Vi har vært en sammensveiset familie siden dag 1, og enda tettere tilknyttet ble vi da jeg ble syk. Mamma og pappa har nærmest holdt fast i meg med jerngrep, mens Aleksander har brukt disse blikkene, klemmene og virkningsfulle ordene for å vise hvor mye han bryr seg om meg. At jeg skulle flytte fra dem var ikke et tema etter videregående, og det var heller ikke et tema selv om jeg var på nære nippet til å underskrive leieavtale i 2013. Det var ikke før i år, i 2017, at jeg var klar. Klar til å forlate pikerommet. Og også at de var klare til å la meg ”fly”. Jeg føler meg fortsatt bundet til familien, men ikke på samme måte lenger. Det er ingen selvfølge for meg lenger at mamma (og pappa) skal rydde i tingene mine, vaske klærne mine, betale maten min, ordne opp og hjelpe meg når problemer oppstår. Uavhengigheten har blitt så naturlig nå. Jeg har endelig ervervet det som jeg har etterstrebet siden jeg ble syk. Selvfølgelig savner jeg dem i ny og ne, men jeg har på ingen måte hjemlengsel. Å bo for seg selv hører studentlivet til, og det er så befriende. Jeg sover ikke bort dagene lenger, eller stresser livet av meg for å rekke 10 simple tv-serier om dagen. Prioriteringene er annerledes nå. Jeg har en utdanning å sikte på, en jobb å gjennomføre, et rom å holde i orden, og en masse plikter og ærender fra tid til annen. Og sykdommen? Den har jeg full kontroll på.
Om jeg er 100% frisk vet jeg ikke (blir man noensinne det?), men jeg er farlig nær – i alle fall mentalt. Ok. Så har jeg kanskje ikke gått opp i vekt, men det har intet å si når jeg nå greier spise uten å tenke. Jeg har kun alarm som skal minne meg på de fire tidspunktene, pga fraværende sultfølelse. Jeg må se det som en seier at jeg greier opprettholde vekta til tross for en god del bevegelse og trening – som igjen bare er bra. I kontrollerte former. Buksene strammer akkurat like mye som før jeg kom, og omkretsen rundt lår og rumpe er nøyaktig den samme. Vekt er uaktuelt å kjøpe med mindre jeg er på vei utenfor stupet. Det siste fettlaget kommer av seg selv, og det er ingen skremmende tanke eller noe jeg stresser omkring. Jeg kan fint leve på denne vekta en periode, i travelheten, uten at det er skadelig. Mer om det videre i innlegget. For ja. Livet er hektisk – hektisk fantastisk. Jeg elsker at det skjer noe hele tiden, og jeg elsker at jeg kan forme og planlegge dagene mine akkurat slik jeg ønsker. Jeg elsker at jeg kun har meg selv å ta hensyn til, og jeg elsker at alle utfordringer som inntreffer er og forblir mitt ansvar. Det er kun én gang jeg har ringt hjem for å spørre pappa om hjelp, og det var da jeg måtte ha kopi av kjøpskontrakten på bilen min, og office365 på min nye data, fordi han var den ene som kunne videreføre lisensen. Ellers har jeg greid meg på egen hånd.
Toro tomatsuppe (+ skinke og gulrøtter). Den suppen er og har seriøst alltid vært det (nest) beste jeg vet om. For meg slår det både biff, pizza, pinnekjøtt, taco, lasagne, hjemmelaget suppe – ja, alt. Utenom spaghetti ala capri. Sorry, men det er bare sånn jeg er. Å leve som student er altså ikke det verste med tanke på middagsinnkjøp når en pakke toro holder til to middager… Selv om det ikke er hva jeg spiser hver dag. Variasjon må jo til!
Jeg støvsuger og rydder. Jeg vasker klær, og tørker dem i trommel eller på stativ. Jeg rer opp senga, og ordner med sovesofaen. Jeg skifter batterier. Jeg skifter lyspærer. Jeg fører tre ulike budsjett. Jeg handler mat, legger den inn. Jeg lager mat og spiser den. Jeg dusjer nesten hver dag. Jeg går ut med søpla når den er full. Jeg pumper luft i dekkene på sykkelen om det trengs. Jeg møter opp på forelesninger og på jobb. Sånn for å nevne noen eksempler. Sikkert rimelig spesielt for de fleste, men ikke for meg. Dette har kun vært en del av min hverdag siden 16 August. Samme om jeg da er 24. Har tross alt blitt satt 6 år tilbake i tid. Og nå som jeg har lært å leve dette livet, så vil jeg aldri tilbake til avhengighet og trygge rammer. Men selvfølgelig skal jeg ikke utelate hva som skjer om jeg kommer inn i Oslo neste eller nesteneste år, og jeg skal heller ikke utelate min familie mens jeg bor i Hønefoss. Allerede i morgen kommer Aleks på besøk, og han blir her til Mandags formiddag. Måtte i den anledning handle etter jobb i går. Han var ikke helt fornøyd med mitt snevre matutvalg bestående av 5 pakker havregryn, hjemmebakte rundstykker, cottage cheese, en pakke gulrøtter, et par epler og to sorter pålegg. For ja, jeg er enkel i matveien, som der så over. Men så spiser jeg da heller mer av det jeg liker, fremfor å presse i meg det jeg ikke liker. Det er jo mitt valg. I dag har jeg i tillegg planer om å lese dobbelt så mye som jeg pleier (halvveis på avtaleretten nå – frokostpause, ryddepause og bloggepause)- kun for at jeg kan ta en hel fridag i morgen. Det gleder meg faktisk at jeg kan tilbringe så mye tid med lillebror – og kun legge fokuset der, selv om jeg trives altfor godt med studiet og pensumet. Godt jeg da har hele mandagen til rådighet!
I morgen står bowling, kino, felles måltider, biffgrytemiddag, spill og masse kos på programmet. Mor spanderer. Og alle disse aktivitetene skal gå veldig fint med tanke på formen min. Hvorfor? Jo, fordi jeg er kvitt forkjølelse og feber i tillegg til den ekstremt plagsomme akillesbetennelsen. Den som gjorde at jeg nå i to uker har haltet rundt som en gammel dame. Ibux og hvile funker – minus sistnevnte. Jeg har da ikke hatt tid til hvile, for det har jo vært noe som har skjedd hver dag. Enten er det skole, jobb, handling, kollokviegruppe eller andre ærend. Kun forrige Søndag hadde jeg fullstendig fri – i tillegg til i dag. Mye aktivitet er vel også hvorfor dette har tatt lenger tid enn sist, men men. Jeg er så glad jeg ikke ofret fadderuka, så det er på en måte ok at ting ble som de ble. Tålmodighet funker uansett alltid. Så da blir det ingen begrensninger når Aleks kommer, og det er fint. Mamma har også planer om å komme oppover etter hvert, men det må passe med tanke på hennes jobb. Også må jeg jo nevne at det blir en minihøstferie på meg, på et par-tre dager, fra Torsdagen av (pga forelesning). Mest for å komme ”hjem”, men også for å møte venner, sette fra seg bilen, hente noen ting, samt overlevere vask. Ja, jeg sa jeg vasket klær selv, men det som det står håndvask på gidder jeg ikke akkurat slenge i en balje i dusjen heller. Det skulle tatt seg ut!
