I forrige uke hadde jeg en rekke oppturer. Uken ble innledet med to seksere, herlige gåturer og en fullgrodd ankel. For meg er det fantastisk at jeg endelig kan føle lykke over noe som tidligere var forventninger, og ikke minst; sette pris på de små gleder. Å ta livet som det faller seg kaller jeg å leve i nuet, og med tiden har det vist seg å fungere perfekt. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har følt meg langt nede og gravd meg under dyna den siste tiden, noe som skyldes skader. Sålangt har kroppen vært en byrde, men jeg skal innrømme at jeg er uendelig takknemlig for at den omsider har leget seg. Det er jo en fantastisk egenskap. To forstuelser rett etter hverandre med varighet på to-tre måneder. Vel. Det er overhodet ikke bra, og i hvert fall ikke noe gøy. Så ja. Selv om det i bunn og grunn ikke angår anoreksien så er den i høyst grad en direkte årsak til at jeg tåler såpass lite. Uten osteoporose ville jeg nok sluppet billigere unna med både tryning, overtråkk og generell klomsing. Brukkede armer og bristede ribbein sier sitt. Pluss da forstuelsene. Hurra for meg… Skal jeg le eller gråte? Skal jeg bli sint eller fortvilt? Skal jeg tørre å bevege meg? Realiteten er tung å svelge, men beklageligvis noe jeg må innse. Det er ikke før begrensningene oppstår at en forstår hvor avhengig en faktisk er av kroppen. Det gir en slags aha-opplevelse, men også en slags motivasjon til at jeg en dag skal få en kropp som kan fungere optimalt og som jeg kan ”sette pris på”. Se litt mer ut som en jente på min alder. Bruke klær som sitter og ikke henger. Trene for å styrke meg selv. Sitte eller ligge uten å kjenne knoklenes ubehag. Fordelene er mange, og en brukbar kropp er utvilsomt målet. Jeg kan dessuten kikke meg 7 år tilbake i tid. Det var tross alt konfirmasjonsdagen min, og dessuten en tid uten bekymringer og helseplager. Jeg kan ikke huske hvordan det var en gang, men jeg kan minnes mye livsglede og hvor bra jeg egentlig hadde det. Hvor bra kroppen hadde det. Alt jeg kunne gjøre, og alt jeg slapp å planlegge. Ikke bare gav det enormt mye frihet, men jeg kunne i tillegg kjenne ordentlig på denne friheten. Jeg elsker ordet frihet. Absolutt noe å kjempe tilbake til. Men; en ting av gangen. Stress gir meg ingenting. Nå nytes dagene i godt vær før eksamen braker løs. Jeg krysser fingrene for at denne uken blir minst like bra som den forrige. Kroppen kjennes bra. Humøret kjennes bra. Hodet henger med. Ja, ting er tilbake der det skal være… Og vel. Nå er jeg ferdig å nevne ordet kropp, for det føler jeg meg langt ifra tilfreds med!