Kyssesyken? (Madelén (fra anorektiker til jusstudent)) hits
Hjem Add Madelén I media

0

Kyssesyken?

Min mor er nok glad for at jeg har hygget meg i studentuka, men hun ville nok ikke vært særlig happy hadde kjent til mine ''sosiale omganger''. Og det innebærer å drikke av samme glass. Noe som har skjedd flere ganger. Jeg tenkte liksom ikke at det var så farlig, og det skal sies at jeg på disse tidspunkt ikke var i mine fulle fem. Jeg greide rett og slett ikke tenke før jeg tok avgjørelser - jeg bare tok dem. Som den frie, spontane og nokså gale ''ungdommen'' jeg er/har blitt. Fordi jeg føler at jeg nå kan leve livet fullt ut, og da skal det ikke være begrensninger. Men så, på Fredag ettermiddag (på jobb vel og merke), kjenner jeg at jeg knapt får puste. Lørdagen enda verre. Det føles faktisk som det sitter en potet bom fast i svelget mitt. Jeg kan spise, og jeg kan drikke, men det er ubehagelig. Halsen klør og jeg hoster. Jeg er ikke hoven, har feber, dårlig ånde, er sliten (selv etter 9 timers arbeidsdag) eller snufsete. Kvalm er jeg så å si alltid, så det er ikke noe nytt. Det er kun halsen som er problemet. Og selv om den ikke direkte gjør vondt, så begynner jeg å google. Som mange vet; Det verste man kan gjøre når man er syk. Kyssesyke og også kreft popper raskt opp, og jeg kjenner angsten begynner å bre seg i hele kroppen. Jo mer jeg leser, jo verre blir det. Plutselig dunker hodet og jeg kjenner at hjertet slår fortere enn noensinne. Jeg må sette meg ned. Jeg er livredd. Så livredd at jeg ringer legevakten og spør rett ut om jeg har kyssesyke (klokken 1 på natten), for kreft har jeg skjønt er lite sannsynlig. Noe sekretæren ikke kan svare på, men dog beroliger hun meg. I tillegg får hun legen til å ringe 30 minutter senere, fra ukjent nummer selvsagt. Samtalen og mine spørsmål pågår i nesten 15 minutter. Jeg er helt ute. Legen sier at kyssesyke kan skje hvem som helst, og om det er tilfellet så skal helsepersonell greie å ta meg gjennom det, selv med fulltidsstudier og jobb. Samtidig får jeg også vite at mine symptomer er milevis unna kyssesyken, og at det mest sannsynlig bare er en filleting. Fordi jeg ikke har hovne lymfekjertler eller hvite prikker i svelget tyder lite også på bakteriell halsbetennelse. Hun spør om jeg har feber, men jeg er ikke sikker. Har ikke termometer i Hønefoss, så jeg prøver med en unyttig app på mobilen. Får også V til å kjenne på pannen min. Han konkluderer med at jeg ikke er varm. Men jeg er ikke så sikker. I flere timer går jeg og kjenner på pannen med 2 minutters mellomrom. Herregud. Galskap. Jeg får time. 11:00 på en Søndag. Greier ikke vente til uken. Kroppen er for spent, og jeg går med for mye bekymringer i hodet. Dette har jo mamma advart meg for så mange ganger. Jeg føler meg dum. Skikkelig dum. Tenk om jeg har satt min nye utdannelse og jobb i fare? Tenk om jeg må flytte fra Hønefoss, nå som jeg omsider har flyttet ut fra pikerommet? Tenk om jeg blir så sliten og slapp at jeg havner ned på anorektisk vekt? Ikke at det hadde skjedd. Men uansett. Tankene var mange. Vonde og mange. Og jeg som aldri har vært i nærheten av hypokondri, eller i det hele tatt hatt noe dårlig immunforsvar. Selv ikke etter at jeg fikk påvist anoreksi. Var jo faktisk innlagt på tvang den gangen det brøt ut et skummelt virus på avdelingen, og jeg var en av to som ikke ble smittet. Det samme i vinter. Hele familien ble syke unntatt meg. Jeg er mer kjent for brukne armer og ribbein, kan man si. Så slik er nå det. Hva skulle da liksom risikoen være for at jeg hadde fått kyssesyke?

 

Det var smertefullt å legge seg i natt. Legger ikke skjul på det. Jeg greide liksom ikke få fred. Hvorfor måtte jeg drikke av samme glass som ukjente folk? Hvorfor måtte jeg småkline her og der? Hvorfor måtte jeg være så himla dum? Dette er riktig nok uskyldige valg, men dog valg som kan påvirke hele min fremtid. Nå som jeg endelig har kommet i gang. Nå som jeg endelig er tilnærmet frisk. Jeg våknet her med pusteproblemer i dag igjen, men nå også rennende nese, potte tett og et enda trangere svelg. Pluss at jeg hostet som en gal. Ingen feber eller ''utbrenthet''. Jeg sov gjennom hele natten, verken kaldsvettet eller frøs - og hadde null problemer med å stå opp. Slik det har vært siden jeg kom hit. Så ja. Enden på historien må komme nå, før jeg drar ting for langt og folk blir unormalt bekymret. Inkludert min mor, som den gang jeg bodde hjemme var veldig overbeskyttende. Jeg hadde selvfølgelig ikke noen kyssesyke, men heller ingen betennelsestilstand i kroppen, bare en hissig forkjølelse. Og den går over av seg selv. Alt av prøver så fint ut, og legen kunne ganske greit (ut fra det han så) konkludere med at jeg var frisk fra anoreksi i samme slengen. Forkjølelsen har trolig kommet fra en kunde på jobb, og ikke fra mine medstudenter på fest. Jeg burde jo skjønt det, med tanke på allmenntilstanden min - men denne gangen var fornuften totalt fraværende. Tror aldri jeg har vært så skrekkslagen før eller ute av meg selv som da jeg kjørte til sykehuset og entret legevakten isted. Nå har jeg lært. Virkelig. Jeg som i utgangspunktet ikke hadde tenkt å dra til legen, gjorde en lur ting. Og det sparte meg for mye psykisk sett. Bare denne bekreftelsen gjør at jeg kjenner meg mindre syk - selv om det var noen unødvendige kroner skal man tenke studieøkonomi. Ekstremt rart med placeboeffekten når den slår inn. Jeg har aldri opplevd liknende før. Tidligere var liksom helsen min på 0 i viktighet, mens nå. Nå betyr den ALT. Så er vel det en bra ting også? Jeg må bare lære meg kontrollere følelser, tanker, stress og bekymringer bedre. Det verste er kanskje det at jeg blir såpass godtroende, og tenker at alt jeg leser stemmer. Jeg forstår ikke at det er mulig å bli så innbilsk... Tips fra legen; ikke google symptomer neste gang. Og det er vel generelt et bra tips til alle!

 

Nei. Jeg måtte ''feire'' litt for meg selv med en kjøretur på måfå - det absolutt gøyeste jeg vet. I går kjørte jeg en rundtur rundt Jevnaker etter jobb, mens i dag ble det bare litt i omegn Hønefoss for å gjøre seg kjent med gatene. Nå er jeg generelt bare lykkelig. Så lykkelig at jeg skal verdsette denne dagen ekstra. Jeg skal spise godt (og litt ekstra), lese masse juss og ringe til et par venninner. Jeg skal slappe godt av med serier, men også trene (med senebetennelsen og forkjølelsen i bakhodet), og deretter legge en plan for uken som kommer. Med skole og jobb, og alt annet. Vi har oppmøte med tanke på hvilken gruppe vi er, dog alle dagene, og jeg tenker ha noe studietreff her hjemme. Samt at broren min har fått en invitasjon til å komme (selvfølgelig med akseptfrist etter avtl. §2 - haha), og da må folk eventuelt informeres og forberedes. Det er nemlig ikke bare meg å ta hensyn til lenger, og i dette huset har vi alle medbestemmelsesrett. Og det til tross for at lillebroren min er snill som et lam. For ikke å snakke om skal jeg hente mine to nye brillepar, min nye PC, og også ordne med ny dressbukse og pensko til jobben. En nesespray kan også være greit. Resten av ærendene kommer jeg ikke på i farten. Jeg er litt ''over the top'' akkurat nå, og her trives jeg så godt!






  • Kommenter her
    Design og koding: Ina Anjuta
    Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde