Herlig! Nå er jeg akkurat ferdig på jobb. Herved er min 3 uker lange sommerferie i gang. Det føles vidunderlig. Vi reiser ikke avgårde før 21. Juli, så jeg håper været holder seg fint fram til da. Denne uken har definitivt vært en brukbar sommeruke, og i går var jeg og mamma på stranda. Da vi kom halvsvette og fine fra gåturen var det virkelig passende. Jenta trenger godt med d-vitamin og brunfarge. Jeg føler meg nok mer og mer komfertabel med soling, lette klær og halvnakne mennesker nå enn tidligere. Noe som helt klart er en fordel for de kommende ukene…
Gradvis forlot 92’erne og 93’erne byen. Det utløste et stor savn i meg, og fikk meg til å angre på at den siste tiden gikk til innleggelse og lite samvær med venner. Da jeg omsider mannet meg opp til skolen igjen var det i en klasse med 94’ere. 2 år yngre. Jeg ante jeg ikke hva jeg skulle forvente meg. Egentlig var jeg vel tydelig klar på at jeg kun skulle fullføre skolen, og ikke noe mer. Å skaffe yngre venner var uaktuelt. Å snakke med yngre folk var uaktuelt. Kun skole stod i hodet mitt. Tidlig forstod jeg at det ikke nyttet. Der tok jeg feil. Faktisk hadde pappa rett, for en gangs skyld. Han mente at jeg ville ha godt av det sosiale og at det var nødvendig for å komme gjennom hverdagen. Ikke bare hadde jeg erfart mye vondt, men jeg bar også på mye depresjon og angst. Bedre ville det ikke blitt om jeg kapslet meg inne enda mer. Derfor brukte jeg sommerferien til å tenke, og bestemte meg for å gi det hele en sjanse. Jeg gav meg selv en sjanse. Jeg satset, og jeg vil si at jeg vant. Første del av tredje klasse var en sann glede. Allerede første skoledag ble jeg tatt i mot med åpne armer der jeg fikk god kontakt med de aller fleste. Det er gjerne slik at man må jobbe en del for å få innpass i en klasse som har vært den samme over tid, men dette slapp altså jeg. Mulig fordi jeg er den sosiale og utadvendte personen som jeg er, men også fordi jeg lot mulighetene være åpne. Spesielt en jentegjeng tok meg ekstra inn i varmen. Det tok litt tid før vi fikk ordentlig kontakt, men det gikk seg til. For hver dag ble vi bedre og bedre kjent. Vi pratet mer og mer, og vi pratet stadig om mer nærgående temaer. Å dele slike tanker gjorde at jeg følte en tiltro. For første gang på lenge kjente jeg følelsen av å stole på mennesker. I ettertid har vi forsøkt å holde på jentegjengen. Det har vært filmkvelder hos de andre og meg, mens i går var vi i Tønsberg og på Tjøme. Det ble kino, restaurant, brygga og isbar til sent på nattestid. Jeg hadde ordnet matpakker slik at jeg hadde null begrensning på tiden. Det var en utrolig frihet. Å unne seg en slik kveld i ny og ne har jeg virkelig godt av. Det skal jeg fortsette med. Selv om disse jentene nå begynner på folkehøyskole til høsten så er jeg overbevist om at vi vil holde kontakten…
Etter en sommerlig lunsj tok jeg bena fatt og ruslet meg en tur. Jeg trengte å utnytte det fine været. Dette er faktisk min første alenetur siden Januar. Det skyldes på ingen måte sykdommen eller at jeg må ha tilsyn til enhver tid. Her kunne man se en fornuft oppi det hele. Jeg, Madelén, har nektet meg selv. Etter en rekke fysiske plager som følge av brukket arm og forstrukket rygg så jeg meg nødt til å trappe ned på aktivitetsnivået. Jeg turte rett og slett ikke. Noe hypokondertendenser kom plutselig fram i meg, og ettersom jeg er et vanedyr har jeg holdt det gående slik flere måneder etterpå. Å bryte slike mønster, enda det er til fordel for anoreksien, er alltid vanskelig. Jeg sliter med å hoppe fra noe til noe annet. Jeg sliter med endringer. Det ligger en angst og masse redsel bakom. Hva venter meg? Jeg vet at jeg tenker for mye på negative konsekvenser. Det var derfor gledelig å komme seg ut helt på egen hånd. Jeg ble verken svett eller sliten, og jeg vet hvorfor. Jeg gikk i et langt roligere tempo enn hva jeg pleier. Selvsagt brukte jeg mer tid, og dermed ble turen kortere – uten at det gjorde noe. For første gang på flere år satt ikke Tom på skulderen min. Jeg ble ikke kommandert til å øke tempoet eller gå altfor langt. Ingen tvangshandling med andre ord. Fokuset kunne istedenfor være å nyte det deilige været, omgivelsene og kjenne hvor behagelig det var å bevege kroppen. Jeg vet ikke om det var mestring, men det føltes slik…
Jeg takket nei til å bli med mamma på stranda i dag. På alle måter tror jeg anoreksien nektet meg noe jeg egentlig hadde lyst til. Det fikk meg til å angre. Alle de dumme unnskyldningene om at jeg var sliten, det var kaldt eller at jeg ikke hadde lyst var bare tull. Det betydde jo bare angst og usikkerhet. Enda et eksempel på hvordan jeg blir styrt av sykdommen. Den elsker å lure meg. Det hadde helt klart vært bedre å benyttet finværet nå som det var mulig!
Jeg er på ingen måte tilhenger av å være inne eller sitte stille. Det er ikke slik jeg blir frisk. Hvis jeg skal klare å få et liv uten anoreksi, så må jeg også klare å leve et liv med anoreksi. Det sier seg selv. Da er jeg pent nødt til å trå utenfor dørterskelen og gjøre det jeg har lyst til, så lenge det nytter. Noe jeg egentlig har god på tiden etter jeg ble utskrevet. De siste ukene har jeg dessuten begynt å gå turer sammen med mamma. Noe som virkelig gjør underverker på kropp og sinn. Det er så hyggelig å ha en turpartner. Vi jogget en del før jeg ble innlagt, men etter innleggelsen tok jeg steget til å fungere på egenhånd. Dermed ble det mer ensomt for både meg og henne. Vi begge har kjent på at kjemien sank og at vi mistet noe av mor-datter-forholdet vårt. Endelig føler jeg vi er på vei tilbake igjen!
Les med respekt! Dette innlegget er basert på egne negative erfaringer, og er etterspurt fra dere lesere. Engstelse og nysgjerrighet går igjen hos de aller fleste som sender meg mail. Jeg forventer ikke at alle vil forstå, men vet allikevel at mange vil kjenne seg igjen…
* Jeg var altfor sta til å velge frivillig innleggelse, og kjørte meg helt ned til bunn. Legen fryktet for livet mitt og ikke hadde noe valg. Det stod mellom liv og død. 29 November 2010 (som 17-åring) ble jeg tvangsinnlagt ved Tønsberg psykiatriske voksenavdeling, post 3 – senere overført til regional avdeling ved Ullevål, også kalt RASP. Her var jeg fram til 29 Mai 2011. Totalt 6 måneder på tvang, uten frihet og utenfor meg selv. Savnet absolutt å bli sett på som et individ og et menneske med verdi. Ikke bare den syke anoretikeren som måtte tvangsfores for å overleve. Kom det noe bra ut av det hele? Vel… Resultatet; aldri tilbake dit igjen!
Så fort man blir tvangsinnlagt (§§3.2 og 3.3) med spiseforstyrrelser er planen å få vedkommende opp i vekt (forsvarlig BMI – at kroppen ikke tar skade av undervekten – varierer fra person til person), enten det er på sykehus eller institusjon. Behov og ønsker blir lagt til side. Det er ikke snakk om å ha det bra eller å bli frisk. Det er snakk om å følge og oppfylle behandlingsstedets krav som de er pålagt fra statens side. Uansett hvor man er i landet følges oppskriften ”mat er medisin”, som vil si ;”stapp i deg det du liker uavhengig om du liker det”. Er det for vanskelig finnes sondeforing eller næringsdrikker. Sterke og muskuløse sykepleiere lar deg ikke slippe unna. Man har null valg. Overdødige kalorimengder og lite aktivitet er alfa og omega. Noen ganger innebærer det at man blir sengeliggende (rullestol til toalett) og må ha fastvakt. Situasjonen sees an. Hvor stor fare er det for pasienten? Vil pasienten kvitte seg med noe? Trenger pasienten tilsyn for å unngå dette? Ytterst sjelden vet en innlagt anoretiker sitt eget beste…
Å legge på seg krever uendelig mye, da kroppen først og fremst prioriterer sine indre organer. Den samler dessuten på veldig mye vann, så det er fort gjort å bli lurt av ødemer og gravidemage. Det kan sikkert greit mange skrive under på. Den somatiske legebiten med blodprøver og undersøkelser er obligatorisk og gjør at man til enhver tid skal ”være og føle seg trygg”. Veiing foregår 1-2 ganger i uka, ut fra pasientens behov. Det er gjerne satt vektkrav i forhold til det inntaket man har. Noe som gjør at vekta ikke skal fly i taket på unormalt kort tid. Dette med hensyn til at man skal venne seg til de kroppslige forandringene, men også for å unngå reernæringssyndrom. Sistnevnte er man ekstra utsatt for ettersom kroppen har vært på sultemodus så lenge og plutselig skal få i seg en del væske, salter og næring veldig raskt. Noe som fort kan overgå magesekkens volum og gi en slags sjokkreaksjon på kroppen. Dessuten er det dødelig. Dermed kan man ikke pøse på med kalorier. Det er avgjørende at man tar inntaket gradvis, og da er det naturlig at det vil ta tid med en slik innleggelse.
Så hva gjør man? Ventetiden går i hovedsak til venting på måltidene, for så å bli fortest mulig ferdig med dem. Når man ikke har mulighet til å komme seg utenfor må man sitte inne. Da kan det være kjekt med kryssord, sudoku og ukeblader, men bør være forberedt på at det er kjedelig i lengden. Det er greit å variere. Å lære seg strikking eller hekling kan virke avslappende og deilig. Det er ikke alltid internett frister like mye når man hele tiden blir påminnet hva vennene oppdaterer på facebook. Ei heller å snakke i telefon eller få besøk når man lengter så mye hjem. Man blir fort ensom og deprimert når man kun skal gnistirre på det samme interiøret, lukte den samme lukta og se de samme pleierne dag inn og dag ut. Det finnes antidepressive medisiner som skal lette på den tilværelsen, men det kan også hende man kan få et psykologitilbud på stedet. Ellers må man nesten bare gjøre det beste ut av situasjonen, og holde ut. Ingen har svar på hvor lang tid det tar og hvor lenge oppholdet vil vare. Med kontrollkommisjon kommer man sjelden noen vei. Tålmodighet er en prøvelse, men vel så viktig… Det går ikke an å sette forventninger når alt er så uforutsigbart. Motivasjonen for å følge opplegget vil nok dessverre for de fleste være å komme seg ut og bli utskrevet enn det å komme tilbake til et ordentlig liv. Den prosessen starter ikke før man har friheten og kan jobbe mot sykdommen på egen hånd…
I går fylte mamma år! Vi hadde en intim og koselig familiefeiring med grilling, pakker og kake. For en stund tilbake oppdaget mamma og jeg den berømte ”prinsessekaken” på tv. Dermed bestemte vi oss for å bake den for anledningen. Rosa prinsessekake – et realt jentesamarbeid. Det var også et av hennes ønsker. Mammas bursdag er dagen hun skal føle seg som en prinsesse, så hvorfor ikke markere det litt ekstra? Uten formening og anelse om resultatet tok vi en sjanse og kjørte på. Tross første gangs baking ble det en real suksess, og den blir garantert laget igjen. Jeg trengte ikke å ta del i spisingen for å få den bekreftelsen… Dessuten var hun veldig fornøyd med gavene som hun fikk. Den perfekte avslutningen på kvelden ble leiefilmen og nyeste til; ”Die Hard”.
Før jeg ble syk var jeg kjempeglad i å sykle. Jeg elsket å bruke sykkelen til og fra overalt, om det var skolen eller rene trimmeturer. Å komme seg ut på sykkelsete er en sinnsykt god følelse av frihet. I dag har jeg fått tilbake denne følelsen. I flere uker har jeg kikket og bladd opp og ned på internett. Endelig har jeg fått en sykkel! Pappa og jeg har lenge diskutert og pratet om hvordan vi kan normalisere livet mitt på best mulig måte. Da også at det er forsvarlig og fornuftig med hensyn til sykdommen og livet generelt. Jeg har lenge lurt på dette. Faktisk begynte tankene den dagen jeg ble utskrevet. Sannheten er at jeg ikke har turt. Jeg har kun sett en overvekt av ulemper og negative sider. Hva hvis jeg tryner? Hva hvis jeg blir påkjørt? Hva hvis jeg besvimer underveis? Spørsmålene er mange. Allikevel kan man ikke tenke sånn. Skal jeg være redd for å leve? For sikkerhetens skyld har jeg kjøpt med en hjelm, og den skal brukes. Stor mer kan jeg ikke gjøre. Alt jeg foretar meg vil jo bety risiko. Jeg risikerer noe så fort man trår utenfor inngangsdøra. Det vet jeg godt. Jeg kan ikke stoppe å leve av den grunn, og spesielt ikke fordi jeg har en sykdom som begrenser meg. Dette er en del av normaliseringsprosessen, og den ser jeg som meget viktig. Jeg må ta slike steg for å komme meg framover. Det både er bra og kjennes bra. Sykkelen er forresten knallfin, og jeg er strålende fornøyd. Den er skikkelig Madelén!
