Etter kommentarfeltet ble midlertidig stengt har jeg virkelig fått kontakt med dere lesere. Jeg fikk åpenbart fram et poeng med innlegget mitt, og heldigvis ble det tolket slik jeg håpet det skulle. Positivt. Ingen misforståelser. Ikke en eneste anonym person har kunnet sende en useriøs kortreist kommentar, heller. Noe jeg trengte. Alt som omhandler anoreksi har holdt seg på et voksent nivå. Hvilket som er flott, og desto mer motiverende for meg i tiden fremover. Det gir en god grunn til å la bloggen leve videre. Jeg har brukt flere timer på å lese rørende historier og støttende ord. Aldri før har mailboksen vært så full, men dog så innholdsrik og fantastisk. Folk som tidligere bare har lest, har nå benyttet muligheten til å skrive til meg. Folk som tidligere skrev korte kommentarer, har skrevet brev lange som stiloppgaver. Det var overhodet ikke forventet, men absolutt veldig gledelig. Jeg får vanskeligheter med å bruke riktige og mange nok ord. Rett og slett målløs når folk tar seg bryet. Helt på ordentlig. Kanskje fordi det var på tide? Kanskje i frykt om bloggens framtid? Kanskje fordi man trenger noen å snakke med? Uansett grunn så er jeg hjertens takknemmelig. Det viser jo bare at kommentarer på bloggen har vært for upersonlig i mitt tilfelle. Kanskje ikke upersonlig med tanke på å gi tilbakemelding på innlegg ettersom det ofte er raske og snarleste ord. Jeg tenker heller upersonlig med tanke på bloggens funksjon. Den skal fungere som en terapi og være et sted der folk kan hente energi, støtte og veiledning. Veiledning mot det sunne liv for å si det enkelt.
Jeg var i ferd med å la ting gå litt vel innpå meg. Uten at det var sykdomsbegrunnet. Den siste tiden har nemlig bydd på utfordringer og tankekjør heftigere enn jeg er vant med. En kan være så sterk en vil, men det hjelper dårlig hvis en ikke får brukt styrken. Jeg kom til et sted der nok var nok. Jeg måtte innse realitet og forsto at jeg trengte en skikkelig pause. Samtidig som jeg måtte ha en bekreftelse på enkelte ting. Alt med bloggen måtte jeg se an. Jeg gir beskjed når jeg er mottakelig for kommentarer igjen. Det viser seg fort hvordan de utarter seg. Selv om jeg åpner for snarleste ord, håper jeg allikevel postboksen fylles med mailer jeg må anstrenge meg for å komme gjennom… Gjerne ris som ros. Jeg har mitt potensiale, men kan alltids bli bedre. Er nødvendigvis ikke slik at jeg ser det selv. Sånsett kan andres synspunkt og meninger hjelpe bra. Dog må jeg ha noen retningslinjer for hva jeg tar i mot. Alt av spørsmål vil gå via mail, og blir nødig godkjent i kommentarfeltet. Det gjør jeg ikke for å være vanskelig, men på grunn av et ryddig utseende. Og ikke minst for å unngå misforståelser. Av hensyn til meg og av hensyn til andre. Noen spørsmål og svar blir fort for personlige, triggende eller feil for noen som tilfeldigvis trykker seg inn utenfra. Jeg ser den!
