Etter en sommerlig lunsj tok jeg bena fatt og ruslet meg en tur. Jeg trengte å utnytte det fine været. Dette er faktisk min første alenetur siden Januar. Det skyldes på ingen måte sykdommen eller at jeg må ha tilsyn til enhver tid. Her kunne man se en fornuft oppi det hele. Jeg, Madelén, har nektet meg selv. Etter en rekke fysiske plager som følge av brukket arm og forstrukket rygg så jeg meg nødt til å trappe ned på aktivitetsnivået. Jeg turte rett og slett ikke. Noe hypokondertendenser kom plutselig fram i meg, og ettersom jeg er et vanedyr har jeg holdt det gående slik flere måneder etterpå. Å bryte slike mønster, enda det er til fordel for anoreksien, er alltid vanskelig. Jeg sliter med å hoppe fra noe til noe annet. Jeg sliter med endringer. Det ligger en angst og masse redsel bakom. Hva venter meg? Jeg vet at jeg tenker for mye på negative konsekvenser. Det var derfor gledelig å komme seg ut helt på egen hånd. Jeg ble verken svett eller sliten, og jeg vet hvorfor. Jeg gikk i et langt roligere tempo enn hva jeg pleier. Selvsagt brukte jeg mer tid, og dermed ble turen kortere – uten at det gjorde noe. For første gang på flere år satt ikke Tom på skulderen min. Jeg ble ikke kommandert til å øke tempoet eller gå altfor langt. Ingen tvangshandling med andre ord. Fokuset kunne istedenfor være å nyte det deilige været, omgivelsene og kjenne hvor behagelig det var å bevege kroppen. Jeg vet ikke om det var mestring, men det føltes slik…
Lykke til i kampen mot anoreksien og flott at du står frem med denne sykdommen:)
Det var kjempebra at du kunne nyte turen din! Stå på videre 🙂
Åh, det så deilig ut 🙂 Lykketil videre!
<3
Det så godt ut!
Så flott å høre! I det siste har du skrevet mye om å normalisere hverdagen best mulig, men kanskje du kunne skrevet litt om hvordan det går på matfronten, siden utskrivelsen?
Klem til deg 🙂
Anna: Hei! Jeg skriver av prinsipp ikke om mat og vekt, da jeg vet det er mange lesere som også sliter. Jeg vil nødig komme med en oppskrift ettersom det er veldig individuelt hva som fungerer for hver enkelt! Hva jeg spiser, kan være for lite for en, eller for mye for en annen. Jeg spiser variert og følger faste måltider. Utover det kommer jeg nok ikke til å oppgi så mye rundt det….
Så godt å høre! Det jeg mente var bare om du fortsatt sliter med mat/mattyper, ikke mengde osv. 🙂
Anna: Åja, sånn ja. Det er alltid en utfordring å spise. Jeg utelukker fremdeles det samme og spiser ganske likt, som vil si sunt og fettfattig. Måltidene og matvarene er mer vanelagt og dermed klarer jeg å følge de faste tidene og få i meg det jeg skal! Jeg tenker ikke så mye over hva jeg spiser og hva ting inneholder. Jeg teller heller ikke kalorier, men jeg bruker enda kjøkkenvekt. Det er en trygghet for meg, både for å sikre at jeg ikke tar mer enn jeg pleier, men også for å sikre at jeg ikke tar mindre enn jeg pleier. Jeg forsøkte meg uten, men det resulterte bare i at jeg med vilje lot noe ligge igjen, og heller havnet langt bak med matinntaket. Tankene etter måltidet er ikke tilstede såfremt jeg kjører sikkert og trygt. Hvis jeg utfordrer meg selv, som jeg gjør i ny og ne, opplever jeg fort ubehaget både med det fysiske og det psykiske.
Jeg spiser frokost, lunsj og kvelds alene eller med familien. Når vi har middag spiser vi ofte felles, men jeg har egen mat i 90% av tilfellene…
Så ja; jeg har kommet lenger, men jeg sliter enda, og er forberedt på at det vil fortsette en god stund….