Madelén (fra anorektiker til jusstudent) - hits
Hjem Add Madelén I media

0

Frisk fra anoreksi uten behandling -> 2018, jeg gleder meg!

Jeg var en bitteliten brøkdel av statistikken. Statistikken over hvor mange som hadde fått anoreksi. Jeg var med på å bevise at 7 års varighet var minimumet, og at anoreksi innebar en utmagret kropp på tredve blottet for både følelser og fornuft. Jeg var med på å bekrefte alt som man kunne lese på nettet om anoreksi, og mer til. En glad og positiv jente ble forvandlet til en deprimert, suicidal og humørsyk fremmed. Med tynnslitte organer, diverse sykdommer og plager som eldre får. Kun flyvende på stahet og 300 kalorier daglig. Noe måtte gå galt. Jeg ble tvangsinnlagt, og det holdt på å gå alvorlig galt. Etter utskrivelsen har jeg selvsagt spist ''nok'', men det er kun av frykt for å havne der igjen. Snakk om livsglede.

 

Jeg er en bitteliten del av statistikken. Statistikken over de som har overvunnet anoreksi. Jeg var med på å bevise at det går an. Man må bare ville det nok. Min vilje innebar en motivasjon som overgikk alt. Vinteren 2016 gikk jeg all in. Jeg var ved et veiskille. Jeg kunne satse, og håpe det gikk min vei. Eller jeg kunne fortsette å legge meg 5 på natten og sove til utpå ettermiddagen, fordi ingenting lenger ga meg glede. Jeg valgte å skape et liv. Jeg gikk for drømmen min. Målet var ikke å gå opp i vekt, men å bli frisk fra anoreksi. Jus var drømmen. En drøm som gjorde at jeg ble fri. Helt uten behandling. Det er mulig jeg er den første. Jeg har aldri hørt om at folk blir friske fra spiseforstyrrelser uten behandling. Ja. Jeg var i behandling i 2010-11, men tvert om gjorde det meg sykere. Jeg holdt jo på å ta mitt eget liv der inne. I mitt regnskap teller derfor ikke det som behandling. I alle fall ikke positiv behandling. Det var først da jeg selv tok takene, at noe skjedde. Og det at jeg hadde familien med meg hele veien, betydde alt. Folk er ulike, og mitt behov trenger på ingen måte være identisk en annen sitt. For noen funker det med innleggelse, helsepersonell og psykologi for å takle sykdommen. For meg gjorde det ikke det. Jeg trengte bare meg selv, motivasjon, tid og folk rundt meg Og det tenker jeg er helt innafor. Det er virkelig ingenting som kan knekke meg nå. Fordi jeg har bevist gang på gang at jeg er sterk nok til å takle nedturene. Hva kan jeg si? Et 9 års mareritt er over, og jeg ser fram til 2018. Fordi jeg har blitt sterkere, tryggere og mer selvsikker enn noensinne. Fordi jeg ikke finnes syk. Jeg er herved min største fan, og det vil jeg trolig alltid være! Godt nytt år, folkens :)

  • 0

    I år, vennen min.

    Aleksander hadde et ønske i fjor. Et ønske. Det var at jeg skulle bli frisk. Selv visste jeg at det var urealistisk, fordi det umulig kom til å skje. Jeg hadde på det tidspunktet enda ikke innsett at jeg ville leve et liv uten sykdom. Hardt å si det. Saken var den at jeg ikke orket å ta opp kampen, fordi jeg visste det krevde så mye av meg. For mye. Mer enn jeg var villig til å ofre. Men så fikk frøkna et annet perspektiv på livet, og sykdom ble byttet ut med motivasjon i lange baner. I år fikk nemlig lillebror oppfylt juleønsket sitt. Jeg tror på ingen måte han er ergerlig for at det tok lenger tid enn han håpet. Bedre sent enn aldri, får vi si.  Det var trolig bedre at jeg fikk finne ut av dette i mitt eget tempo, istedenfor at jeg hadde tvangsskjorten på, og stresset meg i hjel. Hastverk fører ingen steds. I alle fall ingen bra steder. Til syvende og sist. Jeg tror det er den tankegangen som vi må holde på. Vi har hatt noen vidunderlige dager der vi har sittet felles ved bordet, og spist samme maten. I dette sekund står juleskinken inni ovnen og klargjør seg. Jeg har ikke spist juleskinke på over 10 år. Det skal sies at jeg i år ikke har handlet inn så mye som én spesialvare til meg selv. Selv ikke pinnekjøttet var noe stress. Jeg hadde riktig nok ikke den wowfølelsen omkring smaksopplevelsen, men jeg hadde ingen problemer med å få det ned. Sier hun som aldri skulle spise det igjen. Selv om hun ble frisk. Fordi det på en måte var en utfordring over the top. Et utsagn også Tønsbergs Blad dokumenterte i 2012. I år slet på ingen måte etter måltidet, og jeg sov som en stein i natt. Jeg våknet i dag like klar for frokost med gjengen og julefilm. 

     

    Ellers har vi hatt en storslagen 25 års bursdagsfeiring med kaker, gaver og lutefisken til mamms, bakt (gulrot- og ananaskake, sjokoladekake, rocky road, kokosmakroner og brød), spilt masse spill, sett filmer, ledd, grått (av glede), sunget julesanger, handlet sammen, hatt tre lange og intense kjøredager (tenk at jeg har lært lillebror å kjøre bil!!!), vært på hyggelig familiebesøk (på julaften), vært på mange gåturer, og hatt flere dype samtaler. Så dype at tårene har trillet. Flere ganger. Alle har stått på som noen helter for å lage en fantastisk jul, og jeg føler at jeg ikke kan gripe til bøkene helt enda. Selv om jeg sikkert burde ha gjort det. På tre og en halv dag har vi nemlig utrettet mer som familie enn hva vi har gjort på 1 år. Samholdet har vært upåklagelig. Stemningen har vært upåklagelig. Alt har vært upåklagelig. Det føles som en drøm. En altfor fin drøm.

     

    Jeg flyr dessuten rundt her i strømpebukse og skjørt nå, og jeg fryser på ingen måte. Det gjorde jeg heller ikke i kjolen med de halvlange armene i går. Tvert i mot var jeg varm, og det er jeg veldig ofte i dette huset. Ingen varmeovn står på 24/7 og jeg sover ikke lenger i ullundertøy. Forandringene merkes fysisk, og de synes tydelig på kroppen min. Generelt er alt helt annerledes. Jeg er en annen person. Med mer lår, legger, rumpe og det som hører til, og jeg har trent og formet kroppen til noe jeg kan leve godt med. Gløden er tilbake og ansiktsfargen 110% normal. Jeg spøker om mat, fett og kroppen på egen bekostning, stadig vekk. Det er ingenting som jeg tenker nevneverdig over, men som jeg heller synes er gøy. Det har også blitt ''uplanlagte'' ord om fett og kalorier rundt bordet, men for meg er det liksom litt; ''hva så?'' Den praten påvirker virkelig ikke meg. Ingenting påvirker meg. I alle fall ikke på en slik uheldig måte som den kunne gjøre før. Det at kjolen satt perfekt på kroppen i går, var for meg bare ren lykke. Herregud så fin jeg følte meg. Jeg blåser da i om jeg ikke har en anorektisk fasong eller kjenner knoklene like tydelig. Vektoppgang måtte til, men den måtte også vedvare. Jeg er frisk nå. Ferdig med anoreksi en gang for alle. Familien har fått tilbake en ny og forbedret Madelén, og Aleksander har fått tilbake rollen som lillebror. Vi har igjen blitt den familien vi har savnet å være, og det skal vi fortsette med. Ting er endelig bra for oss nå!

     

    I år ante jeg ikke hva jeg fikk overhodet, men ble godt fornøyd. De har virkelig tenkt på meg. Jeg skal verken fryse, tryne på sykkel (fikk forlys, baklys og fancy gullringeklokke) eller se ut som en dass (maskarasett). Helt nydelig.

     

    Høydepunktet med å komme hjem: Mammas grønnsakssuppe! Jess. Jeg har lært å sette pris på mat for første gang i mitt liv :)

     

    Og særlig strømpen....

     

    Innholdet skyldes at jeg personlig ikke er noe glad i det som er altfor søtt, og det har på ingen måte noe sammenheng med den tidligere sykdommen å gjøre. Og dessuten er ikke kaloriinnholdet særlig langt unna det ordinære godteri, og dette vet jeg fordi jeg sjekket det da jeg var syk (fordi jeg har spist dette før). Men det skal sies at jeg har smakt på en skumnisse, en sjokoladebit og noen Haribo i ny og ne. Og jeg tar også et potetgullflak om jeg føler for det. Det finnes liksom ikke begrensninger for meg lengre.

     

    Et bilde for historiebøkene...

     

    Her i huset kjører vi Ugly Christmas Tie. Noen bestilte fra AliExpress i September, og sånt blir det god stemning av.

     

    MK smartklokke fra verdens snilleste lillebror <3

     

    Gleden over å få kjøpe Slottsplassen! #daer2plassok

     

  • 0

    A på eksamen i jus + hjemreise

    Jeg visste at dommen skulle falle i dag, men jeg hadde på en måte glemt det av litt. Når det går i ett fra klokken 9 på jobb, så blir det gjerne sånn. Da jeg skulle gå bak sjekket jeg imidlertid mobilen, og oppdaget en melding fra en klassevenninne. ''Hvordan gikk det på eksamen?'' Omsorgsfullt å spørre, men også en påminnelse om at et svar forelå. Jeg skalv og holdt pusten da jeg skulle sjekke. Tankene om å ta opp erstatningsrett og kjøpsrett surret rundt. Selv om det ikke hadde vært det verste. Bare veldig styrete. Fordi jeg har brukt så mye tid og krefter på å lese meg opp til denne eksamen. En eksamen som var så overveldende og heftig at selv andre studenter fikk hakeslepp. Også jeg. Da jeg gikk ut fra eksamen den 30 November, satt jeg derfor igjen med blandede følelser. Jeg trodde jeg kunne få alt mellom D og A. Jeg hadde nesten nådd bunnen, og bekymringsnivået stod til pallplass. Det gleder meg å si at denne tvilen kom meg til gode. Jeg skjønte ingenting da jeg sjekket. Først trodde jeg at jeg hadde sett feil, så jeg logget inn og ut flere ganger. Men neida. Resultat: A. Eneste i klassen. Karakteren gikk opp for meg noen minutter etterpå, og jeg måtte bare klemme den første kunden jeg møtte på. Han var like glad som meg. Haha. Herregud. Det er ikke bare denne A'en isolert sett som er det fine, men at jeg nå har bevist for meg selv at jeg har valgt rett studie og at utdannelsen min absolutt passer meg. Det er forsvarsadvokat jeg skal bli. Jeg har altså ikke bare valgt etter hjertet, men også kunnskapen og fornuften. Dessuten har jeg funnet en studieteknikk som fungerer for meg og nå vet jeg også hvordan tiden med videre studier skal disponeres. En lettelse. Og Aleks har så lite rett i at mye lesing er galskap. Jusen er slik - noe jeg liker. Fordi jeg alltid har vært glad i skolen og nedlagt mye arbeid. Jeg har allerede begynt å lese en del på neste semesters pensum, og jeg koser meg faktisk med det...

     

    Jeg skriver selvsagt ikke dette for å drive skryteblogg, for slik er jeg ikke, men jeg føler også denne nyheten blir en del av pakken med å få frem den progresjon jeg har hatt. Jeg har vist at man kan gå fra anorektiker til jusstudent, og faktisk mestre det. Så det er mitt poeng med dette innlegget. At jeg tar juleferie med god samvittighet, er det ingen tvil om. Jeg hadde min siste jobbvakt i dag, og skal nå hjem til jul. Det blir helt skjønt. Favorittguttene mine kommer om bare noen få strakser, så jeg må skynde meg å ordne pizzabollene og noe småtteri av pakking. Jeg blir helt varm om hjertet når jeg tenker på tiden jeg skal tilbringe med familien, julen i seg selv og også de vennene jeg får se igjen snart. Det er så mye som gjør at jeg bobler over av lykke!

    Noe rotete her på grunn av pakkingen...

  • 0

    Endelig ble jeg kjørelærer!

    Bildene som er brukt i innlegget er tidligere brukt på bloggen, og innlegget er tidsinnstilt 00:00, 20/12-17.

     

    Øvelseskjøring, kjøretimer og teori - så langt kom jeg før det smalt. Ja, for jeg var egentlig tidlig ute. Jeg startet med øvelseskjøring da jeg fylte 16, tok kjøretimer året etter og teori like før jeg tenkte jeg skulle ha glattkjøring, langkjøring og oppkjøring. Jeg var i rute. I rute til å få lappen på 18-års dagen. Men neida. Tvangsinnlagt 29 November, og 18-års dagen feiret på psykiatrisk med en liten permisjon hjemme. Full overvåkning. Sonden så vidt ute. Rullestol. Alt annet enn gledeshyl og sertifikat. Det er kanskje ikke så himla nøye/ big deal for folk å få lappen på 18 års dagen, men for meg var det et stort mål. Et slikt mål jeg hadde satt i barneskolealder. At jeg ikke kunne innfri det gjorde meg så demotivert at jeg en periode vurderte å droppe hele greia. Det skulle ta et halvt år utenfor murene før jeg igjen orket ta kontakt med kjørelærer. Kun langkjøring gjensto, og jeg kan ikke si jeg var så veldig gira på det. Jeg følte meg bare mislykket, liten og elendig. Rett og slett. Enda hun visste. Kjørelæreren visste jo hvorfor jeg måtte drøye ting, og hvorfor jeg var i den shape'en jeg var i. Pappa var nok den som pushet meg til å ta de siste stengene. Det gjensto tross alt bare et trinn før oppkjøring skulle bestilles. Hvorfor var jeg ikke lenger like gira på å få det til?




    Jeg vet ikke, jeg. Et sted forsvant motivasjonen. Et sted forsvant en del av meg. Den delen som kjemper. Den delen som er målbevisst. Kjernen i meg. Jeg kunne ikke tro det, og jeg ville ikke tro det. Jeg ville ikke tro at motgang kunne svekke meg. Så jeg tok telefonen. Jeg bestilte langkjøring tross at magefølelsen overhodet ikke var på ''min side''. Jeg var kvalm, spent og redd på samme tid. Jeg ville jo ikke. Det føltes som jeg skulle opp til en eksamen jeg var totalt uforberedt i - og allikevel visste at jeg måtte prestere. Jeg følte meg rett og slett ikke god nok. Bare middelmådig. Men etter hvert som jeg fikk sovet på det, så ble jeg mer tilfreds med tanken. Særlig fordi jeg brukte tiden på å gruble og stille spørsmål. Hva var jeg redd for? At jeg ikke mestret det. Hva var ubehagelig? At jeg hadde vært litt for lenge borte fra kjøreskolen. Hva var det verste som kunne skje? Hm. Der hadde jeg ikke noe svar. Ingen fornuftige i alle fall. Å backe ut var så ikke meg. Det var nå (da) eller aldri - på en måte, selv om jeg i teorien kunne brukt langt mer tid om jeg ville. Jeg jobbet mye med meg selv i denne perioden, særlig med å gjenoppdage selvtilliten og på nytt innse at jeg var god til å kjøre bil. Jeg sa til meg selv at langkjøring var easy peasy. Og det var det. Langkjøring var barnemat, og supergøy. Sånn utenom GPS'en som ledet meg i retning Skotfoss, der det knapt var mulig å komme over broen med den digre Q5 Audien. Turen via Skien, Porsgrunn og Larvik gav på alle måter mersmak og ytterligere kartkunnskaper (ettersom frøken GPS måtte takke for seg etter Skotfoss), mens turen til Sverige resulterte i en full fryser. Jeg sier bare; 20 minutter på Nordby, over 1000,- brukt og 5 poser med middagsmat, ost og pålegg handlet! Frk effektiv? Alltid. Tenker på familien? Ofte.

     

    Lykkelig over å være ferdig med langkjøring ventet bare oppkjøring. Igjen fikk jeg et slag i fleisen. Ventetid. Minimum Februar. Jeg spurte derfor kjørelærer om jeg kunne få velge dato siden jeg allerede var så sent ute. 19 år og 2 mnd da jeg fikk lappen liksom. Ikke helt planen min, samtidig som det var noe jeg ikke kunne styre. Jeg fikk lappen sent grunnet gedigne krefter utenfor min kontroll. Slik ble det bare. Og uansett hvor flau jeg er over det, så er jeg glad jeg tok tak i meg selv tross hvor langt nede jeg var. Noen ganger tar bare livet uante vendinger, og da gjelder det bare hente fram nye krefter og gjøre det beste ut av situasjonen. Overgangen var så stor. Fra livsglad selvstendig jente til døende sykehuspasient, og igjen tilbake til livsglad (enda mer) selvstendig jente. Det var på ingen måte enkelt, men hadde jeg noe valg? Jeg gikk for datoen 5 Mars, Aleksander sin bursdag. Gleden sto i taket da kjørelærer sendte melding og sa at jeg var oppmeldt denne datoen, og gleden sto enda mer i taket da sensor etter en lang tale bare ''meeeeen, gratulerer med førerkort''. Jeg fikk ikke med meg halvparten av talen, og jeg tror aldri jeg har klemt noen så hardt før. Tårene trillet. Virkelig. Det første jeg og mamma gjorde var å kjøre til Tønsberg, deriblant for å kjøpe bursdagsgave til Aleksander. La oss bare si; en overlykkelig Madelén som skal kjøpe gave er ingen god ting for lommeboka, men mottakeren ble nå glad for sine nye skinnjoggesko, da - selv om de er greit utslitt nå. Allerede er 5 år og 9 måneder gått. I dag har jeg ikke bare bursdag, men jeg har også lov til å øvelseskjøre med lillebror. Litt teit å feire dette, men for meg er dette minst like viktig som mitt kvarte århundre. Lillebror er riktig nok ikke like interessert i kjøring som storesøster, men jeg håper det bare er et spill for galleriet. Spesielt siden vi ikke har sett hverandre siden høstferien. Bare det tilsier at han vil gjøre hva som helst for å tilbringe tid med meg. Så, ja. Dette skal bli moro. Ingen hemmelighet at han (som en av flere gaver) får gavekort på kjøretimer til jul. Kjøretimene er muligens mer i min favør enn hans. Haha. Jeg har allerede laget opp 10 små gavekort og puttet dem i en fancy eske med silkebånd og greier. Lite stopper søstern nå. Til og med L og speil har vi i hus. Og jeg har bil. Måneden etter jeg fikk lappen kjøpte jeg nemlig min første bil, Volkswagen New Beetle, og den ble i fjor byttet ut med en nyere Volkswagen Golf TSI Highline 2013-modell. Noe jeg har angret litt på etter jeg startet å studere og ikke hadde det samme behovet lenger, så vi får se hva som skjer med den. Men men. Selv kjørte jeg rundt i en sliten gammel Volvo 850 fra 1995 før jeg begynte på kjøreskolen, så jeg vil påstå at han er ganske så heldig som har tilgang på mitt vidunder. Bilen min er jo bare en drøm å kjøre. Så ja. Aleks skal kjøre bil, og jeg skal sitte ved siden av som den ''erfarne''. Det vil definitivt bli veldig merkelig. Særlig fordi det ikke føles så lenge siden jeg selv satt i den posisjonen. Husker enda turene med mamma til Lillestrøm og Asker, der jeg måtte innom alle sidegater som var. Uten at mamma selv hadde vært der. Kjøring på måfå er det gøyeste jeg vet. Det har jo vært en del slike tilfeller her i Hønefoss også. Nevner bare den handleturen min til Coop Prix i Hallingby. Litt galskap. Planen er at gutta henter meg etter jobb i morgen, så jeg satser på at det blir både bursdagsfeiring og søskenkjøring på bittelillejulaften - dersom været tilsier at det er ok. Tut tut, og lykke til, til lillebror - og grattis med dagen til meg. Dagen går med til jobbing fra 12 til 19, deretter trening, sjekking av lønnskonto (fin dag å få lønning på), siste rest av pakking, ex fac og baking av pizzaboller (til gutta kommer i morgen) Innimellom slagene blir det sikkert et ''bedre'' måltid (les: propud, proteinbarer og pepperkaker - slik jeg liker det aller best), en julefilm, noen telefonsamtaler og litt respons av gratulasjoner på face. Sistnevnte er noe av det hyggeligste med å ha bursdag synes jeg, så derfor krysser jeg fingrene for at det dukker opp noe på veggen ila dagen... Uansett er smilet på plass, og jeg vil nok slite like mye med søvnen denne natten som de foregående 24 årene. Slik skal det jo være!


     

    Bare et tilbakeblikk! 05-03-2012 :)

    (Grunnen til at jeg har et behov for å klippe håret asap. Den looken gjør meg så syk!)

  • 0

    Anoreksi er ikke min hjertesak!

    Det er her tale om det offentlige, og ikke det private.

    Det er over 7 år siden jeg selv ble tvangsinnlagt på lukket avdeling med anoreksi. Allikevel har lite skjedd på denne lange tiden. Daglig får jeg tilbakemeldinger fra jenter som er desperate og fortvilte. Flere av dem ønsker faktisk ikke leve. Fordi behandlingen kun handler om vektoppgang, medisiner, trusler og tvang. Ikke om menneskene som skal bli friske. De blir oversett i hverdagen til disse som skal tjene penger, og blir således bare en del av statistikken. De er verdt null og niks. Det gjør vondt. Vondt å vite at flere skal oppleve hva jeg erfarte. Vondt å vite at det ikke fokuseres på fremtiden og på en enkelte. Istedenfor blir man satt i  bås, som en fengselsfange. Med fullstendig mangel på autonomi og frihet. Plassert i en ny hverdag der det er viktigere å bruke belter, makt og vold, fremfor samtaler og empati. Det er viktigere at pleierne får strikket ferdig kjolen til sitt nye barnebarn, og at nattevaktene får blundet mens de er på jobb. Det er viktigere å tenke seg og sitt, enn å tenke på pasientens behov. Paradoksalt nok er det slikt det offentlige tenker at folk skal bli friske. Sånn ila en tiårs periode. Noe slikt vil, og kan jeg ikke støtte oppunder. Verken om det er med min egne lommebok eller stemme ved stortingsvalget. Likeså vil jeg heller ikke oppfordre andre til det. Misforstå meg rett. Psykisk helse er selvfølgelig kjempeviktig, men kun når ressursene brukes på rett måte. Til forebygging og rehabilitering. Det skjer først når mørketallene går ned, og folk ikke lenger flyr inn og ut av psykiatrisk som jojoer.

     

    Endringer må skje. Det nytter ikke å gi ros og støtte til noe/noen som ikke vet å verdsette den. Det nytter heller ikke å skrive side opp og side ned om egne erfaringer for å spre kunnskap i håp om at det skal virke preventivt. Fordi alt til syvende og sist bunner i et tungrodd system. Et system der mennesker blir sett i lys av diagnosen sin. Der alt man møter er en kald skulder og et hardt iskaldt blikk. Et blikk som kunne skremt vannet av de fleste. Der mor og far blir kastet ut på dagen. Der internett og mobil er bannlyst. Der glede ikke finnes i annet enn et usselt kryssordblad. Mulig jeg virker veldig forbannet her jeg skriver, og det er jeg nok. Forbannet (og sinnablogger) har jeg lov å være. Det til tross for at mye er på avstand, og at dette er en del av min sorte fortid. En fortid som få utenfra forstår, fordi den er så hinsides og uvirkelig. Selv for meg. Derfor sliter jeg ikke nevneverdig med det lengre. Det jeg derimot sliter med er at andre skal oppleve det samme marerittet som jeg selv måtte overleve i 6 hele måneder. Jeg skulle så gjerne kjempet for en mer rettferdig behandling omkring anoreksi, men det går ikke. Fordi det er ikke opp til meg å ta de første stegene med å inkludere pasienten og de pårørende. Alt jeg kan er å vise at det nytter. Jeg kan vise at det er livsfarlig å være syk, og jeg kan vise at det er superviktig å kjempe. Men selvsagt er ikke det ''så enkelt''. Tillit er ikke bygd på en dag, særlig ikke hvis den først er nedbrutt. Dermed er tålmodighet, lytting og tid avgjørende i en slik behandling. Pluss et fremtidsrettet fokus med positive elementer. For uansett hvor mørkt det ser ut der og da, så vil det nytte å rette oppmerksomheten mot delmålene, og ikke bare den seieren som skal oppnås til syvende og sist!

    Bildet er brukt tidligere.

     

    Men jeg lover dere en ting. Jeg skal aldri slutte å heie fra sidelinjen eller besvare henvendelser på en optimistisk måte. Anoreksi er muligens ikke min hjertesak med tanke på behandlingen, men jeg har allikevel et brennende ønske om at alle som lider, skal bli friske. Derfor ønsker jeg fremdeles å være et forbilde og en inspirasjon. Kanskje aller mest nå som jeg faktisk har vist at det umulige er mulig. Legene hadde nemlig gitt meg opp allerede i Mars 2010. De sa jeg var et umulig tilfelle, og at jeg aldri kunne bli frisk. Harde ord for en som nettopp hadde bikket atten. Allikevel ble jeg værende på psykiatrisk. På oppbevaring. Hjem kunne jeg ikke reise. De mente jeg var farlig for meg selv og andre, og at det var ''bedre at jeg døde der enn hjemme''. Enda jeg ikke hadde skadet en sjel. Enda jeg samarbeidet så godt det lot seg gjøre, på min måte. At jeg nå har motbevist dem alle, føles godt. Hvis jeg kan, så kan alle. Fordi jeg var så langt nede som det var mulig å komme. Samtidig forstår jeg at tillitt ikke er bygget på én dag. Især ikke hvis den først er nedbrutt. I slike tilfeller er tid og tålmodighet desto viktigere. Pluss et fremtidsrettet fokus med positive elementer. Man må arbeide seg delmål for delmål, og ikke jobbe for å oppnå den endelige seieren. Fordi det målet er for langt vekke. Det handler i første omgang om å finne (nok) motivasjon til å leve. Og den motivasjonen? Den må en finne selv.

     

    Lik gjerne siden min: https://www.facebook.com/maadeleen/

  • 0

    Et år med suksess ender i pinnekjøtt!

    Det har vært et meget innholdsrikt år. Jeg startet på bunn, og går seirende ut av fighten. Fordi jeg har brukt jernviljen min som drivkraft hele veien. Det begynte med et uvisst ønske om å studere ex phil. Folk trodde nok at jeg ville få det til, men jeg tror få faktisk forsto at det kunne gjøre bidra til å gjøre meg frisk. Selv visste jeg hva som måtte til. Jeg måtte bare komme dit. Så jeg entret Juni i en form som nærmet seg noe brukbart, etter et halvt års filosofistudie, fjerning av to visdomstenner og deltidsjobb. Det var hektisk. Jeg legger ikke skjul på det. Allikevel så var motivasjonen min så stor at jeg ikke kunne la stress gå foran søvn, hvile og mat. I motsetning til vgs der jeg kunne lese på fag i 10 timer uten stopp - ikke en tissepause engang. Det vil si at jeg lærte noe på veien. Jeg lærte å ta vare på meg selv midt oppi alt som skulle gjøres. Det var et sted fornuften satt inn. Og jeg forstod vel at da jeg begynte å få dårlig samvittighet for at jeg hadde spist for lite, at Tom sakte men sikkert begynte å miste sin glans. Det var aldri i mine tanker at jeg skulle søke jus før 2017 faktisk var en realitet. Det var en drøm og et mål, men ingen plan. Jeg skulle se an. Faktisk var det pappa som var mest sikker på at det ville gå i boks. Jeg var vel rimelig sikkert jeg også, men jeg torde ikke håpe på noe for tidlig. Rett og slett fordi motbakkene og nedturene de siste årene, har vært av et kaliber utenfor min fatteevne. 

     

    Da jeg skrev innlegget om at jeg skulle gå på årsstudium på Folkeuniversitetet tidlig i våres, var valget tatt. Selvsagt skulle jeg ikke betale 50 000,- for et usselt år, der jeg ikke var sikret noe videre jusstudier. Jeg skulle studere 5 år. Det at jeg skrev folkeuniversitetet var egentlig bare for å forberede alle på at jeg var i de tanker. Tanker om å komme i gang med utdannelsen. For jeg hadde allerede i Februar søkt jus, selv med fristen som var 15 April. Noe ingen andre enn min nærmeste familie var kjent med. På dette tidspunktet visste jeg også at jeg skulle flytte hjemmefra. Søkingen skjedde såpass tidlig fordi jeg trengte noe å strebe mot. Igjen takker jeg min kjære far. Han har hatt så stor tro på meg hele veien. Han har bekreftet den tvil jeg har sittet inne meg, og samtidig gitt meg et behov for noe mer. Noe ganske mye mer. Selv ikke to ulike timer med trekking av visdomstenner satte stopper for meg.

     

    Dere kan tro det var en spent Madelén som gikk opp til eksamen i ex phil tidlig i Juni. Jeg visste jeg kunne alt, men jeg var ikke sikker på om jeg greide å få det frem på eksamen. Men som sagt tidligere: eksamen gikk strålende. Det gjorde at jeg tok sommerferien med god samvittighet. Ikke at ferien bestod av så mye mer enn Vervenfestivalen og en noe spesiell rettssak (meddommer), men den gav meg tid til å samle meg. Svaret på SamordnaOpptak kom i midten av Juli. Jeg husker at jeg gråt. Den 16 August, skolestart, flyttet jeg offisielt, og derfra gikk det bare oppover. Jeg begynte også i ny jobb i Elkjøp i Hønefoss, som jeg hadde ved siden av skolen. Det har gått greit å sjonglere, men har til tider vært stressende. Og det skyldes vel at jeg er så pliktoppfyllende som jeg er. Jeg har møtt opp på alt som er av forelesninger ++ og aldri jobbet med studiene mindre enn 5 timer daglig. Jeg har også strukket meg så langt som overhodet mulig med tanke på arbeid, og har sjelden vært hjemme før 21 på kvelden. Men. Det er et liv jeg har trivdes med. Jeg er avhengig av at det skjer noe. Helst hele tiden. Allikevel skal det sies at det var godt å lande eksamen den 30 November for kun å fokusere på 100% jobb. Hvilket som er helt herlig. Jobb står i fokus helt fram til fram til og 21 Desember. Sånn utenom litt fritid med venninner, timelange telefoner til familien og smålesing av pensum. Greide ikke å holde meg. Jeg har allerede tilbakelagt 30 sider notater og 5 kapitler familierett. Ikke så ille som jeg fryktet, og faktisk mer interessant enn jeg trodde. Svar på eksamen får jeg ikke før neste uke. så inntil da lever jeg i håpet om at jeg slipper ta den på nytt. Frem til dommen faller lever jeg bekymringsfri (selv om ingenting får ødelegge julehyggen min!), og nyter Desemberdagene. Måneden jeg går og gleder meg til så fort det er Januar igjen. Jeg kunne feiret jul hele året. Det er jeg sikker på. Rett og slett fordi det er en så fantastisk tid. Det bor så mye glede og takknemlighet i mennesker, og følgelig også meg selv. Ekstra glad blir jeg av å glede andre. Snart dumper det ned en overraskelse i postkassen til lillebror. Jeg måtte omsider ta affære og ordne med en lokalbutikk langt oppi nord. Sånn utenom at varen var noe dyrere og hadde 7 dagers levering, så var det et helt topp alternativ. Jeg gir meg aldri, som dere vet. Fordi lillebror titter innom av og til, kan jeg ikke skrive hva han får. Ellers er julestemningen litt som så, men det vintervakre landskapet utenfor og de julehandlende kundene på jobben, hjelper mye. Dessuten har jeg skaffet både julegenser og nisselue, samt at jeg skraper flaxkalender (og vinner - 200 hittil), hører på ''Madeléns jul'' på Spotify, ser på julefilmer på Viaplay, og eller spiser et lass av pepperkaker. Jeg har mistet tellingen for lenge siden.

     

    Jeg blir hentet på kvelden den 21 Desember, etter jobb. Deretter er planene kun satt med fokus på familie, noe venner, og sikkert litt jobb. Julaften i år blir hjemme, sammen med mine tre hjerter. Nå er jeg dessuten såpass at jeg verken har bestilt kalkun eller sukkerfri gelé. Jeg bare skrev i en melding til pappa, 5 Desember, at jeg sikkert overlever pinnekjøttet til mamma. Uten at jeg hadde tenkt nevneverdig over det. Orker bare ikke begrensninger, og da velger jeg heller gi f og takke ja til det jeg kunne gjøre før sykdommen. Så får vi se hvordan det går. Jeg vet jeg sa jeg aldri kom til å spise pinnekjøtt igjen, men det var tross alt da hjernen min var fettfattig. Noe som følgelig betyr fattig på fornuft. Sist jeg smakte pinnekjøtt syntes jeg ikke det var særlig godt, men mamma har muligens bedre peil enn restaurantbransjen. I hope. Hvis ikke så får jeg bare leve med at jeg ikke liker det, og eventuelt spise noe restemat. Løsninger finner man alltid. Uansett skal det testes, og det er det viktigste. Jeg skal på ingen måte ha premie eller ros for forsøket, fordi jeg nå er frisk - og da er det forventet at jeg går all in. I alle fall på de områder jeg gikk all in før sykdommen. Ribbe, medisterpølser, medisterkaker og juletilbehør skyr jeg av den grunn at jeg aldri har likt noe av det. Så på meg blir det da pinnekjøtt med kokte grønnsaker, og det gruer jeg meg overhodet ikke til. Hvorfor skulle jeg? Fordi julematen er en gigantisk utfordring med tanke på kalorier og fett? Er det noe jeg har lært gjennom årenes løp, så er det at fett og kalorier ikke tar livet av en. Tvert i mot. Det må til for at en kan overleve...

  • 0

    Forbigått av en ''anorektiker''?

    Advarsel: kan være triggende bilder!

     

    Da jeg gikk til jobb i går skjedde det noe som satte en ubehagelig følelse i meg. Jeg kjente meg både kvalm og skrekkslagen om hverandre. Uten at jeg skal henge ut noen mennesker, så skriver jeg om hendelsen så anonymisert jeg kan. Det var nemlig denne damen. Jeg har sett henne flere ganger, men tidligere har jeg bare fått henne i sidesynet. I går greide jeg ikke ta øynene mine fra henne. Henne og kroppen. Da jeg krysset veien holdt hun først på å krasje i meg. Hun gikk liksom skrått over veien på en måte som gjorde at bilene måtte stoppe før gangfeltet. Jeg tenkte ikke nevneverdig over det, så jeg fortsatte fremover på venstre side. Plutselig kommer hun på siden av meg i et forrykende tempo med armene i en kraftig og nesten provoserende marsjbevegelse. Så raskt at jeg ikke greier holde følge (og jeg går ganske fort!!) Det er da jeg ser skjelettskikkelsen. De tynne beina, det likbleke ansiktet og den hengslete kroppen. Slik jeg engang var. Hun er helt i sin egne verden. Jeg prøver å si hei, og vil helst få til en prat (fordi jeg bryr meg!!!), men hun strener videre. Hun må bare gå. Hele tiden. Det gjør vondt å se hvordan de tynne stilkene stadig forsvinner lenger unna meg. Hadde jeg vært syk, hadde jeg blitt trigget. Nå derimot trakk jeg pusten dypt. Jeg valgte heller se ned på mine egne ben og juble over at de ikke var i nærheten av hennes. Og istedenfor å sette opp farten, sakket jeg ned, fordi jeg hadde fem minutter ekstra å gå på. Og plutselig ble jeg tatt igjen av en pensjonist. Det var mer latter enn nedtur. Jeg kunne bare ikke åpne opp for noe eventuelle tvangstanker, og derfor valgte jeg heller motsatt taktikk. Noe som gjør meg stolt. Fordi jeg sammenlignet meg med henne ut fra et friskt perspektiv. Jeg ble satt på en utfordrende prøve. En prøve som lett kunne gjort at jeg feilet. Som lett kunne gjort at jeg løp resten av veien til jobb og droppet resten av måltidene for dagen. Når jeg da ikke gjør det, så må det jo bety at noe riktig har skjedd.

     

    Jeg har ikke konkludert med om denne kvinnen hadde anoreksi med tanke på kroppen hennes, men jeg så på hele væremåten at det måtte være noe slikt. Tynn kan man fint være uten å være syk, men det er sjelden man er så lukket for omgivelsene og så besatt av mosjon, uten at det ligger noe sykt bak det. Jeg mener. Få mennesker går sjelden rett ut i veien uten å se seg for, avviser ikke andre som sier hei, og tar gjerne forbehold om farten når det er såpass isete føre som det nå er. Det tenker i alle fall jeg er naturlig. Samtidig får det meg også til å innse hvor galt det jeg holdt på meg var. Da jeg løp rundt som en rakett, ikke stoppet for bilene, så ned i bakken mens jeg gikk, samt måtte gå på en eksakt tid hver gang. Og også dette med at jeg måtte trene hver dag. Det kunne være alt fra klokken 5 om morgenen til klokken 00 på kvelden. Galskap. At jeg kunne fortelle pappa om denne historien er nok et steg i riktig retning for frøkna. Den avsky jeg følte var derfor et sunt tegn. Misforstå meg rett. Jeg føler ikke avsky med tanke på kvinnen, men med tanke på hva hun går gjennom og hvor ille denne sykdommen er. Jeg håper bare så inderlig at det ender godt for henne. Dessverre er det lite folk rundt kan gjøre når en person er så låst. Å bli frisk fra en anoreksi handler om vilje, og den må komme fra en selv. Det nytter verken med makt eller mat dersom en alltid havner tilbake i samme spor. Alt man kan gjøre er å krysse fingrene og håpe at personen snur av seg selv - før det er for sent...

     

    2014. Her var jeg ikke på mitt tynneste engang, men allikevel synes jeg dette er grufullt! Da jeg tok disse bildene husker jeg at jeg syntes rumpa og magen var for stor, så det er tydelig at tankegangen er noe snudd.

  • 0

    Pingle på kjærlighetsfronten!

    Det var ikke før i sommer at jeg faktisk begynte å se meg selv som Madelén, noe som følgelig også gjorde at jeg begynte å kjenne på en del følelser. Nye følelser, vil jeg si. Det har liksom manglet noe i alle disse år. Jeg trengte å føle på kjærlighet. Fra noen andre enn familie og venner. Tidligere har jeg vært veldig på at gutter tilhører ''the friend zone''. Dette endret seg altså rundt sommerstider. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor savnet plutselig oppsto, men jeg tror det har noe med at jeg omsider lærte å akseptere meg selv. Pappa har hele tiden sagt at jeg må elske meg selv, for å kunne elske andre. Og også for å ta i mot andres kjærlighet. Jeg synes elske er et sterkt ord. Jo visst er det flott, men også veldig skremmende. På grunn av sårbarheten det som oftest medfører. Den kan komme når som helst. Er det et motto jeg har her i livet, så er det å satse. Det er kun slik man kan vinne. Men jeg må innrømme at jeg har vært en pingle på kjærlighetsfronten, og det er jeg fremdeles. Dels kan jeg nok skylde på sykdommen, overgrepet, drapstrusler, og hele den pakka, men til syvende og sist er det jo meg. Det er meg det er noe galt med. Det er jeg som sliter med å åpne meg opp, og faktisk ta steget. Jeg kan telle to langvarige ''forelskelser'' på mine fingre. Det begynte på barneskolen og pågikk faktisk helt fram til andre året på vgs, med små mellomrom. To ulike veldig flotte gutter. Som aldri fikk vite at jeg likte dem mer enn bare ''en venn''. Istedenfor å vise interesse når de snakket til meg, virket jeg heller overseende. Jeg greide det bare ikke. Det var liksom ikke meg å være sånn jentete. Jeg gikk heller forbi dem i hurtig tempo med nesa ned i bakken. Og så fort jeg ble pratet til latet jeg gjerne som at jeg ikke hørte hva som ble sagt, for jeg ''har jo nedsatt hørsel på begge ørene''. Den unnskyldningen har jeg virkelig brukt for alt den er verdt i situasjoner der jeg har vært ubekvem. Det ser jeg nå var en lite smart ting. Fordi jeg har gått glipp av en viktig lærdom. Nemlig konsekvensene når hjertet har talt.

    Jeg ler godt når jeg ser disse bildene fra 7 klasse. Jeg var jo knapt 163, rund i kinnene, med sokker i bh'en og litt herlig valpefett på kroppen. Bilder jeg ikke taklet å se da jeg var syk, for å si det slik. Men jeg skal innrømme at det er koselige tilbakeblikk. Rett og slett fordi det var en veldig fin og bekymringsløs tid!

    Brunfargen er forresten fra Kreta, og langt fra naturlig. Bildene er tatt av flinkeste fotografkusine og er brukt for å illustrere første innholdet i bloggposten.

     

     

    Greia er nemlig det at selv om jeg er sosial, utadvendt og prater med alle om absolutt alt mulig, så slipper jeg sjelden folk innpå meg. Sånn på ordentlig. Det var ikke før jeg ble syk at jeg greide å åpne meg for mamma og pappa. Jeg har åpnet meg mye for lillebror, men det er faktisk ikke alt han vet. Enda. Og dette er mine nærmeste. Da sier det seg kanskje litt hvor vanskelig det er med venner, og potensielle kjærester. Det er noe med tillitten. Ikke fordi jeg har blitt sviktet (mer enn én gang), mobbet eller opplevd noe som gir meg grunn til å tvile på folk, men fordi jeg generelt har en iboende frykt i meg. For det ukjente. Så selv om jeg var kjæresteklar i sommer og følgelig i høst, så virket jeg allikevel avvisende face to face, og også på både tinder, messenger og sms. Noe som tydelig kom fram. Det er veldig lett å se på meg når jeg vil sky banen eller blir litt småbetatt. Jeg blir stresset og klomser noe forferdelig. Deretter prater jeg unormalt høyt og gjentar gjerne samme spørsmålet en gang ekstra, eller så stiller et spørsmål med et svar som er så selvsagt at det er tåpelig. Ja. Det har skjedd her i Hønefoss. Og ja. Det er flaut. Faktisk har jeg opplevd de gutter som er sånn ''virkelig interessert''. Det var en i starten av semesteret. Og hva gjorde Madelén da? Jo. Hun sa at hun var sammen med en fyr. Noe som følgelig betyr en historie om hvem denne fyren er. I fadderuka klarte jeg å dikte opp en Per som spilte for Hønefoss fotballag. Herregud. Tror dere ikke at han fyren stilte oppfølgingsspørsmål om hvorfor jeg var på Tinder? (Appen er herved slettet) Og i tillegg at han hadde god peil på norsk fotball? Der og da ville jeg grave meg ned. Jeg er vanligvis flink til å avvise når jeg trenger, men denne gutten kunne jeg ikke si nei til etter han hadde spandert hvitvin på meg. Ergo kjørte jeg heller på med en slik usannhet. Ikke veldig meg, og ikke særlig bra. Men jeg fikk ryddet opp i det til slutt, og omsider fortalt at jeg ikke var ute etter noe forhold. Selv om jeg muligens var det. Det er bare det at han ikke var min type at all. Verken kjemimessig, utseendemessig eller innholdsmessig. En gutt må faktisk ha et tiltalende ytre skal han ha sjanse på meg, og det samme tenker jeg om han. Han må også like mitt utseende. Det bør være en ærlig sak. Sjelden er det bare innsiden som teller. Noe som er bevist ved apper som tinder der man sweiper bort ugresset. De færreste vil nemlig kunne se gjennom et stygt ytre uansett hvor fantastisk vedkommende er. Satt på spissen. Jeg skal ærlig innrømme at jeg pratet med fyren kun på grunn av at jeg hadde glemt kortet hjemme, og at jeg var litt for full. Ingenting annet. Det stod aldri i mine tanker å prate med han. Jeg var bare uheldig og hadde mistet følge mitt, og vi havnet dermed på samme bord. Superkleint. Etter en halvtime var jeg så svett at jeg ikke taklet mer. Derfor ordnet jeg opp i ''misforståelsen'' og gikk. Ganske nøyaktig forklart.

     

    Nå har det imidlertid nesten gått 4 måneder, og jeg kjenner meg ikke like ''kjæresteklar''. Det har ikke noe med overnevnte tilfelle å gjøre (bare litt), men rett og slett med at dagene er fylt opp. Det går i skole, jobb, trening og noe familie. 120%. Ukene er alltid fulle. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle sjonglert det med en kjæreste. Dessuten er sannheten at jeg trives godt i singellivet. Behovet er på en måte ikke der. Jeg vet heller ikke om jeg ville vært en særlig god kjæreste, pga mitt alterego, stahet og stressede vesen. Men; kanskje noen liker det? Hilsen frøken ''loves herself''. Jeg skal nemlig ikke utelukke noe. Det som skjer, det skjer. Dukker den rette opp, så har jeg tid. På et eller annet magisk vis. Lenge trodde jeg preferansene var satt, men jeg innser at de lett kan fravikes dersom jeg virkelig faller for noen. I et slikt bilde blir liksom foreldre, musikksmak, egenskaper og den slags, ubetydelig. Men han må fremdeles være opptatt av å holde seg i form, og helst like noen form for sport. Hvis ikke tror jeg lett at ulikhetene vil gjøre at kjærestetid blir nedprioritert. Og det er nok en ærlig sak. Om vedkommende er like sta som meg, like stresset, eller til tider like ego, så er ikke det noe som setter en stopper nødvendigvis. Det handler nok bare om å tilpasse seg hverandre, og det får man til hvis man virkelig vil! Takk for meg.

    Foto:Marianne Otterdahl-Jensen
Journalist: Berith Lamøy
Anoreksi
Horten Foto.Marianne Otterdahl-Jensen
Journalist: Berith Lamøy
Anoreksi
Horten
Mor og datter

    Foto: Norsk Ukeblad.

     

  • 0

    Bestefar fikk oppleve det!

    De siste tre-fire årene har jeg ikke spist mat hos besteforeldrene mine overhodet. Jeg har heller ventet til jeg kom hjem, eller kom ut i bilen. Det var ikke det at jeg ikke kunne spise med han, men jeg orket bare ikke tilbakemeldinger på maten, eller spørsmål om hva det var. Ei heller tilbud om mer når jeg satt der med den gedigne samvittigheten ved endt måltid. Selv etter to knekkebrød med sukkerfritt syltetøy. Det ble bare for mye! Sist jeg spiste middag hos besteforeldrene mine var julen før jeg ble syk, så det er vel 10-11 år siden. De gangene jeg har vært der i ferier etter det, med sykdommen, har det gått i fiskekaker som regel. Det har ikke blitt særlig godt mottatt. Besteforeldrene mine sitt største ønske var å se meg frisk. Dessverre fikk verdens fineste bestemor aldri oppleve det, men jeg kjenner på meg at hun vet det. Akkurat som at hun vet at jeg nå studerer jus. Er det noe hun sa til meg før jeg dro fra pleiehjemmet, så er det at jeg ville klare hva enn jeg bestemte meg for. Og det var sant. Staheten min har jeg arvet etter bestemor. Og der kom det visst noen tårer på tastaturet. Jeg må samle meg når jeg skal skrive dette merker jeg, og noen ganger blir det bare for mye. Selv for en tøffing som meg. Jeg skulle så gjerne sagt til bestemor at jeg faktisk greide det. Det at hun vet det er vel og bra, men det er liksom ikke nok. Uansett så får jeg ikke gjort noe med det nå. Fortid er fortid, og jeg må fokusere fremover. Det som er viktig nå er at bestefar vet det. Han så den nye Madelén med former og større rompe (hans ord). Han kjente på henne at det var mer ''å ta i''. Han så at Madelén spiste av middagen der kyllingen var stekt i smør og badet i saus. Han så at Madelén tok i mot alle de skrukkete eplene, og han fikk telefonen om at hun hadde laget 4 store frysepakninger med eplemost (som hun for øvrig spiser av hver bidige dag). Han fikk oppleve det. Ja, jeg vet at oppleve er et sterkt ord, men det er realiteten. For saken er den at man ikke kan ta for gitt hvem man har rundt seg. Særlig når en trenger folkene som mest!

     

    Jeg har snakket med bestefar på telefon flere ganger siden jeg kom til Hønefoss, men jeg har ikke hatt mulighet til å besøke han før Søndagen som var. Det skal sies at jeg ikke har vært hjemme i Horten mer enn tre dager heller, så det har rett og slett dreid seg om tid og prioriteringer. Men igjen så viser det bare at jeg trives, og det er bra. Gang på gang har jeg fortalt bestefar hvor bra det går, og hvor langt jeg har kommet, og det var bare så sabla godt å vise han at det stemte. At det ikke bare var tomme ord og lovnader. Det var som å se han boble over av glede. Bare det har gjort at jeg har fått det enda bedre med meg selv. Jeg er så stolt, tilfreds og ufattelig lettet. Jeg har ikke bare bevist for meg selv at jeg har greid dette, men også for en av mine største skeptikere. Slik gjør noe med en!

    Bedre enn det ser ut...

     

     

    I dag har jeg vært med en venninne i flere timer, samt en tur på treningssenteret. Som sagt er jeg ikke noe fan av det, men det trengtes noe mer treningsrelatert annet enn anstrengt gåing på is. Og dessuten er det viktig å bruke formiddagene, slik at de ikke går bort til soving eller den slags. Nå er det lunsj som står på programmet (må bare føne gjennom håret) Selvfølgelig er eplemosten involvert. Deretter jobb. Tenke seg til at det er 7 Desember. Bare 13 dager til jeg fyller mitt kvarte århundre, og bare 14 dager til jeg reiser hjem. Spenningen er til å ta og føle på. Neida! Men det skal bli fint å komme til Horten igjen...

  • 0

    Ingen flere ulykker!

    Sett bort fra at jeg enda er litt sjokkskadet etter eksamen, så er det lite andre skader å snakke om. Foruten om noen bagatellmessige blåmerker, er jeg skadefri. Jeg skal love dere at jeg har gruet meg til vinteren. Ikke fordi jeg ikke liker snø, kulde og den slags, men fordi jeg visste at det å flytte innebar en større risiko. Her i Hønefoss har jeg ingen tredemølle som jeg kan gå på istedenfor å gå ute. Dessuten har jeg så å si ærend hver eneste dag, og det er ikke alltid at jeg har noen å sitte på med hit og dit. Bilen min står for øvrig i Horten, også. Og selv om det er stress at jeg er uten bil, så er det utrolig deilig å slippe skrapingen, oppvarmingen og manøvreringen på vinterstid. Jeg må bare si det. Dermed blir saken ofte den at jeg må ta benene fatt. Uansett hvor glatt det er. Heldigvis hadde mamma sendt med meg brodder, og de røk selvfølgelig andre gåturen min. Det var for øvrig på vei til kjøpesenteret. I hui og hast ringte jeg pappa for spons. Han så viktigheten og samtykket til det. Lite visste jeg om at sko i 41 1/3 er umulig å få brodder til. Enten er størrelse 37-41 for snevert, eller så er størrelse 41-45 for stort. Dessuten var det simple greier med den strikken under. Omsider endte jeg opp med et alternativ som jeg kan leve med. Det ble en noe dyrere investering (som pappa sponset broddeprisen på), men dog en meget god en. Jeg kjøpte broddesko!! Endte opp med størrelse 43. Må le av meg selv. Han som kjøpte det før meg var 80 år, minst. Enda noe å le av. Men jeg må bare si at det er utrolig deilig å hoppe inn i sko der man slipper å tenke på om broddene er av eller på, og det er utrolig godt å ''sitte fast'' i isen når jeg går. Det er skøytebaner i store deler av Hønefoss. Da jeg gikk til jobb her forleden var det en far og sønn som spilte ishockey på hellene utenfor huset. Det er greit strødd enkelte steder, men etter litt regn så har det lagt seg nedi isen, noe som hjelper lite for oss gående. I dag for eksempel var bussene innstilt, og han på Securitas fortalte meg at politiet hadde oppfordret folk til å holde seg inne. Kundestrømmen på jobben var nært sagt som en enkel hverdag - verken mer eller mindre. Og selv om jeg nå har broddesko, så var det uendelig digg at jeg hadde en snill kollega som transporterte meg til og fra. Men uansett så har jeg nå en viss sikkerhet når jeg er ute og går, og det er bra. Det å brekke høyre og venstre overarm på 3 år må jo være en bragd i seg selv.

     

    Først et fall på pappas store 50 årsdag, og deretter et fall på skøytebanen to år senere (bilder under). To hendelser som gjorde meg alvorlig deprimert. Ikke bare fordi en brukket arm gjør en avhengig av alle andre, men fordi jeg visste årsaken. En normal robust person knekker ikke så lett. Hadde det ikke vært for osteoporosen er det ikke sikkert bruddene hadde vært en realitet. Det var nemlig det legen kalte ''fine brudd''. Brudd to ble dessuten ikke oppdaget før noen uker senere, på MR. Tenk om jeg hadde fått et brudd nå (?) Ikke kunne jeg jobbet. Ikke kunne jeg skrevet på PC. Ikke hadde jeg greid å dusje eller lage mat. Ikke kunne jeg holdt orden på rommet. Nei. Det er i slike situasjoner man forstår hvor lite selvstendig man evner å være. Derfor har jeg gjort alt i min makt for å forhindre skadetilfeller. Jeg har vært fast bestemt på at jeg ikke skal brekke noe mer mens jeg studerer. Om det betyr Olga på 90 år som klakker når hun går - jeg bryr meg ikke. Jeg hadde brydd meg mer om jeg hadde blitt pleietrengende og deprimert. Ergo håper jeg ikke det skjer. ''Bank i bordet'' som verdens fineste alltid sa. Eneste kjipe med broddesko er at de funker elendig på fliser. Ergo har jeg alltid med joggesko når jeg skal handle på butikken. Ikke bare bråker det, men det er nærmest glattere å gå med de inne, enn hva det er å gå uten ute. Dessuten liker jeg å tro at jeg er bedre rustet nå, og jeg håper bentettheten beviser det. Egentlig hadde jeg ikke tenkt å dra da jeg fikk innkallelsen, men så har jeg fått en time i romjulen, mens jeg er hjemme. Selv om realiteten er hard, så hadde det jo gått fremover sist, så det kan vel ikke ha snudd nå? Jeg tviler med tanke på hvor mye proteiner og diverse tilskudd jeg spiser, og også det at jeg veier litt mer nå. Bare det i seg selv kan snu nedbrytingen betraktelig. Jeg har stadig fått spørsmål om vekt, men det besvarer jeg ikke. Det jeg kan svare på er siste spørsmål: Ja, jeg veier over 40 kilo, og det har jeg gjort en stund. Mer behøver jeg ikke å si om den saken.  

    img_74951

    img_5926

    img_59341

    Et noe uhyggelig tilbakeblikk fra skøytefallet. En grunn til at bildene er i denne størrelsen.

    Det er ikke bare armen som er skrekk og gru, men også kroppen generelt. Jeg ser jo nå hvor undervektig jeg var!

     

    I morgen skal jeg på busstur. I Sandvika møter jeg favorittguttene mine og derfra skal vi kjøre til bestefar. Jeg har ikke sett bestefar siden før jeg flyttet, så det skal bli veldig hyggelig. Julen har blitt veldig tung for meg etter alt jeg var gjennom på Post 3, så jeg trenger å se igjen litt familie nå som Desember omsider er her... Det skal dessuten bli veldig godt å vise bestefar ''the new me''!

  • Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde