Madelén (fra anorektiker til jusstudent) - hits
Hjem Add Madelén I media

0

Fra 2015 til 2016

2015. Året da jeg fullførte vgs. Året da mamma fylte 50. Året da jeg for alvor kom tilbake i jobb, og året da min kjære bestemor gikk bort. Noe som ikke gikk særlig smertefritt. I nærmere tre uker slet jeg meg gjennom oppkast og uvelheter. Faktisk var det så ille at blodprøvene ble enda mer negative. Blodprosenten hadde falt langt. Faretruende langt. Normalt sett er den under gjennomsnittet, så da kan en tenke seg hvor alvorlig dette framsto. Legen ble såpass urolig at han nært sagt kastet på meg en EKG-undersøkelse før han rakk å si hei. Heldigvis stod alt bra til med hjertemuskelen, men jammen var det en aha-opplevelse å se han så bekymret, og samtidig vente på resultatene.  Aldri før har gåsehud, engstelse og skjelvinger satt meg så mye ut. For ja, jeg ble skremt. Ikke bare skremt, men livredd for å dø.

 

I løpet av disse 12 månedene har det definitivt skjedd mye - på godt og vondt. Mange av erfaringene/opplevelsene har nok en gang styrket meg, gjort meg mer selvstendig, og også gjort meg mer bevisst. Bevisst på hva jeg vil, hva jeg står for, og hva som betyr noe. Aldri før har jeg verdsatt meg selv og min egne person så mye. Det er takket være hva jeg har oppnådd, og hva jeg har innsett at jeg har mulighet til. Og det skal ikke bare stå på meg. For aldri før har jeg verdsatt alt rundt meg så mye heller. De rundt meg, mener jeg. Nettopp fordi jeg har innsett hvor skjørt livet er. Det gjelder derfor å ta vare på de gode stundene og leve i nuet, og helst med dem man er glad i. Tilfeldighetene kan ingen styre. Den dagen man angrer er det jo for sent. 2016 blir som sagt ikke et år med forventninger og eget press, men dog et år jeg kan se selvsikkert tilbake på. Foreløpig planlagte er Vervenfestivalen i Juni, og den ser jeg veldig fram til. Skål, og godt nytt år til dere alle!



  • 0

    Like trygg uten forsetter

    Jeg har ikke tenkt til å ha et eneste nyttårsforsett. Ikke i år heller. Ikke så mye som et krav. Ikke så mye som en forventning. Slik blir det. At alle andre absolutt må ha forsett og mål for året er greit for meg, og fint for dem. Jeg er jo tross alt ikke ''alle andre''. Jeg gjør som jeg vil, og tar valg deretter. Hvorfor? Jo, fordi jeg tenker perfeksjonisten, stabeistet og kranglefanten herjer nok som det er. Det trengs ikke mer press på denne frøkna. Det trengs ikke mer stress i hverdagen. Ei heller depresjon og stygge tanker. I teorien burde jeg vel slått ned på lathansen, og prioritert den fysiske og psykiske helsen litt bedre, men det gjør jeg ikke. Jeg bør da greie å leve er sunt nok og fornuftig liv uten at det nødvendigvis står nedskrevet. Uten at jeg tvinger meg selv, riktig nok. Jeg bør da klare å komme meg til legen oftere enn 3-4 ganger årlig, få i meg det jeg skal, legge meg tidligere, stå opp tidligere og prioritere mine sosiale antenner. Jeg mener; ikke som en del av en liste, men som en del av en normal hverdag, med normale vaner. 

     

    Så var det forsettene. De ekte forsettene og det presset jeg vil unngå. Istedenfor å rette fokus på alt jeg må få til, skal jeg igjen glede meg over hva jeg har fått til. Som en overraskelse på en måte. Om det skjer da eller da, har ingenting å si. Livet mitt er ingen tidsfrist. Jeg er fan av en framtidsrettet tankegang med langsiktige og seriøse mål. En dag blir jeg så frisk at jeg kan leve slik jeg ønsker. En dag skal jeg søke studier, og utdanne meg til forsvarsadvokat. En dag skal jeg sykle Birken, eller hoppe i fallskjerm. En dag får jeg meg en kjæreste. Kanskje mannen i mitt liv? En dag blir jeg gift. Kanskje vel plassert i min drømmevilla? For å nevne noe. Det kan skje i 2016, men det må ikke det. Et steg av gangen. Poenget er at det skjer. En gang i fremtiden. Jeg må bare fortsette i mitt positive spor med gode vaner, og velge de løsningene som til enhver tid gir meg noe meningsfullt tilbake. Det er slik jeg vil leve. Det er slik jeg må leve!

     

     

  • 0

    Et problem mindre

    Jeg gråt aldri, men dog er jeg sjeleglad jeg fikk returnert kjolen. Jeg kunne med all garanti si at den aldri ville vært brukt igjen. Unødvendige kjøp er det verste jeg vet. Sånt gagner samvittigheten ekstra mye. På flere plan, faktisk. Om det var en feilproduksjon, eller om den skulle være sånn er umulig å si. Jeg gidder ikke prøve meg fram fysisk når det er snakk om postordre. Skjelettet mitt er så stort som det er, og jeg har ingen mulighet til å bli smalere. Og om jeg måtte det, så hadde det aldri skjedd. Jeg ville aldri begynt med kortsett, eller slanket meg for å passe inn i en kjole. Målet er å bli friskere, og da er det heller litt ekstra fett som må til. Ergo kunne jeg ikke ha en kjole som påminnet meg at jeg var for ''stor''. Det komiske er jo at den satt ganske løst på ryggen. Nei. Jeg kan spekulere mye, men jeg vil nok ikke finne ut av hva som var årsaken, og det er greit. Et problem mindre. I-landsproblem mindre. Julaften er over, og jeg trenger ikke lenger kjolen. Det får heller stå til, og jeg kan kjøpe en ny kjole en gang jeg virkelig finner en jeg liker, og kanskje attpåtil passer som den skal. Rettelse; som jeg vil at den skal.

  • 0

    En slik jul

    Det ble en fantastisk fin julekveld på oss, og utenfor tradisjonens tro avsluttet vi (som i fjor) det hele med en film. Jeg endte opp i joggetøy, og det var herlig. Beina takler høye heler, men trives best uten. Og julekjolen min i år var dessverre hakket, tør jeg si det; for liten. Det var så vidt jeg fikk igjen glidelåsen. Virkelig noe jeg aldri har opplevd før. Er jo ikke akkurat den feiteste her i verden. Men men. Jeg kunne tenkt ''krise'' og begynt å grine over det, men i og med at jeg er såpass fornuftig så har jeg innsett at ting ikke alltid er som man tror. Sikkert en XS feilproduksjon, bare. Så vi får se hva jeg gjør med saken. Synd kjolen er utrolig lekker, bare. Heldigvis synes det ikke på bildene, så kjolen var absolutt brukenes, og jeg fikk jo puste.... Vel uansett. Det ble rimelig sent i går, og det merkes på kroppsformen i dag. Litt sånn svimete. Uten at det gjør noe. Jeg har hatt fri og kunne nyte ekstra timer på puten. Frokosten ble erstattet/utsatt med brunsj, og familien valgte heller og samles da istedenfor. Med pålegg helt utenfor anoreksiens rand, selvfølgelig. Etterpå spilte vi spill, skravlet og lo. Jeg setter sånn pris på disse stundene, og som jeg sa var gårsdagen kjempefin. Ingen stress. Bare oss fire, perfekt middag, konfektlaging, bilder, pakkestund og julefred. Overraskelsene var det ingenting å si på. Har aldri opplevd maken til gjennomtenkte gaver. Er nå en elektrisk tannbørste (med bluetooth), KT-undertøy og freshe joggesko rikere. Pluss noen kroner. Dessuten har jeg vunnet i fem kalenderuker med en verdi på over to og et halvt. Er så takknemlig så takknemlig. Virkelig. Julen er virkelig en tankevekker, og jeg håper flere kan dele min glede over denne vakre høytiden. Jeg nyter hver eneste bit av den i alle fall!
















     

  • 0

    Julaften hjerte

    Årets fineste dag er omsider her. Om jeg er trøtt? Ja. Om jeg er sliten? Nja. Godsliten. Hvis det er et ord. Om jeg har julestemning? Definitivt. Så hyggelig det er å jobbe i butikk rundt juletider, men. Spør du meg så er det ingen tvil om at julaften er årets koseligste dag å jobbe på. 3 timer med god samvittighet og ekte glede. Jeg liker når folk evner å vise tålmodighet, og attpåtil er såpass takknemlige når de forlater butikken. Det er sjelden jeg rekker til byen innen stengetiden på julaften, men faktisk har det hendt en gang. En gang jeg skulle ha blomster, og en liten gave. Herlighet så flau jeg var da jeg den gang skulle betale på bokhandelen. Å være sent ute ligger ikke i min natur, og derfor vil jeg ikke at andre skulle tro det heller. Ergo overbeviste jeg ekspeditøren om at jeg skulle ha reiseguiden selv, tok den under armen og stresspakket den inn hjemme. I bokbind. Kunne jo ikke kjøpe julepapir på selveste julaften. Da ville folk hvert fall se at jeg var sent ute. Jeg tar meg ofte litt i å tenke slik. Det har jo vært så ekstremt mye folk de siste dagene, og jeg fatter ikke at folk tør å vente så lenge med gaver som står øverst på ønskelista. Særlig når de vet at de verken rekker å bestille, eller kjøpe på nett. Selv ble jeg ferdig tidlig i Desember. Tenker alltid at jeg skal være ferdig før November, men den gang ei. Slike tidsfrister er vel ikke særlig nødvendig heller. Så lenge jeg finner det jeg er ute etter, og folk får det de ønsker seg, så er det greit. Og ikke minst; så lenge jeg slipper å stresse med gavene. Givergleden i meg kunne ikke tillatt det. Julegavehandelen i år har nemlig vært en sann fryd, og faktisk har det meste blitt trykket hjem fra nettet. Jeg synes det er så ålreit å shoppe på den måten. Det gir meg tid til å vurdere alternativene opp mot hverandre, og ikke minst; tid til å finne det jeg aller aller helst vil ha. Rettelse; aller helst vil gi bort. Med unntak av julekjolen, da.





    Jeg gleder meg virkelig til å se når de åpner opp i kveld. Ser for så vidt fram til hele julekvelden. Den er spesiell, og noe eget i seg selv. Helt magisk. Og det familiesamholdet vi har; enda mer magisk. Kunne ikke bedt om en bedre familie. Kunne ikke bedt om noe mer. Alt er så bra som det kan få blitt. Snart perfekt. Om litt senker nemlig freden seg - og jammen har jeg vært effektiv i travle Desember til tross for sene jobbdager. 5 slag (!) er bakt. Troika er laget. Lutefiskmiddag spist. Bursdag feiret. Juletrær pyntet. Absolutt alt kjøpt inn. For å nevne noe. Utvilsomt i rute. Skal bare rusle meg en tur og få på finstasen så er jeg klar. Good jul til dere alle. Nyt den, og ta vare på hverandre!

     



  • 0

    Ha tro på i morgen!

    Det har gått i ett, og jeg kan ikke huske sist jeg faktisk kjente på ordet ''fri''. I Desember blir liksom ikke fri forbundet med frihet og ledig tid slik det kanskje ellers ville vært. Det er så mye som skal forberedes og gjøres, og det skal gjerne skje innen en viss tid eller innenfor et visst tidsrom. Jeg sier ikke at det gjør noe. Jeg trives i full aktivitet, elsker jobben, og liker at dagene går. Bare ikke så fort. Allerede 19 Desember - snart juuuul. Bursdag i morgen. I motsetning til de foregående årene føler jeg ikke jeg har nytt denne Desember så mye som ønsket. Det har vært litt for mye til og fra, og litt for lite her og nå. Hjemme 20:30. Lite kveld. Prøver å ta igjen det tapte med enda mer bakst, snegletempogaveinnpakking og ekstra mange julefilmer. Det funker som bare det. Så langt har helgen bare vært avslappende. Rett og slett en skikkelig energiinnsprøytning. Det føltes ikke som det trengtes, men jeg tror det var lurt sånn for sikkerhets skyld. Så jeg ikke treffer bakken helt plutselig. Tulla. Disse besvimelsestendensene kan jeg ikke si jeg har hatt annet enn før innleggelsen i 2010. Jeg er nemlig så mye bedre til å lytte til kroppens signaler nå, enn hva jeg var. Det må til tenker jeg. Jeg har tross alt valgt min noe hektiske hverdag, og da må jeg også være 100% dedikert til den. Og det er når jeg faktisk skriver dette at jeg kjenner på hvor velfortjent alt er. At jeg fortjener de ting jeg unner meg. At jeg fortjener fri. At jeg fortjener å gjøre det jeg vil. Og det er akkurat det jeg har tenkt til resten av kvelden, og forhåpentligvis i morgen. Jeg er a'jour med såpass mye, og tenker det skal gå fint å legge julegjøremålene litt til side. Bursdagen i morgen blir en helt vanlig dag med helt vanlige planer. Bare meg og mine tre familiemedlemmer. Faktisk er det den beste bursdagen jeg kan få. Etter jeg bikket 19 har liksom ikke storfeiringer, kaker og gjester vært så himla viktig. Jeg nevner jo knapt at jeg fyller år. Men vi får se. En skal ikke bli helt apatisk og giddeløs. Et par bilder, litt samhold og en kake til folket kan vel ikke skade. Det er jo tross alt en milepæl at jeg har kommet helt hit.... Det må bety noe! Må det ikke?

     



     

     

  • 0

    Hva foretrekker jeg egentlig?

    Tidligere erfaringer med bollesveis, for kort pannelugg og gult hår tilsier at jeg alltid er like spent hver gang jeg bestemmer meg for å gjøre noe med håret. Dette til tross for at jeg hele tiden går for samme løsning; skulderklipp. Jeg tripper nærmest i stolen når jeg venter. Det er så avgjørende på selvtilliten min. Ikke at jeg må se ut som ''en million dollar'', men jeg må i det minste ha en sveis jeg kan leve med. Rettere sagt; se i speilet uten at tårene presser på. Ja, så ille var det dessverre denne gangen. Det ble akkurat 1 millimeter kortere enn antatt. Litt mindre praktisk med fem spenner i håret i stedet for en. I speilet ble jeg møtt av en annen person. En som så så mye mer voksen og tja. friskere ut (?) Det var veldig rart. Jeg skal innrømme det. I stundens hete tok jeg på meg nisseluen og dro på jobb. Helst ville jeg bli hjemme. Tidligere har jeg ikke fått kommentarer på klipp, fordi det ser så naturlig ut. Denne gangen bemerket ALLE det, og den første kommentaren jeg fikk var nettopp ''så voksen du ser ut''. Usikkeheten sto i taket, så jeg valgte å fore instagramkontoen med et bilde. Jeg ser mer voksen ut, men vet dere hva? Jeg liker det. Og nå, 1 uke senere, føles det som identiteten er på vei tilbake....

     

    Barn? Tenåring? Voksen? Finnes det noe svar? Jeg skal innrømme at de siste årene har gjort noe med meg. Ikke bare de siste årene, men de 7 årene med anoreksi. Det er de som har gjort noe med meg. Jeg ble syk i ung alder, og tross at jeg er godt over 20, så føles det enda som noe mangler. Noe fra barndommen. Noe fra tenårene. Noe alle andre fikk oppleve. Jeg er kanskje litt sjalu. Sjalu over at sykdommen har kostet så mye, nettopp fordi den ikke har gitt meg innsatsen tilbake. Jeg er riktignok sterkere, modigere og mer reflektert, men alle opplevelsene.. De får jeg ikke tilbake! Kanskje er det derfor jeg tviholder på ting, nyter hver dag og virkelig lever i det såkalte ''nuet''. Men, som 16, 17, 18, 19, 20 eller snart 23-åring? Det vet jeg ikke. Anoreksien gjør at jeg blir dette barnet. Det barnet som er avhengig av andre. Det barnet som liker at andre stiller opp, og som trenger ekstra mye trygghet og omsorg når ting står på som verst. Alderen gjør meg til den voksne. Hun som jobber, er selvstendig og burde klare seg på egen hånd. I alle fall skulle man sammenlignet med jevnaldrede. Personlig vet jeg hva jeg foretrekker. Jeg er godt over i voksenkategorien, og her trives jeg bedre og bedre. Det tapte kan ikke tas igjen. Sånn er det bare. Jeg skal ikke snike meg til barnebillett, men heller briefe med førerkortet når jeg må. At jeg straks fyller 23 betyr noe, men det betyr ikke at barnet i meg er vekk. Det betyr bare det at barnet i meg ikke er førsteprioritet. Jeg skal ikke henge igjen på midten av 2000-tallet, men heller komme meg videre og forhåpentligvis leve til jeg er så gammel og grå at jeg lykkelig ser tilbake på mitt fine liv FØR og ETTER anoreksien. Eller ikke helt. Jeg har jo opplevd så mye fint, tross sykdom også. Blant annet har jeg fylt 18 år, feiret russetid, møtt to av mine beste venner, tatt lappen, kjøpt bil og kommet tilbake i jobb. Kanskje har ikke sykdommen pauset meg helt allikevel? Det går forover. Saktere enn normalt, men det funker det også!



     

  • 0

    To fine egenskaper

    Av og til må jeg ta fram denne uskrevne listen over positive sider ved Madelen. God og snill er egenskaper som stadig går igjen. Liker jeg å tro. Hvorfor? Jeg setter ofte andres behov framfor mine egne, sier sjelden nei og hjelper til der det trengs. Samtidig som jeg alltid tenker godt om alt og alle, eier full aksept og er flink til å vise hjertevarme. Sånn på ekte. At jeg er stresset og utålmodig av natur lar jeg sjelden komme i veien når jeg har med andre mennesker å gjøre. Da jeg var yngre omtalte folk meg alltid som hun snille - og de viste å utnytte det. Dårlig samvittighet har alltid vært og er fremdeles det verste jeg vet. Ergo lot jeg folk snike foran meg i kø, skrive av leksene mine og attpåtil låne penger. Det til tross for at jeg selv måtte gå uten lunsj den dagen, eller måtte gå hjem fordi jeg ikke hadde nok til buss. Siden den gang har jeg heldigvis lært å sette grenser, men jeg er fremdeles snill og god mot de rundt meg. Det vet jeg. Folk sier det, og jeg føler takknemligheten deres. Det betyr mye å vite at andre verdsetter meg, nettopp fordi det hjelper meg å verdsette min egne person. Akkurat som at jeg får en styrket personlighet, og en noe styrket selvtillit. Det må til nemlig. Jeg vet ikke med dere, men for meg blir noen ganger motivasjonen litt gjenglemt. Dagene går, og jeg er redd jeg tar ting litt for gitt. Meg selv inkludert. Jeg er jo ikke den som liker å skryte, men jeg tror jeg av og til må innse at jeg faktisk ikke er så på trynet som jeg tenker. Hva så om jeg ikke rekker alt? Hva så om ikke alt blir så perfekt som jeg trodde? Hva så om jeg ikke mestrer ting andre mestrer? Vi er alle ulike. En skal heller rose seg selv, framfor å trykke seg ned. De som er sjalu får bare være sjalu. De som er uenige får bare være uenige. Jeg lever litt etter slagordet ''bra nok'', og vet du hva? Det er fordi jeg er bra nok, og kanskje til og med litt bedre enn det...

  • 0

    Tanker rundt Desember

    Alt er bare bra om dagen. Superbra. Desember gjør noe med meg. Noe positivt. Akkurat som om måneden ene og alene drar fram noe godt i meg. En slags ro og takknemlighet. At jeg ikke lenger er ''barn'' gjør meg nemlig ikke til noe mindre desembermenneske enn barn flest. At jeg har en spiseforstyrrelse gjør meg ikke noe mer redd for julen heller. Ei heller det faktum at jeg tilbrakte hele julen 2010 innelåst på psykiatrisk. Uansett hvor ille noe er eller har vært, så vil det alltid bli bedre. Nei. Man kan bryte meg ned så godt man bare vil, men jeg har og vil alltid elske alt som hører med 1 til 31 Desember. Så enkelt. Samhold, hjertevarme og lykke er tre ting som betyr mye for meg. Sitte lenge ved bordet. Se på julefilmer. Kokkelere sammen. Jeg priser meg lykkelig over at jeg har mennesker rundt meg, og det samholdet vi ellers har blir ekstra viktig rundt juletider. Særlig etter at vi mistet vår kjære bestemor i sommer. Jeg tenker så mye på henne. På alt det fine. Hun var på en måte litt med oss på kjøkkenet da vi tryllet fram kokosmakroner, stockholmskaker og risboller. Og det 5 dager inn i adventstiden. Snakk om å være effektive. Jeg merker litt ekstra på dette med effektivitet i år. Jeg jobber såpass mye og særlig kvelder, og da blir det ikke rom for ''avvik''. Ergo må det meste planlegges god tid i forveien. Stress er noe jeg innehar naturlig, men også noe jeg avskyr som pesten. Det gjør meg til et ugjenkjennelig og utrivelig menneske. Nesten litt ekstra anorektisk, fordi jeg plutselig havner i denne bobletilværelsen, rett og slett. Jeg foretrekker heller å kjenne på denne gode samvittigheten. Over at (en del av) baksten er ordnet, gavene er kjøpt, klippen er ferdig, kjolen er bestilt og dagens julemarkedet er besøkt. Dessverre blir venner litt nedprioritert, bare. Men sånn må det nok være så lenge jeg vet jeg har andre gjøremål som må fullføres...

     

    Som butikkselger er man ekstra utsatt for julen, og det kunne ikke passet meg bedre. Å jobbe i butikk er så meg. Jeg trives i det elementet der. Å vie tid til jobben er helt klart det riktige, tross at jeg havner litt bakpå med andre ting. Faktisk har jeg ikke hatt en eneste sykedag etter jeg startet for alvor med jobbingen. Det sier noe. Gøy er det, og gøyere blir det. Nisselua er på, og jeg finnes ikke mer blid enn i Desember måned.  Å jobbe med mennesker er unikt. Særlig rundt disse tider. Dog har jeg ikke kjent på det største ''julemaset'' helt enda, men det kommer nok til uken regner jeg med. Vel. Med all respekt så må også folk forstå at servicen snevrer seg inn noe. Rundt disse tider kan man ikke gå inn i en butikk med forventninger om lang og behjelpelig service. Det sier seg selv. Allikevel er det de som tror at det er en selvfølge at 55-tommeren skal pakkes inn. Jeg er snill, men ikke så snill. Dessuten er det ikke mye snilt å vie all tid til en kunde vel vitende om at 15 andre venter på hjelp. Black Friday-uken var på mange måter en forsmak på det som venter nå. Slitsomt, men også sabla gøy. Som jeg sa så er jeg litt overrasket med tanke på julehandelen, og hadde faktisk forventet langt flere julekunder sånn egentlig. Det sier vel litt om folk. Man utsetter. Personlig er jeg ikke for det der. Jeg vil mye heller ta meg god tid og finne noe folk ønsker seg, istedenfor ''å bare gi for å gi''. Jeg snakker av egne opplevelser. Det er begrenset hvor mange deoer, lipglosser og sokker jeg trenger. Vil ha, mener jeg. For så vidt bryr jeg meg ikke så mye om det heller. Er kanskje hakket gladere i å gi bort gaver, enn hva jeg er for å motta dem. Kanskje fordi jeg selv er så ekstremt spent på hvor glad vedkommende blir. I år har jeg dessuten tenkt ut de mest gjennomførte og perfekte gavene. Liker jeg å tro. Tidligere dreide det seg om å kjøpe mest mulig, til flest mulig og gjerne dyrest mulig. Nå kjøper jeg heller det jeg føler er riktig, passelig og ser litt bort fra pris. Noen lapper fra eller til spiller liten rolle. Det er givergleden som betyr noe. Ikke alle er så priviligerte, og ikke alle er så godt stilt i samfunnet. Julen bør være en tid for omtanke. Ikke en tid der man skal vise seg fram. Alle bør vi tenke oss gjennom en ekstra gang før vi tar fatt på denne høytiden. Det er mye som skal ordnes, og da er det ekstra viktig at disse gjøremålene skjer med glede, og ikke under en opphetet stemning. Igjen; snakker av erfaring.

     

    Jeg gleder meg som sagt mye over julen, og har allerede gått i gang med pyntningen. I år som i fjor blir vi værende hjemme. Det blir ny kjole, samt kalkun på min tallerken, uten at det er noen feil ved det. Jeg spiser tross alt middagen min ved samme bord som de andre i familien. Det er best slik. Anoreksien skal ikke ødelegge eller skape dårlig samvittighet og uskikket oppførsel fra min side. Det unner jeg ingen. Særlig ikke i julen. Da skal vi ha det hyggelig. Jeg står jo i de nødvendige daglige kampene fra før av, men det skal sies... Har jeg ekstra krefter vil jeg ta de kampene som oppstår i forbindelse med julen, også. Noen har jeg dessuten allerede begitt meg ut på. Jeg spiser pepperkaker hver bidige dag. Sukkerholdige, fettete og butikkinnkjøpte pepperkaker. Det er julekos for meg. Ingen anoreksi i verden kan frata meg akkurat den gleden. Det er sikkert ikke imponerende nok, men det er i alle fall et av disse friske og viktige stegene, og da er det godkjent. Tiden får heller vise hva som skjer videre. I mellomtiden publiserer jeg dette innlegget, deltar på dagens kalendere, nyter julemusikk og forbereder meg til uken som kommer. Og formen? Den er fin. Jeg har spist meg opp, sovet ut og samlet krefter! Eneste som mangler nå er litt snø for den ultimate julestemning....

     

     

  • Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde