Av alle dødelige sykdommer føler jeg det egentlig litt befriende å vite at det er anoreksi som feiler meg. Selv om dette også er en meget farlig sykdom, så går det ann å leve med den, men man kan også gå helt til topps for å bli 100% frisk. Det er en mulighet! Ingenting er uhelbredelig. Man merker fysisk og psykisk hvordan kroppen har det hele veien. Sånnsett kan man skaffe seg en god innsikt for hvordan man vil fortsette kampen videre. Enten man må ha hjelp og støtte på veien, eller klarer seg på egen hånd. Det er ingen skam å innrømme for seg selv; ”jeg er syk”. Mennesker blir syke, og det er naturlig. Man ikke ta på seg skylden for egen sykdom. Da vil man til slutt pådra seg enda fler sykesymptomer – og det er ikke noe greit å leve med. Det er utrolig hvilken innvirkende og betydningsfull kraft følelsene våre har. De har betydning for mange ting, men spesielt hvilket forhold man danner seg til andre, men også seg selv. Hvilken selvrespekt man har, hvor åpen man er og hvor god konsentrasjonen er når man utfører en handling. Hva ville vel et forhold vært uten kjærlighet, og hva ville vel et vennskap vært uten latter, glede og tillitt? Tomt og ensomt. Nervøst og usikkert. Ingenting!

　

Jeg bar mye skyldfølelse og skam da jeg ble syk. Jeg hadde lett for å legge skylden på Madelén. Hvorfor klarte du ikke å motstå anoreksien? Hva gjorde jeg feil? Ofte er det spørsmål som dominerer hverdagen. Noe som at jeg var den svake, motstandsløse og egoistiske personen fanget inni en verden som ikke var noe verden. Håpløst! Spesielt vanskelig var det å dele dette med andre, da jeg ikke ante noe om reaksjoner og hva folk ville tro. Anoreksi er ikke så utbredt at det gjør noe. Jeg visste så og si ingenting før jeg begynte på videregående – og det var ved hjelp av internett og et lite innblikk med kosthold i naturfagstimen. Derfor føler jeg at bloggen er med på å løfte sykdommen frem på den måten at dette er en sykdom, og ikke noe valg. Et valg man tar er om man vil bli frisk, og det valget har jeg kjempet lenge for! Kanskje kan det bli realitet en dag?

 

 Jeg prøver å være takknemmelig for all behandling jeg får. At jeg ikke ble gitt opp, og at jeg faktisk sitter her i dag i en ganske mye bedre form enn Novembertider. Jeg prøver virkelig å se at dette var nødvendig, og jeg prøver  å vise at jeg er fornøyd. Det er definitivt ikke lett.

 

Her er jeg avbildet med det morsomme kortet jeg fikk fra klassen i Desember. Fikk også en koselig bamse. Kjenner virkelig på savnet etter å være en del av 3STC ved Horten Videregående. Det er helt ufattelig rart å være borte fra skolen så lenge…