Madelén (fra anorektiker til jusstudent) - hits
Hjem Add Madelén I media

0

Derfor droppet jeg #meeto!

Jeg har fått noen spørsmål om hvorfor jeg ikke har rettet fokus på meeto som har pågått en stund. Svaret er enkelt. Fordi jeg ikke vil gjøre meg til fiasko for en kampanje som er ute etter å sverte mennesker. Det synes ikke jeg fremmer særlig gode holdninger i samfunnet. Om det er snakk om å sverte de som er på toppen, eller de som er på bunn, er for meg uten betydning. Det er uansett feil. Ja. Jeg ble nesten voldtatt en gang i tiden, og jeg har flere ganger blitt behandlet på uakseptable måter. Gjør det meg til noe meeto? Nei. Jeg mener det er feil å stemple meg som offer, og slik mener jeg også andre kvinner bør tenke. Her bruker vi tid og ressurser på å få fram betydningen av likestilling, men så skal vi allikevel sende oss selv på et minimumsnivå langt under gutta. Det henger ikke på greip for meg. Hvor er de sterke kvinnene? Så er det også forskjell på de som faktisk er ofre, og de som føler seg seksuelt trakassert av kollegaen som sier hun har fine øyne. Igjen har jeg opplevd ting som sikkert mange ville ansett som meeto, men jeg føler ikke jeg er i nærheten en gang. Jeg er selvsagt ikke dum. Jeg forstår viktigheten av å få dette frem i lyset. Jeg mangler ikke respekt for kampanjen eller kvinner for øvrig heller, men jeg mener bare at fokuset rettes feil vei. At det er der, men at det har mistet sitt utgangspunkt og velmente formål, og derfor blitt tatt ut av kontekst. At det har blitt til en konkurranse der vinneren er den det er mest synd på, og der taperne skal lide mer enn nødvendig. Så forstår jeg også at andre mener noe annet. Rom for flere meninger må det være. Jeg er uansett og på ingen måte ute etter å skape noe diskusjon omkring temaet, fordi noen garantert vil mene at jeg misforstår. Og det er greit. Det betyr ikke at jeg endrer de meninger jeg har, fordi mine synspunkter kommer fra meg selv - og det må være greit det også!

  • 0

    Endelig ble jeg kjørelærer!

    Bildene som er brukt i innlegget er tidligere brukt på bloggen, og innlegget er tidsinnstilt 00:00, 20/12-17.

     

    Øvelseskjøring, kjøretimer og teori - så langt kom jeg før det smalt. Ja, for jeg var egentlig tidlig ute. Jeg startet med øvelseskjøring da jeg fylte 16, tok kjøretimer året etter og teori like før jeg tenkte jeg skulle ha glattkjøring, langkjøring og oppkjøring. Jeg var i rute. I rute til å få lappen på 18-års dagen. Men neida. Tvangsinnlagt 29 November, og 18-års dagen feiret på psykiatrisk med en liten permisjon hjemme. Full overvåkning. Sonden så vidt ute. Rullestol. Alt annet enn gledeshyl og sertifikat. Det er kanskje ikke så himla nøye/ big deal for folk å få lappen på 18 års dagen, men for meg var det et stort mål. Et slikt mål jeg hadde satt i barneskolealder. At jeg ikke kunne innfri det gjorde meg så demotivert at jeg en periode vurderte å droppe hele greia. Det skulle ta et halvt år utenfor murene før jeg igjen orket ta kontakt med kjørelærer. Kun langkjøring gjensto, og jeg kan ikke si jeg var så veldig gira på det. Jeg følte meg bare mislykket, liten og elendig. Rett og slett. Enda hun visste. Kjørelæreren visste jo hvorfor jeg måtte drøye ting, og hvorfor jeg var i den shape'en jeg var i. Pappa var nok den som pushet meg til å ta de siste stengene. Det gjensto tross alt bare et trinn før oppkjøring skulle bestilles. Hvorfor var jeg ikke lenger like gira på å få det til?




    Jeg vet ikke, jeg. Et sted forsvant motivasjonen. Et sted forsvant en del av meg. Den delen som kjemper. Den delen som er målbevisst. Kjernen i meg. Jeg kunne ikke tro det, og jeg ville ikke tro det. Jeg ville ikke tro at motgang kunne svekke meg. Så jeg tok telefonen. Jeg bestilte langkjøring tross at magefølelsen overhodet ikke var på ''min side''. Jeg var kvalm, spent og redd på samme tid. Jeg ville jo ikke. Det føltes som jeg skulle opp til en eksamen jeg var totalt uforberedt i - og allikevel visste at jeg måtte prestere. Jeg følte meg rett og slett ikke god nok. Bare middelmådig. Men etter hvert som jeg fikk sovet på det, så ble jeg mer tilfreds med tanken. Særlig fordi jeg brukte tiden på å gruble og stille spørsmål. Hva var jeg redd for? At jeg ikke mestret det. Hva var ubehagelig? At jeg hadde vært litt for lenge borte fra kjøreskolen. Hva var det verste som kunne skje? Hm. Der hadde jeg ikke noe svar. Ingen fornuftige i alle fall. Å backe ut var så ikke meg. Det var nå (da) eller aldri - på en måte, selv om jeg i teorien kunne brukt langt mer tid om jeg ville. Jeg jobbet mye med meg selv i denne perioden, særlig med å gjenoppdage selvtilliten og på nytt innse at jeg var god til å kjøre bil. Jeg sa til meg selv at langkjøring var easy peasy. Og det var det. Langkjøring var barnemat, og supergøy. Sånn utenom GPS'en som ledet meg i retning Skotfoss, der det knapt var mulig å komme over broen med den digre Q5 Audien. Turen via Skien, Porsgrunn og Larvik gav på alle måter mersmak og ytterligere kartkunnskaper (ettersom frøken GPS måtte takke for seg etter Skotfoss), mens turen til Sverige resulterte i en full fryser. Jeg sier bare; 20 minutter på Nordby, over 1000,- brukt og 5 poser med middagsmat, ost og pålegg handlet! Frk effektiv? Alltid. Tenker på familien? Ofte.

     

    Lykkelig over å være ferdig med langkjøring ventet bare oppkjøring. Igjen fikk jeg et slag i fleisen. Ventetid. Minimum Februar. Jeg spurte derfor kjørelærer om jeg kunne få velge dato siden jeg allerede var så sent ute. 19 år og 2 mnd da jeg fikk lappen liksom. Ikke helt planen min, samtidig som det var noe jeg ikke kunne styre. Jeg fikk lappen sent grunnet gedigne krefter utenfor min kontroll. Slik ble det bare. Og uansett hvor flau jeg er over det, så er jeg glad jeg tok tak i meg selv tross hvor langt nede jeg var. Noen ganger tar bare livet uante vendinger, og da gjelder det bare hente fram nye krefter og gjøre det beste ut av situasjonen. Overgangen var så stor. Fra livsglad selvstendig jente til døende sykehuspasient, og igjen tilbake til livsglad (enda mer) selvstendig jente. Det var på ingen måte enkelt, men hadde jeg noe valg? Jeg gikk for datoen 5 Mars, Aleksander sin bursdag. Gleden sto i taket da kjørelærer sendte melding og sa at jeg var oppmeldt denne datoen, og gleden sto enda mer i taket da sensor etter en lang tale bare ''meeeeen, gratulerer med førerkort''. Jeg fikk ikke med meg halvparten av talen, og jeg tror aldri jeg har klemt noen så hardt før. Tårene trillet. Virkelig. Det første jeg og mamma gjorde var å kjøre til Tønsberg, deriblant for å kjøpe bursdagsgave til Aleksander. La oss bare si; en overlykkelig Madelén som skal kjøpe gave er ingen god ting for lommeboka, men mottakeren ble nå glad for sine nye skinnjoggesko, da - selv om de er greit utslitt nå. Allerede er 5 år og 9 måneder gått. I dag har jeg ikke bare bursdag, men jeg har også lov til å øvelseskjøre med lillebror. Litt teit å feire dette, men for meg er dette minst like viktig som mitt kvarte århundre. Lillebror er riktig nok ikke like interessert i kjøring som storesøster, men jeg håper det bare er et spill for galleriet. Spesielt siden vi ikke har sett hverandre siden høstferien. Bare det tilsier at han vil gjøre hva som helst for å tilbringe tid med meg. Så, ja. Dette skal bli moro. Ingen hemmelighet at han (som en av flere gaver) får gavekort på kjøretimer til jul. Kjøretimene er muligens mer i min favør enn hans. Haha. Jeg har allerede laget opp 10 små gavekort og puttet dem i en fancy eske med silkebånd og greier. Lite stopper søstern nå. Til og med L og speil har vi i hus. Og jeg har bil. Måneden etter jeg fikk lappen kjøpte jeg nemlig min første bil, Volkswagen New Beetle, og den ble i fjor byttet ut med en nyere Volkswagen Golf TSI Highline 2013-modell. Noe jeg har angret litt på etter jeg startet å studere og ikke hadde det samme behovet lenger, så vi får se hva som skjer med den. Men men. Selv kjørte jeg rundt i en sliten gammel Volvo 850 fra 1995 før jeg begynte på kjøreskolen, så jeg vil påstå at han er ganske så heldig som har tilgang på mitt vidunder. Bilen min er jo bare en drøm å kjøre. Så ja. Aleks skal kjøre bil, og jeg skal sitte ved siden av som den ''erfarne''. Det vil definitivt bli veldig merkelig. Særlig fordi det ikke føles så lenge siden jeg selv satt i den posisjonen. Husker enda turene med mamma til Lillestrøm og Asker, der jeg måtte innom alle sidegater som var. Uten at mamma selv hadde vært der. Kjøring på måfå er det gøyeste jeg vet. Det har jo vært en del slike tilfeller her i Hønefoss også. Nevner bare den handleturen min til Coop Prix i Hallingby. Litt galskap. Planen er at gutta henter meg etter jobb i morgen, så jeg satser på at det blir både bursdagsfeiring og søskenkjøring på bittelillejulaften - dersom været tilsier at det er ok. Tut tut, og lykke til, til lillebror - og grattis med dagen til meg. Dagen går med til jobbing fra 12 til 19, deretter trening, sjekking av lønnskonto (fin dag å få lønning på), siste rest av pakking, ex fac og baking av pizzaboller (til gutta kommer i morgen) Innimellom slagene blir det sikkert et ''bedre'' måltid (les: propud, proteinbarer og pepperkaker - slik jeg liker det aller best), en julefilm, noen telefonsamtaler og litt respons av gratulasjoner på face. Sistnevnte er noe av det hyggeligste med å ha bursdag synes jeg, så derfor krysser jeg fingrene for at det dukker opp noe på veggen ila dagen... Uansett er smilet på plass, og jeg vil nok slite like mye med søvnen denne natten som de foregående 24 årene. Slik skal det jo være!


     

    Bare et tilbakeblikk! 05-03-2012 :)

    (Grunnen til at jeg har et behov for å klippe håret asap. Den looken gjør meg så syk!)

  • 0

    Maleterapi som stressdemping...

    Reisen mot å bli Madelén handler ikke om jeg var, men om hvem jeg har mulighet til å bli. Det handler ikke ene og alene om å gjenoppdage gamle sider, men å hente fram nye. Nye og bedre. Aldri trodde jeg at jeg kunne bli så godt kjent med meg selv, eller så velutviklet som menneske. At jeg som hatet heimkunnskap skulle stå å lage flere middager ukentlig - helt fra bunnen av? Og avanserte tidkrevende kaker og grove brød som fast inventar i huset? At jeg som hatet tegning skulle ende opp med å fargelegge i flere timer? At jeg som hatet tålmodighetsarbeid skulle sitte i flere dager og pusle med detaljerte julekort? At jeg som hatet alt som ikke var kondistrening plutselig skulle bli glad i pilates? At jeg som avskydde maling som pesten i kunst og håndverk kunne bestemme meg for å innføre det i min hverdag?

     

    Det var mamma som var inne på ideen. Om hun hadde sett eller hørt, eller bare av fri spontanitet foreslo maling, vet jeg ikke. Hun har liksom alltid gjennomskuet meg, og selv om jeg hater å innrømme det; visst hva som var best. Mamma kjenner godt til stresset mitt, og daglig poengterer hun at det ikke er bra. Som om det hjelper. Det blir som å si til en storrøyker at det ikke er særlig helsemessig å røyke, eller å si til en alkoholiker at alkohol vil kverke leveren. Eller som å si til en anoretiker (i mitt tidligere liv) at underernæring vil skade kroppen på sikt. Ingen av de gitte personene ville brydd seg. Det går inn det ene øret, og ut det andre. Slik er det også for meg med stress. Jeg er stresset av natur, og istedenfor å finne metoder som skal fjerne mitt naturlige stress, har jeg heller snudd tankegangen. Det var for så vidt mamma sin idé. Noe må man jo prøve når det i 24 år ikke har nyttet å senke stressnivået - i alle fall ikke med noen langvarig gevinst. Da blir det sjelden en gjennomførbar strategi for noen av oss, og kanskje lider jeg mer når jeg febrilsk prøver få bukt med noe som ligger latent i meg. Jeg vet ikke hva det vil si å være uten stress. Det er en følelse. Akkurat som det å føle kjærlighet, ruelse, sinne eller glede ovenfor seg selv, andre eller en gitt situasjon. Hvor tomt hadde ikke livet vårt blitt uten en eller flere av disse følelsene? Omtrent like tomt som mitt liv hadde blitt uten stress. Det er egentlig den korte forklaringen på hvorfor jeg ikke gidder bekjempe stresset. I alle år har jeg levd med det. I større konsentrasjoner, og i mindre konsentrasjoner.Ja, selvfølgelig kan jeg prøve å bli bedre på det. Det er ikke slik at jeg går inn for å stresse mer enn jeg må. Det bare blir sånn, og igjen; det henger sammen med den personen jeg er av natur. At jeg er effektiv. At jeg er målrettet. At jeg gjør mitt beste. At jeg aldri gir opp. At jeg vil gi av meg selv til andre. At jeg vil være der for andre. Og slik kunne jeg fortsatt. Poenget er egentlig bare det at uten stress så forsvinner ikke bare stresset. Det er så mye mer hos meg som blir innskrenket. Samtidig tenker jeg at det finnes negativt stress, og positivt stress. Jeg har riktig nok vært styrt av det negative stresset store deler av livet mitt, der mye har gått på autopilot, flinkpike og vilje. Det er ikke før de to siste årene at dette har balansert seg. Jeg har fått mer selvinnsikt og blitt mer bevisst på når jeg stresser, og ofte stopper jeg opp og spør meg selv hvorfor. Det betyr ikke at jeg der og da automatisk slipper stresset, men det betyr at jeg forflytter stresset til en arena som nyttiggjør det bedre. Jeg anvender da stresset på en måte som er bra for meg. Rett og slett fordi jeg evner ta kontrollen. Når jeg da kjenner antydninger til dette negative stresset har jeg da benyttet meg av disse ulike mestringsstrategiene og ''nye sidene mine''. Kanskje slenger jeg sammen en bolledeig som jeg står og knar i et kvarter? Kanskje begynner jeg å fargelegge? Kanskje tar jeg en pilatesøkt? Eller, kanskje velger jeg å male litt?

     

    Jeg var i utgangspunktet negativ til maling da mamma introduserte ideen for meg. For meg er det litt sånn; ''jeg har aldri likt maling, så derfor kommer jeg ikke til å like det i fremtiden, heller''. Ganske barnslig, jeg vet. Men så begynte jeg å lese om mindfullness (også maling), pluss at mamma og jeg var på åpnet galleri og snakket med en vaskeekte kunstner. Det åpnet opp øynene mine. Og som om ikke det var nok kjøpte mamma inn alt av utstyr. Da kunne ikke frøkna si nei. Under forutsetning av en ting; de første maleriene skulle ikke bli til uten mål og mening. Altså måtte jeg stille meg selv noen relevante spørsmål før prosessen kunne tre i kraft. Hvor skulle maleriet henge? Hvem skulle få det ? Hva skulle være avbildet? Sikkert enda flere spørsmål jeg kunne lagt vekt på, men disse ble de viktigste. Det er flaut å si at jeg i Januar startet på mitt første prosjekt, og at jeg forrige Torsdag, etter eksamen, ferdigstilte det. Helt skyldfri går jeg ikke selv om. Vi hadde nemlig dummet oss ut, og for dere som maler; oljemaling tar tid. For meg; intet mindre enn 5 måneder. I tillegg hadde jeg mitt å sysle med omkring skolegangen, så jeg hadde vel ikke ofret mesterverket mitt særlig mye tid i den perioden uansett. Vel. Uansett. Nå er det ferdig, og jeg er strålende fornøyd. Dette er mitt beste, og det kan jeg leve med. Skal innrømme at jeg verken hadde spesielt med forutsetninger eller forventninger før jeg begynte. Men så er det noe med viljen min. Når jeg bestemmer meg for noe, så skal det gjøres, og da skal jeg også komme meg i mål. Tross at det fremstår som nytt, uvant og noe uforståelig. Kanskje tar det tid, men jammen har jeg lært noe. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle male et bilde på eget initiativ, men jammen har jeg greid det. Malingen skal jeg dessuten ikke legge på hylla, selv om det er usikkert når neste prosjekt vil finne sted. Maling er gøy, samtidig som jeg er tilstede i øyeblikket. Jeg lever her og nå - og jeg nyter det!

     

    Til slutt gjenstår det en liten forklaring. Etter mye om og men fant jeg til slutt den perfekte ugle (dog våken) på google - oppå en marsipankake av alle steder. I tillegg fant jeg en random fugl oppå en gren. Uglen ble doblet opp, og satt på grenen som fuglen satt på. Snakk om å sette kreativiteten på prøve. Himmelen hadde jeg ikke noe spesielle tanker omkring. Bare at den skulle være blå, og at det skulle være på kveldstid. Litt lite nøye her, men det var meningen. Jeg ville ikke ha måne, men noen få stjerner til å lyse opp. Disse duttet jeg forsiktig på i sølv. Forklaringen på hvorfor ugle nummer 1 er rosa, er fordi det er mammas yndlingsfarge. Pappauglen er nummer to. Maleriet skal henge over sengen deres, og mammauglen er på mammas soveside, mens pappauglen er på pappas soveside. Litt utålmodig omkring tørkingen, så det er noen skjønnhetsfeil på uglene. Maleriet var en del av årets bryllupsgave, og jeg kunne ikke vært mer enn fornøyd. Kanskje er det ikke noe spesielt kunstnerisk, men jeg liker at det er et litt lekent uttrykk på det. Jeg har brukt sterke farger, fordi jeg ønsker at bildet skal spre liv og glede. Jeg vil at mamma og pappa skal se bildet hver bidige dag de våkner opp og føle seg 110% klare for å gripe dagen. Og mest av alt vil jeg at de skal se på bildet og vite at jeg er glad i dem, uansett i hvilken by jeg måtte befinne meg. Avstander i det virkelige liv er kanskje basert på flere titalls og hundretalls mil, men med en slik personlig tilegnet gave er håpet at vi alltid skal kunne kjenne på nærheten til hverandre. Slike påminnelser synes jeg er særs viktige. Spesielt nå som vi alle blir eldre, og det ikke lenger er en vanesak med felles frokoster, eller ferieturer for den sags skyld. Det er jo trist, men det er jo også det som må til. Det er vanskelig å beskrive hvor mye jeg lengter etter denne fremtiden jeg har forespeilet meg!


     

     

  • 4

    Hvem er jeg?

    Hei!

    Jeg heter Madelén og er forfatteren bak denne bloggen. Jeg kommer fra Horten, en liten by i Vesfold. Her har jeg bodd hele livet mitt siden jeg ble født 20 Desember 1992 en Søndags natt på Tønsberg Sykehus. Noen få år etter kom også broren min til verden. Sammen med han bor jeg hjemme hos foreldrene mine. Det føler tryggest slik. Jeg tror neppe jeg ville overlevd i en leilighet alene...

     

    Denne bloggen ble opprettet som en slags rosablogg for mange år siden.  Jeg har alltid elsket å skrive, og den gangen hadde jeg et ekstra oppmerksomhetsbehov i tillegg. Bloggen ble imidlertid litt mer seriøs da jeg valgte å skrive åpent om sykdommen min. Jeg ble tidlig psykisk syk, og vinteren 2008 startet jeg for alvor å utvikle en spiseforstyrrelse. Uten at jeg egentlig var klar over det. Det begynte ganske uskyldig, men tok etterhvert totalt overhånd. Ortoreksi, sunnhet og treningsfanatisme var starten på et langt og uvisst sykdomsforløp. 14 timer jogging- og styrketrening i uka overgikk fort grensene og likeså ødela det kostholdet, som til slutt besto av gulrøtter, knekkebrød og fiskekaker. Ikke bare mat og trening hadde blitt et problem, men også altfor mye perfeksjon på skolen. Hvor ble den ungdommelige fritiden med venner av? Alle disse tingene gikk drastisk utover det meste med meg. Selvtillitten forsvant gradvis og selvbildet ble elendig. Ortoreksien gikk sakte men sikkert over til anoreksi. I Mai 2010 fikk jeg anoreksidiagnosen slengt i trynet av en fastlege som ikke hadde bedre å si. Dessverre hadde hun rett, og siden den gang har jeg levd med sykdommen. En seks måneders lang tvangsinnleggelse med sondeforing, næringsdrikker og kostlister hjalp for at jeg overlevde - ingenting mer. Og etter en haug med mislykket terapi og psykologisamtaler har jeg innsett at det kun er jeg som sitter med nøkkelen. Å bli frisk krever vilje og mot. Å bli frisk krever en psykisk styrke. Denne jobber jeg med hver dag. I mellomtiden nyter jeg dagene med venner og familie, cabrioleten min, som deltidsstudent og som selger på Elkjøp. Det nytter ikke å sitte inne når alt håp er ute. Alt som gir glede er nøyaktig hva jeg trenger!

     

    Jeg har alltid vært positiv og blid. ''Solstråla'' var det mange som kalte meg på ungdomsskolen. Positiv uansett hva. Det er slik jeg vil gjenspeiles i denne bloggen. Uansett hvordan det måtte oppfattes. Selv om jeg er syk så behøver ikke det å bety at alt er grått og trist. Jeg prøver heller å sette pris på mine små hverdagsgleder. Selvsagt opplever jeg nedturer, og det er jo naturlig. Allikevel velger jeg å rette fokuset vekk fra disse. Jeg vil ikke henge igjen ved noe som gjør meg deprimert, negativ og utslitt. Det er oppturene som gir framgang, og det er de som skaper motivasjon. Selvsagt betyr det mest!

     

     

    Her er historien min!

     

     

    FACEBOOK-GRUPPE - maadeleen.blogg.no 

    

    Jeg er glad og takknemmelig for alle som legger igjen spor i kommentarfeltet. Det er utrolig viktig at det finnes så mye støtte der ute, og det er utrolig godt å vite at jeg deler erfaringer med flere andre. Er det lange kommentarer med flere spørsmål så bruker jeg sjelden kommentarfeltet. Jeg synes det ser uoversiktelig ut. Samtidig som jeg ønsker at svaret mitt skal havne hos den som stilte spørsmålet så fort som mulig. Derfor vil jeg mye heller at dere sender en mail; maadeleen.blogg@gmail.com Jeg svarer gladelig, og alt forblir mellom oss. Mailen brukes også dersom du ønsker å komme i kontakt med meg. Er det en skoleoppgave, video, radio, et avisintervju eller noe annet? Jeg stiller opp hvis jeg har tid. Bare kontakt meg!

     





  • Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde