Ferdig på RASP. Jeg er sjeleglad for at jeg er utskrevet. Riktig nok skjedde det Fredag 28 Mai, men jeg har hemmeligholdt det ganske lenge. Av hensyn og forventningspress. Ingen anbefalning fra noen sin side, men fremdeles det mest riktige. Jeg kom ingen vei. Behandlere innså at det ikke var noe mer hjelp å gi meg, så da sitter jeg her – hjemme. Jeg skal ta mine selvstendige valg og avgjørelser med god hjelp og støtte fra familien. Det er på tide å fungere hjemme. Høst 2010 er fortid. Jeg er der jeg vil være. Hjemme i de trygge, gode og vante omgivelsene jeg sårt har savnet. Det er tøft, men jeg skal klare det. Jeg har lagt opp til et stort forventningspress til meg selv, men også i forhold til at andre har forventninger til meg. Jeg skal ikke skuffe. Dessuten jobber jeg best under press! Det er spennende. Jeg har en blandet følelse, men samtidig vet jeg at dette er den riktige beslutningen. Jeg gjør mine dagligdagse ting igjen, og det er herlig. Masse byturer, strandturer og besøk. Bare tanken på all denne friheten gjør så jeg får lyst til å stappe inn en ostekake – ehmm? Nei. Men; altså. Jeg er veldig fornøyd. Jeg er stolt av meg selv for at jeg har kommet så langt! Psykisk er jeg mye friskere, gladere og lettere til sinns. Jeg kan takke verdens beste psykolog; pappa! I går spiste jeg middag med fløte oppi, og det går bra med meg!
Stå på, dette klarer du!
Lykke til 🙂
Så godt å høre, nå ble jeg glad 🙂 Har fulgt bloggen din en stund og synes det som står her er veldig gripende. Så fint å høre at det går framover, lykke til videre søta<3
Stå på, syntes du er kjempe flink !! 😀
fin blogg 🙂
Stå på! Dette klarer du!har troen på deg!
Så fint! Stå på!! 🙂
Ønsker deg all lykke til! Bruk de du har rundt deg når ting måtte bli vanskelig! 🙂 Nydelig er du!! 🙂
Gratulerer, så morro. tøff du er=)
Godt å høre:) Stå på videre!
Utrolig tøft gjort av deg å skrive om dette i en blogg! Synes du høres sterk og tøff ut, som har gjennomgått det du har, og kommet ut av det med hodet hevet. Veien er nok fremdeles lang, men det høres ut som du er bestemt på å klare dette. Flotte jenta =)
Så flott Madelén! Livet er der ute og venter på deg. Ta ett skritt av gangen, i DITT tempo, ikke sykdomens tempo eller under press av andre. Husk ” Vær ikke beskymret om det går sakte fremover, vær bare beskymret om det står på stedet hvil”
Ønsker deg masse lykke til. Dette greier du! Ta med deg alt du har lært på Rasp og ellers andre gode/dårlige erfaringer og finn din egen vei.
Tvi, tvi! Klem
Oj, huffda! Bra du har en blogg om det her, så du får ut alle tanker! Liker navnet ditt veeeldig godt:D
Så flott! 🙂 lykke til!
sv: Tusen takk for det, men husk at jeg velger veldig bevisst hva jeg skriver om -jeg forsøker ha et fokus på tingene som får meg framover og som motiverer meg til å kjempe videre. Jeg har fortsatt en lang vei å gå. Er jo ikke innlagt på psykiatrisk fortsatt fordi jeg syns det er så morsomt å stå i dokø med sytten andre, hehe. Det jeg mener å si, er at alle kan komme langt, og alle kan føle seg bedre, “bare” vi fokuserer på de rette trappetrinnene, altså de som får oss opp, og ikke ned. Hele trappa er der, men det er lett å snuble om man ikke ser den veien man skal gå (derav all tryningen min, jeg har det inne i teorien, skorter litt på praksisen). Så tusen tusen takk for gode ord, men husk; jeg er ikke så himla dyktig, og langt fra noe overmenneske, jeg er bare litt selektiv;) God sommerklem <3
kjempefine bilder 🙂
Så koselig! Jeg syns det er utrolig bra at ting blir bedre for deg nå. Selv om man liksom bare leser en blogg er det jo følelser i det… Det er jo ditt liv. Jeg får tårer i øynene og frysninger nedover ryggen når jeg leser innleggene dine. Utrolig rørende!