Madelén (fra anorektiker til jusstudent) - hits
Hjem Add Madelén I media

13

Tilbakeblikk 2011

2011 har innebært både vonde og tøffe måneder for meg, men også gode og flotte måneder tilbrunget med familie og venner. Jeg har lært å sette mer pris på ting, og det har kommet godt med på veien. Samtidig som jeg har forstått at det er lov å si nei, sånn av og til.

 

 

Januar: Jeg husker svært lite. Jeg levde tvangsinnlagt på et sykehus. Spiste en kostliste større enn pappa sitt dagsinntak. Hadde kontinuerlig pleier hengende på meg. Ikke do eller dusj alene. Jeg lærte å strikke for å ha tid til noe annet. Sonde ble brukt som straff for hver bidige brødsmule, rosin eller juicedråpe. Ikke erstatning - men hele dagen. Permisjon pappas bursdag 14 januar - første overnatting. Det gikk bra, men var vanskelig med maten.... Ble ikke noe ostekake eller taco, akkurat.



Februar: Fikk motta besøk av venner og annen familie, og det var veldig hjelpende! Ting gikk sakte fremover, trodde vi. Matinntaket økte hele veien med ekstra ernæringsdrikker. Angst og redsel ble større og større inni meg. Svær som en flodhest. Tanker om de verste ting i verden. Så negative at det gjorde ordentlig vondt. Jeg fikk prøve en hel dag på dagsenheten til SPIS, men trivdes ikke. Rømte fra sykehuset noen få timer, og pappa ble redningen for å få meg tilbake. Permisjon fikk jeg morsdagen.

 

Mars: Alt gikk i grus for meg. Jeg klorte stadig på meg selv. Selvmordsforsøket utløste sterke følelser, og jeg taklet ikke å leve i det hele tatt. Ting var et kaos i hodet mitt. Tønsberg gav meg opp, og RASP måtte fremskyndes. Der alle håpet ting ville bli bedre for meg, men så lenge tvangen var der, var også anoreksien sterkere enn jeg kunne klare. Permisjon 5 mars - broren min sin bursdag. Vi hadde det fint, men jeg levde mye isolert.

 



April: En måned med mye ensomhet, lengsel og hat. I slutten av April ble endelig tvangen opphevet, noe som skulle virke inn positivt. De første dagene var ok, men etterhvert kom det samme strenge mønster og regime tilbake, og jeg falt bakover. Igjen. Permisjon noen få dager i forbindelse med påsken. Vi prøvde å ha det hyggelig, men det var vanskelig når jeg visste at tvangen hang over meg.

 



Mai: Det ble ikke bedre. Pleiere, psykiatere, leger og folk i behandlingsopplegget forstod lite av hva som skjedde. ''Du er for syk!'' var det de sa, samtidig som de innrømmet at de ikke hadde mulighet til å hjelpe meg. Jeg ble mer eller mindre gitt opp, og ble kun holdt der for sikkerhets skyld. Behandlingen hadde ikke gitt et eneste framskritt, tvert i mot til det verre. Jeg fikk tenkeuke, som jeg benyttet i forbindelse med russetiden. Savnet etter livet ble enormt. 17-mai ble kun en permisjonsdag. Jeg hadde gode dager sammen med vennene mine. Jeg elsket å være russ med kullet mitt, og jeg ønsket av hele mitt hjerte at jeg var frisk og hjemme. En av de siste dagene i måneden ble det nok. Jeg måtte hjem, så jeg tok valget og skrev meg ut. Der og da var jeg bestemt på at det var det rette valget å ta, enda de fleste mente jeg kom til å dumme meg ut.



 

Juni: Jeg var deltaker i quiz-show på tv2. Mamma og pappa hadde bryllupsdag, og vi hadde bakt kake. Måltider og mat var litt kaos, turbulent og vanskelig. Familien var litt sånn ''på utstiling'' føltes det som. Ingen viste hva man kunne si, gjøre eller mene. Ikke følte jeg meg hjemme heller. Det matmessige kom mer og mer på plass, og jeg utarbeidet en plan med pappa, som jeg økte litt og litt. Måltidene var på plass etter den 2 uka. Vi spiste sammen hele tiden, og mamma/pappa kom hjem fra jobb de dagene jeg hadde formiddagen alene. Vi planla hver minste ting. Gåturer hadde jeg med mamma. Fastlege hver 2 uke. Ting stabiliserte seg. Pappa og jeg startet med samtaler. Oppussing ble også satt i gang igjen, og familien fant igjen felles hobbyer.

 





 

Juli: Vi hadde stadig turer til stranda der vi spiste lunsj. Det ble noen dager med ordentlig sommervarme, der jeg kunne benytte litt lettere klær. Noe som var en skikkelig utfordring, men som jeg allikevel taklet vel så bra. Mamma hadde bursdag, men vi hadde bare bestemor og bestefar på en snarvisitt. Publikum ''Allsang på Grensen''. Det ble også en måned der jeg fikk brukt penger på meg selv og garderoben min. Jeg jobbet mye med den delen der jeg skal bli glad i meg selv. Jeg begynte med gåturer på egen hånd. Bestefar feiret 85 år på forskudd.

 


















August: Vi reiste på 10-dagers sommerferie. Ferien var nøye planlagt, og alt var klart for en trygg og god avreise nedover til det sydlige Danmark. Frokost, lunsj og kveldsmat var veldig greit, da vi stortsett lagde matpakker hele gjengen. I tillegg til at jeg hadde tatt med forsyninger av havregryn, 4-korn og babygrøt. Pluss at jeg hadde kjøpt opp godt med rundstykker på svenskegrensa. Det var kun middagene som var litt utfordrende. Det vanskeligste var en middag på kinarestaurant der jeg bestilte en forrett. En stor forrett. Jeg taklet ikke å se kyllingspydene som det rant olje av, og samvittigheten skøyt rygg inni meg. Allikevel så spiste jeg det, fordi jeg visste hvor mye denne ferien måtte ''gå i orden'', og dermed fikk jeg den ned etter mye tårer og vonde ord tvers over bordet. Det ble tre hjemmelagde middager de dagene vi rakk det. Hvis ikke hadde jeg ofte med min egne tunfisk- eller kalkunsalat. Det fungerte greit det. Vi hadde også et rituale på en is hver dag, og jeg fant fort min favorittsaftis. Ellers ble det en opplevelsesrik måned med mye godt humør og glede. Det var i grunn lite tid til sykdom, og jeg kjente virkelig på det at jeg levde og hadde det riktig så bra! Vi spilte spill og hadde quizer. Jeg brukte bikini og trivdes med det. Etter vi kom fra ferie var det tilbake til hverdagen. Den ble ikke noe problematisk.

 




 

 

September: Et av de store målene på planen var landskampen mellom Norge og Island, så da ble det Ullevål stadion på alle mann. Måltider og mat ble medbrakt, og ting gikk fint for seg. Jeg begynte å bli mer selvstendig, og øvde på å spise måltider alene. Mamma var jo i 100% arbeid, så jeg var totalt nødt. Det ble fort en vane, og jeg klarte å ta til meg det jeg skulle. Selv å variere gikk bra. Jeg følte ikke for å lure unna, fordi jeg kjente jeg var kommet på et stadie der det var viktig for meg å holde meg til den trygge hjemmeatmosfæren. Jeg var i tillegg nødt til å begynne i jobb igjen, ettersom sykepengene løp ut etter et år. Jeg følte meg vel ikke ordentlig klar, så jeg hoppet litt ut i det, men kom fram til at 3 timer hver lørdag var fint overkommelig. De første lørdagene var veldig uvant, og jeg følte meg veldig utenfor. Det gikk seg fort til, og jeg fikk det innpasset med kollegaene mine, som jeg alltid har hatt. Samtidig som jeg ble en bedre selger når jeg begynte å komme inn i produktene. Den erkjennelsen og følelsen var det godt å få tilbake!





 

Oktober: Jeg begynte på psykologisamtaler på SPIS-enheten i tønsberg. Jeg følte ikke noe særlig fremgang til å begynne med, men det rettet seg fort, da tillitten kom mer og mer på plass. Jeg møtte på noen venner, og det sosiale var mye bedre. Månedens store høydepunkt var astronomiforedraget med Knut Jørgen Røed Ødegaard.



November: Jeg beordret Aleksander til å bli med mamma til Nord-Norge. Han var meget sliten og trengte en liten ferie for å samle litt krefter. Jeg ble hjemme med pappa litt over 1 uke. Vi hadde fine dager. Jeg spiste alle måltider alene og økte litt på jobbingen slik at jeg kunne få gjøre noe annet enn å sture hjemme hele dagen. Dette ble også måneden der jeg skulle på mitt aller første julebord, og det med elkjøp. Hadde aldri dratt hvis det ikke var julebuffet. Så ble det vors i forkant før middagen. Jeg turte å smake på nye typer av fisk, samt fenalår og eggerøre pluss litt grovt brød til. Kvelden ble avsluttet på et utested i byen. Pappa plukket meg opp. Dagen etter var det farsdag. Jeg bakte gulrotbrød og brownies med bringebærfromasje. Gulrotbrødet spiste vi felles, mens pappa spiste av kaka. Noen fortjente tittelen ''masterchef'' den dagen...





 

Desember: Jeg tok en pause fra psykologien på sykehuset, og jobbet litt på egen hånd. Det ble totalt 68 timer på elkjøp. Det gav mer energi enn det gjorde meg sliten. Jeg fikk førsteside pluss to sider midt inni Tønsbergs Blad til snakk om sykdommen. Bursdagen var vellykket, og julaften var vellykket. Anoreksien ble ufordret i det små, og jeg lærte meg å smake på nye ting; deriblant lutefisk, som forresten er kjempegodt. Samt at jeg spiste hjemmelagde usunne pepperkaker. Var mye i juleselskap og møtte folk. Aleksander ble den broren jeg hadde savnet hele året, og viste virkelig forståelse for både meg og sykdommen.



 

* Fra 4 april har vi vært på samlinger med flerfamilien i RASP sine lokaler på Ullevål. Vi har satt opp mål og vi har planlagt forskjellige ting. Familien har fått støtte og hjelp, og familien har blitt mye mer sammensveiset. Det har vært godt å komme til et sted der ''alle forstår''. Mor til mor. Far til far. Søsken til søsken, og oss ungdommene i mellom. For selv om vi er på vidt forskjellige stadier, så er vi også svært like. Noe som har gjort det enklere å utrykke seg, positivt som negativt. Det har også vært viktig med det sosiale for vår familie.

 

Nå smeller det med fyrverkeri utenfor her, så jeg skal snart få på meg finstasen.

 

 

Godt nytt år til dere alle! Vi skrives på nyåret :)

 



 

  • 6

    2010 vs 2011

    ''Godt nytt år''! Jeg husker ordene godt. Ordene fra den norskindiske vikaren som satt på rommet med meg mens jeg så fyrverkeriet utenfor vinduet. For en nyttårsaften. Jeg skulle aldri være på et sykehus. Jeg skulle aldri feiret nyttår på denne måten. Aldri i mitt liv hadde jeg godtatt det hvis det var et valgalternativ a eller b. Den deilige middagen som forresten bestod av halvtørre og smørglaserte fiskekaker med hvit saus iblandet frossenblandede grønnsaker hadde for lengst nådd magen min. Ikke en gang en telefonsamtale fikk jeg spandere på meg for å ønske familie eller venner en tanke inn i det nye året. Telefonforbud! Familien var innom en halvtime. Der kom de, i finstasen, klare for nyttårsseselskap, mens jeg.... Ja. Jo. Jeg måtte være igjen på sykehuset på nyttårsaften. Lukket avdeling, vikarer, og alt annet enn nyttårsstemning. Det finnes ingen verre måte å tilbringe en slik dag på. Skillet fra i fjor og i år er enorme. 2011 er annerledes, og forhåpentligvis blir 2012 et bedre eller et helt fantastisk år for meg. Jeg er jo hjemme hos mine kjære. Det blir først 10-13 på elkjøp, deretter jobbmøte, også går det noen timer før vi skal på Borre for å feire det nye året. Det skulle være tilbredt kalkun, så jeg ser virkelig fram til å spise den samme maten som alle de andre. Må jeg bestemme meg for at det skal gå bra. En annen ting er dette med nyttårsforsetter. Det er vanskelig å sette seg klare og tydelige mål eller rammer rundt sykdommen, så den biten får vi ta som det kommer. Det er det som har vist seg å fungere best hittil. Det jeg ikke skal sluntre unna lenger, og som jeg er nødt til å bli bedre på er dette med å ringe til besteforeldrene mine, vennene mine og familien generelt. Samt at jeg må bli bedre til å ta kontakt med vennene mine, for å bruke mer tid på dem. Jeg skal også bli flinkere til å prioritere meg selv, som vil si å unne seg ting. Ikke bare ''ting'' i ordets rette forstand, men også det at jeg kjenner på at jeg er verdt noe som menneske, individ og som den personenen jeg alltid har vært. Vi kan vel si at jeg må unne meg livet så mye som jeg fortjener det - kjenne at jeg lever! Utover det så vil jeg jo gjerne sette mål for både skolen, jobben og alt annet, men jeg tør ikke. Jeg er redd for å gi meg selv for høye forventninger eller krav. Dessuten så trengs det ingen nyttårsforsetter for å nå fremover i livet! Der er det viljen og styrken min som skal til..

     

     

     

     

     

  • 5

    Pepperkaker inntatt. 1-0.

    Jeg har virkelig trosset anoreksien nå. For noen dager siden kjøpte vi nemmelig et spann med pepperkakedeig på Rema. Aldri i livet at jeg trodde jeg kom til å smake, men lage dem - det skulle jeg. Nå kan jeg i allefall meddele at jeg både har smakt og spist pepperkaker til lunsj, sammen med både eple og min sunne og gode marsipan. Jeg sitter ikke igjen med noen vonde eller skremmende tanker. Jeg trenger ingen hånd å holde i. Jeg trenger ingen skulder å gråte på. Kjenner ingen tvang til noenting. Ikke trening. Ikke skulke de neste måltidene og heller ikke sulte meg selv nedover. Ting føles helt ok, faktisk! Det krever å være modig, samtidig som jeg er veldig fornøyd og glad for at jeg klarte å utfordre sykdommen noe. Riktig nok så hadde jeg satt et mål om å spise hjemmelagde denne julen, så nå kan jeg sette et kryss i kalenderen for vel gjennomført. Og det faktum at jeg har spist dem på helt frivillig og eget initiativ er jo enda bedre!

     

     

     

     

     

     

  • 1

    Midt i romjulen!

    I forhold til anoreksien så har ikke jula satt sine dype og vonde spor inni meg. Jeg lever fortsatt, og det i beste velgående. Altså; så bra som er mulig for meg. Tirsdag og Onsdag var det 4,5 timers jobbing. Alltid deilig å jobbe litt. Tirsdag etter jobb dro vi rett avgårde til bestemor og bestefar. 3 matpakker ble gjort i stand kvelden/natten i forveien samtidig som jeg fikk innlevert timelistene, og dermed sparte meg for noe stress på morgenen. Jeg kjenner jo meg selv om morgenen. En blanding av distre, stesset og lat. Som middag overrasket bestefar meg med ørretrumpe, så da ble det felles middag på oss. Og selv om han ønsket så dypt at jeg skulle smake på oksetunga, så ble det med ønsket hans. Utover det så var selskapet hyggelig, og jeg begynner å venne meg til å spise med andre nå. Vi var hjemme sent på kvelden, så det ble ikke mye ekstra tid hjemme. Onsdag etter jobb var vi også bedt bort i juleselskap. Jeg rakk såvidt lunsjen før vi kjørte. Først en kjapp tur innom Tønsberg for et par gavebytter, også rett avgårde. Det var en stund siden jeg hadde sett den delen av slekta, så det var på tide. Veldig hyggelig! Middagen spiste jeg på forhånd, selv om jeg sikkert kunne klart noe av koldtbordmaten... Vi ble sittende timer utover kvelden, og var hjemme her en gang etter midnatt. Kveldsen kom litt senere enn planlagt, men det var greit det. Avsluttet kvelden med et par serier på tv før jeg entret senga trøtt som jeg var. Dermed var det utrolig godt å sove ut litt i dag, som jeg har fri. Fri til å være hjemme med familien tenker jeg vi sier. Har ikke gjort stort annet enn en gåtur, en kjøretur og sett litt julefilmer. Man trenger noen late dager innimellom, også. Samtidig som jeg kan skryte og belønne meg selv for å ha deltatt på 3 juleselskap til nå. Sett fra et anoretisk synspunkt så er det uaktuelt, men sett fra Madelen sitt synspunkt så er det fint å pynte seg, komme seg ut og møte litt familie. Tror det er veldig sunt for min mentale helse at jeg gjør slike ting, for det blir litt håpløst og dumt hvis jeg skal gi etter sykdommen. Den trives bare alene. En trend jeg akter å snu!

     

     

     



     

     

  • 1

    Koselig førstedag!

    Jeg var stuptrøtt fra julekvelden, så jeg ble sovende litt lengre. Uten mobilen. Uten klokke, og uten noe stress om å stå opp i rett tid. Det var nemmelig pappa som vekket meg. Jeg kom vel opp med en gang i grunn. Så da gikk vi i gang med julefrokosten. En masse ulike pålegg, noen rester fra gårdsdagen, rundstykker og ellers det som hører med. Jeg har ikke gruet meg noe spesielt for julefrokosten. Det ble en helt naturlig stemning der alle spiste og pratet, akkurat som det skal være. Som anoretiker så finnes det ikke noen fristelser for min del, men jeg fant litt pålegg som jeg likte. Ikke veldig sykdomspreget, men det blir jo alltid noen begrensninger her og der. Etter frokosten hadde vi igjen en sånn pratestund ved bordet. Jeg begynner å bli ganske glad i det å sitte ved matbordet etter alle har spist - kun for pratens skyld. Da vi omsider hadde sittet lenge nok så gikk jeg meg en tur i den friske desemberluften. Ikke sånn superkaldt og ufyselig som det har vært. Savnet nå det hvite, da. Etter gåturen dro vi utover til tante og onkel på jule- og kaffebesøk. Middagen ble rester fra kalkunen, og kvelden ble avsluttet med havregrøt og ''home alone 2''. Jeg må få med meg hvertfall 1 av de filmene for den ultimate julestemning.

     











     

    2 juledag har vært fin den, også. Det ble julefrokost som i går, en frisk spasertur, og ellers julekos i heimen. Vi har laget usunn julekonfekt med nougat og marsipan dyppet i en blanding av sjokolade, kokos og flerfarget strøssel. Mamma er på jobb, så gutta har forsøkt å lære meg piano. La oss bare si at jeg aldri kommer til å mestre noe sånt... Det blir mer pugging av hvordan sangene skal være enn å følge ark og noter!

     

  • 1

    En flott julaften!

    Jeg kunne ikke bedt om en bedre julaften. Dagen ble fantastisk og akkurat like bra som forventet, om ikke bedre. 10-13 på Elkjøp er de koseligste timene jeg noen gang har jobbet. Selv om det innebar å stå opp 8, spise frokost alene og gå ned i trøttmodus, så ble det fint glemt bort da jeg så alle de fantastiske og blide kundene i butikken! Etter jobb var det hjem for å spise lunsj og få nissestrømpe. Min strømpe er en blanding av sukkerfrie pastiller og tyggegummi. Strømpe må man jo ha. Godteri eller ikke. Bestemor og bestefar kom like etterpå. Vi pratet, stelte oss og ventet på julemiddagen. Den var på bordet 18:30. Kalkunen, tilbehøret og hvitvinen ble veldig bra! Desserten ble for meg en egenkomponert gele, og det fungerte fint. Vi satt lenge og skravlet ved bordet. Noe som for meg tidligere innebar pining til de grader, men som nå isteden var trivelige timer som gikk altfor fort. Det er så deilig når alt føltes så nær normalt. Jeg var jammen meg ikke noe outsider med kalkunen min. Pakkene kom vi i gang med noen timer senere. I år har jeg fått stort sett penger og gavekort - akkurat som ønsket. I tillegg fikk jeg en superfin Elkjøp-klokke av sjefen min pluss strømper, kremer og sminke fra slekta. Noe som passet aldeles utmerket for meg. Det var jo fint å motta gaver, selv om det gøyeste var å gi dem bort. I år har jeg brukt tid og grublet for å finne på de mest gjennomtenkte presangene. Kontorstol med matchende puff til lillebror. Symaskin til mamma. Oppskjæringsmaskin til pappa. Det tok sin tid å komme gjennom alt sammen, og vi avsluttet kvelden med litt ekstra å drikke på, blåfjell og julemusikk på høyt volum. Pluss pianomusikk fra min musikalske bror. Det ble sent, men overkommelig, da jeg jo har fri noen dager...Etter mange timer med høye heler var det endelig godt å slappe av litt i føttene!

     

























     

  • 8

    Artikkel i Tønsbergs Blad!

    Dagens jobb og arbeid er ferdig! Juletrærne er pyntet. Risgrøten er spist. Siste julegave er innkjøpt, og den er ikke fra meg, men til meg. Det ble litt stusslig med penger fra lillebror, så jeg fant meg noe fint i byen. I tillegg kjøpte jeg noen høye heler som passer til både jule- og nyttårskjolen. For noen uker siden hadde jeg et koselig juleintervju med Tønsbergs Blad som kom på trykk i dag. Jeg er veldig fornøyd med artikkelen og glad for å stå fram på den måten! Det er for lite kunnskap om anoreksi der ute, og jeg vil gjerne være en av de som bidrar til at dette også kommer frem i dagslyset. Det er viktig å vise at det går ann, og at man ikke er alene her i verden. Jeg tror mange kjenner seg igjen, enten det gjelder en selv, et familiemedlem eller en venn. Man kan aldri være forberedt på en slik sykdom, men med noe lærdom så vil det alltid hjelpe på! Her kan du lese artikkelen: http://tb.no/nyheter/for-madelen-19-er-julen-en-kamp-1.6680234 

     

    God jul til dere alle!

     

     



     

     

     

  • 2

    God jul!

    De siste ukene har jeg ikke kjent meg sånn tom som jeg pleier. Istedet har jeg merket denne gleden og lykken av å feire jul hjemme utenfor tvangsparagraften. Det har ikke vært en anoretikers grubling på julematen eller hvordan ting skal gå opp i opp, heller fundering på hvordan jeg skal pynte og gjøre det julerødt her hjemme - og jeg er godt på vei. I morgen er dagen som skal gjøre opp for i fjor. Jeg har høyere forventninger enn jeg kan skrive, og jeg har større ønsker enn jeg kan klare å formidle. I dag, lille julaften blir det først jobbing på elkjøp, deretter risgrøt og juletrepynting. Viktig å fortsette med noen av ''tradisjonene'', selv om dette er en 1-gang i året greie for min del. I morgen har vi både pinnekjøtt, ribbe og kalkun på bordet - pluss gjester. Alt klargjort for en hyggelig og minnerik aften! Og selv om det er en stor påkjenning at julen skal handle så mye om mat, så har jeg valgt å gjøre mitt beste ut av høytiden. Heller holde fokuset på mennesker, miljø og alt det andre som skal skje...

     

     

    Julaften 2010. Uekte smil.

     

     

     

  • 2

    Snart mitt nittende år!

    Jeg går snart inn i mitt nittende år, og det med et stort smil om munnen. Det blir nok en god dag både på jobb og her hjemme, og foreløpig så vet jeg ikke mye om hva dagen bringer. Bra blir den uansett! Det føles jo som at jeg bare har vært 18 år halve 2011, men siden jeg ikke får stanset tiden så må jeg bare godta det. Jeg lever i nuet og nyter alle dagene som kommer! Gode eller dårlige... Hver dag er for meg en ny start. Hver dag er for meg et nytt forsøk og en ny sjanse til å bli enda litt bedre!

     

     

     

     

  • 0

    Juleforberedelsene

    Jeg har skyhøye forventninger til denne julen! I går satte vi opp begge juletrærne etter at jeg pent og pyntelig hadde dratt dem ned fra loftet. Vanligvis venter vi til etter bursdagen min (20 desember), men siden jeg ikke deltok noe i fjor, så har jeg bestemt meg for å gå inn i hver eneste detalj av juleforberedelsene. Har også pyntet noe med hvitt og sølv, pluss at mamma og jeg har satt i gang med julebaksten. Sunne og usunne fristelser tilpasset meg og familien. Pepperkakedeig skal er innkjøpt, for det føles noe tryggere. Da får jeg mulighet til å spise ''hjemmelagde'' pepperkaker dette året. Utover det så er det jo ikke mange dagene igjen. Siste søndag i advent har vært, og nå er det på tide å dra frem rødfargene og gjøre det ordelig flott her hjemme. Julen i fjor var minneverdig, men ikke noe særlig bra, så jeg vet at denne julen vil bli mye bedre.  Jeg har kjent på den dårlige samvittigheten for alt som har hendt, men så kan jeg jo ikke det heller. Det var sykdommen sin feil, ene og alene. Jeg blir bare psykisk sykere hvis jeg skal tenke på at dette hendte på grunn av meg. Det viktigste er det sosiale samværet, og i år får vi til og med besøk. ''Utfordringer'' og glede på en flott julekveld! Det kan virkelig ikke bli bedre..

     





  • 7

    Ikke hun syke!

    Fra September og til November jobbet jeg hver Lørdag tre timer. Fra den dag har jeg økt gradvis i forhold til formen og ikke minst lysten og iveren etter å selge mer. De siste uker har det vært 3-4 dager, mens nå opp mot jul så blir det i grunn lite fri. Skal til og med prøve meg på en 4-dager i strekk pluss en 6-timers en dag der jeg spiser lunsjmåltidet på jobben. Jeg tror ikke det vil by på utfordringer, men alltid greit å forberede seg på forhånd. Jobben er veldig bra, men det er ikke bare miljøet og arbeidet som gleder. Jeg føler at den tilværelsen er en mer normal greie for meg. Jeg har på en jobbebukse og en skjorte som er totalt uten former. Man ser ikke mitt spinkle speilbilde, og legger ikke merke til at jeg er syk. Samtidig som min fine gyldne ansiktsfarge har kommet mer og mer tilbake. Jeg liker veldig godt det at jeg glir inn som en i mengden. Eller lettere sagt; vises som Madelén. Madelén uten anoreksien. Hun finnes et sted. At kundene ser på meg som en vanlig ansatt. At kollegaene mine ser på meg som en vanlig kollega, og at familie og venner tar meg for den jeg alltid har vært. Jeg må ikke føle meg tynn i alt av tøy og jeg må ikke nødvendigvis hige etter å vise andre at jeg har en spiseforstyrrelse. Jeg trenger ikke lenger å skille meg ut. Mange sier at jeg ser godt/bra ut, og selv om anoreksien ikke er tilfreds med de ordene eller kommentarene, så bryr jeg meg mye mer om det å se naturlig sunn og frisk ut. Jeg vet det er veien å gå... Jeg trenger ikke å defineres med en sykdom. Jeg trenger ikke identitensstempelet som hun syke. Hun som bare er fanatisk opptatt av mat, vekt eller utseende så mye at det går utover livskvalitetene hennes. En gang var det realitet, mens nå glir det lenger og lenger unna. Det er en god følelse at den syke delen har blitt et mindre fokus i hverdagen. At slangen ikke lenger skal ha dette kvelertaket på meg. For mye styrke og vilje, og enormt mye beskyttelse på alle tenkelige områder!

     

     

     


     

  • 0

    I morgen er vi halvveis!

    Jeg har hatt en veldig bra Desember så langt. Det hele kjennes litt uvirkelig og rart. Jeg kjenner meg positiv og veldig glad. Dagene går til jobb. De går til familie, og de går til diverse aktiviteter. Det har vel ikke helt gått opp for meg at jeg får en så flott julefeiring i år, og det har vel ikke gått opp for meg at jeg kan bruke tiden på omtrent hva jeg måtte ønske. Jeg har forsøkt meg noen turer til byen, men har ikke fått noe særlig tid da både føret, tiden og bilen ikke har samarbeidet helt. Det blir vel noen sko- og smykkeinnkjøp som jeg skal unne meg. Har også blitt den ivrige broddebruker. Jeg fikk et par før skøytebanen kom, og de hjelper virkelig. Føler meg litt som en pensjonist, men har jo lært at sikkerhet får prioriteres før forfengelighet. Og når jeg er så glad i å jobbe så trenger jeg beina mine like hele, hver dag, 365 dager i året. Det har vært hektisk i butikken siden starten av måneden og verre blir det, men jeg synes bare deilig at det skjer noe så å si hele tiden ;) I morgen er vi halvveis på kalenderen. Jeg har pyntet noe til jul i form av hvitt og sølv, men tar nok snart fatt på det røde! Jeg savner så inderlig et juletre her i huset, men er nok pent nødt til å vente til etter bursdagen min..

     



     

     

     

  • 1

    Endelig Desember!

    Endelig Desember! Ingen tvil om at jeg er en skikkelig desemberjente. Første dag av måneden er ikke akkurat som forventet. Jeg stod opp litt tidlig for å rekke frokost, for så å ta beina fatt ned til jobben. Noe jeg angret på så fort jeg kom ned til shell, 3 minutter senere.. Berit gav fra seg enorme krefter pluss at det var regn og kaldt. Jeg hadde heldigvis regnbukse og dunjakke, så jeg trosset meg framover. Veldig tungt å gå, spesielt ned mot ferja, der jeg ble skjøvet bakover for hvert skritt jeg tok... Men så kom jeg meg heldigvis fram til slutt. Hadde beregnet litt ekstra tid slik at jeg fikk kjøpt nisselue. Nå er det på tide å spre litt julestemning selv om det ikke er blitt hvitt ute enda. En fin liten Elkjøp-nisse, altså. Vi hadde til og med et strømbrudd på jobben i dag. Ellers jobbet jeg litt lengre enn planlagt, for så å ta en handletur på Ica med mamma. Ble en mange timers forsinket lunsj, så jeg får heller spise de neste måltidene tett oppi hverandre. Har også åpnet flaxkalenderen min og revet ut en nellikspiker fra appelsinen min. Årets første pepperkake er inntatt ;) Snart er det ''jul i blåfjell''. Like koselig hvert år. Alt tyder på at dette blir en flott Desember for min del. Noe jeg er evig glad for! Uten sonde, utenfor sykehus og milevis unna sykepleiere og leger. Mitt eneste juleønske er å få være hjemme med familien min! Og det er jo oppfylt for lengst...

     

     



     

      

  • Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde