Jeg sitter igjen med masse inntrykk og spørsmål. Jeg vet ikke hvordan jeg vil definere møtet. Jeg føler meg litt tankeløs her jeg skriver. Jeg skal på et nytt forvern 21. Februar. Jeg tror dermed jeg venter med å sette en konklusjon og ta en endelig avgjørelse. Det har i allefall vært fantastisk å tilbringe 7 timer med mamma og pappa. Jeg trengte virkelig en skikkelig prat og mye kvalitetstid. Det blir så knapt hver gang de er på besøk. Dermed følte jeg at dette ble som en permisjon. Utrolig hvor mye det hjeper å komme seg litt ut av buret for å se andre omgivelser, mennesker og rett og slett leve! Det gir en ekstra iver for å komme tilbake til det vanlige liv. Dessuten klarte jeg å spise ute. Mamma hadde laget matpakken min – og for første gang på to uker klarte jeg å tygge maten.
