Har ikke veid så mye på over 8 år…

Jeg har lenge ønsket meg en badedrakt. Egentlig ikke noen spesiell grunn, annet enn at jeg føler bikini blir så nakent. Jeg hater å vise frem magen, eller føle at puppene fra tid til annen ikke er nok dekt til. Dessuten synes jeg badedrakt er utrolig stilig. Noe helt annet enn hva det var før i tiden. Nå er det jo blitt en slags trend med badedrakt, og de kommer i alle slags design, og fasonger. Nokså annerledes enn den rødblå jeg hadde fra H2O i 3 klasse. Jeg har lett og lett i tre-fire år etter badedrakt, men neida. Intet å oppdrive. Verken i butikker eller på nett. Er sikkert ikke alene om å være den som aldri finner det hun leter etter, men så fort hun ikke er på utkikk så dukker alt mulig opp. Ofte utenfor sesong, også. Hater når det skjer. Denne gangen var jeg litt mer heldig. Vi er midt i Juni måned, og i går dukket den perfekte badedrakten opp. Annonse på Facebook av alle steder. Jeg klikket meg inn, og der var den. Eller de. Det var et godt utvalg. Attpåtil i min størrelse. Favoritten var helt klart en mørk blå i mitt favorittmerke, Polo. Problemet tidligere har nemlig vært dette med standardstørrelsene small til og med large. Neida. Ikke denne gang. Denne gang var det noe som faktisk kunne passe meg.

 

Jeg la badedrakten i handlekurven min, og løp opp for å finne bankkortet og mobilen. Lenger kom jeg ikke. Idet jeg skulle betale fikk jeg en uggen følelsene, og usikkerheten stod mot meg. Hvordan vil jeg se ut i den? Hva vil folk utenfra tenke om kroppen min? Kommer jeg til å bruke badedrakten? Blir dette et kjøp bare for å kjøpe? Rettere sagt; 1500 kr ut av vinduet? Ikke at det er noen svimlende sum, men jeg må jo si jeg er litt sånn negativ til å kjøpe ting som bare blir liggende igjen i en skuff. Ergo måtte jeg overveie om dette var et fornuftig kjøp. Jeg plasserte meg halvnaken foran speilet, og dro bokseren oppover slik at den dannet en trekant – som kanten på badedrakten ville gjort. Synet som viste seg bekreftet mine mistanker, og slo meg i bakken. ”Nei og nei, så tjukk jeg har blitt. Nei og nei, så stygg kroppen min faktisk er”. Noe badedrakt ble det altså ikke, og noe bading blir det heller ikke dette året. Jeg er ikke noe badenymfe, samtidig som jeg ikke greier føle meg tilfreds i kroppen. Bedre blir det ikke. Selvfølgelig var det et sjokk å se kroppen sin for første gang på x antall måneder. De gangene jeg dusjer så lukker jeg øynene mine og ofrer ikke et blikk på kroppen. Jeg kler på meg i blinde og enser ikke noe som helst før kroppen er fullstendig tildekket. Må jeg på do om natten kler jeg på meg alle klærne mine før jeg passerer skyvedørsgarderoben med gedigne speil. Når jeg ikke er på jobb lever jeg i joggeklærne mine, og aldri noe som er tettsittende. Sånn er det bare. Jeg har riktig nok godtatt å leve med denne kroppen, men jeg har på ingen måte sagt jeg vil like den. Og det tenker jeg får være min business – på samme måte som folk på motsatt side er stolte over sin kropp. Uansett hvor dumt det måtte virke. Før likte jeg bruke tightser, mens nå har jeg et blandet syn på å det. Alt som kan vise fram legger og lår er langt utenfor min komfortsone. Virkelig.

 

Spørsmålet er hvordan jeg skal løse dette nå som det er ferie og sommer? For, jeg kan jo ikke backe ut. Jeg må møte opp der jeg skal, og utnytte disse ferieukene på en fin måte. Selv om jeg nokså skrekkblandet fryd omkring det. Det verste er det at folk vil se at jeg ikke er så tynn som jeg var. Mange vil kanskje ikke engang se at jeg har anoreksi. Jeg vet jo at det var det jeg håpet, men nå synes jeg det har gått litt… fort? Ting skjer utenfor mitt kontrollområde, og det er det som er så ubehagelig. Kanskje overdriver jeg litt også? Jeg innbiller meg nok at jeg er større enn jeg er, og det er jeg fullt klar over. Uten at jeg egentlig gidder gå så mye mer inn på det. Igjen må jeg bare ta tiden til hjelp, og gi litt f, der det trengs. Slik som nå. Ok, så likte jeg meg selv bedre da jeg var tynnere. Det er ikke noe å lure på engang. Problemet var bare den konstant tilstedeværende dårlige samvittigheten. Umulig å holde ut i lengden. Hva i alle dager er det jeg gjør med meg selv? Hva er det jeg utsetter familien min for? Hvordan kan jeg nå målene mine om jeg fortsetter slik? Det ble mine grublinger. Folk sier man innser at nok er nok, men det gjorde ikke jeg. Jeg fant bare en motivasjon som betydde mer enn noe annet, og ex philen startet det hele. Trådde på vekta av egen fri vilje i går med Aleksander som øyenvitne. En stund siden jeg hadde stått der kan man si. Før var jeg redd, nå er jeg bare gira på å komme meg dit jeg skal og si meg ferdig med hele sykdommen. Slik at jeg slipper forholde meg til den, og folk ikke kan spørre mer. Selv om det ikke innebærer badetøy eller noe selv-elsk, så er det en helt annen (og friskere) tankegang enn hva jeg tidligere hadde. Så her sitter jeg nå, da. Like tung som jeg var i Februar 2010. Kun 300g unna det leger flest anser som godkjent til løping. Nærmere min gamle sunne vekt enn anorektiske sykeste vekt. Det er befriende, og også noe surrealistisk. Som jeg sier så liker jeg det ikke, og noe bilde kommer neppe, men jeg kan leve med det. For denne nye kroppen kan jeg trene og forme slik jeg vil, og dessuten gir den meg så mye. Ikke mer energi, for den har jeg alltid hatt max av, men langt mindre smerte. Psykisk, selvsagt, men også fysisk. Jeg har ikke vondt når jeg sitter, og jeg knekker ikke når jeg beveger meg. Jeg har en jevnere blodgjennomstrømning slik at kramper og leamus ikke tar meg 24/7. Og; selv om jeg ikke tror på det, så har jeg det bedre med meg selv. Jeg er mer positiv til å pynte meg, og til å møte andre mennesker. Jeg ser ikke lenger ting som et ork, men som muligheter og gleder jeg ikke vil/kan gå glipp av. På et år har det skjedd så enorme endringer. Det er nesten uvirkelig. Tenk at det ikke måtte én eneste behandling eller psykolog på banen. Igjen; pappa sa staheten min skulle snu dette her, og han hadde så rett! ”Når Madelén har bestemt seg finnes det intet som kan snu henne”… Men. Det er derimot ingen garanti for at dette blir noe barneskirenn – og akkurat det vet jeg, og er forberedt på. Merk dere mine ord.

 

Jeg vil også at dere skal merke dere det at en anorektiker som går opp i vekt uten å være klar for det, ikke vil klare holde på vekta og bli friske. For selvfølgelig kunne leger, helsepersonell og det som verre er, pushet meg opp i vekt i løpet av disse 8 årene. Men. Heldig for meg, ble jeg gitt opp av systemet ganske tidlig. Jeg var et sært tilfelle som ikke hadde noen sjans i verden til å bli kvitt anoreksien, sa de. De, ikke jeg. Jeg har hele tiden hatt troen. Jeg har visst at denne tilsynelatende umulige kampen, ikke er umulig. Fordi, bak alle motbakkene finnes det noe mer. Bak alle feiltakene finnes det en mulighet. Til å rette opp. Til å erfare. Til å innse hva dette handler om. Det å komme opp i vekt, handler nemlig ikke bare om å komme opp i vekt, men også om å bli der. Hvis man ikke er kommet langt nok, så vil det bare bli en ond nytteløs sirkel. En egen kokong man for alltid vil spinne rundt på. Mange vil kanskje tenke det ikke har vært forsvarlig at jeg har vært på en så lav vekt så lenge, men igjen, hadde det vært bedre om jeg var inn og ut av sykehus? At jeg fortsatte med selvskading? At jeg fortsatte å lure unna mat? At jeg fortsatte med mine ”skjulte” løpeturer? Kunne jeg da rukket fullføre videregående, ta lappen, eller jobbe? Nei. Jeg har formet livet mitt mens jeg har vært syk og undervektig, og jeg tenker at det var det som var det riktige i mitt tilfelle. Det som skulle til for at jeg ikke gav opp da det var som mørkest. Det som skulle til for at jeg i vinter ble kvitt en 6-årig depresjon. Det er nemlig ikke før de siste månedene jeg har lært å akseptere vektoppgangen. I mellomtiden har jeg bare nytt livet, og forberedt meg på det verste. Som trolig og mest sannsynlig vil vise seg å være det beste. Jeg skal jo bli advokat, skaffe meg en kjæreste, reise, oppleve, sykle+gå på ski – birken, hoppe i fallskjerm, hoppe i strikk – så mye gøy! Men, nå skal jeg bare nyte sommeren og ha det strålende bra! Straks tid for vorspiel, og Vervenfestivalen 😀

 

 

Gårsdagens venninnebesøk og Tønsbergtur med mamma var definitivt ikke et ork. Jeg nøt hvert eneste minutt, og selv om det var et uggent syn å se seg selv i tights etter veiingen, så gikk det seg til utover dagen. Jeg ser ingen grunn til å grine når sola skinner og jeg har så mange fine, flotte mennesker rundt meg. Og når mamma attpåtil drar på seg spandabelbuksene så føler jeg meg både takknemlig, og utrolig verdsatt. Akkurat slik jeg ønsker å ha det.

 

 

 

Til slutt:
Takk til alle som sender inn mail! Jeg prøver å svare så godt jeg kan, men kommer ikke til å utdype min friskhetsprosess noe utover det jeg allerede har gjort her på bloggen. Det vil si; alt som angår matinntak, vekt, høyde, BMI, rutiner, osv, vil ikke bli besvart. Det er veldig sårt for meg, samtidig som jeg ikke ønsker komme opp med noen fasit, da vi alle er forskjellige. Det som passer for meg, og det jeg tenker jeg skal veie eller spise, er sjelden det som er riktig for en annen. Jeg har selv dannet meg et opplegg som funker – noe jeg er et levende bevis på skulle man for eksempel sammenlignet sommer 16 og nå. Har ikke involvert noe ernæringsfysiolog (avlyste egenønsket henvisning tre ganger!), da jeg fra før har et såpass turbulent og spesielt forhold til mat. Noe en slik fagperson neppe gidder tro på. Derfor er saken i mine hender, og det er like greit. Jeg må rett og slett spise det jeg liker (som vil si; mye spekeskinke og fenalår), og samtidig få i meg de tilskuddene jeg trenger. Det er utrolig lite å variere på i mitt kosthold, men er for meg det som funker. Jeg anbefaler ikke anorektikere generelt å spise som de selv vil, med mindre de vet hva de begir seg ut på, og gjerne har en del års erfaring på baken. For meg har dette krevd flere år med prøving og feiling, og også myyye tålmodighet. Det har vært blod, svette og enorme mengder tårer på veien, og helt ærlig forstår jeg ikke at jeg har greid å knekke koden. Før drømte jeg at jeg var frisk, og våknet som syk. Nå drømmer jeg at jeg er syk, og våkner som nesten-frisk.

0 kommentarer

Siste innlegg