Det er en skikkelig prøvelse og tillittserklæring å være alene hjemme. Selv om det kun er for noen timer. Jeg spiste havregrøt til frokost med Aleksander, også kommer pappa hjem til lunsj. I mellomtiden koser jeg meg med TV og data. Egentlig hyler anoreksien etter en real joggetur rundt halve Horten. Egentlig så hyler anoreksien etter masse spensthopp, sit-ups og push-ups. Egentlig så hyler den etter bevegelse. Men; nå er jeg bestemt på å være flink. Anoreksien skal ikke bestemme. Jeg har dessuten ikke lyst til å trene, så da gjør vi ikke det. Det er bestemt av Madelén. Hva får jeg igjen for trening, egentlig? Vektnedgang, og enda nærmere tortur, isolasjon og sonde. Denne dårlige samvittigheten får heller herje med meg. Det er hardt. Det er vanskelig, og det er nerver store som eksamenspress. Allikevel har jeg klart å stå i mot i tre hele timer. Jeg tror dette er første gangen jeg har droppet å høre på anoreksien.
Familien er mitt viktigste våpen! Jeg sitter på fanget til bestefar 🙂
du er kjempe flink:) kan ikke sette meg inn i situasjonen din men håper det går oppover, virker ihvertfall sånn:) ha en flott dag:-D
Hallo! Ønsker deg en superduperfin dag! 🙂
Det er jo framgang at du klarer og styre det! Stå på, du er sterk og klarer det!:)
så bra! Fortsett å kjempe. er nok en lang og tøff vei, men er verdt det når du kommer fram til dit du vil 🙂
Hurra for at du greier å si nei til anoreksien! Det krever mye! ♥
Bruk familien som våpen<3 Om du ikke klarer å gjøre det bare for deg selv, så gjør det for alle de gode øyeblikkene sammen med familien det vil gi deg å bli fri.
Heier på deg! Du er kjempeflink Madelén, det kreves både mot og stor styrke for å si nei til anoreksien!!! Jeg ønsker deg en god permisjon videre. Sug til deg all motivasjon fra venner og familie 🙂
Bare et lite spm: greier du å spise helt alene – uten støtte?
Klem
Karen: Hei! Tusen takk! Jeg klarer å spise alene. Det går fint, og jeg får ned maten. Problemet er bare at det ikke kan være store mengder eller ”nei-mat”. Da sier anoreksien i fra, men ellers går det bra 😉
Så bra! Du er kjempeflink da! Jeg har selv slitt med anoreksi i 2 1/2 til 3 år, men greier enda ikke spise alene, altså må jeg ha tillsyn ved måltidene. Lurer bare på om du kan fortelle litt om hvordan det er å være innlagt på Rasp, hvordan ser en “vanlig” dag ut?
Stå på videre, flinke, vakre deg! <3
karen: En vanlig dag på RASP starter 08:45 med frokost -> hviletid. Lunsj klokken 12:00 -> hviletid. Middag klokken 16:00 -> hviletid. Fellestur 18:00-18:30. Kveldsmat 20:30 -> hviletid. Det er vel i hovedsak fokus på måltider, men innimellom har vi også litt ulike grupper, samtaler og aktiviteter 😉
Et bildet som varmer meg <3