Så lenge jeg vet (Madelén (fra anorektiker til jusstudent)) hits
Hjem Add Madelén I media

0

Så lenge jeg vet

Det vil alltid være en viss skepsis. Jeg forstår det utrolig godt. Har man vært syk så lenge som meg så er det naturlig at enkelte tror jeg kan havne der jeg en gang var. Selv har jeg aldri fått noen av disse bekymringene mot meg, men jeg vet at de eksisterer. Fordi jeg vet at jeg selv ville vært skeptisk om jeg stod utenfor å så på denne personen. På en måte er det greit. På en annen måte er det ikke det. Hva mer kan jeg gjøre for å bevise at jeg takler dette livet, og at jeg er kommet over terskelen? At jeg studerer fulltid jus. At jeg handler mat selv. At jeg spiser mer enn noen gang (og gir f i om det er sukker eller fett). At jeg har godt overskudd, trener mye og bygger muskler. At jeg ble nærmest fikk friskmelding fra legen pga ''det ytre'' (det til tross for at jeg ikke eier en badevekt). At jeg fester uten å telle alkoholenheter. At jeg kan være på jobb i både 9 og 10 timer i strekk uten å bli sliten. At jeg tar vare på meg selv, tar ansvar og er så selvstendig som jeg kan få blitt. At jeg ikke får ribbeinsbrudd når jeg hoster eller går på en dør. At jeg ikke fryser når det er 30 varmegrader ute. At jeg ikke ser ut som en cheddarfarget chinese. Vel. Det er liksom ikke nok. Broren min brukte et ord: ''tid''. Han mente at jo lenger tid som gikk, jo mer har jeg greid å bevise og jo mindre vil han tvile på at jeg er frisk. Helt ærlig så hater jeg uttrykket ''ta tiden til hjelp'', fordi det er noe pessimistisk over det. Det er litt et ''men'' der. Jeg er mer en person som vil oppnå det umulige og som vil få frem at mål funker. Det er bare en selv og ens egen viljestyrke det er opp til. Et mål kan i prinsippet nås når som helst. Og det er på en måte det som driver meg. Jeg har ingen limit på målene mine, og jeg godtar sjelden at det finnes begrensninger. Det betyr ikke at jeg ikke evner vise ydmykhet, men det betyr at jeg vet å verdsette det livet jeg har fått. Til forskjell fra da jeg var fullstendig virkelighetsfjern, fordi sykdommen regjerte. Det er nå en mening med livet mitt. En mening jeg selv skaper. Og jeg digger det. Ingen grunn til å vente på at jeg skal falle ned på tredve kilo, bli gusten/blå i huden og miste all livsgnist - for det kommer ikke til å skje. Verken nå eller i fremtiden. Såpass kan jeg vel garantere, sta som jeg er. Fordi jeg er over det kapittelet. Ingenting kan komme mellom meg og fremtiden min. Ingenting.

 

Det jeg derimot ikke kan skryte på meg er at jeg er ferdig med anoreksi. Jeg er ferdig i den grad man kan si ''velfungerende'', men som alle andre x-anorektikere så vil man ha et eller annet snev av det fra tid til annen. Noe annet ville vært unaturlig. For ja. Det er de dagene jeg tenker at jeg er gigantisk som en hvalross eller føler litt på at måltidet overgikk hva det burde. Men det er nettopp de dagene jeg går i meg selv og faktisk finner fram til hva som betyr noe. Ikke én eneste gang har jeg ved endt vurdering sittet igjen med anger, dårlig samvittighet eller tvil. Tvert imot har jeg sittet igjen med stolthet, sommerfugler i magen og god selvtillit. Det handler bare om å være seg selv bevisst, nettopp fordi det er Madelén sine ønsker og behov skal trumfe gjennom som førstepri. Det er det jeg nå har skjønt. Jeg trenger ikke bruke krefter på å overbevise noen, såfremt jeg vet med meg selv hva som er sannheten. Om noen venter på at jeg skal tape så får det være deres tanker. Det er helt greit. Jeg lar meg ikke påvirke av andre negativt. Tvert om gjør det meg mer motivert dersom det stilles spørsmålstegn ved mine hårete mål og seiersganger. Det ligger liksom i min natur å kjempe for gullmedaljen - noe som må være akseptabelt i dagens samfunn.

 

Ekstra utfordrende blir det å opprettholde de gode vanene når annen sykdom tar over (#syksidenforrigeTirsdag), men jeg gjør mitt beste her jeg sitter innpakket i joggetøy (bildet er derfor ikke dagens), med klenexpapiret i armlengdes avstand og en salig smaksblanding av Fribol og blod i munnen (takk til magesåret mitt). Noe kosthold eller supplement av næringsdrikker er det ikke tale om, da jeg får i meg det jeg skal. Det går i hjemmelagde supper, vitaminjuicer, ekstra frukt og proteinrike alternativer - i tillegg til alt det faste. I går var jeg ikke ute, og i dag skal jeg heller ikke ut. Jeg har hostet, kastet opp og snytt meg gjennom nattens timer, og er mildt sagt en svingstang her jeg sitter robbet for søvn. Heldigvis har ikke det ødelagt for studieutbyttet, humøret, trenings- og lesegleden. Det går bare litt saktere fremover - noe som er greit irriterende for frøken utålmodig. Men det er nå sånn. Bare formen er bedre til Onsdag, for da må jeg uansett på skole og jobb tre dager i strekk. Noe annet nytter ikke!

 

 

Lik gjerne siden min på FB: https://www.facebook.com/maadeleen






  • Kommenter her
    Design og koding: Ina Anjuta
    Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde