Anoreksi kan tilknyttes alle følelser. Ja, selv glede og lykke. Gleden av at du kan kontrollere deg selv i forhold til hva anoreksien ønsker, og lykken av at tallene på vekta går nedover. Vel. Glede og lykke. Det er slik det starter. Jeg velger å kalle dette falske følelser. Drømmefølelser, som egentlig ikke eksisterer. Kun i det tomme anoretiske hodet der anoreksien begynner å innrede seg for fullt – og til slutt overtar. Du kjemper mot maten – og ikke sykdommen. Det er da man begynner å  møte alle de andre negative og vonde følelsene. Man kjenner lett håpløshet, sorg og depresjon. Hat! Alt virker nytteløst, og man blir så blind og forstyrret at det ikke lenger er mulig å oppdage noen som helst utvei ut av denne elendigheten man så pent har sklidd inn i. Det eneste fristende er å gi opp. Stanse og stoppe! Ikke tenke, bare handle. Si fra seg alt. Alt ansvar. Alle plikter. Alt det man en gang var nødt til, men som ikke lenger er mulig å takle. Svakheten fremstår mer og mer tydelig, og sånn forholder det seg ofte en lang stund. Bunnen er nådd. Det tar tid å innse at man er syk og at man faktisk er villig til å gjøre det som må til for å bli frisk. Styrke, pågangsmot og en god porsjon med egenvilje. Egenvilje til å ville det som er best for en selv. Dette fordi man selv oppdager en feil/misforståelse hos seg selv – og ikke fordi andre bemerker det. Først da er trinn 1 gjennomført!