Vi kom oss opp i tide og fikk stelt oss. Utsjekken var klokken ti. Ms. Olsen tok seg av det.  Noen egne bager og sekker ble klargjort. Så lenge jeg hadde treningstøy, undertøy, sko, toalettsaker og en pen kjole ville det bli nok for tjue timer. Minst mulig pikkpakk på ferja lønte seg. Vi hadde tross alt beregnet litt handling der. Bilen ble tidlig ferdigpakket og vi holdt skjemaet bra. Alt av matpakker og frokost hadde jeg gjort klart fra dagen før. Kun mine egne måltider måtte tilberedes. Det krevde sin planlegging. Jeg var nødt til å beregne fire matpakker til meg selv; frokost i bilen og resten på ferja. Jeg lærte noe av fjoråret da jeg hadde tatt med to matpakker for lite. Det nyttet virkelig ikke å satse på å finne noe der, for da ville jeg kun endt opp med litt frukt som både middag og kvelds. Det var faktisk vanskelig å få tak i det, også. Jeg måtte lete og lete. I timesvis vandret jeg nedover handlegata i full panikk. De andre var nok mer skrekkslagne enn meg da de visste at jenta med anoreksi måtte droppe halve dagsinntaket. Vi antok jo i det minste at vi kunne skaffe noen tørre brødvarer, men neida. Servitrisene og kelnerne gjorde seg vanskelige. Alt var påsmurt. Kun tilberedte måltider eller usunne varer fra taxfreen. Kunne ikke akkurat leve på skinkepålegg eller Lacerol heller. Vel. Det dilemmaet slapp jeg i år. Nå visste jeg at god backup lønte seg og matpakker var gull. Så utenom maten og at jeg frøs konstant (full aircondition – jeg antok det var sommervarmt) var kiel-ferja fjordårets suksess og perfekte avslutning. Det var derfor ville vi gå for samme utvei i år. Å kjøre alle de timene hele veien hjem fristet greit lite. Det til tross for hvor mye jeg egentlig elsker bilturer og bilkjøring. Et sted gikk det en grense. Bilen kunne fint byttes ut med båt for en behagelig overfart over sjøen. Og vips; tilbake til Norge. Jeg så fram til så mye med cruiset. Aller mest å svette på tredemølla for så å hoppe i boblebadet. På andre plass sto det mellom å gå i handlegata eller å utforske nattlivet med dans, musikk og god drikke. Tax-free handlingen ville bli en ren bonus. Det samme med opplevelsen av ferja.

 

 

Litt regn fungerte greit som reisevær. Veien fram mot ferja virket eviglang. Med tre timer på hodeputa var jeg stuptrøtt. Et eller annet hadde holdt meg våken. En blanding av kryssord og tankekjør. Det forstod jeg ville fungere dårlig, så pappa tok all kjøringen. Hadde dessuten kjørt akkurat samme strekningen i fjor. Bykjøring er greit nok, mens autobahn er en eneste stor konsentrasjon der man må være hundre prosent tilstede. Det krever litt når man har så dyrebar last med. En god avgjørelse å stå over. Jeg sov så å si hele veien uansett. Ikke frokost klarte jeg en gang. Mer fordi jeg følte meg uvel og bilsyk. Å vente til ferjeleiet var fornuftig. Hadde det ikke vært for de problemene som plutselig oppsto. Noen feil med bookingen kostet oss en time, og heldigvis hadde vi såpass med tid. Da vi omsider kjørte ombord var det kort tid til avgang. Det var utrolig deilig å se norske skilt og høre norske stemmer igjen. Da fristet plutselig ”hjem” litt ekstra. Men ikke før en avslappende tur var overstått. Aleksander sitt superkamera måtte med. Da blir det ikke lite bilder akkurat. Vi bar opp og satt rumpa godt ned på sengekanten. Etter vi var inlosjert i lugaren begynte vi å planlegge timene. Min frokost og deres lunsj ble spist før vi för bort til velvære- og treningsavdelingen. Hele familien sprek trente. Jeg holdt meg selv gående i litt over førti minutter mens jeg tittet på TV. Ble lenger enn antatt da jeg begynte å følge med på en komiserie som jeg måtte se ferdig. En fin avledning mens jeg kjente svetten rant. Det var greit varmt, men også veldig deilig. Å bevege kroppen slik var langt bedre enn byturtrim og strandvandring. Stive og støle muskler er ikke noe særlig. Spesielt ikke for en som knekker så lett som meg. En tøyerunde og et besøk i massasjestolen knakk opp litt ekstra. Vondt der og da, men behagelig etterpå. Da jeg hoppet i boblebadet kjente jeg den mykgjørende effekten som kroppen så sårt hadde savnet. Jeg kunne sittet der i dagesvis om det hadde vært mulig. Det var bare helt vannvittig deilig. Etterhvert måtte jeg jo opp. De andre satt lenger enn meg. Jeg skulle tross alt rekke en lunsj. Sliten og trøtt gikk jeg mot garderoben. Planen var dusj, men jeg endte i badstua. Helt alene nøt jeg havutsikten. Vel. Ikke helt. Jeg la meg ned på håndklet og sovnet. En time senere våknet jeg av en naken tysk dame som kom inn. Merkelig at jeg sovner i en badstu, men overhodet ikke på en strand. Snakk om å være trøtt. Da jeg reiste meg gikk stjernene rundt i hodet. Inn i dusjen med iskaldt vann ble redningen. Plutselig kviknet jeg veldig til. Etter en stellerunde med klær, sminke, hårføner og rettetang var jeg klar. På vei bort kjøpte jeg en Cola Zero. Mitt første møte med stive norske priser. 20kr puttet på og ut kom en ussel liten boks. Iskald, i det minste. Noe måtte jeg ha ved siden av rundstykkene. Kort tid etterpå kom resten av folket og vi vandret ned i handlegata der vi brukte noen kroner. Alle fant seg litt tøy, og jeg fikk en nydelig bluse fra Moods av mamma og pappa. Snakk om å føle seg verdsatt. Det betyr alltid så mye mer å få noe enn å kjøpe noe selv. Jeg kunne ikke hatt snillere foreldre.Tax Freen ble neste stopp, men vi handlet ikke overdådig ettersom vi hadde ordnet det meste i Tyskland. Vi skulle bare skyndte oss med det mest nødvendige. Pappas mage kom fort på banen. Han var den som hadde spist tidligst av oss alle. Et besøk på italiensk restaurant ble derfor prioritert. Jeg ville være med. Det er så hyggelig når vi alle sitter sammen. Selv om jeg har med egen mat. Så lenge jeg får spise salaten min er det null problemer og begrensninger på den fronten. Nordmenn er litt mer medgjørlige på sånne ting. Det merket vi fort med ferien. Etter restaurant var vi gode og mette. Å besøke nattklubben gjensto. Penkjole og høye heler ble tatt på og en photoshoot i trappa måtte selvsagt til. Jeg frøys noe sinnsykt, men det hjalp med en cardigan over. Kjolen var nemmelig i silkestoff og strømpebuksa i nylon. Med noen drinker koste vi oss fram til stengetid. Planen var å legge seg, men det gikk ikke. Denne jenta behøvde tid til å spise kveldsmat og tid til å fordøye den. Naturlig nok gjorde det at hele familien ble sittende oppe. Aleksander var den eneste som sovnet momentant. For meg fristet søvn mest, men så visste jeg jo hvor viktig maten var. Jeg ville ikke skuffe. Hverken dem eller meg selv. Med maten fortært klatret jeg opp i senga med klærne på. Aldri livet om jeg orket å ta dem av. Jeg kjente grøssingen innvendig.. Enda jeg hadde pakket meg godt inn.

 

 

Ferjeturen var kjempefin, og mye bedre enn den i fjor. Jeg hadde kledd meg bedre. Jeg hadde planlagt maten bedre. Jeg hadde pakket riktig. Jeg visste hva timene skulle brukes på, og jeg visste hvordan jeg skulle rekke det. Dessuten var det ikke så innmarri mange mennesker, og det betød null kø og null knuffing.