Det er vondt å innse fakta. Det er vondt å forstå. Det er generelt vondt å tenke på hele situasjonen. Jo mer jeg sier vondt – jo vondere gjør det. Det skjærer dypt inn i hjerterota, og hvisker meg svalt i øret: kanskje du blir bra en gang. Kanskje alt kan ordne seg? Kanskje jeg kan knipse med fingrene – så er dette over? Over for alltid? Sannheten er at jeg er redd. Livredd. Denne dumme tilværelsen føleles så trygg, men allikevel så uforutsigbart at jeg har tilnærmet meg en falsk trygghet. Jeg har holdt meg fast til anoreksien, og hatt den som en usynlig venn. En grusom og ubetydelig venn som allikevel har fått all min tid, tanker og fått meg til å føle meg som verst. Hva er det for en venn? Er sannheten at jeg har blitt totalt blendet av mitt eget speilbilde, og glemt alt det som egentlig er viktig. Størrelsen burde ikke ha alt å si, så lenge man lever et bra og lykkelig liv med gode venner, verdens beste familie, en jobb jeg forguder + diverse fritidsaktiviteter. Alt det hadde jeg, og jeg var pliktoppfyllende på hvert eneste felt! Sykdommen gjorde utslaget, og jeg kan enda ikke forstå at det måtte ramme meg. Hva hadde jeg gjort galt? Jeg har alltid prøvd å være snill mot alle – så; hvorfor ikke meg selv? Jeg har en sånn enormt stor skyldfølelse.
Du skriver utrolig bra! 🙂
Lykke til videre, håper ting ordner seg.
Jeg syns det er veldig fint at du har begynt å åpne deg ,med bloggen igjen og håper at du kommer på deg på jorda fortest mulig. Ønsker deg alt godt er du vet at vi alle er kjempe glade i deg 🙂
Du vil bli bra igjen, Madelen! God bedring 🙂
Hei Madelen 🙂
Ville bare si at jeg håper du blir frisk!
Jeg hadde en kompis som hadde anoreksi når vi gikk på ung.skolen. Det ble så ille til slutt at han ble lagt inn sånn som du har blitt, men heldigvis, så fikk han den hjelpen han trengte og er frisk i dag.
Prøv å være sterk og tenke positivt, selvom det helt sikkert ikke er så enkelt hele tiden. Vit at det er mange som tenker på deg og håper på det beste!