Les med respekt! Dette innlegget er basert på egne negative erfaringer, og er etterspurt fra dere lesere. Engstelse og nysgjerrighet går igjen hos de aller fleste som sender meg mail. Jeg forventer ikke at alle vil forstå, men vet allikevel at mange vil kjenne seg igjen…

* Jeg var altfor sta til å velge frivillig innleggelse, og kjørte meg helt ned til bunn. Legen fryktet for livet mitt og ikke hadde noe valg. Det stod mellom liv og død. 29 November 2010 (som 17-åring) ble jeg tvangsinnlagt ved Tønsberg psykiatriske voksenavdeling, post 3 – senere overført til regional avdeling ved Ullevål, også kalt RASP. Her var jeg fram til 29 Mai 2011. Totalt 6 måneder på tvang, uten frihet og utenfor meg selv. Savnet absolutt å bli sett på som et individ og et menneske med verdi. Ikke bare den syke anoretikeren som måtte tvangsfores for å overleve. Kom det noe bra ut av det hele? Vel… Resultatet; aldri tilbake dit igjen!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Hvordan er prosedyren med å være tvangsinnlagt?

Så fort man blir tvangsinnlagt (§§3.2 og 3.3) med spiseforstyrrelser er planen å få vedkommende opp i vekt (forsvarlig BMI – at kroppen ikke tar skade av undervekten – varierer fra person til person), enten det er på sykehus eller institusjon. Behov og ønsker blir lagt til side. Det er ikke snakk om å ha det bra eller å bli frisk. Det er snakk om å følge og oppfylle behandlingsstedets krav som de er pålagt fra statens side. Uansett hvor man er i landet følges oppskriften ”mat er medisin”, som vil si ;”stapp i deg det du liker uavhengig om du liker det”. Er det for vanskelig finnes sondeforing eller næringsdrikker. Sterke og muskuløse sykepleiere lar deg ikke slippe unna. Man har null valg. Overdødige kalorimengder og lite aktivitet er alfa og omega. Noen ganger innebærer det at man blir sengeliggende (rullestol til toalett) og må ha fastvakt. Situasjonen sees an. Hvor stor fare er det for pasienten? Vil pasienten kvitte seg med noe? Trenger pasienten tilsyn for å unngå dette? Ytterst sjelden vet en innlagt anoretiker sitt eget beste…

Å legge på seg krever uendelig mye, da kroppen først og fremst prioriterer sine indre organer. Den samler dessuten på veldig mye vann, så det er fort gjort å bli lurt av ødemer og gravidemage. Det kan sikkert greit mange skrive under på. Den somatiske legebiten med blodprøver og undersøkelser er obligatorisk og gjør at man til enhver tid skal ”være og føle seg trygg”. Veiing foregår 1-2 ganger i uka, ut fra pasientens behov. Det er gjerne satt vektkrav i forhold til det inntaket man har. Noe som gjør at vekta ikke skal fly i taket på unormalt kort tid. Dette med hensyn til at man skal venne seg til de kroppslige forandringene, men også for å unngå reernæringssyndrom. Sistnevnte er man ekstra utsatt for ettersom kroppen har vært på sultemodus så lenge og plutselig skal få i seg en del væske, salter og næring veldig raskt. Noe som fort kan overgå magesekkens volum og gi en slags sjokkreaksjon på kroppen. Dessuten er det dødelig. Dermed kan man ikke pøse på med kalorier. Det er avgjørende at man tar inntaket gradvis, og da er det naturlig at det vil ta tid med en slik innleggelse.

Så hva gjør man? Ventetiden går i hovedsak til venting på måltidene, for så å bli fortest mulig ferdig med dem. Når man ikke har mulighet til å komme seg utenfor må man sitte inne. Da kan det være kjekt med kryssord, sudoku og ukeblader, men bør være forberedt på at det er kjedelig i lengden. Det er greit å variere. Å lære seg strikking eller hekling kan virke avslappende og deilig. Det er ikke alltid internett frister like mye når man hele tiden blir påminnet hva vennene oppdaterer på facebook. Ei heller å snakke i telefon eller få besøk når man lengter så mye hjem. Man blir fort ensom og deprimert når man kun skal gnistirre på det samme interiøret, lukte den samme lukta og se de samme pleierne dag inn og dag ut. Det finnes antidepressive medisiner som skal lette på den tilværelsen, men det kan også hende man kan få et psykologitilbud på stedet. Ellers må man nesten bare gjøre det beste ut av situasjonen, og holde ut. Ingen har svar på hvor lang tid det tar og hvor lenge oppholdet vil vare. Med kontrollkommisjon kommer man sjelden noen vei. Tålmodighet er en prøvelse, men vel så viktig… Det går ikke an å sette forventninger når alt er så uforutsigbart. Motivasjonen for å følge opplegget vil nok dessverre for de fleste være å komme seg ut og bli utskrevet enn det å komme tilbake til et ordentlig liv. Den prosessen starter ikke før man har friheten og kan jobbe mot sykdommen på egen hånd…