Da jeg gikk i 7 klasse begynte plutselig ting å skje. Leksene som tidligere var enkle ble vanskelige, og skoledagene ble langt tyngre. Konsentrasjonen dabbet av og jeg ble mer sliten. Jeg orket ikke å gjøre ting ferdig på skolen, og dro med meg det meste hjem. I spisestuen satt jeg og gråt over ting jeg ikke fikk til. Jeg ville gi opp, men på grunn av staheten satt jeg heller og plundret 3-4 timer til absolutt alt var ferdig. Ofte måtte pappa steppe inn som hjelpelærer, og noen ganger måtte han til å med gjøre oppgavene for meg. Da jeg begynte på ungdomsskolen dreide de første konferansetimene seg om ”tilrettelegging”, og særlig av engelsk, fordi det var her jeg slet mest. Jeg fikk enklere bøker enn de andre, mindre oppgaver og unngikk framføringer. Jeg hadde neppe møtt opp på skolen om det ikke var for fravær, og jeg hadde neppe vært så nøye på skolearbeid om det ikke var for anmerkninger og karakterer. Men allikevel ble ikke ting bedre. Jeg slet jo ikke i fagene, heller. Hm. Dysleksi var strøket av lista. Migrene var strøket av lista. Alle mulige ting var strøket av lista. Jeg hadde prøvd alt. Spise mer. Legge meg tidligere. Trene mer. Ingenting nyttet. Det skulle derimot vise seg at pappa satt med nøkkelen, brilleslange av et geni. Han hadde oppdaget at jeg myste når vi så på TV, og han gjenkjente mange av plagene. Et besøk hos optikeren og vips hadde jeg fått konstatert dårlig syn. Ikke mer enn -0,5 nærsynt – men nok til at det plaget meg ekstremt i hverdagen. Å få briller var derfor en betryggende lettelse, selv om det også føltes som et nederlag.

I begynnelsen brukte jeg de kun som lesebriller og det hjalp at jeg ikke var den eneste i klassen for å si det sånn. Heretter fikk jeg med meg alt som stod på tavla. Engelsken var ikke lenger utfordrende, og tallene i matteboka stod ikke lenger oppi hverandre. Det var mye som bedret seg etter at jeg fikk synet tilbake. Det tok ikke lang tid før flere synsprøver måtte til og styrken settes opp. I slutten av tiende – begynnelsen av videregående følte jeg meg naken og nærmest handikappet uten briller. Da var også synet nådd -1,75 og -2. Slik har det fortsatt å bli dårligere. Det har altså ingenting med sykdommen å gjøre, og er derfor ingenting som jeg kan noe for eller kan bedre på. Det eneste jeg kan håpe på er at det går mer mot langssynt som eldre og at ting derfor stabiliserer seg. Vi krysser fingrene for nittiåringen. Jaja. Nå har jeg hatt de samme brillene i flere år, og det var jammen meg på tide å bytte. Alle vonde minner sitter egentlig igjen i de gamle brillene. De har vært med meg i ilden under innleggelser og har virkelig fått gjennomgå.  Innfatningen har mistet sin glans og glassene er meget slitte. Optikeren sa at styrken ikke var særlig uforandret siden sist, men at uklare brilleglassene i seg selv kunne påvirke synet negativt. Så nå sitter jeg her med en lekker innfatning og splitter nye glass. Krystallklare. Endelig. Det var så rart at alt ble så klart sånn plutselig. Innfatningen er litt forandret i form og fasong, og langt mer oppsiktsvekkende med sine oransje stenger. Uten at det synes så veldig. Faktisk føler jeg disse brillene rammer inn ansiktet mitt hakket bedre enn de forrige. En nyere utgave av meg selv med andre ord. Heldigvis ikke ugjenkjennelig. Ingen har bemerket endringen så langt. Allikevel, alle forandringer teller jo. Dette er et steg bort fra fortiden. Et viktig steg. På høyre øynet har jeg styrken -2,5 og på venstre øyne har jeg styrken -3. Nå er det i tillegg oppdaget skjult skjeling og samsynsproblemer, også. Mye mulig arvet etter min far. Min kloke far får jeg vel si. Han tok tak i problemene og hjalp jenta si. At han er så handlekraftig og tar ting på alvor fortjener all beundring. Selvtilliten min har dessuten steget mange hakk. Er for så vidt ikke måte på hvor fin jeg føler meg heller, så jeg tok ”noen” ekstra bilder. Nå gleder jeg meg til å pryde fjeset med mine freshe Gant-briller fremover, og forhåpentligvis myse litt mindre… En ny verden har definitivt kommet til syne igjen. Spesielt merket jeg hvor behagelig det var å sitte bak rattet, lese skoleoppgaver og gå tur. Ingen tvil om at dette blir en stor fordel og avlastning med tanke på hverdagen. Go brilleslange!