Madelén (fra anorektiker til jusstudent) - hits
Hjem Add Madelén I media

0

En miniårskavalkade...

Året startet brått. Lite visste jeg om at en skøytetur skulle sette meg flere skritt tilbake. Jeg brakk armen, ble sykemeldt, enda mer deprimert og også pilleavhengig. Bedre ble det ikke da jeg et par måneder senere fikk streptokokker i forbindelse med at visdomstannen (endelig!) var trukket. Som om jeg ikke slet nok med å få i meg næring fra før. Men neida. Jeg måtte igjen kjempe for harde livet. Å gi opp var aldri et alternativ. Ingen utfordring er utfordring nok for meg tydeligvis, og tross nedturene kom jeg meg fort på beina - slik jeg alltid gjør. Ting gikk tilbake til normalen, og hverdagen bestod igjen av jobb - for det meste. Våren kom. Kveldene ble lengre, og jeg nøt energien jeg kjente på. Dagene gikk. En ny æra skulle avsluttes. Klara ble solgt, og jeg gikk videre med noe langt mer praktisk, Oscar. Min nyeste og eneste kjærlighet. 17 Juni minnes jeg som en vakker dag. Dagen da jeg for alvor ble voksen. Jeg og pappa kjørte en lengre biltur i vidunderet. Til Larvik og hjem. Med et stopp på McDonalds. Jeg spanderte en real bacon cheeseburger på han. Som takk for hjelp med bilsalg, bilkjøp og det som hørte med. Senere på dagen dro vi på festival. For tredje året var det igjen klart for Verven. En festival jeg elsker. Jeg tilbrakte masse tid med venner. Gamle bekjentskap ble opprettholdt, og nye ble stiftet. Jeg lo og gledet meg over livet. Så bra hadde jeg ikke hatt det på lenge. Jeg nøt mine to uker med ferie. Resten av sommeren jobbet jeg. Ikke stort med fri. Kun en bursdagsfeiring for mamma, en harrytur, en vellykket og en mislykket fjelltur med lillebror. Høsten slo meg i fleisen. Plutselig var vi tilbake i hverdagen. Det merket jeg. Særlig fordi jeg grudde meg. Time til hormonavdeling og bentetthetsmåling nærmet seg. Jeg hadde nemlig innsett faresignalene kroppen sendte meg, og ville derfor kaste inn håndkledet. Timen var som forventet, samtidig ikke. Jeg så ikke svaret som skulle komme. At de ikke kunne hjelpe meg på noen annen måte enn ved p-piller. Jeg var skeptisk, men lot et forsøk gå. Det ble mitt verste mareritt. Jeg har aldri følt meg så syk, så skrøpelig og så utenfor verden. Det var helt grusomt. Beslutningen jeg tok om å slutte var ikke særlig populær, men den måtte til. Effekten av pillene var så skremmende at jeg ikke turte å fortsette. Selv legen forstod det. Og jeg tror på mange måter han var like lei seg som jeg var over at det ikke funket.



 

Men. Heldigvis var det ingen varig greie. Virkestoffene var ute av kroppen etter et par-tre uker. På mange måter gjorde hele prosessen meg utrolig motivert. Det er ganske rart at jeg må kjøre meg helt i bunn før jeg faktisk skjønner viktigheten av å kjempe. I lange tider hadde jeg nemlig kjent på ambivalens og likegyldighet. Jeg hadde nesten blitt litt sånn ''ja, det gjør ikke noe''- person. Skremmende. Et kick i baken var nok lurt, for jeg fant på mange måter tilbake til optimismen, fighterviljen og behovet for en friskere hverdag. I alle fall for noen måneder. Det var nemlig enklere sagt enn gjort. Noe hendte. Igjen. De rundt meg så det, uten at jeg helt forstod det selv. Jeg var for naiv, for godtroende og for snill, og derfor skjedde noe som satt meg litt ut. På veien ble jeg virkelig sviktet av en av mine nærmeste, dessverre. Jeg følte meg plutselig så liten, så uviktig. Her hadde jeg gitt av meg selv til noe som ikke verdsatte meg. Skuffelsen var til å ta og kjenne på, men enda sterkere var hatet. Alt jeg kjente (og kjenner) på er hat ovenfor denne personen, og jeg kommer aldri noensinne til å tilgi vedkommende. Han/hun ba om det. Men. Kanskje var det like greit. Folk som svikter meg, eller får meg til å tvile på min egen verdi, fortjener ikke å ha meg i sin omgangskrets. Så enkelt. Det var nok bedre at ting endte da enn at det ble flere år med løgn. Jeg tror på mange måter jeg har avsluttet et kapittel jeg trengte å avslutte. Et kapittel som tok krefter fra meg, og et kapittel som ikke gav meg noe igjen. Uansett hvor ille det føltes. Og det var med disse realistiske tankene at gutsen og positiviteten blomstret igjen. Desember kom, og jeg gledet meg over hver bidige dag. Måneden gav meg så mye glede og julestemning, og det var ingen tvil om at Madelén hadde returnert. Bærums Verk, nattåpent på Olsrødgården med galleriutstilling og verdens lengste pepperkaketog live er bare noe som bidro til julespiriten. Ellers ny tredemølle, julemusikk, julegaver (ferdig før desember), julefilmer, julepynting og julebakst. Delphiakake, sandkaker med juleprint, lussekatter, pepperkakeostekake og sukkerfri gløgg var nye innslag i år. I tillegg ble det også bakt to runder med kokosmakroner, syltetøykaker, troikaruter, samt laget en dobbel porsjon med riskrem og rød saus. Til folket. Noe gitt bort, noe medbrunget i selskap og noe (veldig mye) inntatt hjemme. Noe laget før jul, og noe laget i romjulen. Null stress, liksom.


 

Nei, man trenger ikke stresse mer enn man må. Jul blir det uansett. For, ja. Julaften var fin i år. Jeg spiste kalkun, og kjolen satt som den skulle. Ikke mitt lekreste kjøp, men helt ok. Noen ganger går behagelig foran fin, og noen ganger er det greit at magen presses utover uten at kreasjonen spjærer i sidene. Hilsen hun som slet med konstante mageknipsmerter fordi hun inntok litt for mye kalkun. Den lille sekken var visst ikke vant til slike menger kan man si. Dessuten var jeg litt vel oppblåst fra før. Noe et par kunder bemerket tidligere på dagen. *ikkegravid* Haha. Men, skitt au. Er det jul, så er det jul. Null problem. Vi feiret forresten med farssiden, og bestefar var også der. Det var veldig hyggelig, selv om det var en viktig person som manglet. Det var tydelig, og det merket vi alle. Selv om det er lenge siden nå, så føles tomrommet ekstra stort rundt slike tider der familie blir ekstra fremtredende. Jeg gråter inni meg. Det gjør vondt. Alt jeg vil er å kysse hennes kinn, og gi henne en klem. Alt jeg vil er å si hvor mye hun betyr for meg, og hvor glad jeg er for at hun har vært en del av livet mitt. Tiden går så fort. Lev i nuet - det er alt jeg har å si. Nå kommer nok et nytt år. 2017. Jeg føler vel ikke jeg har skuffet i 2016, men jeg føler ikke fremgangen har vært der den skulle. Har nok vært litt for snill med meg selv og ikke så kravstor og forventningsfull som jeg pleier. 2016 fikk på en måte bare gå sin gang, og helt ærlig var det nok greit med en pause. Og året har egentlig vært veldig greit tross alle nedturene. Men. Noe skal sies og innrømmes. Det ble helt klart for mange hindre til å overvinne den viktigste motbakke. 2017 er derfor ingen unnasluntring tillatt. Situasjonen forverrer seg, dag for dag. Jeg gjør ikke noe annerledes, men kroppen klarer seg ikke på sparemodus over så lang tid. Det kan den ikke mer. Jeg må bare ta et skikkelig grep nå, og jeg kan ikke la noe stanse meg. Jeg har på en måte bestemt at det kommende året skal bli mitt år! Hvorfor? Fordi jeg har planer.


 

Tiden kan (beklageligvis) ikke stoppes, og derfor må vi forholde oss til den på best mulig måte. Det gjelder å nyte hver bidige stund, og ta vare på hverandre og minnene så godt det lar seg gjøre. Livet er så uforutsigbart. Ingen vet hva neste dag bringer. Det betyr ikke at vi skal leve med uro og bekymringer, men heller takknemlighet. Med disse tanker i bakhodet ønsker jeg dere alle en fortreffelig nyttårsaften, og et riktig godt nytt år. Måtte 2017 bringe med seg håp, latter og glede!

 

Vår nyttårsinvitasjon ble beklageligvis kansellert på grunn av sykdom. Litt kjedelig ettersom jeg hadde mannet meg opp til å innta kalkun tilberedt av andre, men men. Hjemmefeiring er hyggelig det, så får vi heller se utover kvelden...

 

  • 0

    Få fart på treningen!

    Man trenger på ingen måte å være en fitnessutøver eller en pt for å blogge om trening. Jeg er til tross for anoreksien opptatt av å spre positivitet og glede med bloggen min, og for meg er trening nettopp det. Som de fleste vet gikk jeg til innkjøp av en tredemølle for kort tid siden, en førjulepresang til meg selv, med andre ord. Den har kommet godt med, men har nok ikke blitt like flittig brukt som om det hadde vært snøstorm og isglatt ute. Så lenge det er bart, mildt og hyggelig å vandre i gatene, så gjør jeg helst det. Tredemøllen min (Bolt) blir liksom en god nummer to. Og jeg vet jo at verre vær venter oss. I den anledning ønsket jeg meg derfor sporty bursdag- og julegaver. Jeg har nå en ny tights og nye joggesko (som kun skal brukes til møllen), og til våren er jeg dessuten fjellklar. Kanskje dere nå forstår hva jeg fikk til jul? Det å føle seg fresh hjelper så til de grader. For å trene har nemlig motivasjon mye å si, og jeg kan absolutt anbefale å gå til innkjøp av nytt tøy og nytt utstyr til de som vil komme i gang.  Ikke vent til Januar. Utsettelser er bare dumme unnskyldninger. Har du dårlig samvittighet over at treningen uteblir kan du like gjerne starte nå. Samtidig må jeg også si en ting; det er gang nummer 1 som er verst - og det er i hodet det sitter. Kommer du deg over den første dørstokkmila blir det enklere med den neste, også videre. Til slutt går det av seg selv. En annen artig ting kan være å finne seg en treningspartner. Jeg trener styrke, og går som oftest turer med pappa eller mamma (og også alene med musikk på ørene). Mamma og jeg trener dessuten pilates og yoga sammen. Nå skal vi snart i gang med en ny artig yogaform (YinYoga) som mamma skal undervise i, og den skal hjelpe på osteoporose blant annet. Det gleder meg stort. Tenker vi tar noen økter nå i romjulen, mellom diverse juleselskaper og besøk. Tid har vi nok av.

     

    Ikke så altfor enkelt å ta bilder i et rom der det er begrenset med plass og mye sykler fra før, så dette får funke;

     



     

    Det handler rett og slett om å finne en treningsform som er artig, og som passer for en selv. Husk; ingen er like. Jeg har riktig nok en anoreksi, men som legen sa har bevegelighet alt å si, og jeg har på mange måter funnet det jeg liker å drive på med. Uten at forbrenning og tvang blir i fokus. Jeg liker gjerne å sette personlige rekorder samt greie flere repetisjoner av hver øvelse, men det er ingenting tvangsbelagt rundt det. Det har heller med nyttefølelsen og mestringen å gjøre, særlig fordi jeg kjenner utbytte av hver økt og øvelse. Er jo bare så godt å kjenne at kroppen fungerer, og at den mestrer det den blir satt til. Så fort jeg tenker tall skal gå opp i opp, eller begynner kompensere på noen måter, så vil fornuften og strengemadelén sette inn. Det handler nemlig om å bygge opp kroppen, og ikke bryte den ned. Jeg er ikke villig til å ofre et gram for treningen. Heller motsatt. Jeg vil mye heller gå opp i vekt slik at jeg kan trene som jeg ønsker. Kroppen er på ingen måte så skrøpelig som den har vært, men det er allikevel et stykke å gå før den er der den trenger å være. Savner joggeturer og løping noe helt sinnsykt, og selv om det er vondt å kjenne på det, så må jeg si det er godt å strekke seg mot noe. Det er slike mål som driver meg, og som gjør at jeg kan bli friskere...





  • 0

    En liten julehilsen...

    Hei på dere! I dag blir det ingen lang post. Jeg vil bare innom for å ønske god jul, mer har jeg ikke tid til. Har akkurat kommet fra jobb (jul er for øvrig er verdens koseligste dag å jobbe på) og gåtur, og skal nå hive innpå pastilljulestrømpen, og også hive inn kalkunen som må stå i minimum 1,5 timer. I tillegg skal den få hvile. Det blir ingen hjemmejul på oss i år, så tidskjemaet er litt annet enn hva jeg først antok. Har seg nemlig sånn at onkel ville vi skulle komme, fordi bestefar også var der. Veldig hyggelig å få mulighet til å feire med han, samt komme i selskap. Selv om det ikke er noe barn så er det allikevel noe med tradisjoner når julen ringes inn, og det skal vi alltids klare å rekke. Bare et kjolebytte så er jeg i mål. Må dessuten kjøre to biler bort, eventuelt to turer med pappas bil. Vi får se. Stor pakke vet dere. Jeg blir uansett sjåfør, og det er også helt innafor. Satser på at det blir en trivelig kveld, og håper dere får det samme. God jul til alle venner, familie, kolleger, bekjente og lesere, nye som gamle, og tusen takk til alle som har fulgt meg på ferden og gitt sin støtte. Det betyr uendelig mye! 

     

    Madelén Skare Olsen sitt bilde.

  • 0

    Så takknemlig, så takknemlig!

    Tusen hjertelig takk! Jeg sier det ikke ofte nok, men familien min fortjener å høre det. De fortjener å se hvor takknemlig jeg er. Jeg er takknemlig for at jeg har dem, for at jeg har et sted å bo, for at jeg har det trygt og godt, for at jeg blir ivaretatt, for alt jeg får og fordi jeg føler meg som verdens heldigste hver dag. Ingen kjenner meg så godt som dem, og det er ingen jeg stoler på mer her i verden. Heller ingen jeg er mer glad i eller stolt av. Jeg skulle egentlig ikke skrive et blogginnlegg om bursdagen, men jeg må bare poste noen ord om hvor fantastisk vellykket dagen var fra a til å. Pluss at jeg har litt for mange bilder som ikke kan ligge upublisert på pc'en. Så, la oss begynne. Da jeg kom hjem fra en super dag på jobb (med masse klemmer!) ventet en diger blomsterbukett og et nydelig dekket bord med verdens beste middag, lutefisk. Litt spesielt å ønske seg kanskje, men jeg er jo litt sær i matveien vet dere. Uansett. Vellykket og noe av det beste vi noensinne har greid å tilberede når det kommer til lutefisk. Tenk at hele familien liker lutefisk forresten(?)! Rundt bordet lo vi og fortalte vi morsomme skøyerhistorier, og jeg måtte jo meddele at jeg nok en gang hadde vunnet en konkurranse og at gutta snart fikk hvert sitt par med Aksel Lund Svindal sine alpintstaver (verdi 1799,- pr stk) i posten. Selvfølgelig som en gave utenom alt annet. Pakkene mine åpnet jeg etterpå. Da ble det enda mer latter og speilblanke øyne. Herlighet. Når jeg begynner å grine og bli sentimental - da er det tydelig at jeg har blitt eldre. Både det velskrevne kortet fra lillebror, men også mamma og pappa rørte meg til tårer. Når konfirmasjonstalen min blir gjenfortalt og barnevognhistorien notert og illustrert, ja, da blir det virkelig noe ekstra. Den er noe for seg selv, den familien min - og jeg kunne virkelig ikke bedt om noe bedre.



    ''Like mange kalorier i en pizza som en salat'', noe sånt...






     

    Og for noen flotte gaver jeg fikk. Først var det et par herlige og superfine votter i 100% ren ull fra tante og onkel, deretter en del penger fra besteforeldre, etterfulgt av Kari Traa treningstights, Asics løpesko og Swix skihansker. Hint hint. Noen skal utnytte tredemølla og skiene i vinter. Det skal sies at jeg visste om en del av gavene, for mye må jo prøves når man har anoreksi og xxl føtter (str 42) Og attpåtil er superkresen - ikke bare på det som blir servert. En fornøyd jente var det i alle fall som avsluttet dagen med sukkerfri gelé. Kaken ble vellykket i følge folket, og godt var det. Vi nøt en romantisk julefilm ut i de sene nattetimer, og jeg kjente at jeg var greit trøtt på jobb i dag. Men men. Bursdag en gang i året, så hva gjør vel det? Særlig når det var en bursdag jeg på 8 år faktisk gledet meg til, og gledet meg over. Herlighet. Dette lever jeg lenge på. I morgen har jeg fri, men kjenner jeg meg rett så blir det lite fri når all julemat skal handles inn, 3 store og 1 lite juletre skal pyntes, gulv skal støvsuges, troika og gløgg skal lages og gaven på over 21 kg pakkes inn. Alltid noe å gjøre rundt disse tider, men det liker jeg. Jul er jo som bursdag; kun en gang i året. Å komme til alt ferdig gjort, er så ikke meg. Å ta del i forberedelsene er helt essensielt for min del. Jeg nyter bare juletiden for alt den er verdt. Det er bare helt sykt at Desember har vært så bra, og at formen min har holdt seg hele veien. Og ikke minst; at jeg har det så bra. Krysser fingrene for at det fortsetter slik! Jeg liker å sveve litt på skyer, og jeg føler jeg fortjener det etter alt jeg har gjennomgått i 2016....




     

  • 0

    Offerrollen - en god eller en dårlig rolle?

    Jeg har mange ganger påtatt meg offerrollen. Ganske ubevisst. Noen ganger har det vært ønskelig, andre ganger ikke. Det å påta seg en slik rolle kan nemlig ha mange fordeler, men også mange ulemper. Eller, kan det? Jeg trodde i jeg beskyttet meg selv da jeg fikk skallet mitt, og gikk inn i bobletilværelsen. Jeg trodde jeg beskyttet meg selv fordi jeg ikke lot meg påvirke fra de utenfra. Jeg brydde meg ikke om hvordan andre så ut, hva de fikk til, eller hva de sa til meg. Alt som sto i mitt hode var meg. Meg, meg, meg. Mine prestasjoner, mitt utseende og mine krav. I denne boblen var det kun en person. Flere var det ikke plass til. Og ettersom tiden gikk følte jeg meg mer og mer ensom. Mer og mer som et offer. I startet var det ikke så ille. Jeg merket at folk syntes synd på meg, og jeg likte det. Jeg likte å få oppmerksomhet, og jeg likte å bli sett. Det var fint. For en periode. Problemet var bare at jeg ikke kunne få nok. Jeg trengte mer. Mer oppmerksomhet. Flere som så meg. Flere som la merke til at jeg var tynn (og perfekt - som jeg trodde (!) ). Flere som ville gi meg komplimenter for at jeg mestret spiseforstyrrelsen. Nok ble som sagt aldri nok, og til slutt var det ikke nok greit å innta offerrollen. Nettopp fordi offerrollen nå var så tydelig i mine egne øyne. Jeg hadde begynt å synes synd på meg selv. Jeg følte meg så stakkarslig og uheldig. Var det slik livet mitt skulle være? Et sted tippet det over. Veldig. Jeg klarte ikke lenger bære offerrollen. Samvittigheten gnagde. Tankene kjørte meg på bunn. Jeg ville avslutte det hele, og det er kun små under at jeg enda sitter her. Nå i ettertid har jeg snudd om offerrollen. Ja, jeg er et offer. Et offer for anoreksia, men i motsetning til tidligere så er jeg ikke et offer som lider. Jeg vil ikke ha andres medlidenhet. Jeg trenger den ikke. Den får meg til å føle meg syk, og selv om jeg er syk, så er det ikke noe jeg orker å tenke på 24/7. Jeg må leve livet utfra de forutsetninger jeg har. Det funker enn så lenge, men jeg vet at dagen vil komme. Egentlig har den vel kommet for lengst. Det er bare det at jeg er redd. Redd for å trå i et ukjent farvann, og kanskje forlate offerrollen for godt!

     

    Og det tror jeg mange er. De aller fleste har opplevd motgang i livet, og ofte er det sånn at de fleste står oppi motgangen mens de allikevel møter hverdagen med et smil om munnen. Vi er gode på å skjule det som er inni oss. Kanskje er det det som gjør at motgangen oppleves ekstra tung?

     

    (Forresten fått helt dilla på red lips, og har nå gått med det på jobb to dager på rad. Føler meg bare så innmari fin!)

     

    Men. I morgen har jeg bursdag, og da er det kun glede og positivitet som gjelder. Det jeg skriver nå er ganske utrolig, og faktisk et stort fremskritt for meg. Helt siden jeg ble syk har jeg hatet å fylle år, og jeg har helst bare hatt lyst til å gjemme meg under dyna og viske dagen vekk . Å fylle 24 er egentlig verdens undergang (fordi jeg ikke har oppnådd stort), men allikevel har jeg valgt å legge depresjonen til side. Tenke på milepælene og hvor langt jeg har kommet. Jeg har opplevd og erfart så mye, og jeg har i løpet av disse årene blitt ekstremt styrket som person. Jeg har innsett hva som betyr noe, og jeg har innsett hvor heldig jeg er. Jeg har så mange muligheter. Kanskje trengte jeg alle disse årene? Til å utvikle meg. Finne tilbake til meg selv. I morgen er nok en bekreftelse på at jeg skal videre i livet, og jeg akter å feire. Med brask og bram. Jeg gleder meg til å kjenne på bursdagslykken, og jeg gleder meg til å motta hilsener fra nært og fjernt. Kjenner allerede nå at jeg bobler litt innvendig. Som et lite barn. Får jeg sove i natt? Dette betyr helt klart noe, og jeg er så glad bursdagene mine igjen gjør det. Slik som da jeg på barneskolen smugrappet flagget og satte det på pulten. Eller da jeg på ungdomsskolen tok med meg lokalavisa for å forsiktig hinte frampå hvem som var inni. Eller verre? Da jeg på videregående liksom ''forsnakket meg'' til hun som sa alt til absolutt alt og alle. Da var nyheten ute på få sekunder. Haha. Nei, dere. Nå er Madelén på vei tilbake. Virkelig. Har feiret litt smått, men føler vel at det er morgendagen som er det mest riktige. Planen da er jobb etterfulgt av lutefiskmiddag en gang utpå kvelden (eneste årlige middag jeg faktisk ser fram til!) med familien, deretter pakkestund og åpning av bursdagskaken. I går bakte jeg og mamma en kake som passet til bursdagen, men som også var litt inspirert av julen. Bunnen var en blanding av kvalitetspepperkaker og digestivekjeks med hvit sjokolade ostekremfyll. På toppen har jeg pyntet med mandariner der hver halvdel er dyppet i sjokolade. Tenker smaksløkene deres får kjørt seg. For. Selv om ikke jeg spiser kake, så skal det allikevel en kake på bordet. Har laget en sukkerfri gele til meg selv. Måtte jo markere litt, liksom. Så, ja. Jeg har tro på i morgen. Hurra og ut!

  • 0

    Du bestemmer!

    I forbindelse med julen vil jeg komme med en liten påminnelse (ikke tolk dette feil fordi det er en slik som meg som skriver dette!) Julen er tid for tradisjoner og familie, men også mat. Skremmende mye mat. Usunn, som sådan. Og det er en utfordring for mange, vet jeg. Ikke bare oss med anoreksi. Vi har i det minste en unnskyldning til å kjøre trygt. Verre for andre. Allikevel må jeg si noen ord. Når det kommer til julen så skal du spise og kose deg fordi det nettopp er det du gjør; spiser og koser deg. Du gjør det for din egen del. Du spiser ikke en ekstra porsjon pinnekjøtt for onkel Kåre om du egentlig er mett, og du trenger heller ikke smake på hvert slag av småkakene til bestemor om du føler at nok er nok. For ikke å snakke om hvis du ikke liker noe. Det er ikke sånn at fordi verten har stått 3 timer på kjøkkenet og tilberedt et eller annet så må du smake. Liker du ikke, så liker du ikke. Er du mett, så er du mett. Mange misforstår det der. Julen handler ikke om høflighet, eller om hva andre skal tenke om deg. Du er like mye sjef i ditt eget liv i Desember som det du er de 11 andre månedene. Det skal ikke være sånn at man må doble treningen eller leve en dag på salat, fordi man ikke turte å si nei/si fra. Det blir bare for dumt. Og ja. Det er fullstendig lov å være sunn eller trene i julen, også. Om noen synes det er rart, så er det deres problem. Ikke ditt. Her er det ingen fasit. En skal rett og slett gjøre slik en selv føler og har behov for. Mitt beste tips er å leve i nuet, og være tilstede i øyeblikkene. Det gjør godt for det meste.

     

    Før jeg ble syk elsket jeg pinnekjøtt. Elsket med stor E. Nesten flaut å si det. Det var faktisk slik at min onkel som alltid lager ribbe, medisterkaker og medisterpølser, kun lagde pinnekjøtt til meg. Jeg sa klart og tydelig fra at jeg ikke liker noe annet, og om jeg kun hadde fått ribbe, kaker og pølser servert hadde jeg ikke spist noen ting. Så klar i talen var jeg. Den hjemmelagde karamellpuddingen derimot, som jeg heller ikke likte. Den stod jeg bare over. Jeg har vel aldri hatt den dessertmagen folk snakker om, så akkurat det var ikke noe poeng. Aldri vært begeistret for søte desserter heller (men hvetebakst derimot!!!!). Og dessuten hadde jeg vel inntatt greie porsjoner med pinnekjøtt i forkant. En så spesiell rett som pinnekjøtt var nemlig ikke noe hverdagskost, og da gjaldt det å utnytte måltidet til det fulle. Tenk at en som var så glad i pinnekjøtt nå må backe kjøkkenet hver gang det tilberedes(?) Jeg blir rett og slett kvalm av den stramme lukta. Trist. Når jeg er frisk, håper jeg virkelig at jeg kommer meg tilbake til mangehundrekaloriers pinnekjøttmiddagen. Kalkun er greit det, men liksom ikke så spesielt... Uansett. Enn så lenge må jeg bare holde meg til det jeg føler jeg kan takle, og det jeg føler meg tilfreds med. Som sagt; julen er ikke en tid for dårlig samvittighet og negativitet. Og dessuten. Skal jeg spise pinnekjøtt en vakker dag - da skal jeg søren meg nyte det også. Punktum.

    Julefeiring på farssiden 2013, kveldsmåltid fra den rosa boksen.

     

    Nå er ikke dette innlegget ment å handle om mine tidligere julevaner, eller ment som kritikk eller pekefinger til noen. Jeg har full forståelse for at julen betyr utskeielser, og det er selvfølgelig greit. Alt med måte, som vi sier, sa og har sagt tidligere. Og viktigst av alt; ikke gi opp! Ingen skal måtte bøte på med dårlig samvittighet i julen. Spist er spist, og forbrent er forbrent. Det kommer nye dager og nye muligheter, og det er ikke lenge til 2017 banker på døren. Jeg har ingen forsetter i år, heller, men jeg har et par ønsker. Jeg ønsker at 2017 skal bli et år der jeg får mer kontroll på sykdommen, og der jeg kan utnytte flere av mulighetene mine. Det er mye jeg har satt på vent, og det er faktisk denne vent jeg ønsker å avslutte. En gang for alle.

     

  • 0

    Bærums (mester)verk

    Jeg hadde siste legetime den 30 november. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å ta noe sjekk før nyåret, men i og med at frikortet kun varer ut året, så måtte jeg. Mamma og pappa betaler og da kan jeg jo spare dem noen kroner. Dessuten har pillene herjet fælt med meg så jeg skyldte legen å fortelle det. Han ble veldig utrolig og tok derfor EKG av hjertet og blodprøver. EKG viste litt ymse resultater, men var uforandret fra sist. Heldigvis. Blodprøvene har jeg ikke fått tilbakemelding på, så da er de bra. Eller bra og bra. Bra utfra mine verdier kan man si. Uansett. Er alltid så hyggelig på legekontoret mitt. Liker så godt de ansatte der, og føler meg veldig ivaretatt. Nok en gang slo jeg og legesekretæren av en prat under blodprøvetakingen. Vi pratet om alt fra hvilket pinnekjøtt som var best i test til hva slags juleforberedelser vi foretok oss. Hyggelig å høre at noen deler min store entusiasme for julen, og som den entusiast jeg er kan jeg ikke få nok tips. Bærums Verk anbefalte hun. Med en gang tenkte jeg; ''sikkert fint, men nei''. Det går en hel dag, det er et stykke unna, og det er kaldt. Jeg fryser. Veldig. Men. Jeg gikk jo glipp av julemarkedet i byen på grunn av jobb, og jeg synes på en måte julemarked hører julen til. Husker jo hvor vanvittig fint det var på Aker Brygge i 2008. Så, ja. Etter noen dager hadde hjernen kvernet ekstremt. Skal, skal ikke? Jeg kjente på en måte litt samvittighet også. Samvittighet over at Desember bare flyr meningsløst avgårde. Jeg visste jo hvor lyst mamma hadde til å dra, og selv må jeg innrømme at fristelsen var ganske stor. Dessuten måtte det være en eller annen fridag i almanakken min. Jeg ventet derfor på skiftplan før jeg bestemte at det ble Torsdag, og selvfølgelig sa mamma ja. Hun er nemlig hakket mer ivrig enn meg når det kommer til å finne på ting. Og som den trygge sjåfør jeg er tok reiseveien på strak arm, men hadde nok ikke forventet at vi skulle havne langt uti gokk. Om man kan si det sånn. 1 time og 20 minutter brukte vi, pga innsnevringer og fartsbegrensning på motorveien. Men det stresset meg ikke. Jeg tok hele dagen med knusende ro, for vi hadde holdt av godt med tid. Pluss at vi måtte rekke å forevige minnene før det ble mørkt. Er det noe som er viktig for vår familie så er det bilder. Og bilder ble det. I nydelige omgivelser. Vi reiste derfor nokså tidlig, 13:00, og var hjemme 21:00 på kvelden. En lang og innholdsrik dag. Da skal det også sies at vi rakk en gåtur på stedet (alltid fint å orientere seg litt), kafétur og også mathandling for en hel uke (elsker å besøke nye matbutikker). Effektivt skal det være, og litt sliten skal man bli.

     

    Så. Hva jeg syntes om markedet? Ved første øyekast trodde jeg vi var kommet til eventyrland, og fikk på mange måter fornemmelser til Rørosbyen fra ''Jul i Blåfjell''. Det var sånne trange gater med trehusbebyggelser, små smug og juledekorasjoner og lys så langt øyet kunne se. Butikkene var helårsåpne, mens bodene kun var forbeholdt juletid. Det var så mye fint å se. Alt fra glassting til gallerier, og boder med diverse smaksprøver, delikatessemat, pyntegjenstander og fine julegaveideer. Hadde vi ikke vært ferdig med julegavene fra før, så hadde vi definitivt blitt det der. Og smaksprøvene. De var det ingenting å si på. Mamma elsker smaksprøver, så det passet jo henne midt i blinken. Det var sylte, bøkerøkt skinke, svinekam med tre ulike bbq-saus, chili con carne med ris, italienske krutongbiter, tortillachips, rømmedressing, pepperkaker, mandariner, kjærlighetspinner og mer til. At hun i tillegg fikk ned en dessertpannekake med is på slutten av dagen er utrolig. Selv spiste jeg ingen smaksprøver. Det hender jeg spiser bær og slikt på butikken, men det er på en måte der grensen går. Jeg liker ikke tanken at andre ser at jeg spiser. Av det vi ble tilbudt i går er det en ting jeg som Madelén uten anoreksi kunne smakt på, og det var fenalår. Fra frittgående. Økologisk. Auerstad gård i nærheten av Røros. Sikkert så mye bedre og saftigere enn den på butikken. Men. Den dagen kommer. Tro meg. Også var det pepperkaker da. Jeg som tidligere elsket pepperkaker har faktisk ikke kjøpt en eneste boks i år. Det skyldes kvalmen. Dessverre. Et hjerte liksom. Til tross for at jeg har prøvd flere ganger. Jaja. Det kunne vært verre.





     

    Men tilbake til turen... På slike turer blir det alltid litt handling, både av spiselige og uspiselige ting. Til min bursdag blir det til familien lutefisk med bacon fra frittgående gris, og på julebordet blir det sylte av frittgående gris. Dyrt, men verdt det. Kjøpt av bonden himself. Dyrevelferd er ikke min hjertesak, men jeg tenker det er viktig å bidra med det man kan. Dessuten merker man smaksmessig om dyret har hatt det bra eller ei. I tillegg til kjøttvarer handlet vi en eksklusiv italiensk olivenolje, en noe dyr bbq-olje og krydderblanding som kan brukes til alt fra fisk, kylling og kjøtt. Det ble også en gave på papps, en ny lysestake og litt julepynt på treet. Laget i porselen, forresten. Mamma kjøpte et par gaver til meg, og jeg kjøpte en gave til henne. Jeg fikk en almanakk for 2017 og en porselensfigur formet som en liten pakke med lokk og sløyfe. Det er på en måte en kakeboks, men jeg synes personlig den er for fin til å ha noe oppi. Den passer seg mye bedre som dekor på glassbordet mitt. Av meg fikk mamma kvalitetsgodteri; lakris dyppet i hvit sjokolade med bringebærtrekk. Kulene lå oppi en rosa eske som det sto ''kjärlek'' på. Den perfekte gave til mammaen min. Det er bare så hyggelig at vi kan gi, og vise at vi setter pris på hverandre. Og det er bare så hyggelig at vi kan dra på slike turer som dette. Heldigvis slapp jeg å fryse beina av meg...

     

    Sånn ellers står det bra til, og jeg er blitt meg selv igjen. Jeg gleder meg over hverdagen, og jeg setter pris på de små ting. Siste nytt er at jeg har vunnet i et par julekalendere. Valgfri stor pizza på Peppes (for å tippe eksakt riktig håndballresultat - psyko!) og luken til ArtDeco (makeup som mamma skal få til jul) Foreløpig bare to gevinster, så håper det blir flere. Sammenlignet med i fjor, innsatsen min og tiden jeg har ofret denne måneden er det vel egentlig ikke noe å skryte av. Jeg deltar jo i alt mulig. Mestergrønn, Moods Of Norway, Opel, Norgesenergi, Nidar, Christiania Glasmagasin - for å nevne noe. Tresifret tall hver dag. Selvfølgelig fordi det er gøy, men også fordi det er en sjanse til å vinne noe spennende. Det som ikke er så gøy er alle nyhetsbrevene og telefon''terroren'' i ettertid, men det er vel prisen man betaler når man deltar. Krysser derfor fingrene for noen hyggelige beskjeder i innboksen fremover. Er jo ikke halvveis til jul en gang, så mulighetene er definitivt der.... Min dyreste gevinst? En lampe til en verdi av 3499,- hovedpremien Verket Interiør (litt vittig) 24 Desember (2014) Herlighet. Jeg får så mye spørsmål om hvordan og hvorfor jeg vinner så mye. Men dere.... Det handler ikke om flaks. Eller kanskje litt. Allikevel. Den viktigste oppskrift; ''Satser du ikke, vil du aldri vinne''. Helst håper jeg å stikke av med noen hundre tusen på flax. Lov å håpe! Blunkesmilefjes. 

  • 0

    Mamma og pappas pike

    For snart 24 år siden, en kald søndagsnatt kom jeg til verden på Tønsberg sykehus. En liten alienskapning med lyseblå store tallerkenøyne. X kilo tung. 54 cm lang. Så rart. Så rart at jeg en gang har vært så liten. Rart, og trist på samme tid. Fordi tiden går så fort. Så altfor fort. Jeg er ikke lenger så liten, på samme måte som jeg heller ikke er så stor. Stor fordi jeg enda er rimelig uerfaren i denne vide verden. Det er enda så mye jeg vil oppleve, så mye jeg vil se. Mulighetene er mange, men alternativene få. Nettopp fordi jeg er syk. Jeg har en sykdom som er dødelig - og før eller siden vil den ta meg. Ikke nå, men det vil skje. Om jeg ikke snur. For. Jeg ble skapt av to mennesker som elsker meg over alt på jord. De har gitt meg verdens beste oppvekst, kjærlighet i bøtter og spann, trygge omgivelser og sunne rammevilkår. Uansett hvor gammel jeg blir så vil jeg alltid være den lille jenta. Den lille jenta som trenger sine foreldres omsorg, og som behøver å kjenne at hun blir satt pris på. Vårt bånd er helt unikt, og det finnes ingenting i verden som kan erstatte det. Og når jeg tenker på vårt gode forhold og unike relasjon så kommer angeren frem. Jeg angrer for all den tid jeg har kastet bort, og savner sårt at vi kan være den familie vi var for åtte år siden. Mye er selvfølgelig likt, men noe er også forandret. Det er derimot sagt at det ikke kan forandres tilbake. Det er opp til meg. Det er opp til meg å ta i mot og bruke den støtte (og motivasjon) jeg har i disse fine folkene.

     

    Man sier at lykke ikke kan kjøpes for penger, og det er sant. Den kan ikke det. Men, men, men. Jeg får glede når jeg handler ting jeg ønsker meg, og jeg må virkelig si at tredemøllen er helt fantastisk. Jeg mener. Den saken på 90 kg som supergutta bar opp to trapper. Tok en trekilometer i går mens jeg så på den supersøte kalenderen, Snøfall, på Ipad'en. Herlighet jeg var helt svett da jeg var ferdig, så neste gang skal jeg ta på meg treningstøy og ha vinduet oppe. Selv om det er midt på vinteren. Bortsett fra det var alt bare fryd og gammen. Møllen er døpt Bolt. Oppkalt etter verdens raskeste mann. Bilder kommer etterhvert. Tredemøllen føles stabil, veldig trygg, er detaljert, ekstremt stilig og gir meg akkurat den glede jeg var ute etter. Litt irriterende med kaloriforbrenning i tall, men det er noe jeg venner meg til. Ble på ingen måte tirret av det, og da går det fint. Skulle noe annet skje (med tanke på tvangsrutiner og overtrening) er det full pause. Det vet jeg, for det er avtalen jeg har med pappa. Tenkte først at det ville bli kjedelig å gå på, men tok meg selv underveis i å tenke at ''dette aldri måtte ta slutt'' Så gøy hadde jeg det. Den møllen var virkelig verdt investeringen sin. Fremover er planen å benytte den, men ikke så mye at jeg går glipp av frisk luft eller blir lei. Sistnevnte blir jeg trolig aldri. Et av julegaveønskene mine er derfor sko jeg kan bruke på møllen. De skal være forbeholdt innebruk. Kan jo ikke riste de for steiner hver gang. Selvsagt kan jeg kjøpe slike sko selv. Det koster ikke all verdens. Poenget er bare det at jeg må jo komme opp med noen ønsker til mamma, pappa og Aleksander. Hvis ikke blir det bare gavekort og kroner på kontoen til bursdag og jul. I år har jeg bare spreke (og fornuftige) ønsker; løpejoggesko, turbukse, turtøy, miniryggsekk og fjellsko står på listen. Noen lengter visst etter fjelluft og naturskjønne omgivelser. Haha. Det kjennes litt godt å ha noen konkrete ønsker. I motsetning til tidligere hvor jeg bare har tenkt at det ikke er så farlig hva jeg får, og jeg selv har endt opp med å handle mine egne gaver for så å kreve penger tilbake av familien i ettertid. Effektivt, men ikke alltid så gøy. Satser vel nå på at jeg får til en søndagshandel med brodern neste helg. Uansett. Jeg blir glad når jeg får fine gaver og andre har brukt penger eller tid på meg, samtidig som jeg blir glad av å bruke tid og penger på andre. Det skrev jeg for så vidt et langt innlegg om for kort tid siden, så utdyper ikke det mer. Årets julekalender (utenom flax) er det nemlig ikke min lommebok som har stått for, men mamma og pappas. Vi var jo i Tønsberg forrige uke, og selv om det var ment som julegaveshopping ble det tid utenom til å kikke. Og til å handle. Til min kalender. Jeg har fått så mye fint. Først maleutstyr og det som hører med. Jeg har alltid vært rastløs, men etter jeg ble syk nådde denne rastløsheten nye høyder. Jeg har prøvd mye forskjellig, men det er på en måte ingenting som har tatt over konsentrasjonen og tankene mine 100%. Husker jo godt jeg malte på ungdomsskolen, og hvor mye jeg likte det. Fem pluss fikk jeg dessuten på blomsterbildet mitt. Eneste gode karakter i k&h. Har lenge vurdert malekurs, men aldri kommet så langt. Men helt ærlig. Hvor vanskelig kan det være? Jeg har nå det som trengs for å komme i gang pluss litt til, og følger allerede et par malere på instagram. Sånne som maler på fri hånd og følelser - uten mål og mening. Det vil jeg og. Jeg har to lerret foreløpig. Det første prosjektet mitt blir et maleri til mamma og pappas nye soverom. Det skal være i duse blåfarger med grånyanser og lilla. Neste prosjekt er til treningsrommet. Det skal være et lekende bilde med sterke farger. Bildene skal bli til mens jeg maler. Det er det som er så spennende. Jeg tenker å starte på prosjektene over jul, for det er da jeg føler jeg har tid. Det skjer liksom så mye i Desember, og dessuten ønsker jeg holde fokuset på jul denne måneden. Pluss familie. Og kun det.

     

    Andre gaven jeg fikk i kalenderen var fargebok og fargeblyanter, som jeg for øvrig hadde fra før. Hadde bare lyst på en bok fremfor et hefte. Neste var en noe eksklusiv dagkrem til min sensitive hud. Huden er daglig utsatt, og i dette kalde været er det ekstremt viktig med beskyttelse og fuktighet. Den forrige kremen vant jeg i en konkurranse, og den var nå oppbrukt. Av en eller annen grunn er det alltid mamma som sponser meg med sminke, renseservietter og hudkrem i hverdagen. Som dere vet så sliter jeg med å unne meg selv ting, og jeg sliter med å forstå hvorfor jeg skal gidde å bruke penger på det og det. Og når jeg er som jeg er, er det godt å ha en mor som forstår mine behov. Den gaven fikk meg litt til å tenke på noe koselig mamma har fortalt. Da jeg var liten smurte hun inn mine små kinn med kuldekrem. Så søtt. Men. Gaven i går var tidenes høydare. Jeg hadde siklet på genseren siden jeg så på VIC. Verdens fineste julegenser. Og påskegenser, for så vidt. Med kaniner og dutter på. Elsker den. Ikke bare fordi den er fin å se på, men fordi jeg har fått den av verdens beste foreldre. Det er det som varmer hjertet mest!

  • Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde