Skoleflink har jeg alltid vært. Prioritert skolen har jeg alltid gjort. Både før jeg ble syk og etterpå. Ikke nødvendigvis på grunn av superkarakterer, men også fordi jeg har likt det. Jeg har trivdes i en skolehverdag og alt som har fulgt med den. Kun en gang har jeg skulket. Det var på barneskolen da vi skulle lage potet- og grønnsakssuppe i heimkunsskapen. Utover det har jeg fulgt dagene og møtt opp. Livredd for fravær. Livredd for å gå glipp av noe. Selv feber og kvalme har ikke vært unnskyldning god nok.
Å komme seg videre er helt essensielt for meg. Med eller uten sykdom. Det å se veien videre, og vite at den eksisterer gjør noe med motivasjonen. Da jeg var innlagt ble skolen satt på vent. Jeg startet såvidt et år i tredje klasse, men overlevde ikke mer enn to måneder før jeg ble permitert. En permisjon som i utgansgpunktet kun skulle være et avbrekk for at jeg ikke slet meg selv ut. Hvertfall hva jeg trodde. Legen hadde åpenbart andre planer, sammen med BUPA, og de var vel begge klare på at jeg ikke skulle tilbake i det hele tatt. For det året. De tidligere årene hadde friminuttene gått med til joggeturer og matpakka hadde fått sin selvskrevne plass i søppelbøtta på do. Anoreksien hadde hatt et solid tak på meg hele veien. Jeg lystret og gjorde som den sa. Derfor var bekymringsgraden stor. Fra alle sider. De visste på bakgrunn av fortiden hva jeg ville foreta meg om jeg fikk sjansen. Selv borte fra skolebenken og med full helsekontroll ble jeg til slutt innlagt, syk og døende. Det var ikke valgfritt. Inn på tvang med sonde. Der lå jeg. Lenge. Altfor lenge. Skolesavnet ble bare større og større. Jeg fikk gaver og kort fra klassen, og en sjelden gang besøk fra mine nærmeste venner. Det var sårt. Russetiden ble bare et innblikk. Et innblikk i en normal avslutning på videregående. Jeg hadde permisjoner og måtte ta det derfra. Lite visste jeg om når utskrivelsen ville komme, og derfor søkte jeg ikke skolegang det året. Jeg ventet. I slutten av Mai var jeg fri. En fri person med fri eksistens som kunne ta frie valg. Da var det for sent. Skolen hadde løpt fra meg. Et helt år gikk jeg hjemme, med litt jobb innimellom. Det gav mye plass til tanker. Tanker som aldri burde eksistert. Jeg følte meg konstant utmattet, sliten og elendig. Etter mange måneder var jeg så psykisk nede, men allikvel så høyt oppe. Positiviteten måtte seire, fordi jeg skulle søke. Fulle dager ville bli tøft, og det visste jeg. Derfor tok jeg tak i perfeksjonismen og bestemte meg for en løsning. Sammen med mamma, pappa og skolen kom vi fram til en bra mulighet. Jeg skulle gå tredje klasse over to år. Jeg begynte med 12 av de 30 uketimene, og hadde tre fag; rettslære, historie og religion. Disse fagene gikk best opp med timeplanen min, og gjorde at jeg fikk sammenhengende timer. Selv om jeg møtte opp hver dag var det kun snakk om to timer, og noen hele fagdager hver sjuende uke. Mandag var den eneste dagen til 15:30 på fire timer. For å fungere på skolen måtte jeg selvsagt spise. Jeg hadde med med matpakke de gangene det var fagdag, men ellers spiste jeg før skoletid og etter skolen var ferdig. Om jeg begynte tidligere enn 12:15 ventet jeg bare med frokosten til jeg kom hjem. Noe som var en smart løsning. Smart tenking måtte til. Jeg skulle jo klare dette. Det var avgjørende for alt annet. Jeg fikk innpass i klassen med en gang og skaffet meg venner. Selv om dette ikke var intensjonen, så gjorde det hverdagen så mye enklere. Fagene gikk også veldig bra da jeg fikk troverdige og flinke lærere. Jeg presterte særdeles godt og stod igjen med null fravær, to seksere og en femmer i standpunkt, samt seks i muntlig religion. Tross resultatene har jeg ikke følt på anoreksiens vrede. Uansett hvor sinnsykt det måtte høres ut. Det er klart sykdommen er der, men den har ikke gitt en negativ innvirkning slik den tidligere gjorde. Jeg har vært langt mer positiv, langt mer glad og mye mindre stresset. Den forskjellen merket jeg veldig tydelig. Både på kropp og sinn. Jeg har tatt ting som de kommer og ikke presset meg selv. Dermed har jeg også innsett at jeg er god nok bare jeg faktisk vil og gjør mitt beste. Jeg har dessuten akseptert at jeg ikke må være best. En slik aksept er mange tusen steg i riktig retning!
I år er det på igjen. Jeg skal gå ferdig tredje klasse, og til sommeren er jeg totalt ferdig. 100% i mål. Da er videregående fullført. Jeg gleder meg allerede til dagen jeg skal stå på podiet å motta vitnemålet. Jeg skal smile og være så stolt. Mamma og pappa skal være så stolte. Det er dette jeg har kjempet for å få til. Uansett. Nå er det først og fremst snakk om å komme i gang. Få tilbake litt rutiner og finne ut hvordan hverdagen blir seende ut. Først må jeg se timeplanen før jeg kan vite noe som helst. Jeg velger å ha en positiv innstiling, fordi jeg vet at dette vil gi meg noe tilbake. Det gleder denne frøkena så mye. Smil smil. Sekken er pakket og klar. PC’en er tømt over på den eksterne harddisken. Antrekket er valgt ut og funnet fram. Etter en lang sommer er jeg omsider klar. Oppladet og full av energi. Jeg skal ha 16 timer hver uke med norsk, økonomistyring og media. Gym er jeg fritatt fra på grunn av helsetilstanden min. Må si jeg har blandede følelser for morgendagen. Er spent på både klasse og faglærere, og generelt det meste egentlig.. Allikevel vet jeg at det vil gå veldig bra og at jeg er raskt inn i det, igjen!
wow utrolig bra skrevet innlegg, du har en riktig innstilling når det gjelder dette! 🙂
Stå på ! Og lykke til! 😉
Hei Madelen,
Jeg har lest endel på bloggen din da jeg har en datter med anoreksi som også forsøker å klare seg hjemme og gå litt på skole, VG1. Vi har imidlertid møtt litt problemer i forhold til kroppsøvingsfaget, datteren min har fortsatt et problematisk forhold til trening og det vil ikke fungere å ha gym på vanlig måte og antageligvis blir det vanskelig med tilpasset gym på skolen. hva har du gjort med dette faget? Får litt varierende beskjeder fra skolen.
En mamma: Hei! Først og fremst vil jeg si at det er flott du forsøker å finne løsninger på dette. At foreldrene står på er svært viktig!
Gym var en problematikk jeg tidlig måtte ta stilling til. Jeg fikk innvilget å ta det på kun teori da jeg skulle starte i tredje klasse (2010/11). Da jeg var på sykehuset var det overhodet ikke snakk om skole og jeg visste ikke hva som ventet meg da jeg kom tilbake. Overraskende nok var det satt inn et vedtak angående dette faget. Høsten 2012 kunne man ikke lenger ha teoridelen og få karakter basert på kun det. Noe praktisk måtte også til. For meg lot det ikke seg gjøre i det hele tatt. Den fysiske formen var for dårlig, og er for dårlig. Jeg pratet en del med rådgiver og studiekoordinator på skolen og foreslo å gå opp som privatist. Etter mange telefoner fram og tilbake fikk jeg svaret. Jeg kunne gå opp, men da måtte eksamen både bestå av praktiske og fysiske oppgaver. Det gikk heller ikke an, og dermed måtte jeg søke fritak til rektor. Jeg trengte en legeattest som sa at det var skadelig å ha kroppsøvning for meg, samt en uttalelse fra meg der jeg skrev generelt om sykdommen og hvorfor jeg behøvde fritak. Fritaket kom allerede kort tid etter (i våres), og dermed slapp jeg å bekymre meg mer. Det vil bli en F på vitnemålet mitt. Jeg synes det er synd da jeg alltid har ligget mellom 5 og 6, og aller helst ville hatt det. Så har jeg samtidig forstått at det ikke nytter å vente. Jeg må bare forstå at helsa kommer først!
Jeg vil tro dette også er mulig for din datter. Prat med skolen og finn fram til en løsning som kan fungere for alle. Om hun kan ha noe gym, så er det mulig å få til noe kombinert med for eksempel avtaler om å gå turer eller noe annet. Er ingenting mulig så bør hun ikke nøle om å søke fritak! Hun vil få det innvilget hvis helsetilstanden ødelegger…
Lykke til!
Hilsen Madelen 🙂
Lykke til med skole start! Du er en stor inspirasjon for mange med samme problemer! 🙂
Utrolig godt å lese at du har hatt så god støtte og hjelp fra skolen for å finne en løsning som passer for deg….likevel vondt å lese om en tredjeklasse som ikke ble helt som du hadde tenkt deg. Det viktigste er jo at du har tatt tilbake det som sykdommen tok i fra deg da! Du er en skikkelig tøffing og vi som er så unge har absolutt ikke dårlig tid med utdannelse 😉 Alt til sin tid, i riktig tempo og rekkefølge med bli frisk prosessen.
Ønsker deg masse lykke til med siste innspurt på videregående dette året! Det virker som du har god kontroll på balansen og jeg er sikker på at det kommer til å gå supert =D