Jeg og mamma startet dagen med en sykkeltur. Været var perfekt. Hverken varmt eller kaldt. Sol, men ikke stekende. Jeg var spent på hvordan formen lå an. Med tanke på noen late dager og med tanke på noen uker borte fra sykkelsetet. Etter noen minutter merket jeg fort at den var der. Dessuten var det tusen ganger bedre nå enn sist, fordi jeg har blitt mer vant til sykkelen. Den er jeg like superfornøyd med. Hjelmen sitter fremdeles på hodet. Lille trille skal ikke gå i knas. Jeg vil nødig utsette meg selv for noe, og jeg vil nødig at sykkelen skal skape mer problemer enn de som allerede er. Jeg har nok med anoreksien og dens fysiske utfordringer. Sykkelen skal kun være en glede. Ingen belastning. Hjembruk var mitt klare krav og det står jeg ved. Forfengelighet eksisterer ikke. Når jeg sykler så sykler jeg fordi jeg vil komme meg ut. Jeg koser meg og nyter opplevelsen. Da får jeg samtidig pause fra tankene og hverdagen. Fokuset ligger kun på veien der framme og dit jeg skal. Slike turer gir et godt avbrekk og en frihetsfølelse ut av en annen verden. Etter år med innesitting og begrensninger, så trenger jeg det. Det er viktig å bevare gladjenta. Ofte har jeg kjent på tankene om å gi opp. Jeg har kjent på tankene om at livet ikke er verdt noe, og jeg har kjent på tankene om at jeg ikke er verdifull nok til å leve det. Dypet finnes, men jeg forsøker å bevege meg så langt unna som mulig. Dermed er det viktig at jeg tenker trivsel og foretar meg det jeg liker. Da vil også hodet få den rette innstillingen!