De seneste dagene har nærmest flydd forbi. Det føles som jeg har levd i mitt egne univers i min egne lille verden. Trygt plassert i en sveitsisk villa med stakittgjerder og rosebusker. Utenfor sivilisasjonen. Alene, men ikke ensom. Der man lever uten å leve. Dette gir meg assosiasjoner tilbake i tid. Tiden der jeg levde i en boble. Tiden der følelsene var fraværende og tankene hang i et brudeslep mange meter bak meg. Tiden der autopiloten sto på. Ja – nei. Høyre – venstre. Kle på deg – spis – sov. En tid som var dominert av anoreksien, og i ettertid dannet grunnlaget for en rekke ubrukelige og tvangspregede vaner. Ja, jeg kjenner meg igjen, og det skremmer meg. I denne boblen er jeg som en mumi innesperret i en av de mange templer i Egypt. Jeg vandrer og vandrer men finner ikke veien ut. Allikevel vandrer jeg. Ikke fordi jeg vil, men fordi jeg gjør det automatisk. Slik vandring fungerer dårlig i det daglige liv. Jeg må tillate meg selv å puste og kjenne på de små bitene i livet – ikke bare hoppe fra steg til steg. Kanskje har jeg hatt altfor mye å gjøre og stresset litt vel mye rundt? En sann unnskyldning, og en unnskyldning som jeg egentlig ikke synes holder mål. Samtidig som det er en unnskyldning og en påminnelse om at jeg ”som alle andre” trenger frisk luft, frihet og påfyll med energi. ”Orker ikke, for sliten, rekker ikke, vondt her, vondt der” – holder ikke. Nå får jeg ta meg selv i nakken og komme meg ut av komatilstand. De neste dagene skal gi meg mer enn de tar. Jeg skal virkelig kjenne at jeg nyter dem, og jeg skal tilbake i en eksistensiell tilværelse!
