Jeg skremte meg selv i går. Rent tankemessig. I løpet av omtrent 6 måneder innleggelse har jeg kun vært hjemme 3-4 dager i strekk. Selv da jeg var hjemme på permisjon føltes det ikke riktig. ”Jeg er ikke hjemme!” Så; hvor er hjemmet mitt, da? Per dags dato er det Ullevål Sykehus. Allikevel er det jo ikke her jeg skal bli resten av livet, heller. Jeg trenger en tilvenning til mitt gamle liv. Jeg er både utmattet, sliten og ekstremt lei. Dagene er så A4. Det skjer ingenting nytt. Plutselig var det Søndag. Ingen tvil om at dette er ensomt og vanskelig. Jeg prøver å snakke med folk, men det går ikke. Jeg klarer ikke å skaffe tillitt eller stole på behandlingen. Sånn har det vært hele veien, og det er da jeg stiller de kritiske spørsmålene til meg selv; ”Vil du dette?”, ”Kan du ta anoreksien?”. Ja, selvfølgelig. Jeg behøver noe nytt og noen gleder å se fram mot. Jeg holder ikke ut mer løgn og usannheter. Det blir 48 timers permisjon i forbindelse med 17 Mai. Jeg føler meg sviktet! Det er utrolig at min somatiske tilstand var bedre på julaften….. Nei! Jeg får heller legge fokuset på permisjonen, feiringer og alle menneskene jeg skal være sammen med. Det blir fint! Det har i allefall skjedd mange store ting siden sist, som foreløpig er hemmelig 
Savner senga mi!
Kjempefin blogg
Ha en fin søndag videre
-Kommentere tilbake?
Bare stå på! Jeg vet det ikke er noe enkelt, men bare prøv å vær sterk og kjemp deg gjennom det
Skal heie på deg!
Du er utrolig sterk, ikke bare som kjemper mot anoreksien, men du takler det som det medfører (evnt midlertidig) meget bra! Jeg er sikker på at du er eller kommer til å bli en stor inspirasjons kilde for mange:)
Jeg får også komme hjem på 17. mai!
MEn har det vanskelig though, greier liksom ikke helt se gleden i det…
Du er så flink, Madelen! Men nå ble jeg litt nysgjerrig – hva er den store hemmeligheten? Kommer du til å røpe den? Er det positivt for spiseforstyrrelsen din eller negativt? Noe som har skjedd på rasp?
Ønsker deg alt godt
Hei! du er utrolig sterk, og jeg leser bloggen din fast. Dette er en blogg som mange jenter i vår alder kan trenge å lese. Håper du blir frisk snart!!
Så deg i russetoget! Utrolig flink som orket alt det stresset, stå på
Mia: Hei! Det er noe jeg ser fram mot, og det har ingenting med RASP å gjøre. Ja. Jeg skal fortelle det på bloggen etterhvert. Kanskje om noen uker