Om ikke lenge tvangsflyttes jeg over til RASP (regional avdeling for spiseforstyrrelser på Ullevål). Jeg har veldig blandede følelser. Det er så mye som ønsker å få styringen tilbake, men så er det også så mye som presser i mot og kun vil ha meg nedover – igjen! Det gjør meg frustrert og jeg får lett alle s-følelsene; sviktet, sint, skyldfølelse og sårbarhet. Jeg vet at jeg vil bli frisk, og jeg vet at jeg vil at alt skal bli som før. Jeg klarer bare ikke å godta at vektøkning er det som må til. At disse kvinnelige formene skal bombadere kroppen min og gjøre meg så damete. Uff. Det er dette jeg frykter mest. Jeg blir så redd. Så redd for hvordan jeg kan ende opp…  – i en gigantisk kropp?

Kan jeg få en pause snart? 6 ord. Enkelt og greit. Alle vet hva det betyr. For anoreksien betyr det en sultestreik, men for Madelén betyr det en slags kontroll. Litt tid uten anoreksien i hodet. Uten å vite at den er der. Hvorfor skal det være så vanskelig? Hvorfor får jeg den samme håpløse følelsen som da jeg satt med tyskeksamen et år tilbake? Det er ikke rettferdig. Så lenge som anoreksien har bodd hos meg. Så lenge som den har dominert. For selv om jeg ignorerer og prøver å stenge den ute – så er den der. Det er vondt. Innvendig triller tårene. De vil ut, men jeg gir dem ikke godkjenning. Så fort tårene kommer føler jeg anoreksien. For meg er det ikke lenger styrke når jeg tyr til gråten. Det blir til en mangel på kontroll. En mangel på styrke, og en mangel på mestring. Dessuten kan tårene fremprovosere vonde og negative tanker. Tanker som jeg vil ha ut, men som jeg overhodet ikke orker å snakke om. Det er sårt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse