Etter jeg ble utskrevet, for snart 3 år siden, begynte jeg med en dum vane. En anoretisk vane om jeg må si det selv. Det var faktisk pappa som bemerket at jeg måtte unne meg noe annet enn vann som tørstedrikk. Som en del av det ”å bli glad i seg selv”, ville han jeg skulle tillate meg noe godt. Noe som smakte godt. Noe annet enn de faste næringsdrikkene fra post 3 og RASP. Noe som gjorde at jeg ikke svelget og holdt meg for nesa. Lenge hadde jeg hørt om anoretikere som nøt sine kalorifattige pepsimax-glass, og selv ville jeg gi det en sjanse. En godkjent utfylt tallbeskrivelse på etiketten gjorde det mulig. ”Hold deg unna, om du klarer”, fikk jeg høre fra en av jentene jeg tidligere var innlagt med. Hun snakket av erfaring om sin avhengighet som både overskred normalen, budsjettet og gleden. Nå slet hun med å trappe ned og frigjøre seg fra et forbruk på flere liter i uka. Jeg tok ikke hintet. Brusen ble kjøpt inn, tatt oppi glass og slukt ned. Fra den dag var jeg frelst. Den søtlige og kalde drikken var helt fantastisk. Hadde kosen funnet vei til min gane?

I begynnelsen gikk det noen glass daglig, men etterhvert lærte jeg å trappe ned til helgen. Omsider begynte jeg å savne min daglige sorte dose. Mitt ”sorte gull” som mange så pent kaller det. Soyamelk, te og iste kunne ikke helt måle seg med den smaken. Eller kanskje jeg ble lurt. Det var jo kullsyren som var med på å gjøre brusen så god. Farlig god. Blodprøvene viste store tegn til lavt saltnivå i kroppen. Pluss dehydrering. Jeg lå helt på grensa. I søking på internett og rådgivning fra helsepersonell ble jeg rådet til Farris. Dette fikk jeg nemlig istedenfor intravanøs etter min pilleoverdose for noen år tilbake. Farris, ja. Jeg kunne ikke holde ut smaken. Hverken med eller uten smakstilsetning. Jeg skyldte allikevel kroppen min å forsøke. Fylle på saltlagrene. På en fitnessblogg fant jeg løsningen. Farris brukt som vann til å blande ut saft. I utgangspunktet har jeg sjelden drukket saft. Kun når jeg har fått det servert borte eller til grøt, som regel. Det ble derfor noe nytt, det også. Jeg sto med store forhåpninger og rørte til glasset. Overrasket da jeg smakte. Både forfriskende og deilig, og absolutt noe jeg kunne leve med videre. Men som erstatning for pepsi max?

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Alle har sine meninger om søtstoffet aspartam, men jeg stiller meg uvitende der. Hvorvidt det er farlig vet jeg ikke. Hvorvidt det er kreftfremkallende vet jeg heller ikke. Ingen bevis er overbevisende nok foreløpig. Det jeg derimot vet er at jeg vil unngå syreskader for enhver pris, og har derfor vært relativt flink med pepsimengdene sånn egentlig. Jeg har som sagt holdt det til helgen. Riktig nok hver helg. Inkludert bursdager, kjøreturer og viktige dager. Det er mer eller mindre blitt en vane, og jeg kjenner ikke lenger på gleden. Det er en kortvarig ”der og da”- kos. Behovet har aldri eksistert, og det fikk jeg bekreftet denne helgen. Mamma kjøpte inn en light-brus som smakte helt grusomt, og dermed stod jeg over all brusdrikking. Det ble altså saft en lørdagskveld, men det var helt greit. Slik vil jeg gjerne fortsette… Jeg har derfor satt et bunnsolid løfte til meg selv; aldri mer kjøpt brus; hverken med eller uten sukker. Uavhengig om jeg har anoreksi eller ei. Jeg er alltid litt knallhard mot meg selv. Med hele bloggen som vitne har jeg tydelig lagt presset nå. Det høres sikkert drastisk ut, men det skal jeg defintivt klare. Jeg har riktig nok aldri vært noen stordrikker, men alt mer enn en dråpe er nok til at jeg velger å gjøre en endring. Avhengighet og tullete vaner må bort. Med tanke på helsen, også. Selv om jeg fremdeles bryter ned kroppen min, så vil jeg i det minste gjøre de små forandringer som kan bedre noe. Det blir en del av mestringen. Selv noe så bagatellmessig som brusdrikking kan vise viljestyrke. Å vise at jeg får gjennomslag for de målene jeg setter meg. ”Ikke drikk brus” er for meg nå det samme som ”ikke røyk”. Begge to er prinsippregede handlinger jeg fint kan klare meg uten!

I første omgang har jeg sluttet helt, og håper det holder. Skal holde, mener jeg. Hvordan er det mulig?, tenker nok mange. Jeg er som veldig mange andre. Det hender jo jeg får akutt lyst på brus eller synes det passer anledningen. Bursdager, kinoturer og vennekvelder har tidligere vært brukbare unnskyldninger. For ikke å snakke om en lang fagdag på skolen, eller en krevende dag på jobb. Ingen tvil om at jeg fort sliten og må få opp blodsukkeret i ny og ne. Nei til enkle løsninger heretter, altså. Det er selvsagt enklere hvis det ikke kjøres tilbud fra dagligvarebutikken. Det er selvsagt enklere hvis andre ikke frister meg. Det er selvsagt enklere hvis flaska ikke blir plassert i kjøleskapet, og i såfall at den forblir uåpnet. Vel. Det kan ikke jeg styre. Jeg kan ikke nekte andre for å mestre noe selv. Jeg må stå over fristelsen og være bestemt. Nekte meg selv rett og slett. Det er litt spennende. Jeg elsker å bevise at jeg får til det jeg vil. Med forbehold, selvsagt. Jeg er forberedt på alt. Skulle jeg feile, så feiler jeg. Det er ikke noe stort nederlag eller ”big deal”. Det er bare en del av det å være menneske. Alle kan gå på en glipp, og med tiden har jeg forstått at selv jeg kan gjøre det. Istedenfor å surmule eller deppe over hva jeg ikke greide, så er det bedre å fortsette på ny frisk!