Jeg har alltid likt å skrive dagbok, og det er nok hovedsaken til at jeg valgte å opprette bloggen. Her har jeg funnet fram et dagbokinnlegg nøyaktig tre år tilbake i tid. Jeg ville publisere det da jeg mente det var riktig. Av fornuftige hensyn er noe tatt vekk. Rett og slett fordi detaljer og beskrivelser er så hjerteskjærende og grusomme. De tåler ikke dagens lys. Kanskje senere. Det er rart å lese hvor vondt jeg hadde det, og det virker nesten ugjennkjennelig for meg. Spesielt med tanke på alt jeg har opplevd etter denne datoen og hvor mye bedre jeg har det nå!

Horten, 18/10-2010:

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

”Jeg vil slette denne dagen! Jeg orker ikke dette mer.. Etter at jeg begynte med oppfølging har alt blitt så utrolig strengt. Jeg må spise brødskiver med ost, for å få det rette næringsinnholdet på dem. Ingen mager kalkunskinke på meg. Kun fordi jeg hverken liker eller takler smør. Mine kjære knekkebrød er dessuten bannlyst. Æsj. Måltidet er en daglig kamp jeg presser meg gjennom. Helt til jeg er på randen med å spy. Jeg kjenner det i halsen. Noen ganger hiver jeg maten vekk, også. I bakken eller i søpla. Rasende er jeg. Jeg blir så provosert. Maten provoserer meg. Mengden og utseendet skremmer livet av meg. Nå vet jeg virkelig ikke hva som skjer. Jeg har en fullstendig kontroll på alt jeg spiser. Hver bidige kalori er loggført. Det er slitsomt, men jeg må det. Kan ikke huske sist jeg spiste noe annet enn fiskekaker til middag. Dessuten vil jeg ha skole og jobben tilbake. De har jo ingen rett til å bare sykemelde meg, eller nekte meg turer, så i dag har jeg sneket meg ut igjen. Løpt alt jeg orket. Jeg tok vindusveien siden mamma var i dusjen! Jeg får kun lov til å bruke beina hvis jeg skal på uvesentlige møter. Stygge BUPA. Ikke en gang matbutikken er greit, så per dags dato så har jeg ikke en matvare jeg har lyst på her. Bare noe sukkerfritt syltetøy og litt kalkunskinke. Skal jeg maule det? Er forresten ikke så sikker på noe lenger. Jeg vurderer sterkt om jeg vil være hjemme. Aleksander har begynt å bli altfor pågående, og snart tror jeg både mamma og pappa vil ha meg vekk. Ut av livet deres. Selv vil jeg forsvinne mer enn noe annet. Jeg takler ikke smaken på mat, lukten av mat, følelsen av å ha den i munnen, følelsen av å ha den i magen, tanken på å gå opp i vekt eller det at jeg må være innesperret i mitt eget hjem. Ingen får komme her å fortelle meg hva jeg skal gjøre, hvem jeg er eller hvordan jeg skal bli. Jeg har et mål og det er at jeg må manne meg opp til teorien slik at jeg kan få lappen på bursdagen min. Hva som skjer etterpå er egentlig ikke så farlig. Jeg blåser i det. Jeg har mistet livsgnisten og generelt livet mitt. Jeg har ingenting. Alle er i mot meg. Alle hater meg, og hatet er størst fra undertegnede. Det går virkelig ikke ann å se for seg en hverdag på mer enn 400 kalorier. Det går ikke. Det går ikke, går ikke – går ikke. Jeg fyller som sagt 18 år. Den viktigste bursdagen min hittil. Vel. Den skulle vært det. Nå vet jeg strengt talt ikke lenger. Er ikke sikker på hvor mye kroppen min tåler nå, men jeg akter ikke å gjøre en eneste forskjell. Ikke en eneste en. Ting forblir slik jeg bestemmer så vil tiden vise om jeg er levende eller dø 20 desember 2010…”