Madelén - når hver dag er en kamp!

En knallbra 17 Mai med familien! Deilig å feire dagen med de aller nærmeste. Jeg tok en risiko med bunaden som jeg prøvde sekundet før den måtte på. Det skyldes rett og slett den frykten jeg har for hvordan den ville sitte og hvordan jeg ville føle meg. Med angst for å bli anoretisk påvirket hele dagen... Dermed så var det greit å vente til siste liten, for da hadde jeg ikke noe valg. Spent var jeg på åssen den ville sitte på den anoretiske kroppen min. Til min store overraskelse og glede så passet den helt perfekt. Bedre enn noen gang, takket være at jeg har fått tilbake den reelle høyden jeg krympet, men også det ekstra jeg har vokst dette året. Så det var en gledesnyhet. Ellers så startet jeg dagen min med en gåtur så tidlig som 8:48, før det ble frokost, litt tv og deretter gikk det en del tid på å stelle seg. Rakk også noen bilder før vi kjørte avgårde. Bilen ble flaggpyntet, men det ble ikke noe cabroletkjøring. Altfor usikkert vær... Dette er første gang jeg har sett barnetoget i sin helhet. Som oftest har jeg vært en del av det. Som hvert år var det super stemning med masse fine og pyntede mennesker. Etter taler og sang fra parken tok vi turen hjemover. En pølsekjele ble satt på koking, mens resten av photoshooten fortsatte ute. Deretter dro vi på familiebesøk til Nøtterøy, før det var hjem til en altfor sen grillmiddag. Det var greit, for maten var mer enn topp. Langtidsmørnet indrefilet med nydelige grønnsaker. Superbra! Kveldsmaten ble like etterpå, noe som resulterte i lite søvn i natt. En gang i mellom så er det ok! Jeg henter meg fort inn igjen.

17-maiværet blir vekselsvis. Kaldt med regn, overskyet og noe sol hvis vi er heldig. Jeg hadde jo cabrioletkjøring i ønsketankene, men det er lite synlig. Da får jeg heller pynte bilen med flagg. Det er jo fint, det også. Jeg skal bruke bunad. Verdens fineste bunad. Den er noe større enn sist gang den var på, men det går. Bunadskoene i 41 passer selv etter at føttene har vokst litt. Lurt å kjøpe noe ''å vokse inn i'' Ellers så har jeg tenkt til å ta morgendagen litt som den kommer. Gåtur, felles frokost, se på tog, møte venner, spise is, grille og være med familien. Pluss at stemningen og nasjonalfølelsen virkelig kommer på topp. Godt humør, glede og mye latter. Det er bra, det. Dessuten så er jeg hvertfall ikke på permisjon fra sykehuset, og jeg kan bestemme nøyaktig hva jeg selv vil. Det er utrolig deilig! Så er det jo bra å slippe unna småungene som sprayer konfetti og skyter med vanngevær, også. Tar ekstra avstand fra alt som heter sykdom, ritualer og mat for å prioritere kosen. Dette blir en fin dag... Hipp hipp hurra, og gratulerer med dagen til dere alle!

Gjennom sykeperioden min har jeg brukt utallige metoder for mestring, meditasjon og glede. Metoder for å takle enhver dag. Forberedt og klar til hva enn det skulle være. Mestring og glede har blitt prioritert mest der jeg har nådd mål på mål, og unnet meg det jeg har hatt lyst til og lyst på. Meditasjon har blitt litt gjenglemt. Å slappe av er kroppens egen greie for å samle krefter. Kanskje ikke min. Krefter har jeg hatt hele tiden. Nesten som en duracellkanin. Varer og varer og varer... Det er utrolig hva kroppen kan yte bare man bestemmer seg. Allikevel så vet jeg at den absolutt trives best med litt hvile og avslapning. Aller minst stress og aller minst utålmodighet. Noe å bli bedre på! Dette er en prosess der jeg definitivt blir kjent med jenta bak masken. Tidkrevende, godt og emosjonelt.

Vi bærer alle en maske. Et skjold. En beskyttelse. Bak hver maske finner man en sannhet. En historie. Historien om et liv. Alt man har oppnådd. Alt man har erfart, og alt man har taklet. Gode ting. Mindre gode ting. Litt av alt. Involvert av personer. En fin blanding mellom det positive og det negative. Det sorgfulle. Det lykkelige. Det herlige, men også det som bringer fram de sterkeste følelser. Vonde som fantastiske. Smertefulle som kriblende. Denne jenta har rukket å oppleve 19 år. Dagen hun ble født var den beste dagen i hennes liv, men allikevel den dagen hun overhodet ikke husker. Ikke i det hele tatt. Hun er bare evig takknemmelig. Millioner takknemmelig. Familie, skole, fritidsaktiviteter og venner skulle senere forme henne til den selvstendige, livsglade og engasjerte jenta. Hun som kunne nå alle mål. Alle drømmer, og alle ambisjoner. Men så... Noe gikk galt. En svakhet var nok til å utvikle et hat. Et selvhat. Til kroppen sin. Til utseende sitt. Til egenskapene, og til evnene sine. Et hat sterkere enn kjærligheten til andre mennesker. Et hat som betydde mer enn det å unne seg verdens beste ting; nemmelig livet.

Jeg ble diagnostisert med osteoporose etter bentetthetsmålingen. Det er tydelig at det krever mye å bygge opp skjelettet når det først har brutt seg ned og kroppen har mistet kilo. Den har gjennomgått alle mulige harde treningsøkter, måneder i rullestol, begrenset matinntak, sultestreik pluss sonde eller ukevis med næringsdrikker. Ikke helt normale settinger for kroppen. Jeg var i grunn forberedt, selv om beskjeden overrasket meg. Jeg er 19. Ikke en 90 år gammel dame med rullator og permanent... Det er klart at noe må gjøres. Dette kan og skal bare bli bedre! Jeg starter på en resept med ekstra konsentrerte kalsium også får jeg se på erstatninger i kostholdet mitt tilknyttet mat som styrker skjelettet. Denne kroppen er jeg avhengig av. Den skal holde til mitt siste åndedrag. Mange titalls år med andre ord. Ellers så ble gårdsdagen akkurat som planlagt. Fikk mange fine timer med pappa, bestemor og bestefar pluss en god fest utpå. Flott å være tilbake i det sosiale liv igjen. Det var en trøtt jente som la seg, men en nokså uthvilt og glad jente som våknet. Klar for en ny dag! En solskinnsdag. Sommervarme! Thigts og skjørt. Årets første saftis. Gåtur, felles måltider og kjøretur. Første gang med cabriolet var ordentlig stas. Litt høy musikk gjorde susen...

3 måltider er laget. Baguetter og salat. Gåturen er gjennomført. Snart skal jeg på bentetthetsmåling ved sykehuset. Over 1 år siden sist. Garantert bedret seg. Jeg tar ekstra kalsiumtilskudd, drikker soyamelk og spiser masse cottage cheese og yoghurt. Hver eneste dag. Jeg knekker ikke når jeg går, og man kan ikke lenger høre skjørheten i skjelettet mitt. Etter målingen tar jeg frokosten, og deretter har jeg planer med pappa. Vi skal kjøre beetle'en min, også blir det besøk til besteforeldrene mine. Da er plutselig mye av dagen gått, og innen vi er hjemme så er det kveldsmat og ut igjen. Natt til 1. Jeg har noen planer med venninnen min.

Nå som jeg har småsutret over regn og gråvær denne uken så kom plutselig solen. Den ble vel ikke fullverdig utnyttet ettersom jeg har vært på jobb. Ikke tid til cab i dag. Fikk brukt gavekortene i allefall. Det ble tilbehør til GPS'en og bilstøvsuger. Pluss en gave til mamma og pappa. Kan tro de ble glad da jeg overrasket med en ny Miele-støvsuger.. Alle måltidene har vi hatt felles. Vi har tatt oss god tid og kost oss masse ved spisebordet. Trivsel er hygge. Hygge skaper trivsel. Det ble også grilling. Akkurat som planlagt. Inni hodet mitt. Jeg måtte manne meg litt opp, men det krevde i grunn lite tanker og følelser. Noe som var fantastisk: Det forteller meg jo at jeg har kommet et stykke fremover. Enda et stykke. Vi kjøpte biffer på Meny, og det ble altså middagen. Indrefilet av okse. Over et år siden sist. Jeg er fornøyd og stolt! Når jeg bestemmer meg for noe så fullfører jeg....

Jeg er utålmodig etter sol nå. Har så lyst på litt finere og varmere vær. Det kommer vel forhåpentligvis til uka slik at jeg kan få maks utbytte av kjøreturene mine. Fri og regn hører nemmelig ikke sammen. I morgen er det tilbake til jobb. Da skal jeg forsøke å bruke opp gavekortene mine. Jeg har en idé om hva innkjøpene blir. På kvelden håper jeg vi kan dra fram grillen. Er jo kun en ting som bestemmer utfallet der. Min beste grillmat er spyd. Alle mulige spyd, men jeg skal ærlig innrømme at det er blitt et overtak på kylling og kalkun. Kanskje på tide å tenke mer i de varierte baner (?) Aleksander ønsker aller helst at jeg skal slå til med en oksebiff. Vi får se, da! Motivert er jeg. 100% .

Jeg hentet bilen i går kveld. Hele familien ble med over fjorden og til Sponvika i nærheten av Halden. Matpakker ble spist i bilen på vei bort. Det var et fint gjensyn med Beetle og gleden var stor da jeg innså at den skulle hjem til Horten og til meg. Jeg tok med Aleksander, mens mamma og pappa måtte nøye seg med volvoen på vei tilbake. Framme i Horten ble det photoshoot og lange telefonsamtaler, noe som resulterte i en sen kveldsmat. Bedre sent enn aldri.. Jeg tror det har vært et av de enkleste måltidene jeg har inntatt i sykeperioden min, faktisk.

Startet dagen 10:00 med en gåtur. Rakk det akkurat før øsregnet startet. Det var en fryd å ta bilen ned til jobb i dag. Utrolig frihetsfølelse! Har ikke vært særlig lett å sove noe denne natten heller, men det er greit. Skikkelig artig å våkne til et vindussyn som varmet hjertet mitt. Virkelig. På jobb fikk jeg skaffet Garmin-GPS, så nå er jeg straks i mål med alle duppedittene, også. Eneste minuset er været. Jeg vil jo kjøre med cab'en... Satser på sol og varmere grader fremover. Det hadde gjort seg! Tid og fridager har jeg nok av. Jeg jobber det som matcher i forhold til sykdommen, så jeg står på. På alle mulige måter i grunn! Godt å premiere seg selv litt, da. Dessuten så stod jeg utfordring til en middag bestående av squash med kalkunstrimler og ost. Sistnevnte gikk mye bedre enn hva jeg selv hadde trodd. Null tendenser til dårlig samvittighet. Det går definitivt fremover med både sykdom, apetitt og livsglede nå. Ønsker meg lange (dagevis) kjøreturer helt alene, og da må jeg bli friskere. Sånn er det bare :) Motivasjonen er i hvertfall på topp!

Det er umulig å sove når man er så spent som jeg har vært i natt. Nå er alt klargjort og snart skal jeg dra for å hente min kjære Beetle. Jeg gleder meg utrolig mye. Dette er en bardoms/ungdomsdrøm som går i oppfynnelse. Har store planer om å kjøre med cab'en, men vi får se ann været. Alt unntatt regn er lov! Ellers så tar jeg fremdeles dagene som de kommer og lever i nuet. Jeg har allerede planlagt utfordringene for den kampen som videre skal kjempes. Det koster jo litt. Noen vonde følelser, tårer og sinne, men det er prisen verdt. Vi snakker små skritt og tilvenninger. Positivt fokus, frøken! Utrolig mye er jo oppnådd allerede...

Jeg har hatt en veldig innholdsrik uke med planer hver eneste dag. Som oftest jobb, men også legebesøk, prøvekjøringer og byturer. Legebesøket hadde latt vente litt på seg på grunn av at det er drop'in-timer, så vi ble bare nødt til å få bestemt en dag til slutt. Det somatiske er slik det har vært, og det er bra i følge legen. Dessuten har vi nå fått bestilt sommerferie ettersom jeg har fått ferien min til å klaffe med mamma og pappa. I år skal vi nedover i norden inkludert Tyskland. Det ser jeg veldig fram til! Prøvekjøringer har det også blitt. Vanskelig å ha is i magen når det er så utrolig mye som frister der ute. Jeg måtte gjennom 4 stykker før jeg bestemte meg på impuls mer eller mindre. Onsdag kjøpte jeg drømmebilen min, Beetle Cabriolet. Enda en brikke i livsspillet mitt. Fikk også en sverigetur da vi bare var hundre meter fra grensa, og dermed er lagrene fyllt opp nok en gang. Jeg legger nok ut et bilde av bilen når den er hentet til uka.... Gleder meg veldig mye ettersom dette på en måte er en barndomsdrøm som blir oppfylt, og den er realisert av meg og kun meg! I går ble det forestilling med Åsleik Engmark på Bakkenteigen sammen med mamma. Dro uten forventninger og kom ut derfra mer enn positivt overrasket. Det var så gøy at publikum ble så mye involvert i showet, synes jeg. Utover det så har jeg og Emilie, regissør av ''IKKE SPIS'', holdt to nye foredrag på Horten Videregående Skole. Alltid fint med slike informasjonstimer. Jeg håper og tror at det er nyttig, og mulig forebyggende når folk faktisk kan se og høre hva jeg har vært i gjennom, og hvordan ting har utviklet seg og er blitt. Alltid like sterkt å se filmen. Det virker på en måte for vondt til at det har hendt, og når jeg prøver å kjenne på følelsene eller tankene fra innleggelsen, så klarer jeg det ikke. Ting er kommet såpass på avstand og er kun blitt vage minner, og det med god hensikt.

Ettersom det har vært så mye som har hendt i almanakken min så merker jeg også at anoreksien har tatt mindre plass. Jeg har faktisk kjent på flaufølelsen over å være tynn, og jeg har kjent på tankene over at jeg ikke ønsker å ha knokler lengre. Sterke Madeléntanker. Viljen kommer sakte men sikkert mer og mer. Jeg tror nok snart at jeg tør å utfordre meg selv mer. Noe som da vil innebære i å ta de avgjørende stegene. Skummelt, men nødvendig. Som beskrevet over så har jeg oppnådd utrolig mye av det jeg vil, og nå er resten av livet mitt ganske avhengig av en bedre fysisk form. Når sant skal sies så er det JEG som må ønske forbedring. Jeg må ønske det innerst inne. Folk kan ikke presse meg eller si hva jeg skal gjøre, fordi det til syvende og sist er min kamp. Det er kun jeg som kan bli totalt fri. Totalt fri for anoreksien. Et steg om gangen. Et steg mot F. Et steg mot R. Et steg mot I. Et steg mot S, og det siste og mest avgjørende skritt mot K.

Følelser er en rar greie. Jeg kjenner meg noen ganger tom, men allikevel ikke depressiv eller alene. Jeg har jo haugevis av gode mennesker rundt meg. Jeg kjenner meg glad. Jeg kjenner meg lykkelig, og jeg kjenner meg fri. For selv om det finnes tomhet, så er det vanskelig å si noe negativt om den. Tankene flyter litt. Jeg er dog ikke en tilskuer til mitt eget liv. Jeg går ikke og grubler, tenker eller funderer mer. Noe jeg gjorde før jeg ble syk, under innleggelsene og like etter utskrivelsen. Tomme, men gode og bra følelser skyldes kanskje at ting føles rett? At jeg ikke har noen uløste gåter oppi topplokket? At jeg nesten har fått alle mine svar. Sånn utenom den fysiske kroppen som kommer en dag. Bitene til puslespillet er falt på plass så godt det lar seg gjøre. Samvittigheten er ganske ren. Jeg føler ingen skyld, og jeg føler ingen tvang for noe eller noen. Jeg har alt jeg behøver om meg selv og sykdommen. Jenta kan gå i forsvarsposisjon, men hun vet også hvordan hun skal angripe!

Da var snart påsken over for denne gang. Jeg sitter her med et smil om munnen ettersom dette virkelig har vært noen fine feriedager. Mye kos og hygge, avslapning og pause fra hverdagen. Det skal være sikkert og visst! Påskeegget er ikke helt spist opp, men det er neimen ikke mye igjen. Da jeg skrev ''pause fra hverdagen'' så mente jeg i bunn og grunn mye frihet til å være Madelén. Mye frihet til å nyte dagene uten alt det dagligdagse stresset som fort forekommer. Lite anoreksi og mer fokus på alt det fine og gule som hører påsken til. I morgen er det tilbake til gamle rutiner med jobb, daglige gjøremål og litt mer begrensninger på klokketider. 1-2 timer ved matbordet er kanskje ikke så enkelt å få til alltid...

1. påskedag 2011 var datoen jeg fikk frivilling. Dagen da det ble satt en ny avtale som baserte seg på at jeg skulle motta behandling på eget initiativ og allikevel følge opplegget. Et skritt videre på veien, og et steg i riktig retning. Det steget vi alle hadde ønsket fra dag 1. Påsken kunne ikke endt på noen bedre måte utifra hvordan situasjonen var og med tanke på at jeg enda var innlagt på RASP. Milevis fra hjemmet. Det ble straks litt tryggere og enklere når jeg visste at ting plustelig bare var opp til meg. Mitt ansvar! Slik jeg alltid har ønsket det, og alltid har vært som person. Ansvarsfull, selvstendig og ganske voksen jente for alderen. En jente som først og fremst ville klare seg selv, og som ytterst sjelden ba om hjelp fra andre. Nå fikk hun sjansen til å komme tilbake! Enda kjemper hun, men med gode og sunne intensjoner. Intensjoner om et liv utenfor kontrollen. Et liv der det er lov å gjøre feil, spise cafemat og trene for helsa sin skyld. Et liv på roser, men absolutt ikke tornefritt.

Det har vært en veldig koselig påske til nå. Visitter og filmtitting pluss familietid. Vi har hatt lange samtaler ved matbordet der vi bare har pratet om alt og ingenting. Det er veldig tydelig at fornuften min er kommet enda lenger enn bare for noen måneder siden. Det som var dagligdagse tanker og litt tvangspregede handlinger er plutselig ikke så nøye. Det å se fin ut har blitt en del av hverdagen min. Hver dag inn og ut. Uavhengig om jeg har planer eller ikke. Etter 18 år er neglebitingen fullstendig slutt, på ordentlig. Leppene får ikke lenger tørke ut, og heller ikke hendene får sprekke opp. Fargene har kommet inn i hverdagsgarderoben igjen og lipglossen er blitt rosa.  Ønskene om å være jente/dame er større enn anoreksiønsket om å bli gutt/mann. Til å le av i dag. Min økonomiske sans er også snudd til det mer naturlige, og perfeksjonismen er ikke lenger så perfeksjon som den var. Følelsene jeg har for andre er sunne og riktige, og de overskygger ikke tankene om meg selv. De gode tankene.

Jeg ønsket meg mitt egne egg i år! Det er jo en veldig koselig del av påsken. Jeg hadde ingenting i fjor, for da lå jo kaloritellingen selv på tyggegummi. Snakk om slit. Det ble kun en porselenshare, en påskeblomst og et glassegg til pynt. I år har foreldrene mine vært supersnille og gitt meg et veldig passende og spiselig egg. Oppi er det alle mulige dent'er, doc'er og lacerol'er pluss tyggegummi og sukkerfri fylt sjokolade. Spent på sistnevnte. Før jeg ble syk spiste jeg ytterst sjelden sjokolade, fordi smaken alltid har vært for søtt for meg. Mens nå synes jeg at en slik variant kan være et alternativ å prøve ut. Tillate meg noen goder og litt kos, nettopp fordi det er fortjent... . Det er deilig å føle seg litt ekstra ivaretatt.. Slike påminnelser betyr så enormt mye for meg. Jeg trenger det!

Påsken er ganske lik julen når det kommer til  tradisjoner og mat. I allefall for de fleste. Tilbake til lammet, godteskåla, filmer, quiz og brettspill. Lov til å være på latsiden igjen. Jeg er ikke den typiske anoretikeren som frykter påsken. For meg betyr ikke denne høytiden noe annet enn at jeg skal tilbringe mer tid med familien. Ha det like koselig som da vi feiret jul! Fantastiske dager. Anoreksien i meg setter hverken stopper eller lov. Hverken opp eller ned. Sånnsett vil det ikke gjøre noen endringer nå som det er mye påskemat og usunnheter i skuffer og skap. Jeg skal bare lage til litt sunn påskemarsipan, jeg...

Både jeg og mamma hadde fri i dag, så da ble det en kjøretur mot Sandefjord. Vi tok felles lunsj på café. Pratet og koste oss. Mamma kjøpte, og jeg hadde med, som vanlig. Varmen begynner å komme seg, men jeg merker at jeg enda har behov for ullkåpa som backup. Vinden utgjør sitt. Det er jo bare starten av April også, så det kan enda bli en del varmere til sommeren. Har allerede tanker om ferien. Jeg ser faktisk veldig fram mot den i år, nettopp fordi fjordårets ble så bra. Det skal mye til for å toppe den, sånn utenom at det regnet hver eneste dag utenom en. Den uflaksen skal det mye til for at vi møter på igjen..

Tiden fram til påske har virkelig gått fort. Sånn er det når dagene går i ett med hverdagslige sysler og aktiviteter. For meg er det mine faste jobbedager, men også de ekstra gledene jeg etterhvert har klart å unne meg. Jeg har gjort mye med mine sosiale antenner. Vært på både kino, bowling og byturer. Dessuten har jeg avlevert Aleksander på Gardermoen, for så å ta en tur innom Lillestrøm. En by jeg aldri hadde vært i før.. Det er godt når det skjer litt nytt. Hjernen har definitivt blitt en del klokere kan man si. Hva jeg mestrer, altså. Praktisk som teknisk. Slutt på å undervurdere seg selv. Jeg klarer alt! Også det å bli fri fra anoreksien. Hvis jeg virkelig virkelig vil, så er det 100% sikkert at det skal skje. I mellomtiden ser jeg fram til familietid, kyllinger og påske.... Vi har ladet godt opp med filmmaraton denne helga!

- Fra dagbok, skrevet sommer/høst 2010.

Lille baguett

Du kjære baguett

Baguett med kalkunskinke

Karbohydrater, fett og proteiner

Næring for Madelén

Du skulle ligget der

Nedi magen min

Hvor du trengtes som mest

Hvor du skulle frigjøre energi og gjøre meg blid

Hvor du skulle gi meg styrke og krefter

Sånn skulle det vært

For det var meningen

Men istedet så ligger du et helt annet sted

I en kasse

En søppelkasse på Gardermoen

Under oppveksten formes man tilnærmet den personen man en dag skal bli. Da i blant enkelte lærdommer. Som barn lærer man noen grunnregler, som; ''Ikke spis gul snø!'' - ''!kke ta i mot godteri fra fremmede!'', osv. Det som undrer meg er hvor lite fokus det er på dette med å lære seg til å akseptere seg selv og andre. Det å akseptere at man er bra nok i seg selv, familiens, vennenes og samfunnets øyne. Dette med en spiseforstyrrelse bygger som oftest på en liten sårbarhet eller svakhet, og det skal ikke mye til før ''den vekkes til live''. Det kan være nok å komme over en blogg til en treningsnarkoman, få en litt lubben kommentar eller ha en forelder som er utrolig opptatt av sunnhet og trening. Mange faktorer spiller selvsagt inn, og man vil nok aldri finne den reelle årsaken til at en spiseforstyrrelse oppstår. Sett utifra erfaringer så tror og vet jeg at forebygging og forbedring er kunnskap. Kunnskap er nøkkelen til så mangt! Hvis alle bare visste....

Deilig vær og vår. Nyter sola mens den er her!

Jeg fikk noe lengre søvn enn planlagt da jeg la meg tidlig og stod opp sent i dag. Skylder på klokkenstilling. Sommertid - endelig! Det er deilig med litt varme og vårvær. Spesielt når jeg kunne gå turen min i bare bomullsgenseren uten å fryse. Det merkes at kroppsvarmen er betraktelig bedre, noe som er supert. Ellers så er det jo den internasjonale vaffeldagen i dag, så jeg har stekt tretten grove vafler til de andre kommer hjem. Fikk også vaffeljobben tildelt i går. Det vil si mange fornøyde Elkjøpkunder, altså. Det kommer vel en dag der jeg blir så fristet av lukten at jeg bare må smake...

Vi er alle en del av et samfunn. Et samfunn og en stat som Mandag rundet 5 milloner mennesker. Mange individer å forholde seg til. Kjente og ukjente. De man ser og går forbi. De man passerer/møter og sier hei til, men også de man hver eneste dag forholder seg til. Nesten. Venner og familie. Kollegaer og kjente. Hovedstøtten i kampen mot anoreksien. Essensen med livet. Gleden med årets 365 dager. En av mine mange motivatorer og motivasjoner!

Det dukker stadig opp fler og fler positive grunner til å bli kvitt sykdommen. I begynnelsen var det litt elleve-åttini, og kanskje ikke det en gang heller. Mens nå ser jeg en enorm mye større frihet den dagen jeg faktisk blir frisk. Jeg har oppnådd enormt etter jeg kom hjem, og jeg ser fint at jeg kan klare å mestre alt jeg vil uten å være syk. Som vil si uten å være tvangspreget og tynn. Jeg er jo så mye mer. Flinkheten, lykken og motivasjonen har jeg uansett. Det kommer innenfra! Inni mitt kloke hode, hjerte og sinn som er i ferd med å slippe flere og flere mennesker inn. Jeg har all verdens med støtte og gode personer rundt meg som vil mitt beste. Jeg har innsett det nå. Verden er ikke mot meg. Jeg er ikke hatet, og jeg er heller ikke en byrde for samfunnet. Selv om gevinsten nå blir mer og mer verdt seieren, så er det allikevel en hard kamp. Samtidig som jeg definitivt ser fram til den dagen jeg kan kalle meg selv for en tørrlagt anoretiker og leve som Madelén, eller ''mannen i gata''.

Tiden har gått fort, og mange vonde minner er fortrengt. Ikke borte, men langt unna. Langt unna tankene mine. Det er 1 år siden tvangoverføringen til RASP. Selv ikke advokat og kontrollkommisjon kunne gjøre noe. Allikevel så håpet vi noe skulle skje. Noe nytting. Med forvetninger om en bedre hverdag, en tryggere atmosfære og en anoreksi som snart skulle slippe taket. Forvetninger ble til håp og drømmer, men aldri noe av. Jeg kan enda huske lukten, menneskene og følelsen jeg bar på. Jeg hadde det utrolig vondt og alt føltes så utrolig ensomt og tungt så fort mamma og pappa måtte forlate meg. Plutselig var jeg der alene. Alene på et nytt sted. Nye mennesker. Nye rutiner. Nye regler. Jeg skulle kjempe mot en sykdom, samtidig som jeg kjempet for og mot hvert bidige måltid, hver dråpe av ernæringsdrikken og hver time som gikk. Sakte og ganske uutholdelig... Å tenke tilbake føles ikke realistisk eller politisk korrekt. Det er for mye smerte forbundet med innleggelsen. Det er så fint at jeg har vokst såpass mye som person etter jeg reiste derfra. Et år med utfordringer, mål og store mestringer. Godt, trygt og nødvendig for psykisk fremgang! Ekstremt viktig for egen motivasjon, vilje og pågangsmot og essensielt for å finne tilbake til Madelén. Jeg er et stykke unna, men jeg nærmer meg uten tvil det store mål! Mitt store mål...

Det heter muligheter - ikke begrensninger! Positivt vs. negativt. Det som helt klart har hjulpet min psyke er det å se framover på alle mulighetene som finnes der ute. Mulighetene er de målsetningene som etterhvert skal danne grunnlaget for min livskvalitet. Sykdommen setter begrensninger, men allikevel så gjør jeg det jeg vil i den grad det matcher anoreksien, men også mine behov og ønsker. Det er helt klart mye som er satt på vent. Noen eksempler er Birkebeinerrennet, fallskjerm/ strikkhopping og lengre ferieturer. Mat, vekt og helse blir jo selvsagt ufordringen. Samtidig som jeg ikke kan være irritert, eller sint for at jeg ikke er i stand til det, enda. En dag... En dag skal det skje, og da skal jeg være 100% klar og utrustet. Det er jo slike visjoner og drømmer som trekker meg fremover. Fremover og mot den grønne delen av sirkelen.

Jeg liker uker hvor det skjer litt.. Det hjelper litt på anoreksien når man får gjort andre ting for da får jeg sykdommen litt på avstand. Bursdagsfeiringen på Lørdag gikk veldig fint. Det ble riktig så hyggelig. Søndag fikk jeg muligheten til å være barnepike sammen med tanten min for han jeg er filletante til, lille Emilian på snart 9 mnd. Vi dullet og var på trilletur. Da jeg kom hjem benyttet jeg et par timer på klesrydding, så nå kan man endelig se gulvet mitt igjen.. I går tok jeg en langtur til bestemor og bestefar. Jeg bare slapp av mamma midt i rushtrafikken i Drammen by. Det var en stund siden jeg hadde settt dem, så det var et herlig gjensyn. Vi spiste lunsj sammen og pratet masse. Jeg hadde forberedt meg godt, og middag ble inntatt med mamma på Buskerud Storsenter. Der hadde aldri jeg vært før...

Middagen på Fishland var vellykket og jeg koste meg masse. Avbrøt noen timer før ettersom jeg hadde et siste måltid å passe på. I går tok jeg med meg Aleksander til Tønsberg i går. Med en plan om å se på nye biler og avtale tid for prøvekjøring. Det er så moro! Fikk med meg en haug brosjyrer og noen telefonnummere, så nå har jeg mye å tenke på fremover. Det ble felles lunsj etterfulgt av Vallø bowling. Bowling og lufthockey er en evighet siden sist, men det var utrolig gøy! Dessuten var det ekstra stas at det bare var oss to som var på tur... I dag venter nok en bursdagsfeiring, og denne gangen med tanter og onkler. Kjolen og de høye helene er på, så jeg er klar! I dag har jeg både jobbet og bakt muffins. Ellers så går ting bedre med hode og kropp, og jeg føler meg stadig lettere til sinns. Jeg lever de gode dagene! Samtidig som det selvfølgelig er en påkjenning å være syk, så krever det mye tålmodighet og styrke for å holde ut. Noe jeg stadig opparbeider meg mer og mer av...

Sykdommen er så utrolig usosial, og derfor har jeg stadig vekk gjort mitt for å få mer og mer sosialt inn i hverdagen. Allikevel så har jeg tvilt veldig på dagens middag som vi skal ha på Fishland med jobben. Det er litt utenfor komfortsonen å dra ut slik ettersom jeg ikke har vært ordentlig på restaurant siden før jeg ble syk. Det jeg har kommet frem til er at jeg skal pynte meg og møte opp for å ha en fin kveld. Måltid og mat har jeg ikke vurdert i det hele tatt, men hyggelig skal det bli uansett! Jeg tar bilen ettersom det er skikkelig slaps ute. Jeg hadde rett i at vinteren ikke var over...

Jeg har hatt samme frisyren siden før jeg ble syk, og merket at det begynte å bli altfor kjedelig. Jeg var lei av at håret mitt på en måte bare var der. Derfor ønsket jeg en forandring. Jeg ville ha en frisyre som kan matche alderen min og som kunne kle ansiktet mitt. Rett og slett; få en sveis som en del av min identitet. Jeg nølte ikke et sekund da jeg ble spurt om å sitte hårmodell. Det var bare en super mulighet for å realisere planene om å ta mer hensyn til ting som har betydning for min egen del. Det tok to timer med håndspa, te og moteblader mens jeg ventet spent på et brukbart resultat. Aldri har jeg hatt det så kort, men det var allikevel mitt ønske. Første gang hos frisør skulle gi en forandring! Håret ble mer enn brukbart og jeg føler virkelig at det fikk frisket opp litt. Utenpå som inni!

I går fylte Aleksander 17 år. Han vokser til, han og. Som alle vonde 2010/2011-datoer så hadde jeg bestemt at vi skulle ha en bra dag, uansett. Jeg unner han all den glede og lykke som finnes i verden. Bursdagspresangene ble noe utenom det vanlige, for jeg følte at jeg måtte både lage (4-rims bursdagsdikt med bilder) og kjøpe (vårsko i skinn fra Nike) noe ordentlig ettersom han virkelig fortjener det. Han har definitivt kjent på negativitet og vonde minner forårsaket av sykdommen. Han har ofret så mye, så nå var det min tur til å ofre en hel dag til hans favør. Det ble noen morsomme overraskelser, en lengre tur og Peppes. Jeg hadde spist middag på forhånd, men følte allikevel at det var hyggelig å bli med ut. Vi pratet, lo og hadde en kjempefin kveld. Det er sant; ''den beste tiden er den du deler med andre''. Da vi kom hjem hadde vi pakkeåpning, bildetaking og bursdagskake.

Et bilde sier mer enn ord, men jeg skal allikevel slenge på noen linjer. Bildet er fra høsten 2010 - den vanskeligste perioden i hele mitt liv. Ved å se bildet kan jeg enda kjenne smerten. Hvor grusomt det var å legge seg ned i senga, ligge våken og forstyrres av buldrende hjerteslag høye som sirener. Vondt psykisk og fysisk. Plaget av tankekaos og massivt med dårlig samvittighet. Følelsen av å være en gedigen ballong hatet av hele verden. Aller mest av meg selv. Tydelig svekket på alle mulige plan. Kun ønsker om å forsvinne ettersom hvert minutt gjorde alt verre, vondere og mer og mer uutholdelig... Aldri mer altså!

Så var omsider Mars her - første bit av vårkvartalet. Bart på trær og gater. Fuglekvitring og sol. Deilig med litt varmere vær der jeg kan bytte ut støvlene med shoxen, mokasinene eller mine nye Adidas. Bare det å kvitte seg med tjukkasen av en boblejakke skal virkelig bli en fryd. Det har vært en lang vinter. Enda er jeg ikke overbevist om at vi har sett det siste til den, men så er vi jo nærmere sommeren, og det låter bra! Vinteren har alltid vært mine store favoritt. Kanskje bare ikke helt yndlingen når jeg har en sykdommen boende inni meg. Da blir det automatisk en mer krevende og utfordrende årstid. Det er jo tøft, men jammen meg har jeg kommet godt og godkjent gjennom!

Det var en fantastisk dag for skiflygning i går. Sol og fint vær. Masse mennesker og bra liv. Litt kald på tærne, men overkommelig. Ellers hadde jeg kledd meg passende! Det gikk veldig fint med ståing/gåing og jeg holdt meg på beina. Startet tidlig med dagens gjøremål slik at jeg var godt forberedt. Jeg hadde med matpakkene mine - for det er jo hva vi har best erfaring med. Det å skulle spise i tette folkemengder på ukjente steder er nok mange anoretikers store skrekk. For meg var det ikke noe problem. I en lang stund var det et skikkelig mareritt, men etter småturer på blandt annet cafeer, så har jeg vent meg mer og mer til slike normale tilstelninger. Alt i alt; En fin tur og en deilig avslutning på uke 8; vinterferien!

Ellers har uken vært ganske lik som alle andre uker. Jeg har faste jobbedager, så det føles jo som ting går litt i ett. Utover det så har jeg kommet noen skritt videre på stigen min når det gjelder det sosiale. Jeg har hatt god kontakt med venner. Til og med vært med en tur over grensa for å fylle familiens skuffer og skap...

I natt fikk jeg bekreftelsen. I natt hørte jeg ordene. I natt så jeg utrykk. Jeg kjente meg glad og jeg kjente meg fornøyd. Jeg kjente at jeg plutselig var verdt alt jeg ønsket og litt til. Jeg merket virkelig tilstedeværelse, motivasjon og styrke. Jeg visste at den var der og jeg ville bare fortsette å få alle bekreftelsene, de gode ordene og tankene som strømmet på, men plutselig så våknet jeg og innså at det bare var en litt for bra drømmedrøm. Jeg kjente ikke igjen det livet jeg levde i drømmen. Det var totalt nytt, men allikevel så bra. Med hverdagsbekymringer totalt fritt for angst og sykdom. Fullt av de aktiviteter, de mennesker og de målsetningene jeg en gang hadde... Så virkelighetsnært, men allikevel så fjernt. Godt, men allikevel sårt. Samtidig som det gav et ekstra kick på å bli bra, bedre - frisk! Det er nesten skremmende å vite hvor fint det vil bli å oppnå et normalt liv.....

Da vi fikk bekreftet sykdommen var det ekstreme mengder av frustrasjon, raseri og fortvilelse. Det tok ikke mange ukene før det var diverse behandling inni bildet. Jeg fikk også en kostliste, men den klarte jeg aldri klarte å følge. Istedenfor gav den meg motivasjon og tvang til å spise mindre. Mer og mer etter hva hjernen og synet tenkte var greit. Har ikke tall for hvor mange ganger jeg krøllet sammen den lista, eller hvor mange ganger jeg heiv den. Det ble satt kalorigrenser, som etterhvert ble krympet, noe som gjorde at matvarer måtte utelukkes. Jeg stod igjen med et ganske lite spekter å velge fra til slutt. I lengden fungerte det svært dårlig med knekkebrød, fiskekaker og gulrøtter. For hvem takler en så ensidig og fattig kost? Pappa kvier seg bare han hører de ordene. Det minner han på vonde, krevende og uutholdelige måneder. Sykdommen ble altfor sterk.... Ting ble dødelig. Kroppen var utslitt. Det føltes og det syntes altfor godt. For selv om maten er en utrykksform så ble det til at den tok all for stor plass av livssirkelen min. Først tok den meg fra det gode liv med venner, så mistet jeg all styrke til normal trening og skole, før jeg deretter måtte sykemeldes fra jobb. Familien ble også utelukket en del, men heldigvis ikke i en så stor grad som sykdommen ønsket. Enda er ferier, fritid og det sosiale liv en vrien greie, men det kommer seg. Livssirkelen i dag ligner mer på 1 enn på 2, og det er derfor mange forbedringer!

                              frisk                                    vs                      syk

 

Innlegg skrevet Tirsdag, 14 Februar 2012.

Det er alltid koselig å vise at man bryr seg litt ekstra om hverandre. For min del så har jeg alltid trivdes med å være singel, og etter jeg fikk diagnosen så ville jeg definitivt at det skulle forbli sånn i en god stund fremover. Er jo knappe 19 år, bare. Mange år på å velge mister loverboy. Han eksisterer. Jeg har bare ikke benyttet noe tid på å lete. Mye handler vel om at jeg og sykdommen ikke orker en ekstra innblanding. Jeg er ikke klar for en som skal ivareta og varte meg opp. Det er koselig at folk bryr seg, men jeg føler vel at venner, bekjente og familie holder enn så lenge. Bra og nødvendig, men mer enn nok. For meg så er det fine med valentine å se kjærligheten mamma og pappa har til hverandre, men også den kjærligheten som finnes innad i familien, og selvsagt alle hjerter som surrer rundt der ute.

Vi hadde en trivelig morsdag i går. Mamma er verdens beste og fortjener deretter. En gang i året kan jeg virkelig dedikere den kjærlighet og omsorg tilbake! Fjordårets morsdag var bare en permisjon som ligger vagt i minnet, så hovedplanen var i det minste å få til noe bedre dette året. Vi hadde pakkeåpning ved frokosten, og deretter var vi litt hver til vårt. Da kvelden kom hygget vi oss, og jeg serverte dem hjemmelaget skogsbærfromasj og sitrontertekake som jeg hadde bakt. Overgår meg selv når det gjelder ferdigheter på kjøkkenet og spesielt det faktum at jeg har tålmodigheten og at jeg våger. Før fikk jeg noia hvis jeg luktet, så eller hadde kommet borti smøret. Flyvende kalorier? Jeg kunne begynne å skjelve og få så mye hjertebank at jeg straks måtte sette meg ned. Det kunne til og med pople opp små gåsunger på kroppen min. Så selv om jeg ikke spiser noe med innhold av smør eller generelt bruker det, så er jeg kommet over livreddelen, og det tyder jo på en ganske stor forbedring. Husker godt psykologen min på BUPA som sa at hvis jeg skulle opp 0,5-1 kg i uka så kunne jeg ta samme mengde smør, gni det inn på kroppen og se utslaget av hvor fettet ville legge seg. Derfra bygget det seg en vrangforestilling om at alt av fett jeg kom borti ville trekke inn i huden og bli der. Ganske sykt i grunn.... Det er litt utrolig hva en spiseforstyrrelse og følelse kan få hjernen til å oppfatte, og i det hele tatt; normalisere den til. Glad tankene er langt sunnere og friskere, og at formeningen om en normal hverdag faktisk stemmer mer overens med hvordan den skal være! Å glede andre er i allefall en av mine viktige gjøremål, og jammen meg var de fornøyde med gårdsdagens innsats!

Jeg har hatt en interessant og innholdsrik uke der jeg har fått mye tid til meg selv og andre, pluss at jeg har hatt en haug med gode tanker. Jeg føler at jeg har kjent på det å få leve. Leve som Madelén. Det sunne og glade individet som elsker livet og alt det har å by på. Tiden går farlig fort. Jeg har jo hatt diagnosen en god stund, og det er litt urovekkende, samtidig som jeg vet at jeg skal ta tiden til hjelp. Jeg har kommet utrolig langt med psyken, og det er alltid gøy å se tilbake på gamle dagboknotater, bilder eller dra fram debatter for å se alt som har endret seg inni hodet. Fra bunn og oppover. Jeg er langt mer åpen og motivert, og en hel del klokere. Det å være syk er og forblir en livserfaring, og jeg vet at jeg vil komme utrolig sterkt ut av dette den dagen jeg er fri fra anoreksiens hule hånd og dens symptomer.

Det er litt deilig at ting ikke er en vane, og at man kan kjenne på savnet litt. Det blir fort mye hverdagsliv og jobb. I går var jeg og mamma på tur i Sandefjord fra morgen til kveld. Jeg planla måltidene og tok med meg minikjølesekken, selv om maten sikkert hadde holdt kulden i minus 10-15 grader. Nå er vinteren virkelig kommet! Godt jeg er kommet over det stadiet der jeg frøs av hva enn jeg tok på meg. Vi var på Jordbærpikene, drakk te, pratet, kikket og handlet litt. Trengte en ny lommebok... Det var så deilig med en hel dag der vi hadde god tid og kunne gjøre akkurat som vi ville. Rett og slett kjempefint!

Når alt kommer til alt så er det ikke maten som er problemet. Maten blir bare en måte å utrykke seg på. Utrykke sinne, angst, redsel eller hat. Maten blir nærmest en protestmiddel for at man ikke har det bra, men det kan også være et behov for å bli sett. Bli sett som den uoppnåelige perfekte person!

Uansett hvilken spiseforstyrrelse man har så er ''maten som utrykksmiddel'' et fellestrekk. Det at man ikke kan unne seg mat i forsvarlige mengder, eller beholde den. Det at man ikke kan kose seg uten dårlig samvittighet, eller det at man føler seg skitten, ubrukelig og dårlig hver gang man har fått i seg litt næring. Uansett innholdet.. Alle mennesker er jo avhengig av mat, og derfor er det ekstra vanskelig når man ikke føler seg fortjent til det. Det var ikke før etter utskrivelsen at jeg faktisk innså verdigheten og takknemmeligheten for det livet jeg har fått! Pluss det faktum at jeg også skal kunne nyte og kose meg med mat. Er på god vei..

Jeg går helhjertet inn for filmprosjektet. Jeg vil mer enn gjerne være med for å forebygge eller forhindre vidre spredning av spiseforstyrrelser. Det er alltid fint å føre ting fram til lyset. I dag begynner vi med visninger og foredrag om filmen. Først ut er Horten Videregående Skole. Det blir interessant og spennende!

Omtrentlig et år tilbake startet vi med flerfamilieterapi på Ullevål i RASP sine lokaler. Jeg hadde ingen god begynnelse på kurset ettersom jeg var tvangsinnlagt på den tiden, så utbyttet kom ikke før etter utskrivelsen. Det var også da vi begynte å ta for oss denne såkalte ''ryggsekken'' som bestod av målsetninger for familien. Det var der skoleavslutning til Aleksander kom inn, pluss sommerferien, bestefars 85-års feiring og et av de store høydepunktene; Norge-Island. Videre så gav kurset oss diskusjoner, informasjon og støtte. Familien har opplevd en enorm styrke, og ettersom vi nå har så mye fakta, erfaringer og innspill så er det enklere å takle sykdommen i hverdagen. Utålmodighet- og stressnivået er betydelig sunket, og familien har funnet veldig tilbake til den gamle hverdagen før sykdommen. Vi er nok faktisk blitt enda mer sammensveiset. For ikke å snakke om ''lille'' Aleksander som fikk se at det ikke bare er storesøster som lider av anoreksi. Hvis noen skulle føle behov så anbefaler jeg denne type terapi på det sterkeste! Det er jo litt trist at det er slutt nå, men sånn er det jo bare. Avslutningen ble super med foredrag fra IKS (interessegruppen for kvinner med spiseforstyrrelser), debatt, grupper, oppsummeringer og tiden videre og framover. Vi tok oss en lunsjtur på cafe før vi dro hjemover. Jeg bakte nemmelig favorittbrødet mitt i går; gulrotbrød. Pluss at jeg fikk meg en kveldstur i kulda. Forfriskende og deilig!

Ting kjennes litt lettere på kropp, hode og sinn. Helgen har jeg brukt til å hente inn kreftene og de gode tankene. Det er noe med å opprettholde psyken, og spesielt da når man har en psykisk sykdom. For meg har det vært ekstremt viktig med positiv terapi. Jeg behøver minst 51% positivitet hver dag, men gjerne mer, også. Null problem!

Ikke som i tyngre på vekta, men som i tyngre i hjernen. Uken har bydd på utfordringer og tankekjør som jeg ikke har vært helt vant med. Tiden har mer eller mindre fløyet litt fra meg, og jeg har vel kanskje følt en noe mer isolert tilværelse enn jeg pleier. Det er jo fint å få tid til å tenke, og det er nyttig å fundere litt, men jeg merker bare at det har vært noe mer ''plass'' til sykdommen. Noe som har tatt på. Både psykisk og fysisk, uten at det nødvendigvis har gått utover helse og inntak. Nå har jeg tatt mine grep som vil si mer hensyn til meg selv og mine. Pluss at jeg har benyttet litt tid til god fremtidsrettet psykologi med han godeste Olsen. Jeg kommer ingen vei av å grave i hukommelsen på årene jeg har vært syk, innleggelsen, ''onde mennesker'' eller ting som generelt ikke har noen god funksjon på tankene mine. Jeg må bruke hver dag positivt, og jeg må gi Madelén maks og det beste utbytte av tiden fremover. Det er sånn jeg skal leve..  Nå og for alltid!

Se uten det anoretiske øyet!

Når jeg ser meg selv i speilet tar det tid før jeg aksepterer hva øynene har observert. Noen ganger gråter jeg. Andre ganger smiler jeg, mens noen ganger går jeg likegyldig fra skikkelsen og tenker at det er helt ok. Som oftest prøver jeg å fokusere på at jeg skal være fornøyd, uansett. Det er tross alt bare vrangforestillinger fra en hjerne som enda mangler noen fettceller.

Bursdagen ble vellykket! Vi stod opp tidlig og hadde en felles frokost mens pappa åpnet pakker. Slik vi pleier når en av oss fyller år. Dette året hadde jeg også plassert han i lokalavisa til den store overraskelse. Ellers så dro jeg på jobben tre timer. Litt typisk meg å stelle i stand en masse ting på forhånd, uten helt å fullføre... Jeg er ikke flinkest til å holde orden i klærne, kryssordbladene eller tingene mine. Så lenge jeg finner det jeg skal ha så er det viktigst. Det kan jeg garantert forbedre noen hakk i 2012. Egentlig er ikke pappa mest fan av at jeg blogger om at stadig eldes, så jeg lovte å gjøre dette kort og greit. Selskapet var koselig og sosialt. For min egen del er det deilig at jeg orker og tør å delta ved familieselskap. Både når det gjelder prating og sitte ved bordet lenge, men også i form av måltider og mat. Gavene falt i smak og 1/2 oreokaken forsvant. Spist av alle, utenom mesterkokken selv, men sånn er det med anoreksi. Ingen bursdager, høytider eller andre feiringer kan få den til å deale på den fronten. Samtidig som jeg har levd et såkalt kakefritt liv i over 3 år nå... Da kjenner man ikke akkurat noe savn.

Jeg brukte store deler av Fredag den trettende til å utfordre mine ferdigheter på kjøkkenet. Ikke bare på flinkhet og perfeksjon, men også tålmodigheten min ble satt på prøve. Den har alltid vært tynn og til tider mangelfull, og sykdommen har i alleflall ikke gjort den bedre... Stress stress. Det jeg gjorde var å bake en oreokake og muffins i anledning pappa sin bursdag, 14/1. Å bake eller lage usunne ting er vel en av livsidrettene til en anoretiker, fordi det er med på å tilfredsstille i form av en kunstig metthetsfølse, men også gi litt slemme tanker for å fete opp andre. Vel. Sånn var det før. Disse ideene var mer en slags gave for å glede pappa. Han er superglad i gode kaker. Mufiinsen gikk fort unna ettersom jeg hadde kjøpt inn en pakke med rosa prinsessemufiins. Oreokaken var litt mer jobb. Den bestod av å forstå oppskriften, masse ingredienser og mye forarbeid for 4 ulike lag der jeg pent måtte vente på at et og ett lag skulle stivne i kjøleskapet. Noen ganger 30 minutter. Andre ganger 1 time, så det var en skikkelig tålmodighetstest fra start til stopp. Resultatet ble lovende, og jeg er fornøyd. Hvis vi ser litt bort fra utseende. Rart å mestre noe man egentlig ikke kan. Samtidig også en fin ting å vite at jeg faktisk kan hvis jeg virkelig går inn for noe. Jeg kan virkelig bli frisk, og en dag så skal jeg det! Mestring består av noen spiseskjeer vilje og en god kopp styrke.

Jeg tviler ikke lenger så mye på meg selv. Jeg hater kroppen min litt mindre for hver dag, og jeg blir stadig mer og mer takknemmelig for de egenskapene jeg har, framfor det jeg ikke har. Jeg har virkelig jobbet hardt for å bli glad i meg selv. Enda er jeg ikke i mål. Dit er det langt, men absolutt realistisk at jeg vil havne - en dag. En dag i fremtiden. Den største jobben har vært å kvitte seg med mye av usikkerheten, angsten og det enorme selvhatet. I går hadde jeg en real omgang i dagbøkene mine fra 2010, og jeg kan vel med sikkerhet bekrefte at hjernen er kommet godt på vei! For det var virkelig dyster og tårevåt lesing...

Da var julen over for denne gang. Nå er juledekoren og - pynten fjernet. Juletreet er tatt ned. Ting er bært på loftet. Det er ikke lenger rødt og nissekoselig. Bare syltetøykakene, pepperkakene og marsipankulene er igjen. For ikke å snakke om all snøen som er kommet. Uansett. Det er litt vemodig og trist at det bare skal være noen få dager en gang i året, men men. Ventetiden er jo bare 11 måneder, og dagene fram mot neste desember skal fylles med minst like mye glede, positivitet og lykke som de siste månedene har gitt meg. Pluss mange nye mål og utfordringer. Kortsiktige og langsiktige. Enkle og vanskelige, men langt i fra umulige!

Jeg har forstått at det handler om noe inni meg. Jeg har ofte hatt høye krav og forventninger til meg selv, men etter 2011 har jeg virkelig lært å akseptere at jeg ikke alltid kan innfri. ''Ikke være best'' Jeg er jo like bra selv om jeg kanskje feiler en gang i blant, eller velger en snarvei. Det trenger ikke å bety at jeg har lagt perfeksjonismen på hylla, eller blitt sløvere. Det er rett og slett bare en prioritering som gjør at jeg tar bedre vare på meg selv og mine ressurser. At jeg slipper unødvendig stress, fordi jeg ikke nødvendigvis må påta meg store oppgaver som jeg må bruke for mye tid på. For jeg kan jo mye heller fokusere på det jeg vil gjøre og det jeg ønsker å gjøre, og akseptere at ting ikke må bli perfekt hver eneste gang. Et sted i nærheten er mer enn bra nok! Og jeg skal være fornøyd med egen innsats uansett resultat. Nedtur som opptur! Vanskelig, men til syvende og sist verdt det.

Kinopremieren var en suksess. Det kom mange mennesker, så det måtte to visninger til. Både ukjente og kjente fjes dukket opp. Gøy at folk tok seg tid. Var litt rart å se seg selv på kino, men det var bare morsomt. Jeg er utrolig takknemmelig og glad for at jeg fikk muligheten til å være med. Filmen var kjempefin og utrolig bra! Masse ære til en fantastisk flink regissør som virkelig har stått på. Sånt blir det resultater av! Samtidig som jeg mener dette er en film med et klart budskap, og jeg håper den kan være med på å gi mer kunnskap og ulike synspunkt om anoreksi der ute.

Det er herlig med frihelg og noen hele dager hjemme! Det blir en del psykologi med han godeste Olsen, noe som er givende og kjempebra. Var en stund siden sist. Ikke at det er noe farlig, men jeg kjenner det er deilig å få delt noen ord med en som forstår meg 110%. Når jeg ikke jobber så må jeg jo få brukt opp pratekvoten her hjemme, for det pleier ikke å være lite ord som kommer fra munnen min i løpet av dagen. Pluss at jeg elsker å tenke positivt og fokuere på det fine som finnes, og som kommer.... Utover det så er det kinovisning allerede i morgen. Jeg gleder meg utrolig mye til visningen. Skal bli godt å få vist fram filmen! Samtidig som jeg er spent på å se resultatet på en såpass stor skjerm.

Det er rart å være tilbake i hverdagen igjen. Tiden har gått så fort, men jeg føler allikevel at jeg har fått ekstremt mye ut av julen 2011. Jeg nevnte tidligere i fjor at jeg var i gang med et prosjekt som foreløpig ble holdt hemmelig. Vel. Nå kan jeg endelig si hva det er. Da jeg var innlagt på RASP deltok jeg i en kort dokumentarfilm som heter ''Ikke spis''. Filmen omhandler enkelt og greit om anoreksi, og den skal ha kinovisning på Tønsberg kino nå til lørdag (7/1) 11:30. Skal bli gøy å se den i et annet format enn 17" pc'en min, og jeg gleder meg til at andre også skal få se. Det betyr utrolig mye for meg at jeg kan være med på å dele mine erfaringer med andre. Man må ikke nødvendigvis være syk for å forstå. Filmen er hjerteskjærende, ekte og 100% ærlig. Mer info: http://tb.no/kultur/vi-bor-i-verdens-rikeste-land-men-det-er-folk-her-som-ikke-vil-spise-1.6694157

Det er lenge siden jeg har sovet til 12:00. Veldig lenge siden. Etter jeg ble syk har det vært standard med frokost rundt 10, og dermed har jeg stått opp noe tidligere enn det. Uansett så var det fint å sove ut litt i dag, spise en sen frokost og gå en tur. Minus sistnevnte. Det var ikke noe særlig turvær akkurat. Bare en masse sørpe som fikk det til og føles som jeg gikk på en tjukkas bortover veien. Men utover det så er det greit. Videre så vi koste vi oss med Olsenbanden & sport. Måltidene har gått fint, og vi har hentet oss inn på tiden slik at det ikke skulle bli så altfor sent. Kjenner på kroppen at den er sliten og noe utenfor, så det er fantastisk med en fridag, altså, men i morgen... da er jeg klar for jobb! Litt trist at juleferien snart går mot slutten for familien, for det har virkelig vært noen vidunderlige dager der vi har fått masse tid til hverandre. Den trenden skal fortsette selv om hverdagen er her i morgen. Jeg er klar for å ta fatt på 2012 med godt humør, følelser, tillitt og aksept!

Det ble en kjempefin nyttårsaften for meg. Ikke en helt fullkommen start på dagen, da jeg forsov meg, men smart som jeg var så gikk jeg meg en tur for så å ta frokosten før jobb. Det ble ca 6 timer i går, noe jeg kjente veldig, da jeg har vært litt for sent i seng den siste tiden. Men ellers veldig koselig. Ikke masse kunder til å begynne med, for de fleste kom sånn 15 min før stengetid.... Etter jobb var jeg en kjapp tur nedom Meny ettersom butikken er stengt første nyttårsdag. Da møtte jeg på litt kjente fjes som jeg ikke har sett på en stund, så det var veldig hyggelig! Tiden gikk fort fra lunsj og til vi plutselig skulle dra. Nyttårsmiddagen var kalkun, og det var både trygt og flott for meg. Det smakte godt, og faktisk bedre da jeg satt der med alle de andre. Etter middag var det dessert, etterfulgt av kaker, konfekt og lefser. Jeg hadde passet på å ta med egen matpakke, og spiste den ved kaffebordet. Det beste med hele kvelden var rakettene, fyrverkeriet og gleden med å ønske hverandre ''godt nytt år''. Jeg tok mine forhåndsregler med vernebriller da jeg skulle sende en opp! Denne dagen vil jeg huske i en lang tid fremover med gode minner og mye lykke. Måtte 2012 tjuetolv bli et bra år for oss alle :) Året har jo fått en skikkelig pangstart!

2011 har innebært både vonde og tøffe måneder for meg, men også gode og flotte måneder tilbrunget med familie og venner. Jeg har lært å sette mer pris på ting, og det har kommet godt med på veien. Samtidig som jeg har forstått at det er lov å si nei, sånn av og til.

Januar: Jeg husker svært lite. Jeg levde tvangsinnlagt på et sykehus. Spiste en kostliste større enn pappa sitt dagsinntak. Hadde kontinuerlig pleier hengende på meg. Ikke do eller dusj alene. Jeg lærte å strikke for å ha tid til noe annet. Sonde ble brukt som straff for hver bidige brødsmule, rosin eller juicedråpe. Ikke erstatning - men hele dagen. Permisjon pappas bursdag 14 januar - første overnatting. Det gikk bra, men var vanskelig med maten.... Ble ikke noe ostekake eller taco, akkurat.

Februar: Fikk motta besøk av venner og annen familie, og det var veldig hjelpende! Ting gikk sakte fremover, trodde vi. Matinntaket økte hele veien med ekstra ernæringsdrikker. Angst og redsel ble større og større inni meg. Svær som en flodhest. Tanker om de verste ting i verden. Så negative at det gjorde ordentlig vondt. Jeg fikk prøve en hel dag på dagsenheten til SPIS, men trivdes ikke. Rømte fra sykehuset noen få timer, og pappa ble redningen for å få meg tilbake. Permisjon fikk jeg morsdagen.

Mars: Alt gikk i grus for meg. Jeg klorte stadig på meg selv. Selvmordsforsøket utløste sterke følelser, og jeg taklet ikke å leve i det hele tatt. Ting var et kaos i hodet mitt. Tønsberg gav meg opp, og RASP måtte fremskyndes. Der alle håpet ting ville bli bedre for meg, men så lenge tvangen var der, var også anoreksien sterkere enn jeg kunne klare. Permisjon 5 mars - broren min sin bursdag. Vi hadde det fint, men jeg levde mye isolert.

April: En måned med mye ensomhet, lengsel og hat. I slutten av April ble endelig tvangen opphevet, noe som skulle virke inn positivt. De første dagene var ok, men etterhvert kom det samme strenge mønster og regime tilbake, og jeg falt bakover. Igjen. Permisjon noen få dager i forbindelse med påsken. Vi prøvde å ha det hyggelig, men det var vanskelig når jeg visste at tvangen hang over meg.

Mai: Det ble ikke bedre. Pleiere, psykiatere, leger og folk i behandlingsopplegget forstod lite av hva som skjedde. ''Du er for syk!'' var det de sa, samtidig som de innrømmet at de ikke hadde mulighet til å hjelpe meg. Jeg ble mer eller mindre gitt opp, og ble kun holdt der for sikkerhets skyld. Behandlingen hadde ikke gitt et eneste framskritt, tvert i mot til det verre. Jeg fikk tenkeuke, som jeg benyttet i forbindelse med russetiden. Savnet etter livet ble enormt. 17-mai ble kun en permisjonsdag. Jeg hadde gode dager sammen med vennene mine. Jeg elsket å være russ med kullet mitt, og jeg ønsket av hele mitt hjerte at jeg var frisk og hjemme. En av de siste dagene i måneden ble det nok. Jeg måtte hjem, så jeg tok valget og skrev meg ut. Der og da var jeg bestemt på at det var det rette valget å ta, enda de fleste mente jeg kom til å dumme meg ut.

Juni: Jeg var deltaker i quiz-show på tv2. Mamma og pappa hadde bryllupsdag, og vi hadde bakt kake. Måltider og mat var litt kaos, turbulent og vanskelig. Familien var litt sånn ''på utstiling'' føltes det som. Ingen viste hva man kunne si, gjøre eller mene. Ikke følte jeg meg hjemme heller. Det matmessige kom mer og mer på plass, og jeg utarbeidet en plan med pappa, som jeg økte litt og litt. Måltidene var på plass etter den 2 uka. Vi spiste sammen hele tiden, og mamma/pappa kom hjem fra jobb de dagene jeg hadde formiddagen alene. Vi planla hver minste ting. Gåturer hadde jeg med mamma. Fastlege hver 2 uke. Ting stabiliserte seg. Pappa og jeg startet med samtaler. Oppussing ble også satt i gang igjen, og familien fant igjen felles hobbyer.

Juli: Vi hadde stadig turer til stranda der vi spiste lunsj. Det ble noen dager med ordentlig sommervarme, der jeg kunne benytte litt lettere klær. Noe som var en skikkelig utfordring, men som jeg allikevel taklet vel så bra. Mamma hadde bursdag, men vi hadde bare bestemor og bestefar på en snarvisitt. Publikum ''Allsang på Grensen''. Det ble også en måned der jeg fikk brukt penger på meg selv og garderoben min. Jeg jobbet mye med den delen der jeg skal bli glad i meg selv. Jeg begynte med gåturer på egen hånd. Bestefar feiret 85 år på forskudd.

August: Vi reiste på 10-dagers sommerferie. Ferien var nøye planlagt, og alt var klart for en trygg og god avreise nedover til det sydlige Danmark. Frokost, lunsj og kveldsmat var veldig greit, da vi stortsett lagde matpakker hele gjengen. I tillegg til at jeg hadde tatt med forsyninger av havregryn, 4-korn og babygrøt. Pluss at jeg hadde kjøpt opp godt med rundstykker på svenskegrensa. Det var kun middagene som var litt utfordrende. Det vanskeligste var en middag på kinarestaurant der jeg bestilte en forrett. En stor forrett. Jeg taklet ikke å se kyllingspydene som det rant olje av, og samvittigheten skøyt rygg inni meg. Allikevel så spiste jeg det, fordi jeg visste hvor mye denne ferien måtte ''gå i orden'', og dermed fikk jeg den ned etter mye tårer og vonde ord tvers over bordet. Det ble tre hjemmelagde middager de dagene vi rakk det. Hvis ikke hadde jeg ofte med min egne tunfisk- eller kalkunsalat. Det fungerte greit det. Vi hadde også et rituale på en is hver dag, og jeg fant fort min favorittsaftis. Ellers ble det en opplevelsesrik måned med mye godt humør og glede. Det var i grunn lite tid til sykdom, og jeg kjente virkelig på det at jeg levde og hadde det riktig så bra! Vi spilte spill og hadde quizer. Jeg brukte bikini og trivdes med det. Etter vi kom fra ferie var det tilbake til hverdagen. Den ble ikke noe problematisk.

September: Et av de store målene på planen var landskampen mellom Norge og Island, så da ble det Ullevål stadion på alle mann. Måltider og mat ble medbrakt, og ting gikk fint for seg. Jeg begynte å bli mer selvstendig, og øvde på å spise måltider alene. Mamma var jo i 100% arbeid, så jeg var totalt nødt. Det ble fort en vane, og jeg klarte å ta til meg det jeg skulle. Selv å variere gikk bra. Jeg følte ikke for å lure unna, fordi jeg kjente jeg var kommet på et stadie der det var viktig for meg å holde meg til den trygge hjemmeatmosfæren. Jeg var i tillegg nødt til å begynne i jobb igjen, ettersom sykepengene løp ut etter et år. Jeg følte meg vel ikke ordentlig klar, så jeg hoppet litt ut i det, men kom fram til at 3 timer hver lørdag var fint overkommelig. De første lørdagene var veldig uvant, og jeg følte meg veldig utenfor. Det gikk seg fort til, og jeg fikk det innpasset med kollegaene mine, som jeg alltid har hatt. Samtidig som jeg ble en bedre selger når jeg begynte å komme inn i produktene. Den erkjennelsen og følelsen var det godt å få tilbake!

Oktober: Jeg begynte på psykologisamtaler på SPIS-enheten i tønsberg. Jeg følte ikke noe særlig fremgang til å begynne med, men det rettet seg fort, da tillitten kom mer og mer på plass. Jeg møtte på noen venner, og det sosiale var mye bedre. Månedens store høydepunkt var astronomiforedraget med Knut Jørgen Røed Ødegaard.

November: Jeg beordret Aleksander til å bli med mamma til Nord-Norge. Han var meget sliten og trengte en liten ferie for å samle litt krefter. Jeg ble hjemme med pappa litt over 1 uke. Vi hadde fine dager. Jeg spiste alle måltider alene og økte litt på jobbingen slik at jeg kunne få gjøre noe annet enn å sture hjemme hele dagen. Dette ble også måneden der jeg skulle på mitt aller første julebord, og det med elkjøp. Hadde aldri dratt hvis det ikke var julebuffet. Så ble det vors i forkant før middagen. Jeg turte å smake på nye typer av fisk, samt fenalår og eggerøre pluss litt grovt brød til. Kvelden ble avsluttet på et utested i byen. Pappa plukket meg opp. Dagen etter var det farsdag. Jeg bakte gulrotbrød og brownies med bringebærfromasje. Gulrotbrødet spiste vi felles, mens pappa spiste av kaka. Noen fortjente tittelen ''masterchef'' den dagen...

Desember: Jeg tok en pause fra psykologien på sykehuset, og jobbet litt på egen hånd. Det ble totalt 68 timer på elkjøp. Det gav mer energi enn det gjorde meg sliten. Jeg fikk førsteside pluss to sider midt inni Tønsbergs Blad til snakk om sykdommen. Bursdagen var vellykket, og julaften var vellykket. Anoreksien ble ufordret i det små, og jeg lærte meg å smake på nye ting; deriblant lutefisk, som forresten er kjempegodt. Samt at jeg spiste hjemmelagde usunne pepperkaker. Var mye i juleselskap og møtte folk. Aleksander ble den broren jeg hadde savnet hele året, og viste virkelig forståelse for både meg og sykdommen.

* Fra 4 april har vi vært på samlinger med flerfamilien i RASP sine lokaler på Ullevål. Vi har satt opp mål og vi har planlagt forskjellige ting. Familien har fått støtte og hjelp, og familien har blitt mye mer sammensveiset. Det har vært godt å komme til et sted der ''alle forstår''. Mor til mor. Far til far. Søsken til søsken, og oss ungdommene i mellom. For selv om vi er på vidt forskjellige stadier, så er vi også svært like. Noe som har gjort det enklere å utrykke seg, positivt som negativt. Det har også vært viktig med det sosiale for vår familie.

Nå smeller det med fyrverkeri utenfor her, så jeg skal snart få på meg finstasen.

Godt nytt år til dere alle! Vi skrives på nyåret :)

''Godt nytt år''! Jeg husker ordene godt. Ordene fra den norskindiske vikaren som satt på rommet med meg mens jeg så fyrverkeriet utenfor vinduet. For en nyttårsaften. Jeg skulle aldri være på et sykehus. Jeg skulle aldri feiret nyttår på denne måten. Aldri i mitt liv hadde jeg godtatt det hvis det var et valgalternativ a eller b. Den deilige middagen som forresten bestod av halvtørre og smørglaserte fiskekaker med hvit saus iblandet frossenblandede grønnsaker hadde for lengst nådd magen min. Ikke en gang en telefonsamtale fikk jeg spandere på meg for å ønske familie eller venner en tanke inn i det nye året. Telefonforbud! Familien var innom en halvtime. Der kom de, i finstasen, klare for nyttårsseselskap, mens jeg.... Ja. Jo. Jeg måtte være igjen på sykehuset på nyttårsaften. Lukket avdeling, vikarer, og alt annet enn nyttårsstemning. Det finnes ingen verre måte å tilbringe en slik dag på. Skillet fra i fjor og i år er enorme. 2011 er annerledes, og forhåpentligvis blir 2012 et bedre eller et helt fantastisk år for meg. Jeg er jo hjemme hos mine kjære. Det blir først 10-13 på elkjøp, deretter jobbmøte, også går det noen timer før vi skal på Borre for å feire det nye året. Det skulle være tilbredt kalkun, så jeg ser virkelig fram til å spise den samme maten som alle de andre. Må jeg bestemme meg for at det skal gå bra. En annen ting er dette med nyttårsforsetter. Det er vanskelig å sette seg klare og tydelige mål eller rammer rundt sykdommen, så den biten får vi ta som det kommer. Det er det som har vist seg å fungere best hittil. Det jeg ikke skal sluntre unna lenger, og som jeg er nødt til å bli bedre på er dette med å ringe til besteforeldrene mine, vennene mine og familien generelt. Samt at jeg må bli bedre til å ta kontakt med vennene mine, for å bruke mer tid på dem. Jeg skal også bli flinkere til å prioritere meg selv, som vil si å unne seg ting. Ikke bare ''ting'' i ordets rette forstand, men også det at jeg kjenner på at jeg er verdt noe som menneske, individ og som den personenen jeg alltid har vært. Vi kan vel si at jeg må unne meg livet så mye som jeg fortjener det - kjenne at jeg lever! Utover det så vil jeg jo gjerne sette mål for både skolen, jobben og alt annet, men jeg tør ikke. Jeg er redd for å gi meg selv for høye forventninger eller krav. Dessuten så trengs det ingen nyttårsforsetter for å nå fremover i livet! Der er det viljen og styrken min som skal til..

Jeg har virkelig trosset anoreksien nå. For noen dager siden kjøpte vi nemmelig et spann med pepperkakedeig på Rema. Aldri i livet at jeg trodde jeg kom til å smake, men lage dem - det skulle jeg. Nå kan jeg i allefall meddele at jeg både har smakt og spist pepperkaker til lunsj, sammen med både eple og min sunne og gode marsipan. Jeg sitter ikke igjen med noen vonde eller skremmende tanker. Jeg trenger ingen hånd å holde i. Jeg trenger ingen skulder å gråte på. Kjenner ingen tvang til noenting. Ikke trening. Ikke skulke de neste måltidene og heller ikke sulte meg selv nedover. Ting føles helt ok, faktisk! Det krever å være modig, samtidig som jeg er veldig fornøyd og glad for at jeg klarte å utfordre sykdommen noe. Riktig nok så hadde jeg satt et mål om å spise hjemmelagde denne julen, så nå kan jeg sette et kryss i kalenderen for vel gjennomført. Og det faktum at jeg har spist dem på helt frivillig og eget initiativ er jo enda bedre!

I forhold til anoreksien så har ikke jula satt sine dype og vonde spor inni meg. Jeg lever fortsatt, og det i beste velgående. Altså; så bra som er mulig for meg. Tirsdag og Onsdag var det 4,5 timers jobbing. Alltid deilig å jobbe litt. Tirsdag etter jobb dro vi rett avgårde til bestemor og bestefar. 3 matpakker ble gjort i stand kvelden/natten i forveien samtidig som jeg fikk innlevert timelistene, og dermed sparte meg for noe stress på morgenen. Jeg kjenner jo meg selv om morgenen. En blanding av distre, stesset og lat. Som middag overrasket bestefar meg med ørretrumpe, så da ble det felles middag på oss. Og selv om han ønsket så dypt at jeg skulle smake på oksetunga, så ble det med ønsket hans. Utover det så var selskapet hyggelig, og jeg begynner å venne meg til å spise med andre nå. Vi var hjemme sent på kvelden, så det ble ikke mye ekstra tid hjemme. Onsdag etter jobb var vi også bedt bort i juleselskap. Jeg rakk såvidt lunsjen før vi kjørte. Først en kjapp tur innom Tønsberg for et par gavebytter, også rett avgårde. Det var en stund siden jeg hadde sett den delen av slekta, så det var på tide. Veldig hyggelig! Middagen spiste jeg på forhånd, selv om jeg sikkert kunne klart noe av koldtbordmaten... Vi ble sittende timer utover kvelden, og var hjemme her en gang etter midnatt. Kveldsen kom litt senere enn planlagt, men det var greit det. Avsluttet kvelden med et par serier på tv før jeg entret senga trøtt som jeg var. Dermed var det utrolig godt å sove ut litt i dag, som jeg har fri. Fri til å være hjemme med familien tenker jeg vi sier. Har ikke gjort stort annet enn en gåtur, en kjøretur og sett litt julefilmer. Man trenger noen late dager innimellom, også. Samtidig som jeg kan skryte og belønne meg selv for å ha deltatt på 3 juleselskap til nå. Sett fra et anoretisk synspunkt så er det uaktuelt, men sett fra Madelen sitt synspunkt så er det fint å pynte seg, komme seg ut og møte litt familie. Tror det er veldig sunt for min mentale helse at jeg gjør slike ting, for det blir litt håpløst og dumt hvis jeg skal gi etter sykdommen. Den trives bare alene. En trend jeg akter å snu!