Julaften ble en hyggelig, sosial og flott kveld. En av de bedre hittil vil jeg påstå. Vi kom inn døren til et vakkert julepyntet hjem. Tantes lidenskap for nisser gikk igjen i det meste av kriker og kroker. Med strømbrudd titt og ofte skapte stearinlys en intim og koselig atmosfære. Da klokken slo 17 hørte vi på sølvguttene, og like etter satt vi oss til bords. Jeg spiste min egentilberedte kalkun med grønnsakstilbehør fra bordet. Etter middagen uttrykte alle sin store tilfredshet, så noe dessert ble det neppe plass til. Istedenfor gikk vi rett over til gavene. Tross at vi var få personer, ble det en stor haug, og det tok sin tid. Overraskelser var det ingenting å si på dette året heller. Mamma ble helt satt ut da hun fikk koffertsett, mens pappa jublet høyt da Vervenfestivalbilletten og CD’en fra Ellie Guilding kom til syne. Innpakket i en pastaeske var det ikke lett å gjette hva som gjemte seg der. Selv har jeg blitt storsamler på Ramona hardangerbestikk; salatsett, ordinært sett, biffsett, iskremsett og kakesett. Jeg tror det var alt. I tillegg til min flotteste gåbil, en scrapbooklagebok, kopper, skåler, Bjørn Borg, Elkjøp-kortholder i skinn, kosmetikkartikler og penger. Mye fint og mye jeg kommer til å få bruk for. Gjennomtenkte gaver faller alltid bra i smak. Da vi var i mål med gavene var det tid for riskrem og kaker. Selv hadde jeg slått måltidene litt i ett med en kreativ kombinasjon av pepperkaker, brødskiver, proteinbar og mandariner. Opplegg skal følges og opplegg skal gjennomføres. Julen gir meg så mye håp og motivasjon. Det nytter. Rundt tolv kjørte vi hjemover i øsregnet/haglet. Trøtte og slitne begynte vi allikevel å utforske gavene, og Aleksander monterte bilen. Han var så tålmodig der han satt, og selvsagt måtte jeg vente for å se det ferdige resultatet og få mitt perfekte bilde. Bra overrasket over hvor fin den lille bilen egentlig var…

 

Jeg sovnet en gang mellom 2 og 3, men sov dessvere ikke lenger enn til 6. Jeg hadde smerter uten like, og kunne verken ligge rolig, vri eller vende på meg uten å kjenne ubehaget. Enda mindre morsomt var det å våkne opp med de samme smertene, bare mer intense. Det gjorde meg skikkelig deprimert. Jeg trodde i det sekund at hele julen var spolert. Rett etter gåtur ble det ikke tid for noen tradisjonell julefrokost. Istedenfor dro vi rett på legevakten. Prøver ble tatt og resepter ble levert. Denne gangen hadde forhåndsgooglingen min noe for seg, og stemte overrens med legens beskjed. Heldigvis skyldtes det ikke anoreksien denne gangen, og det er like greit. Den tar altfor stor plass fra før av. Når ting blir oppdaget såpass tidlig er det forsåvidt ikke noe kjempefarlig heller. Mer detaljert enn det vil jeg i grunn ikke si. Enkelte ting føles for personlig og privat til og deles, og det til tross for hvor åpen jeg egentlig er. Alle har vi vår fornuftige grense. Av og til må jeg også benytte meg av den. Pappa skal ha all mulig takk for at han stilte opp for jenta si. Jeg er virkelig heldig som har slike gode mennesker rundt meg. Så ja. Det har vært en hektisk dag med andre ord, men nå ser det ut til at ting roer seg. Jeg er på bedringens vei. Etter et besøk på apoteket og noen Antibiotika innabords føles både formen og humøret langt bedre. For sikkerhets skyld har jeg bedt pappa ta vare på pilleesken. Det er nok det tryggeste. Når noe fungerer litt vel bra er det fort gjort å bli avhengig og fristet. Dosering kan ikke en undervektig kropp tulle med. Det tåler den ikke. Dermed tør jeg ikke å påta meg en slik oppgave enda. Sist gikk det nemlig dårlig. Med litt seriøs oppfølging, kontroll og kjærlig omsorg skal nok ting gå greit for seg. Det skinner alltid et lys i andre enden. Heldigvis er ikke julen ødelagt, og jeg kan snart igjen se fram til julekos og familiehygge…