Det handler bare om å jobbe for det, og jeg kjenner få som jobber så iherdig som meg selv. For å ta mine venners ord; viljesterk, dedikert og ekstremt flink. Må jeg trakte etter A'er og B'er, så må jeg bare det. Det er veien videre det er snakk om. Forsvarsadvokat skal jeg bli, uansett hva som må til. Og er jeg ekstra heldig så er det nok folk som skipper plassen sin, så jeg kommer inn på venteliste i Bergen, Tromsø eller Oslo. Lov å håpe.

     

    Jeg skylder virkelig min familie og mine venner en stor takk for støtten. Helt vidunderlig at de alltid har stilt opp og hatt troen på meg. Tenke seg til at det bare er fem år til jeg er ferdig utdannet som jurist. 7 år til jeg har tittelen som advokat. 7 år!? Det er faktisk halvannet år mindre enn jeg har vært syk. Jeg husker det som i går at jeg fikk anoreksidiagnosen. Men det er altså over syv år siden. Tiden går så fort. Ofte tenker jeg at det er en negativ greie, men akkurat nå gjør det så ting ikke virker så himla håpløst. Okei. Så er jeg muligens fem år på etterskudd, men hva gjør vel det? Jeg kommer faktisk til å oppnå mitt største mål og min største drøm her i livet. Trolig med en livserfaring rikere enn de fleste. Dessuten har jeg planer om å være karrierekvinne, så mens mine venninner ammer babyene sine skal jeg nyte tiden jeg får jobbe. Å adoptere blir ikke et tema før jeg har passert 40. Sånn sett vil jeg kanskje stille rimelig likt som de fleste, men altså; hvem konkurrerer jeg mot? Hvorfor skal jeg hele tiden tenke hva alle andre har oppnådd? Hva hjelper det meg? Som en av mine beste venninner sa; slutt å snakke deg selv ned. Hun har et poeng. Et veldig godt et!


    Selvlaget motivasjonsbilde.

     

    Nå trenger jeg ikke lenger gå med hevede skuldre og stresset hode. Svaret jeg fryktet var kanskje ikke så positivt som jeg håpet, men det kunne vært verre. Det kunne vært jeg ikke hadde kommet inn noe sted og måtte tatt et år på folkeuniversitetet til 25 000,- + eksamensutgift, for så å være låst til Oslo (!) Nå har jeg i det minste tre steder å spille på. Tromsø er uaktuelt om jeg tar Hønefoss på grunn av karantenetid. Og det er kanskje like greit, skal vi tro pappa. Han mener jeg ville frosset i hjel og mistrivdes så langt hjemmefra. Haha.  Vel. Uansett. Jeg har helt klart mye å glede og grue meg til i tiden som kommer. Dette er en utrolig stor lettelse. Bare det å komme i gang vil gjøre så mye med meg psykisk. For et år siden hadde jeg nok enda sagt at jeg må vente med jussen til jeg blir frisk. Hvorfor det? I mine øyne er jeg verken syk eller frisk, men jeg er der jeg må være for å begynne på juss. Så må jeg bare ta de utfordringer som vil komme. Ingen kan vite om dette vil gå lekende lett eller bli en motbakke av de verre, men det er en del av det å leve. Man må gjøre seg erfaringer for å vite hva som funker og eventuelt ikke funker. For meg har det kun gått fremover dette halvåret, og på 1/2 halvt år har jeg utrettet mer enn hva jeg har utrettet siden jeg ble utskrevet i Mai 2011. Et ord; motivasjon. Ex phil ble det som vekket meg fra min dogmatiske slummer. Helt surrealistisk å tenke på at noe så lite kunne bli noe så stort. Om jeg sier at jussen er en enda større motivasjon, så skjønner dere kanskje at dette er noe jeg tar på blodig alvor. Det finnes ingen tvil om at det jeg kaster meg ut i nå, er det rette for meg. Jeg er ferdig med å bli definert av en sykdom, og det er jeg så hjertens glad jeg innså en vårdag i April. Kanskje var jeg ikke 100% sikker da jeg satt med pappa og sendte inn til samordna opptak, men hva så? Det er mange måneder fra 15 April til 20 Juli, og mye kan derfor skje. Allerede i Mai følte jeg at beslutningen var rett. Da venninnene mine kom hjem og vi begynte og snakke, var det rett på, ''Jeg skal studere juss til høsten''. Det samme har jeg sagt til mine kjære elkjøpkunder. Uten å blunke. Og siden har det blitt med de ordene. Nå som jeg har kommet inn innebærer det ganske store endringer i livet mitt. Mer om det i neste blogginnlegg, så følg med!

  • 0

    Han prøvde å voldta meg!

    Vi skal 10 år tilbake i tid. Til en kald natt i November måned. Den gangen forstod jeg lite av hva som var i ferd med å skje. Jeg hadde hørt om den slags i mediene, lest om det i avisene og sett det på filmer. Men. Jeg trodde aldri at jeg skulle bli offer for et slikt overgrep. Samme som at jeg aldri trodde jeg skulle bli offer for ortoreksi og anoreksi. ''Det skjer ikke meg''. Hva da? I kontrast til andre som kanskje får traumer og sliter i etterkant så har jeg aldri vist antydning til å være et offer. Jeg har aldri dvelt ved omstendighetene. De blåmerkene jeg fikk skjulte jeg med klær, og det sjokket jeg fikk, gjorde meg heller forbannet, rasende og enda mer bevisst på at jeg måtte bære masken som tøff, sterk og selvstendig. Som om intet hadde hendt. Det var min reaksjon på at jeg aldri mer ville fremtre som veik. Ikke fordi jeg var irritert på en annen. Faktisk tror jeg ikke at jeg helt forstod alvoret den gang. Jeg så ikke at denne personen gjorde noe galt, og i mitt hode latterliggjorde jeg ugjerningen. Tenkte heller det var de edle dråpene som snakket. Det var promillen min som gjorde at jeg mistet besinnelsen. Det var derfor alt ble som det ble. Skurrete og uklart. Jeg klarte aldri å se at noen var skyldig, og det er forklaringen på hvorfor jeg la hele saken død. Jeg ville ikke straffe noen jeg ikke så en grunn til å straffe. Jeg ville ikke ødelegge livet til en person jeg ikke kjente, sånn uten grunn. Spør du meg den dag kunne jeg kanskje tolket situasjonen annerledes, men jeg ville fremdeles ikke gått til anmeldelse. Det er ikke fordi jeg var eller er feig, men fordi jeg ser noe godt i alle mennesker. Dette var et engangstilfelle for min del, og av den grunn greier jeg ikke si om det som skjedde var med forsett eller ikke. Kanskje kan det hende jeg lot en voldtektsmann gå fri? Faktisk er jeg glad jeg ikke vet mer om det. Å dvele ved fortiden, og omkring hva man kunne gjort annerledes, løser nemlig ingenting. Ingenting. Selvfølgelig må man face den før eller siden, men hvordan face noe du for lengst har skjøvet vekk?

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

     

    Jeg har mange ganger fundert på hvor det enorme behovet for å beskytte seg selv kom fra, og hvordan jeg sluttet å stole på andre mennesker. Hvorfor jeg store deler av min ungdom har følt meg ensom, selv de gangene jeg var med venner eller var en del av et sosialt miljø. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor jeg aldri har hatt en kjæreste, og hvorfor jeg kun har klart å se på gutter som venner. At jeg så fort de viste tegn til interesse avviste jeg dem. For ikke å snakke om klemming. Det er ikke rent sjelden jeg har prøvd å vri meg unna, tross at folk bare har hatt gode intensjoner når de har gitt meg en klem. Følelsen av at noen tar tak i meg (gutter spesielt) eller at noen spontant klemmer på meg har automatisk fremkalt det vonde. På mange måter kan man si det er sykdommen som har vært med på å finne fram til det fortrengte fra underbevisstheten min. Det ble med andre ord min psykoanalyse. Jeg hadde liksom bare glemt det. Latt det fordunste. Som om det ikke var noe nøye. Det er først den siste tiden jeg har greid å legge samme to og to, og kommet innunder huden på meg selv. På mange måter har et gitt forklaring på mye. Veldig mye.

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

     

    Jeg har med årenes løp fått spørsmål fra lesere om det har vært en voldtekt inni bildet, og jeg har svart nei. Flere ganger. Om folk har spurt fordi det har tydet på det, eller om det er prosedyre å spørre psykisk syke om det, vet jeg ikke. Jeg vil ikke si jeg har løyet, men jeg har unnlatt å fortelle hele sannheten. Fordi jeg ikke trodde det var så viktig. Pappa hadde lenge mistenkt at det var noe mer. I flere år, faktisk. Det kan ikke bare ha vært små faktorer (flink pike, perfeksjonist, ortoreksi, kresenhet, modelljobbing, media, osv) som har utløst en så alvorlig anoreksi. Det måtte ifølge han være en større årsak. Noe han hadde rett i. Det er bare jeg som har vært så dum og naiv, og trodd at dette ''lille'' ikke kunne ha sammenheng med anoreksien. I høst valgte jeg å fortelle pappa om overgrepet (mamma og A like før jul). Med saltvannsdråper rennende nedover kinnene. Jeg så på papps at dette kom som forventet. Han hadde bare ventet på at jeg skulle åpne meg. Tenk at det skulle gå 9 år. Det er ingen tvil om at pappa både ble sint og skuffet da han fikk realiteten i fleisen. Sint fordi noen hadde forsøkt å skade meg, og fordi vedkommende ikke var blitt anmeldt. Skuffet fordi jeg ikke hadde fortalt han det før nå. Jeg skjønner han selvfølgelig godt. Hvor vondt er det ikke å vite at ens barn har vært utsatt for fare? Kan ikke tenke meg det engang.

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA


    Hvorfor jeg ikke fortalte om det, hadde ikke noe med at jeg ikke turte, men fordi jeg ikke så det som relevant. Som person er jeg litt sånn; ''fortid er fortid, og det er kun fremtiden som kan skapes'' Ikke at jeg pleier å være godtroende, men her var jeg virkelig det. Hadde jeg bare fått opp de gjenklistrede øynene mine ville jeg gjenkjent anoreksiens symptomer mye tidligere. Den kvelden i 2007 ble jeg fratatt noe viktig. Jeg ble fratatt gleden ved å være og se ut som en kvinne. Jeg ble fratatt gleden ved å elske et annet menneske. Og jeg ble fratatt tryggheten min. Dette indre behovet for makt, denne redselen for å bli kvinne og denne eremittilværelsen ble til ene og alene til som følge av dette overgrepet. Jeg går ikke inn på detaljer omkring overgrepet, men vil understreke at det aldri rakk å bli en voldtekt. Det var i ferd med å bli det, og det hadde den blitt hvis jeg ikke hadde hatt musklene og kondisen i boks. Under skal dere få lese ord i form av min uleselige løkkeskrift, direkte fra dagboken. Selv måtte jeg anstrenge meg for å forstå det som stod. 

     

    Har alltid vært et ess i rettskriving, men denne dagboken bærer jo preg av at det er en ung tenåring som har skrevet, så det er naturligvis noen komma- og grammatikkfeil innimellom. Og de fikk selvfølgelig ikke passere min strenge sensur. Merkelig bøyde ord, kule fraser og fullstendig feilstavede fikk derimot være med. Det er litt av sjarmen, tross at det er en ganske alvorlig tekst (som går over til å bli ganske komisk!). Haha. Nedre del av side to er revet ut, og neimen vet jeg hvorfor - men jeg har mine mistanker. Uansett, her kommer det:



     

    Datert 7 November 2005 (Mandagen etterpå):

    ''Dette har vært en dårlig dag. Jeg ville egentlig ikke på skolen, men mamma sa jeg måtte siden hun ikke trodde på at jeg var syk. Da kunne jeg heller gå hjem, men det gjorde jeg ikke for da ville læreren tenkt jeg skulket matteprøven. Den fikk skikkelig dritt og jeg sugde max. Det ble ingen øving i helgen, fordi jeg ikke orket å tegne vinkler med passeren. Jeg har hatt så vondt i skuldrene at det føles som alt er brekt rett av. Jeg må passe på at jeg ikke tar av meg genseren siden blåmerkene enda syns. Mamma og pappa kan ikke se at jeg ser sånn blå her ut, for da vil de klikke. Jeg er redd for at hvis de finner ut av det så vet de at jeg har gjort noe ulovlig. Jeg er for ung til alkohol, også ble jeg så full den kvelden. Da har jeg kanskje meg selv å takke selv om han ble fullere enn meg. Jeg tror ikke han egentlig var slem, men jeg håper aldri jeg ser han igjen og håper at han har glemt at jeg dyttet han inn i den der busken. Det var ikke særlig snilt gjort. Men det var jo bare fordi jeg ikke ville ha SEX med han, fordi jeg ikke vil ha det med folk jeg ikke kjenner. Det kunne jo være at han hadde klamidina eller aids eller bra sæd. Helsesøster på skolen har sagt at man ikke kan bli kvitt sånne ting, og at hvis man blir gravid så må man på sykehuset hvis man ikke skal ha barnet. Og jeg er ikke gammel nok til å dra dit alene så da må mamma bli med, og jeg vil ikke at hun skal vite om det. Det blir rart. Alle hadde sett rart på meg da, men det går fint, for jeg har alltid sagt at jeg ikke skal ha egne barn fordi jeg ikke har lyst. Babyer er ekle og skrikete og det går ikke bra når jeg skal gjøre den jobben som advokater må gjøre. Men blir jeg gammel og lei så skal jeg heller ordne en baby som ikke er min.''

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

     

    Det er ganske mange tanker i hodet til en usikker tenåring. Det er en del nye inntrykk som skal fordøyes, og her er det tydelig at det ble ett (kanskje flere) inntrykk for mye. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle situasjonen, og istedenfor å være åpen (slik jeg har vært de siste årene) valgte jeg heller å holde hemmeligheten tett inntil brystet. For å håpe at den skulle bli med meg i graven en ikke fullt så vakker dag. Det gjør så vondt å lese at Madelén som just hadde begynt på ungdomsskolen måtte oppleve dette her. Samtidig er det noe godt å lese hvor stor respekt jeg hadde for mine foreldre på den tiden. Uten dem hadde jeg neppe vært den sterke, selvstendige og modige person jeg er i dag. Dessuten står jo adoptiv- og advokatbeslutningen her svart på hvitt. Det gledet meg litt at jeg har hatt disse tankene såpass lenge. Da er det tydeligvis hold i dem, og ikke noe jeg bare sier fordi jeg er ung og fri. Og bare så det er sagt; jeg synes ikke babyer er ekle. Sånn sett er teksten egentlig ganske rar. Til å begynne med skriver jeg om følgene og tankene rundt overgrepet (som i og for seg er riktig!), for så å spole fullstendig av med annenrangskunnskap (klamidia!!!?) fremstilt på en så komisk måte at jeg egentlig lurer på hva som foregår i hodet til hun som skrev. Var hun såret? Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke hun forstod noe som helst av det hun hadde opplevd. Den hendelsen var over da linjene var ferdig nedskrevet. Kanskje er det en mening med det. At jeg ikke skulle reagere den gang, men modnes. Den gang hadde jeg kanskje ikke taklet sannheten. Jeg var for ung, for sårbar og for usikker. Nå derimot. Nå er jeg nærmest uovervinnelig. Slik føles det i alle fall. Andre får mene det de vil.

     

    Det er selvfølgelig vondt å face fortiden, men føler jeg skylder bloggen såpass. Jeg har frontet sykdommen min så lenge at det skulle bare skulle mangle. Her skal ingenting være uskrevet. Bare så det er sagt. For selv om dette er ytterst ubehagelig å blogge om, og langt uten min komfortsone, så greier jeg ikke la det ligge. Ikke nå lenger. Jeg vil bruke min stemme og offentlige rolle til å stå opp for meg selv, og samtidig dele erfaringer med andre. For det første ved å vise at vi er flere i samme båt, og for det andre ved å vise at man ikke behøver bære skam. Ofte går vi mennesker med skyldfølelse over ting vi ikke trenger ha skyldfølelse for, og veldig ofte er dette såpass ødeleggende i vår hverdag. Nå har riktig nok ikke denne hendelsen ødelagt noe i min hverdag, men det som har vært ødeleggende er denne granskingen etter hvorfor jeg ble syk. Selv om det var vondt å rippe opp i det gamle så var det verdt det. Denne vonde delen av min historie er nå prosessert ferdig, og ingenting ligger igjen og gnager. Hinderet er borte. Jeg trengte dette for å ta fatt på veien videre. I flere år har studiene og vektoppgangen drøyd. Begge deler ble en del av min virkelighet da alle kortene ble lagt på bordet i høst/vinter. Det beviser at jeg greier dette. Det som avgjør er at jeg fortsetter med åpenheten min, og velger stole på de menneskene som står meg nær. Jeg kan lure meg selv til å tro at dette er min kamp, men uten støtten hadde jeg vært fortapt for lengst.

     

    Ikke bare er dette innlegget noe av det mest blottstilte jeg noensinne har skrevet, men informasjonen som foreligger er også svært sensitiv. Det vet jeg godt. Jeg kunne ikke med garanti vite om dette var noe familien ville skulle komme ut, så jeg informerte mamma og pappa på forhånd. For første gang her på bloggen. Jeg kunne aldri publisert noe slikt uten at de visste om det (selv om de begge var tvilsomme til det...) Ja, det er min blogg, mine tanker og min sykdom, men det betyr ikke at jeg står alene. Dette gagner like mye de jeg bor sammen med. Når jeg da velger å ta slike steg fortjener de å vite om det før sosiale media, kolleger og resten av Norge. Og nå som den store ''hemmeligheten'' er ute, er historien om meg, med anoreksi fra start til slutt, fullstendig offentliggjort. Jeg ber om forståelse for det jeg nå har delt. Tilbakemeldinger er alltid hyggelig å få, men jeg har ingen planer om å gå noe mer inn på det som står her. For denne jenta er det kun fremtiden som står i fokus!

     



     

     

    Alle bildene er plukket ut vilkårlig, og er fra 2006 og 2007, unntatt de to siste. De er bare noen dager gamle. Og jeg som trodde jeg var meg selv lik (?)

     

     

    Takk for at du tok deg tid til å lese! Del gjerne innlegget om du vil.

  • 0

    Jeg orket ikke fortelle om det...

    Jeg tar selvkritikk på måten jeg har fremstilt den psykiske lidelsen, anoreksi på. Eller rettere sagt; måten jeg ikke fremstilte den på. Fokuset mitt har hele livet vært muligheter, og selv med en sykdom som skapte store begrensinger, var det allikevel mulighetene som hadde forrang. Jeg taklet ikke noe annet. Og på mange måter kan man vel si jeg ikke ville innfinne meg med den store stygge realiteten, nemlig sykdommen. Det er først nå, etterpå. Nesten fri fra anoreksi - at jeg ser at jeg overkjørte begrensningene fullstendig. Veldig takknemlig for at jeg til slutt nådde det punktet der jeg så at det var feil, og heller begynte arbeide innenfor begrensningene. Det har skapt et liv som har gitt meg langt mer frihet, lykke og livsglede. Og allikevel med stø kurs og god kontroll over meg selv. Jeg har blitt en langt sunnere jente nå, både fysisk og psykisk, og fremtiden er 110% innenfor rekkevidde!

     

    Tidligere ville jeg slippe unna alle konfrontasjoner, bekymringsfulle blikk og kommanderende ordrer. Derfor valgte jeg å kjøre et løp som skulle skåne meg mest mulig. Fra omverdenen. Fordi jeg var så sårbar. Så sterkt påvirket av alt som foregikk rundt meg. Jeg fortalte riktig nok om ødelagte organer, osteoporose, og flere av de uheldige konsekvensene jeg hadde fått oppleve. Allikevel fortalte jeg aldri den hele sannheten. Om hvordan det ''syke liv'' egentlig var. Om hvor ille det egentlig stod til, og hvor elendig jeg psykisk (ref; depresjon i 6 år!) hadde det. Samt hvor redd jeg var for å dø, og hvor redd jeg var for alle disse eventuelle følgene. Hva hvis? Det har vært mange søvnløse og urolig netter, depressive tanker og sterke følelser av apati og litenhetsfølelse. Det har vært fysiske utfordringer med tanke på løfting, sitting, ståing, gåing og som sagt; soving. Eneste jeg ikke har merket noe til er tap av energi med utmattelse. For utenom det har jeg vel vært borti hele repertoaret. Jeg har hatt verkende ledd i alt fra lilletåaen til ryggen. Jeg har hatt ekstreme tilfeller av leamus. For ikke å snakke om har jeg levd i en konstant kald kropp. Jeg tuller ikke. Saken er bare den at jeg har ignorert plagene, og mer eller mindre latt som at de ikke var der. Jeg har forsøkt skyve fokuset med smerter og ubehag vekk, og erstattet det med andre tanker, følelser og aktiviteter. Spesielt har jeg gjort dette de gangene andre har sett meg, og hver gang folk har spurt har jeg på autopilot svart at alt er bra. Kanskje har det gitt et noe feilaktig bilde av sykdommen, og det beklager jeg. Som syk er det vanskelig å dra en skilnad mellom sykt og friskt, og en balansegang er desto vanskeligere å erverve. Ergo blir det veldig enten eller. For meg ble det altså å fremstå frisk uansett hva. Samtidig har jeg ønsket å vise meg fra en positiv side her på bloggen. Jeg har hatt lyst til å dele min glede, motivasjon og viljestyrke her, fremfor alt det som jeg daglig har måttet overvinne. Det er en slik person jeg vil bli husket som. Ikke som offeret eller den stakkarslige anorektikeren. Hvilken verdi skulle det gitt meg liksom?

     

    Selvsagt er det en god egenskap. Å legge seg ned ville ikke gått noe særlig i min favør. Men igjen; jeg har på en måte levd litt utenfor meg selv. Jeg innså at jeg hadde anoreksi, uten at jeg egentlig gjorde det. I åtte hele år. Med et sykt og svært så usunt blikk. Med forvrengte tanker og null fornuft. Så skal jeg allikevel ikke arrestere meg selv helt her. Å si at jeg bare har publisert skinnviten, blir å ta i. Selvfølgelig har jeg vært ærlig og oppriktig med dere. Det finnes ikke en sannhet jeg har pyntet på, eller noe jeg har løyet om. Jeg har vel heller trolig og ganske ubevisst holdt igjen en del. Fordi jeg har vært redd, spesielt for hvordan andre vil ta det, men også for hvordan det kan skade meg i ettertid. Så har jeg tenkt en del på familien oppi det hele, og også på det at Madelén skal fremstå mest mulig lik seg selv. Som en solstråle. Som et ja-menneske. Som en som inspirerer andre. Da kunne jeg jo ikke sutre, eller brette 100% ut om mine mørke sider og dårlige dager. Jeg var nødt til å finne denne gylne middelveien. Og for meg ble det å unnlate en del fra bloggen. Mye mulig det har gitt et mer glamorøst bilde av anoreksi enn det den fortjener. Bare så det er sagt; anoreksi er ikke en glamorøs hverdag! Den er alt annet. Veldig ofte så tror jeg mange har tenkt/tenker at jeg er det fulle svaret på en anoreksi, og at mine opplevelser er ensartet alle andre anorektikere sine. At jeg sitter med en slags fremgangsmåte og fasit. For ja. Jeg har forsøkt å opprettholde den gamle Madelén, fremfor å følge psykologenes og legenes råd, med å godta det faktiske tilfellet. Det høres kanskje enda mer sykt ut, og for å slippe unna det stempelet, skal jeg fortelle hvorfor...

     

    Hele sykdommen, fra start til slutt, har vært et eneste stort nederlag for meg. Det å fortelle andre at man er syk får en liksom til å fremstå så sykelig, stakkarslig (?) Jeg ville jo ikke være en sånn. Jeg ville bare være som alle andre. Derfor trengte jeg komme ut av sykdomsboblen og forsøke leve livet med minst mulig begrensninger her på bloggen. Ikke med den perfekte fasaden, men som et avbrekk fra det tunge og tøffe. Især trengte jeg få respons på at jeg ikke virket syk av andre, og da ble dette en nyttig arena. Her møtte jeg mine likesinnede. Både de som hadde anoreksi, de som hadde hatt anoreksi, men også de ''normale'' som delte mine ambisjoner og drømmer omkring utdannelse (advokat) og generelle mål i livet. Tross dette ble jeg aldri ''som alle andre''. Jeg var fremdeles undervektig, blek, tynn og henslengt. Det er først nå jeg har blitt en av mengden, og vet dere hva? Omsider har jeg innsett at jeg ikke vil gli inn i dette A4 fellesskapet. Jeg vil være unik - og det er noe jeg blir med all denne bagasjen jeg har drasset på de siste årene. Jeg vil fortelle folk om denne lærdommen og livserfaringen, både på godt og ondt. Jeg vil ikke late som at det aldri hendte. Jeg er ikke lenger redd. Nettopp fordi ikke folk lenger har noe grunn til å prate til meg om hva jeg bør spise, hvordan jeg bør trene eller i verste fall, at jeg må innlegges. Jeg har ikke ord for hvor avslappet og betrygget det gjør meg. For første gang på lenge er jeg fullstendig uredd for å tråkke feil!

  • 0

    Ikke fullt så gøy!

    Jeg har gitt alt de siste ukene, og virkelig storkost meg. Faktisk så mye at det ikke er før nå i etterkant jeg merker at noe ikke er helt som det skal. Om det er fordi jeg har hoppet opp og ned på festival, løpt i lite komfortable sko, sittet på knærne x antall timer, eller gitt for mye på mølla, er usikkert. Det som i alle fall er sikkert er at akilles plutselig har slått seg vrang. Jeg har helt ekstreme smerter når jeg går, og jeg kan ikke en gang hoppe på det ene beinet eller legge for mye vekt på det. Især ikke hvis jeg er under bæring av et eller annet. Da svikter plutselig beinet, og det er ikke like morsomt som det høres ut. Første dag tilbake på jobb var ikke den beste opplevelsen, akkurat. Tirsdagen enda verre, og Onsdagen rene marerittet. Jeg haltet som en gammel dame, og den eldre mannlige kunden påpekte så fint at jeg som ung burde rette meg mer opp i ryggen. Og at jeg dessuten ikke bare burde stå å henge ved pc'en hele tiden. Haha. Hardt gulv og mye gåing/småløping er de to tingene (ifg helseoppslag) som er minst anbefalt når det er senebetennelse på gang. Som jeg så fint diagnostiserte meg med. Men, slikt hører tydeligvis ikke jeg på. Jeg er bare så ekstremt pliktoppfyllende, og hater fravike det jeg skal. Spesielt fordi jeg hater svikte folk som forventer noe av meg. Da tar jeg heller de følgene som måtte komme etterpå. Min bandasjerte hæl har nærmest slukt ibuxsalve de siste dagene, og det hjelper det, men ikke så mye som ønsket. For jammen har jeg hatt noen smertefulle kvelder og søvnløse netter den siste tiden. Enn så flink jeg har vært til å ta hensyn til foten. Jeg er jo svært så aktiv. Det samme er jobben min. Og det trives jeg selvfølgelig utrolig bra med sånn utenom brukne armer, hjernerystelser og senebetennelser. Jeg lå faktisk og gråt på gulvet da jeg kom hjem fra jobb på Tirsdag. Jaja. Det bedrer seg vel snart. Håper jeg. Første gang jeg brakk armen så dro jeg jo på skolen og satt der i fire timer før jeg skjønte at jeg måtte en tur til legen. Eller, venninnen min skjønte det, fordi armen min så litt snodig ut. Selv satt jeg bare der og skrev på oppgaven om hinduismens guder, og ante fred og ingen fare. Så, når jeg merker smerter slik som nå, så må de vel være ganske intense. Såpass intense at jeg begynte gå med høye heler her hjemme kun for å slippe tråkke ned der det er vondt. Ja. Det var et kjerringråd jeg slukte rått på internettet. Ting utenfor mitt kontrollområde gjør meg såpass desperat, at alle råd må utprøves.

     

    Jeg skjønte ganske fort at det ikke kunne pågå dette her, så det måtte en legevisitt til. Som om ikke jeg har vært der nok ganger nå, og det ironiske er at 90% av mine besøk i 2017 har dreid seg om helt andre ting enn anoreksien. Jaja. Det tyder i alle fall på at jeg begynner å bli som den gjengse nordmann, nå som jeg går til legen for hverdagslige plager og sykdommer. Ikke har jeg den frykten heller. Tidligere følte jeg alltid anoreksien tok plass i samtalen, og bare det å dra til legen var et kjempeork og en utrolig negativ ting. Jeg turte heller ikke dra uten mamma. ''Nei, så du har brukket armen. Ja, da vet du at det er benskjørheten som gjør at du brekker mer, og det er jo en følge av anoreksien. Bla bla bla''. ''Nei, så har du vondt i tommelen. Ja, da kan det være en slitasje (artrose på fagspråket), og det kan veldig mange med benskjørhet få, og det skyldes anoreksien. Bla bla bla...'' Hadde jeg kastet opp blod eller blod ''der nede'' så turte jeg ikke dra. Jeg visste at mitt blødende magesår stammet fra min syke tid på post 3, da jeg svelget hele nøtter og poteter delt i to. Mine forhøyede leververdier derimot, mente legen kom av undervekten. Men, jeg har aldri fortalt han at jeg i over ti år hadde en orm i magen som stjal all næringen min, og spiste på mine indre organer. Det var det bare min gamle lege som visste. Poenget er at uansett hva jeg var plaget med, så kunne det kobles til anoreksien. Det skremte meg veldig. Jeg begynte nesten bli hypokonder. Ikke fordi legen sa det og det, men fordi jeg googlet meg til det og det før jeg kom. Jeg visste hvorfor jeg hadde brukket armen, hvorfor tommelen var vond, hvorfor jeg hadde vondt i ryggen, osv, osv. Og jeg hatet at jeg måtte face legen nok en gang og fortelle at dette var på grunn av anoreksien. Jeg hatet å se skuffelsen hans, og jeg hatet å vite at jeg var en slik pasient som aldri viste resultater. Men så ble plutselig blodprøvene bedre, EKG viste ikke avvik og Madelén kom til syne. Det er jeg som nå tar kontrollen under legetimer. Jeg er deltakende, nysgjerrig og engasjert, ikke bare passiv og lyttende - som før. Noe har skjedd. Jeg har begynt å bry meg om helsen min. Jeg finner den interessant, og viktig. Fordi jeg vet at kroppen skal være med meg livet ut. Jeg er glad for å leve, men ekstremt takknemlig for å fungere så godt som jeg gjør, også. Den gang jeg trodde det var for sent, var det aldri det. Det var bare jeg som hadde gitt opp håpet. Jeg trodde jeg var låst til en sykdom for alltid. Noe jeg altså ikke er. Jeg er ikke låst til en eneste sykdom. Alt kan rette seg. Jeg er heller ikke låst til noe senebetennelse. Jeg må bare følge noen råd fra legen, og de var ganske klare. Det måtte en ukes sykemelding til (100%), og gåturene valgte jeg selv å avstå fra. Gidder ikke ha vondt lenger enn jeg må. Selv om dette er veldig mot hva jeg synes er ok, så føltes det veldig riktig, sånn egentlig. Alt for mye står på spill til at jeg kan pådra meg en kronisk vond akilles. Selvfølgelig veldig typisk at dette skjer den første uken jeg er tilbake etter ferie, og at jeg må ta ut sykemelding etter bare tre dager i jobb. Jeg kan kanskje skryte av mye hell i livet mitt, men når flaksen snur seg, så er det nesten for ille.

     

    Jeg var helt ødelagt da jeg kom hjem fra legen kl 9 i går, og da hadde jeg ikke beveget meg lenger enn til og fra bilen, og hoppet opp og ned trappene hjemme. Det endte med at jeg sov bort hele dagen, og ikke var oppe igjen før mørket begynte legge seg. Har ikke så mye annet valg enn å hvile benet, smøre/bandasjere det, ta smertestillende og holde det høyt. Dessverre er det veldig kritisk å bli sykemeldt midt i sommerferien, så jeg følte veldig på det at jeg måtte stille opp på jobb i dag. Spesielt siden det er en hektisk Lørdag. Tross min stahet og viljestyrke, måtte jeg allikevel kaste inn håndkledet en time før. Litt nederlag. Det var fint jobben tilrettela og lot meg få sitte på en stol hele dagen. Hadde det bare ikke vært for at smertene fra hælen strålte utover i resten av foten. Og de gav seg heller aldri. Noe som både gjorde meg kvalm og svimmel. Veldig ubehagelig. Akkurat nå tenker jeg mest på å legge meg igjen, men fordi det er så fint vær tenker jeg det blir en tur ut i sola med mamma. Også må jeg jo bake et sukkerbrød, lage to forskjellige mousser og stikke ut figurer i farget marsipan. ''Byggingen'' tar jeg i morgen. Mamma fyller nemlig år på Mandag, og da er kun det beste godt nok. Jeg får heller ta igjen tapt søvn i morgen. Det er litt trist å kaste bort en dag på det, men jeg må nesten lytte til kroppen. Vil jo ikke at min kommende uke skal bli helt ruinert. Jeg er nemlig en altfor rastløs sjel, så det å være låst til hjemmet gjør ikke saken særlig god. Dersom formen tillater det, så prøver jeg selvsagt å komme meg litt utenfor døren. Om det så bare er for å sitte på verandaen eller være passasjer i bilen. Hvis ikke er jeg redd jeg blir litt vel apatisk og grinete. Ikke en bra kombinasjon. Det er veldig ofte sånn at jeg legger meg til å sove når jeg kjeder meg, synes synd på meg selv eller har vondt, så det er en trend jeg prøver å snu litt på. Jeg må lære meg å anvende dagene, om ikke riktig, så bedre. Da tenker jeg egentlig primært bare det at jeg holder meg våken. Kanskje fargelegge litt, spille playstation med lillebror, og rydde opp litt i rotet mitt. Jeg har nemlig omsider begynt komme a jour med klesskapet mitt (kastet masse!), bildene som hadde hopet seg opp siden 2010 og det som var intet mindre enn 246 oppskrifter på mailen er snart utskrevet og fordelt i tre permer; baking, søte fristelser og middager. Skulle veldig gjerne testet fjellskoene også, men akkurat nå er det et ikke-tema. Jeg har nok med å gå normalt...

    Som alltid; den uredigerte sannhet.

     

    Helt på tampen føler jeg det må noe optimistisk til. Midt oppi ''elendigheten'' finnes det nemlig et lysglimt. Jeg fikk nemlig svar fra Høgskolen angående eksamen i philosophicum/filosofikum Onsdags kveld. Jeg skal innrømme at jeg hadde utrolig blandede følelser. Enten hadde jeg misforstått totalt og gjort det skikkelig dårlig (noe jeg aldri gjør), eller så hadde jeg forstått og gjort det skikkelig bra. Faktisk var jeg så ekstremt redd for å sjekke resultatet at jeg måtte ha pappa ved min side. Denne karakteren er en del av min vei mot jussen, så den kunne ikke være dårlig, dersom den skal gi meg fritak fra faget på universitetet. Fordi det var A-F så måtte jeg google. Det var pappas velmente råd, og sannelig var det lurt. Her hadde jeg trodd F var best, fordi F er bokstav nummer 6, og i mitt hode var det lik karakteren 6. Ja, jeg har sett amerikanske filmer, men aldri tenkt over at A var det gjeveste. Så, jeg er glad jeg tok en ekstra sjekk. Godt å vite at bokstaven min ikke indikerte stryk, men heller det fantastiske (forventede) resultatet jeg ønsket. For en start å få på utdannelsen min! Dette halvåret har vært lærerikt og givende, og jeg gleder meg stort over at jeg har bevist at jeg har mestret et fag som var så ukjent til å begynne med. Attpåtil via nettstudier der kontakt med læreren har vært på et minimum, og diskusjon med elevene har vært utelukket. Jeg sendte jo faktisk læreren bekymringsmeldinger første dag av studiet, fordi Smarte Smartesen hadde sjekket universitetets eksamensoppgaver. Herregud. Snakk om å skyte seg selv i foten. Samtidig ble det som fremstod som ''umulig'', en viktig motivasjon for meg. Dette skulle jeg bare forstå. Punktum. Selvfølgelig er jeg stolt nå. Og da er det på en måte ikke så farlig med foten. Den blir bedre, og det er det som teller!


     

  • Madelén

    En gang var jeg dødssyk og greide så vidt stå på bena, mens nå er jeg lykkelig jusstudent på fulltid. Ikke lenger bor jeg hjemme heller, men i Hønefoss. Her jobber jeg også på Elkjøp i tillegg til studiene, og når jeg har ferie og fri jobber jeg på Elkjøp i Horten. Kort info: Ortoreksi (2008) -> Anoreksi (Innlagt 6 mnd, psykiatrisk og på RASP +++ psykologbehandling, sykehusbehandling, mm) Kampen har vært tøff, men jeg har allikevel aldri gitt meg. Nå har jeg nådd mitt største mål, og er omsider på vei til å finne tilbake til en forbedret og knallbra versjon av Madelén. FACEBOOK: https://www.facebook.com/maadeleen/ (side åpen for alle) INSTA: manasols. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : ) Jeg svarer på generelle spørsmål om sykdommen, men ikke det som angår vekt, kropp og matinntak.

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde