Jeg funderer ofta på hvorfor dette måtte skje meg? Hvorfor kunne ikke Madelén stått i mot? Hvorfor forsvant hun sånn plutselig? Det er så mange spørsmål jeg vil stille, og det er så mye jeg vet det ikke finnes svaret på. Jeg vil først og fremst poengtere at anoreksi er en sykdom. En sykdom på linje med at kreft er en sykdom. Man bestemmer ikke om man vil ha det eller ei. Det er ikke sånn at man kan ønske seg å bli tynn, og dermed har man anoreksi. Det er ikke så lett. For meg har det vært år med stemmer, følelser og tanker. Jeg har blitt styrt. Det verste har vært den samvittigheten etterpå. Den samvittigheten om at alt man spiser er for mye. Selv en liten extra-tyggegummi med et par kalorier. Da måtte jeg kutte ut noe annet, selv om det hadde mer innhold. En fornøyd samvittighet.

Februar 09.

Jeg trodde ærlig at tynnhet ville gjøre meg lykkelig. At et liv som anorektiker ville være flott. At alle ville være misunnelige, og ønske at de var meg. Da jeg var i butikker og xs var for stort, 24 i tommer i levis for stort, og generelt ingenting passet meg – fikk jeg sjokk. Jeg følte ikke for å pynte eller sminke meg. Jeg ble guttete – slang på meg kosebukser og store gensere som jeg daffet rundt i. Jeg ville skjule kroppen min. At jeg var tynn, eller er tynn.- kan jeg ikke se, men jeg vet det. Jeg tror det er det verste. Eller. Det verste er hvor mye anoreksien (Tom) har ødelagt for meg. Jeg går et helt år og gleder meg til jul. I 2010 skulle det være spesielt. Jeg skulle fylle 18, gå på polet, få lappen og feste masse. Jeg skulle handle julegaver og pynte juleaktig hjemme! Jeg skulle ha det så fint med familie og venner…. Mitt største juleønske var å få det normalt igjen.

I skrivende tilstand så drypper det noen tårer på tastaturet. Dette er veldig sårt for meg. Det er så vondt å tenke på alt jeg har gått glipp av, og hvor mye livet mitt har blitt ”satt på pause”. Hvor utrolig dårlig anoreksien har fått meg til å føle meg, og hvordan jeg har gitt etter for å tilfredsstille den.