Jeg hatet K&H-faget da jeg var yngre, og gjorde hva som helst for å slippe unna de timene. Faktisk vil jeg gå så langt som å si at jeg gruet meg. Ikke bare litt, men skikkelig. Nesten så jeg ble svett og kvalm om hverandre. Hvordan skal jeg dumme meg ut nå? Det var tanken. Det eneste stedet jeg følte meg tilfreds var bak sløydbenken med spiker, hammer og et godt trestykke. Det ble som oftest i selskap av gutta i klassen. Mens jentene søy korssting snekret altså jeg. Guttejenta. Da jeg kom på ungdomsskolen ble det ikke mye prioriteringer på sløyd. Istedenfor måtte vi bruke unødvendig tid på tegning, maling, leirfigurer, strikking og teite jentete aktiviteter. Aktiviteteter som jeg definitivt hatet. Læreren min uttrykte stadig sin misnøye, og da jeg fikk servert ”du kan jo ikke tegne” forsto jeg fort at jeg aldri ville mestre slike oppgaver. Slik var altså realiteten. Jeg kunne streve og holde på i timesvis uten å få fram noe som kan anses som brukbart resultat. Det var nemlig ikke tiden det sto på, men ferdighetene og lysten. Ingenting jeg hadde i meg. Læreren visste jo det selvsagt, men hun skyldte på tiden. Jeg var for treg. Så treg at skolearbeidet måtte bli med hjem. Med en snill bror kunne jeg heldigvis overraske litt innimellom. Arkitekttegneren, syeren og kreativiteten steppet inn når jeg behøvde det. Og takk og pris for det, hvis ikke hadde nok både snitt, skolemotivasjon og selvtillitt vært ødelagt i lang tid…

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Kreativ har jeg derfor aldri vært. Den tankegangen ligger ikke for meg. Jeg vet hva jeg skal gjøre, men overhodet ikke hvordan jeg skal komme fram til et ok resultat. Sånnsett har kanskje sykdommen virket noe positivt inn. Den skapte evner i meg jeg ikke ante fantes. Plutselig lager jeg gourmetmiddager, flotte kaker og lekre retter. Ikke bare det. Tålmodighet ble et ganske nytt ord. Plutselig var den tilstede. På psykiatrisk kjedet jeg livet av meg. Jeg begynte å strikke, og mestret lapp for lapp. Mestringsfølelsen. Den er god, men også nødvendig. Så nødvendig at jeg har tatt den med meg videre. Det er en terapigreie det også. Sammen med min kreative venninne satt jeg plutselig med scrapbooking. 2-dagers juleverksted. Mange timer. Mye moro. Tilbake til barndommen og den gode tiden. Vi nøt julemusikk og laget julekort. Så flotte foreldrene mine antok jeg hadde vært på hobbybutikken. Ja, mestringsfølelsen er god. Det er fantastisk når man mestrer ting man overhodet ikke hadde trodd man ville få til. Før ville jeg gi opp, mens nå har jeg valgt å forsøke. Det er en stor forskjell, men også en stor framgang. Om det krever tålmodighet, så er den verdt det. Å vente på resultatet er en del av utviklingen. Utviklingen skjer kanskje langsomt, men den skjer og jo lenger jeg kommer med kortene mine, jo mer fornøyd blir jeg. Mange kort er produsert, og jeg er så stolt at de alle er lagt ut på både facebook og instagram. Det er vel ingen tvil lenger. Kanskje jeg kan hvis jeg virkelig vil?