Det er noe som heter; ”angre på noe du ikke gjorde”, og der kjenner jeg meg godt igjen. Jeg kan være så tøff, sterk og selvsikker jeg bare vil, men jeg føler jo at jeg innså det litt for sent. Folk som jeg anså som venner bor nå langt unna. Noen har full familie. Andre er gift. Noen ferdig utdannet. Folk jeg kunne vært venner med er det for sent å kontakte. En skal kanskje ikke angre for mye, men akkurat dette er noe jeg kjenner sterkt på i ettertid. Noe jeg ikke klarer å kvitte meg med på dagen. Det tar år for å bearbeide ensomheten, og det tar tid å innfinne seg med hvilken vending livet har tatt. Skal det bli bedre så må jeg gjøre en innsats. Jeg må viske bort de negative minnene, og fokusere på de positive. Jeg må holde på de vennene jeg har, og heller være takknemlig for at det nettopp er de som er mine venner. Dette er folk som aldri kunne funnet på å svikte meg. Folk jeg får støtte og trøst fra. Folk som respekterer meg for den jeg er – uavhengig av min prestasjon eller ei. Og jeg vet at ting vil endre seg. Jeg skal jo som alle andre, videre i livet. Hva angår fremtiden vet jeg ikke, men jeg vet at jeg er sterkere enn den gang. Mer rustet til å møte fremtiden. Flinkere til å gi blaffen hvis noe går mot meg. Jeg er modigere enn den gang. Jeg er mer erfaren enn den gang, og jeg har langt bedre selvinnsikt enn hva normale 22-åringer har. Jeg håper på noe. Jeg venter på noe. Jeg savner noe. Det skyldes først og fremst sykdommen og begrensningene den gir, men det skyldes også at jeg hele livet har slitt med å stole på/åpne meg for folk. Jeg vil ikke at folk skal bry seg, samtidig som jeg vil det.
Jeg er livredd, men dog forbereder jeg meg på å bli avvist. Gang på gang. For jeg har lært. Masse lærdom opp gjennom. Det er aldri enkelt å takle avvisning, men det er enklere hvis en er forberedt. Beklagelig nok. Regel 1; ”ikke bruk tid på noen som ikke vil bruke tid på deg”. Jeg har fått sms’er i sekundet jeg har betalt parkering, akkurat når jeg har kommet fram til vedkommende (etter en 30 min kjøretur) eller når jeg har satt meg ned med tekoppen på cafe. Jeg har lagt babygaver i postkassen uten så mye som å få en takkmelding tilbake, og jeg har betalt for kinobilletter uten at folk har møtt opp. Å se en film mutters alene i en gigantisk kinosal – det er ikke gøy. Tanken om at folk ikke vil møte deg – den er for så vidt heller ikke god. Jeg har derfor blitt litt mer pessimistisk med årene. Ikke nødvendigvis hevngjerrig, selv om. Jeg gidder bare ikke det med at det alltid er jeg som tar initiativ. Å gi for mye. Vel. Det er ikke riktig. Jeg synes det er bedre om man bytter på, for da føles vennskapet gjensidig. Allikevel så går jeg med denne følelsen. Jeg får kanskje et ja som svar, eller jeg får kanskje en invitasjon på melding. Vi avtaler, men så går jeg der og venter. Venter på at den andre skal avlyse. Antar at vedkommende ikke skal møte opp. Jeg utsetter meg selv for skuffelsen når den i realiteten ikke skal inntreffe. Og hvis den gjør det? Da var jeg forberedt. Blir jeg derimot ikke avvist. Ja, da har jeg fått en positiv overraskelse og en hakket bedre dag. Ironisk nok.
Regel 2; ”Interesse og nysgjerrighet er to ulike ting”. Det hender jeg sitter i flere måneder og skriver med folk som ”vil ta en kaffe en dag”. Det er hyggelig det, men veldig ofte så virker det som at så fort jeg da viser interesse så er ikke invitasjonen gjeldende. Eller; vedkommende har ikke tid. Kan man ikke ofre 1 time i løpet av x antall måneder. Ja, da tar jeg hintet. Jeg er ikke særlig tilfreds med de som vil bry seg på papiret, når det kun er for at jeg skal tro de bryr seg. Ei heller de som lover noe de aldri har tenkt til å holde. Selvfølgelig vil jeg ikke virke avvisende tilbake. Istedenfor svarer jeg kort og presist, og unngår å ta noen form for initiativ. Hvis noen virkelig vil ta en kaffe en dag, så er det de som foreslår tidspunkt. Igjen går det på ”hvem som virkelig vil bruke tid på meg”. Her må jeg igjen svelge noen kameler. Jeg har aldri vært den mest populære eller hun med kjæreste, og jeg vet at etter jeg ble syk er det vanskeligere for andre å vise initiativ. Folk tør ikke å sende melding selv om jeg sier det er greit. De tør ikke invitere meg med på ting selv om jeg sier jeg vil delta. Det er bare sånn. De tar et annet hensyn til meg enn hva som strengt tatt er nødvendig. Det er synd, men selvfølgelig også noe jeg forstår. Med sykdommen har jeg fått mine begrensninger, men tross det så prøver jeg å gjøre mitt beste. Jeg har venner både nært og fjernt, og jeg prøver å opprettholde mine sosiale antenner i den grad det er mulig. Jeg er bare nødt til å ta noen forhåndsregler slik at jeg unngår skuffelsen…
