Jeg trodde aldri denne dagen skulle komme. I syv uker fra i dag av har jeg hatt personale tett innpå meg. Jeg har ikke fått et sekund alene. Endelig har det skjedd en endring der. Nå skal jeg få gå på do, og dusje alene. Under forutsetning at det skjer før måltidene, selvsagt. Dessuten slipper jeg tilsyn etter hviletid.. Det føles så godt og befriende at livet mitt vender mot det normale. For det er jo en dag dit det skal, og må. En dag er kampen over, og jeg har vunnet. En dag…

Når denne dagen kommer – er uvisst. For når jeg er utskrevet begynner alt på nytt. Jeg starter å leve igjen. Leve helt på egen hånd. Alt blir opp til meg. Madelén må gjøre alt for å ta igjen den tapte kontrollen. Rett og slett utfordre seg selv så mye at maten blir som en lek. At det blir konkurranse om å spise, og at det er premiert om man klarer det og takler alt presset. Om hverdagen blir slik den en gang var, det vet jeg ikke. Jeg bare håper og tror. Jeg vet at styrken er der. Jeg må bare benytte den på rett måte på veien mot å knekke all den vonde ubevisstheten som har bosatt seg inni meg. Oppklare misforståelsen og komme seg videre. Ut i livet!