Ut i fra disse teite slankereklamene så skulle man nesten ikke tro hvor vanskelig det faktisk er. Ikke å gå ned. Det er det å komme opp igjen. Jeg har kjempet og prøvd å komme meg oppover i 2 måneder – akkurat i dag. Enda er jeg ikke halveis. Det kjennes så rart. Jeg skjønner ikke at jeg ikke går fort nok opp. Jeg fatter det bare ikke. Det er nesten urettferdig. Når ens behov er å legge på seg, burde det vært enkelt. Neida. Allikevel er det så vanskelig å tiltrå vekten Mandag morgen klokken åtte. Det er så vondt å se tallene. Det er så lite gøy å spise etterpå. Jeg opprettholder enda et sunt kosthold, selv om det i og for seg innebærer at jeg også må spise en større mengde. Midt på dagen er det et søtt mellommåltid. Der velger jeg alltid rosiner. Jeg har ikke noe særlig godt forhold til søtsaker i grunn. Når jeg faktisk får lov, så vil jeg ikke ha det. Merkelig det der…
Du virker veldig reflektert og smart, så kjemp videre u vil bli bra! Hadde en stesøster som hadde anorexia, som nå har blitt bra. Hun var innlagt flere ganger på vanlig sykehus og i psykiatrien og kjempet i mot all behandlingen veldig lenge. I ettertid sa hun at det hjalp å ha hjelpere som var strenge og firkantete på reglene, og som trodde på at hun ville bli bra. Omsider torte hun selv å tro på at hun kunne bli frisk, og etterhvert forstod hun at anorexien var en vrangforestilling som lurte henne til å tro og føle feil. Men jeg tror også at en venninne av henne døde av anorexia, som fikk henne til å forstå hva sykdommen kunne føre til. Jeg har ikke lenger så mye kontakt med stesøstera lenger, da min far skilte seg fra moren hennes mens hun var syk. Og lenge etterpå nektet min far meg å ha kontakt med stesøster, i frykt for at jeg også skulle bli syk. Men jeg har likevel holdt litt kontakt, og jeg er blitt veldig glad i henne. Så du må bli bra igjen, det er mange som er glad i deg. Du er så ung, og ikke bruk opp livet ditt på sykehuset og anorexien. Du vil ikke få de unge årene tilbake. Ta tilbake kontrollen din over livet, og løsriv deg fra anorexien. Livet er faktisk godt og fantastisk !
Du virker veldig reflektert og smart! Stå på og hold ut, du vil bli bra! Jeg hadde selv en stesøster som også fikk anorxia på din alder. Hun var innlagt flere ganger på sykehuset og i psykiatrien. Lenge kjempet hun i mot behandlingen. I ettertid har hun sagt, at det hjalp å ha hjelpere som var tydelig i reglene og strenge, og som trodde på at hun ville bli bra. Etterhvert torte hun selv å tro på at hun kunne bli frisk. Og hun lærte at anorexien var en vrangforestilling, som lurte tankene og følelsene til å fordreie virkeligheten. Men jeg tror at hun ble mest skremt, da en venninne av henne døde av anorexien. Min far skilte seg fra hennes mor da hun var syk. Og lenge etterpå nektet min far at jeg skulle ha kontakt med henne i frykt for at jeg også skulle bli syk. Men jeg gjorde det likevel, og jeg er veldig glad i henne og vi gjør mye venninneting sammen nå. Så ta tilbake kontrollen og løsriv deg fra anorexien. Du er så ung, ikke bruk opp årene på anorexien og sykehusinnleggelser. De unge årene får du aldri igjen. Det er mange som du betyr mye for og mange som er glad i deg. Kom tilbake til livet Madel’en!
Glemte å skrive dette i stad. Men min stesøster var først innlagt på lokalsykehuset, deretter på sentralsykehus. Senere ble hun henvist til Rasp i Oslo, der fikk hun veldig bra hjelp. Rasp står for Regionale senter for spiseforstyrrelse og er spesialistsenteret i Norge.