Jeg kan ikke huske at sonde var så ille. Gårdsdagen bød på umenneskelige smerter. Vi kom ikke i gang med sonden før halv fire, og deretter begynte problemene. Oppkast på oppkast. Skjelvinger og ristinger. Rastløshet. Hjertebank. Nye sår. Feber. Besvimelser. Ja. Alt man kan tenke seg. Jeg gråt i flere timer på grunn av smertene. Enda smerteterskelen min tåler alt av sårskader, sprøyter og vold. Dermed ble dette en svært ubehagelig opplevelse for meg. Jeg skrek og bar meg der jeg lå bundet til sengen. Det ble bare verre og verre ettersom tiden gikk. Kvalmen var umulig å styre. Den var konstant, og jeg fikk ikke mulighet for å sove. Verst var etappen mellom ni og tolv. Da nattevaktene skulle være her. De som ikke hadde blitt informert en gang, og som egentlig ikke hadde mulighet til å passe på… Jeg hadde så forferdelig vondt, og det endte med at legen vedtok at vi måtte stoppe hele maskinen. Jeg fikk i meg langt mindre enn det jeg skulle inntatt! Uvelheten gav seg ikke før nærmere halv fire, og da fikk jeg endelig sovet til kvart på seks. Noen timer søvn hjalp betraktelig, selv om jeg i skrivende tilstand er ekstremt trøtt.

Eneste mulighet for å bli kvitt sonden er å spise en hel dag. Så er den borte i morgen. Jeg har spist frokost med sondeslangen. Det var en kamp. Jeg rev av bitene og svelget dem hele. Slangen dro seg bare lenger og lenger nedover og jeg fikk nesten anfall av hostingen. Slapp heldigvis den oppkastdelen, selv om det var farlig nære..Fikk oppkuttede nøtter, og de skrapte seg nedover i halsen der jeg svelget dem. Det ble så ille at jeg begynte å få opp blod. Dermed orket jeg ikke mer. Etter at pleieren var gått bestemte jeg meg for å være litt uskikkelig pike.. Jeg rev ut sondeslangen, og vel så det. Jeg taklet ikke mer. De lo nærmest da de så hva jeg hadde gjort. De kan ikke sette inn en ny heller, for det går kun på spisesituasjoner – ikke oppførsel. Det ville vært straffbart, sa legen. Det er s betryggende å vite. Dermed forblir den ute, og nå er jeg 110% sikker på at det ikke skal skje igjen. Jeg kan ikke gi mer makt til hr. anoreksi. Gårdsdagen gav meg en lærepenge til de grader. Jeg skal aldri oppleve det igjen! Aldri!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er ikke bare jeg som har slitt gjennom denne situasjonen. Da jeg snakket med lillebror på msn i går, da rant tårene. Han var så oppgitt. Alle på sykehuset var noen idioter, og han ville lage et helvete for alle og enhver. Han mente nemmelig ikke at jeg fortjente å ha det så vondt på noen måte. Det gikk så hardt inn på han å få se verdens beste søster så dårlig. Han snakket så mye om det forbilde jeg en gang var for han, og hvor mye han beundret meg. Jeg tror en del av de ordene han kom frem med gav meg tilbake gnisten. Gjorde så jeg klarte å reise meg igjen for å komme nærmere et mer normalt liv. Utrolig hva litt støtte gjør med meg. Anoreksien blir på en måte litt skyggelagt, selv om den ikke har flyttet ut..