Psykologer utenfra har aldri greid å hjelpe meg eller snakke meg til fornuft. ”Selvstendighet” og stahet har hele tiden ruintert livet mitt. På både godt og ondt. Med en anoreksidiagnose slengt i trynet, en sondeslange i nesa og en tvangsinnleggelse bestemt var mulighetene få. Jeg måtte bli min egen psykolog! Selvskading, dagbøker, hat og misnøye hjalp lite, og jeg måtte gå lenger inn i tenkeboksen. På skolen visste de ingenting. Familien utenfra visste ingenting. Jobben visste ingenting. Jeg hadde jo trukket meg ut av miljøet for lengst og blitt en totalt ugjenkjennelig person på kort tid. De fleste forsto vel lite av hvorfor eller hvordan jeg ble så merkelig. Hva tenkte de om meg egentlig? For å rette på inntrykket og for å bedre min psykiske hverdag tok jeg et valg. Jeg skulle skrive blogg. Informasjonsbehovet skulle dekkes. De negative tankene skulle ut og forhåpentligvis forsvinne. Om så bare for en liten stund. Slik skulle jeg hjelpe meg selv, men også være en pådriver til at andre kunne få innsikt i sykdommen. Jeg hadde som mål å formidle sannhet. Min grufulle sannhet. Da jeg åpnet bloggen føltes den som et tilfluktssted der jeg tømte hodet mitt for tanker. Det gjorde at jeg kunne dele hverdagen min og fortelle om hvordan jeg selv hadde blitt påvirket og ”vært offer” for sykdommen. Hvordan ting sakte men sikkert hadde gått fra ”å leve” til ”overlevelse”. Der jeg hadde opptrådt i regi av meg selv, og ikke ”som meg selv”. Ja. På bloggen var det ingen restriksjoner. Der fikk jeg lov til å være meg. Jeg fikk lov til å være åpen og ærlig. Mine innerste tanker kunne deles. Jeg kunne fortelle om den knallharde kampen jeg alene hadde gjennomgått uten at min nærmeste ante noenting. Ikke fordi de var uinteresserte, men fordi jeg ikke tillot dem det. På denne tiden gjennomgikk jeg en periode som kostet blod, svette og tårer bokstavelig talt. Ikke før jeg ble utskrevet kunne jeg smile igjen. Det gikk noen uker. Med alt jeg hadde opplevd følte jeg en enorm sorg og et stort sinne. Samtidig som jeg følte en lettelse over at det hele var over. Det trodde jeg i allefall. Å få tilbake hverdagen tok tid. Å komme tilbake i jobb tok tid. Å ta kontakt med venner tok tid. Å fullføre den obligatoriske kjøreopplæringen tok tid. Å begynne på tredje klasse tok tid. Ja, alt tok tid. Så nedtrykt og deprimert som jeg var hadde jeg aldri noensinne trodd at jeg kunne så mye som skimte hverdagen. Jeg hadde aldri trodd jeg ville le igjen, og jeg hadde aldri trodd jeg ville føle glede igjen. Men nå? Nå har jeg verdens fineste beetle cabriolet. Morskjærligheten er enormt stor. Jeg går jeg på skole og jobber. Karakterene er bedre enn noengang. Arbeidslysten er større enn noengang. Jeg har supre venner, og jeg får stadig nye. Jeg går turer når jeg har lyst, og ikke fordi anoreksien krever det. Men best av alt; jeg har det trygt og godt hjemme hos min fantastiske familie… Selv med sykdom og uforutsigbarhet nytter det. Det nytter å ha et liv. Jeg er ikke gal som sier det. Begrensninger og kjipe ting må ikke alltid dras fram. Jeg har valgt å se det positive, for det har jeg faktisk lov til. Jo mer jeg fokuserer der – jo lettere overvinner jeg anoreksien!
Veldig bra skrevet, du er kjempeflink som har klart å “ta tilbake” ditt eget liv og se på de positive tingene 🙂 Og du er kjempepen!
Synes det er godt gjort av deg å ha klart det så bra uten psykolog. Jeg har gått til 2 – 3 forskjellige psykologer og har fått nokså god hjelp fra dem. Nå er jeg på egne bein og er prøver å stole på meg selv. Har lært at behandlere kan gi råd og tips og bidra til forståelse, men til syvende og siste er det opp til meg å ta i bruk rådene og ta “riktige” valg. Jeg har også funnet ut hva som er viktigst i livet for meg; familie og venner i stedet for å være best på skolen og perfekt.
Jeg skriver også blogg. Først opprettet jeg bloggen fordi ei venninne av meg tipset meg om å blogge, men i ettertid ser jeg at jeg har skrevet mye om min anoreksi når jeg hadde det og deler ditt syn på hvorfor du blogger.
Nok en gang – har ikke ord for hvor godt du skriver og hvor imponert jeg blir av deg <3 Kjøpte ukebladet og synes det var en gripende artikkel, samtdig som den var preget av håp og glede.
Bra skrevet! Du er nydelig 🙂
Du er virkelig en inspirasjon! Viljestyrken din og pågangsmotet ditt er virkelig sterkt. Og jeg har troen på at du en dag kan få det forholdet til mat som en hver person burde ha. Erfaringene du har å sitte igjen med er gull verdt – selv om det har vært destruktivt, vondt og hardt da det sto på.
Om det ikke blir for personlig for deg å svare på, så lurte jeg på om du kunne “hjelpe” meg med noen svar? Jeg har prøvd å finne ut av ting selv, men det var aldri noen konkrete svar å finne.. og jeg er fullt klar over at behandling vil variere fra sted til sted, og ut ifra situasjonens grad, men jeg vil likevel regne med at alle plassene har noen retningslinjer de MÅ følge ut ifra norsk lov?
Vel here it goes: jeg har først nå (etter å ha sneket meg unna en utallig legebesøk underveis) fått advarselen om at legen absolutt vil legge meg inn. Om jeg ikke har fåttt komme inn på seksjon for spiseforstyrrelse til onsdag, så er spørsmålet om det blir frivillig eller tvang.. Og du som har en forhistorie med innleggelse og sondeernæring – hva skjer om du ikke vil spise den maten de vil du skal? Er de litt behjelpelige og klare til å møtes på midten? Og jeg leser at du må være der til du har nådd en normal vekt, men vil det si “normal” som i f eks 15 bmi? (Nei, selvfølgelig vet jeg at det ikke er normalt i det hele tatt, men terskelen de har før de kan trå til er jo relativt høy, og da blir dt litt merkelig at de ikke tvangsinnlegger deg ved 15 når du er på vei nedover, men likevel tvangsholder deg ved 15 når du allerede er på vei opp igjen – you see?) Eller er det når du faktisk når 18,5? Og er målet å få deg opp igjen raskest mulig? Tenker de på psyken i det hele tatt? Og får du permisjon noen timer i uken ol? Og tolerer de dårlige dager, eller bare gjør de den verre med enda mer mat?
Beklager for rotete spørsmål – og dårlig formulering, men jeg vet ikke hva jeg skal tenke.. Det er komplett umulig for meg å skulle ta til fornuft på 4 dager, bli bedre, unngå innleggelse og alt.. Og jeg tviler på at jeg kommer til så kjapt på seksjon. Jeg vil bare være mest mulig forberedt, og jeg vil kunne klare å holde meg sterk når jeg får dommen.. Spesielt når jeg vet at det er fare for at 18 års dagen (den ene tingen som har klart å holde meg litt oppe ) min vil bli på et sykehus. Men for all del, det er ikke synd i meg. Jeg har jo “valgt” det selv, samtidig som jeg ikke har det. Jeg kom meg inn i det, nå gjenstår det bare å komme seg ut av det – prøve å vri alt fokuset over på viljestyrke pg kontroll på mat – til viljestyrke om å bli frisk, og ta ta kontroll på livet igjen.
Oi, langt! Du gir uansett de beste svarene, og det er ekstra betryggende å vite at du har vært der (og er), og holder deg så sterk. Igjen; du er en inspirasjon! Ikke bare for meg eller andre i samme situasjon, men også for pårørende, og generelt de fleste. Du viser at det fremdeles er håp! <3
Amalie: Først; tusen takk for dine støttende ord og koselige tilbakemeldinger! Jeg liker egentlig ikke å svare langt på kommentarer og bruker helst mailen. Fint om du neste gang kan gjøre det ved spørsmål! Ettersom du har skrevet her så skal jeg allikevel gjøre et forsøk å gi deg de svarene du ønsker..
Når det kommer til behandling tar de alle under samme kam og sier ”mat er medisin”. Psykologi er veldig uvisst. Jeg fikk ingenting, kun en lege som fortalte meg konsekvenser og truet meg… Jeg savnet både gruppeterapi, psykologi og framtidsfokus. Vektkrav er ulikt fra sted til sted – men jeg vil tro 0,5-1 kg i uka er mest benyttet. Hva som er målvekten blir sett litt an på person. Noen vil si 18 er godt innenfor, mens andre vil kreve helt opp mot 20 og kanskje over det. På spis-enheten hadde de et krav på 21, mens på psykiatrisk forlangte de 16,5. Det har nok noe å gjøre med at jeg var såpass undervektig da jeg kom inn, og at de hadde begrenset tid å bruke på meg… Permisjon varierer. Jeg var veldig syk og dårlig, og fikk veldig få, gjerne timer på noen spesielle dager (bursdag, morsdag, farsdag, osv) (eks; 3 timer på 18 års dagen og 4 timer på julaften) mens da jeg kom på RASP ble det bedre og etter to uker begynte jeg å få hjempermisjoner i helger, også. (eks; hjemme noen dager i løpet av russetiden)
Om du ikke samarbeider tvangsinnlegger legen deg. Det er liksom ”ingen kjære mor” eller ”jeg fyller 18 snart”. Frivillig er helt klart å anbefale. Selv om du allikevel må følge opplegget, så føler du på en måte en større frihet og respekt. Det merket jeg da jeg var eneste på tvang med andre jenter som gikk under frivillig. Spiser du ikke det du får servert kan du bli tvangssondet. Det vil si at de ufrivillig plasserer sonden i nesa. For meg innebar det både holding og belter, så opplevelsen og minnene er ikke gode…
De tolererer at man har dårlige dager, for det er jo en selvfølge når man er på et sted man ikke vil. De straffer ikke med ekstra mat eller sonding på grunn av det. Med mindre det er planlagt økninger på kostliste, eller man unnasluntrer. Hver juicedråpe, brødsmule eller ostebit skal ned. På matfronten er det ingen mulighet for ”dealing”. Du får heller og mye gjerne mer for at de skal være hundre prosent sikre!
Jeg forstår godt at du både er redd og engstelig, og det er ingen enkel situasjon du er oppi. Når ting man ønsker stadig må vike blir det vondt, og det føles svært urettferdig. Du føler kanskje du har satt deg i denne situasjonen, men du skal også vite at ANOREKSI er en SYKDOM. Man velger ikke anoreksien – den velger deg!
Jeg håper nå du får ordentlig hjelp slik at du virkelig kan bli Amalie igjen. Det fortjener du så inderlig! <3 Håpet finnes, og jeg er så uendelig glad for at du omtaler meg som inspirasjon. Det tar jeg med meg i motivasjonen og viljen til å kjempe enda mer! 🙂