Det har vært et meget innholdsrikt år. Jeg startet på bunn, og går seirende ut av fighten. Fordi jeg har brukt jernviljen min som drivkraft hele veien. Det begynte med et uvisst ønske om å studere ex phil. Folk trodde nok at jeg ville få det til, men jeg tror få faktisk forsto at det kunne gjøre bidra til å gjøre meg frisk. Selv visste jeg hva som måtte til. Jeg måtte bare komme dit. Så jeg entret Juni i en form som nærmet seg noe brukbart, etter et halvt års filosofistudie, fjerning av to visdomstenner og deltidsjobb. Det var hektisk. Jeg legger ikke skjul på det. Allikevel så var motivasjonen min så stor at jeg ikke kunne la stress gå foran søvn, hvile og mat. I motsetning til vgs der jeg kunne lese på fag i 10 timer uten stopp – ikke en tissepause engang. Det vil si at jeg lærte noe på veien. Jeg lærte å ta vare på meg selv midt oppi alt som skulle gjøres. Det var et sted fornuften satt inn. Og jeg forstod vel at da jeg begynte å få dårlig samvittighet for at jeg hadde spist for lite, at Tom sakte men sikkert begynte å miste sin glans. Det var aldri i mine tanker at jeg skulle søke jus før 2017 faktisk var en realitet. Det var en drøm og et mål, men ingen plan. Jeg skulle se an. Faktisk var det pappa som var mest sikker på at det ville gå i boks. Jeg var vel rimelig sikkert jeg også, men jeg torde ikke håpe på noe for tidlig. Rett og slett fordi motbakkene og nedturene de siste årene, har vært av et kaliber utenfor min fatteevne.
Da jeg skrev innlegget om at jeg skulle gå på årsstudium på Folkeuniversitetet tidlig i våres, var valget tatt. Selvsagt skulle jeg ikke betale 50 000,- for et usselt år, der jeg ikke var sikret noe videre jusstudier. Jeg skulle studere 5 år. Det at jeg skrev folkeuniversitetet var egentlig bare for å forberede alle på at jeg var i de tanker. Tanker om å komme i gang med utdannelsen. For jeg hadde allerede i Februar søkt jus, selv med fristen som var 15 April. Noe ingen andre enn min nærmeste familie var kjent med. På dette tidspunktet visste jeg også at jeg skulle flytte hjemmefra. Søkingen skjedde såpass tidlig fordi jeg trengte noe å strebe mot. Igjen takker jeg min kjære far. Han har hatt så stor tro på meg hele veien. Han har bekreftet den tvil jeg har sittet inne meg, og samtidig gitt meg et behov for noe mer. Noe ganske mye mer. Selv ikke to ulike timer med trekking av visdomstenner satte stopper for meg.
Dere kan tro det var en spent Madelén som gikk opp til eksamen i ex phil tidlig i Juni. Jeg visste jeg kunne alt, men jeg var ikke sikker på om jeg greide å få det frem på eksamen. Men som sagt tidligere: eksamen gikk strålende. Det gjorde at jeg tok sommerferien med god samvittighet. Ikke at ferien bestod av så mye mer enn Vervenfestivalen og en noe spesiell rettssak (meddommer), men den gav meg tid til å samle meg. Svaret på SamordnaOpptak kom i midten av Juli. Jeg husker at jeg gråt. Den 16 August, skolestart, flyttet jeg offisielt, og derfra gikk det bare oppover. Jeg begynte også i ny jobb i Elkjøp i Hønefoss, som jeg hadde ved siden av skolen. Det har gått greit å sjonglere, men har til tider vært stressende. Og det skyldes vel at jeg er så pliktoppfyllende som jeg er. Jeg har møtt opp på alt som er av forelesninger ++ og aldri jobbet med studiene mindre enn 5 timer daglig. Jeg har også strukket meg så langt som overhodet mulig med tanke på arbeid, og har sjelden vært hjemme før 21 på kvelden. Men. Det er et liv jeg har trivdes med. Jeg er avhengig av at det skjer noe. Helst hele tiden. Allikevel skal det sies at det var godt å lande eksamen den 30 November for kun å fokusere på 100% jobb. Hvilket som er helt herlig. Jobb står i fokus helt fram til fram til og 21 Desember. Sånn utenom litt fritid med venninner, timelange telefoner til familien og smålesing av pensum. Greide ikke å holde meg. Jeg har allerede tilbakelagt 30 sider notater og 5 kapitler familierett. Ikke så ille som jeg fryktet, og faktisk mer interessant enn jeg trodde. Svar på eksamen får jeg ikke før neste uke. så inntil da lever jeg i håpet om at jeg slipper ta den på nytt. Frem til dommen faller lever jeg bekymringsfri (selv om ingenting får ødelegge julehyggen min!), og nyter Desemberdagene. Måneden jeg går og gleder meg til så fort det er Januar igjen. Jeg kunne feiret jul hele året. Det er jeg sikker på. Rett og slett fordi det er en så fantastisk tid. Det bor så mye glede og takknemlighet i mennesker, og følgelig også meg selv. Ekstra glad blir jeg av å glede andre. Snart dumper det ned en overraskelse i postkassen til lillebror. Jeg måtte omsider ta affære og ordne med en lokalbutikk langt oppi nord. Sånn utenom at varen var noe dyrere og hadde 7 dagers levering, så var det et helt topp alternativ. Jeg gir meg aldri, som dere vet. Fordi lillebror titter innom av og til, kan jeg ikke skrive hva han får. Ellers er julestemningen litt som så, men det vintervakre landskapet utenfor og de julehandlende kundene på jobben, hjelper mye. Dessuten har jeg skaffet både julegenser og nisselue, samt at jeg skraper flaxkalender (og vinner – 200 hittil), hører på ”Madeléns jul” på Spotify, ser på julefilmer på Viaplay, og eller spiser et lass av pepperkaker. Jeg har mistet tellingen for lenge siden.
Jeg blir hentet på kvelden den 21 Desember, etter jobb. Deretter er planene kun satt med fokus på familie, noe venner, og sikkert litt jobb. Julaften i år blir hjemme, sammen med mine tre hjerter. Nå er jeg dessuten såpass at jeg verken har bestilt kalkun eller sukkerfri gelé. Jeg bare skrev i en melding til pappa, 5 Desember, at jeg sikkert overlever pinnekjøttet til mamma. Uten at jeg hadde tenkt nevneverdig over det. Orker bare ikke begrensninger, og da velger jeg heller gi f og takke ja til det jeg kunne gjøre før sykdommen. Så får vi se hvordan det går. Jeg vet jeg sa jeg aldri kom til å spise pinnekjøtt igjen, men det var tross alt da hjernen min var fettfattig. Noe som følgelig betyr fattig på fornuft. Sist jeg smakte pinnekjøtt syntes jeg ikke det var særlig godt, men mamma har muligens bedre peil enn restaurantbransjen. I hope. Hvis ikke så får jeg bare leve med at jeg ikke liker det, og eventuelt spise noe restemat. Løsninger finner man alltid. Uansett skal det testes, og det er det viktigste. Jeg skal på ingen måte ha premie eller ros for forsøket, fordi jeg nå er frisk – og da er det forventet at jeg går all in. I alle fall på de områder jeg gikk all in før sykdommen. Ribbe, medisterpølser, medisterkaker og juletilbehør skyr jeg av den grunn at jeg aldri har likt noe av det. Så på meg blir det da pinnekjøtt med kokte grønnsaker, og det gruer jeg meg overhodet ikke til. Hvorfor skulle jeg? Fordi julematen er en gigantisk utfordring med tanke på kalorier og fett? Er det noe jeg har lært gjennom årenes løp, så er det at fett og kalorier ikke tar livet av en. Tvert i mot. Det må til for at en kan overleve…
