Forbigått av en ''anorektiker''? (Madelén (fra anorektiker til jusstudent)) hits
Hjem Add Madelén I media

0

Forbigått av en ''anorektiker''?

Advarsel: kan være triggende bilder!

 

Da jeg gikk til jobb i går skjedde det noe som satte en ubehagelig følelse i meg. Jeg kjente meg både kvalm og skrekkslagen om hverandre. Uten at jeg skal henge ut noen mennesker, så skriver jeg om hendelsen så anonymisert jeg kan. Det var nemlig denne damen. Jeg har sett henne flere ganger, men tidligere har jeg bare fått henne i sidesynet. I går greide jeg ikke ta øynene mine fra henne. Henne og kroppen. Da jeg krysset veien holdt hun først på å krasje i meg. Hun gikk liksom skrått over veien på en måte som gjorde at bilene måtte stoppe før gangfeltet. Jeg tenkte ikke nevneverdig over det, så jeg fortsatte fremover på venstre side. Plutselig kommer hun på siden av meg i et forrykende tempo med armene i en kraftig og nesten provoserende marsjbevegelse. Så raskt at jeg ikke greier holde følge (og jeg går ganske fort!!) Det er da jeg ser skjelettskikkelsen. De tynne beina, det likbleke ansiktet og den hengslete kroppen. Slik jeg engang var. Hun er helt i sin egne verden. Jeg prøver å si hei, og vil helst få til en prat (fordi jeg bryr meg!!!), men hun strener videre. Hun må bare gå. Hele tiden. Det gjør vondt å se hvordan de tynne stilkene stadig forsvinner lenger unna meg. Hadde jeg vært syk, hadde jeg blitt trigget. Nå derimot trakk jeg pusten dypt. Jeg valgte heller se ned på mine egne ben og juble over at de ikke var i nærheten av hennes. Og istedenfor å sette opp farten, sakket jeg ned, fordi jeg hadde fem minutter ekstra å gå på. Og plutselig ble jeg tatt igjen av en pensjonist. Det var mer latter enn nedtur. Jeg kunne bare ikke åpne opp for noe eventuelle tvangstanker, og derfor valgte jeg heller motsatt taktikk. Noe som gjør meg stolt. Fordi jeg sammenlignet meg med henne ut fra et friskt perspektiv. Jeg ble satt på en utfordrende prøve. En prøve som lett kunne gjort at jeg feilet. Som lett kunne gjort at jeg løp resten av veien til jobb og droppet resten av måltidene for dagen. Når jeg da ikke gjør det, så må det jo bety at noe riktig har skjedd.

 

Jeg har ikke konkludert med om denne kvinnen hadde anoreksi med tanke på kroppen hennes, men jeg så på hele væremåten at det måtte være noe slikt. Tynn kan man fint være uten å være syk, men det er sjelden man er så lukket for omgivelsene og så besatt av mosjon, uten at det ligger noe sykt bak det. Jeg mener. Få mennesker går sjelden rett ut i veien uten å se seg for, avviser ikke andre som sier hei, og tar gjerne forbehold om farten når det er såpass isete føre som det nå er. Det tenker i alle fall jeg er naturlig. Samtidig får det meg også til å innse hvor galt det jeg holdt på meg var. Da jeg løp rundt som en rakett, ikke stoppet for bilene, så ned i bakken mens jeg gikk, samt måtte gå på en eksakt tid hver gang. Og også dette med at jeg måtte trene hver dag. Det kunne være alt fra klokken 5 om morgenen til klokken 00 på kvelden. Galskap. At jeg kunne fortelle pappa om denne historien er nok et steg i riktig retning for frøkna. Den avsky jeg følte var derfor et sunt tegn. Misforstå meg rett. Jeg føler ikke avsky med tanke på kvinnen, men med tanke på hva hun går gjennom og hvor ille denne sykdommen er. Jeg håper bare så inderlig at det ender godt for henne. Dessverre er det lite folk rundt kan gjøre når en person er så låst. Å bli frisk fra en anoreksi handler om vilje, og den må komme fra en selv. Det nytter verken med makt eller mat dersom en alltid havner tilbake i samme spor. Alt man kan gjøre er å krysse fingrene og håpe at personen snur av seg selv - før det er for sent...

 

2014. Her var jeg ikke på mitt tynneste engang, men allikevel synes jeg dette er grufullt! Da jeg tok disse bildene husker jeg at jeg syntes rumpa og magen var for stor, så det er tydelig at tankegangen er noe snudd.






  • Kommenter her
    Design og koding: Ina Anjuta
    Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde