Jeg må fortelle noe… Noe vesentlig. Her om dagen var jeg og mamma i byen. Hennes tålmodighet og initiativ gjorde at jeg fikk (ble spandert på) en ny tights. Barneavdelingen størrelse 12 år. Heldigvis lang nok. Jeg er ca 175. Rart at de hadde så brede vidder egentlig. Er jo snakk om barnestørrelser. De burde jo vært betydelig mindre. Sammenlignet faktisk med en xs fra gina, og de var like i livet. Jaja. Tar ikke den diskusjonen her. Er bare stolt av at jeg i det hele tatt greide å stå halvnaken i prøverommet, og attpåtil fant noe som satt såpass fint på kroppen. Sist buksekjøp var over 5 år siden…. Ikke utført av meg heller. Shoppinggleden forsvant lenge før sykdommen. Så ja. De bukser og tightser jeg har i skapet er meget utslitte og hullete med andre ord. Innkjøpet ble derfor en nødvendighet, men også en mestring på en måte. Uansett hvor rart det måtte høres ut. Dette er for meg nok et steg. Og; de fleste steg jeg tar er krevende. Allikevel avgjørende. Når jeg gjennomfører får jeg en ekstra god følelse og dyrket motivasjon, og jeg føler meg på en måte styrket.
