Madelén (fra anorektiker til jusstudent) - hits
Hjem Add Madelén I media

0

Klar for mølla!

Julen kom tidlig i år, og jeg trengte vel belønne meg selv litt. Det har som mange av dere vet vært mye tøffe tak for meg, og jeg har til tider vært veldig lite optimistisk. Sa hun som hadde en russelue med ''optimisten'' på. Det er slitsomt når det er sånn, og særlig fordi veien videre mange ganger virker usynlig. Nå ser det endelig ut som mye har løsnet og jeg er mer klar for julehygge enn jeg trodde jeg ville bli. Hvert år kjøper jeg julegave til meg selv, og i år ble det to. Vervenfestivalen (som alltid er prioritet) og tredemølle. Ja. tredemølle. Spontant. Jeg la en utskrift på kjøkkenbordet før jeg dro på jobb på Fredag. ''Pappa! Skal jeg slå til?'' Det var noe å spare på kjøpet. Ikke mye, men noe. Og det kun på Black Friday. Hvorfor jeg spurte pappa er fordi jeg enda bor hjemme. Det har særlig med plass å gjøre (eller bare ikke; vi har jo et treningsrom!). Samt at han er meget klok, og virkelig kjenner meg. Han vet hva jeg trenger på en måte. Jeg skal ærlig innrømme jeg trodde han ville si nei, men det gjorde han ikke. Og..... Meldingen ti sekunder senere var enda mer overraskende. ''Men du bør heller kjøpe ......'' For den var mer stabil, hadde ipadmulighet, bluetooth, flere instillinger, bredere bånd, høyere hastighet og bedre støtdemping. Sistnevnte veldig lurt med tanke på mine skjøre knær og løse kneskåler (som jeg alltid har hatt!) Neida, så. Han bestilte, og jeg betalte. Sprakk budsjettet greit, og må vel innrømme at to månedslønner nå er fordunstet. Ikke at det andre alternativet var dårlig (eller billig for den sags skyld!), men det er jo greit å investere litt ekstra i noe som skal vare. Jeg er på ingen treningsnarkoman, men tenker mye på helsen, og ser at dette er veldig praktisk for meg. Jeg går tur HVER dag. Alene eller med noen. Samme hva slags vær det er. Samme hva slags føre det er. Samme hvor kaldt eller varmt det er. Samme hvor jeg er. Samme når på døgnet. Det vil si på is, når det er dårlig brøytet, under julemiddagen, når det øsregner, når det er 20 minus eller 30 varmegrader, osv. Det finnes ingen begrensning. En tredemølle vil gjøre livet mitt så mye enklere. Aldri mer fall på isen, håper jeg. Aldri mer heseblesende turer der jeg så vidt klarer å karre meg fram med snø til knærne, og aldri mer turer der jeg ender opp like svett som jeg ville gjort etter en løpeøkt. Mulig jeg ikke helt har forsvart meg godt nok her nå. Jeg har jo fremdeles anoreksi og skal jo ikke trene for å forbrenne. Det vet jeg også, men jeg har jo ikke taklet seks år på hjemmebane uten kontroll? Kontroll på hvordan jeg skal kombinere sykdom, trening, matinntak og hverdag. Jeg kjører meg ikke i bunn, for da vet jeg utmerket godt hva som skjer. Det er ikke noe alternativ engang. Jeg vet det er fort gjort at ting kan gå litt skeis, men da gjelder det å være streng, men også bevisst. Treningen skal fremdeles være begrenset, og helst noe lystbetont. Faktisk føler jeg ikke tvang rundt gåturer, yoga, pilates og styrkeøvelser - og det et er bare så herlig. Nettopp fordi jeg vet hvor viktig trening er for kroppen. Særlig min. Skjelettet mitt trenger virkelig all den styrke det kan få. Dessuten er fysisk aktivitet viktig for så mangt, og særlig viktig er den for det psykiske. Trening/mosjon reduserer stress, gir energi, bedrer søvnkvalitet og også forholdet til egen kropp. Hver gang jeg er hos legen får jeg høre hvor viktig bevegelse er. Han nevner det oftere enn han nevner at jeg må opp i vekt. Alt ligger nå til rette for at jeg kan trene litt innenfor rimelighetens grenser, og jeg ser jeg mange muligheter fremover. Trening er en av mine største motivasjoner til å bli frisk. Når jeg begynner å komme meg mer kan jeg bruke tredemøllen som en skikkelig gulrot. Veier jeg mer, kan jeg trene mer. Spiser jeg mer, kan jeg trene mer. Dermed har jeg noe av svaret på hvorfor jeg skal gå opp i vekt og øke kaloriinntaket. Jeg skal ærlig innrømme at det har vært vanskelig å motivere seg, men akkurat dette med trening tenner en så sterk ild i meg at jeg nesten gir blaffen i anoreksien. Nesten. 


Slenger med noen illustrerende bilder fra Color Fantasy, sommerferien 2013.

 

Da jeg var yngre elsket jeg nemlig trening og gym, og det som ellers hørte med. I mine yngre dager drev jeg aktivt fotball, men var også innom friidrett. Alt annet ble hobbybasis, og særlig langrenn var en stor lidenskap. Jeg gikk milevis. Twin tip var også en stor favoritt, men ikke noe jeg fikk bedrevet like ofte. Det er noe annet å spenne på seg skiene og gå ut døren, framfor å ta bilen fatt og kjøre til et sted for å kjøre. Nå savner jeg begge deler. Foreldrene mine nekter meg vel ikke akkurat, men jeg har bare ikke den store interessen og gleden lenger. Twin tip føler jeg dessuten er litt uaktuelt. Tross at jeg er en trygg alpinist så er det ikke sikkert andre viser hensyn i bakken. Med den benskjørheten her har jeg på en måte ingen ekstra kort i ermet. Jeg har kun en rygg, to bein og to armer. Samtidig så føler jeg at jeg er litt dum som ikke tør også. Sannsynligheten for at noe skjer er jo liten. Skal jeg vente med å leve livet til jeg blir frisk? Det er hele tiden spørsmålet jeg må stille meg selv. Tja. Okei. Så er kanskje ekstremsport, eller bare noe så latterlig ufarlig som twin tip, litt utenfor min rekkevidde. Langrenn er vel hakket tryggere kan man si. Det eneste som der kan være et problem er at jeg lett blir ''bitt av basillen''. Jeg er veldig flink til å overgå meg selv, og dårlig i å ta igjen for det. Det vil si; Jeg er flink til å forbrenne mer enn jeg klarer å spise. Mamma vil så gjerne at vi skal på skitur. Ikke sånn appelsin- og kakaotur, men en tur der vi kjenner melkesyren i beina. I fjor prøvde vi skøyter uten suksess, så i år må vi gjøre noe annet. Noe som ikke er fullt av risiko. Jeg fikk jo nye ski (og kjøpte ny skidress) like før sykdommen slo inn, og jeg har knapt fått brukt noe av det. Alt passer. Til meg. Det er jo ikke sånn at jeg må slite meg ut på en tremila med familien. Vi kan jo kanskje halvere den, eller noe sånt? Men... Inntil snøen kommer nøyer jeg meg med min nye bestevenn. Den står utenfor på Torsdag!

  • 0

    Gavmild gjerrigknark som lengter etter jul....

    Om jeg er raus? Tja. Jeg vil da si det. Spør du de hjemme hos meg vil nok svarene variere veldig. Av og til, av og til ikke. Jeg bruker virkelig ingenting ekstra. Det er ikke det at jeg tviholder på kronene mine, men av prinsipp er jeg opptatt av at det blir riktig. En feilaktig femmer plusset på beløpet på handlekvitteringen, er for meg en femmer ekstra. En unødvendig femmer. Det er ikke det at jeg får så himla mye nytte av den femmeren, men jeg gidder da ikke støtte oppunder dagligbransjen, som allerede har god nok inntjening fra før. Prinsipp. På samme måte som når jeg klager på ting. Om det er plastikk i kyllingkjøttdeigen, metallisk smak på fun-lighten, dyr i hvetekimen, udelikate bær i syltetøyet eller frukt- og grønt som ikke innbyr til kjøp, så sier jeg ifra (og jeg har fått gavekort i alle tilfellene!). Som den ivrige forbruker jeg er. Ikke for å være trassen, men av prinsipp. Dessuten setter produsentene pris på tilbakemeldinger, på samme måte som vi nede på Elkjøp blir glad når kundene sier fra. Enten det er ris eller ros. Slik må det være hvis ting skal gå rundt, for de fleste bransjer lever jo nettopp av kundene sine. Vel. Nok om det. Nå spolte jeg litt av her. Poenget var ikke å rakke ned på meg selv som kunde, heller. Jeg vet å skryte av folk, og jeg vet å betale ekstra for service og kvalitet. Det er derimot bare sånne prinsipielle ting som gjør meg litt irritert. Som feks parkeringsautomater. Jeg går heller 10-15 minutter hver vei fremfor å parkere på en betalingsplass, om det er innenfor betalingstid. Må le litt av meg selv der. Jeg har jo en sparebøsse i bilen til nødstilfeller, men da snakker vi nødstilfeller. Som feks snøstorm, rett før stengetid eller ekstra mye å bære på. Hvis tiden eller det praktiske får bestemme overgir jeg meg veldig ofte. Da må frøken prinsipp gå å legge seg. Og jeg må innrømme at jeg hater det. Jeg hater samvittigheten som sniker innpå meg når jeg ''kunne ha spart'', men ikke gjorde det. Hvor mange beklageseg-telefoner har ikke mamma tatt fordi jeg glemte å avbestille et blad, og dermed har fått purregebyr? Vel. Mange. Og ofte ender det opp med et nytt abonnement, bare for å få slettet purringen. Neida. Joda. Blader finner man vel glede og inspirasjon i uansett.

     

    I mine øyne er det en markant forskjell på det å være raus mot familie og venner, og det å være raus mot alt annet som man ikke må være raus mot. Det skal allikevel sies at jeg er nøye. Så fort jeg legger ut for noe så krever jeg tilbake, og motsatt. Jeg hater å ''låne penger'' av mamma, og heldigvis skjer det sjeldent, men det finnes tilfeller der jeg for eksempel har glemt bankkortet eller er fri for kontanter. Og det finnes tilfeller der jeg må legge ut fordi ''noen'' plutselig ber meg handle ditt eller datt. Det er greit så lenge man betaler tilbake så fort som mulig, men hvis det går i glemmeboken har jeg tendens til å glemme beløp. Alt under samlet verdi på 5000,- kaller jeg småbeløp. Og blir det for mange slike går jeg i surr. Faktisk er jeg over gjennomsnittet ærlig, og betaler heller tilbake mer enn det jeg skal om jeg er i tvil. Det samme gjør vel mamma og pappa også. Sånn sett går det vel litt opp i opp antar jeg. Slik må det jo bli når jeg har det så fint og bra hjemme. Vi vet dessuten å belønne hverandre. Er jeg snill og lager fotobok får jeg ofte betalt, mens jeg selv betaler tilbake i vinflasker og six pack. Det er gjerne sånn at det frister lite å vaske bil enkelte (kalde) dager, og noen ganger blir dekkskift bare stress for min del. Foreldrene mine hadde stilt opp uansett, men det er jo noe med det at de også kan føle seg litt nyttige. Jeg forventer og får nemlig nok. Alt av matvarer, proteinbarer og sanitærartikler betaler jo de, og jeg har heller ingen husleieutgift. Mine utgifter baserer seg på bil, diverse fritid, tyggegummi og sukkerfrie pastiller. Sistnevnte hadde jeg egentlig sluttet med, da jeg en periode slet ekstremt med magen. Ekstremt. Allikevel startet jeg opp igjen. En tur til grensen, og det var gjort. Oppfulgt av 10 kroners på spar, eller plutselig småpenger i hånden. Nå derimot holder 1 boks til 3-4 ganger, ikke bare 1 gang - og det hjelper. Er forsåvidt ikke avhengighet det står på heller, men mer at det er godt å ha noe å knaske på. Tyggegummi har jeg pratet om før. Jeg pusser tenner 3 ganger daglig, tar flour morgen og kveld, og har tyggegummi som supplement utenom. Det går mye, men ikke mer enn jeg tenker er nødvendig med tanke på å forebygge karies. Kanskje er jeg litt fanatisk hva angår tannhelse, men heller det enn å slite med tannhelsen i senere tid. Jeg hadde nok med visdomstannen, og enda venter to til. Og det koster. 3500,- pr tann kunne gitt meg så mye mer, men som jeg sa sist; enkelte ting er ikke valgfritt. Eller. De er jo det, men jeg betaler heller for å slippe å lide. Jeg føler på mange måter jeg har utsatt meg selv for nok.


     

    Så det er en ting. Hva jeg ellers bruker penger på? En kinoforestilling annenhvert år, en cafékopp hver fjerde måned, et par klesplagg i året og sånn sms-veldedighet innimellom. Jo. Og gaver. Det er vel det som beviser at jeg er raus. Morsdag, farsdag, bryllupsdag, bursdag eller jul. Eller ingen anledning. Bestemor og bestefar måtte til slutt be meg slutte handle gaver til dem på kjøpesentertur, for de pengene jeg fikk skulle nemlig jeg finne meg noe for. Haha. Jeg elsker å handle gaver, eller overraske familien. Mine kjære tre. Det går fort i tusenlapper når jeg bestemmer meg for å handle. Gavene skal være fine, men ikke sånn fine som i ''oi, den der var fin, men trengte jeg den?'' eller ''oi, den var fin, men den gamle funker jo fortsatt'' De skal også være praktiske. Nytteverdien er minst like viktig for meg som alt annet, og jeg betaler for å få det jeg vil ha. Joggesko, hjemmeelektronikk, designet badehåndkle, boblejakke, skinnveske og mansjettknapper er bare noen av gavene jeg kommer på i farten. Noe kreativt, men noe nyttig også. For ikke snakke om bruker jeg gaver til å bøte på samvittigheten. For å få bort den dårlige, eller for å sitte igjen med en ekstra god en. Her forleden sendte jeg mamma og pappa på konsert med Jarle Bernhoft, etterfulgt av en herlig middag. De ble så glade, og faktisk tror jeg at jeg ble enda mer glad. Hvorfor ikke, liksom? Jeg har en inntekt som er 100% finansiert av meg selv (ikke nav at all), og få utgifter, som sagt. Det er selvsagt ikke bare viktig for meg å glede andre, men også vise min takknemlighet. Mamma og pappa har som sagt stilt opp (og stiller opp) til alle døgnets tider, mens Aleksander viser at han er en snill og omsorgsfull bror, sånn av og til. Blunkesmilefjes.

     

    Nå kommer jo julen, og hektisk vil det bli. Veldig hektisk, men jeg gleder meg. Jeg blir som et barn 1 Desember, og drar fram det jeg kan av kalendere, pynt og pepperkaker. Og nisselue på jobben. Som eneste. Litt trist, men greit nok. Da kan jeg føle meg litt ekstra spesiell. Julekjolen tok det meg for så vidt nøyaktig 7 minutter og tre skift å kjøpe, og adventsgaveønsket til min mor er hørt. Gaven ligger på kjøkkenet. *Glemthvadeter* Det som gjenstår er det vanlige; pynting, rydding, baking (kokosmakroner, syltetøykaker og brune pinner tenker jeg) og gaver. Jeg elsker jo å handle gaver som dere sikkert har forstått. Ikke gjerrig der altså. Det blir sjelden noe budsjett, da jeg kun kjøper til familie, og that's it. I år bestemte jeg og Aleksander oss for å spleise på en skikkelig dyr og fancy gave til mamma og pappa. Enn så lenge står den på gjesterommet med to store tepper over seg. Bred, lang, og sinnsykt tung. Det var så vidt vi fikk den inn i hus, men takk og lov at jeg er sterk og har en rygg som holder. Og takk og lov for at jeg hadde golf og ikke beetle. Planen er å kjøpe mer, men det kan vente. Jeg har allerede i tankene hva det skal bli. Aleksander derimot. Der må jeg gå inn i tenkeboksen, men han skal så klart få en del overraskelser han også. Hvorfor vi velger å kjøpe en del pakker er fordi vi kun er oss 4 på julaften. Pappa blir litt lei seg om det er for få gaver under treet. Haha. Er jo litt sånn når man passerer 18 og plutselig bare sitter igjen med gavekonvolutter i tillegg til det foreldrene (som jeg vet hva er) og søsken (som jeg også vet hva er) gir. Jeg synes det er litt trist skal jeg være ærlig, men men. Jeg er vel ikke så veldig opptatt av gaver skal jeg være ærlig. Det er samholdet med familien som er hyggelig for meg. I fjor åpnet vi jo ikke gaver før etter 21. Jeg var på jobb tidlig og sov fram til ettermiddagen, gikk tur og gjorde meg festklar. Vi hadde jo ikke noe barn og forholde oss til, og det har vi heller ikke i år, så da kan vi like gjerne gjøre som vi vil. Tradisjonen er å være sammen, ikke spise eller åpne pakker til et eksakt tidspunkt. Og i tradisjon tro blir det ikke pinnekjøtt på meg som resten av familien. Jeg kjører marinert kalkun, så da har jeg allerede fått svart dere som lurte på det. Som jeg sa; så lenge vi er sammen. Derfor tenker jeg også at hva man spiser heller ikke har noe betydning. Julaften skal være en fin dag. Ikke en dag full av uenigheter og dårlig humør. Tro meg; det orker ingen.

    Og formen til susehuet er langt bedre. Tror ikke jeg skal gå innpå hva denne hjernerystelsen har gjort med meg, men er sikker på at de på jobben har fått seg en god latter....

  • 0

    Beklager, eller ikke?

    Omsider begynner jeg å ligne en normaltstresset Madelén igjen. Endelig. Sett bort fra den tragiske tiden på post 3 og Rasp har Oktober/November 2016 vært noe av det verre. Ekstremt tøft og ekstremt grusomt. Jeg har presset meg til ytterpunktene. 110%. Men nå. Nå klarer jeg ikke mer. Bivirkninger rammer 1-10 av 100, og jeg var innenfor. Slag og tak i brystet. Migrene. Kvalme. Oppkast. Leggkramper. Hevelser. Ytterligere søvnplager. Det var noe av kneika, og den var jeg delvis over etter 1 uke. Kvalmen har ingen ende tatt, og jeg har stadig kjent på en hjertefrekvens langt utenom det normale. Greit nok. Kvisen(e) jeg fryktet fikk jeg aldri. Takk og lov. Allikevel må jeg si stopp nå. Kun av hensyn til kroppen min. Det er langt verre om jeg fortsetter å kjøre den på et slikt bunnivå. Jeg har den siste tid kjent at dette her har gått på helsen løs, og med organer som allerede er svekket nok kan det umulig være bra for meg å opprettholde en hverdag så langt nede. Jeg sa at det å ''fucke med hormoner'' er skummelt, og det står jeg inne for. Hormonene har vært et av hovedproblemene. Folk har dårlige dager. De står opp med beina på feil side av sengen en gang i ny og ne. Ikke hver dag. Slik som jeg har gjort. Så fort jeg har våknet, kommet meg ut av sengen har rabalderet vært løs. Hylt på vei opp. Ingen hei eller smil. Det har kun vært kjefting. Kjefting over ting de andre ikke har gjort, som jeg mener de burde gjort, men som jeg egentlig normalt sett hadde gjort selv. Det har vært kjefting over at bilen står 1 cm for langt til venstre, at eggeplommen ikke er brukt opp, at kameraet er gått ut på lading, at tallerkenen står feil plassert eller at jeg utålmodig skal ha hjelp og assistanse der og da. Og når det ikke skjer, da griner jeg. Griner? Seriøst. Det er ikke likt meg. Det er ikke sånn jeg er. Den uroen. Den utålmodigheten. Den negativiteten. Jeg orker det ikke. Da lever jeg heller med bekymringer og kampinnsats. Jeg har kjent på hele kroppen at jeg har hatt vondt. Konstant. I hver eneste kroppsdel. I hvert eneste ledd. Stresset til det unaturlige. Jeg blir så sliten av sånt. Jeg var så preget at jeg knapt gadd å stå opp på fridagene mine. En 23 år gammel jente skal ikke ha det sånn. Derfor. Nok er nok. Jeg må ha gleden tilbake. Nå har jeg testet. Jeg kan ikke ødelegge julen på grunn av noe dumme piller. Vi får heller se på nyåret når jeg besøker fastlegen igjen. I mellomtiden må jeg mobilisere gamle og nye krefter. Smilet er i alle fall på plass igjen, og faktisk er jeg veldig mye mer rolig innvendig enn hva jeg pleier. Denne høsten har nok også gjort meg mer bevisst. Bevisst på egen adferd. Nå trenger jeg bare å lande. Ordentlig. Det skal bli godt.



     

    Det er selvfølgelig viktig å tenke at benskjørheten skal bedre seg, men akkurat dette ble ikke sånn jeg så for meg i det hele tatt (og det er mitt valg å slutte) Jeg trodde pillene skulle være en hjelp samtidig som jeg heiv innpå kalorier og kom opp i vekt. Men som de sier; ''Er noe for godt til å være sant, så er det som regel det''.... Alt jeg sitter igjen med er hormonutbrudd, besvimelser (!!!), unnasluntring (veie opp mindre med vilje, glemme deler av måltidene), apatiske holdninger og depressive tanker. Faktisk har jeg vært såpass depressiv (noen dager) at jeg har vært inne på tanken om jeg ikke orker dette livet. Ikke at jeg planlegger noe, men jeg har på en måte tenkt at om jeg skulle bli påkjørt eller tilfeldigvis bli dårligere, så gjør det ikke noe. Det er slike tanker som skremmer meg. Jeg vet med 100% sikkerhet at jeg aldri kommer til å være noe villig til å bli frisk(ere) så lenge jeg går på p-piller. Dessverre. Og dette var tross alt minste dosering på markedet. Jeg er ganske lei meg for at det ikke funket. Og jeg er ganske lei meg for å meddele denne beskjeden. Jeg hadde et håp, og jeg gikk skikkelig målrettet inn i forsøket, men nei. Dette her ble bare feil. Nå har jeg i alle fall prøvd, så da kan jeg i det minste si at det ikke var riktig for meg. I dag skulle jeg startet på brett nummer 2, men slik blir det altså ikke. Ikke i 2016. Og det er det beste for alle parter. Pappa har ettertrykkelig bedt meg om å slutte flere ganger, men som den sta person jeg er skulle jeg gjennom en hel omgang. Og i løpet av den omgangen har jeg vært en trasssen treåring ganger tusen, og ugjenkjennelig person med stor u. Aleksander tror jeg aldri har opplevd søsteren sin mer deprimert og syk. Om jeg kan bruke det siste ordet. Isj. Hadde jeg filmet og lagt meg selv ut ville alle trodd jeg spilte tidenes dramascene. Så hva skal jeg si? Takk til familien min som har taklet å leve side om side med meg. Nå er jeg ferdig. Helt ferdig. Snart venter en fin måned. Min favoritt. Jeg ser fram til Desember, og gleder meg enormt til det som følger med julen, familiekos, venninnetid, og alle kundene som strømmer inn på Elkjøp. Julebordet gav dessuten veldig mersmak, og jeg føler meg utrolig privilegert og takknemlig som får omgås så herlige kolleger. Det er ikke så mye som skal til for å lure smilet frem. Forhåpentligvis kan dette bare gå oppover. Nå er jeg nemlig ikke ruset på negativitet lenger, og det både synes og merkes!



     

  • 0

    Ingenting å vurdere!

    Jeg har deltatt alle årene, men akkurat i fjor sto jeg over. De få gangene mamma og pappa faktisk skal bort synes jeg godt jeg kan stille opp som sjåfør, og i 2015 falt en av deres festligheter på datoen for mitt julebord. Valget var ikke enkelt. Jeg ville jo gjerne dra, og jeg kunne sikkert dratt, men tenkte det ville blitt litt mye stress. Stelle seg. Spise. Ut. Hjem. Skifte. Spise. Skifte. Ut. Vente. Hjem. Dere skjønner greia. Dessuten liker jeg å ha muligheten til å ta meg et glass eller to. Nå er det jo slik at alkohol ikke er spesielt bra for oss med osteoporose, men akkurat det kunne ikke brydd meg mindre. Jeg drikker såpass sjelden (og tåler veldig lite!!!). Typ på julaften, nyttårsaften, bursdagen min og som jeg skriver om her; julebord. Det er noe med det å være den eneste som ikke har promille. Selv om man fint kan ha det gøy uten alkohol, så føler jeg vel at (etter jeg ble syk) har trengt litt ekstra oppkvikkere for å holde humøret oppe. Et slikt arrangement som julebord er et slikt arrangement som krever smil og latter - i bøtter og spann.


     

    Jeg hadde ikke hastverk med å bestemme meg ettersom jeg ikke skulle bestille noe. Det er jeg for kresen til, faktisk. Og det er ikke bare sykdommen skyld i, for slik har det alltid vært. Men. Det er jo ikke for å spise at jeg drar ut. Her dreier det seg om samvær, og det er det som betyr noe for meg. ''Den beste tiden er den du deler med andre'', eller hva? Det og møtes sånn er så fint. Det er så herlig å treffe superkollegaene på ''utsiden'' og snakke litt annet enn jobbprat. Dessuten inngår det som en sosial greie for min del. Jeg trenger det. Jeg trenger å slippe bekymringene for en kveld. En kveld gjør nemlig så mye. Som jeg sa hadde jeg ikke hastverk med å takke ja, men jeg valgte allikevel å holde det åpent. Mye kan jo skje, og vel. På Tirsdag skjedde nemlig noe som kunne snudd om på hele avgjørelsen. Jeg holdt på å sette ut prislapper oppi høyden (som den apekatt jeg er), da en kunde kom bak, jeg skatt (selvsagt!) og datt bakover ca 1 m med hodet rett ned i det steinharde gulvet. Jeg ble liggende noen sekunder, før jeg reiste meg og ikke forsto et kvekk av hva han sa. Jeg var virkelig helt borte. Det eneste jeg skjønte var at jeg hadde slått hodet. Hardt. Jeg kunne kjenne kulen bule ut av bakhodet mitt, og på hånden så jeg blod. Tydelig. Ryggen føltes fin, merkelig nok. Heldigvis hadde jeg tatt meg i mot med hodet og krummet ryggen i fallet. Litt hell i uhell der, altså. Takk og pris. Å brekke ryggen er alt jeg frykter. Alt. Jeg kom meg omsider til hektene igjen, og fikk etter hvert mer klarhet i hva kunden lurte på. Noe om et spill. Deretter gikk jeg til avdelingsleder og fortalte hva som hadde skjedd. Hun skjønte vel at jeg var rimelig ute av meg, så vi tok oss en tur på pauserommet. Hun tok raskt kontroll over situasjonen, var rolig og veldig behjelpelig. Akkurat hva jeg trengte da jeg ikke greide gjøre rede for meg, og alt av tårer bare presset på. Alternativet var å dra hjem. Mamma instruerte pilates. Jeg hadde egen bil. Klokken var fem. Jeg jobbet til åtte. Altså kunne jeg kjørt hjem, men det anså jeg som risikosport. Og jeg ville neppe avbryte mamma midt i sin treningstime. Ei heller be noen kjøre meg hjem. Da hadde jeg bare følt meg dum. Så farlig var det liksom ikke. Jeg fikk derfor hentet meg inn igjen nokså svimmel, men heldigvis ikke ute av stand til å jobbe. Ble verre da jeg kom hjem...

     

    Det var/er visst bare en liten hjernerystelse, selv om det i og for seg er ille nok. Jeg kjenner jo smådunk i hodet fra tid til annen, blir lett svimmel og smådement. Skal jeg ta til meg det mamma sa; ''det er dumt du tar sånne sjanser når du vet hva du risikerer!'', eller skal jeg gå rundt vel vitende og tenke at jeg gjør alt jeg kan for å gjøre jobben min (?) Haha. Jeg vet ikke jeg, men det har definitivt vært litt ekstra krevende på jobb i disse dager. Ingen tvil om det. Jeg er ikke en som vanligvis kjenner på det å bli sliten eller ha hodeverk, så det er nokså uvant kan man si. Har heldigvis hatt en oppladningsdag i dag så håper jeg er klar (og gleder meg stort) til både jobb og julebord i morgen. Jeg må nesten bare ta ting som de kommer, og satse på at formen holder mål. Møte opp skal jeg uansett. I min røde julete kjole. Mamma blir sjåfør. Å ligge i sengen eller sitte pal i sofaen, gjør meg bare sykere, og det er absolutt ikke noe alternativ. Slik tenker jeg omkring denne sykdommen også. Jeg er jo så sta. Ingenting får sette meg ut. Ingenting. Ikke slike hjernerystelser som dette en gang. Jeg har det så mye bedre fysisk og psykisk når jeg kommer meg ut, samme om jeg fungerer 70% eller 100% på det aktuelle tidspunkt. Denne jenta jakter nemlig på motivasjon og livsglede, og den finnes kun utenfor husets fire vegger. Så enkelt!

  • 0

    Når håret vekker vonde minner!

    Det er selvfølgelig tendenser til humørsyke fra meg, men ikke på langt nær så ille som forrige uke. Virker som kroppen har tilvent seg pillene, og at jeg er over den verste kneika. Det var det jeg visste. Det gjelder å holde ut. Samme hvor grusomt det er når det står på som verst. Takk til tålmodigheten min, som jeg ikke visste jeg hadde. Det andre ubehaget takler jeg. Så lenge jeg ikke blir hemmet noe ekstra i dagliglivet kan jeg nemlig godta det meste. For ikke å snakke om hvor utrolig deilig det er slippe en del av bekymringene. Nattesøvnen min er bedret betraktelig, og det på bare få dager. Utropstegn. Vel uansett. Dette innlegget skal få handle minst mulig om mitt pilleforbruk, så vi går videre til dagens tema som er; hår. Det har seg nemlig sånn at jeg fort får en slags identiteskrise når det gjelder håret mitt. Bare det blir en halv cm for langt ligner jeg hun jenta som var innlagt på en prikk. Hun syke. Derfor overskriften. Å se seg selv i speilet blir som å se seg selv ca 5 år tilbake i tid, nettopp fordi ansiktet mitt ikke har eldet seg en dag. Folk gjetter at jeg er alt fra 16-25 i alder om jeg spør. Vet ikke om jeg skal ta det som et kompliment eller ei, men det å få tilbakemelding på at jeg har fått langt hår er defintivt ikke et kompliment for meg. Jeg tar det virkelig i verste mening og blir nesten litt stresset av å høre det. Jeg hater å få assosiasjoner til den vonde tiden og kunne selvsagt ikke la det gå lenger med ''post-3-håret'', som jeg kaller det. Jeg er ikke så nøye på det med frisør, så jeg lar med glede mamma ta seg av klippingen. Det skal sies at hun har gått frisørlinjen. Ergo er det ikke noen sak å bestille time hos henne. Samme dag jeg spurte sa hun ja. Drop in. Vi avtalte etter jobb. Forrige gang var jeg veldig misfornøyd med lengden, så for meg var det viktig å ta litt om gangen, heller i flere omganger. Den første runden ble knapt nok synlig. Eller. Den ble synlig, men ikke synlig nok. Skal jeg først klippe meg kan jeg like gjerne gjøre det ordentlig, og planen var jo at jeg skulle slippe å gjøre det før jul igjen. Dessuten vil den lengden jeg nå har klipt gi meg en fin lengde om en-to måneder. Perfekt. 

     

    Det er alltid litt uvant, men det ble bedre da jeg fikk rettet ut håret. Jeg føler sveisen gjør meg litt mer voksen, og hakket mer seriøs. Faktisk er det ikke så galt å møte på speilbildet sitt når det man møter på andre siden er ok. Stakkars mamma. Jeg skylder henne vel en liten unnskyldning. Har lett for å overreagere (den vanlige meg) når det kommer til utseendet. Vi satt tross alt til klokken ble over ti, så jeg skjønner godt at den kjeftingen min ikke passer seg sent på kvelden når hun er sliten nok fra før. Og det er derfor hun skal få noen ord i dagens innlegg. Mamma er nemlig en dame jeg kan skryte uhemmet av. Ikke bare er hun vakker og klok, men også enormt snill og omsorgsfull. Hun vil alltid det beste for andre, tross at det går på bekostning av hennes prioriteringer, tid og ønsker. Mammaen min. Jeg vil så gjerne vise henne hvor mye jeg setter pris på henne, men sannheten er at det greier jeg ikke 30% en gang. Å nå opp til hennes standard er bare umulig. Hun er virkelig en super inspirasjon og et fantastisk forbilde, og jeg tror det viktigste jeg gjør er å vise at jeg er takknemlig, klemme henne og si ''jeg er glad i deg'' noen ganger daglig. Så ja. Selv om alt var fint kort tid etterpå, så syntes jeg hun fortjente en ekstra påkjønnelse etter jeg var ferdig på jobb. For... Gaver som faller i smak. De er jeg mester på å kjøpe, og heldig for meg var fruen meget fornøyd. Og enda mer heldig for meg var hun blid som en sol da hun stod utenfor jobben min. Heldigvis er det bare jeg som er langsint i familien vår - og det holder i massevis!

    Har lenge irritert meg over størrelsen på bildene her på bloggen, og har nå forhåpentligvis greid å ordne opp i det. Håper det er til litt mindre irritasjon for dere, også. Blunkesmilefjes.
     

     

  • Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde