Fredag 14/1 ble jeg hentet av pappa og Aleksander. Da var det endelig tid for permisjon helt alene. Jeg hadde gledet meg i flere dager. Gleden ble gjengjeldt da jeg kom hjem. Det var så flott å se huset og det var så deilig å være tilbake i gamle omgivelser igjen. Mamma hadde laget taco og ostekake for anledningen, og fordi hun vet at det er mine favoritter. Allikevel så fikk jeg meg ikke til å smake på noe. Anoreksien er så sterk når den får lov til å bestemme ene og alene. Det var veldig veldig synd, men det var jo besøket som var viktigst. Jeg fikk gå gjennom hele huset – kjenne, føle og lukte. Det var så herlig! Jeg så på tv, testet ut det nye keyboardet og ellers gikk mye av kvelden til prating. Endelig følte jeg at det gikk ann å snakke om positive ting. Noe som ikke handlet om mat eller hvor fryktelig tilværelse jeg har kommet opp i.

 
2 og et halvt år tilbake i tid.

I går arrangerte de juleball for årets russ, som jeg er en del av. Det er viktig å feire russetid med sitt årskull.
Dette ballet hadde jeg sett fram til siden vi dro hjem fra juleballet 12. Desember 2007. Det skulle blitt et ordentlig flott juleball sammen med en masse fantastiske mennesker.  Derfor var det utrolig synd at jeg ikke kunne delta. Jeg ønsket så gjerne å gå i pen kjole, høye heler med oppsatt hår og nydelig sminke. Åh. Som jeg bebreider meg selv. Det føles så rart at jeg lot sykdommen ødelegge dette, også..

I dag skulle jeg deltatt på varetelling. Slike ting som jeg gleder meg til. Sist gang hadde vi det så fantastisk morsomt, og jeg lærte så enormt mye. Det er så bra mennesker å jobbe sammen med, og vi har et helt utrolig miljø. Det er en skikkelig påkjenning å kjenne på savnet etter arbeidsplassen.