Klar for helg!

Jeg er så glad for at det endelig er Fredag. Nå venter en real frihelg med OL, jobb og koselig morsdagsfeiring på Søndag. Selv har jeg vært altfor dårlig til å komme meg ut på ski, så det skal bli ålreit å følge med fra tv-skjermen. Samtidig som jeg  innrømmer at jeg trenger å lade batteriene. Den siste uken har vært krevende. Mye å gjøre og mye å rekke. I løpet av 2013/2014-året har jeg for første gang merket hva ordet ”skole” innebærer. Selv med to fag har jeg hatt mer enn nok å gjøre. Hvertfall når jeg i tillegg skulle rekke både vennebesøk, besteforeldrevisitt, lege, innkjøp og andre ting. Mandag ble jeg introdusert for to større innleveringsoppgaver. Reklameannonse og Hamsun/Skram-tolkning. For en med minimalt kreative evner tok tankeprosessen rundt reklameproduktet litt unødvendig mye tid. Den praktiske delen av hjernen har alltid hengt litt etter vil jeg si. Samtidig som jeg kjenner på prestasjonsangst når jeg er utenfor det jeg anser som mestringsevner. Teoretiske fag som norsk derimiot, er helt innenfor min komfortsone. Allikevel la jeg vel kanskje litt mer vekt på oppgaven enn hva jeg strengt talt behøvde/burde. Igjen. Jeg skrev vel kanskje et par sider ekstra og leste meg opp på litt mer enn nødvendig. Hamsun er jo ikke den enkleste jeg har hatt med å gjøre akkurat. Det tok dermed sin tid. Som de fleste kanskje vet så er jeg i utgangspunket ekstremt nøye og strukturert av meg. Godt over gjennomsnittet. Jeg utsetter sjelden noe. Det er bedre å bruke flere timer, til og med netter, på å bli ferdig. Om jeg ikke leverer, så har jeg i det minste tiden til å finpusse. Jeg går heller for en slik løsning framfor å gå dagesvis der jeg kjenner på presset. Presset fram til fristen. Press gjør meg langt mer stresset og ufokusert. Tankene holder seg oftest på det ugjorte. Tankekarusellen er en runddans. Med mye tanker blir jeg fort sliten. Sliten med underskudd på søvn. Ikke bra. Aldri bra. Jeg er opptatt av å prestere godt, men ikke så godt at går utover fornuftighetens grenser, eller tapper livsgnisten og alle kreftene ut av meg.  Jeg lever ikke lenger i den urealistiske verdenen som jeg levde i før jeg ble innlagt. Perfeksjonismen sitter på langt nær så høyt, og jeg har en del mer frihet omkring det som angår forvetninger og krav. Det umulige er mulig, men ikke hvis det overgår mitt beste. Er det ikke som forventet resultatmessig, så får jeg leve med det.. Mitt beste er godt nok. Jeg er god nok. En setning jeg stadig gjentar for meg selv. En påminnelse jeg har godt av å høre. Rett og slett fordi den er nødvendig. Nødvendig for å overleve!

 

 

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg