2011 har innebært både vonde og tøffe måneder for meg, men også gode og flotte måneder tilbrunget med familie og venner. Jeg har lært å sette mer pris på ting, og det har kommet godt med på veien. Samtidig som jeg har forstått at det er lov å si nei, sånn av og til.

 

 

Januar: Jeg husker svært lite. Jeg levde tvangsinnlagt på et sykehus. Spiste en kostliste større enn pappa sitt dagsinntak. Hadde kontinuerlig pleier hengende på meg. Ikke do eller dusj alene. Jeg lærte å strikke for å ha tid til noe annet. Sonde ble brukt som straff for hver bidige brødsmule, rosin eller juicedråpe. Ikke erstatning – men hele dagen. Permisjon pappas bursdag 14 januar – første overnatting. Det gikk bra, men var vanskelig med maten…. Ble ikke noe ostekake eller taco, akkurat.

Februar: Fikk motta besøk av venner og annen familie, og det var veldig hjelpende! Ting gikk sakte fremover, trodde vi. Matinntaket økte hele veien med ekstra ernæringsdrikker. Angst og redsel ble større og større inni meg. Svær som en flodhest. Tanker om de verste ting i verden. Så negative at det gjorde ordentlig vondt. Jeg fikk prøve en hel dag på dagsenheten til SPIS, men trivdes ikke. Rømte fra sykehuset noen få timer, og pappa ble redningen for å få meg tilbake. Permisjon fikk jeg morsdagen.

 

Mars: Alt gikk i grus for meg. Jeg klorte stadig på meg selv. Selvmordsforsøket utløste sterke følelser, og jeg taklet ikke å leve i det hele tatt. Ting var et kaos i hodet mitt. Tønsberg gav meg opp, og RASP måtte fremskyndes. Der alle håpet ting ville bli bedre for meg, men så lenge tvangen var der, var også anoreksien sterkere enn jeg kunne klare. Permisjon 5 mars – broren min sin bursdag. Vi hadde det fint, men jeg levde mye isolert.

 

April: En måned med mye ensomhet, lengsel og hat. I slutten av April ble endelig tvangen opphevet, noe som skulle virke inn positivt. De første dagene var ok, men etterhvert kom det samme strenge mønster og regime tilbake, og jeg falt bakover. Igjen. Permisjon noen få dager i forbindelse med påsken. Vi prøvde å ha det hyggelig, men det var vanskelig når jeg visste at tvangen hang over meg.

 

Mai: Det ble ikke bedre. Pleiere, psykiatere, leger og folk i behandlingsopplegget forstod lite av hva som skjedde. ”Du er for syk!” var det de sa, samtidig som de innrømmet at de ikke hadde mulighet til å hjelpe meg. Jeg ble mer eller mindre gitt opp, og ble kun holdt der for sikkerhets skyld. Behandlingen hadde ikke gitt et eneste framskritt, tvert i mot til det verre. Jeg fikk tenkeuke, som jeg benyttet i forbindelse med russetiden. Savnet etter livet ble enormt. 17-mai ble kun en permisjonsdag. Jeg hadde gode dager sammen med vennene mine. Jeg elsket å være russ med kullet mitt, og jeg ønsket av hele mitt hjerte at jeg var frisk og hjemme. En av de siste dagene i måneden ble det nok. Jeg måtte hjem, så jeg tok valget og skrev meg ut. Der og da var jeg bestemt på at det var det rette valget å ta, enda de fleste mente jeg kom til å dumme meg ut.

 

Juni: Jeg var deltaker i quiz-show på tv2. Mamma og pappa hadde bryllupsdag, og vi hadde bakt kake. Måltider og mat var litt kaos, turbulent og vanskelig. Familien var litt sånn ”på utstiling” føltes det som. Ingen viste hva man kunne si, gjøre eller mene. Ikke følte jeg meg hjemme heller. Det matmessige kom mer og mer på plass, og jeg utarbeidet en plan med pappa, som jeg økte litt og litt. Måltidene var på plass etter den 2 uka. Vi spiste sammen hele tiden, og mamma/pappa kom hjem fra jobb de dagene jeg hadde formiddagen alene. Vi planla hver minste ting. Gåturer hadde jeg med mamma. Fastlege hver 2 uke. Ting stabiliserte seg. Pappa og jeg startet med samtaler. Oppussing ble også satt i gang igjen, og familien fant igjen felles hobbyer.

 

 

Juli: Vi hadde stadig turer til stranda der vi spiste lunsj. Det ble noen dager med ordentlig sommervarme, der jeg kunne benytte litt lettere klær. Noe som var en skikkelig utfordring, men som jeg allikevel taklet vel så bra. Mamma hadde bursdag, men vi hadde bare bestemor og bestefar på en snarvisitt. Publikum ”Allsang på Grensen”. Det ble også en måned der jeg fikk brukt penger på meg selv og garderoben min. Jeg jobbet mye med den delen der jeg skal bli glad i meg selv. Jeg begynte med gåturer på egen hånd. Bestefar feiret 85 år på forskudd.

 

August: Vi reiste på 10-dagers sommerferie. Ferien var nøye planlagt, og alt var klart for en trygg og god avreise nedover til det sydlige Danmark. Frokost, lunsj og kveldsmat var veldig greit, da vi stortsett lagde matpakker hele gjengen. I tillegg til at jeg hadde tatt med forsyninger av havregryn, 4-korn og babygrøt. Pluss at jeg hadde kjøpt opp godt med rundstykker på svenskegrensa. Det var kun middagene som var litt utfordrende. Det vanskeligste var en middag på kinarestaurant der jeg bestilte en forrett. En stor forrett. Jeg taklet ikke å se kyllingspydene som det rant olje av, og samvittigheten skøyt rygg inni meg. Allikevel så spiste jeg det, fordi jeg visste hvor mye denne ferien måtte ”gå i orden”, og dermed fikk jeg den ned etter mye tårer og vonde ord tvers over bordet. Det ble tre hjemmelagde middager de dagene vi rakk det. Hvis ikke hadde jeg ofte med min egne tunfisk- eller kalkunsalat. Det fungerte greit det. Vi hadde også et rituale på en is hver dag, og jeg fant fort min favorittsaftis. Ellers ble det en opplevelsesrik måned med mye godt humør og glede. Det var i grunn lite tid til sykdom, og jeg kjente virkelig på det at jeg levde og hadde det riktig så bra! Vi spilte spill og hadde quizer. Jeg brukte bikini og trivdes med det. Etter vi kom fra ferie var det tilbake til hverdagen. Den ble ikke noe problematisk.

 

 

 

September: Et av de store målene på planen var landskampen mellom Norge og Island, så da ble det Ullevål stadion på alle mann. Måltider og mat ble medbrakt, og ting gikk fint for seg. Jeg begynte å bli mer selvstendig, og øvde på å spise måltider alene. Mamma var jo i 100% arbeid, så jeg var totalt nødt. Det ble fort en vane, og jeg klarte å ta til meg det jeg skulle. Selv å variere gikk bra. Jeg følte ikke for å lure unna, fordi jeg kjente jeg var kommet på et stadie der det var viktig for meg å holde meg til den trygge hjemmeatmosfæren. Jeg var i tillegg nødt til å begynne i jobb igjen, ettersom sykepengene løp ut etter et år. Jeg følte meg vel ikke ordentlig klar, så jeg hoppet litt ut i det, men kom fram til at 3 timer hver lørdag var fint overkommelig. De første lørdagene var veldig uvant, og jeg følte meg veldig utenfor. Det gikk seg fort til, og jeg fikk det innpasset med kollegaene mine, som jeg alltid har hatt. Samtidig som jeg ble en bedre selger når jeg begynte å komme inn i produktene. Den erkjennelsen og følelsen var det godt å få tilbake!

 

Oktober: Jeg begynte på psykologisamtaler på SPIS-enheten i tønsberg. Jeg følte ikke noe særlig fremgang til å begynne med, men det rettet seg fort, da tillitten kom mer og mer på plass. Jeg møtte på noen venner, og det sosiale var mye bedre. Månedens store høydepunkt var astronomiforedraget med Knut Jørgen Røed Ødegaard.

November: Jeg beordret Aleksander til å bli med mamma til Nord-Norge. Han var meget sliten og trengte en liten ferie for å samle litt krefter. Jeg ble hjemme med pappa litt over 1 uke. Vi hadde fine dager. Jeg spiste alle måltider alene og økte litt på jobbingen slik at jeg kunne få gjøre noe annet enn å sture hjemme hele dagen. Dette ble også måneden der jeg skulle på mitt aller første julebord, og det med elkjøp. Hadde aldri dratt hvis det ikke var julebuffet. Så ble det vors i forkant før middagen. Jeg turte å smake på nye typer av fisk, samt fenalår og eggerøre pluss litt grovt brød til. Kvelden ble avsluttet på et utested i byen. Pappa plukket meg opp. Dagen etter var det farsdag. Jeg bakte gulrotbrød og brownies med bringebærfromasje. Gulrotbrødet spiste vi felles, mens pappa spiste av kaka. Noen fortjente tittelen ”masterchef” den dagen…

 

Desember: Jeg tok en pause fra psykologien på sykehuset, og jobbet litt på egen hånd. Det ble totalt 68 timer på elkjøp. Det gav mer energi enn det gjorde meg sliten. Jeg fikk førsteside pluss to sider midt inni Tønsbergs Blad til snakk om sykdommen. Bursdagen var vellykket, og julaften var vellykket. Anoreksien ble ufordret i det små, og jeg lærte meg å smake på nye ting; deriblant lutefisk, som forresten er kjempegodt. Samt at jeg spiste hjemmelagde usunne pepperkaker. Var mye i juleselskap og møtte folk. Aleksander ble den broren jeg hadde savnet hele året, og viste virkelig forståelse for både meg og sykdommen.

 

* Fra 4 april har vi vært på samlinger med flerfamilien i RASP sine lokaler på Ullevål. Vi har satt opp mål og vi har planlagt forskjellige ting. Familien har fått støtte og hjelp, og familien har blitt mye mer sammensveiset. Det har vært godt å komme til et sted der ”alle forstår”. Mor til mor. Far til far. Søsken til søsken, og oss ungdommene i mellom. For selv om vi er på vidt forskjellige stadier, så er vi også svært like. Noe som har gjort det enklere å utrykke seg, positivt som negativt. Det har også vært viktig med det sosiale for vår familie.

 

Nå smeller det med fyrverkeri utenfor her, så jeg skal snart få på meg finstasen.

 

 

Godt nytt år til dere alle! Vi skrives på nyåret 🙂