Madelén - når hver dag er en kamp!

Omtrentlig et år tilbake startet vi med flerfamilieterapi på Ullevål i RASP sine lokaler. Jeg hadde ingen god begynnelse på kurset ettersom jeg var tvangsinnlagt på den tiden, så utbyttet kom ikke før etter utskrivelsen. Det var også da vi begynte å ta for oss denne såkalte ''ryggsekken'' som bestod av målsetninger for familien. Det var der skoleavslutning til Aleksander kom inn, pluss sommerferien, bestefars 85-års feiring og et av de store høydepunktene; Norge-Island. Videre så gav kurset oss diskusjoner, informasjon og støtte. Familien har opplevd en enorm styrke, og ettersom vi nå har så mye fakta, erfaringer og innspill så er det enklere å takle sykdommen i hverdagen. Utålmodighet- og stressnivået er betydelig sunket, og familien har funnet veldig tilbake til den gamle hverdagen før sykdommen. Vi er nok faktisk blitt enda mer sammensveiset. For ikke å snakke om ''lille'' Aleksander som fikk se at det ikke bare er storesøster som lider av anoreksi. Hvis noen skulle føle behov så anbefaler jeg denne type terapi på det sterkeste! Det er jo litt trist at det er slutt nå, men sånn er det jo bare. Avslutningen ble super med foredrag fra IKS (interessegruppen for kvinner med spiseforstyrrelser), debatt, grupper, oppsummeringer og tiden videre og framover. Vi tok oss en lunsjtur på cafe før vi dro hjemover. Jeg bakte nemmelig favorittbrødet mitt i går; gulrotbrød. Pluss at jeg fikk meg en kveldstur i kulda. Forfriskende og deilig!

Ting kjennes litt lettere på kropp, hode og sinn. Helgen har jeg brukt til å hente inn kreftene og de gode tankene. Det er noe med å opprettholde psyken, og spesielt da når man har en psykisk sykdom. For meg har det vært ekstremt viktig med positiv terapi. Jeg behøver minst 51% positivitet hver dag, men gjerne mer, også. Null problem!

Ikke som i tyngre på vekta, men som i tyngre i hjernen. Uken har bydd på utfordringer og tankekjør som jeg ikke har vært helt vant med. Tiden har mer eller mindre fløyet litt fra meg, og jeg har vel kanskje følt en noe mer isolert tilværelse enn jeg pleier. Det er jo fint å få tid til å tenke, og det er nyttig å fundere litt, men jeg merker bare at det har vært noe mer ''plass'' til sykdommen. Noe som har tatt på. Både psykisk og fysisk, uten at det nødvendigvis har gått utover helse og inntak. Nå har jeg tatt mine grep som vil si mer hensyn til meg selv og mine. Pluss at jeg har benyttet litt tid til god fremtidsrettet psykologi med han godeste Olsen. Jeg kommer ingen vei av å grave i hukommelsen på årene jeg har vært syk, innleggelsen, ''onde mennesker'' eller ting som generelt ikke har noen god funksjon på tankene mine. Jeg må bruke hver dag positivt, og jeg må gi Madelén maks og det beste utbytte av tiden fremover. Det er sånn jeg skal leve..  Nå og for alltid!

Se uten det anoretiske øyet!

Når jeg ser meg selv i speilet tar det tid før jeg aksepterer hva øynene har observert. Noen ganger gråter jeg. Andre ganger smiler jeg, mens noen ganger går jeg likegyldig fra skikkelsen og tenker at det er helt ok. Som oftest prøver jeg å fokusere på at jeg skal være fornøyd, uansett. Det er tross alt bare vrangforestillinger fra en hjerne som enda mangler noen fettceller.

Bursdagen ble vellykket! Vi stod opp tidlig og hadde en felles frokost mens pappa åpnet pakker. Slik vi pleier når en av oss fyller år. Dette året hadde jeg også plassert han i lokalavisa til den store overraskelse. Ellers så dro jeg på jobben tre timer. Litt typisk meg å stelle i stand en masse ting på forhånd, uten helt å fullføre... Jeg er ikke flinkest til å holde orden i klærne, kryssordbladene eller tingene mine. Så lenge jeg finner det jeg skal ha så er det viktigst. Det kan jeg garantert forbedre noen hakk i 2012. Egentlig er ikke pappa mest fan av at jeg blogger om at stadig eldes, så jeg lovte å gjøre dette kort og greit. Selskapet var koselig og sosialt. For min egen del er det deilig at jeg orker og tør å delta ved familieselskap. Både når det gjelder prating og sitte ved bordet lenge, men også i form av måltider og mat. Gavene falt i smak og 1/2 oreokaken forsvant. Spist av alle, utenom mesterkokken selv, men sånn er det med anoreksi. Ingen bursdager, høytider eller andre feiringer kan få den til å deale på den fronten. Samtidig som jeg har levd et såkalt kakefritt liv i over 3 år nå... Da kjenner man ikke akkurat noe savn.

Jeg brukte store deler av Fredag den trettende til å utfordre mine ferdigheter på kjøkkenet. Ikke bare på flinkhet og perfeksjon, men også tålmodigheten min ble satt på prøve. Den har alltid vært tynn og til tider mangelfull, og sykdommen har i alleflall ikke gjort den bedre... Stress stress. Det jeg gjorde var å bake en oreokake og muffins i anledning pappa sin bursdag, 14/1. Å bake eller lage usunne ting er vel en av livsidrettene til en anoretiker, fordi det er med på å tilfredsstille i form av en kunstig metthetsfølse, men også gi litt slemme tanker for å fete opp andre. Vel. Sånn var det før. Disse ideene var mer en slags gave for å glede pappa. Han er superglad i gode kaker. Mufiinsen gikk fort unna ettersom jeg hadde kjøpt inn en pakke med rosa prinsessemufiins. Oreokaken var litt mer jobb. Den bestod av å forstå oppskriften, masse ingredienser og mye forarbeid for 4 ulike lag der jeg pent måtte vente på at et og ett lag skulle stivne i kjøleskapet. Noen ganger 30 minutter. Andre ganger 1 time, så det var en skikkelig tålmodighetstest fra start til stopp. Resultatet ble lovende, og jeg er fornøyd. Hvis vi ser litt bort fra utseende. Rart å mestre noe man egentlig ikke kan. Samtidig også en fin ting å vite at jeg faktisk kan hvis jeg virkelig går inn for noe. Jeg kan virkelig bli frisk, og en dag så skal jeg det! Mestring består av noen spiseskjeer vilje og en god kopp styrke.

Jeg tviler ikke lenger så mye på meg selv. Jeg hater kroppen min litt mindre for hver dag, og jeg blir stadig mer og mer takknemmelig for de egenskapene jeg har, framfor det jeg ikke har. Jeg har virkelig jobbet hardt for å bli glad i meg selv. Enda er jeg ikke i mål. Dit er det langt, men absolutt realistisk at jeg vil havne - en dag. En dag i fremtiden. Den største jobben har vært å kvitte seg med mye av usikkerheten, angsten og det enorme selvhatet. I går hadde jeg en real omgang i dagbøkene mine fra 2010, og jeg kan vel med sikkerhet bekrefte at hjernen er kommet godt på vei! For det var virkelig dyster og tårevåt lesing...

Da var julen over for denne gang. Nå er juledekoren og - pynten fjernet. Juletreet er tatt ned. Ting er bært på loftet. Det er ikke lenger rødt og nissekoselig. Bare syltetøykakene, pepperkakene og marsipankulene er igjen. For ikke å snakke om all snøen som er kommet. Uansett. Det er litt vemodig og trist at det bare skal være noen få dager en gang i året, men men. Ventetiden er jo bare 11 måneder, og dagene fram mot neste desember skal fylles med minst like mye glede, positivitet og lykke som de siste månedene har gitt meg. Pluss mange nye mål og utfordringer. Kortsiktige og langsiktige. Enkle og vanskelige, men langt i fra umulige!

Jeg har forstått at det handler om noe inni meg. Jeg har ofte hatt høye krav og forventninger til meg selv, men etter 2011 har jeg virkelig lært å akseptere at jeg ikke alltid kan innfri. ''Ikke være best'' Jeg er jo like bra selv om jeg kanskje feiler en gang i blant, eller velger en snarvei. Det trenger ikke å bety at jeg har lagt perfeksjonismen på hylla, eller blitt sløvere. Det er rett og slett bare en prioritering som gjør at jeg tar bedre vare på meg selv og mine ressurser. At jeg slipper unødvendig stress, fordi jeg ikke nødvendigvis må påta meg store oppgaver som jeg må bruke for mye tid på. For jeg kan jo mye heller fokusere på det jeg vil gjøre og det jeg ønsker å gjøre, og akseptere at ting ikke må bli perfekt hver eneste gang. Et sted i nærheten er mer enn bra nok! Og jeg skal være fornøyd med egen innsats uansett resultat. Nedtur som opptur! Vanskelig, men til syvende og sist verdt det.

Kinopremieren var en suksess. Det kom mange mennesker, så det måtte to visninger til. Både ukjente og kjente fjes dukket opp. Gøy at folk tok seg tid. Var litt rart å se seg selv på kino, men det var bare morsomt. Jeg er utrolig takknemmelig og glad for at jeg fikk muligheten til å være med. Filmen var kjempefin og utrolig bra! Masse ære til en fantastisk flink regissør som virkelig har stått på. Sånt blir det resultater av! Samtidig som jeg mener dette er en film med et klart budskap, og jeg håper den kan være med på å gi mer kunnskap og ulike synspunkt om anoreksi der ute.

Det er herlig med frihelg og noen hele dager hjemme! Det blir en del psykologi med han godeste Olsen, noe som er givende og kjempebra. Var en stund siden sist. Ikke at det er noe farlig, men jeg kjenner det er deilig å få delt noen ord med en som forstår meg 110%. Når jeg ikke jobber så må jeg jo få brukt opp pratekvoten her hjemme, for det pleier ikke å være lite ord som kommer fra munnen min i løpet av dagen. Pluss at jeg elsker å tenke positivt og fokuere på det fine som finnes, og som kommer.... Utover det så er det kinovisning allerede i morgen. Jeg gleder meg utrolig mye til visningen. Skal bli godt å få vist fram filmen! Samtidig som jeg er spent på å se resultatet på en såpass stor skjerm.

Det er rart å være tilbake i hverdagen igjen. Tiden har gått så fort, men jeg føler allikevel at jeg har fått ekstremt mye ut av julen 2011. Jeg nevnte tidligere i fjor at jeg var i gang med et prosjekt som foreløpig ble holdt hemmelig. Vel. Nå kan jeg endelig si hva det er. Da jeg var innlagt på RASP deltok jeg i en kort dokumentarfilm som heter ''Ikke spis''. Filmen omhandler enkelt og greit om anoreksi, og den skal ha kinovisning på Tønsberg kino nå til lørdag (7/1) 11:30. Skal bli gøy å se den i et annet format enn 17" pc'en min, og jeg gleder meg til at andre også skal få se. Det betyr utrolig mye for meg at jeg kan være med på å dele mine erfaringer med andre. Man må ikke nødvendigvis være syk for å forstå. Filmen er hjerteskjærende, ekte og 100% ærlig. Mer info: http://tb.no/kultur/vi-bor-i-verdens-rikeste-land-men-det-er-folk-her-som-ikke-vil-spise-1.6694157

Det er lenge siden jeg har sovet til 12:00. Veldig lenge siden. Etter jeg ble syk har det vært standard med frokost rundt 10, og dermed har jeg stått opp noe tidligere enn det. Uansett så var det fint å sove ut litt i dag, spise en sen frokost og gå en tur. Minus sistnevnte. Det var ikke noe særlig turvær akkurat. Bare en masse sørpe som fikk det til og føles som jeg gikk på en tjukkas bortover veien. Men utover det så er det greit. Videre så vi koste vi oss med Olsenbanden & sport. Måltidene har gått fint, og vi har hentet oss inn på tiden slik at det ikke skulle bli så altfor sent. Kjenner på kroppen at den er sliten og noe utenfor, så det er fantastisk med en fridag, altså, men i morgen... da er jeg klar for jobb! Litt trist at juleferien snart går mot slutten for familien, for det har virkelig vært noen vidunderlige dager der vi har fått masse tid til hverandre. Den trenden skal fortsette selv om hverdagen er her i morgen. Jeg er klar for å ta fatt på 2012 med godt humør, følelser, tillitt og aksept!

Det ble en kjempefin nyttårsaften for meg. Ikke en helt fullkommen start på dagen, da jeg forsov meg, men smart som jeg var så gikk jeg meg en tur for så å ta frokosten før jobb. Det ble ca 6 timer i går, noe jeg kjente veldig, da jeg har vært litt for sent i seng den siste tiden. Men ellers veldig koselig. Ikke masse kunder til å begynne med, for de fleste kom sånn 15 min før stengetid.... Etter jobb var jeg en kjapp tur nedom Meny ettersom butikken er stengt første nyttårsdag. Da møtte jeg på litt kjente fjes som jeg ikke har sett på en stund, så det var veldig hyggelig! Tiden gikk fort fra lunsj og til vi plutselig skulle dra. Nyttårsmiddagen var kalkun, og det var både trygt og flott for meg. Det smakte godt, og faktisk bedre da jeg satt der med alle de andre. Etter middag var det dessert, etterfulgt av kaker, konfekt og lefser. Jeg hadde passet på å ta med egen matpakke, og spiste den ved kaffebordet. Det beste med hele kvelden var rakettene, fyrverkeriet og gleden med å ønske hverandre ''godt nytt år''. Jeg tok mine forhåndsregler med vernebriller da jeg skulle sende en opp! Denne dagen vil jeg huske i en lang tid fremover med gode minner og mye lykke. Måtte 2012 tjuetolv bli et bra år for oss alle :) Året har jo fått en skikkelig pangstart!

2011 har innebært både vonde og tøffe måneder for meg, men også gode og flotte måneder tilbrunget med familie og venner. Jeg har lært å sette mer pris på ting, og det har kommet godt med på veien. Samtidig som jeg har forstått at det er lov å si nei, sånn av og til.

Januar: Jeg husker svært lite. Jeg levde tvangsinnlagt på et sykehus. Spiste en kostliste større enn pappa sitt dagsinntak. Hadde kontinuerlig pleier hengende på meg. Ikke do eller dusj alene. Jeg lærte å strikke for å ha tid til noe annet. Sonde ble brukt som straff for hver bidige brødsmule, rosin eller juicedråpe. Ikke erstatning - men hele dagen. Permisjon pappas bursdag 14 januar - første overnatting. Det gikk bra, men var vanskelig med maten.... Ble ikke noe ostekake eller taco, akkurat.

Februar: Fikk motta besøk av venner og annen familie, og det var veldig hjelpende! Ting gikk sakte fremover, trodde vi. Matinntaket økte hele veien med ekstra ernæringsdrikker. Angst og redsel ble større og større inni meg. Svær som en flodhest. Tanker om de verste ting i verden. Så negative at det gjorde ordentlig vondt. Jeg fikk prøve en hel dag på dagsenheten til SPIS, men trivdes ikke. Rømte fra sykehuset noen få timer, og pappa ble redningen for å få meg tilbake. Permisjon fikk jeg morsdagen.

Mars: Alt gikk i grus for meg. Jeg klorte stadig på meg selv. Selvmordsforsøket utløste sterke følelser, og jeg taklet ikke å leve i det hele tatt. Ting var et kaos i hodet mitt. Tønsberg gav meg opp, og RASP måtte fremskyndes. Der alle håpet ting ville bli bedre for meg, men så lenge tvangen var der, var også anoreksien sterkere enn jeg kunne klare. Permisjon 5 mars - broren min sin bursdag. Vi hadde det fint, men jeg levde mye isolert.

April: En måned med mye ensomhet, lengsel og hat. I slutten av April ble endelig tvangen opphevet, noe som skulle virke inn positivt. De første dagene var ok, men etterhvert kom det samme strenge mønster og regime tilbake, og jeg falt bakover. Igjen. Permisjon noen få dager i forbindelse med påsken. Vi prøvde å ha det hyggelig, men det var vanskelig når jeg visste at tvangen hang over meg.

Mai: Det ble ikke bedre. Pleiere, psykiatere, leger og folk i behandlingsopplegget forstod lite av hva som skjedde. ''Du er for syk!'' var det de sa, samtidig som de innrømmet at de ikke hadde mulighet til å hjelpe meg. Jeg ble mer eller mindre gitt opp, og ble kun holdt der for sikkerhets skyld. Behandlingen hadde ikke gitt et eneste framskritt, tvert i mot til det verre. Jeg fikk tenkeuke, som jeg benyttet i forbindelse med russetiden. Savnet etter livet ble enormt. 17-mai ble kun en permisjonsdag. Jeg hadde gode dager sammen med vennene mine. Jeg elsket å være russ med kullet mitt, og jeg ønsket av hele mitt hjerte at jeg var frisk og hjemme. En av de siste dagene i måneden ble det nok. Jeg måtte hjem, så jeg tok valget og skrev meg ut. Der og da var jeg bestemt på at det var det rette valget å ta, enda de fleste mente jeg kom til å dumme meg ut.

Juni: Jeg var deltaker i quiz-show på tv2. Mamma og pappa hadde bryllupsdag, og vi hadde bakt kake. Måltider og mat var litt kaos, turbulent og vanskelig. Familien var litt sånn ''på utstiling'' føltes det som. Ingen viste hva man kunne si, gjøre eller mene. Ikke følte jeg meg hjemme heller. Det matmessige kom mer og mer på plass, og jeg utarbeidet en plan med pappa, som jeg økte litt og litt. Måltidene var på plass etter den 2 uka. Vi spiste sammen hele tiden, og mamma/pappa kom hjem fra jobb de dagene jeg hadde formiddagen alene. Vi planla hver minste ting. Gåturer hadde jeg med mamma. Fastlege hver 2 uke. Ting stabiliserte seg. Pappa og jeg startet med samtaler. Oppussing ble også satt i gang igjen, og familien fant igjen felles hobbyer.

Juli: Vi hadde stadig turer til stranda der vi spiste lunsj. Det ble noen dager med ordentlig sommervarme, der jeg kunne benytte litt lettere klær. Noe som var en skikkelig utfordring, men som jeg allikevel taklet vel så bra. Mamma hadde bursdag, men vi hadde bare bestemor og bestefar på en snarvisitt. Publikum ''Allsang på Grensen''. Det ble også en måned der jeg fikk brukt penger på meg selv og garderoben min. Jeg jobbet mye med den delen der jeg skal bli glad i meg selv. Jeg begynte med gåturer på egen hånd. Bestefar feiret 85 år på forskudd.

August: Vi reiste på 10-dagers sommerferie. Ferien var nøye planlagt, og alt var klart for en trygg og god avreise nedover til det sydlige Danmark. Frokost, lunsj og kveldsmat var veldig greit, da vi stortsett lagde matpakker hele gjengen. I tillegg til at jeg hadde tatt med forsyninger av havregryn, 4-korn og babygrøt. Pluss at jeg hadde kjøpt opp godt med rundstykker på svenskegrensa. Det var kun middagene som var litt utfordrende. Det vanskeligste var en middag på kinarestaurant der jeg bestilte en forrett. En stor forrett. Jeg taklet ikke å se kyllingspydene som det rant olje av, og samvittigheten skøyt rygg inni meg. Allikevel så spiste jeg det, fordi jeg visste hvor mye denne ferien måtte ''gå i orden'', og dermed fikk jeg den ned etter mye tårer og vonde ord tvers over bordet. Det ble tre hjemmelagde middager de dagene vi rakk det. Hvis ikke hadde jeg ofte med min egne tunfisk- eller kalkunsalat. Det fungerte greit det. Vi hadde også et rituale på en is hver dag, og jeg fant fort min favorittsaftis. Ellers ble det en opplevelsesrik måned med mye godt humør og glede. Det var i grunn lite tid til sykdom, og jeg kjente virkelig på det at jeg levde og hadde det riktig så bra! Vi spilte spill og hadde quizer. Jeg brukte bikini og trivdes med det. Etter vi kom fra ferie var det tilbake til hverdagen. Den ble ikke noe problematisk.

September: Et av de store målene på planen var landskampen mellom Norge og Island, så da ble det Ullevål stadion på alle mann. Måltider og mat ble medbrakt, og ting gikk fint for seg. Jeg begynte å bli mer selvstendig, og øvde på å spise måltider alene. Mamma var jo i 100% arbeid, så jeg var totalt nødt. Det ble fort en vane, og jeg klarte å ta til meg det jeg skulle. Selv å variere gikk bra. Jeg følte ikke for å lure unna, fordi jeg kjente jeg var kommet på et stadie der det var viktig for meg å holde meg til den trygge hjemmeatmosfæren. Jeg var i tillegg nødt til å begynne i jobb igjen, ettersom sykepengene løp ut etter et år. Jeg følte meg vel ikke ordentlig klar, så jeg hoppet litt ut i det, men kom fram til at 3 timer hver lørdag var fint overkommelig. De første lørdagene var veldig uvant, og jeg følte meg veldig utenfor. Det gikk seg fort til, og jeg fikk det innpasset med kollegaene mine, som jeg alltid har hatt. Samtidig som jeg ble en bedre selger når jeg begynte å komme inn i produktene. Den erkjennelsen og følelsen var det godt å få tilbake!

Oktober: Jeg begynte på psykologisamtaler på SPIS-enheten i tønsberg. Jeg følte ikke noe særlig fremgang til å begynne med, men det rettet seg fort, da tillitten kom mer og mer på plass. Jeg møtte på noen venner, og det sosiale var mye bedre. Månedens store høydepunkt var astronomiforedraget med Knut Jørgen Røed Ødegaard.

November: Jeg beordret Aleksander til å bli med mamma til Nord-Norge. Han var meget sliten og trengte en liten ferie for å samle litt krefter. Jeg ble hjemme med pappa litt over 1 uke. Vi hadde fine dager. Jeg spiste alle måltider alene og økte litt på jobbingen slik at jeg kunne få gjøre noe annet enn å sture hjemme hele dagen. Dette ble også måneden der jeg skulle på mitt aller første julebord, og det med elkjøp. Hadde aldri dratt hvis det ikke var julebuffet. Så ble det vors i forkant før middagen. Jeg turte å smake på nye typer av fisk, samt fenalår og eggerøre pluss litt grovt brød til. Kvelden ble avsluttet på et utested i byen. Pappa plukket meg opp. Dagen etter var det farsdag. Jeg bakte gulrotbrød og brownies med bringebærfromasje. Gulrotbrødet spiste vi felles, mens pappa spiste av kaka. Noen fortjente tittelen ''masterchef'' den dagen...

Desember: Jeg tok en pause fra psykologien på sykehuset, og jobbet litt på egen hånd. Det ble totalt 68 timer på elkjøp. Det gav mer energi enn det gjorde meg sliten. Jeg fikk førsteside pluss to sider midt inni Tønsbergs Blad til snakk om sykdommen. Bursdagen var vellykket, og julaften var vellykket. Anoreksien ble ufordret i det små, og jeg lærte meg å smake på nye ting; deriblant lutefisk, som forresten er kjempegodt. Samt at jeg spiste hjemmelagde usunne pepperkaker. Var mye i juleselskap og møtte folk. Aleksander ble den broren jeg hadde savnet hele året, og viste virkelig forståelse for både meg og sykdommen.

* Fra 4 april har vi vært på samlinger med flerfamilien i RASP sine lokaler på Ullevål. Vi har satt opp mål og vi har planlagt forskjellige ting. Familien har fått støtte og hjelp, og familien har blitt mye mer sammensveiset. Det har vært godt å komme til et sted der ''alle forstår''. Mor til mor. Far til far. Søsken til søsken, og oss ungdommene i mellom. For selv om vi er på vidt forskjellige stadier, så er vi også svært like. Noe som har gjort det enklere å utrykke seg, positivt som negativt. Det har også vært viktig med det sosiale for vår familie.

Nå smeller det med fyrverkeri utenfor her, så jeg skal snart få på meg finstasen.

Godt nytt år til dere alle! Vi skrives på nyåret :)

''Godt nytt år''! Jeg husker ordene godt. Ordene fra den norskindiske vikaren som satt på rommet med meg mens jeg så fyrverkeriet utenfor vinduet. For en nyttårsaften. Jeg skulle aldri være på et sykehus. Jeg skulle aldri feiret nyttår på denne måten. Aldri i mitt liv hadde jeg godtatt det hvis det var et valgalternativ a eller b. Den deilige middagen som forresten bestod av halvtørre og smørglaserte fiskekaker med hvit saus iblandet frossenblandede grønnsaker hadde for lengst nådd magen min. Ikke en gang en telefonsamtale fikk jeg spandere på meg for å ønske familie eller venner en tanke inn i det nye året. Telefonforbud! Familien var innom en halvtime. Der kom de, i finstasen, klare for nyttårsseselskap, mens jeg.... Ja. Jo. Jeg måtte være igjen på sykehuset på nyttårsaften. Lukket avdeling, vikarer, og alt annet enn nyttårsstemning. Det finnes ingen verre måte å tilbringe en slik dag på. Skillet fra i fjor og i år er enorme. 2011 er annerledes, og forhåpentligvis blir 2012 et bedre eller et helt fantastisk år for meg. Jeg er jo hjemme hos mine kjære. Det blir først 10-13 på elkjøp, deretter jobbmøte, også går det noen timer før vi skal på Borre for å feire det nye året. Det skulle være tilbredt kalkun, så jeg ser virkelig fram til å spise den samme maten som alle de andre. Må jeg bestemme meg for at det skal gå bra. En annen ting er dette med nyttårsforsetter. Det er vanskelig å sette seg klare og tydelige mål eller rammer rundt sykdommen, så den biten får vi ta som det kommer. Det er det som har vist seg å fungere best hittil. Det jeg ikke skal sluntre unna lenger, og som jeg er nødt til å bli bedre på er dette med å ringe til besteforeldrene mine, vennene mine og familien generelt. Samt at jeg må bli bedre til å ta kontakt med vennene mine, for å bruke mer tid på dem. Jeg skal også bli flinkere til å prioritere meg selv, som vil si å unne seg ting. Ikke bare ''ting'' i ordets rette forstand, men også det at jeg kjenner på at jeg er verdt noe som menneske, individ og som den personenen jeg alltid har vært. Vi kan vel si at jeg må unne meg livet så mye som jeg fortjener det - kjenne at jeg lever! Utover det så vil jeg jo gjerne sette mål for både skolen, jobben og alt annet, men jeg tør ikke. Jeg er redd for å gi meg selv for høye forventninger eller krav. Dessuten så trengs det ingen nyttårsforsetter for å nå fremover i livet! Der er det viljen og styrken min som skal til..

Jeg har virkelig trosset anoreksien nå. For noen dager siden kjøpte vi nemmelig et spann med pepperkakedeig på Rema. Aldri i livet at jeg trodde jeg kom til å smake, men lage dem - det skulle jeg. Nå kan jeg i allefall meddele at jeg både har smakt og spist pepperkaker til lunsj, sammen med både eple og min sunne og gode marsipan. Jeg sitter ikke igjen med noen vonde eller skremmende tanker. Jeg trenger ingen hånd å holde i. Jeg trenger ingen skulder å gråte på. Kjenner ingen tvang til noenting. Ikke trening. Ikke skulke de neste måltidene og heller ikke sulte meg selv nedover. Ting føles helt ok, faktisk! Det krever å være modig, samtidig som jeg er veldig fornøyd og glad for at jeg klarte å utfordre sykdommen noe. Riktig nok så hadde jeg satt et mål om å spise hjemmelagde denne julen, så nå kan jeg sette et kryss i kalenderen for vel gjennomført. Og det faktum at jeg har spist dem på helt frivillig og eget initiativ er jo enda bedre!

I forhold til anoreksien så har ikke jula satt sine dype og vonde spor inni meg. Jeg lever fortsatt, og det i beste velgående. Altså; så bra som er mulig for meg. Tirsdag og Onsdag var det 4,5 timers jobbing. Alltid deilig å jobbe litt. Tirsdag etter jobb dro vi rett avgårde til bestemor og bestefar. 3 matpakker ble gjort i stand kvelden/natten i forveien samtidig som jeg fikk innlevert timelistene, og dermed sparte meg for noe stress på morgenen. Jeg kjenner jo meg selv om morgenen. En blanding av distre, stesset og lat. Som middag overrasket bestefar meg med ørretrumpe, så da ble det felles middag på oss. Og selv om han ønsket så dypt at jeg skulle smake på oksetunga, så ble det med ønsket hans. Utover det så var selskapet hyggelig, og jeg begynner å venne meg til å spise med andre nå. Vi var hjemme sent på kvelden, så det ble ikke mye ekstra tid hjemme. Onsdag etter jobb var vi også bedt bort i juleselskap. Jeg rakk såvidt lunsjen før vi kjørte. Først en kjapp tur innom Tønsberg for et par gavebytter, også rett avgårde. Det var en stund siden jeg hadde sett den delen av slekta, så det var på tide. Veldig hyggelig! Middagen spiste jeg på forhånd, selv om jeg sikkert kunne klart noe av koldtbordmaten... Vi ble sittende timer utover kvelden, og var hjemme her en gang etter midnatt. Kveldsen kom litt senere enn planlagt, men det var greit det. Avsluttet kvelden med et par serier på tv før jeg entret senga trøtt som jeg var. Dermed var det utrolig godt å sove ut litt i dag, som jeg har fri. Fri til å være hjemme med familien tenker jeg vi sier. Har ikke gjort stort annet enn en gåtur, en kjøretur og sett litt julefilmer. Man trenger noen late dager innimellom, også. Samtidig som jeg kan skryte og belønne meg selv for å ha deltatt på 3 juleselskap til nå. Sett fra et anoretisk synspunkt så er det uaktuelt, men sett fra Madelen sitt synspunkt så er det fint å pynte seg, komme seg ut og møte litt familie. Tror det er veldig sunt for min mentale helse at jeg gjør slike ting, for det blir litt håpløst og dumt hvis jeg skal gi etter sykdommen. Den trives bare alene. En trend jeg akter å snu!

Jeg var stuptrøtt fra julekvelden, så jeg ble sovende litt lengre. Uten mobilen. Uten klokke, og uten noe stress om å stå opp i rett tid. Det var nemmelig pappa som vekket meg. Jeg kom vel opp med en gang i grunn. Så da gikk vi i gang med julefrokosten. En masse ulike pålegg, noen rester fra gårdsdagen, rundstykker og ellers det som hører med. Jeg har ikke gruet meg noe spesielt for julefrokosten. Det ble en helt naturlig stemning der alle spiste og pratet, akkurat som det skal være. Som anoretiker så finnes det ikke noen fristelser for min del, men jeg fant litt pålegg som jeg likte. Ikke veldig sykdomspreget, men det blir jo alltid noen begrensninger her og der. Etter frokosten hadde vi igjen en sånn pratestund ved bordet. Jeg begynner å bli ganske glad i det å sitte ved matbordet etter alle har spist - kun for pratens skyld. Da vi omsider hadde sittet lenge nok så gikk jeg meg en tur i den friske desemberluften. Ikke sånn superkaldt og ufyselig som det har vært. Savnet nå det hvite, da. Etter gåturen dro vi utover til tante og onkel på jule- og kaffebesøk. Middagen ble rester fra kalkunen, og kvelden ble avsluttet med havregrøt og ''home alone 2''. Jeg må få med meg hvertfall 1 av de filmene for den ultimate julestemning.

2 juledag har vært fin den, også. Det ble julefrokost som i går, en frisk spasertur, og ellers julekos i heimen. Vi har laget usunn julekonfekt med nougat og marsipan dyppet i en blanding av sjokolade, kokos og flerfarget strøssel. Mamma er på jobb, så gutta har forsøkt å lære meg piano. La oss bare si at jeg aldri kommer til å mestre noe sånt... Det blir mer pugging av hvordan sangene skal være enn å følge ark og noter!

Jeg kunne ikke bedt om en bedre julaften. Dagen ble fantastisk og akkurat like bra som forventet, om ikke bedre. 10-13 på Elkjøp er de koseligste timene jeg noen gang har jobbet. Selv om det innebar å stå opp 8, spise frokost alene og gå ned i trøttmodus, så ble det fint glemt bort da jeg så alle de fantastiske og blide kundene i butikken! Etter jobb var det hjem for å spise lunsj og få nissestrømpe. Min strømpe er en blanding av sukkerfrie pastiller og tyggegummi. Strømpe må man jo ha. Godteri eller ikke. Bestemor og bestefar kom like etterpå. Vi pratet, stelte oss og ventet på julemiddagen. Den var på bordet 18:30. Kalkunen, tilbehøret og hvitvinen ble veldig bra! Desserten ble for meg en egenkomponert gele, og det fungerte fint. Vi satt lenge og skravlet ved bordet. Noe som for meg tidligere innebar pining til de grader, men som nå isteden var trivelige timer som gikk altfor fort. Det er så deilig når alt føltes så nær normalt. Jeg var jammen meg ikke noe outsider med kalkunen min. Pakkene kom vi i gang med noen timer senere. I år har jeg fått stort sett penger og gavekort - akkurat som ønsket. I tillegg fikk jeg en superfin Elkjøp-klokke av sjefen min pluss strømper, kremer og sminke fra slekta. Noe som passet aldeles utmerket for meg. Det var jo fint å motta gaver, selv om det gøyeste var å gi dem bort. I år har jeg brukt tid og grublet for å finne på de mest gjennomtenkte presangene. Kontorstol med matchende puff til lillebror. Symaskin til mamma. Oppskjæringsmaskin til pappa. Det tok sin tid å komme gjennom alt sammen, og vi avsluttet kvelden med litt ekstra å drikke på, blåfjell og julemusikk på høyt volum. Pluss pianomusikk fra min musikalske bror. Det ble sent, men overkommelig, da jeg jo har fri noen dager...Etter mange timer med høye heler var det endelig godt å slappe av litt i føttene!

Dagens jobb og arbeid er ferdig! Juletrærne er pyntet. Risgrøten er spist. Siste julegave er innkjøpt, og den er ikke fra meg, men til meg. Det ble litt stusslig med penger fra lillebror, så jeg fant meg noe fint i byen. I tillegg kjøpte jeg noen høye heler som passer til både jule- og nyttårskjolen. For noen uker siden hadde jeg et koselig juleintervju med Tønsbergs Blad som kom på trykk i dag. Jeg er veldig fornøyd med artikkelen og glad for å stå fram på den måten! Det er for lite kunnskap om anoreksi der ute, og jeg vil gjerne være en av de som bidrar til at dette også kommer frem i dagslyset. Det er viktig å vise at det går ann, og at man ikke er alene her i verden. Jeg tror mange kjenner seg igjen, enten det gjelder en selv, et familiemedlem eller en venn. Man kan aldri være forberedt på en slik sykdom, men med noe lærdom så vil det alltid hjelpe på! Her kan du lese artikkelen: http://tb.no/nyheter/for-madelen-19-er-julen-en-kamp-1.6680234 

God jul til dere alle!

De siste ukene har jeg ikke kjent meg sånn tom som jeg pleier. Istedet har jeg merket denne gleden og lykken av å feire jul hjemme utenfor tvangsparagraften. Det har ikke vært en anoretikers grubling på julematen eller hvordan ting skal gå opp i opp, heller fundering på hvordan jeg skal pynte og gjøre det julerødt her hjemme - og jeg er godt på vei. I morgen er dagen som skal gjøre opp for i fjor. Jeg har høyere forventninger enn jeg kan skrive, og jeg har større ønsker enn jeg kan klare å formidle. I dag, lille julaften blir det først jobbing på elkjøp, deretter risgrøt og juletrepynting. Viktig å fortsette med noen av ''tradisjonene'', selv om dette er en 1-gang i året greie for min del. I morgen har vi både pinnekjøtt, ribbe og kalkun på bordet - pluss gjester. Alt klargjort for en hyggelig og minnerik aften! Og selv om det er en stor påkjenning at julen skal handle så mye om mat, så har jeg valgt å gjøre mitt beste ut av høytiden. Heller holde fokuset på mennesker, miljø og alt det andre som skal skje...

Julaften 2010. Uekte smil.

Jeg går snart inn i mitt nittende år, og det med et stort smil om munnen. Det blir nok en god dag både på jobb og her hjemme, og foreløpig så vet jeg ikke mye om hva dagen bringer. Bra blir den uansett! Det føles jo som at jeg bare har vært 18 år halve 2011, men siden jeg ikke får stanset tiden så må jeg bare godta det. Jeg lever i nuet og nyter alle dagene som kommer! Gode eller dårlige... Hver dag er for meg en ny start. Hver dag er for meg et nytt forsøk og en ny sjanse til å bli enda litt bedre!

Jeg har skyhøye forventninger til denne julen! I går satte vi opp begge juletrærne etter at jeg pent og pyntelig hadde dratt dem ned fra loftet. Vanligvis venter vi til etter bursdagen min (20 desember), men siden jeg ikke deltok noe i fjor, så har jeg bestemt meg for å gå inn i hver eneste detalj av juleforberedelsene. Har også pyntet noe med hvitt og sølv, pluss at mamma og jeg har satt i gang med julebaksten. Sunne og usunne fristelser tilpasset meg og familien. Pepperkakedeig skal er innkjøpt, for det føles noe tryggere. Da får jeg mulighet til å spise ''hjemmelagde'' pepperkaker dette året. Utover det så er det jo ikke mange dagene igjen. Siste søndag i advent har vært, og nå er det på tide å dra frem rødfargene og gjøre det ordelig flott her hjemme. Julen i fjor var minneverdig, men ikke noe særlig bra, så jeg vet at denne julen vil bli mye bedre.  Jeg har kjent på den dårlige samvittigheten for alt som har hendt, men så kan jeg jo ikke det heller. Det var sykdommen sin feil, ene og alene. Jeg blir bare psykisk sykere hvis jeg skal tenke på at dette hendte på grunn av meg. Det viktigste er det sosiale samværet, og i år får vi til og med besøk. ''Utfordringer'' og glede på en flott julekveld! Det kan virkelig ikke bli bedre..

Fra September og til November jobbet jeg hver Lørdag tre timer. Fra den dag har jeg økt gradvis i forhold til formen og ikke minst lysten og iveren etter å selge mer. De siste uker har det vært 3-4 dager, mens nå opp mot jul så blir det i grunn lite fri. Skal til og med prøve meg på en 4-dager i strekk pluss en 6-timers en dag der jeg spiser lunsjmåltidet på jobben. Jeg tror ikke det vil by på utfordringer, men alltid greit å forberede seg på forhånd. Jobben er veldig bra, men det er ikke bare miljøet og arbeidet som gleder. Jeg føler at den tilværelsen er en mer normal greie for meg. Jeg har på en jobbebukse og en skjorte som er totalt uten former. Man ser ikke mitt spinkle speilbilde, og legger ikke merke til at jeg er syk. Samtidig som min fine gyldne ansiktsfarge har kommet mer og mer tilbake. Jeg liker veldig godt det at jeg glir inn som en i mengden. Eller lettere sagt; vises som Madelén. Madelén uten anoreksien. Hun finnes et sted. At kundene ser på meg som en vanlig ansatt. At kollegaene mine ser på meg som en vanlig kollega, og at familie og venner tar meg for den jeg alltid har vært. Jeg må ikke føle meg tynn i alt av tøy og jeg må ikke nødvendigvis hige etter å vise andre at jeg har en spiseforstyrrelse. Jeg trenger ikke lenger å skille meg ut. Mange sier at jeg ser godt/bra ut, og selv om anoreksien ikke er tilfreds med de ordene eller kommentarene, så bryr jeg meg mye mer om det å se naturlig sunn og frisk ut. Jeg vet det er veien å gå... Jeg trenger ikke å defineres med en sykdom. Jeg trenger ikke identitensstempelet som hun syke. Hun som bare er fanatisk opptatt av mat, vekt eller utseende så mye at det går utover livskvalitetene hennes. En gang var det realitet, mens nå glir det lenger og lenger unna. Det er en god følelse at den syke delen har blitt et mindre fokus i hverdagen. At slangen ikke lenger skal ha dette kvelertaket på meg. For mye styrke og vilje, og enormt mye beskyttelse på alle tenkelige områder!

Jeg har hatt en veldig bra Desember så langt. Det hele kjennes litt uvirkelig og rart. Jeg kjenner meg positiv og veldig glad. Dagene går til jobb. De går til familie, og de går til diverse aktiviteter. Det har vel ikke helt gått opp for meg at jeg får en så flott julefeiring i år, og det har vel ikke gått opp for meg at jeg kan bruke tiden på omtrent hva jeg måtte ønske. Jeg har forsøkt meg noen turer til byen, men har ikke fått noe særlig tid da både føret, tiden og bilen ikke har samarbeidet helt. Det blir vel noen sko- og smykkeinnkjøp som jeg skal unne meg. Har også blitt den ivrige broddebruker. Jeg fikk et par før skøytebanen kom, og de hjelper virkelig. Føler meg litt som en pensjonist, men har jo lært at sikkerhet får prioriteres før forfengelighet. Og når jeg er så glad i å jobbe så trenger jeg beina mine like hele, hver dag, 365 dager i året. Det har vært hektisk i butikken siden starten av måneden og verre blir det, men jeg synes bare deilig at det skjer noe så å si hele tiden ;) I morgen er vi halvveis på kalenderen. Jeg har pyntet noe til jul i form av hvitt og sølv, men tar nok snart fatt på det røde! Jeg savner så inderlig et juletre her i huset, men er nok pent nødt til å vente til etter bursdagen min..

Endelig Desember! Ingen tvil om at jeg er en skikkelig desemberjente. Første dag av måneden er ikke akkurat som forventet. Jeg stod opp litt tidlig for å rekke frokost, for så å ta beina fatt ned til jobben. Noe jeg angret på så fort jeg kom ned til shell, 3 minutter senere.. Berit gav fra seg enorme krefter pluss at det var regn og kaldt. Jeg hadde heldigvis regnbukse og dunjakke, så jeg trosset meg framover. Veldig tungt å gå, spesielt ned mot ferja, der jeg ble skjøvet bakover for hvert skritt jeg tok... Men så kom jeg meg heldigvis fram til slutt. Hadde beregnet litt ekstra tid slik at jeg fikk kjøpt nisselue. Nå er det på tide å spre litt julestemning selv om det ikke er blitt hvitt ute enda. En fin liten Elkjøp-nisse, altså. Vi hadde til og med et strømbrudd på jobben i dag. Ellers jobbet jeg litt lengre enn planlagt, for så å ta en handletur på Ica med mamma. Ble en mange timers forsinket lunsj, så jeg får heller spise de neste måltidene tett oppi hverandre. Har også åpnet flaxkalenderen min og revet ut en nellikspiker fra appelsinen min. Årets første pepperkake er inntatt ;) Snart er det ''jul i blåfjell''. Like koselig hvert år. Alt tyder på at dette blir en flott Desember for min del. Noe jeg er evig glad for! Uten sonde, utenfor sykehus og milevis unna sykepleiere og leger. Mitt eneste juleønske er å få være hjemme med familien min! Og det er jo oppfylt for lengst...

Hvis jeg forflytter meg 1 år tilbake i tid så vil jeg befinne meg et sted jeg helst ikke ønsker. Et sted jeg vil ha ut av minnet. Et sted jeg bare vil glemme, fordi hatet og negativiteten er altfor sterk. Det er 29 November 2010. Dagen da alt ble snudd på hodet. Ambulansefolk, politi, leger, psykiatere, sykepleiere og hjelpepleiere kidnappet meg nærmest. Mamma og pappa ble skjøvet ut i kulden, og jeg ble sittende inntil en vegg x antall timer alene. En av de verste dagene i mitt liv, uten tvil. Derfor har jeg bestemt meg for å gjøre denne 29. November til en bedre dag! Mye bedre. Jeg gidder ikke å ha noen vonde tilknyttelser til den datoen. Frem til nå har jeg både gått tur og jobbet. To ting jeg absolutt ikke fikk lov til i fjor. Fine dager. Etterpå skal det tilberedes nydelig laksemiddag med en av de bedre hvitvinene som jeg kunne finne. Skål!

Jeg fortsetter å øke litt gradvis på jobbingen, og nå spesielt fram mot jul og nyttår. Da blir det en del mer å gjøre i butikken. Har også hjulpet mamma med julegaveinnkjøpene. Nå er hun også ferdig! Vi tok siste rest i Tønsberg i går, der jeg også gikk til innkjøp av kjoler. Klarte ikke å bestemme meg for hvilken jeg ville ha, så da tok jeg like så gjerne begge to. En til julaften og en til nyttårsaften. Lov å unne seg litt nå som jeg kan sette opp en del ekstra timer på novemberlistene. Dessuten er det deilig å kjenne friheten og gleden av å være litt jente. Det er ikke bare kjoler som jeg er på jakt etter, men også noen høye heler. Det er på tide å bryte gjennom med mine feminine sider. Det er en barriere som jeg er nødt til å knekke. Anoreksi eller ikke. Er jo snart 19... For min del så flyr tiden avgårde i et veldig skremmende farlig tempo. Mat og måltider kombinert med fysisk aktivitet fungerer slik som det har gjort hele tiden. Ingenting å være misfornøyd med og ingenting som føles feil, vondt eller vanskelig. Snart er det Desember. Jeg gleder meg sånn til å begynne med å skrape luker, rive ut nelikker og telle nedover til den store julekvelden. Vi får bestemor og bestefar på besøk i år. Det blir så fint! Jeg lar ikke sykdommen ødelegge denne dagen for meg. Det blir nok ikke ribbe eller pinnekjøtt, og heller ikke medisterpølser- og kaker, men hyggelig skal det bli uansett. Nå mangler jeg bare litt snø, julemusikk- og pynt for den ultimate julestemningen. Satser på at den kommer 1. Desember... Det ville vært perfekt!

Det er Fredag! Mamma og Aleksander er tilbake om bare noen timer. Uken har gått utrolig fort for min del. Sånn blir det når man jobber 3 dager i strekk. Pluss Lørdagen. Etter at jeg ble ferdig med julegavene så er det null utgifter igjen, noe som gir en bra kontoutskrift. Dessuten så føles det så godt å være ute litt for å få tiden til å gå samtidig som det sosiale blir mer på plass. Arbeidsoppgavene mine er veldig varierte og tiden går fort unna nå som vi straks er midt oppi julesalgene. Kampanjene begynner til uken... I den forbindelse var jeg også på møte i går kveld! Pappa har også jobbet en del mer, så det har blitt til at vi har fått kvelden sammen og noen sene og gode middager. Ute er det begynt å bli vinter. Det er ikke snø, men rim som har lagt seg. Kaldt nok... Heldigvis er jeg ikke så frysepinne som jeg var i fjor høst! Da kunne jeg pakke meg inn i boblejakke hjemme i tillegg til en haug med tepper. Jeg orket ikke å gå ned i underetasjen for å hente noe på grunn av veldig svekket kroppstemperatur. Uff. For en grusom tid! Snart er det gått 1 år siden innleggelsen, 29 November 2010. Den verste dagen i hele mitt liv! En dag jeg planlegger å feire med noe sprudlende drikke og en bedre middag. Jeg orker ikke å ha tilknytning til en vond dato for resten av livet mitt. Ellers har jeg fri i dag. Deilig å sove ut litt, høre på altfor høy musikk og gå en forfriskende tur.

Kylling stroganof pluss potetmos til pappa.

Jeg jobbet unna tre timer på Lørdag, tok en rask lunsj før det bar avgårde til en god kollega for litt vorspiel. Det var veldig fin start på kvelden. Deretter dro vi ned på hotellet og så på Masken sin revyforestilling. Utrolig morsomt å se alle innslagene om Horten by og omegn. Deretter var det duket for julebuffet. Det var god mat, og jeg forsynte meg to ganger. Det ble ikke pinnekjøtt, men jeg følte allikevel at jeg fikk utfordret meg selv med å spise mat andre har tilberedt, og smake på ting jeg ikke har hatt i munnen siden begynnelsen av ungdomsskolen. Det var en flott stemning med mye latter! Vi er en fin gjeng som ler og har det hyggelig sammen! Det ble litt dansing og nach på Camouflage før vi skilte lag en gang utpå natten. Ble noe havregrøt (ofrer ikke et gram for å ha det morsomt) og TV-titting da jeg kom hjem, også sovnet jeg med klærne på, stuptrøtt som jeg var. Det å våkne dagen derpå er alltid tøft, så vi sov lenge begge to tross farsdag. Men siden jeg har verdens beste pappa så måtte jeg følge de planene jeg hadde satt meg. Derfor tok vi gaven (som han forresten ble utrolig glad for!) og en lett frokost, før jeg slang sammen brødene med god assistenthjelp. Gikk en tur mens de hevet, og da de var fine og klare for ovnen begynte jeg med klisset og browniesbunnen. Da den var ute av ovnen spiste vi baksten til lunsj, en gang sent utpå, men det er lov siden det er Søndag, så. Så var det kun fyllet som gjenstod for å gjøre kaken komplett! Ferske bringebær, sitronjuice, kremfløte, sukker og gelantinplater skulle utgjøre en frisk mousse som skulle gi den en fin avslutning pluss litt pynting til slutt. Blir et lite sjansespill når jeg ikke smaker på noe underveis eller etterpå, så heldigvis falt kaken i smak hos herren! Vi koste oss med TV utover kvelden, og med en litt forskjøvet dag tok jeg bare og marinerte noen kyllinger til middag. Kjapt, enkelt og veldig veldig godt! En flott dag!

Klar for mitt første julebord...

Mamma og Aleksander reiste nordover for å besøke mormor i går. Pleier alltid å være en årlig høstur. I fjor husker jeg det var full skjærings da mamma dro og jeg var innlagt. Det ble et tosifret antall telefoner daglig, og langt mer vanskelig enn jeg hadde forestilt meg der jeg lå med sonden i fremmedland. Det føltes som hun sviktet meg skikkelig... Enda jeg visste hvor mye hun trengte å komme seg bort. Derfor er det bra at denne ferien kom litt mer under totalt forandrede omstendigheter der vi alle lever i en bra og trygg tilværelse. Jeg og pappa får en uke sammen. Det blir hyggelig! Etterpå skal vi på boligmesse i Drammen, også skal vi besøke bestemor og bestefar senere i kveld. I morgen jobber jeg fra 12, så jeg rekker bare en kjapp lunsj hjemme før jeg skal ut på vors og deretter julebord til en gang utpå natten. Søndag er det farsdag. En dag jeg alltid liker å gjøre litt ekstra ut av! Selv om ikke hele familien er tilstede, så skal vi få en minst like bra feiring med gaver og leid film. Jeg har bestemt meg for å bake en spennende og frisk kake i en blanding av brownies og friske bær. Måtte forhøre meg litt hva han ønsket ettersom det blir han som må spise den opp. Det blir også nystekte gulrotbrød, noe jeg også skal kose meg med. Tenker jeg steller i stand en slags fin frokostbuffet :) Ellers vanker det en ny arbeidsuke der jeg prøver meg på tre dager. Det er ekstemt deilig at jeg får lov til å jobbe mer og mer. Arbeidsplassen og jobben gir meg så mye glede, energi og overskudd. I forhold til anoreksien så er den en ganske gjenglemt for tiden. Jeg har fine dager, godt humør og positivitet til tusen!

Juli 2010.

Jeg hadde et positivt møte hos psykologen min på Onsdag. Det viser seg at denne styrken tydeligvis er inni meg. Nå gjelder det å bruke den riktig! Hadde jeg ikke vært såpass undervektig så ville jeg blitt friskmeldt. Det er nemmelig så mye fornuftig vett inni skallen. Ellers har jeg satt inn drivjernet og svart på enormt med spørsmål tilknyttet diagnosen min. Hver gang jeg svarer får jeg muligheten til å reflektere og gå enda dypere inn i meg selv. Er utvilsomt kommet veldig langt, men nå er det på tide med en pause (ikke fra bloggen). Det innebærer egentlig ikke noe mer enn at jeg får litt fred til over jul. Deretter får jeg sette fokuset på de viktige verdiene som etterhvert skal fylle fremtiden min. Jeg begynner sakte men sikkert å øke på jobbedagene allerede fra Onsdag, og håper at det vil fortsette i de baner. Jeg har tydelig godt av det - jeg og lommeboken min. Snart må jeg jo ta fatt på julegavene. I fjor ble det bare gavekort, så i år skal jeg definitivt pønske ut noe kreativt, morsomt og fint som jeg kan gi bort til mine kjære. Dessuten blir det julebord neste helg. Jeg gleder meg sånn til litt sosialt selskap der anoreksien ikke skal få styre meg et sekund. Dette blir mitt aller første julebord noensinne, så det blir bra :) Kanskje jeg tør å smake på litt julemat? Jeg har satt meg målet om å spise fra buffeten, men hva det blir er jeg enda usikker på...

Jeg har hatt en selvstendig uke der jeg har klart meg mye på egen hånd. Mamma har begynt å jobbe litt mer pluss at hun har vært i større grad utenfor huset i måltidssituasjonene mine. For min del har det bydd på ulike muligheter til å vise at jeg faktisk er sterkere enn denne dumme anoreksien. Dagene har gått fort, slik de pleier. Lørdag er jobbedag, og en dag jeg tar mye ansvar selv. Frokosten blir som regel inntatt før de andre har tilberedt sin egen. Mens på kvelden var jeg hjemme, og resten av familien var i bursdagsselskap til sent på kvelden. Dermed fikk jeg spist både middag og kveldsmat alene, for første gang siden jeg ble erklært syk. Man kan jo si at jeg merker en veldig forbedring oppi hodet. Dessuten har jeg våget meg med å planlegge denne uken. Mandag møtte jeg igjen Julie, for første gang siden russetiden... Det ble en bytur og en koselig komedie fra 2002. Pluss en masse skravling. Noe som hjelper utrolig mye for meg. Tirsdagen satte jeg av til Aleksander i håp om at jeg kunne være litt behjelpelig både her og der. Gårdsdagen hadde jeg satt av til mamma. Jeg gikk ned til jobben, også plukket hun meg opp der. Vi tok en god kjøretur rundt omkring i Tønsberg. Været tilsa ikke noe annet enn å holde seg under tak, så matpakkene spiste vi i bilen mens vi så utover Skallevold, en strand i nærheten av Tønsberg. Kvelden ble satt av til et foredrag i astronomi med Knut Jørgen Røed Ødegaard som foredragsholder. Vi var der en time på forhånd, men selv det resulterte i billett nummer 71 og 72 av 100 begrensede plasser. Med en time til rådighet før det skulle brake løs av meteorer og kometer tok vi oss en kopp te i cafeen. Allikevel ble ventetiden 40 minutter ettersom det hele var litt forsinket. Det gjorde egentlig ikke noe, fordi foredraget var så bra! Jeg er så fascinert av verdensrommet og det at det var akkurat han som forklarte gjorde det hele enda mer interessant. Hvis ikke jeg hadde hatt yrkesvalget klart så tror jeg nesten at jeg hadde gått for astronom eller astrofysiker..

Han ble alltid sistemann i rekken. Førsteprioritet var meg, så mamma, deretter pappa og til slutt kom lillebroren min, Aleksander, som en slags fjerde person. I begynnelsen tror jeg ikke han helt forstod alvoret. Han tenkte vel som resten av familien. Nettopp at jeg bare var blitt naturlig sunn. Mange ungdommer gjør jo det? Etter konfirmasjonen var han litt mer skeptisk, etter alle disse faremeldingene fra andre siden av slekta. Han sa lite, men følte nok veldig på at søsteren hans krympet sammen. Da jeg begynte med samtalene hos BUPA trodde han at alt skulle ordne seg. Han trodde at søsteren skulle bli frisk! At jeg skulle komme hjem fra første møte å spise den helstekte kylling i sin helhet. Uten å skylle bort oljen, grave etter fett innimellom eller droppe risen. Han hadde virkelig troen på at alt skulle være i orden hvis jeg fikk innblikk i hva sykdommen kunne gjøre med meg. Istedenfor fikk han bare en diagnose på søsteren sin som etterhvert skulle bli mer og mer syk. Mye sykere. Det ble en sommerferie som mange helst vil glemme, hvis det ikke hadde vært for mange gode opplevelser. Fokuset lå kun på meg. Jeg hadde førsteretten til å bestemme aktiviteter, bestemme mat, bestemme når vi skulle dit eller dit. Jeg var en slags hersker i familien. Etter ferien var han veldig redd og engstelig. Han truet på meg innleggelser fler ganger, og sa at det ville være det beste for meg. Det ble mange raseriutbrudd og tårevåte øyeblikk. Jeg kunne ødelegge ting, sparke, slå eller løpe ut av huset. Jeg måtte av og til bli holdt nede når anoreksien herjet som verst. Det ble så ille at Aleksander måtte sendes bort på to ferier. Vi kunne ikke ha han hjemme så mye. Han tålte meg ikke. Han tålte ikke hvilken person jeg var blitt med anoreksiens sterke grep! Vi oppdaget også at vi mistet mye av det gode søskenforholdet vi en gang hadde hatt. Jeg var ikke lenger tilgjengelig,  og han følte ikke lenger at jeg var storesøsteren hans. Den dagen jeg ble innlagt roet han seg. Det virket som han hadde fått fred. Den første uken fikk han ikke besøke meg. Da han omsider fikk komme tror jeg han ble helt fra seg. Han så en søster så dårlig og syk at dette måtte vel bety slutten? Hun lå der med sonden sin, full av sår og orket knapt å si et ord. Hennes eneste trimtur var de 15*2 metrene til doen og tilbake med en stirrende pleier som fulgte ivrig med på om hun benyttet et par minutter til å kaste opp, ta ut sonden eller ta en liten intervall. Plutselig endret blikket til Aleksander seg, og det tok noen dager før han på nytt ville besøke meg. Det gjorde noe med han! Ville han få søsteren sin hjem til jul? Heldigvis gikk ikke sykehusetinnleggelsen inn på hans skolekarakterer og prestasjon, men han valgte å droppe sitt eneste juleball. Var det fordi søsteren ikke fikk komme å se? Ting ble straks bedre da jeg fikk overnattingspermisjoner. Jeg var kvitt rullestolen og stod fri til å velge når jeg var hjemme. Jeg og Aleksander begynte å få tilbake kommunikasjonen og ting bedret seg. Jeg skaffet Skype til hele familien slik at vi holdt kontakten. Vi fikk dessuten et rom til disposisjon hver gang de kom på besøk, der vi hadde spillkvelder med Scrabble. I starten fungerte det bra, men etterhvert ble det nok for Madelen. Hun var så lei. Hun følte seg elendig. Tårene rant og sår og arr ballet seg på. Aleksander hadde mistet motet. Han så hvilken elendighet hun måtte gjennom. Han så hvor mye det tærte på henne, og hvilken person hun plutselig var forandret til å bli. Helt ugjenkjennelig! Angret han? Angret han på at han ville ha henne på sykehus? De reddet livet hennes, men hva mer? Han var blitt usikker. Permisjonene var greie nok, men plutselig sa det stopp. Han fikk mye vonde meldinger. En melding der det sto; ''Adjø. Jeg orker ikke mer! Elsker deg. Du er verdens beste bror.'' før han noen minutter senere får høre at hun forsøkte å ta livet sitt. Hva da? Hva kunne han gjøre? Alt hun ville var å forsvinne. Når man er 18 år og kun ser en utvei, så er det ganske ille. Ting og planer ble framskyndet og hun kom seg på RASP et par uker senere. Aleksander satt der med et håp! Hun stortrivdes de første dagene, men det var fremdeles noe som ikke fungerte. Hun var jo på tvang og hvilken menneskelig glede kan man da føle? Hennes første permisjon ble påsken, 4 uker senere. Alle håpet ting var bedre, og det var de. Frivilligheten kom allerede da hun var tilbake, men fremdeles var det ikke enkelt. Russetiden ble ikke som planlagt. Bra, men ikke som planlagt. Så hun ble utskrevet og derfra startet kampen på ordentlig. De eneste mål; ''aldri tilbake dit''.

Aleksander var ikke glad for valget, men aksepterte det. De første ukene var harde, men vi kom oss gjennom og etterhvert kom vi tilbake til Madelen&Aleksander, verdens beste søster og bror. Vi kan snakke om alt, og vi støtter hverandre. Glad for å si at storebrorrollen dabber litt mer av.. Bildet fra julaften 10 (over) og ullevåll stadion i september (under), viser klart en positiv forbedring hos oss begge!

Så fort jeg er alene i huset kjenner jeg friheten. I dag ble ting litt spontant. Plutselig skulle jeg ta ansvar for både frokosten og lunsjen alene. Det er begrenset med tålmodighet fra min side, så jeg tok saken i egne hender. Nå har jeg jo hatt litt mattrening de to seneste ukene på dette med å spise alene. Det går faktisk veldig bra, og mye lettere enn jeg hadde trodd. Det er faktisk ikke noe i verden som tilsier at jeg skal jukse eller at anoreksien skal gi meg verdens dårligste samvittighet. Nei, tvert i mot. Spise det jeg liker og er komfortabel med - heter det. Frokosten jeg lagde meg var større enn den pleier. Det er noe med at jeg føler det går enklere å håndtere meg selv når jeg er alene. Jeg har blitt bedre til å ta ansvar for denne jenta. Spising er jo tross alt noe av det mest naturlige man kommer borti!

Jeg har prøvd å kjenne på de gode følelsene. Jeg har utrolig bra her jeg bor hjemme. Det er bare savnet etter det å leve hundre prosent normalt. Helt ærlig så kan jeg ikke huske hvordan jeg hadde det og hvordan jeg levde før jeg ble syk. Jeg kan ikke huske hvordan tanker jeg gikk med i hodet, rutiner rundt skole og venner, eller hva jeg pleide å spise. Jeg er speilblank! Det er hva jeg føler er verst med denne sykdommen nå. Jeg har rett og slett spinnet meg inn i en tilværelse som jeg har bodd i så lenge, at det på en måte har blitt normalt for meg. Jeg spiser, jeg jobber, er med venner, går turer, er på småreiser, osv, men fremdeles så er det noe som mangler. Det lille ekstra. Det å unne seg livet og de små godbitene som følger med. Vi kaller min tid før anoreksien for gamle dager. I gamle dager kunne jeg dratt på fjelltur med venner, jeg kunne dratt til syden, spist popcorn eller påtatt meg ansvar for hjemmet hvis mamma og pappa var borte. Jeg kunne også dra på en fest i ny og ne. Det var alt annet enn helse som avgjorde. Nå hadde jeg gitt så mye for å få de mulighetene tilbake. For meg ville det vært et helt nytt liv. Det at jeg delvis ikke husker hvordan jeg var før skremmer meg. Hvis mamma sier; ''du likte jo det før?'' så er det akkurat som at jeg ikke vet noe som helst. Dermed kommer spørsmålet ''Hvem var Madelén, eller hvem var jeg uten anoreksien?''? Det er helt surrealistisk å fundere på det. Jeg er jo her.. Er jeg ikke?

Du kommer ingen vei bakover. Det finnes ingen løsninger i fortiden. Fortiden har skjedd, og den vil aldri komme tilbake. Minnene er der. Gode eller dårlige. Ingenting kan fjernes. Fortiden er der for å bygges på. Jeg liker å si at jeg skal bygge den til noe som bare blir bedre og bedre for hver dag som går. Det er ingen vits å se tilbake. Dit kommer jeg ingen vei. Heller ikke ved å tenke på hva jeg skulle gjort, kunne gjort eller burde gjort. Eller det å klandre meg selv eller andre. Det er ikke noe poeng, for det er fremtiden som teller. Fremtiden som er avgjørende, og fremtiden som er min beste vei å satse på. Den beste tilværelsen som jeg kan oppnå. Den vil være trygg, god og sikker. Den vil være komplett og fantastisk. Jeg må bare sørge for at den blir akkurat det, og det er det ingen tvil om at jeg skal. Alt må ikke være rosenrødt. Bare det er min best mulig, friske tilværelse så skal jeg være mer enn fornøyd! For selv om jeg er aldri så sliten så skal jeg holde ut. Jeg taper aldri! MFTA - mestring, følelser, tillit og aksept! 

Jeg er opptatt med et av prosjektene på ''to do''-listen min. En liste jeg skrev som nyttårsforsett da jeg satt inneburet på Post 3. Jeg har nådd tre av målene, som ville si det faktum å komme hjem, være med venner og komme tilbake i jobb. Jeg skrev aldri ned at sommerferien eller ulike turer var mål, men jeg vil nesten kalle det mål, også. Usynlige mål. Man kan sannelig si at jeg har brutt mange barrierer i løpet av 2011. For ikke å snakke om hvor mye jeg har taklet selvstendighet og frihet. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil. Jeg vil virkelig! Det føles som jeg blir mer og mer hersker i mitt eget liv.  

I går var jeg sammen med venninnen min, Bettina. Først hilste vi på familien hennes i Stokke, der vi også red på hesten hennes, Cora. Utrolig morsomt. Jeg har kun prøvd hesteryggen da jeg gikk i barnehagen, og det var i en alder av fire år, så det er jo en stund siden. Etter litt friluft kjørte vi innom leiligheten hennes i Andebu. Ellers var det veldig bra å se henne igjen. De seneste minnene er fra sykebesøkene i Tønsberg. En tid jeg aller helst vil viske bort fra minnet. Føles fint å snakke så åpent, og være sammen med venner. Jeg spiste rett før jeg dro, og i bilen på vei hjem, så det var heller ingen sak. Ble 1 time mellom de to seneste måltidene, men det gikk jo fint. Så lenge jeg er innstilt på å få måltidene til å gå opp så er det ingenting som kan stoppe meg! Ingenting.

I dag har jeg bare slappet av. Jeg har gått en tur, laget knekkebrød med blåbær inni, tatt ut steiner av 4 kg plommer og mikset syltetøy pluss at jeg har hjulpet mamma med høstens fårikålmiddag. Svært etterlengtet fra pappa sin side! Jeg for min del er vel ikke helt på lammekjøttet enda..

Av og til er det deilig å slippe ut litt følelser. Gråte litt, smile litt, le litt eller være litt sint. Av og til har kroppen godt av det! ''La hjertet få snakke'' er noe jeg ofte sier inni meg selv, så fort antydninger til stress kommer. Bare det å gi en sjanse for å kjenne på alt det som ligger der. Vonde ting eller lykke til tusen. En liten forelskelse (=biler), et lite savn eller et stort ønske. Hva som helst! Det å ta seg tid er viktig.

 

Det ble en bra innholdsrik helg! Lørdagen jobbet jeg noen timer. Utrolig god følelse å være tilbake. Har enda en del å sette meg inn i, spesielt system og nye varer. Det kommer seg vel fort! Ettermiddagen gikk jeg en kjapp tur, før jeg og mamma dro en tur nedom Sport1. Kvelden tilbrakte jeg med pappa. Jeg lagde en supergod middag, også pratet vi en hel masse, slik vi pleier. Tok kvelden noe senere enn hva jeg pleier, men utnyttet det med å sove lenge på Søndag. Da hadde vi felles frokost. Det bøttet ned med regn, så jeg var vel den eneste som orket å gå ut på det tidspunktet. Pakket meg godt inn i ulltøy, regnkåpe, slalåmhansker og med min gule paraply. Kom unna med en klissvåt thigts og noen gjennomvåte shox. Vi dro ut litt senere, da noe av regnet hadde gitt seg, for å leie ''kongen av bastøy''. En film jeg har gledet meg veldig til å se. Var jo innlagt da den gikk på kino, så derfor måtte jeg vente helt til nå. Forventningene ble absolutt infridd, og jeg må si at det var en av de bedre filmene jeg har sett. Jeg likte veldig godt at den var så virkelighetsnær!

Her sitter vi i Malmö.

Det er over et år siden jeg ble sykemeldt fra jobben min på Elkjøp. Et vondt og slitsomt år. Derfor er det utrolig deilig å komme i gang. Jeg begynner rolig med noen timer nå oh hver Lørdag fremover, og derfra får vi se hvordan ting utvikler seg. Har ikke de største arbeidsoppgavene så jeg tror og håper at dette vil gi meg masse ekstra energi til den livsglade Madelen. Maten er lagt opp som måltid like før og med en gang jeg er tilbake. Det rekker jeg i følge min trofaste klokke!

Med anoreksien så  tar ting tid! Det tar tid å gå opp i vekt, det tar tid å bli fornøyd med seg selv og det tar tid å akseptere en normal kropp. Anoreksien kan ty til litt mer tålmodige løsninger, selv om det i og for seg betyr et sykdomsbilde noe lenger enn hva man hadde ønsket. Måneder VS år. Det kommer helt ann på personen. Som jeg alltid har sagt, så er anoreksi en sykdom på høyde med kreft. Det finnes ingen mirakelkur for å bli frisk. Man må jobbe på egen hånd, og man må bli klar for det. Kanskje kan man aldri bli klar nok, men man vil definitivt merke en forskjell hvis man får rette terapi, psykologi, omsorg og kjærlighet på veien. En omvei fører også fram. Det tar bare litt lenger tid!

Kan si det hjelper med en så bra bror i hverdagen!





Jeg var og så på Tufte og de andre idrettsutøverne som konkurrerte i går. Klarte å få med meg en matboks og et par Shimano-sykkelsko hjem. Perfekte i størrelsen. Planen er jo å begynne med litt aktiv sykling så fort kroppen tillater det. Enda jeg vet det sikkert er noen år til, så er det en motivasjon å vite at skoene i allefall er på plass. Det er også en skikkelig fristelse å se at Aleksander sykler flere mil daglig med raceren sin!

I dag er jeg alene hjemme, så da får jeg vel fortgang på utsettelsene mine. Har noen telefoner å ta, noen skjemaer å fylle ut og en del bilder å se på. Jeg skal stemme for første gang i hele mitt liv, og deretter er planen sykehusvisitt hos bestefar. Verdens beste bestefar!

Godt inni den første høstmåneden, allerede.. Nå flyr dagene virkelig avgårde. Jeg går ikke og venter på ting lenger, ettersom jeg ikke lenger bærer på den store usikkerheten og redselen for hva som vil møte meg. Jeg er ikke redd, for jeg vet at fremgang og fortid er det eneste jeg kan oppnå. Om ikke lenge er det Oktober og November. To måneder jeg bare grøsser av å høre! Det er nesten 1 år siden hele livet mitt snudde seg på hodet. Oktober er en måned jeg fungerte, men så gjorde jeg egentlig ikke det heller, mens i November kom de harde fakta på bordet der det ble innleggelse og sondemating. Desember er kanskje hva jeg ser mest fram mot. Jeg ønsker meg flotte desemberdager med pakkekalender, juleavsnitt på tv, bursdag- jul og nyttårsaften med venner og familie. Ikke pleiere, tvangsbehandling og tvangsmating på sykehuset! Jeg vil vasse i snø til knærne, prøve langrennskiene mine, delta på julebaksten (smaking er litt langt unna), pynte pepperkakene, henge opp dekorasjoner rundt om i huset, nyte julemusikk, ønske alle en god jul og toppe det hele med julegaveinnkjøp på egen hånd. Nå nærmer det seg. Det er mye å se fram mot, og ikke minst arbeide for å fortjene. Godt på vei - det er jeg! Jobben blir neste prioritet. Det blir spennende å komme litt i gang der nede. Utrolig vondt å være borte så lenge, så det blir et viktig comeback på agendaen.

Du skal bli premiert for den du er - ikke hva du gjør! En viktig setning fra gårdsdagens samling. Spesielt etter sykdommen merket jeg hvor fort tankene og følelsene lå på den negative siden. Hvor fort ting blusset opp og bare forsterket seg. Det kunne korke seg med vonde tanker inni hodet. Alt ble automatisk vrengt og vridd på til anoreksiens dumme fordel: ''Nei, det stemmer ikke'' ''Sånn har det aldri vært'' ''De tar feil når de gir deg ros'' ''Ikke tro at det komplimentet stemmer'' Det skal nemmelig 8 positive tanker til for å fjerne 1 negativ tanke. Det er en del arbeid i seg selv! Dermed er det viktig med denne følelsen av å føle at man faktisk er verdt noe. Man trenger ikke prestere for å bevise at man har en verdi. Det holder å være seg selv. Så lenge man er fornøyd og glad i den man er, så er det mer enn bra nok. Der har man definisjonen på lykkelige individer! Dit er jeg på vei - sånn seriøst.

Vi ankom Ullevål Hotell sent Tirsdags kveld etter å ha ventet på en betalt fotballkamp som aldri ville dukke opp på skjermen. Heldigvis kom det fram av resultatene at kampen ikke var verdt å se i det hele tatt. Så vi spiste etter kampslutt, før vi kjørte innover i et forferdelig vær - en blanding av striregn og skikkelig vind. Da vi kom på hotellet var det ikke stort annet å gjøre enn å sove. Aleksander overtalte meg til en altfor sen episode av CSI. Det var opp tidlig neste morgen for å spise frokost på hotellet. Jeg garderte meg med egen kost. Det viste seg å være lurt, da det kun var halvgrovt brød, nøyaktig det samme tørre som de hadde på post 3. Etter frokost dro vi bort på flerfamilien. Det var supert å se alle igjen. Spesielt flott å snakke ut om sommeren, som vi alle egentlig er veldig fornøyd med. Takket være god planlegging, dialog og ærlighet. Vi lagde også vårt egne våpenskjold som skal symbolisere hva vi står for, men også hva vi liker. Det ble en del stikkord og litt tegninger av noen pinnemennesker og litt landlige omgivelser. Vi fant ut at vår viktigste styrke er samhold - uten tvil. Vi har rutiner for felles aktiviteter, men også åpenhet for å være ulike og drive med våre egne interesser. Det at jeg er syk har jo gjort oss enda mer sammensveiset. Nå er vi samlet felles rundt matbordet der vi også tar opp aktuelle temaer eller snakker om ting vi synes er interessant eller nødvendig. Det bor nok mye omsorg og kjærlighet i familien vår, og det synes jeg definitivt har kommet veldig fram de siste månedene. Denne tryggheten har vært med på å gjøre anoreksien ganske så liten, tross at jeg enda er anoretisk. Egentlig så liker jeg ikke å bruke ord tilknyttet til anoreksien. Det er på ingen måte så vondt at jeg føler at det er den rette betegnelsen for meg lenger.

Merket det var godt å komme i gang igjen. Det er noe med å snakke med jenter som vet nøyaktig hvordan du har det. Til tider kan vi til og med fullføre hverandres setninger. Nettopp fordi vi alle har såpass kjennskap til sykdommen, selv om vi er på vidt forskjellige stadier. Så ulike, men samtidig så like.

''Ryggsekken'' heter en av oppgavene som vi gjorde på flerfamilien i våres. I ryggsekken skal hver og en familie ta for seg sine mål og ønsker. Da vi gjorde dette var jeg innlagt, men vi klarte allikevel å se realistisk på det. Første målet var russetiden og 17 Mai, deretter Aleksanders avslutning, mammas bursdag, bestefars bursdag, Aleksanders skolestart og videre fulgte landskampen på Ullevål, som er i dag 2 September. Det var så godt at vi endelig kunne få en rutine på hva vi ville gjøre, ettersom sykdommen dro fra oss så mye tidligere. Det er også svært positivt å gjøre noe sammen hele familien. Jeg er veldig glad for at vi har fått gjennomført alle målene sålangt, og flere skal det jo bli. Neste på agendaen er vel en eller annen form for høstferie, men det tar vi når den tid kommer. Jeg gleder meg i allefall utrolig mye til kampen i kveld. Det er så flott å komme ut blant litt folk og stemning. Så; heia Norge!

Hjelpen jeg holder meg til er motivasjonssamtaler på sykehuset og et legebesøk annenhver uke. Ellers har jeg dratt mye nytte av psykolog Olsen. Det viser resultater og jeg ser litt mer av Madelen for hver dag som går. Det finnes så mye positivt at jeg ikke lenger er i tvil ved noe med denne sykdommen. Jeg skal aldri avslutte kampen. Angrer ikke et sekund på den setningen, forresten. Små, men viktige steg. Jeg har blitt så viljesterk. I tillegg holder jeg god styring og kurs framover. Jeg ser det kun som en seier og en gevinst. Gevinsten dobles stadig vekk. Hindrene, farene og begrensningene forsvinner litt mer. Friheten har blitt og vil for alltid være et sikkert valg! Mitt sikre valg.

Sommerferien har gått så fort. Plutselig var det tilbake på jobb og skole for familien her. Mamma hadde enda en friuke til gode, så vi har fått mye tid sammen. Derav å se på møbler, småshoppe, drikke deilige te'er, gå turer, badeland (les:bikini) venninneprate og lage knekkebrød (går fint å spise så lenge jeg har kjøkkenvekt)! Dessuten har vi koselige stunder med måltidene der vi skravler i vei! Har også vært en tur på Sandvika Storsenter sammen Maren. Det ble ny vinterjakke, beauty-bag og en sommertopp. Slo også til på enda en thights. Jeg begynner å komme meg på buksefronten, men enn så lenge trives jeg i mine vante klær uten alt for mye former og fasonger. Enkelt og greit. Er i allefall bedre eller veldig flink til å pynte meg og bruke tid på antrekkene som jeg kan piffe opp med alle mulige slags varianter av smykker, vesker, hårpynt og belter. Ellers så vinner jeg stadig på kryssordfronten, og har nå sendt inn fem nye utfylte kuponger. Har leid tre filmer på rad. Nummer en var ''Sarah's Nøkkel''. En film jeg elsket. Sikkert fordi jeg har så mye bagrunnsinfo ettersom jeg har lest den fantastisk flotte boken. Den rørte ved meg og traff noen følelsespunkter jeg teknisk sett ikke kjente til. Andre filmen vi har sett er en dansk thriller som ikke viste seg å være annet enn drama, dårlig skuespill og mye rot. Den tredje ble ''fattern''. En hysterisk bra film med svensker på sitt beste. Jeg elsker en skikkelig feelgood av en komedie. Ingenting er så herlig som når mamma ler og ler og ler...Ellers er det stort sett likt med måltider, mengder og hvordan det har gått med maten. Det er i allefall helt tydelig at denne jenta absolutt kjemper for å slippe unna mer innleggelser og vonde opplevelser.

I dag skulle jeg begynt i tredje klasse. I dag skulle jeg vært frisk. Det er i allefall hva vi alle trodde for et år siden. Den tiden er nå forbi og jeg måtte ta et valg. Jeg bestemte meg i våres, og dermed var en avgjørelse tatt! Jeg angrer litt og jeg tviler litt på om jeg har gjort det rette. Utsette enda et år med skole? Allikevel vet jeg hva fornuften forteller meg. Jeg vet også hvor sterk anoreksien er. Greit nok så har den ikke kvelertak på meg, men den er der. Anoreksien har en gang dominert skolehverdagen. Aldri mer! Jeg orker ikke tanken på all skolematen som pent og pyntelig forsvant i søpla, alle friminuttene jeg byttet ut med joggeturer og den minimale læringen jeg klarte å få plass til i hodet. Det er ingen gode minner. Jeg får heller se langsiktig på det. 1 år er ingenting - hvis det er ventetiden for å bli mottakelig student med gode karakterer og utdanning. Jeg skal jo bruke året til å fokusere på jobben. Det er mer enn nok, foreløpig. Heller en god selger, enn en middelmådig selger og student!

Madelén skal tilbake! Det går ikke en dag uten at jeg tenker tanken på å snu om. Tenker tanken på å arbeide. Arbeide fram mot et målet. For målet er jo å bli frisk. Veien dit er krevende og lang. Det har gått måneder. Det har gått år. Allikevel sitter jeg ikke igjen med en vond, negativ og svært syk jente. Overhodet ikke. Jeg sitter her med en jente som er full av håp. Hun drømmer. Hun ønsker og hun kjemper så absolutt. Hun vil snu. Hun prøver å snu. Dessverre har hun erfart at denne sykdommen ikke er en snuoperasjon. Man kan hverken knipse eller underskrive en blifriskavtale. Det som gjelder er å spise (nok), utforske den påbegynte verden, jobbe med tankene, bli glad i seg selv, smile og bruke tiden i sosialt selskap med venner eller familie. Jeg har tro på at tankegangen kan være med på å gruse Tom ned i grøfta. Jeg har tro på at jeg skal bli glad i meg selv. Glad i kroppen min og glad i å unne meg saker og ting. En dag skjer det. Ventetiden bruker jeg til å bli enda litt bedre kjent med en jente de fleste savner. Inkludert meg selv! Dessuten fungerer det supert her hjemme. Vi passer alle på. For her er det ikke Tom som bestemmer, nei. I går rundet jeg 12 uker utenfor sykehuset. Det må bety noe i og med at 12 er lykketallet mitt!

Sommeren 2005. Hils på Madelén; en glad, aktiv og positiv jente!

Det ble ikke mye tid til tregt internett i ferien. Dagene har gått så fort, men allikevel har de vært så innholdsrike. Jeg har sett Rødby, Maribo, Nyköbing og København. Jeg har spist mat jeg aldri trodde jeg skulle smake på. Jeg har spist is full av sukker. Har til og med prøvd en med lakrissmak. Jeg har gått i bikini i Lalandia badeland en hel dag. Jeg har spradet i bikini i hotellresepsjonen foran andre gjester. Jeg har tatt bilder uten å skjule beina mine. Jeg har smilt hver eneste dag. Jeg har gått turer og opplevd natur. Jeg har handlet matvarer jeg ikke ante fantes. Jeg har snakket engelsk til hver bidige danske. Jeg har spilt spill, lest blader og slappet av. Det å dra fra Danmark var greit. Det tok litt tid med pakkingen da vi hadde plassert oss så godt i ferieleiligheten. Utsjekkingen var så tidlig som 11, men den klarte vi med tre minutter. Danmark var bra. Veldig synd at vi ikke hadde noe annet enn usikkert regnvær. Det ble ingen stranddager og heller ingen utendør bading for meg dette året. Får ta det igjen neste år! Sverige hadde i allefall en del å by på. Vi ankom Göteborg i en ganske fin tid på kvelden. I forkant stoppet vi i Landskrona (borgen og havnen) og på et kjøpesenter i Halmstad. Det hjelper å strekke litt på pipestilkene. Man blir sliten av å sitte i samme stilling i noen timer, men det tåler jeg. Lørdagen gikk til Partille kjøpesenter og Liseberg. Elsker at Sverige og Danmark kjører Søndagsåpent. Uansett. Liseberg er en fornøyelsespark jeg aldri har besøkt før. Dermed gledet jeg meg. Jeg blir som en ivrig unge på julaften. Det var bare dette blodtrykket jeg følte meg litt usikker på. Allikevel dro jeg på med de karusellene jeg ønsket. Inkludert atmosfæren på 146 m i 110km/t hastighet. Haha. Rakk knapt nok å reagere før vi var nede igjen. Mandagen var dagen jeg hadde sett fram mot fra første sekund vi reiste på ferie. Nemmelig Göteborg. Jeg har så fine minner tilknyttet Göteborg, og dessuten synes jeg både betjening og vareutvalget er veldig bra. Lykken var stor da jeg fant den rette butikken! Vi var også nede på havnen og så på Göteborghjulet.









I forhold til maten vil jeg si at vi har klart oss bra. På hotell har jeg spist hotellfrokost. I feriehuset har vi laget egen frokost. Til lunsj har vi alle laget matpakker. Middag har vi som regel laget selv, hvis ikke har vi kjøpt inn noe lettvint og tatt litt forskjellig. Kveldsmaten har vi som regel spist over et slag vriåtter. Isen har blitt en liten kos på ettermiddagen. Variasjon hver dag! Mye nytt og spennende. Alt fra deilige og smakfulle fiskemiddager til kyllingspyd og kyllingkaker. Ulike kuser, bollerundstykker, polarbrød og baguetter. Litt egenkjøpt pålegg. Hadde med kjøkkenvekten for å måle opp korn og grøtblandinger i tilfelle noe skulle skjære seg. Den nødretten behøvde jeg knapt. Jeg vil si at jeg har tilpasset meg bra. Det har ikke blitt noen konflikter rundt måltidene, mengdene og hvordan jeg har oppført meg. Ferien har vært vellykket til de grader. Jeg er superglad for at vi kunne få til dette i år! 1-0 til hun som fortjener det. Jeg tror planlegginen i forkant var med på å bidra til hvordan vi skulle forholde oss. Noe som både har vært trygt for meg og trygt for mamma, pappa og Aleksander.





Søndags kveld/natt var vi hjemme igjen. Slitne og glade etter en flott ferie! Mandagen ble brukt til en lang syvsoving, litt innkjøp i byen og en gåtur i mer vante omgivelser. I dag har jeg rukket frokost og en tur nede hos legen.

I går var vi vel framme i Marielyst, Danmark. Jeg har hatt noen herlige dager i Sverige. Første dagen gikk bort til pakking, Nordbysenteret og kjøring. Frokost hjemme, lunsj i bilen, middag på restaurant (egen mat) og siste på hotellrommet. Der vi fikk inlosjert oss på et herlig hotell i Malmö. Her var det to dobbeltsenger, et spisebord, en liten stue og et minikjøkken med alt vi trengte for å tilberede mat. Lørdagen ble vellykket. Der jeg spiste mat hotellet hadde satt fram. Fornøyd var jeg, også. Det ble en mange timers titte- og gårunde i Malmö sentrum og omegn. En utrolig flott by jeg virkelig vil tilbake til! Fant meg en herlig ullkjole som jeg skal bruke mot vintersesongen. Mye fine nyheter ute og går. Dessuten spiste vi lunsjen vi hadde laget og kjøpte inn til middagen på matbutikken. Mamma tilberedte nemmelig laksefiléter da vi kom tilbake. Senere på kvelden hadde vi en real spillkveld med latter, humor og lykke. Som kveldsmat fikk jeg prøvd meg på litt havregrøt som kun var å tilsette vann. Enkelt og lettvint. Det hjalp å få litt energi etter en så lang dag.

Det var ikke store forandringene i går. Hotellfrokosten gikk like fint, medbrakt lunsj til kikkerunden. Selv om byen var åpen konsentrerte vi oss om severdigheter og fotografering. Det ble en kjapp tur på kjøpesenteret som var åpent, en tur på den fantastisk flotte havnen og deretter en tur bort til slottet. Deretter satte vi kursen mot Øresundbroen og Danmark. Vi lette febrilsk etter en restaurant da vi forstod at vi ikke rakk å lage middag selv. Det ble en nokså grei thai-middag, men jeg overlever det. Etter noen timers innlosjering og diverse så vi på John Cleese og spiste kveldsmat. Det ble en tidlig kveld. Våknet med masse energi klar for en dusj. Derfra ventet frokosten. Litt stress da kjøkkenvekten hadde gått ut på batterier, men vi hadde alltids en god løsning. Etter frokost var det en koselig tur i ned i Marielyst og til stranden. Da regnet slo inn kjørte vi bort til Nyköping, en liten sommerby. Middagen koste vi oss med her. Skikkelig hjemmelagde kyllingkarbonader. Og videre var det spill og film som stod på agendaen.

Bildene får komme når jeg har kabelen tilstede!

Ferien nærmer seg. I morgen setter jeg kursen mot Sverige, og videre mot Danmark. 10 hele dager! Dette er noe jeg virkelig har sett  frem mot. Jeg mener definitivt at jeg fortjener en ferie nå. Det er en skikkelig seier at det har gått så fint, og at jeg nå er godt forberedt og klar for disse kommende dager. Hovedproblemene som kan komme er jo dette med mat. Takket være flerfamiliegruppen og en masse planlegging, så vil nok ikke det sette noen stopper for denne ferien. Jeg takler mye forskjellig mat og jeg er flink til å variere. Vi tar med noen tørrvarer og litt Madelén-pålegg, og da er alt fint. Hotell og ferieleiligheter. Alt er tilrettelagt for at dette skal gå suverent. Dessuten er innstillingen veldig viktig. Jeg har jo tatt opp kampen! Denne kampen gir jeg aldri opp. Jeg sitter med en trygg følelse. Endelig er jeg klar! Jeg gleder meg så enormt. Det er nesten litt ubegripelig hvor langt jeg har kommet inni det psykologiske, altså. Ellers er jeg fullstendig ferdig med all pakking. Dermed er det en fortjent gåtur som venter. Trenger litt luft..

 



I går hadde vi storslagen feiring for bestefar på Holmsbu Bad. I dag er han nemmelig 85 hele år. Det er verdt en feiring! Jeg hadde kjøpt inn ny kjole for anledningen. Vi dro tidligere hjemmefra da jeg tok med ferdig middagsmat klar til å putte i mikroen. Jeg hadde nemmelig ingen lyst til å spise tre-retters. Det ville blitt for vanskelig. Så vi fant jo en fin løsning på det. Jeg kunne dermed sitte ved bordet mens alle de andre inntok de nydelig tilbredte rettene. Etter hovedporsjonen valgte jeg å holde en tale. En tale som kom rett fra hjertet. Det kjente jeg. Jeg har sterke følelser for bestefar. Leste også opp et nydelig dikt. Et dikt som har fulgt meg gjennom hele sykeperioden. Jeg elsker det diktet. Det styrker meg. Det gir meg glede, og ikke minst; håp. Dermed følte jeg at jeg hadde gjort mitt. Skal ikke legge skjul på at jeg både angrer og er litt trist for at jeg nesten har vært adskilt fra dem i et halvt år... Ellers tok jeg lunsjbaguetten nede på kaia sammen med pappa. For da nyttet det ikke å stappe noe mer i han der, men det forsto jeg. Dermed spiste jeg helt alene. Jeg har alltid krevd at noen spiser samtidig. Det har vært særdeles viktig. Ikke i dag. Heldigvis klarte jeg å nyte maten for meg selv. Det var nok et skritt - i riktig retning. Vil også ta med at jeg har sittet veldig lenge stille, og bare det kan fort trigge anoreksien. Ikke i dag. Jeg er sterkere! For etter kakene var spist dro vi innom bestemor og bestefar for å skifte, og deretter tok vi turen hjemover. Ispinne i bilen. Sommer for Madelén, også! Jeg gikk gåturen min i nydelige sommervarme omgivelser sammen med Aleksander. Det var hyggelig. Vi fikk pratet mye. Ofte kan han bli litt ilter, fordi han til tider ikke orker å forstå sykdommen. Slike samtaler er dermed gull verdt.

Jeg merker at det gjorde godt å komme seg ut sånn blant familien. Ingen vanskeligheter eller noe problematisk. Sånn som det skal være! Heldigvis så la ikke sykdommen noen stopper for bursdagsfeiringen, og det er jeg både glad og takknemmelig for. Mest av æren går nok til Madelén som har kjempet som en gal for å klare dette. Styrken kommer innenfra! Gleden ser man utenfra!



LYKKELIG!








For tiden er Horten by rammet av en hetebølge. Skal jo ikke klage heller etter alt det dårlige været, men for meg er det nok litt i varmeste laget. Har enda ikke våget meg til stranden, ettersom steget med lite klær og bikini enda er litt diffust. Dermed har jeg vært en del inne, med unntak av mine gåturer og ærender. Jeg har aldri vært sånn superglad i varmen. 1 gang syden. Aldri prøvd solarium. Det er noe med at jeg lett kan føle meg småkvalm, utmattet og energiløs. Den følelsen gjør så jeg kjenner meg litt mer sykelig, og det ønsker jeg helst ikke å bli påminnet nå som det faktisk går veldig bra. Kveldene derimot er herlige. Det har blitt mange sene aftener på verandaen. Vi har både grillet, pratet og kost oss med is.

22 juli; nøyaktig 8 uker siden utskrivelsen. Dagen skulle være en gledens dag. Jeg skulle feire, smilie og nyte hvert eneste sekund av den dagen. Isteden ble jeg møtt av sjokkerende nyheter. Alt jeg fikk inn i hodet var hvor lite forståelse jeg hadde for at noe sånt kunne skje i Norge, utført av en nordmann. I ettertid har vi snakket om det som hendte her hjemme. Jeg kjente ingen, men allikevel er det ingen gode følelser og assosiasjoner, akkurat. Spesielt med tanke på alt jeg sitter inne med som jeg har gjennomgått i en lang tid. Jeg kjemper hver eneste dag, og nå begynner jeg å hinte frampå hvilken frykt mamma og pappa har sittet inne med året som gikk. Jeg begynner også å erkjenne ''ja til livet!'' mer og mer. Livet er virkelig verdt å leve. Hvert eneste sekund skal man nyte, og være takknemmelig for. Jeg er glad for at jeg har venner, familie og mye støtte i ryggen. Ingen av oss gir opp! Bare tanken på seier er nok. Ord blir nesten fattige i forhold til alt som har hendt, men jeg må allikevel presisere en gang til; JA til livet! 

Det er sommer. Det er sol. Det er lykke! Jeg merker det virkelig på kroppen. Uken som var hadde vi mormor som overnattingsgjest. I utgangspunktet fryktet jeg hvordan det skulle gå. Ville det bli protester, sinne og frustrasjon som resulterte i vektnedgang? Nei, ikke akkurat. Uken har gått bedre enn forventet. Vi har vært på strandturer, i Horten, Tønsberg, hos besteforeldrene mine og diverse andre steder. Medbrugne matpakker. Det har blitt noen få spisesituasjoner med henne til stede. Ellers har vi funnet et bra opplegg slik at jeg har fått i meg den riktige næringen. Gåturene har jeg stortsett tatt alene, og selv det har gått bra. Sånn i forhold til anoreksien, så er den mer eller mindre til stede. Den er der, men jeg bruker ignorering i den grad det fungerer. Det er svært lite med dårlig samvittighet eller negative tanker. Jeg forsøker å holde meg på den positive og grønne. Det er der jeg vil være. Det er der jeg skal være! Bare tanken får hele meg til og fylles med glede fra tærne og helt ut til fingerspissene på mine ''lange'' negler. Det gjør virkelig godt. Livet er godt. Det har jeg merket, erfart og definitivt innsett.